Arkiv for mai, 2016

8Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl27. mai 2016Legg igjen en kommentar

Mmmmm ….Antabuskake!

JA- arbeidsliv og rus er et alvorlig tema, men NEI – det behøver ikke være gravalvorlig hele tiden heller, eller alltid helt korrekt for den saks skyld. Å «tenke utenfor boksen»  er et godt likt uttrykk, men det er også lov til å ødelegge boksen og lage noe nytt og noe eget. Det er, uten flere metaforer, lov å tenke kreativt innen Akan- arbeid.

Akan får ikke sagt det høyt nok; dere trenger kjøreregler og en policy når det kommer til rus, spill og arbeidsliv. Dette setter tydelige regler, grenser, forståelse og kan gjøre en nødvendig samtale et par hakk lettere ved å referere til kjørereglene som gjelder og er like for alle. Mange har sin policy på et intranett eller i en personalhåndbok – men hvorfor stoppe der? Heng de opp i en gullramme med glitter, skriv de på veggen på do eller få de heklet inn i puter på pauserommet – se til at det ikke er noen tvil om hva kjørereglene på din arbeidsplass er.

La oss fortsette med den norske arbeidslivsklassiker, vinlotteriet! For en god del år siden var vin dyrere, polene færre og duty free mega eksklusivt, så derfor var vin en flott premie. I dag er vin fra hele verden tilgjengelig for alle til en rimelig penge, så du trenger ikke håpe på vinnerlykke i lotteri for å få deg en fantastisk vin. Så hva kan vi bytte det ut med uten å være en festbrems? Hva med en god gammeldags barnebursdagsfiskedam for voksne? Om dine ansatte oppfører seg pent, la de stille seg i en fin kø og fiske frem på en fredag, enten en gråstein, kinobillett eller noe festlig du fant i den rare butikken på hjørnet. Tradisjoner kan være vanskelig å bryte – de kan nesten være hellige – men bare man holder på tradisjonen om å kunne vinne og samles, så er det helt greit å variere premien!

En annen tradisjon er selvsagt lønningspilsen, som jeg ikke mener man skal bytte ut med gråstein og kinobilletter, men den kan gjøres utenfor boksen for å inkludere alle som også ikke drikker. Hva med et rebusløp for å pønske ut hvor man faktisk skal nyte ølen som feirer penger på konto? Det trenger ikke være noe «amazing race», men en relativt enkel aktivitet som kan inkludere alle som vil ha det gøy på lønningsdagen.  Selv om alkohol er inkludert, behøver det ikke være hovedfokus.

«Den nødvendige samtale» er den nødvendige samtalen og det ville blitt latterlig å ha et rebusløp til den, men du kan gjøre den din. Dersom den ansatte du skal snakke med liker kaffe mocca med ekstra skum og kanel, og boller med rosin – hvorfor ikke ha det klart til møtet? Vær deg selv, gjør det på din måte og gjør det helhjertet, ikke minst.

Vi får ofte spørsmål om dette med oppfølgingssamtaler, dette varierer også fra de ulike bedriftene og etter behov. En ansatt med avtale skal ha oppfølgingssamtaler som skal inneholde mer eller mindre hvordan det går, og dette kan bli møter med seriøs undertone. Men det er jo ingen hindringer for at dette møtet ikke kan skje på kaffebaren på hjørnet eller ballrommet på Ikea for den saks skyld (de eneste som muligens kan protestere er de ansatte på Ikea).  Kanskje du innkaller til møte der dere bare skal snakke svensk, dere må ha på dere klovneneser eller må mime hva dere mener?  Hva vet jeg?

En standard Akanavtale varer i 2 år. Dette kan være to krevende år, så hvorfor ikke feire at avtalen er over med en kake formet som en antabuspille? Selv om noen har hatt rusproblemer, betyr det ikke at de ikke har humor, selv om den kan være litt mindre synlig når det blåser som verst.  Latter og smil er alltid en sikker vinner, og den ansatte som har briljert i en Akanavtale i 2 år er en vinner helt enkelt.  Det er lov til å le og lov til å ha det gøy, selv om det er Akan- arbeid.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
13Trygve Fredrik Myhren

Trygve Fredrik Myhren20. mai 2016Legg igjen en kommentar

«Hvis noen får et stort problem har vi sviktet som kolleger og ledere!»

Uttalelsen kommer fra en virksomhet som oppriktig innrømmer at det frem til nå har gått altfor lang tid fra et problem er blitt synlig til noen har tatt tak.

 

Den samme virksomheten legger nå til at hvis noen har rukket å utvikle et så stort problem at de trenger en individuell Akan-avtale, så har de reagert for sent. De vil i stedet konsekvent ha tidlige samtaler og ta tak i det som ennå ikke har rukket å utvikle seg til et stort problem.

En virksomhet som med inkluderende holdning ser på mitt problem som sitt problem, forebygger trolig langt mer enn den er i stand til å fatte. Og parallellen til samfunn er åpenbar, ikke minst når det gjelder å forebygge distansering og mangel på empati; når folk blir godt kjent med hverandre oppstår først og fremst positive bånd. Det er alltid mer som forener enn som skiller mennesker – har en ikke oppdaget det har en ikke gått godt nok inn for å bli kjent. Hvilken nabos problemer bryr vi oss konstruktivt om, hvilken ikke? Hvilke grunnleggende forutsetninger må være til stede for at vi konstruktivt skal bry oss? Hvordan vil vi ha det? Hvordan vil jeg ha det den dagen jeg eller noen av mine nærmeste rammes?

Et rus- eller avhengighetsproblem er alltid kun et symptom. På hva? Det vi kan være sikre på er at det i alles liv finnes både beskyttelsesfaktorer og sårbarhets- og risikofaktorer. En virksomhet med en aktiv inkluderende holdning overfor sine ansatte (og ideelt sett også samfunnet) kan være helt sikker på å utgjøre en beskyttelsesfaktor hos samtlige. Og ikke minst hos seg selv; det vi gjør mot andre gjør vi i minst like stor grad mot oss selv. Og la oss nå en gang for alle få en slutt på å se rus- og avhengighetsproblemer som noe isolert – det handler om helse, fysisk som psykisk, og det å ha det bra, bra nok. Akan må være en selvsagt del av det helhetlige inkluderende arbeidslivet.

‘Hvor tett et samfunn?’ er tittelen på en av nå avdøde samfunnsforsker Nils Christies glitrende velskrevne og viktige bøker. Ja, hvor tett vil vi leve og ha det – også på jobben? Noe overforenklet er svaret i boken ‘passe tett’, eller ‘tett nok’. Altså ikke klamt. Det tenker jeg må gjelde på jobben, også. For la meg nå vær så snill fortsatt få lov til å ha en dårlig dag eller to før jeg behøver å sitte og se inn i sjefens bekymrede ansikt. Takk.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Den nødvendige samtalen
4Hasle Løchen

Hasle Løchen17. mai 2016Legg igjen en kommentar

Akans dobbelte målsetting

Det har siden tidenes morgen i Akans 52 år lange historie vært et uttalt mål å skulle drive forebygging gjennom tradisjonell opplysningsvirksomhet på arbeidsplassen og i arbeidslivets organisasjoner samt engasjere seg aktivt i hjelpearbeid for den som slet med et rusproblem. Formålet slik det ble uttrykt i vedtektene fra 1963 lyder: § 2. formålet er: a) ved opplysning og påvirkning å forebygge alkoholmisbruk og narkomani b) å hjelpe alkoholskadde og narkomane til et normalt liv.

I dag er språkbruken noe annerledes, men intensjonen den samme. Akans virksomhetsidé i dag er: å sette hele det norske arbeidsliv i stand til å forebygge rus og avhengighet, slik at sykefravær reduseres og effektivitet og livskvalitet økes. Dette ønskes oppnådd ved å sette ledere og ansatte i stand til å ta opp bekymringer så tidlig som mulig samt å bidra til at ansatte med rus- eller spillproblematikk får et tilbud om hjelp så tidlig som mulig.

Akan-modellen har til hensikt å ivareta helse, miljø og sikkerhet på arbeidsplassen i form av en overordnet policy for rusmiddelbruk og spill med tydelige retningslinjer i det personrettede arbeidet. Skal policyen virke, må den være kjent for ansatte. Nærmeste leder ved bekymring, eventuelt uønsket atferd, tar «den nødvendige samtalen» og motiverer vedkommende til å søke råd og hjelp. Samtidig som det i Akan-modellen ligger en forventning om at det gis tilbud om et individuell akan-avtale dersom kjørereglene brytes eller vedkommende selv ber om hjelp. Det innebærer at det stilles tydelige krav til endring med et tilbud om hjelp og støtte før oppsigelse.

Det er mye lettere å stille krav til en ansatt og legge ansvaret tilbake til den enkelte når det samtidig formidles med et tilbud om hjelp og støtte. I så måte er den dobbelte målsettingen som «hånd i hanske» når det gjelder å formidle en ivaretakende holdning sammen med tydelige reaksjonsformer når det er brudd på bedriftens kjøreregler.

Klare kjøreregler og retningslinjer som er forankret i bedriftskulturen og kjent både for ledere og medarbeidere er virkemidler vi vet fungerer i et forebyggingsperspektiv. Det skaper forutsigbarhet og trygghet for både leder og ansatt. Også myndighetene har gitt uttrykk for en slik holdning. I Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016-2020), som nylig ble behandlet på Stortinget) står det at: « flest mulig ansatte i privat sektor og alle ansatte i offentlig sektor og alle studenter og elever skal være omfattet av en generell og bevisstgjørende rusmiddelpolitikk som er tydelig forankret i virksomhetens ledelse».

Ulike aspekt vil være gjeldende når det er snakk om Akans dobbelte målsetting. Solidaritet og omsorgsaspektet kommer til uttrykk ved at Akan har gitt et ansikt til den sosiale samvittigheten som finnes i arbeidslivet. Helseaspektet er viktig når vi vet at drøyt 10-15 % drikker mer enn det helsen har godt av. Slik bruk av rusmidler vil kunne være en utfordring med hensyn til risiko for skader og ulykker, eller tap av omdømme i de fleste virksomheter.

Alle disse aspektene er gyldige og bidrar til at den dobbelte målsettingen opprettholdes.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
russetiden
10Jarle Wangen

Jarle Wangen6. mai 2016Legg igjen en kommentar

Hurra, snart er det 17. mai … Da er det endelig over … Rapport fra en trøtt russepappa.

Du må tenke at spedbarnsperioden er tilbake, sa helsesøster.

Vi vil vite hvem som er hvor til enhver tid, sa politiet.

De har forventninger som ikke kan innfris, sa rektor.

Sørg for at de har på seg ullundertøy og alltid har matpakke i lommen. Sa Helsesøster.

Skjønner de ikke at de blir lurt av kyniske kommersielle interesserer, sa en tydelig irritert far.

Hvis du får en desperat telefon klokken fem om natten, stiller du opp uten å nøle selv om du må kjøre noen mil. Sa politiet.

Dette var noen av de glade budskap som kom frem da skolen prisverdig nok inviterte til foreldremøte om russetiden.

Det tok ikke mer en ca. en uke (helt sant) etter at min datter hadde begynt i første klasse på videregående skole før hun fortalte at de hadde begynt å snakke om hvem som hadde lyst til å være med på russebuss. Vi lo litt av det, men oppdaget snart at dette var alvor. Hele tiden på videregående har vært et langt planleggingsseminar i forhold til klimaks som er selve russetiden. Det kan nesten virke som om drømmen om russetiden har vært som en motivasjonsfaktor for å holde seg på skolen.

Jeg ble sånn delvis innviet i all planlegging og jobbing, og skjønte raskt at man fulgte en mal som gikk i arv. Enighet om hvilken buss ble tatt ca. ett år i forveien Fordeling av oppgaver og ansvar ble tatt meget seriøst. Dugnader og pengeinnsamlinger. Må innrømme at jeg ble ganske imponert og tenkte at dette var en fantastisk læringsarena.

Samtalen om hva russetiden innebar ble tydeligere og tydeligere, her var det forventninger om adferd. Det ble tydelig hintet om at i russetiden var det lov å både kjøpe og drikke alkohol. Mine forsøk på vennlige, men tydelige, hint om at det var alkohol som var årsak til mye av det vi leste om i aviser av lite ok hendelser, gikk sånn passe inn. Fikk høre gjentatte ganger at det ikke kom til å bli noen problemer fordi jentene på bussen hadde bestemt seg for å passe godt på hverandre. Noe jeg faktisk har inntrykk av stemmer. Men at man ikke kom til å drikke, nei det kunne jeg bare glemme.

Denne forventingen til at alkoholens vidunderlige verden skulle åpne seg var tydelig. Hva om det ikke er slik, forsøkte jeg å si.  Problemet eller utfordringene lå på flere plan oppdaget jeg. Blant annet at alkohol ikke var så veldig godt, men et helt nødvendig onde. Hvis dere «må» drikke, så hold dere til svak alkohol sa vi. Øl og vin, æsj, fikk jeg høre. Jeg skvatt skikkelig da jeg ble presentert for en flaske som ved både første og andre øyekast så ut som sprit. Dette har ikke dere lov til å kjøpe! Jo den inneholder bare alkohol på 20 % var svaret. Blandet med mye brus så er dette bedre enn både øl og vin.  1-0 til alkoholindustrien tenkte jeg.

Tenk at det har gått så langt at avisene velger å lage et oppslag om denne ene avvikeren som velger å ikke drikke alkohol i russetiden. Hvem har egentlig lyst til å være en avviker i denne egentlige sårbare alderen?

Sett utenifra, har russefeiringen så langt vært en berg- og dalbanereise for vår håpefulle. Lite søvn, mange gode og mindre gode opplevelser. Men at de lever intenst og har det gøy, er det ingen tvil om. Vi lar oss sjarmere av en bøling slitne, søte, glade russejenter som ramler innom.

Det fremstår for meg som om russetiden er den store tiden for frislipp, for å prøve ut det meste. Det samme leser vi om hvert år. Overstadig beruselse, overgrep, skader, sykdom. De unge blir etter min mening grovt utnyttet av en kjempekommersiell russeindustri. De er et lett bytte. Man bare ha, klær, sanger, buss, dyre billetter til russetreff, russekro og mye penger til alkohol. Jeg unner selvfølgelig de unge å markere, feste og ha det gøy etter endt skolegang, men jeg skulle ønske de selv ville gjennomskue og ta avstand ifra de verste elementene rundt dette. Spesielt rusingen. Men jeg ser at de har en vei å gå. Gruppepresset eller dynamikken er beinhard. Kanskje vi foreldrene skulle tillate oss å være enda tydeligere rollemodell.

I skrivende stund er min håpefulle på vei til landstreff i Stavanger. Noe hun har snakket om i over et år. Nyheten på radioen melder om de første tilfellene av smittsom hjernehinnebetennelse blant russen. Beslag av narkotika i russebuss, neddopet russejente funnet i en container.

Om jeg engster meg unødig?  Forhåpentligvis. Men jeg gleder med veldig til 17, mai.

Foto: Jo Terje Stein /Scandinavian Stockphoto

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter