Arkiv for juni, 2017

1Ragnhild Lied

Ragnhild Lied26. juni 2017Legg igjen en kommentar

Skal, skal ikkje

Eg synest at dei vanskelegaste oppgåvene å kome opp i som tillitsvald, er møte med enkeltmedlemmer som har problem i livet sitt som kan virke inn på jobben dei skal gjere. Dette opplevde eg sjølv særleg sterkt som tillitsvald på arbeidsplassen.

I møte med arbeidsgjevar kunne eg vere tøff – på alle nivå. Om det var i møte med rektor på skulen eg jobba på, med fylkeskommunen som hovudtillitsvald eller seinare som leiar i Utdanningsforbundet, med KS. Det å stå på krava, å kjempe for det eg trur på og som eg meiner profesjonen og medlemmene i fagforeininga har rett på, det kan sjølvsagt også vere krevjande. Det er ikkje enkelt å vinne fram og få gehør for argument og krav. Når eg står i slike situasjonar, som til dømes løns- og pensjonskamp, kan eg bli provosert. Eller sint. Ja, til og med oppgitt og lei meg.

Sjølv om eg no kjenner på ansvaret for Unio sine 350.000 medlemmer,  så er det likevel ein distanse til stades. Distanse fordi det er ein kamp om sak. Eg er heile tida bevisst på kva vi kan vinne og tape på vegne av medlemmene, og at løysinga får konsekvensar. Men dette er kampar der det er snakk om å gi og ta, om kompromiss,  om å svelgje nokre kamelar for å vinne noko anna som er viktigare.

Dette er ikkje det perspektivet eg kan ta i møte med enkeltmenneske. Når det står ein kollega framfor deg med problem, då kan eg ikkje møte ho eller han med same distanse. Då kan eg ikkje drive hestehandel. Og då kan eg ikkje tenke at vi kan vinne i neste lønnsoppgjer. Oftast er det ikkje ei sak som gjeld for heile kollegiet eller alle medlemmene. Det er ei sak som gjeld denne eine personen. Og som får konsekvensar for berre ho eller han og dei næraste. Då blir dei grepa ein tar med eitt mykje meir alvorleg. Konsekvensane kjem tettare på, og ansvaret kjennast tyngande på ein annan måte. Fordi eg veit det er enkeltskjebnar det gjeld.

Difor var også slike personlege sakar det eg følte som mest krevjande som tillitsvald. Kollegaer som kom til meg med personlege problem, måtte eg forhalde meg til på ein heilt annan måte. Eg kunne ikkje distansere meg, men tok problema inn og kunne kjenne på dei same kjenslene som kollegaen min. Då kom også dilemmane. For som tillitsvald skulle eg vere der for mine medlemmer. Men eg hadde også ei plikt til å varsle om sakene var av ein slik karakter at det var fare for andre eller for jobben som blei gjort. Og eg var bevisst dei konsekvensane vala mine kunne få. Skulle eg, eller skulle eg ikkje melde i frå då eg fekk vite at eit av mine medlemmer lukta alkohol på jobben. Kor alvorleg var problemet? Førte det til dårlegare undervisning? Syntest elevane det var ubehageleg? Levde nokon av elevane sjølve i familiar der foreldra hadde alkoholproblem? Og kva om eg varsla arbeidsgjevar? Ville han eller ho få sparken? Ville det bety at ein heil familie ble ramma? Ville han eller ho få hjelp, eller ville vedkommande bli støtt ut i mørket, og åleine?

Det var dette eg kjende på då eg las Akan sin rapport «Du, av alle». Der blei ti sjukepleiarar som hadde stjåle og misbrukt medikament, intervjua. Det er sterke historier. Den viste ti heilt ulike årsaker for misbruket. Og ti ulike skjebnar. Og ikkje minst; rapporten gir eit bilete av kor ulikt arbeidsgjevarar møter dei menneska som blir råka. Arbeidsgjevars møte med den enkelte, var heilt avgjerande for korleis sjukepleiaren klarte å leve med det ho hadde gjort. Straffa ved å misse autorisasjonen som sjukepleiar, og dermed jobben som sjukepleiar, var hard nok. I tillegg kom skamma, den økonomiske byrden, og kampen for å kome ut av misbruket. Rapporten viser heilt tydeleg at dei som klarar seg best, er dei som har ein arbeidsgjevar som vil hjelpe og støtte, og ikkje fordømme og avvise. Ho som fekk tilbod om annan jobb, klarte seg ut av problemet med stoltheita nokså intakt. Dei som ble skjøve ut i mørket, sleit naturleg nok meir.

Det som overraska meg, var at den tillitsvalde ikkje hadde ein naturleg plass då desse sakene dukka opp. Kanskje fordi ein sjukepleiar som misser autorisasjonen automatisk misser medlemskapet sitt i fagforbundet. Men i det problemet blir kartlagt, er jo vedkommande medlem i forbundet og bør få støtte frå den tillitsvalde. Også som tillitsvald i slike situasjonar er det heilt avgjerande at ein kan kjenne seg trygg på at arbeidsgjevar har ein inkluderande policy og ein plan for oppfølging og hjelp. Det skal ligge i ryggmargen at dei som slit skal møtast med inkludering og støtte, ikkje med avvising. Det vil også gjere jobben som tillitsvald mykje enklare. Og ein vil ikkje måtte tenke: «Skal, skal ikkje» når spørsmålet om å varsle vidare dukkar opp. Ein skal vere trygg på at den som treng hjelp får nettopp det; hjelp.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
sommerfesten
21Pål Henrik Kristiansen

Pål Henrik Kristiansen18. juni 2017Legg igjen en kommentar

Fem tips til sommerfesten uten bakrus

Sommeren er rett rundt hjørnet og da er det gjerne tid for den obligatoriske sommerfesten. For mange virksomheter er dette en koselig sammenkomst, men for andre byr den på noen utfordringer, grunnet heftig skjenking. Hvordan få det beste ut av sommerfesten? Akan kompetansesenter gir deg fem party-tips som sikrer at kvelden blir en suksess.

 

Tips 1; Snakk på forhånd om hvordan dere vil ha det

Det er mye hygge forbundet med alkohol, men det er nok ingen hemmelighet at det skjenkes godt utover det som er «nødvendig» på festene som avvikles i sommermånedene. Dette er et syn som deles av både ledere og medarbeidere. I en undersøkelse som ble gjennomført av Akan kompetansesenter i 2015, kom det frem at så mange som én av to ledere synes noen blir for beruset når jobben inviterer inn til sosiale sammenkomster. I samme undersøkelse sier like mange ansatte det samme. I helsepolitisk barometer, gjennomført av TNS Kantar våren 2017, svarte så mange som 28 % av de yrkesaktive at det drikkes for mye i jobbrelaterte situasjoner. Med andre ord kan det tyde på at jobbrelatert drikking byr på noen utfordringer. En måte å løse dette på, er å snakke sammen i forkant om hvordan dere ønsker å ha det, slik at festen blir hyggelig for alle.

 

Tips 2; Sørg for at tilbudet om alkoholfri drikke er like tilgjengelig som alkoholholdig drikke

Sørg for at de alkoholfrie alternativene er vel så gode, og tilgjengelige, som de alkoholholdige. Ofte er det slik at vinmenyen er nøye tilpasset maten som blir servert. De som ikke ønsker alkohol må gjerne nøye seg med en lunken Pepsi eller Farris. Dette er ikke spesielt moro, eller godt planlagt av verten. Det finnes mange gode alkoholfrie alternativer du kan sette frem. Det øker sannsynligheten for at flere vil føle seg inkludert. Vinmonopolet har et godt utvalg og mange restauranter har blitt bedre på dette.

 

Tips 3; La andre ting enn drikken være i sentrum

Sørg for å planlegge morsomme aktiviteter og god mat, som de ansatte har glede av, fremfor kun å sette alkoholen på bordet og la festen «ordne seg selv». Vær kreativ med party-planleggingen.

 

Tips 4; Ikke spør andre om hvorfor de ikke drikker alkohol

Hvorfor i all verden må vi spørre folk om hvorfor de ikke drikker? Hva ønsker vi å avdekke? Gjør vi dette med alle andre produkter folk velger å ikke konsumere? Mange opplever det som ubehagelig å måtte forsvare hvorfor de ikke drikker. La heller dette være en privatsak og noe enhver bestemmer selv.

Dette rådet kan du høre Camilla diskutere på radioprogrammet Jakobsen ved å klikke deg inn her (https://radio.nrk.no/serie/jacobsen/DMTO20011617/12-06-2017 )

 

Tips 5; Dans mer, drikk mindre

Dansing eller tidvis sjangling? Vi anbefaler å bruke mer tid på dansegulvet enn i baren. Kanskje vil kvaliteten på dansen bli bedre også?

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Gå utenom
29Elisabeth Ege

Elisabeth Ege11. juni 2017Legg igjen en kommentar

Gå utenom, Peer, sa Bøygen. Å tørre å bry oss ser ut til å være en bøyg for mange i arbeidslivet. Tre tips for hva du kan gjøre istedenfor å gå utenom.

I Ibsens dikt, Peer Gynt, hører vi om Peer som velger å lytte til Bøygen. Han går utenom. Han flykter fra mor Åse, fra Solveig og fra vanskelige situasjoner gjennom hele livet.  Vi er mange i arbeidslivet som gjør som Peer, vi går utenom. Vi finner gode unnskyldninger for å la være å ta «den nødvendige samtalen» med medarbeideren vi bekymrer oss for. Vi ser, men veien til handling blir lang. Det går utover alle.   

I media kan vi innimellom lese om arbeidstakere som i en sårbar fase i livet utvikler alkoholproblemer. Som regel tar det mange år før de selv søker hjelp, eller arbeidsgiver reagerer.

Hvorfor sa du ikke noe, kan vi lese i Lars Kittilsens bok.

Hvorfor sa de ikke noe, sa Erik Torjussen, da han møtte igjen sine kolleger og de fortalte at du hadde skjønt han hadde et alkoholproblem.(A-magasinet)

«Jeg har vært feig for lenge!» sa en leder som ringte oss på veiledningstelefonen.

Vi i Akan kompetansesenter mottar årlig 7-800 veiledningssamtaler. En stor andel av samtalene mottar vi fra ledere som ønsker råd om hvordan de skal gå fram overfor en medarbeider de bekymrer seg for og hvor de tror det kan dreie seg om rus- eller spillproblemer. Veldig mange venter dessverre altfor lenge, til begeret er overfylt og tålmodigheten slutt.  Det er ofte en dårlig løsning, både for den det gjelder, for pårørende, arbeidsplassen og samfunnet.

 

Tre tips for hva du kan gjøre istedenfor å gå utenom

 

  1. Ta praten – så tidlig som mulig

Jo tidligere en leder tar det vi i Akan kompetansesenter kaller «den nødvendige samtalen», desto bedre. Begrunnelsen er enkel: Har du drukket for mange glass i en kortere periode, har du lettere for å justere alkoholinntaket enn om du har drukket for mange glass i mange år.  Ved å ta praten viser du at du ser din medarbeider og at du bryr deg. De fleste av oss liker bedre å bli sett enn oversett.

 

  1. Ta utgangspunkt i det som bekymrer deg

Mange utsetter samtalen fordi de er redde for å ta feil.  Det er heller ikke uvanlig at ledere ser på samtalen som mislykket fordi de gikk inn i den med hensikt å få medarbeideren til å innrømme sitt alkoholproblem. Det er imidlertid ikke ditt ansvar som leder å stille diagnose eller bevise at medarbeideren har et problem.  Ta heller utgangspunkt i det som bekymrer deg.  Det som gir deg «den vonde magefølelsen»? Endring i atferd? I fravær? I arbeidsprestasjoner? Eller kanskje en kombinasjon av flere ting? Ta utgangspunkt i disse konkrete observasjonene i samtalen med din medarbeider. Vær forberedt på at det må mange samtaler til. Uansett utfall, kan jeg garantere at du har satt i gang tanker hos den det gjelder.  På våre hjemmesider kan du få flere tips og råd om samtalen.

 

  1. Skap en åpen og ivaretakende bedriftskultur

Jeg har vært i bedrifter hvor ledere har omtalt det å gi bekymringsmeldinger som tysting. Jeg vet ikke hva du tenker, men for meg blir dette en oppfordring til å dekke over for en kollega med mulig rus- eller spillproblemer. Med en leder med slike holdninger, ville jeg hjulpet min kollega til å utvikle problemet, istedenfor å komme ut av problemet. Blitt det vi i Akan kompetansesenter kaller «en muliggjører».

Denne lederen er heldigvis unntaket. Vi møter mange flere virksomheter som jobber jevnt og trutt med å bygge en kultur hvor det å komme med bekymringsmeldinger ses på som ivaretakelse og hvor ledere viser vei og tar samtalen på et tidlig tidspunkt. De har en partsforankret policy som sier noe om hvilke prinsipper som gjelder for rusmiddelbruk og spill, hva som skal skje dersom noen bryter disse prinsippene og at leder da har et ansvar. Ved å diskutere policyinnholdet og hva de betyr for den enkelte, skaper det bevissthet og er forebyggende. Vi har mange eksempler på at slike diskusjoner bidrar til en åpen og ivaretakende bedriftskultur som inkluderer støtte og hjelp til de som har behov for det.

 

Litt hjelp på veien

Når du står i valget mellom å gjøre som Peer Gynt eller å trosse Bøygen, kan du tenke på følgende:

  • Av ledere som hadde gjennomført samtale basert på bekymring for ansatt, opplevde én av to at medarbeideren reagerte med takknemlighet for å bli sett (YouGov for Akan kompetansesenter 2015)
  • I undersøkelse om alkohol og arbeidsliv blant arbeidstakere svarte (Folkehelseinstituttet 2016)
    • 2 av 3 at de ønsker retningslinjer for drikking i jobbsammenheng utenfor arbeidstiden
    • 95% ønsker retningslinjer for alkoholbruk i arbeidstiden
    • 83% mener man bør ha ordninger for å hjelpe ansatte med problemer
  • Ovennevnte tre tips stemmer også godt overens med svenske kunnskapsbaserte råd for forebygging og håndtering av rus- og spillproblemer på svenske arbeidsplasser (Karolinska Instituttet og Sveriges Företagshälsor 2016, Per Binde 2016
  • Dilemmaverktøy (link) inneholder korte filmsnutter med etterfølgende tips og råd for å hjelpe deg i gang med å ta en samtale både på bedriftsnivå (kultur) og individnivå.
  • Link til samtale-temaet og policy på akan.no

På tide å trosse Bøygens oppmuntring til å gå utenom?

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Pårørende
1Bjørn Ole Helliksen

Bjørn Ole Helliksen5. juni 2017Legg igjen en kommentar

Ikke stå alene som pårørende

Veiledningssenteret erfarer at mange pårørende står lenge alene, i en vanskelig hverdag, før de søker hjelp for sin egen del.

Det er vanlig å tenke: det er den som har et rus/psykisk helseproblem som trenger hjelp, ikke jeg som pårørende.

Noen tanker fra en mor:

«Jeg er uendelig takknemlig for at min sønn, NN, endelig er i en behandlingssituasjon. Jeg har tiltro og tillit til behandlingen han får. Ser dette som den lenge etterlengtede redningsplanken og en kjempereise. Faktisk ligger nå hele NNs liv, men også mitt, i spesialisthelsetjenestens hender.

Men likevel bekymrer jeg meg for hva som blir sluttresultatet. Jeg er redd for at alt skal bli som før, og jeg igjen skal ende opp med en uhåndterbar situasjon, helt alene! Dypt fortvilte tanker dukker opp.

Jeg går til grunne hvis NN flytter hjem igjen. Selv om jeg er inderlig glad i sønnen min, blir det for vanskelig. Situasjonen vil igjen vokse meg langt over hodet. Alt vil ganske fort falle tilbake til gamle, inngrodde mønstre, og jeg har ingen mulighet til å gi forsvarlig helsehjelp. Jeg kan ikke sitte med ansvaret alene.

Jeg vet også at jeg går til grunne hvis jeg stenger døren for NN. Jeg makter ikke å stenge min egen sønn, et forsvarsløst menneske, ute fra hjemmet. Jeg synes så inderlig synd på NN, som gjør så godt han kan, men mangler evnen til å forstå verden rundt seg – Han mestrer ikke verden rundt seg.

NN er over 40 år, og han kan ikke ha meg i ryggen for evig. En dag må han klare alt selv, mestre samfunnets oppgaver alene.

Jeg vil gjerne fortsette å bidra i min sønns liv, men på en annen måte enn i dag. Han er jo den nærmeste jeg har.»

Pårørendes liv er sammenvevd med livet til den som har et alvorlig rus/psykisk helseproblem. Pårørende føler seg ofte maktesløse, og opplever håpløshet og meningsløshet.

Veiledningssenteret har lang erfaring med familiearbeid. Senteret ligger i Lørenskog, vis a vis Akershus Universitetssykehus.

Veiledningssenteret legger vekt på å kunne møte pårørende i rolige og trygge omgivelser, og legge til rette for at hver og en kan få snakke om det de har behov for.

Senteret samarbeider med noen nærliggende kommuner, og arrangerer i samarbeid med disse, mestringskurs for pårørende. Samarbeidspartnere er for tiden, Ullensaker Kommune, Lørenskog Kommune og Drammen/Lier Kommune.

Veiledningssenterets tilbud er for alle pårørende på Østlandet. Det finnes veiledningssentre i alle landsdeler, se www.veiledningssenter.no

Tilbudet er faglig og gratis.

«Jeg kan ikke forandre på andre enn meg selv. Dersom jeg forandrer på meg selv, må andre forholde seg til meg på en annen måte.»

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter