Endelig var det en som så meg!

Uttalelsen kom fra en medarbeider med lang og tro tjeneste i offentlig sektor. Han hadde jobbet ulike steder. Hatt mange ledere og mange kolleger. Men det var konen som ga han «advarslene» da alkoholen etter hvert tok en større og større plass i livet.  Selv om han i flere år alltid var den som drakk seg mest full på sosiale arrangement i jobbsammenheng, var det ingen på jobben som viste interesse for hvordan han egentlig hadde det.  Det var heller ingen som sa noe da sykefraværet knyttet til helger økte og humøret ble mer lunefullt.

Først da han morgenen etter en seminarmiddag møtte i påvirket tilstand til arbeidsøkten dagen etter, satte leder foten ned.

Jeg traff han i et middagsselskap.  Hva skjedde, spurte jeg. Han fortalte at lederen hadde bedt han om å gå på hotellrommet og sove ut rusen, og møte på kontoret til samtale så snart de var tilbake fra turen. Der og da var jeg glad for å kunne få sove videre, fortsatte han. Men jeg var ikke så høy i hatten da jeg vandret til kontoret for å treffe lederen. Jeg var flau, men samtidig veldig glad for å endelig bli sett. Han fortalte at samtalen ble vanskelig, men også god.  Han fikk fortalt at han slet med psyken og at han i økende grad hadde begynt å bruke alkohol som selvmedisinering, ja, faktisk holdt på med dette noen år.  Det var godt å få det fortalt.

Han fortalte videre at flere kolleger i ettertid har fortalt at de lurte på hvordan han egentlig hadde det. Hvorfor sa ikke kollegene mine noe, eller lederne mine, undret han.

Det viser seg at mange vegrer seg for å ta denne nødvendige samtalen.  I en undersøkelse gjennomført av YouGov på vegne av oss i Akan kompetansesenter i februar i år, svarte 2 av 5 ledere at de hadde vært bekymret for at én eller flere medarbeidere drikker for mye alkohol. Av de som hadde vært bekymret svarte hele 40 % at de hadde tatt en prat med vedkommende.  Dessverre svarte hele 1 av 4 at de ikke gjorde noe med det, fordi de ikke visste hva de skulle gjøre. Nesten 1 av 5 svarte at de ikke gjorde noe fordi de synes det er en privatsak.

I samme undersøkelse kom det fram at halvparten av de som opplevde at leder tok en prat reagerte med takknemlighet for å bli sett. Det var også en relativt høy andel som forsøkte å ufarliggjøre situasjonen og som ble skamfulle. Et fåtall reagerte med sinne. Av de som opplevde at en kollega tok en prat svarte nesten 1 av 3 at de ble takknemlige for å bli sett. Halvparten forsøkte å ufarliggjøre situasjonen.

Vi hører mange fortelle at de opplever praten som mislykket fordi de ikke får en innrømmelse fra vedkommende. Men hvorfor skal vi få en innrømmelse? Poenget må være at vi får formidlet vår bekymring, og forteller hva som konkret gjør oss bekymret.  I eksempelet jeg viser til, formidlet leder at det ikke er greit å komme i påvirket tilstand på seminar. Indirekte fortalte han også at seminar er jobb.  Endring i sykefraværet og humørsvingningene kunne lederen tatt opp med medarbeideren på et mye tidligere tidspunkt. Lederen ville neppe fått noen innrømmelse, men han ville gitt tydelige signaler om at han ser sin medarbeider. En prat vil uansett sette i gang tanker hos medarbeideren.

Vår erfaring er at dette i stor grad handler om jobbkultur. I hvilken grad kulturen preges av åpenhet og ledere som har kunnskap og er trygge nok til å ta praten.

I midten av juni presenterte Folkehelseinstituttet en ny undersøkelse om alkohol og arbeidsliv blant norske arbeidstakere.  Undersøkelsen viser at det er stor oppslutning om regulering av jobbrelatert alkoholbruk, i og utenfor arbeidstiden. I tillegg mente hele 83 % at man bør ha ordninger for å hjelpe ansatte med problemer. Vi tolker dette som en overveldende tilslutning til Akan-modellen som består av kjøreregler som spesifiserer hva som er greit og ikke greit når det gjelder alkoholbruk, ledere som tar praten så tidlig som mulig og et tilbud om hjelp.

Tilbake til medarbeideren i offentlig sektor. Nå er det gått 5 år siden seminaret. Han fortalte meg at han ble tilbudt individuell Akan-avtale. Strukturen i avtalen sammen med rusbehandling og psykologhjelp gjorde nytten for han. Han fortalte meg at han fortsatt går til psykolog, men at alkohol ikke lenger er en del av «behandlingen».  Kona mener vi aldri har hatt det bedre.  Hun tenker nok først og fremst på alkoholen som har mistet sin plass i livet vårt. Men hun er nok ganske fornøyd med at jeg også har gått ned mange kilo, fortalte han med glimt i øyet.

Selv tenker jeg hvor mye usikkerhet, frustrasjon, sorg og sinne både mannen selv, konen og ikke minst barna ville ha vært spart for dersom noen på jobben hadde tatt en prat med han på et mye tidligere tidspunkt. Gevinsten ligger i åpenheten.

Film, tips og råd om hvordan ta praten

Skal du delta på Arendalsuka? Kom og hør sofaprat med Arne Giske konsernsjef i Veidekke, Berit Svendsen adm. dir. i Telenor Norge, Stein Lier-Hansen adm. dir i Norsk Industri og Inger Lise Blyverket direktør i Virke  og delta på vårt miniseminar #TaPraten 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter