Arkiv for mars, 2015

Er du en god kollega eller en muliggjører?
16Hans Ole Berg

Hans Ole Berg27. mars 2015Legg igjen en kommentar

Hei, jeg heter Lars…….

Nei jeg har ikke byttet navn. Dette er tittelen på boken til Lars Kittilsen der han forteller om noe av sitt liv, eller En alkoholikers dobbeltliv som han selv kaller det. Mange husker sikkert Lars fra Akan-dagene høsten 2014, og nå kan vi altså få ta en større del av livet hans i bokform.

Som rådgiver i Akan-arbeid holder vi et høyt fokus på forebyggende tiltak, nye forebyggingsverktøy og arbeid med bedriftskultur. Det er imidlertid viktig å bli minnet på at vi må ha en tanke til i hodet, – noen ganger er det for sent med generelle forebyggingstiltak! Noen ganger er det sånn at en person har et konkret alkoholproblem som han eller hun trenger hjelp med, gjerne så snart som mulig.

Senest i forrige uke ble jeg spurt om det ikke var verre før, at det var flere med alkoholproblemer i arbeidslivet tidligere. Egentlig et vanskelig spørsmål å besvare, det finnes jo ingen statistikk på dette. Så jeg ble litt svar skyldig, måtte svare at mitt inntrykk er at det nok var adskillig flere med synlige problemer før, og at de personene med mest synlige rusproblemer har vanskelig for å fungere i dagens tøffe arbeidsliv, så de er nok ikke der lenger. Alkoholforbruket i Norge skal imidlertid ha økt med 40% de siste 20 årene, så det er vel egentlig lite sannsynlig at antall personer med problemer da kan ha blitt færre?

Lars var en av de som du ikke kunne se det på. Tvert imot han var kanskje en av de sprekeste på arbeidsplassen, løp maraton og var førstemann på jobb om morgenen. Som han forteller har tidligere kollegaer i ettertid sagt til ham at han var den siste de ville tro kunne ha alkoholproblemer. Men det var ikke et alkoholproblem «light» som Lars hadde, leser du boken så forstår du det.

Det er kanskje der vi står i dag, når jeg hører at «vi har ikke behov for Akan – vi har ingen med problemer hos oss», så ser vi kanskje med feil øyne! Vi har nok alle et ganske stereotypt bilde av hvordan en med alkoholproblemer ser ut. Vi er ofte ikke klar over at i svært mange tilfeller så synes det ikke utenpå – ikke engang for de som jobber sammen med vedkommende. Eller bryr vi oss egentlig ikke om hvordan våre kollegaer har det? Jeg håper ikke det.

I boken gir Lars oss et godt bilde av hva det vil si å ha et alkoholproblem – det handler om angst og uro, om tap av kontroll og løgner og selvbedrag. Og han forteller også om at alkoholen i utgangspunktet har sine positive sider, med all den «kultur» man forbinder med vinsmaking og kunnskaper om ølsorter. Men for noen blir alkoholen alt annet enn kultur! At alle er forskjellige og at det bare er sin historie Lars kan uttale seg om, er en gjenganger i boka. Og det er nok viktig, at veien ut av drikkingen og resten av livet er det Lars selv som må ta ansvar for.

Det er en utfordring for oss i arbeidslivet hvordan vi skal møte en person med rusproblemer i den fasen der han eller hun ikke erkjenner noen ting. Vi kan lett bli sinte og komme med en moralsk pekefinger, – men er det noe personen trenger så er det nok heller et tilbud om hjelp og litt «guiding» i hvordan man kan komme dit. Når man så skal prøve å hjelpe så er ikke grensen så lett å se mellom det å bli en muliggjører til å fortsette drikkingen, eller å bidra til positiv endring.  På en arbeidsplass har vi egentlig klare roller i forhold til hverandre, så forholdene skulle ligge godt til rette for en saklig intervensjon. Konsekventhet og støtte blir da viktigere ord enn konfrontasjon og trusler.

Ved å lytte til Lars sin historie får vi et innblikk i hvordan det var for ham, og kanskje kan det hjelpe oss ett skritt videre i denne delen av vårt Akan-arbeid som handler om å hjelpe en kollega som trenger det. Og det er gjerne for sent å komme med hjelpen den dagen oppsigelse er uunngåelig.

Les boka!

Lars Kittilsen:   Hei, jeg heter Lars    ISBN 978-82-516-8504-7      SHIBSTED

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Misforstått lojalitet
17Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng20. mars 2015Legg igjen en kommentar

Misforstått lojalitet

Har du noen gang handlet ut i fra hva som synes best for den andre, og ikke ut ifra dine egne verdier? Har du sett en annen vei? Eller kanskje dekket over for andre og servert en aldri så liten hvit løgn?

Jeg tror vi alle har kjent på det. Vi kommer alle i situasjoner som setter lojaliteten vår på prøve. Situasjoner som gir den snikende følelsen av at du bør gjøre det som forventes av deg, hva som vil skape minst mulig ubehag for den andre, for å unngå scener og dårlig stemning, eller for å slippe dårlig samvittighet.

Det kan være den nære kollegaen som i all fortrolighet forteller om kokainsniffing på firmafesten som du for all del ikke må fortelle til sjefen. Eller han som ber deg gjøre jobben hans noen timer fordi han er i så kraftig bakrus at han ikke orker det selv. Når jointen rulles på nachspielet og du later som du ikke ser, heller enn å gå derfra for å signalisere dine holdninger og være tro til dine verdier. Hun som alle mistenker drikker for mye, som alle snakker om og ikke med.

Hvor er lojaliteten i dette? Har ikke kollegaen rett til å vite hva som blir sagt om henne bak hennes rygg? Kanskje en samtale er det som skal til for å sette i gang tanker og prosesser som fører til endring i alkoholforbruket. Står relasjonen til en kollega høyere enn bedriftens verdier og omdømme? Ved å dekke over, bortforklare, unnskylde og synes synd på bidrar vi til å forsterke et problem. I praksis skaper vi enda flere muligheter for den det gjelder til å utvikle problemer ved å ikke reagere, fortelle hva vi opplever eller uttrykke vår holdning. Jeg tror ikke det handler om konfliktskyhet nødvendigvis, men mer om å gjøre situasjonen minst mulig smertefull for den det gjelder. Og seg selv. Og alt dette i beste mening.

Har du gode venner trenger du ikke speil har noen så klokt sagt det. Det kan være ubehagelig der og da. Men alternativet er så mye mer ubehagelig i lengden. For deg selv. Og den det gjelder.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Ambassadørkampanje
10Jarle Wangen

Jarle Wangen13. mars 2015Legg igjen en kommentar

Min helt Bjørn

Det er stort sett trivelig å sitte på veiledningstelefonen i Akan kompetansesenter. Det kjennes bra å kunne gi noen praktiske råd om det innringer opplever som en vanskelig situasjon. Ofte konkluderes det med at dette ikke er så vanskelig likevel hvis man tilnærmer seg saken og folk på en respektfull og ivaretakende måte. Noen telefoner er ekstra hyggelige og det gjelder spesielt dem fra gamle kjente. Ikke til forkleinelse for nye innringere, men det er rart med det når man har holdt på med dette i mange år og skaffet seg mange bekjente fra hele landet. En gang i blant er det altså en kjent stemme i den andre enden. En mann med flott vestlandsdialekt spør om jeg har tid. Dumt spørsmål. Har alltid tid. Tar meg tid. Han trenger ikke å presentere seg. «Hei Bjørn, hvordan står det til?» Litt hyggeprat må til. «Hvordan er det med helsa?» «Går det bra med ‘kåno’?» «Vært på noen fine turer på fjellet i det siste?»  Bjørn er en ekte ildsjel trygt plassert i det norske industrisamfunnet. Han representer en arbeidslivskultur hvor det å ta vare på hverandre ikke er noe man setter spørsmålstegn ved, det er en selvfølge. Akan-arbeid har vært en prioritert oppgave på fabrikken siden 70-tallet.  Fordi det trengs og det nytter – man jobber jo med mennesker i alle livets faser og med alle livets utfordringer. Ledelsen gir grønt lys, faktisk mer enn det, de er aktivt støttende. Denne bedriften fikk Akan-prisen for en del år siden, vel fortjent, og noe de er veldig stolte av. Bjørn jobber med folk, ikke bare Akan. Han er trygt plassert på et hjørnekontor litt for seg selv.  Det er lett å stikke innom for en prat. Ingen synes dette er noe merkelig. Bjørn har en tillit i organisasjonen som er bemerkelsesverdig.  Han får ledere til å snakke om saker de burde ha tatt tak i, situasjoner de burde vært oppmerksom på. «Hvordan skal vi få deg til å ta tak neste gang?» er spørsmålet han stiller.

Faktisk er begrepet «ta tak» noe han flittig bruker i stedet for Akan-arbeid, den nødvendige samtalen og så videre. Vi må «ta tak». Bjørn har alltid noen saker å følge; noen individuelle Akan-avtaler, noen potensielle attføringssaker. Under mitt siste bedriftsbesøk (det er et av årets høydepunkt å besøke Bjørn på fabrikken) spurte jeg ham direkte:

Hvordan er det sakene oppstår eller blir oppdaget? Er det atferdsendring, sykefravær, bakrus? Eller hva er det?

Bjørn er en sindig, blid kar med et godt smil. Han ser på meg og sier:

– Nei, de kommer selv.

At det var?!

– De stikker innom og ber om råd og hjelp, fortsetter han.

Gjelder det alle saker? spør jeg, en forbauset Akan-rådgiver.

– Ja, stort sett, svarer han.

Men, hvordan har dere fått til dette, da?

Egentlig et ganske dumt spørsmål fra meg – jeg har observert dette i mange år. Sett hvordan de har snakket om Akan på personalmøter, verneombudsamlinger, og har det som en standardisert det av lederopplæringen. Også lærlinger og til og med sommervikarene må gjennom noen runder om holdninger og alkoholbruk. Og ikke minst har folk sett at de får hjelp. Bjørn har fått til et naturlig samarbeid med bedriftshelsetjenesten. Han følger folk til fastlegen hvis det trengs. Bistår så folk får profesjonell oppfølging av de rette fagmiljøene.

Eller rett og slett bare slår av en prat, kanskje en liten bekymringssamtale. Som han nevnte i en bisetning; en av gutta gikk på tur i fjellet i natt, han ble sett, vet han ikke har det så greit for tiden, skal stikke bort og ta en prat med ham etterpå.

Jeg spurte direktøren i et stille øyeblikk om han var klar over hvilke ressurspersoner han har i bedriften. Han så rett på meg og sa: «Gjett om.»

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
pengespill på nett
1Rune Mentzoni

Rune Mentzoni6. mars 2015Legg igjen en kommentar

Hvorfor arbeidslivet må følge med på spillproblematikk

Med jevne mellomrom dukker de opp. Sakene hvor enkeltpersoner med tilgang på bedrifters økonomiske midler tar dem ut og taper dem på pengespill. Tidligere denne uken meldte NRK  at en mann i Salten tingrett er dømt til nesten tre års fengsel for underslag av omlag 14 millioner kroner. Pengene ble brukt opp på utenlandske nettcasino. Daglig leder ved den rammede bedriften uttalte at dette er en tung sak både for den dømte, hans familie og for tidligere kollegaer. Saken er langt fra unik, men minner sterkt om en rekke lignende tilfeller fra de siste årene.

For de fleste er pengespill en arena for avkobling og underholdning. Noe som tilfører livet noe positivt. Det kan være spenningen man får av å ta risikable valg i håp om å oppnå gevinst. Eller følelsen av å ha i hvert fall en ørliten mulighet til å kunne slippe unna økonomiske problemer. For noen kan det være en sosial arena hvor man kan utforske interessante spill i samarbeid med eller i vennskapelig konkurranse med andre. Det kan være en god måte å dempe stress på, et sted hvor man i hvert fall en liten stund ikke trenger å tenke på andre problemer som er tilstede enten personlig, i familien eller på jobb. Det skader heller ikke at man ved å spille hos godkjente norske operatører bidrar til å støtte en god sak.

Et mindretall av spillere utvikler dessverre over tid et problematisk forhold til dette som tidligere har vært ren underholdning. I Norge er det beregnet at omlag 22000 personer lider av pengespillproblemer, og i tillegg at omtrent 89000 personer er i risikosonen, hvor noen utfordringer er til stede, men hvor det samlete problemomfanget er noe lavere. I motsetning til hva mange kanskje tror er en høy andel av problemspillerne i jobb, og problemene rammer både dem med lav og høy inntekt. Dette er tegnene som tyder på problemer:

  • Du satser mer enn du har råd til å tape
  • Du føler behov for å stadig øke innsatsen for å oppnå ønsket spenning
  • Du prøver å spille på ny for å vinne tilbake penger du tidligere har tapt
  • Du låner penger eller selger gjenstander for å skaffe midler til spill
  • Du føler selv at du har problem med spill
  • Pengespill forårsaker helseproblemer for deg, som stress eller angst
  • Andre har kritisert spillingen din og sagt at du har et spillproblem
  • Spillingen forårsaker økonomiske problemer for deg eller din familie
  • Du føler dårlig samvittighet for spillingen din

 

Jo flere av disse tegnene som er til stede, jo mer alvorlig regner man problemet for å være. For hver person som rammes av problemene rammes også familie, venner og arbeidsplass.

Ikke alle saker har like stort omfang som underslaget på 14 millioner, men også mindre saker kan ha store konsekvenser om de ikke blir tatt tak i tidlig. Underslag er en mulig konsekvens, men også personalkonflikter, økt sykefravær eller bare redusert effektivitet på jobb kan være resultatet når problemene får lov til å vokse.

Arbeidsplassene har et ansvar her. Et ansvar for å sette seg inn i tegn på problematisk spillatferd. Et ansvar for å våge å ta den vanskelige første samtalen med kollegaer man er bekymret for. For å sette i gang forebyggende tiltak tidlig, slik at gryende problemer ikke får vokse seg store. Først og fremst handler det om å være gode medmennesker for andre som har det vanskelig.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter