6Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl23. april 2017Legg igjen en kommentar

Anti-Akan…

Jeg var en gang anti-Akan. Men det var da jeg var rusa på alt annet enn livet, og var overbevist om at Akan var en slags avholdsbevegelse jeg ikke ville ha noe å gjøre med. Da jeg innså at jeg hadde et problem, ble jeg nysgjerrig, og da jeg var redd for å miste jobben skjønte jeg at jeg trengte Akan. Da jeg i tillegg fikk være praktikant hos Akan et par år senere, så jeg selv hva de egentlig driver med.

Jeg satte aldri spørsmålstegn ved drikkekulturer eller policys på steder jeg jobbet – jeg var mer opptatt av om det var åpen bar på personalfesten. Jobbet jeg med andre som kunne drikke i takt med meg, følte jeg at her var det en potensiell bestevenn og en jeg kunne le bort skandalene med. Jeg lurer på hvordan flere av dem har det i dag, jeg nådde min bunn i alle fall, og trengte en Akan- avtale for å komme meg opp igjen.

Mange jeg har snakket med syntes det var litt rart at det ble servert vin til maten da jeg var med gjengen fra Akan på julebord. Dette er et prakteksempel på hva mange tror Akan er – en avholdsbevegelse, når det egentlig handler om det å drikke med måte. Akan er ikke imot verken fredagspils, vinlotteri eller øl- smaking som teambuilding, men de ser også alternativer til den tradisjonelle drikkekulturen i norsk arbeidsliv. Akan snakker hver dag på telefonen med både arbeidsgivere og arbeidstageren som er bekymret for seg selv eller andre når det gjelder rus og arbeid. Mange kan nyte et par glass vin uten problemer, men noen kan det ikke – så hvordan kan vi inkludere alle? Akan kan ha svaret.

«Har DU hatt en Akan-avtale?», får jeg ofte høre. En dame i 30 årene er ingen typisk person med en slik avtale. Klisjeen er at det ofte er en eldre mann som har vært alkoholiker i alle år, men som skal prøve å holde på jobben til han blir pensjonist (ikke noe vondt ment mot dere som faller under denne beskrivelsen – dere er alle tøffinger som står i en avtale og vi er på samme lag! #teamakan).

En skriftlig avtale som kan gi en avhengig støtte på arbeidsplassen har ingen aldersgrense. En Akan-avtale krever heller ikke at den det gjelder skal ha hatt et problem i x antall år. En avtale behøver heller ikke være noe man bli prakket på – det er helt normalt å be om en selv. Sliter du, så undersøk om de følger Akan-modellen på din arbeidsplass. Ofte går Akan- arbeidet litt i bølger, men kan fort blomstre opp igjen. I mitt tilfelle hadde de ingen erfaring med Akan, men de satte seg inn i det med stort engasjement og virkelig beundringsverdig entusiasme. Jeg følte at min arbeidsgiver virkelig ville hjelpe meg og brydde seg om meg – vi lærte mye om Akan alle sammen.

Så A’en i Akan står faktisk ikke for avholds! Den burde stå for Alle, Arbeid eller Akkurat det som skal til for å skape en inkluderende arbeidsplass – både for de som kan ta seg fire glass og de som ikke burde ta seg noen. Bortsett fra det så er det ikke så mange regler. Gjør Akan- arbeidet ditt!

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
rusmiddeltesting
10Jarle Wangen

Jarle Wangen10. april 2017Legg igjen en kommentar

«Jeg ville aldri akseptert å måtte tisse på et glass»

Litt om krenkelse og den gode hensikt, eller?

Dette saftige utsagnet er det kanskje merkelig nok ikke jeg som kommer med. Det er et direkte sitat fra et intervju med Ove Skåra, som er kommunikasjonsdirektør i Datatilsynet. Utgangspunktet var et intervju han gjorde med Adresseavisen etter at det hadde kommet frem at en restaurant hadde fått alle ansatte til å signere en avtale om at de når som helst kunne bli testet for narkotika.

Skåra sier videre: «jeg ville aldri akseptert at min sjef hadde gitt meg den mistilliten at jeg måtte tisse på et glass for å bevise at jeg ikke var ruset. Det er integritetskrenkende, og derfor lovregulert i arbeidsmiljøloven»

Det er ingen hemmelighet at dette sitatet har vært diskutert heftig blant oss rådgivere i Akan kompetansesenter. Sitatet er ganske forfriskende og rett på sak. Dette med rusmiddeltesting i alle former er en evighetsmaskin hos oss. Vi får kontinuerlig spørsmål om dette. Mest av juridisk karakter, er det lov? Hvordan gjøres det best? Er testen gyldig? osv. Dette er temaer jeg ikke kommer til å berøre nå. Jeg vil derimot se på den andre historien. Den om den som blir utsatt for det.  «Jeg har aldri følt meg så tråkket på som den gangen jeg måtte stå foran damen i fra legesenteret å avgi urinprøve, sendt ditt av min arbeidsgiver, fortale en mann meg for en tid tilbake. Rett eller galt, beruset eller ikke, det gav hvert fall ikke noe særlig grobunn for videre tillitsfullt samarbeid med et menneske som sannsynlig var i en vanskelig livssituasjon.

Det kan noen ganger se ut som (satt på spissen) at dette å krenke eller fornedre noen som gjør ting vi spontant kan oppfatte som uklok handling, ligger i ryggmargen. Folk jeg har møtt med spillproblemer forteller også om utsagn av typen «hvis du er så dum» og lignende (håper flest mulig så NRK Brennpunkt om spill sist uke, anbefales). Det å trekke pusten en gang eller tre før vi uttaler oss, eller bestemmer oss for ordbruk eller handling, sitter visst langt inne.

«Det var ikke dette jeg så for meg når jeg var ung og tenkte på fremtiden», sa en annen med rusproblemer til meg. «Denne situasjonen var ikke mitt livsønske å havne i». I dag vet vi mye om årsakene til at folk ender opp i et rus- eller spillavhengighetsproblem. Vi vet at det stort sett ikke handler om vilje eller karakterbrist, men sårbarheter og endringer av hjernestrukturer. Likevel så virker det som at folk tror at straff er det som hjelper. Tro det den som vil. Så vidt jeg erfarer så straffer og fordømmer vi ikke folk som får et tilbakefall i sin depresjon, angst eller hvilket som helst annen sykdom.

Et paradoks vi ofte ser, eller blir møtt med, er dette at folk som nettopp har et slikt problem blir møtt med straff og fordømmelse hvis de viser nettopp symptomet på problemet. Det kan være skjerpelser av Akan-avtalen, i verste fall avslutning eller at man ikke har noen toleranse for det komplekse.

Jeg hadde trengt ett døgn ekstra sa en av Oda Sjøvoll sine informanter i hennes flotte «Du, av alle» -studie. Jeg klarte ikke å tilså eller innrømme der og da, men jeg var klar dagen etter. Da var det for sent.

Dette handler ikke om at folk ikke skal ta ansvaret for sitt eget liv. Det handler om at vi alle kommer mye lengre med klokskap og toleranse.

Jeg har ikke funnet noen forskningsrapporter eller annen dokumentasjon som sier at vi løser noen som helst ved hjelp av moralisme, krenkelse eller intoleranse. Heldigvis.  Derfor sender jeg en stor takk til kommunikasjonsdirektør Ove Skåra som satte ord på dette med mistillit og integritetskrenking.  Men vi vet at folk blir utsatt for mye som de, av frykt for å miste jobb og eller andre ting, ikke tør å si nei til.

Mitt tips til dere som mener at dere har makt eller lovhjemmel til å forlange at noen skal tisse i glasset. Stå i solidaritetens navn sammen med den det gjelder, gjerne foran noen ukjente, og tiss i ditt eget glass.

God Påske

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
pengespel
1Lars Petter Degnepoll

Lars Petter Degnepoll2. april 2017Legg igjen en kommentar

Pengespelreklame i beste sendetid

Tenk deg at du slår på tven saman med barna ein ettermiddag. De skal sjå ein fotballkamp, der favorittlaget til guten i huset er eit av laga. Før kampen er det ekspertintervju og kommentarar, men reklamepausen før avspark er full av reklame for øl og brennevin. Favorittlaget tek leiinga rett før pause. Igjen reklame for både øl og brennevin. Klarer du å stå imot?

Denne freistinga vil du ikkje bli utsett for i Norge, i alle fall ikkje på grunn av alkoholreklame. Vi ser at dei utanlandske Tv-kanalane respekterer det norske forbodet mot reklame for alkohol. Men byttar vi ut alkohol med pengespel, er det dessverre ikkje lenger eit tenkt eksempel. Daglig sender kommersielle tv- kanalar reklame for pengespel som ikkje har norsk løyve: Når det er store sportshendingar ser reklametrykket ut til å vere større. Potensielle kundar blir lokka med gratisspel og bonusar av det eine selskapet etter det andre.

Dei utanlandske spelselskapa og tv- kanalane som sender reklamen, utnyttar det såkalla tv-direktivet i Eu- retten. Tv- direktivet legg lovgjevinga i sendarlandet til grunn for kva som kan sendast på TV. Det betyr at ein tv- kanal  som er etablert i Storbritannia sender pengespelreklame derifrå, fordi britisk rett tillet marknadsføring av desse pengespela på tv. Og den utanlandske pengespelbransjen brukar store summar på marknadsføring. I 2015 brukte dei ifølgje Medietilsynet 609 millionar kroner.

Men også Norsk Tipping og Norsk Rikstoto brukar store ressursar på reklame. Du møter reklamen på butikken, på tv, i avisene og på nettet. Dei kan marknadsføre spela sine for å få spelarane til å bruke dei norske lovlege spela framfor dei utanlandske ulovlege, og brukar ikkje gratisspel og bonusar som lokkemiddel. Men også denne lovlege reklamen er eit av punkta som skaper debatt når Stortingsmeldinga «Alt å vinne» om norsk pengespelpolitikk blir diskutert i desse dagar.

Kva får pengespelbransjen for reklamekronene? Kor stort er eigentleg omfanget av reklame for pengespel? Korleis opplever spelarane reklamen? Fører marknadsføringa til at fleire får problem? Vi veit ein del om konsekvensane av marknadsføring, men ikkje nok. Difor er eit av tiltaka i regjeringa sin handlingsplan mot speleproblem forsking på dette området. Lotteritilsynet har nettopp gitt Rambøll Management Consulting oppdraget med å kartlegge omfanget av pengespelreklame retta mot norske forbrukarar- både frå dei lovelge norske operatørane, og dei utanlandske utan norsk løyve. Vi vil vite korleis spelarane opplever reklamen, korleis element i marknadsføringa kan utgjere risikofaktorar for speleproblem og mykje meir. Forskinga skal gjennomførast i løpet av 2017. Lotteritilsynet vil bruke kunnskapen til å prøve å beskytte spelarane endå betre.

For det totale omfanget av pengespelreklame aukar. I 2016 brukte dei utanlandske spelselskapa, igjen ifølgje Medietilsynet, 742 millionar kroner på tv- reklame retta mot Norge. Når det gjeld reklamen som blir sendt frå utlandet, set pengespelselskapa også sin eigen bransjestandard til sides. I Storbritannia har nemleg spelbransjen på eige initiativ forplikta seg til eit såkalla vass-skiljeprinsipp. Pengespelreklame skal hovudsakleg sendast mellom klokka 2100 og 0530, for å beskytte barn og unge. Men Medietilsynet har påvist at tv- kanalane FEM, MAX, TV3 og Viasat4 sendte 71 prosent av all reklame for pengespel før vass-skillet klokka 2100.

Difor vil du framleis kunne møte reklame for pengespel når du skal sjå fotballkamp med barna – sjølv tidleg på ettermiddagen.

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
alkoholrelaterte skader
1Kari Lossius

Kari Lossius26. mars 2017Legg igjen en kommentar

Hvorfor snakker vi ikke om det som skader oss mest?

Mens heroin gang på gang får oppmerksomhet på partipolitiske landsmøter og fyller spalteplassene i de fleste medier, er det fremdeles alkoholen som påfører oss de aller største skadene og ikke minst de store kostnadene.

I løpet av et år dør det 115.000 mennesker i Europa av alkoholrelaterte skader, Norge belastes med ca 18-19 milliarder grunnet uvettig og skadelig bruk av alkohol, og det blir anslått at en betydelig del av korttidsfraværet i Norge skyldes uheldig konsum av dette nytelsesmiddelet.

Så hvorfor snakker vi så lite om det? Har fastlegen din noen gang spurt deg om hvor mye du drikker? Eller når tok du kontakt med en venn eller kollega fordi du var bekymret over vedkommende sitt alkoholforbruk?

Mens «Petter uteligger» i beste tv-tid tar oss med på tur med heroinavhengige «narkiser» og gir oss et innblikk i alvorlige rusrelaterte skader, klubber ulike politiske parti gjennom ja til «pils i park», sterkøl i dagligvarebutikker og ciderutsalg på landsbygda.

Helt uavhengig av hva som er farlig for kropp og sjel, forsvinner alkoholen ut av det ruspolitiske landskapet. Ikke fordi man ikke vet at alkohol skader, men fordi man vet at det er politisk selvmord å gjøre noe annet. Fordi vi, folk flest, vil ikke ha flere restriksjoner eller avgifter, vi tror fremdeles at alkoholen i Norge «koster flesk» og er lite tilgengelig. At dette ikke stemmer er en helt annen sak. Slik forblir alkoholskader og plager den store, skjulte og kostbare lidelsen vi nesten ikke snakker om.

Mens rundt 40 prosent av de opiatavhengige i Norge har kontakt med behandlingsapparatet, har bare 5 prosent av de alkoholavhengige et behandlingstilbud. Tenk hvilken helsegevinst det ville være å øke denne prosenten til for eksempel 25 prosent, og for ikke å snakke om de økonomiske besparelsene det ville fått hvis vi nådde flere på et tidligere tidspunkt.

Siden ingen av oss er vaksinert mot å utvikle en avhengighet er vi alle tjent med en større åpenhet om skadene og plagene alkohol kan påføre oss. Alkoholavhengighet er en” snikende” lidelse, ofte med glidende overganger mellom bruk, skadelig bruk og avhengighet. Derfor er vi alle avhengige av å være overvåken med hensyn til eget og andres forbruk. Vi må tørre å se på oss selv, telle alkoholenheter og redusere et eventuelt stigende forbruk, og vi må tørre å gi beskjed når vi bekymrer oss for andre.

For det er nemlig slik at det alltid har vært lettere å behandle og forebygge små enn store rusproblemer. Så søk hjelp i tide, og selv om rusbehandling kan ta tid og krefter er det rimelig å anta at et alkoholisert liv er betydelig verre. Videre; i etterkant tenker de alle fleste som har fått kontroll over alkoholinntaket sitt at innsatsen i egen behandling definitivt hverken var bortkastet eller unødvendig.

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
pengespill på nett
1Magnus Eidem

Magnus Eidem19. mars 2017Legg igjen en kommentar

«Som spilleavhengig er man dømt til å tape, og dessverre taper man mye mer enn pengene»

I 2006 begynte jeg å jobbe med spilleavhengighet ved Sykehuset Innlandet HF. Arbeidet har bestått i å betjene Hjelpelinjen for spilleavhengige og å drive behandling både i grupper og individuelt. De seneste år har jeg vært prosjektleder for Fjernbasert behandling for spilleavhengige, et nasjonalt lavterskeltilbud over internett og telefon. I disse dager slutter jeg som behandler og går over i stillingen som spesialrådgiver ved KoRus-Øst, fortsatt med spillproblematikk som arbeidsområde.

Automatforbudet

For ti år siden var bildet noe annerledes enn i dag, hovedvekten av de som søkte hjelp hadde problemer med gevinstautomatene. Mange beskrev en handletur i butikken som en stor utfordring; trangen til å spille ble uhåndterlig da man fikk øye på maskinene. Klingende mynt akkompagnert av forlokkende vinnermelodier og blinkende lys hadde en unik evne til å fange spillerens oppmerksomhet: «Bare litt» tenkte man – og så var matbudsjettet blåst vekk på noen få trykk. Grunnet omfanget av spilleproblemer og de negative konsekvensene ble automatforbudet omsider innført, dette skjedde 1. juli 2007. Spilleavhengige jublet, flere gråt av glede – nå var problemet borte! At automatene forsvant merket vi også både i behandlingsapparatet og på Hjelpelinjen, antall henvendelser stupte og trafikken til landets selvhjelpsgrupper gikk ned. Så hva nå, hvordan skulle tiden fremover bli? Ville problemene bare flytte seg til nettet? Nettpoker hadde jo allerede begynt å melde seg, men hva med automatene?

Offline til online – fra vondt til verre?

I takt med teknologiske fremskritt og utvikling av digitale plattformer, har økt tilgjengelighet til risikospill blitt en større utfordring enn hva vi så for oss for ti år siden. Majoriteten av de som søker hjelp i dag sliter nemlig også med automatene, forskjellen er at markedet har flyttet seg til internett. Dagens mobiltelefoner og nettbrett gjør at alle har et potensielt online casino innen rekkevidde, parallelt med at ny kreditt kun er noen tastetrykk unna. Nå kan vi sitte foran automaten døgnet rundt; hjemme i vår egen stue, på bussen, i jobbpausen, eller hvor det måtte være – mer skjermet sammenlignet med tiden da man måtte oppsøke automatene på kjøpesenteret. Online gambling gjør også at pengene bare oppleves som tall på skjermen. Det kan av den grunn være vanskelig å forholde seg til pengenes egentlige verdi. En kjent drivkraft som opprettholder en uønsket spilleatferd er å vinne tilbake det tapte, dette utgjør en sårbarhet med tanke på å ta opp lån. Økt tilgang til både vanedannende spill og lånte penger vil dessverre bety økonomisk ruin for stadig flere, ikke uten grunn har kombinasjonen pengespill og forbrukslån vært tema flere ganger på Luksusfellen.

Problematisk reklametrykk

Som spilleavhengig er man dømt til å tape, og dessverre taper man mye mer enn pengene. Skyld og skamfølelsen vil knuse selvbildet, som igjen fører til isolasjon og ensomhet. Bekymringene rundt økonomien og den kronisk dårlige samvittigheten betyr søvnproblemer, angst og depresjoner. Familier går i oppløsning, man får problemer på arbeidsplassen eller skolen. Flere har selvmordstanker. I ren desperasjon kan man se videre spilling som eneste utvei, at man skal rydde opp i økonomien bare man vinner stort nok. Så låner man nye beløp, eller i verste fall begår underslag, man øker innsatsen for så å tape enda mer – dette samtidig som reklamene ruller over tv-skjermen; «SKYND DEG SÅ FÅR DU BONUS, REGISTRER DEG NÅ!» gjerne frontet av en eller annen norsk kjendis.

Tap mest, bli VIP-kunde

Det voldsomme reklametrykket på TV, både fra norske regulerte spill og de uregulerte nett-aktørene, oppleves for spilleavhengige som en konstant vond påminnelse. Likevel er den personlige markedsføringen enda mer problematisk; tilbud om freespins og bonuser renner inn på telefon og e-post. Jeg vil tro at spillselskapet kan se hva enkeltpersoner har spilt for, og tapt over tid, det er derfor sjokkerende å høre om hvordan stortaperne blir ivaretatt som kunder. Det er ikke uvanlig at spilleavhengige har status som VIP-kunder hos spillselskapet. En såkalt lojalitetskoordinator ringer og tilbyr mer penger å spille for, noen får også turer til utlandet – reise og opphold dekkes. Dyre gaver, eksempelvis klokker eller vinflasker, blir levert på døren. Denne form for markedsføring, som i høyeste grad utnytter spilleavhengige, blir også bekreftet av folk som har jobbet i bransjen.

Hvor er moralen?

Av regulerte spill så vet vi at Norsk Tipping har begynt å ringe til såkalte «røde spillere» som et forebyggende tiltak. Heldigvis finnes det også uregulerte aktører som tar problemene på alvor og informerer storspillerne sine om Hjelpelinjen eller andre tiltak, men av samtlige aktører på nett er det langt fra alle som opptrer ansvarlig. Spillselskapene går naturlig nok i forsvar de gangene Lotteritilsynet, politikere eller fagpersoner har kritisert den aggressive markedsføringen. Responsen er ofte basert på at de forholder seg til gjeldende lovverk, altså lovene i det landet de drifter nettcasinoet fra. Ordkrigen og debattene raser, imens sitter de spilleavhengige som passive tilskuere og bryr seg fint lite om lovverket på Malta – de vil jo bare ha fred fra spillselskapene! «Hvor er moralen? Jeg forstår ikke hvordan de kan sove om natta, de fortsetter å gi meg freespins og bonuser selv om jeg har tapt en million og åpenbart har et alvorlig spilleproblem!», sa en ung mann i behandling. Han har et poeng.

Dagens automatmarked oppleves for mange helt ute av kontroll sammenlignet med tiden før automatforbudet – og dette er mennesker som snakker av erfaring. Dyrekjøpt sådan.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Pårørende av rusavhengige
15Hans Ole Berg

Hans Ole Berg12. mars 2017Legg igjen en kommentar

Å ha et rusproblem er ingen enkel livssituasjon, men det finnes noen som har det verre!

Pårørende til rusavhengige lever mange ganger i en konstant krisesituasjon. Alt dreier seg om den rusavhengige. Når det er en periode uten rusing lever man i usikkerheten for hvor lang tid det går før det setter i gang igjen. I aktive rusperioder lever man i det «helvete» dette mange ganger medfører. I rettferdighetens navn skal en vel ikke glemme å si at ikke alle rusavhengige er slemme, men uansett er det ingen drømmesituasjon man lever i når man har et rusproblem i huset.

Akan kompetansesenter mottok i fjor ca. 700 veiledningssamtaler. Av de som ringte inn var ca. 4 % pårørende til rusavhengige. Det er kanskje ikke en så stor gruppe, men historiene er alvorlige nok. Det var både ektefeller /samboere, foreldre og søsken som ringte inn. Akan Kompetansesenter er kanskje ikke « det riktige stedet» å ringe – vi har best kompetanse på å gi råd om hva man kan gjøre når et problem gir seg utslag på arbeidsplassen. Likevel – et sted må man begynne, og det blir gjerne lengere samtaler selv om man ofte ender med å gi råd om å kontakte andre instanser, slik som veiledningssentre for pårørende, fastlege eller behandlingsapparatet.

– Det er ingen enkel situasjon når man lever sammen med en mann i 50-årene som nesten hver kveld drikker så mye at han tidlig sovner på sofaen i stua. Han har en ansvarsfull jobb, og kommer seg med få unntak alltid på jobb i tide. Det ble jo en del timers søvn. Han er selvfølgelig ikke enig i at han drikker for mye og vil ikke høre snakk om å søke hjelp. Hva gjør jeg? Skal jeg ringe arbeidsgiver og fortelle hvordan det ligger an? Kan det virkelig være sånn at de ikke merker noen ting på jobben?

eller

Mor til en sønn på 45+ år som for noen år siden flyttet hjem igjen til mor etter en skilsmisse. Drikker daglig. Mener selv han ikke drikker for mye. Mor er svært bekymret for drikkingen og ringte arbeidsgiver for at de skulle hjelpe ham allerede for et halvt år siden. Likevel har ingenting bedret seg. Skal jeg ringe arbeidsgiver igjen? Hva kan jeg gjøre?    

I samtalene blir man forbauset over hvor store alkoholproblemer enkelte har uten at arbeidsplassen klarer å fange det opp. At arbeidsplassen er det siste stedet man viser fram sitt problem, har vi sagt i årevis, men hvordan kan det være så alvorlig og likevel så usynlig? Nå er selvfølgelig ikke alltid familien orientert om hva som skjer på jobben – det kan jo være at det er tatt affære der – men da skulle det vel ha ført til en endring også i hjemmet?

Spørsmålet fra de pårørende er alltid «hva kan jeg gjøre for å hjelpe den rusavhengige bedre?». Det er sjelden spørsmål om hvor lenge man som pårørende må holde ut, «når er det min tur til å tenke på meg selv, når er det rimelig at det skal handle om meg og mitt liv!». Alltid er det «misbrukeren» det skal handle om.

Vi anbefaler gjerne å ta kontakt med for eksempel fastlege og der søke hjelp for din egen situasjon  – man kan bli syk av å være pårørende! Du har også pasientrettigheter. Ruspoliklinikker kan også gi hjelp til pårørende selv om ikke vedkommende som drikker er med.

Det finnes også frivillige hjelpetilbud – en omfattende oversikt finner du på HelseNorge (Lukk det første bildet som dukker opp (X) så kommer du videre!)

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
veiledningstelefon
20Pål Henrik Kristiansen

Pål Henrik Kristiansen5. mars 2017Legg igjen en kommentar

Kan en telefonsamtale redde liv?

Kanskje, kanskje ikke. En ting er hvert fall sikkert; er du bekymret for en medarbeider og du tenker det kan ha noe med rus å gjøre, kan du føle deg trygg på å ringe Akans veiledningstelefon på 22 40 28 00. En samtale kan være starten på en positiv endring for den det gjelder.

Råd når du trenger det mest
I 2016 hadde vi nærmere 700 henvendelser til vår veiledningstelefon. Fortsatt er slik at de aller fleste av disse samtalene dreier seg om alkohol, mens temaer som narkotika, medikamenter og spill også er aktuelle. Flertallet av samtalene gjaldt konkrete situasjoner som gjerne innebar en person med problemer. Slike situasjoner kan eksempelvis handle om at en leder er usikker på hvordan han eller hun skal gå frem for å ta en samtale med en medarbeider på bakgrunn av bekymring. I andre tilfeller har leder noen tanker om hvordan de ønsker å gå frem, men ønsker å sparre med Akan når det gjelder fremgangsmåten. Enten det er det ene eller det andre, små eller store saker, er vår veiledningstelefon til for deg.

Hvem ringer oss?
Benytt deg gjerne av veiledningstelefonen uansett hvilken rolle du har i virksomheten. Imidlertid ser vi fra statistikk at de som topper listen av innringere er gjerne HR/personal, ledere, bedriftshelsetjeneste og Akan-kontakter. I tillegg får vi også samtaler fra kollegaer som er bekymret, pårørende og personer som selv har problemer. Vår veiledningstelefon betjenes av rådgivere som har god erfaring med rusforebygging i organisasjoner, offentlige og private virksomheter.

Anonymitet
I mange tilfeller står de som ringer oppe i en vanskelig situasjon som de ikke vet hvordan de skal håndtere. Kanskje innebærer det også sensitiv informasjon. Ønsker du å ringe oss trenger du ikke å si hvem du er, eller hvor du jobber, for å få hjelp. Opplyser du om slike detaljer, skal du vite at vi har taushetsplikt og det som sies på telefonen blir mellom deg og rådgiveren.

Om du lurer på noe smått, eller stort, ring oss – vi er her for å hjelpe.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Hydro Husnes
20Pål Henrik Kristiansen

Pål Henrik Kristiansen27. februar 2017Legg igjen en kommentar

Fabrikken der de produserer aluminium og praktiserer åpenhet

Det snakkes ofte om å bygge ned terskler for å snakke sammen dersom man er bekymret for hverandre på arbeidsplassen, og å lage et arbeidsmiljø der det er rom for å si fra når noe ikke er greit. Hydro Husnes, med Bjørn Heimvik i spissen, er et godt eksempel på hvordan en slik arbeidsplass ser ut i praksis. Her føler de ansatte seg så trygge på sine medarbeidere og ledere at de selv kommer inn på kontoret når de føler livet er noen størrelser for stort.

På bildet: Akan-utvalget på Hydro Husnes. Fra venstre: Bjørn Heimvik, Tor Thorsen, Arild Saugestad og Knut Årthun.

 

Heimviks metode

Hydro Husnes teller 240 årsverk, og de produserer aluminium i en fabrikk lokalisert på Husnes i Hordaland. Fabrikken på Husnes har i Akan-sammenheng lenge vært et eksempel til etterfølgelse, mye grunnet Bjørn Heimvik og noe vi kaller «Heimviks metode». For å kunne måle «temperaturen» i virksomheten sendes det årlig ut et spørreskjema som alle lederne svarer på. Innholdet i spørreskjemaet tar for seg bekymringsfulle hendelser som burde ha vært tatt tak i og hva som kan forbedres. Resultatene legges deretter frem for lederne.

– Dette spørreskjemaet forteller oss noe om bedriftskulturen vår. Det er et veldig nyttig utgangspunkt for å se om bildet av virksomheten er slik man tror selv, forteller Bjørn Heimvik.

– I tillegg har man de to siste årene gjennomført tilsvarende aktivitet med spørreskjema for alle ansatte, med rundt 90 % innleverte svar.

For flere konkrete tips og inspirasjon kan den interne metodeboken til Heimvik og Hydro Husnes leses.

 

Stor tillit til Akan-systemet

Heimvik har vært ansatt siden 1977 og har siden 1999 vært Akan-hovedkontakt og jobbet aktivt med å få et fungerende Akan-arbeid og forankre arbeidet i ledelsen.

– En god forankring i ledelsen er viktig og i tillegg har vi hatt et meget godt samarbeid med fastleger og klinikker. Vi har et stort fokus på å synliggjøre hjelpeapparatet, sier Heimvik.

En positiv effekt av at man jobber forebyggende, er signalet virksomheten gir med tanke på at de er villig til å strekke seg langt dersom ansatte får utfordringer. En annen dimensjon, noe som kan bidra til at kollegaer også tør å melde fra om bekymringer, er at man vet at ingen mister jobben dersom man formidler en bekymring. Man hører gjerne at leder og ansatte er de som må agere på bekymringer. Faktisk så er tryggheten og åpenheten på Husnes så god at ansatte i mange tilfeller velger å ta saken i egne hender

– I løpet av de siste 5 årene vil jeg si at 60-70 prosent av alle Akan-sakene vi har hatt har begynt med at menneskene det gjelder selv kommer og forteller om sine problemer. Dette vitner om stor tillit til Akan-systemet vi har på fabrikken, forteller Heimvik.

 

På et tidlig tidspunkt

I løpet av et år mottar Akan- utvalget mange henvendelser fra bekymrede ledere og medarbeidere. Flere av disse henvendelsene handler om alkohol. Uansett hva det måtte dreie seg om, er det viktig å formidle en bekymring på et tidlig tidspunkt, slik at man får muligheten til å hjelpe til å skape endring.

– Generelt sett mener jeg vi kommer tidlig inn for den det gjelder, familien og arbeidsplassen. Jeg er stolt av at bedriftsledere ser verdi i det rusforebyggende arbeidet, til tross for at noen saker kan ta mye energi, forteller Heimvik.

Det som imidlertid gir påfyll av energi, ifølge Heimvik, er når man ser fremskritt hos de menneskene som har fått hjelp.

– Det teller mye at mennesker som har hatt det vanskelig kommer seg på bena igjen. Samtidig er jeg stolt av det faktum at nærmeste leder, sammen med resten av «Akan-maskineriet», er komfortabel med å gå inn i utfordringer knyttet til rus. Det må være bedriftskultur på rett vei, avslutter Heimvik.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
bekymring
13Trygve Fredrik Myhren

Trygve Fredrik Myhren26. februar 2017Legg igjen en kommentar

Er det trygt å melde bekymring på din arbeidsplass?

Hva skjer hvis du melder bekymring for en kollega til leder og det viser seg ikke å dreie seg om rus eller avhengighet, eller kanskje ikke være grunn til bekymring i det hele tatt? Tas du fortsatt i beste mening?

Hvis vi mener alvor med forebygging er vi avhengige av at ikke bare ledere, men også kolleger sier fra om endringer som oppfattes som bekymringsfulle. På mange arbeidsplasser ser kollegene hverandre langt mer enn leder, og vil slik også merke endringer langt tidligere. Vi er altså avhengige av alle på arbeidsplassen for å få til forebygging.

 

Alt starter med tillit
Hvilke tanker har vi om hverandre på arbeidsplassen? Tenker vi at vi vil hverandre vel, tar vi hverandre i beste mening, eller tenker vi at vi er ute etter hverandre, etter å ta hverandre i å gjøre feil? Dette er umåtelig viktig; hvis vi mistror hverandre og det ikke er rom for å gjøre feil, utvikles lett handlingslammelse og det motsatte av åpenhet.

 

Utvikle en tilbakemeldingskultur
For litt siden hadde vi en øvelse i Akan kompetansesenter der vi skulle skrive i hverandres notatbøker hva vi ville savnet hos hver og en av kollegene hvis vedkommende skulle bli borte over tid. Vi ble altså utfordret til å beskrive hva vi setter pris på hos hverandre. Jeg har til gode å høre noen ikke like det de senere kunne lese om seg selv. Alle er vi avhengige av å bli verdsatt. Likeledes – alle liker noe hos alle, bare vi blir kjent. Om det er noe vi ikke liker, bør vi utfordres til å skille dette fra personen – for oppfatter vi selve personen som problemet, da må vi gå i oss selv. Mener vi alvor med likeverd og respekt kreves det av oss at vi skiller person og problem. Punktum.
Idébanken publiserte nylig en utmerket artikkel om tilbakemeldinger som kan sees her: http://www.idebanken.org/kloke-grep/artikler/a-gi-og-motta-konstruktive-tilbakemeldinger

 

Gevinsten ligger i tryggheten!
Akans slagord er ‘Gevinsten ligger i åpenheten’. Mye godt skal sies om det, men åpenhet forutsetter trygghet. Skal jeg være åpen også om det som er vanskelig, må jeg vite at jeg blir tatt vel i mot. Dypest sett handler dette om menneskesyn, noe som nok for mange kan fremstå både teoretisk og virkelighetsfjernt. Like fullt og uansett; i det øyeblikk vi ikke tror at alle gjør så godt de kan – gitt situasjon, bakgrunn, erfaringer og forutsetninger – da er vi ille ute. «Hva med møtet med psykopaten», vil nok enkelte innvende. Vel, da er vi i tilfelle over i sykdomstilstander og må handle med utgangspunkt i dette, med nødvendig innhentet kompetanse, rolleklarhet og ryddighet. Akans veiledningstelefon er ett sted å søke råd.

 

Naiviteten vi skal hegne om
Vi nordmenn har ry på oss for å være naive. Vi lar til og med hytter fulle av mat stå åpne med frihet for skrubbsultne turister til å forsyne seg uten å betale, uten noen form for straffereaksjon overfor dem som velger det. Likevel, de aller fleste betaler. «Den mest utviklede form for sivilisasjon», skal FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan ha uttalt om dette.

La oss være naive. La oss tro at alle gjør så godt de kan, gitt situasjon og utgangspunkt. Tillit avler tillit – og skrives til alt overmål likt begge veier. Et godt sted å begynne, eller fortsette, er hos seg selv.

Tilbake til innledningen: Hva om melderen meldte falskt for å ramme en kollega, eksempelvis som ledd i en pågående dyp konflikt eller som utsatt for trakassering? Da er det det som skal tas tak i. Alvorlige unnlatelsessynder får man oftest alltid senere svi for.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Leder
10Jarle Wangen

Jarle Wangen20. februar 2017Legg igjen en kommentar

Ingen av mine ansatte skal få et rus- eller spilleproblem!

I så fall har vi sviktet som kollegaer og ledere…

Noen ganger tror man nesten ikke det man hører. Utgangspunktet denne gangen var et AMU- møte, der Akan-arbeid eller erfaring med Akan-arbeid, var tema. Undertegnede var invitert med som gjest.

Dette gjaldt ingen marginal aktør i det norske arbeidsliv, egentlig en svært kjent bedrift med et betydelig samfunnsoppdrag. De forteller med stolthet at de har vært med på Akan-samarbeidet siden 60-tallet. Det har vært harde tak og diskusjoner om hvordan ting skal organiseres og løses. Fagforeningene har betydelig innflytelse. De har vært en pådriver som ofte synes ting kan løses bedre. De synes ikke alltid ord og handling samsvarer. Ledelsen, derimot, har som oppfatning at de er veldig bevisst og at Akan-opplæring er obligatorisk for alle ledere og verneombud. Dette er viktig for oss hører jeg ofte de si. For meg fremstår de som en solid enhet, litt som en familie med kranglene som hører til.

Egentlig så tenker jeg de har en fin dynamikk, med en utålmodig fagforening som pådriver.

Holdningsarbeidet er det ingen ting i veien med. Når innføringen av Balance kom på banen så var svaret kjapt og kontant etter en fem minutters presentasjon av opplegget. Direktøren skar igjennom og sa som følger. Hvis en av mine medarbeidere får et bedre liv av dette så er det verdt det. Vi er med!  Neste sak er om osv.…(ganske herlig eller hva?)

Men så var dette AMU- møtet da…

Innledningen ble holdt av en erfaren og engasjert leder med betydelig interesse for fagfeltet. Han hadde jobbet i bedriften siden slutten av 70-tallet, og hadde god oversikt over historikken.

Det er tre ting som historisk kjennetegner våre Akan-saker, sa han. Det er:

  1. Sakene hadde fått god tid til å utvikle seg (dette hadde foregått lenge).
  2. Veldig mange visste om det (eller var bekymret).
  3. Det ble ikke tatt tak i (eller det ble opplevd som at det ikke ble tatt tak i).

Reaksjonen fra direktøren når han hørte dette var egentlig ganske fornøyelig, men seriøs. Han sa: «Dette er jo bare tull. Vi må sørge for at vi aldri hører slike historier igjen».

Tenk hvor mye informasjon som ligger i et slikt utsagn. Hvordan vet vi dette? Hvordan vet vi at dette har tatt tid, eller at dette er kjent for mange. Er det den berømte tilskuereffekten? Alle ser, men ingen gjør noe, eller så håper de på at noen andre skal gjøre noe. Tenk hvor mye energi som er brukt på bekymring og samtaler om, og ikke med, vedkommende det gjelder!

Nå skal det i rettferdighetens navn fortelles at denne bedriften har tatt skikkelig tak i mange saker. Diskusjonen ble likevel interessant, fordi noe av målet deres var å revidere policyen eller regelverket for oppnå et mer tidsriktig og enkelt forståelig dokument.

Om de fikk det? Gjett om.

Basert på denne erkjennelsen og erfaringen uttaler de:

«Ingen av våre medarbeidere skal få et problem med rus eller spill. I så fall har vi sviktet som kollegaer og leder».

Naivt? Mulig. Visjonært? Veldig oppnåelig? Hvorfor ikke?

You may say I’m a dreamer
But I’m not the only one

(John Lennon- «Imagine»)

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter