pepperkake
9Einar Nilsen

Einar Nilsen2. desember 2016Legg igjen en kommentar

Heisan, hoppsan, knall og fallera…

For noen år siden var jeg med en venninne på julebord, et fantastisk flott julebord faktisk! Jeg har aldri fått servert så mye god julemat noe sted. Det bugnet av ribbe, pinnekjøtt, lutefisk og mengder med hummer og andre typer skalldyr, og et dessertbord verdig en konge! Arbeidsgiveren hadde ikke spart på ei krone, her var rausheten og takknemligheten over å ha så gode ansatte uten grenser.

Dessverre gjaldt ikke dette bare maten, men alkoholen også. Kvelden begynte bra med nydelig mat og drikke, og mange hyggelige nye bekjentskaper for meg, som knapt nok hadde møtt noen av de andre deltakerne før. Etter etegildet var det tid for DJ, diskomusikk og ikke minst – åpen bar!

Bartenderen svettet så det silte mens han stampet mojitos og caipirinhas med den ene hånda, og mikset klassiske GTs med den andre. DJen pumpet ut dansemusikk, og folk – ja, de danset!

Bør man forsøke spagaten for første gang på julebord? I think not! Det virker sikkert som en god idé der og da, men den stakkars fyren som prøvde seg på å hoppe for så å lande med beina i forskjellige retninger, angret nok litt på det i etterkant, der han havnet på sidelinja med isposene sine. Han var svært tankefull der han satt og ventet på taxien som skulle ta han med til legevakta for å få fikset det som aller troligst var både beinbrudd og avrevne sener. Mulig tankene kom dagene etter, og at han bare var full når jeg tenker etter.

En annen venninne, et annet julebord. Denne gangen uten min tilstedeværelse, men samme julebordsesong. Etter at de hadde danset en god stund, var det en relativt påseilet jente som fant ut at det var lurt å ta av seg de høyhælte skoene. Sikkert en god idé, men det som derimot ikke var fullt så lurt var å danse twist barbeint på svette føtter. Hun twistet en gang, før kneet rett og slett twistet seg ut av ledd. Hun måtte nok revidere ønskelista til jul, jeg regner med at nye korsbånd inntok førsteplassen.

Jeg har ingen anelse om antallet personer som skader seg i løpet av julebordsesongen, men det er nok ikke få det er snakk om. I 2009 utførte rusmiddelforsker Stig Tore Bogstrand ved Folkehelseinstituttet, en studie om pasienter innlagt ved akuttmottaket ved Oslo universitetssykehus i julebordsesongen. Studien viste at 35 prosent av pasientene som kom inn hadde alkoholpromille ved innleggelse, 10 prosent høyere enn gjennomsnittet for resten av året. Gjennomsnittspromillen på pasientene var 1,5. Mine to tilfeller bidro med andre ord til, om ikke akkurat denne studien, så i hvert fall til denne mildt sagt uheldige ulykkesstatistikken som sesongen fører med seg.

 

Hvordan arrangere et julebord som blir hyggelig, skadefritt og med lavere grad av fylleangst?

 

Tips 1: Snakk sammen på forhånd om hvordan dere vil ha det

Det er mye hygge forbundet med alkohol, men det er nok ingen hemmelighet at det skjenkes godt utover det hele land på julebordene. Dette er et syn som deles av både ledere og medarbeidere. I en undersøkelse som ble gjennomført av Akan kompetansesenter i 2015, kom det frem at så mange som én av to ledere synes noen blir for beruset når jobben inviterer inn til sosiale sammenkomster. I samme undersøkelse sier like mange ansatte det samme.

Med andre ord synes altså både ledere og medarbeidere at folk blir for fulle. Det er derfor underlig at dette fortsetter år etter år. Snakk sammen i forkant om hvordan dere ønsker å ha det for å sørge for at julebordet blir en morsom affære for alle. En befolkningsundersøkelse om arbeidsliv og rus, utført av Folkehelseinstituttet i 2015, viser at to av tre ønsker noen kjøreregler når det kommer til alkohol. Dette er derfor ikke noe man trenger å være engstelig for å ta opp. Kjøreregler kan dere lese mer om på våre nettsider. Vi har også laget et dilemmaverktøy som hjelper dere med å få i gang diskusjonen.

 

Tips 2: Sørg for at tilbudet om alkoholfri drikke er like tilgjengelig som alkoholholdig drikke

For mange er julebordet svært morsomt, mens andre opplever det kanskje som krevende. Noe av grunnen til at ansatte opplever julebordet ulikt kan skyldes alkoholbruken og overdreven skjenking. For å unngå at du får både fylleangst og bakrus i julebonus, kan du sørge for at de alkoholfrie alternativene er vel så gode, og tilgjengelige, som de alkoholholdige. Dette øker også sannsynligheten for at flere vil føle seg inkludert. I dag finnes det meget gode alternativer på Vinmonopolet.

 

Tips 3: Dropp spritservering og fri bar

Man klarer seg fint med øl og vin på julebordet, dessuten holder det at arbeidsgiver deler ut noen bonger og lar folk betale drikken utover dette selv.

 

Tips 4: Ikke spør andre om hvorfor de ikke drikker alkohol

Hvorfor i all verden må vi spørre folk om hvorfor de ikke drikker? Hva ønsker vi å avdekke? Mange opplever det som ubehagelig å måtte forsvare hvorfor de ikke drikker. La heller dette være en privatsak og noe enhver bestemmer selv. Dette vil garantert gjøre festen hyggeligere for samtlige.

 

Tips 5: Dans mer, drikk mindre

Ironisk nok kan dansing faktisk være bra det, selv om de to forannevnte gjorde seg noen dyrekjøpte erfaringer. Bruk mer tid på dansegulvet enn i baren. Dette vil i tillegg bidra til at ribba du nettopp spiste forbrennes raskere.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
alkohol og kreft
1Anne Lise Ryel

Anne Lise Ryel27. november 2016Legg igjen en kommentar

Vi predikerer ikke null, men noen glass mindre

Dersom alle kutter noen glass, ville vi sett det på kreftstatistikken, skriver generalsekretær i Kreftforeningen, Anne Lise Ryel.

I Norge har vi relativt liberale holdninger til alkohol i jobbsammenheng. Det er hyggelig å dele noen glass vin med kollegaer etter jobb, på julebordet eller i middag med gode kunder. Og det er mange som gjør det.  9 av 10 har muligheten til å drikke alkohol i jobbregi, viser en undersøkelse fra Folkehelseinstituttet. Men like mange ønsker også retningslinjer for alkoholbruk. Det kan være mange grunner til. De fleste vet at alkohol er avhengighetsskapende, og at det ikke er særlig bra for helsen. Noen har kanskje også hatt negative opplevelser når noen har drukket for mye. Men de færreste vet at dersom alle drakk litt mindre ville vi sett det på kreftstatistikken.

At et relativt stort alkoholforbruk gir økt risiko for kreft har vært kjent i forskningsmiljøene i flere tiår. Etter en grundig gjennomgang av nyere forskning, kan imidlertid flere kreftformer også relateres til et moderat alkoholforbruk.  Det gjelder særlig for brystkreft og tykk- og endetarmskreft. Og dette skjer i en tid hvor vi nyter stadig flere store og gode glass. Alkoholforbruket har faktisk økt med 40 prosent de siste 20 årene, og vinforbruket har tredoblet seg. Alkohol har blitt en naturlig del av mange sosiale begivenheter, og flere av disse kan naturlig nok knyttes til arbeidslivet.

I Kreftforeningen har vi tatt konsekvensene av ny kunnskap. Vi jobber for å forebygge kreft, og mener sammenhengen mellom alkohol og kreft er underkommunisert. Derfor har vi kampanjer for å øke forståelsen i befolkningen. Det betyr ikke at vi retter pekefinger og ber alle droppe alkoholen i hyggelige lag, men kanskje fører kunnskapen til at flere bytter ut noen av vinglassene med noe friskt og alkoholfritt. Og kanskje blir flere arbeidsgivere flinkere til å servere gode alternativer.

Vi i Kreftforeningen er opptatt av å leve som vi predikerer. Dette gjør vi blant annet ved å ha tydelige kjøreregler i tråd med våre holdninger. Vi har selvsagt sosiale samlinger med de ansatte, men alkohol blir aldri da betalt av Kreftforeningen. Konsekvensen er at flere drikker litt mindre. Likevel er det ingenting som tyder på at vi har det mindre hyggelig eller moro, tvert imot. Vi mener at disse grepene bidrar til en god bedriftskultur.

Så alle arbeidsgivere der ute; det er ikke mange grepene som skal til for at vi alle drikker litt mindre – for helsens skyld.

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
narkotika
14Hans Ole Berg

Hans Ole Berg20. november 2016Legg igjen en kommentar

Noen ganger går det bra, også når det handler om narkotika!

Det er ofte alkoholproblemer som er grunnlaget for at ansatte går inn i en Akan-avtale. De senere årene har vi også sett en økning av spillproblemer, og medikamentavhengighet er også representert. Kanskje overraskende for noen, er det også en ikke ubetydelig andel av de som inngår en Akan-avtale som har narkotikaproblemer. For et drøyt tiår siden gikk det fortsatt an å innhente årsrapporter fra norsk arbeidsliv, rapporter som sa noe om Akan-aktiviteten i foregående år. Der dreide hver tiende «Akan-sak» seg om narkotika! Svarprosenten på rapportene ble etter hvert så lav at dataene ikke lenger kunne sies å være representative, i dag kan vi derfor ikke si så mye om andelen narkotikasaker. Til neste år setter Akan kompetansesenter i gang et prosjekt for å systematisere noen av de erfaringene som finnes med narkotikaproblematikk og Akan-avtaler.

 

Arbeidsplassen har en betydning

For ikke lenge siden hørte jeg om en vellykket Akan- avtale som omhandlet en mann i 40årene. Det var amfetaminbruk som var problemet. Det hadde gått fint i ett år nå, etter et tilbakefall. Jeg blir imponert over hvor mye arbeidsplassen (les: leder, akan-kontakter og kollegaer) stiller opp og engasjerer seg, og er villig til å gi en kollega en ny sjanse. Og ikke sjelden enda en sjanse.

Jeg er selvfølgelig også imponert over hvor mye vedkommende selv klarer å stable på bena av viljestyrke og stå-på-vilje, og alt det som trengs for å komme ut av en tøff situasjon. Det å kunne berge jobben ser ut til å være en utrolig god motivasjonsfaktor. Når man i tillegg klarer å etablere nødvendig hjelp rundt vedkommende, er oddsene gode.  Dessverre har jeg også støtt på situasjoner der det ikke har gått bra, der det å komme seg bort fra aktiv rusing har vært for vanskelig. Det viser seg at så lenge narkotikaproblematikk og arbeidsliv er et teoretisk spørsmål, så er det nok mange som tenker «dette kan vi ikke ha i vår virksomhet» og «her må det bare være rett ut!». Det ser likevel ut til at når det kommer til et konkret medmenneske som har problemer, så er omsorgstanken i mange tilfeller med, og det er godt å se.

 

Hasj eller alkohol

Det er for tiden en pågående samfunnsdebatt som omhandler mer eller mindre avkriminalisering eller legalisering av narkotikabruk. Hvis det er sånn at dagens lovverk og håndhevelse er til hinder for at personer får den hjelpen de trenger, så er selvfølgelig ikke det bra, og det burde vi som samfunn finne løsninger på.

Diskusjonen kommer ofte inn på sammenligning av hasj og alkohol, men for å sitere professor Fred Nyberg, Uppsala Universitet, så er det sånn at 98 % av de som røyker hasj, også drikker alkohol! De unge som har røkt hasj mer enn 20 ganger det siste året, drikker 13 liter alkohol pr år. De unge som ikke røyker hasj derimot, drikker «kun» 3 liter alkohol pr år. Så hvor interessant er det å sette de to rusmidlene opp mot hverandre, når spørsmålet egentlig burde være å sammenligne alkohol med hasj + alkohol? Å sammenligne avhengighetspotensiale i ulike preparater er kanskje heller ikke så interessant, når det egentlig ofte er en avhengighet til rusen som er det mest avgjørende.

Hasj kan gi nedsatt innlæringsevne og oppmerksomhet i ett til to døgn etter en rus. Jeg har hørt mange forskere bekrefte dette. Uten å gå inn på andre skadevirkninger ved gjentatt eller langvarig bruk, så er nedsatt årvåkenhet «her og nå» alvorlig nok i arbeidslivet.

 

Hva sier policyen om narkotika?

Vi har stor tro på at en klar ruspolicy i virksomheten er viktig som et forebyggende tiltak. En arbeidsplass trenger klare retningslinjer for hva som er akseptabelt og ikke. Det er ingen tegn som tyder på at vi står overfor en liberalisering i arbeidslivet på dette punktet. Også i de få sakene som har havnet i rettsapparatet, der det har dreid seg om narkotika og arbeidsliv, må man nok si at retten har hatt en relativt konservativ holdning.

Vi tenker vel at arbeidsplassen reflekterer det samfunnet vi lever i, så vi får følge samfunnsdebatten nøye. Kanskje blir det en del Arbeidsmiljøutvalg som i framtiden må ta opp diskusjonen om hva som skal gjelde vedrørende narkotika i egen virksomhet. Mange virksomheter har allerede i dag en policy som sier noe om holdning til bruk av narkotika, også fritidsbruk. Her har det gjerne vært sikkerhetsargumentet som har vært avgjørende; sikkerhet både overfor eventuelle virkninger og ettervirkninger av rus, og også sikkerhetsaspektet ved at narkotikabruk betyr en kriminell handling og alt hva det kan innebære.  Må vi tenke nytt om dette?

Vi får følge debatten!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
avholds
4Nina

Nina13. november 2016Legg igjen en kommentar

Bebis, bil eller bare avholds …?

«Ikke én øl engang?»

Daten min ser på meg med skuffelse og skjønte tydeligvis ikke helt hva jeg mente med avholds på profilen min. Jeg har ikke lyst på én øl… jeg har lyst på tjuetre. Jeg har vært nykter i flere år og selv ikke en kjekk mann kan forandre på det. Å være avholds i en verden av vinkvelder krever ofte en forklaring, noe som strengt tatt ikke burde vært nødvendig

Synes jeg alle rundt meg burde være avholds også? Absolutt ikke! Jeg misunner de som kan kose seg med et par glass vin eller ha det gøy på byen med spennende drinker. Men for meg er det ikke mulig bare å kose seg eller ha det gøy med alkohol – jeg vet det vil ende i katastrofe.

Så nei – jeg forventer ikke at andre skal være avholds. Ikke ser jeg ned på deg heller om du drikker, blir beruset, danser på bordene eller synes en date uten drinker er kjedelig.

Min arbeidsplass tok kontakt med behandlingsplassen jeg var på da jeg kom tilbake til jobb. De ville vite om de kunne fortsette å drikke foran meg, og hvordan de skulle ta tak i situasjoner der både jeg og alkohol skulle være tilstede. Svaret de fikk? Fortsett akkurat som før! Med en Akan-avtale fikk jeg støtten jeg trengte på jobb, men til syvende og sist er det mitt ansvar å holde meg rusfri. En som sier ja til en Akan-avtale velger å forandre seg selv, ikke alt rundt seg eller de andre på jobben.

Til tider har jeg lurt på om jeg skal komme til sosiale sammenkomster med bilnøkkel i hånden eller en pute under magen; de to gyldige grunnene for å be om alkoholfritt. Men jeg har verken bebis eller bil, og velger heller å forklare hvorfor jeg ikke tar en drink, og understreker at jeg synes du skal nyte din. Jeg har tatt mitt valg, også får andre ta sitt.

MEN: Sitter du ved siden av meg på julebordet er det klart du får mine drikkebonger. Våkner du tidlig på en søndag er det bare å ringe, jeg er våken. Inviterer du meg på middag kommer jeg med en spennende gave og ikke en vinflaske. Sender jeg deg en sms sent en fredag er det fordi jeg tenker på deg og ikke fordi promillen ga meg mot til det.

Så, å kjenne en «avholds» kan ha sine fordeler!

Hjertelig hilsen en nykterist <3

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
samtale
18Pål Henrik Kristiansen

Pål Henrik Kristiansen6. november 2016Legg igjen en kommentar

Det er din jobb som leder å ta praten når du er bekymret for en ansatt!

Du er leder og du er bekymret for at en ansatt har problemer knyttet til alkohol. Du har lagt merke til noen endringer på jobb. I tillegg er det noe som ikke er helt som det skal være i sosiale sammenkomster. Skal du gjøre noe? Eller tenker du at det sikkert går over?

 

Alkohol – en privatsak?

En undersøkelse gjennomført av Sentio i mars, på vegne av Akan kompetansesenter, viste at 1 av 4 ledere var usikre på hva de skulle gjøre i situasjoner lignende de beskrevet over, og derfor endte opp med å ikke gjøre noen ting. For deg som er i tvil; i det øyeblikket ansattes alkoholbruk får konsekvenser for de arbeidsoppgavene de er satt til å gjøre, er ikke lenger alkoholbruk et privat anliggende, men din jobb som leder å ta tak i.

Det er muligens i dette krysningspunktet mellom hva som oppleves som privat og hva som er jobbens ansvarsområde, at vegringen for å handle oppstår. Det å skulle mene noe om andres alkoholbruk kan virke skremmende, og mange ledere vet ikke hvordan de skal gå frem for å formidle sin bekymring. Mange er kanskje redde for hvordan den ansatte kommer til å reagere når man tar samtalen. Da kan vi imidlertid informere om at undersøkelsen fra i vår viste at 1 av 2 ansatte reagerte med takknemlighet for å bli sett.  Med andre ord bør ikke du som leder være bekymret for å ta praten. Du gjør faktisk din ansatt en bjørnetjeneste dersom du ikke gjør det.

 

Bygg ned terskelen for å snakke sammen

Mange virksomheter er opptatt av et godt arbeidsmiljø. Vi tilbringer tross alt mange timer sammen på jobb og det er viktig at vi trives i lag med hverandre. På en annen side er det også viktig at det skapes et arbeidsmiljø hvor terskelen er lav med tanke på både å formidle en bekymring, sett fra leders ståsted, men også at ansatte opplever at det er rom for å si ifra selv dersom de har utfordringer i livet.

Det er verdt å merke seg at det er mye en arbeidsplass kan gjøre før problemer oppstår, hvis de overhodet gjør det.  Det å jobbe med Akan er ikke ensbetydende med problemer, misbruk og brannslukking. Det aller viktigste er å jobbe med kulturen på arbeidsplassen og å snakke sammen. Mange arbeidsplasser er svært forskjellige. Noen er nøkterne hva gjelder alkohol. Andre steder er kanskje mer fuktige. Men hva så?

Vi anbefaler virksomheter først og fremst å sette ord på hvordan de vil ha det hos seg. Hva tenker dere er greit, og hva er ikke greit, med tanke på alkohol i sosiale sammenkomster slik som kurs, konferanser og lønningspils? Vi får mange henvendelser på vår veiledningstelefon fra ledere og medarbeidere på bakgrunn av at slike sammenkomster ikke helt har gått etter planen. Men hvordan kan man vite hva «planen» er dersom man ikke har snakket sammen på forkant?

 

Hvis ikke deg, hvem da?

En bekymring kan eksempelvis bunne i endringer i humør, atferd, sykefravær eller jobbprestasjoner. Slike endringer kan skyldes mange andre ting enn problemer knyttet til alkohol, spill eller andre rusmidler. Nettopp derfor er det gunstig å ta en prat så tidlig som mulig, slik at man kan hjelpe/unngå misforståelser/komme tidlig inn…. Som sagt, mange reagerte med takknemlighet når leder tok praten. Hvis ikke du tar praten, hvem gjør det da?

Her kan du få noen nyttige tips til hvordan du kan gjennomføre en slik samtale.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Har jeg et problem med rus?
9Einar Nilsen

Einar Nilsen30. oktober 2016Legg igjen en kommentar

«Sorry ass, du har et problem!»

Forrige måned satt jeg ute og tok en øl med en gjeng gamle kompiser og bekjente fra skoledagene. I sånne sammenhenger dreier jo ofte praten seg om hvor man har havnet i livet, hvor mange barn man har, hvor man bor, og hva man jobber med. Mange av disse menneskene har jeg ikke sett på årevis, og det eneste jeg vet om dem er strengt tatt det de legger ut på Facebook. Bilder av byturer, familieferier og chablis i solnedgang kan vel neppe gi noe mer enn et overflatisk bilde. Ofte mistenker jeg at det primært dreier seg om å skape inntrykk, en forskjønnelse av hverdagen og imagebygging. Det tar ikke lang tid før et par av dem begynner å bli rimelig beruset, men tydeligvis ikke fulle nok til å glemme at jeg jobber i Akan kompetansesenter…

 

«Er jeg alkis?»

Som jeg nesten burde forventet, kommer det en ny variant av et spørsmål jeg har fått så mange ganger tidligere i løpet av årene jeg har jobbet i Akan. Denne gangen var det «Jeg drikker én til to kasser øl i uka jeg, så da er jeg alkis da eller? Er jeg avhengig da? Hæ?»

Som sagt, jeg har hørt denne strofen noen ganger før. Alt fra «jeg drikker et glass vin hver dag, er det avhengighetsskapende?» til «Jeg tar seks-sju Valium før frokost, er jeg avhengig?» Det slår meg at vi mennesker er utrolig opptatt av tall og grenseverdier for å definere om vi er noe eller ikke, og vi er veldig opptatt av avhengighetsaspektet knyttet til rus.

Noen spør fordi de lurer, men i situasjonen forrige måned blir jeg litt usikker… Jeg tenker: Hvorfor spør du om det? Er det for å «arrestere» meg som jobber i rusfeltet på noe, eller er det en litt «kjekkas» måte å spørre om noe du faktisk er litt bekymret for? Uansett, jeg må jo forsøke å gi et svar.

 

Problem eller avhengighet?

Tja… Hva om man glemmer ordet «avhengig» for en stund, og heller stiller spørsmålet «har jeg et problem?»

For når er et problem et problem? Er det når drikkingen går ut over helsa di? Når drikkingen går ut over jobben din? Prioriterer du å drikke fremfor andre aktiviteter? For eksempel å gjøre ting med familien din? Med andre ord: Kan du kjøre ungene til trening, eller må bilen stå fordi du har drukket? Eller er du så fyllesjuk på søndag morgen at du ikke kan kjøre guttungen på kamp?

Når man snakker om familie, kolleger og venner… Hvordan er det med familien? Synes de at drikkingen din er et problem? Er de kanskje bekymret over drikkingen din og har bedt deg om å redusere? Må de kjempe en kamp for å få deg til å prioritere annerledes? Hva tror du kollegene dine tenker? Klarer du å passe jobben din, eller må de dekke over for deg og kanskje også gjøre deler av jobben din?

Og ikke minst… Se for deg hvordan du ønsker at livet skal være for deg… «Det gode liv» Føler du at drikkingen kommer i veien for dette?

Det er ikke sikkert mengden og omfanget av drikkingen er avgjørende, men effekten drikkingen har på deg og omgivelsene dine kan ha stor betydning.

Hvis du kan svare ja på flere av disse spørsmålene, så vil jeg si at ja, du har et problem. Om du har en avhengighet til alkohol vet jeg ikke, men sorry ass! Du har et problem!

Shit happens, heldigvis er det hjelp å få!

 

PS: Dersom du har lyst til å sjekke dine egne alkoholvaner, eller ønsker å gi noen andre du bryr deg om muligheten til det, ta en kikk på det kostnadsfrie programmet Balance. Balance gir deg muligheten til å gjøre en rask sjekk helt anonymt, programmet tilbyr også hjelp til å justere vanene dersom det er behov for det.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
veiledningstelefon
13Ine Weum

Ine Weum23. oktober 2016Legg igjen en kommentar

«Hei, jeg ringer fordi jeg trenger noen å drøfte noe med…»

Dette er ofte inngangen til en samtale om en problemstilling knyttet til rusmiddelbruk eller spill, enten det handler om egne eller andres utfordringer, eller hvordan best løse en situasjon som har oppstått. Å ha noen å drøfte problemstillingen med åpner gjerne for nye spørsmål, men kan også gi svar på hvordan man kan gå videre.

 

Akans veiledningstelefon

Vår veiledningstelefon er til for alle i arbeidslivet. Om du er pårørende, kollega, eller gjennom din nøkkelrolle jobber med mennesker i virksomheten, enten det er innen HR, HMS, som leder, verneombud, tillitsvalgt, Akan-kontakt, bedriftshelsepersonell eller IA-rådgiver. Den er også for deg, om du selv står i en vanskelig situasjon knyttet til eget bruk av rusmidler eller spill.

Felles for de fleste av våre veiledningssamtaler er at bruken av rusmidler eller spill er problematisk, og går ut over noe eller noen, gjerne forbundet med jobb. «Hvordan skal jeg eller vi løse det på best mulig måte?». Du trenger noen å drøfte det med, som har kunnskap og erfaring du kan ha nytte av i det du står i. Samtalene kan også handle om mer strukturelle ting som organisering av det forebyggende og helsefremmende arbeidet i egen virksomhet, Akan-arbeidet intern, hva som gjelder av lover og forskrifter, eller kanskje drøfting av ideer til en kampanje om rusmiddelbruk eller spill dere skal gjennomføre?

Som rådgiver ser jeg frem til uken med veiledningstelefonen. Ikke fordi jeg sitter inne med alle de riktige svarene eller løsningene, men fordi jeg kommuniserer direkte med deg, har tid til å reflektere over og drøfte det du står i, og fordi jeg med min kompetanse mulig kan bidra til at du bedre forstår, finner en utvei eller løsning.

 

Taushetsplikt

Du kan ringe Akans veiledningstelefon i trygghet om at rådgiveren du blir satt over til har taushetsplikt. Problemstillingene er ofte sammensatte, og kan handle om personsensitive ting. Noen ønsker å være anonyme, og det er greit. Vi behandler alle samtalene konfidensielt.

For råd og veiledning, ring oss på 22 40 28 00

Vi har alltid en rådgiver tilgjengelig på telefon for å kunne hjelpe deg.

Veiledningstelefonen er åpen mandager fra kl. 12.00 og tirsdag–fredag fra kl. 09.00–15.30

(fra om med 15. mai til og med 14. september stenger telefonen kl. 14.30).

Telefontjenesten er gratis og åpen for alle.

Ingen problemstillinger er for små eller for store. Det som er viktig for deg, dine kollegaer eller medarbeidere, er viktig for oss. Veiledningstelefonen er vår temperaturmåler på arbeidslivet. Via deg og vår direkte kommunikasjon, utvikler vi sammen det gode Akan-arbeidet.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
løgner
16Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng16. oktober 2016Legg igjen en kommentar

«Hadde du bare innrømmet dette med en gang, skulle vi hjulpet deg!»

Å lyve i en eller annen grad ligger i menneskets natur. Vi gjør det alle sammen selv om det oftest dreier seg om små hvite løgner og pynting på sannheten. Men uærlighet straffes, særlig hvis det gjelder rusproblematikk.

Fra vi er barn får vi høre at vi må snakke sant. Når sannheten er på bordet er liksom alt greit igjen. Du må i hvert fall ikke lyve, for da altså… Så vokser vi opp og blir kjent med hvite løgner. En hvit løgn er i følge Wikipedia en løgn eller bevisst usann ytring som ikke har til hensikt å gjøre noen skade, men som eksempelvis nyttes for å unngå en ubehagelig situasjon. I motsetning til sorte løgner som er mer alvorlig og har til hensikt å såre eller skade andre, handler hvite løgner mer om at vi overdriver, underdriver, legger på eller trekker fra som det passer seg. Vi lærer oss altså å pynte litt på sannheten for å unngå ubehag for oss selv og noen ganger andre. Av og til for å komme oss ut av en knipe, noen ganger for oppnå noe, andre ganger for å pynte på fasaden eller gjøre oss selv mer interessante.

I sosiale medier gjør vi det hele tiden. Du kan ha hatt den kjipeste helgen eller ferien, men på facebook var den heeeeelt fantastisk. Du kan ha kranglet med ektefellen og synes han er den største idioten i verden. Men hvis det tilfeldigvis er bursdagen hans den dagen, ja da elsker du han så høyt at avstanden til månen visstnok ikke er nok. En bekjent som jobber innen rekruttering forteller at noen cv`er på LinkedIn er så pyntet på at de overhodet ikke matcher den personen som kommer inn til intervju. Men det var jo ikke vondt ment eller ment for å skade noen, så oftest slipper man unna med en unnskyldning. Det er mange grunner til en hvit løgn i ny og ne. Det kan være for å unngå nederlag, fordi sannheten er vond, fordi vi ønsker så sterkt at det var annerledes, eller fordi vi søker bekreftelse og anerkjennelse. Fordi vi ønsker å bli sett. Helt grunnleggende basale behov hos ethvert menneske altså. Amerikansk sosialpsykologisk forskning viser at folk lyver en til to ganger om dagen i samtaler med andre som varer i fire til fem minutter.

Så hvorfor river vi oss i håret over at medarbeidere med et problematisk forhold til rus eller spill ikke bare kan innrømme og fortelle sannheten? Handler det om skuffelsen i det at vi blir løyet for, mer enn det faktiske rusproblemet? Veier opplevelsen av å ha blitt lurt av en betrodd medarbeider som vi har satset på tyngre enn å ivareta ansatte? Det betyr ikke at arbeidsplassen skal godta uakseptabel atferd og brudd på lover eller arbeidsreglement. Nei, tvert i mot. Men har vi en tendens til å belønne sannhet med hjelp og Akan-avtale, og straffe uærlighet med oppsigelse?

Livet kan bli et nummer for stort for oss alle innimellom. Vi velger ulike mestringsstrategier. Vi kjenner ikke alltid innholdet i ryggsekken til kollegaen vår eller årsaken bak problemet. Noen står i en dyp livskrise når et problem avsløres, og måten man blir møtt på av arbeidsgiver kan være helt avgjørende  for veien videre og hvorvidt man kommer ut av det med selvrespekten i behold. Det kan lønne seg å bruke litt tid på den fasen der vi oppdager et problem og tilbyr hjelp. Desperate situasjoner tvinger ofte frem løgner og desperate handlinger.

Rekk opp hånda den av dere som forteller andre, særlig sjefen, det du skammer deg mest over i livet! Hvis du rakk opp hånda, hvilken versjon hadde du fortalt?

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Pengespill - ingen ordinær vare
24Elisabeth Ege

Elisabeth Ege9. oktober 2016Legg igjen en kommentar

Pengespill – ingen ordinær vare

Det skjer mye på pengespillfronten for tiden. 2. oktober innførte Norsk Tipping en månedlig tapsgrense på kr 20.000 på tvers av alle sine spill. Hensikten er å forebygge spilleproblemer. Før jul skal Stortinget behandle spørsmålet om mulig lisensordning for pengespill. Da håper jeg politikerne på Stortinget innser at spillpolitikk handler om noe langt større enn frie markedskrefter og individets frihet. Det handler om hensynet til de mest risikoutsatte av oss og deres pårørende, og det handler om arbeidsplasser. Pengespill er ingen ordinær vare.

 

Mange enkeltskjebner

I den siste befolkningsundersøkelsen som ble gjennomført av Universitetet i Bergen, på vegne av Lotteri- og stilftelsestilsynet, kom det fram at 34.000 kan karakteriseres som problemspillere, 88.000 spiller med moderat risiko og 293.000 spiller med lav risiko. Tallene antas å være minimumstall. Dette innebærer at vi har minimum 122.000 risiko- eller problemspillere. Det tilsvarer omtrent Bærums innbyggertall, eller alle innbyggerne i Tromsø og Bodø til sammen, for ikke å bli beskyldt for å være navlebeskuende.

Når vi i tillegg vet at de fleste har 3-4 pårørende, betyr det at minimum en halv million av oss er berørt av spillproblemer. Pårørendeproblematikk innebærer redusert livskvalitet som ofte gir seg utslag i sykefravær og nedsatt yteevne på jobb.

 

Det begynte med en telefon fra en hovedtillitsvalgt

Akan kompetansesenters inngang til spillproblemer startet med en telefon fra en hovedtillitsvalgt. Han hadde kommet på jobb og funnet et avskjedsbrev fra en kollega. Kollegaen skrev at han hadde spilt bort lønn på automater, lånt penger av kriminelle og etter hvert mottatt trusler. Historien kom helt ut av det blå for arbeidsplassen, og de kontaktet oss for kunnskap og hjelp. Vi fikk etter hvert flere henvendelser som gjaldt spillproblemer. Vi kartla situasjonen og i 2005 besluttet styret at vi også skulle bistå norske arbeidsplasser med å forebygge og håndtere spillproblemer. Etter den tid har vi mottatt nærmere 300 veiledningssamtaler omhandlende konkrete enkeltpersoner.

 

Konsekvenser for arbeidsplassen

Selv om de som står utenfor arbeidslivet har en større risiko for å utvikle spillproblemer, har vi flere bekreftelser på at spillproblemer er høyst relevant for arbeidsplasser. 83 % av de som ringte inn til Hjelpelinjen for spillavhengige i 2015 hadde egen lønnsinntekt som sin hovedinntektskilde  (Samtalestatistikk 2015). Selv hører vi fra arbeidsplasser at ikke bare problemspillere, men også spillere som spiller med moderat og lav risiko, kan spille på en måte som får konsekvenser for arbeidet. Det holder å spille bort mer enn du har råd til.

I boken Spillegalskap: Vår nye landeplage (2003), skriver nestoren gjennom mange år i fagfeltet, Hans Olav Fekjær, følgende: En problemspiller, eller spilleavhengig person, tenker stadig på spill. Han eller hun tenker på forrige spill, planlegger neste spill og tenker på muligheter til å skaffe penger. Dette fører til sterk distraksjon i arbeidet. Det kan også bli fravær for å spille eller for å skaffe penger. Ansatte med pengespillproblemer har store økonomiske problemer og unngår gjerne å være med på sosiale aktiviteter. Ofte følger psykiske belastninger som gir seg utslag som depresjon, lav selvfølelse, søvnmangel og selvmordsfare. En spillavhengig person er mer utsatt for samlivsbrudd og har generelt nedsatt arbeidsevne.

Dette stemmer godt med vår egen studie «Å gamble med jobben» (Buvik 2009) og vår egen praktiske erfaring, som viser at problematisk spillatferd har konsekvenser for arbeidsplassen. Konsekvensene er i hovedsak knyttet opp mot fravær, redusert konsentrasjon og arbeidsevne, sikkerhetsrisiko, økonomiske problemer og økonomisk utroskap.

 

Toppen av isfjellet

Enkelte typer pengespill (spesielt pengespill på Internett) er basert på relativt høye innsatser og hurtig tempo, hvilket kan frembringe store gjeldsproblemer raskt. For noen går det så langt som at de «låner» fra arbeidsgiver. Pengene skal selvsagt tilbakebetales når gevinsten kommer, men det gjør den sjeldent. I en svensk studie (Binde 2014) fant man at ca. 10 % av de som søker hjelp for spillproblemer har gjort underslag eller lignende kriminelle aktiviteter på arbeidsplassen (i andre studier i andre land fant de 22-37 %). Selv har vi i Akan kompetansesenter de senere år vært involvert i rettssaker som har omhandlet oppsigelser basert på kriminelle handlinger som tyveri og underslag som følge av pengespillproblematikk. Det er naturlig å anta at dette er toppen av isfjellet, da de færreste saker går til retten.

 

Arbeidsgivere og arbeidstakere ønsker mer kunnskap

Arbeidsplassen er en arena hvor vi treffer hoveddelen av landets voksne befolkning, en arena hvor det er systemer, rutiner og klare roller som gjør det mulig å fange opp problemer tidlig, håndtere dem og reversere utviklingen. Men det krever kunnskap. Og de siste årene har vi erfart at norske arbeidsplasser ønsker mer kunnskap om spill. Det er bra.

I fjor gjennomførte Akan kompetansesenter 420 bedriftsbesøk og bedriftsinterne kurs. I 150 av disse ble vi bedt om å snakke om spill. Ledere, HR, verneombud og andre ressurspersoner ønsker å kjenne til hva denne nye hverdagen gjør med folk. Hva et spillproblem er, hva som utløser et spillproblem og hvordan de kan forebygge spillproblemer på sin arbeidsplass.

 

Forebyggingstiltak – Gevinsten ligger i åpenheten

I vår studie «Problematisk spillatferd i arbeidslivet» (Dahlgren 2012) fant vi at skiftarbeid og omfattende reisevirksomhet er risikofaktorer. Videre fant vi at dialog med leder er viktig for å starte prosessen for å komme seg ut av problemene.

Spillproblemer er enda mer tabubelagt enn alkoholproblemer, først og fremst på grunn av mangelfull kunnskap. Viktige forebyggingsaktiviteter er derfor mer kunnskap og å snakke om temaet på arbeidsplassen. Fordi det bidrar til refleksjon, større åpenhet, øker graden av bekymringsmeldinger og gjør det lettere for den som er i ferd med å utvikle et problem å si ifra. Vi erfarer at Akan-modellen virker like godt for spillproblemer som alkoholproblemer. Oppsummert kan vi si at modellen dreier seg om å ha;

  • tydelige kjøreregler for hva som er greit og ikke greit, samt hva som skal skje dersom noen bryter reglene og hvem som da har ansvar,
  • ledere som er trygge nok til å #TaPraten når de er bekymret for en medarbeider, og
  • et tilbud om hjelp til de som har eller er i ferd med å utvikle et problem. I våre samtaler med virksomheter får vi høre at individuelle Akan-avtalen kombinert med tett oppfølging og eventuelt behandling hindrer frafall også for ansatte med spillproblemer.

Verktøyet jegspiller.no forebygger på to nivåer – individ og virksomhetsnivå. Den ansatte som tar verktøyet i bruk tilegner seg kunnskap om egen spilling. På virksomhetsnivå synes mer åpenhet å være den største gevinsten. SAS Ground Handling og Statoil Drift Sør, som begge testet verktøyet før lansering, bekrefter at bruken har gjort noe med åpenheten. SGH bekrefter også at de har fått flere bekymringsmeldinger, hvilket setter de i stand til å fange opp ansatte som står i fare for å utvikle spillproblemer på et tidlig tidspunkt.

Hvem i all verden ønsker 62 reklameinnslag for pengespill i timen?

Fristelsene er mangfoldige i denne verden, og pengespill har eksistert siden tidenes morgen. Det nye er lett tilgjengelighet, tempoet og at vi bombarderes med reklame. Fotballhelter og idoler lokker oss i beste sendetid. Jeg har forstått at jeg ikke er alene om å irritere meg over alle reklameinnslagene for pengespill som sendes på TV. På arbeidsplasser møter vi mange som er frustrerte og irriterte. Men reklame virker, og i befolkningsundersøkelsen jeg tidligere har referert til, framkommer det at de mest sårbare spillerne er mest påvirket av reklame. I Akan kompetansesenter er vi derfor meget glade for at Lotteritilsynet har tatt tak i dette problemet. Vi håper de lykkes og at de aktuelle TV-stasjonene etter hvert vil respektere forbudet mot reklame for pengespill i Norge på lik linje med forbudet mot alkoholreklame.

 

Månedlig tapsgrense på 20 000

2. oktober innførte Norsk Tipping en månedlig tapsgrense på kr 20 000 på tvers av alle sine spill. Dette er visstnok unikt. Denne type tapsgrense er viktig forebygging. Tiden vil vise om beløpet er lavt nok for at det vil utgjøre en forskjell.

 

Det handler om noe større

«Det handler om noe større» var overskriften på en kronikk styreleder i Norsk Rikstoto, Jan Petter Sissener, fikk på trykk i DN 1. mars i år. Kronikken er velskrevet og han fastslår at «en lisensmodell for pengespill i Norge ikke vil løse mange problemer, men garantert skape noen nye».

Jeg håper at også politikerne på Stortinget innser at spillpolitikk handler om noe langt større enn frie markedskrefter og individets frihet. Det handler om hensynet til de mest risikoutsatte av oss, deres pårørende og om arbeidsplasser. Pengespill er ingen ordinær vare.

Om Norsk Tippings tapgrenser

Befolkningsundersøkelsen

Link til jegspiller.no

#TaPraten

Veileder i Akan-modellen

«Å gamble med jobben»

«Problematisk spillatferd i arbeidslivet»

«Kredittkort og kjærlighet»

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
AA
4Hasle Løchen

Hasle Løchen30. september 2016Legg igjen en kommentar

Livgivende resignasjon – felleskapets betydning i å gi livet en ny retning

Jeg har møtt en del mennesker i ulike sammenhenger, som har vist meg at livet er et krevende prosjekt hvor det meste ikke læres på friundervisningen, men i selve livet. Mennesker som har vist mot til å erkjenne at livet har stoppet opp eller gått i stå, og som våger å be om hjelp og støtte i håp om å gi livet en ny retning. Det står det respekt av!

 

Selvhjelpsbevegelsen Anonyme Alkoholikere

En selvhjelpsbevegelse som aldri slutter å imponere meg er Anonyme Alkoholikere (AA). Et felleskapstilbud til mennesker som sliter med rusavhengighet og hvor selverkjennelsen er et vesentlig premiss for å tilkjempe seg et verdig liv. Rusfrihet oppnås bl.a. ved å dele erfaringer, styrke og håp under mottoet «vi kan, der jeg ikke kunne». I erkjennelsen av at en ikke makter å mestre livet uten rus, søker en sammen med likesinnede som har erfart at det er i overgivelsen – ved å «slippe kontrollen», at en faktisk kan gjenvinne den. Siddhartha skal ha uttrykt noe av det samme på følgende måte: «den ytterste form for kontroll er overgivelse». Når en prøver å kontrollere det en er maktesløs overfor, mister en også kontrollen over det en tidligere kunne kontrollere. Den jeg var ruset seg og den jeg var vil ruse seg igjen.

Veien ut av dette dilemmaet er ikke innsikt, men en erkjennelse av at hybris må vike for ydmykhet. Denne forandringen blir en ny måte å forandre seg på. Avhengighetslidelsen ligger først og fremst på et emosjonelt plan, der en forveksler intimitet med intensitet, og tror det er intimitet. Dette er en illusjon.

 

AA`s grunnlegger

Bill Wilson, AA`s grunnlegger, befinner seg i Akron, hvor han skal gjøre noen aksjespekulasjoner. Han har fått jobben tilbake etter utallige rehabiliteringsforsøk. Han har nå vært rusfri en tid og håper at han endelig kan gi sin kone, Lois, et helt annet liv etter mange slitsomme år. Aksjespekulasjonene mislykkes og Bill vandrer hvileløst omkring i foajeen og hører lystig latter og klirring i glass inne fra baren. Han kjenner et sterkt sug til å drikke og får panikk. Intuitivt skjønner Bill W. at den eneste redningen i denne kritiske situasjonen er en samtale med en annen alkoholiker. Han stormer til telefonen hvor han tidligere har sett at det er en liste over byens prester. Etter ni avslag får han napp og blir satt i forbindelse med Henrietta Seiberling. Henrietta har fått vite at Dr. Bob, som er kirurg og en nær venn av familien, har levd med et alvorlig alkoholproblem i hemmelighet over mange år.

 

Bill møter Bob

Bill W. treffer dr. Bob hjemme hos Henrietta, neste dag. Dr. Bob rister i hele kroppen og forteller allerede i døren at han kan avsette 15 minutter. Dr. Bob sier at han har fått all verdens hjelp av de beste terapeuter og at han heller ikke tror Bill W. kan hjelpe han. Bill ser på han og sier at han ikke er der for å hjelpe noen andre enn seg selv. Bill forteller da sin egen historie med fornedring, maktesløshet og hvordan han hadde fått hjelp når han selv, og de fleste rundt han, hadde mistet håpet. For første gang i sitt liv kjenner Dr.Bob  at det finnes noen som vet – både fakta om alkoholisme og hvordan det føles. Denne ukjente mannen fra New York hadde vært der, i skammens og dødsskyggens land. Tomas Tranströmer beskriver noe av dette når han sier: Det finns mitt i skogen en oväntad glänta som bara kan hittas av den som gått vilse» Og her starter en helt ny historie. Denne dagen i 1935 regnes som startpunktet for AA- bevegelsen . Hverken Bill eller Bob drakk etter denne dagen. Når en rusavhengig snakker med en annen rusavhengig, da oppstår det en identifikasjon som ikke kan erstattes av noen annen kompetanse. I følge Wikepedia eksisterer det i dag over 100.000 AA-grupper spredt verden over.

 

Vi er avhengige av mening

Den eksistensielle dimensjonen er viktig i denne sammenhengen. Rusavhengigheten er både kompulsiv og eksistensiell. Vi er alle avhengig av mening. Det er arts-typisk for mennesket, ifølge Einar Øverenget. Rus kan fungere som en meningserstatter, men da blir det ofte som å besvare ens åndelige rop ved å gå til feil adresse. Ingeborg Refling Hagen har sagt følgende: «materielle verdier er alt som det blir mindre av ved å dele. Åndelige verdier er det det blir mer av ved å dele (vennskap, felleskap, ømhet, kjærlighet, humor, glede, håp etc)».

 

Livsassistanse

Noen og enhver har vel i noen grad opplevd at livet er blitt et nummer for stort i en gitt sammenheng. Da er det viktig å ha en eller flere som kan støtte og utfordre en. Noen som kan gi livsassistanse i en vanskelig situasjon.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter