Hans Ole Berg

Hans Ole Berg

Seniorrådgiver ved Akan kompetansesenter.

Pårørende av rusavhengige
15Hans Ole Berg

Hans Ole Berg12. mars 2017Legg igjen en kommentar

Å ha et rusproblem er ingen enkel livssituasjon, men det finnes noen som har det verre!

Pårørende til rusavhengige lever mange ganger i en konstant krisesituasjon. Alt dreier seg om den rusavhengige. Når det er en periode uten rusing lever man i usikkerheten for hvor lang tid det går før det setter i gang igjen. I aktive rusperioder lever man i det «helvete» dette mange ganger medfører. I rettferdighetens navn skal en vel ikke glemme å si at ikke alle rusavhengige er slemme, men uansett er det ingen drømmesituasjon man lever i når man har et rusproblem i huset.

Akan kompetansesenter mottok i fjor ca. 700 veiledningssamtaler. Av de som ringte inn var ca. 4 % pårørende til rusavhengige. Det er kanskje ikke en så stor gruppe, men historiene er alvorlige nok. Det var både ektefeller /samboere, foreldre og søsken som ringte inn. Akan Kompetansesenter er kanskje ikke « det riktige stedet» å ringe – vi har best kompetanse på å gi råd om hva man kan gjøre når et problem gir seg utslag på arbeidsplassen. Likevel – et sted må man begynne, og det blir gjerne lengere samtaler selv om man ofte ender med å gi råd om å kontakte andre instanser, slik som veiledningssentre for pårørende, fastlege eller behandlingsapparatet.

– Det er ingen enkel situasjon når man lever sammen med en mann i 50-årene som nesten hver kveld drikker så mye at han tidlig sovner på sofaen i stua. Han har en ansvarsfull jobb, og kommer seg med få unntak alltid på jobb i tide. Det ble jo en del timers søvn. Han er selvfølgelig ikke enig i at han drikker for mye og vil ikke høre snakk om å søke hjelp. Hva gjør jeg? Skal jeg ringe arbeidsgiver og fortelle hvordan det ligger an? Kan det virkelig være sånn at de ikke merker noen ting på jobben?

eller

Mor til en sønn på 45+ år som for noen år siden flyttet hjem igjen til mor etter en skilsmisse. Drikker daglig. Mener selv han ikke drikker for mye. Mor er svært bekymret for drikkingen og ringte arbeidsgiver for at de skulle hjelpe ham allerede for et halvt år siden. Likevel har ingenting bedret seg. Skal jeg ringe arbeidsgiver igjen? Hva kan jeg gjøre?    

I samtalene blir man forbauset over hvor store alkoholproblemer enkelte har uten at arbeidsplassen klarer å fange det opp. At arbeidsplassen er det siste stedet man viser fram sitt problem, har vi sagt i årevis, men hvordan kan det være så alvorlig og likevel så usynlig? Nå er selvfølgelig ikke alltid familien orientert om hva som skjer på jobben – det kan jo være at det er tatt affære der – men da skulle det vel ha ført til en endring også i hjemmet?

Spørsmålet fra de pårørende er alltid «hva kan jeg gjøre for å hjelpe den rusavhengige bedre?». Det er sjelden spørsmål om hvor lenge man som pårørende må holde ut, «når er det min tur til å tenke på meg selv, når er det rimelig at det skal handle om meg og mitt liv!». Alltid er det «misbrukeren» det skal handle om.

Vi anbefaler gjerne å ta kontakt med for eksempel fastlege og der søke hjelp for din egen situasjon  – man kan bli syk av å være pårørende! Du har også pasientrettigheter. Ruspoliklinikker kan også gi hjelp til pårørende selv om ikke vedkommende som drikker er med.

Det finnes også frivillige hjelpetilbud – en omfattende oversikt finner du på HelseNorge (Lukk det første bildet som dukker opp (X) så kommer du videre!)

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
narkotika
15Hans Ole Berg

Hans Ole Berg20. november 2016Legg igjen en kommentar

Noen ganger går det bra, også når det handler om narkotika!

Det er ofte alkoholproblemer som er grunnlaget for at ansatte går inn i en Akan-avtale. De senere årene har vi også sett en økning av spillproblemer, og medikamentavhengighet er også representert. Kanskje overraskende for noen, er det også en ikke ubetydelig andel av de som inngår en Akan-avtale som har narkotikaproblemer. For et drøyt tiår siden gikk det fortsatt an å innhente årsrapporter fra norsk arbeidsliv, rapporter som sa noe om Akan-aktiviteten i foregående år. Der dreide hver tiende «Akan-sak» seg om narkotika! Svarprosenten på rapportene ble etter hvert så lav at dataene ikke lenger kunne sies å være representative, i dag kan vi derfor ikke si så mye om andelen narkotikasaker. Til neste år setter Akan kompetansesenter i gang et prosjekt for å systematisere noen av de erfaringene som finnes med narkotikaproblematikk og Akan-avtaler.

 

Arbeidsplassen har en betydning

For ikke lenge siden hørte jeg om en vellykket Akan- avtale som omhandlet en mann i 40årene. Det var amfetaminbruk som var problemet. Det hadde gått fint i ett år nå, etter et tilbakefall. Jeg blir imponert over hvor mye arbeidsplassen (les: leder, akan-kontakter og kollegaer) stiller opp og engasjerer seg, og er villig til å gi en kollega en ny sjanse. Og ikke sjelden enda en sjanse.

Jeg er selvfølgelig også imponert over hvor mye vedkommende selv klarer å stable på bena av viljestyrke og stå-på-vilje, og alt det som trengs for å komme ut av en tøff situasjon. Det å kunne berge jobben ser ut til å være en utrolig god motivasjonsfaktor. Når man i tillegg klarer å etablere nødvendig hjelp rundt vedkommende, er oddsene gode.  Dessverre har jeg også støtt på situasjoner der det ikke har gått bra, der det å komme seg bort fra aktiv rusing har vært for vanskelig. Det viser seg at så lenge narkotikaproblematikk og arbeidsliv er et teoretisk spørsmål, så er det nok mange som tenker «dette kan vi ikke ha i vår virksomhet» og «her må det bare være rett ut!». Det ser likevel ut til at når det kommer til et konkret medmenneske som har problemer, så er omsorgstanken i mange tilfeller med, og det er godt å se.

 

Hasj eller alkohol

Det er for tiden en pågående samfunnsdebatt som omhandler mer eller mindre avkriminalisering eller legalisering av narkotikabruk. Hvis det er sånn at dagens lovverk og håndhevelse er til hinder for at personer får den hjelpen de trenger, så er selvfølgelig ikke det bra, og det burde vi som samfunn finne løsninger på.

Diskusjonen kommer ofte inn på sammenligning av hasj og alkohol, men for å sitere professor Fred Nyberg, Uppsala Universitet, så er det sånn at 98 % av de som røyker hasj, også drikker alkohol! De unge som har røkt hasj mer enn 20 ganger det siste året, drikker 13 liter alkohol pr år. De unge som ikke røyker hasj derimot, drikker «kun» 3 liter alkohol pr år. Så hvor interessant er det å sette de to rusmidlene opp mot hverandre, når spørsmålet egentlig burde være å sammenligne alkohol med hasj + alkohol? Å sammenligne avhengighetspotensiale i ulike preparater er kanskje heller ikke så interessant, når det egentlig ofte er en avhengighet til rusen som er det mest avgjørende.

Hasj kan gi nedsatt innlæringsevne og oppmerksomhet i ett til to døgn etter en rus. Jeg har hørt mange forskere bekrefte dette. Uten å gå inn på andre skadevirkninger ved gjentatt eller langvarig bruk, så er nedsatt årvåkenhet «her og nå» alvorlig nok i arbeidslivet.

 

Hva sier policyen om narkotika?

Vi har stor tro på at en klar ruspolicy i virksomheten er viktig som et forebyggende tiltak. En arbeidsplass trenger klare retningslinjer for hva som er akseptabelt og ikke. Det er ingen tegn som tyder på at vi står overfor en liberalisering i arbeidslivet på dette punktet. Også i de få sakene som har havnet i rettsapparatet, der det har dreid seg om narkotika og arbeidsliv, må man nok si at retten har hatt en relativt konservativ holdning.

Vi tenker vel at arbeidsplassen reflekterer det samfunnet vi lever i, så vi får følge samfunnsdebatten nøye. Kanskje blir det en del Arbeidsmiljøutvalg som i framtiden må ta opp diskusjonen om hva som skal gjelde vedrørende narkotika i egen virksomhet. Mange virksomheter har allerede i dag en policy som sier noe om holdning til bruk av narkotika, også fritidsbruk. Her har det gjerne vært sikkerhetsargumentet som har vært avgjørende; sikkerhet både overfor eventuelle virkninger og ettervirkninger av rus, og også sikkerhetsaspektet ved at narkotikabruk betyr en kriminell handling og alt hva det kan innebære.  Må vi tenke nytt om dette?

Vi får følge debatten!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
venn som drikker for mye
15Hans Ole Berg

Hans Ole Berg25. september 2016Legg igjen en kommentar

Hva kan jeg egentlig si, når det er en venn i min egen omgangskrets som drikker for mye?

Det er ikke snakk om alkoholproblemer. Det handler om at han drikker godt over hva vi kan kalle grensen for å drikke på rødt i henhold til de vanlige anbefalinger.  Når jeg kan uttale meg om forbruket hans så er det ut ifra hans egen beskrivelse, hva hans familie forteller, og hva jeg selv observerer når vi er sammen i selskapelig sammenheng. Men han er alltid snill og grei, og selv om han har drukket en del så er han bare hyggelig i selskaper. Han er en kjernekar, og han er alltid forsiktig med ikke å drikke for sent på kvelden hvis han skal på jobb eller kjøre bil dagen etter.  Ingen i familien har egentlig noe å utsette på ham – kun at de synes han drikker mye, og det sier de så ofte at han nok blir lei av å høre det!  Det er som at ved å innrømme at det blir for mye, så kan forbruket bare fortsette – det er bare «hyggelig» sosial drikking så da er det greit. Ikke drikking i smug.

Som Akan-rådgiver er jeg vant til å anbefale telling av alkoholenheter, minst tre hvite dager i uken, samt å holde seg til «lykkepromille» når man drikker alkohol.  Likevel blir det litt rart for meg å ta en samtale med en av mine nære venner hvor jeg anbefaler dette sånn direkte.  Jeg har liksom ingen innfallsport for å begynne å snakke om det. Når vi snakker om alkoholbruk generelt så blir det gjerne at vi er heldige som kan kose oss med ett glass vin – ute i kveldssolen nå når det er så fint vær – eller inne foran peisen når det er høst – at det kanskje kan bli litt mye hvis man legger det sammen, men man må jo hygge seg også, og det plager jo ingen!

Hva skal jeg egentlig si – det er så mye lettere å komme med anbefalinger når det gjelder generelt som et rusforebyggende tiltak på arbeidsplassen. Men når det gjelder en i egen omgangskrets så blir det annerledes. Jeg har jo ikke lyst til å få rollen som overvåkeren «Mr. Akan» som holder oppsyn med mine venner! Uansett hva jeg har fortalt om hva jeg egentlig jobber med i Akan, så tenker jo også mine venner at det er rusproblemer vi jobber med, og at det er forebygging av problemer vi har fokus på. Vårt helsefremmende fokus om sunnere alkoholvaner, til ettertanke for alle oss som bruker alkohol, er ikke så lett å få folk til å ta inn.  Jeg får uansett alltid spørsmålet: Ja, er det mange som har problemer da? Eller hjelper det noe, det dere gjør?

Tenk om min kamerats arbeidsplass kunne sette fokus på rusforebygging! Tenk om de satset på å tilby Balance-programmet til alle sine ansatte! Det kan jo hende at hvis «alle andre» på jobben tok en selvtest på alkoholforbruk, så ville han også gjort det. Det kunne også hende at tilbakemeldingen han fikk ble en tankevekker? Kanskje han til og med i smug ville gått til del to av Balance-programmet og tenkt litt mer. Han kunne jo i hvert fall ikke føle seg uthengt, stigmatisert eller bli provosert, hvis dette var noe alle på jobb deltok i? Synd han jobber i en bedrift der de har en alkoholkultur som er alt annet enn forebyggende slik jeg oppfatter seminarene, reisene og festene deres.

Jeg føler at det litt feigt av meg å skylle på at andre (bedriften) burde gjort noe. Jeg skal love at jeg ikke skal slutte å lete etter den gylne anledning til å snakke med ham, men jeg vil ikke at det skal bli feil og ødelegge forholdet vårt. Som sagt, jeg tenker ikke at han har problemer – det er den tidlige forebyggingstanken jeg er ute etter. Rart at det skal være så mye enklere med teori, enn det å gjøre noe i virkeligheten!

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
null-toleranse
15Hans Ole Berg

Hans Ole Berg6. juni 2016Legg igjen en kommentar

Null-toleranse til rus på jobben…

Begrepet null-toleranse blir stadig mer brukt, både som tydeliggjøring av virksomhetens holdning i ruspolicyen og som utsagn om hva som gjelder som overordnet regel. Det virker som om mange liker dette begrepet – det er jo egentlig ganske klar tale! Imidlertid har jeg også hørt begrepet brukt som en annen forklaring … Vi kan ikke ha Akan hos oss, vi har null-toleranse, og det betyr at det er rett ut av virksomheten dersom noen kommer beruset på jobb. Hos oss er det ikke rom for noen ny sjanse!

For å ta det første først:  Med null-toleranse mener man egentlig at det er uakseptabelt med påvirkning av rusmidler eller medikamenter  på jobb, ha ettervirkning av slike midler eller er uskikket til å utføre sin jobb som følge av spillaktivitet. Det er altså selve tilstanden til den ansatte, der og da, som ikke tolereres. Sett i sammenheng med Folkehelseinstituttets rapport i februar i år som sier at 25% har vært i bakrus eller fungert dårligere på jobb som følge av alkoholbruk minst en gang siste år, så ser det absolutt ut til at det er et behov for å sette fokus på null-toleranse til rus på dagsorden.  Slike tall vil alltid være et gjennomsnitt, så hvis du ikke kjenner deg igjen i dette så har du kanskje rett, dette er ikke et problem i din virksomhet, men da er det dobbelt opp et annet sted, statistisk sett!  Og fortsatt er det nok mange som mener at «en sjelden gang»  ikke er så farlig – det er ikke noe bevis på rusproblemer. Og det kan jo være sant. Dette handler ikke om rusproblemer, men om holdninger til jobben. Men sett i forhold til helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid er det en stor utfordring dersom man ikke har en rusfri kultur på jobben. Det er blant annet dette arbeidet med bevisstgjøring og holdningsendring (eller bekreftelse på en allerede god kultur) som vi kaller forebyggende Akan-arbeid.

Og så – skal det ikke være rom for at folk som har rusproblemer viser tegn til problemer uten at jobben skal stå i fare? Det å ha null-toleranse som betyr at det er umiddelbar oppsigelse kan oppfattes som et moralistisk syn på rusproblemer. At det skulle handle om at vedkommende må ta seg sammen eller skjerpe seg.  Rusproblemer handler om noe annet, det er gjerne avhengighetsproblematikk, de aller fleste trenger profesjonell hjelp, og man har behandlingsrettigheter som ved annen sykdom.

Behovet for klare regler og konsekvent praktisering er det ingen uenighet om. Er konsekvensene for strenge er det imidlertid stor fare for at det blir for tøft å være leder. Det er umenneskelig å være leder og skulle si opp en ansatt allerede ved første forseelse, med mindre hendelsen er ekstrem. Dette kan føre til at noen ledere kanskje vil snu ryggen til – Jeg har vel tatt feil?  – Jeg har ikke bevis!, eller det kan bli gitt en uformell advarsel med en ny sjanse uten at det rapporteres slik policyen tilsier, – og så er vi like langt. I våre møter med Akan-kontakter er nettopp dette noe av frustrasjonen i dag: Jeg vet det er personer i vår bedrift som burde fått hjelp, men leder reagerer ikke!  –  Det  er ansatte hos oss som får hjelp, men Akan-systemet vårt blir ikke brukt – de får «private ordninger!   –   Det er visst bare vi Akan-kontakter som synes dette er viktig,  personalavdelingen er ikke så opptatt av dette!   –   Ledere  kan visst velge om de vil være konsekvente og følge vedtatte prosedyrer eller ikke, uten at det får noen konsekvenser!

Som mangeårig Akan-rådgiver ser det ut til at vi fortsatt har en jobb å gjøre.  Jeg treffer veldig mange engasjerte og handlekraftige Akan-kontakter, bedriftshelsetjenester,  ledere og personal-/HR-medarbeidere som gjør en stor Akan-innsats  –  men det er nok også sånn at det er mange i norsk arbeidsliv som burde lyttet til hva de har å fortelle av erfaringer!

Null-toleranse til påvirkning på jobb, men ja til å tilby hjelp og støtte til ansatte som har behov for det!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Narkotika
15Hans Ole Berg

Hans Ole Berg1. april 2016Legg igjen en kommentar

Narkotikasituasjonen i Norge – 450 nye psykoaktive stoffer på markedet i løpet av de siste 4-5 årene!

Dette var et hovedtema på en konferanse tidligere i vinter der Anne Line Bretteville-Jensen fra SIRUS /Folkehelseinstituttet presenterte noe av innholdet i sin nye bok. Det dreier seg om kjemiske stoffer som gjerne framstilles i primitive «laboratorier» i Øst-Europa eller Asia. Stoffene selges i hovedsak over internettet, men er også delvis tilgjengelig i det ordinære narkotikamarkedet på gata. Noen varedeklarasjon på hva stoffene inneholder får du selvfølgelig ikke, så når det gjelder innhold, styrke og virkning må du bare stole på hva som sies på nettet og så ta sjansen! Stoffene er svært billig i produksjon og ved salg via nettet behøver det ikke bli så mange fordyrende mellomledd. Det snakkes om brukerdoser på ca. 30 kroner for enkelte av stoffene!

Det finnes mange navn på disse stoffene. Noen kalles blant annet Legal Highs og kan ha en kjemisk sammensetning som gjør at de ikke står på narkotikalisten i mange land. Andre kalles Designer Drugs og er produsert for å etterligne virkningen av tradisjonelle narkotiske stoffer. For produsentene handler det i tillegg til profitt også om jakten på det «perfekte rusmiddelet» – uten bivirkninger og uønskede effekter. Og unge mennesker stiller seg villig til rådighet som betalende forsøkskaniner. Ved at stoffene har nye kjemiske sammensetninger, vil det gjerne gå litt tid før de gir utslag i de vanlig brukte narkotikatestene. Når stoffet så inkluderes i testbatteriet, så endrer produsentene raskt den kjemiske sammensetningen noe, og så får man ikke utslag på neste prøve igjen. Dette blir nærmest ett kappløp mellom katten og musen, der den ene parten alltid klarer å ligge i forkant. Skulle vi basere virksomhetens rusmiddelpolitikk på rusmiddeltesting er det stor fare for at man kan «frikjenne» mange på feil grunnlag.

Bretteville-Jensen var i sitt foredrag rask til å si at selv om det gjøres store beslag av de nye psykoaktive stoffene både av Politi og Tollmyndigheter, så er det fortsatt de «klassiske» narkotiske stoffene som er de mest brukte i Norge. Man tenker da på hasj, amfetamin, heroin og kokain. Så langt har ikke de nye psykoaktive stoffene utkonkurrert disse!  Kanskje er vi veldig tradisjonelle i Norge i vår måte å ruse oss på? På den annen side skal man nok heller ikke bagatellisere at vi kan stå overfor «en rusmiddelrevolusjon».

Hvordan narkotikasituasjonen egentlig er i norsk arbeidsliv er det vanskelig å få fram data om. Vanlige spørreundersøkelser vil ikke fungere når det gjelder å skulle svare på om man gjør noe som er kriminelt. Folkehelseinstituttet kom med en ny undersøkelse fra arbeidslivet i februar. Den sier at 1,4 % av deltakerne i undersøkelsen hadde brukt narkotika i løpet av de siste to døgn. Her har deltakerne levert spyttprøver som kartleggingsverktøy. Det er ikke bruk eller ruspåvirkning på jobb som er avslørt, men bruk av narkotika generelt ved at man finner nedbrytingsstoffer i prøven.

Ved Akans veiledningstelefon, der vi betjente ca. 700 telefoner i fjor, var det ca. 70 % av samtalene som dreide seg om konkrete personsaker. I disse personsakene var det i fjor 19 % av tilfellene som handlet om narkotika. Så selv om det er alkohol som dominerer, så er det i tillegg et betydelig antall personer i norsk arbeidsliv som blir «avslørt» med narkotikaproblemer og der arbeidsgiver går inn og tilbyr Akan-opplegg. Vi vet at det ikke alltid går bra når det er narkotika i Akan-saker, men det finnes faktisk solskinnshistorier. Akan kompetansesenter har i disse dager fått tilsagn om at vi får noen midler fra Helsedirektoratet til å gjøre en studie der vi vil innhente informasjon fra noen av de arbeidsplassene som har erfaringer med Akan-opplegg med narkotikaproblemer. Dette skal bli spennende å få en systematisert erfaringsoversikt på dette feltet!

Vi har det siste halvåret hatt stor søkning til våre narkotikakurs. Dagskurset som gir en gjennomgang av aktuelle narkotiske stoffer, virkning, tegn og symptomer, erfaringer og hva vi kan gjøre på arbeidsplassen for å forebygge og tidlig intervensjon. Hvis du eller andre i din virksomhet har behov for litt mer kunnskap på dette feltet så følg med i vår kurskatalog som ligger på vår hjemmeside! Vi holder også denne typen kurs bedriftsinternt, så bare ta kontakt med oss!

Med kunnskaper, gode holdninger og fokus på tema, kan vi påvirke vår bedriftskultur!

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
15Hans Ole Berg

Hans Ole Berg26. oktober 20152 Comments

Vi må tørre å spørre!

Når en kollega ikke lenger fungerer på samme måte som tidligere, trekker seg tilbake, og egentlig ikke er helt den samme som tidligere må vi tørre å spørre hvordan det står til. Det kan dreie seg om spillproblemer!

Jeg var nylig på Alnas konferanse om spill og spillproblem. Alna er Akans søsterorganisasjon i Sverige. Det var nok ikke alt jeg hørte der som var så veldig nytt for meg, men svenskene er gode til å tenke systematisk og få satt fingeren på de mest sentrale hovedpunktene. Det er godt når noen klarer å sette ord på det en ellers tenker.

En policy
Skal vi tenke forebyggende på arbeidsplassen er det å ha en Policy som er tydelig på hvilke holdninger som gjelder på arbeidsplassen, en nødvendig plattform. Policyen skal formidle hvilken kultur vi ønsker å ha og gi klare grenser for hva som er akseptabelt. Å fokusere på spillefri arbeidsplass kan bidra til et klima med mer åpenhet om et tabubelagt tema. Sett tema på dagsorden – begynn å snakk om det.

Kunnskaper
Kunnskap om spillproblematikk er viktig. Begreper som spillegalskap lever fortsatt, og det er vel et ord som gir uttrykk for total mangel på forståelse av kompleksiteten i en avhengighet. Litt kunnskaper kan bety så mye, alle trenger ikke bli eksperter. Kunnskap er også å vite hvor man kan få hjelp og assistanse når det er noe man lurer på. Et prosjekt i regi av alna viser at man får til kulturendringer selv med begrensede opplæringsprogram. Ledere, mellomledere og ansatte-representanter må få litt kursing.

Tør å spørre
Ved at ledere får kunnskaper og har en tydelig policy å vise til, kan man klare å ta den nødvendige samtalen med en ansatt på et tidligere tidspunkt. Man har lært seg hva som kan være tegn på spillavhengighet, at avhengighet er noe annet enn uskikkelighet. Man har forstått viktigheten av samtalen. Ved å beskrive hva en ser, og klar tale på en omsorgsfull måte er det ikke uvanlig at man får til åpenhet fra vedkommende også.  Ofte er det forbundet med mye skamfølelse å ha spillproblemer, så det er viktig å tenke på hvordan man kan ta vare på vedkommende.

Tilby hjelp
Vi har nok kommet lenger i Norge når det gjelder tilbud om profesjonell hjelp for spillavhengighet. Alle ruspoliklinikker i landet skal i praksis ha et tilbud om spillbehandling. Og det å kople inn profesjonell hjelp er viktig. Vi kan tilby mye støtte og oppfølging gjennom å tenke som i tradisjonelle Akan-opplegg, men det er avgjørende at vedkommende også får hjelp fra profesjonelle behandlere. Da er jo dessuten erfaringen at det går veldig bra for de fleste!

I Sverige anslår man at det ukentlig gjøres underslag i svenske virksomheter på grunn av spillavhengighet. Det dreier seg om underslag på alt fra noen hundre tusen til flere millioner, og kan ha pågått fra halvannet til 5 år viser en studie. Så det er snakk om mye penger og store tragedier. Og det handlet ofte om personer der du aldri ville trodd at hadde slike problemer. Man kan ikke se at det egentlig var noen felles personlighetstrekk som lå bak spillingen. Det dreier seg om helt alminnelige kollegaer. Tilfeldigheter med for eksempel stor gevinst ved første gang en spilte, kan ha ført til mer spilling!

Det var med en positiv følelse at vi dro hjem igjen fra konferansen. Vi ligger godt an i Norge med å ha hatt fokus på spillproblematikk i flere år. I behandlingsapparatet vet vi det er mange dyktige behandlere som gir god hjelp. Spillavhengighet har vært en del av Akan i 10 år. Akan har mye kunnskaper på feltet, men vi har kanskje en utfordring med å få informasjon ut til alle norske arbeidsplasser. Men her kan vel dere hjelpe oss – vi må få et så alvorlig problemområde på dagsorden i de virksomheter som ikke allerede har det!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Belgia
15Hans Ole Berg

Hans Ole Berg22. mai 2015Legg igjen en kommentar

I Belgia er alle private virksomheter lovpålagt å ha en rusmiddelpolicy!

Riktignok er det bare det som kan kalles en intensjonserklæring om å ha et rusmiddelforebyggende arbeid de er pålagt. Dette er forhandlet fram i Hovedavtalen og støttet gjennom lovverket.  Vi hadde nylig besøk fra organisasjonen VAD i Belgia som jobber med mye av det samme som vi i Akan kompetansesenter gjør her hjemme. Interessant hvor like problemstillinger vi står overfor, selv om denne forankringen av en rusmiddelpolicy er ny for oss.

Burde vi hatt noe tilsvarende i Norge? Et pålegg om å ha Akan? Eller er vårt prinsipp om at den enkelte virksomhet selv skal ta stilling til hvilken rusmiddelpolicy de vil ha, en bedre måte å oppnå resultater på? Ved at de tar ansvar selv kan det jo tenkes at engasjementet og ansvarsfølelsen for å gjøre policyen til et aktivt og levende dokument blir større, enn om det kom som et pålegg… Kanskje.

For et par uker siden hadde jeg et kurs der jeg møtte flere Akan-kontakter som har holdt på noen år. De etterlyste nettopp dette med at det hadde vært så greit om det fantes et lovpålegg eller lignende der det var krav om at bedriften må ha orden på Akan-arbeidet. Flere hadde opplevd det som en mangeårig kamp å få ledelsen til å sette av tid til nødvendig lederopplæring, og å få rom for å drive forebyggende innsatser. Rart egentlig at det er Akan-kontaktene som er frustrert over dette.  Ifølge Arbeidsmiljøloven så er det vel ledelsens ansvar å ha orden på Helse-, Miljø- og Sikkerhetsarbeidet. Og det er ledelsens ansvar å informere alle ansatte om hva som gjelder i virksomheten.  Og at man skal ha et helsefremmende arbeidsmiljø – altså ett steg lenger enn forebygge skader eller problemer! Verneombud og Akan-kontakter er mer å betrakte som støttepersoner i arbeidet. Men så er det altså Akan-kontakten som etterlyser mer aktivitet, og mange ganger, at det vises en tydeligere holdning fra ledelsens side når det gjelder hvilke kjøreregler vi har på vår arbeidsplass!  Og hvordan etterleves reglene i hverdagen?

 

Dilemmaverktøy

Du har kanskje ikke unngått å få med deg at vi nylig har lansert 9 korte videofilmer med påfølgende spørsmål til gruppearbeid. Vi har kalt dette dilemmaverktøy siden det viser situasjoner som mange vil kjenne igjen der det ikke er så godt å vite hvordan man selv ville reagere.  Noen eksempler er: Hvordan reagerer kollega  når en annen kommer fyllesyk på jobb? Hvordan er formen når vi er på seminar? Skal vi planlegge vorspiel før personalfesten? Hva gjelder ved representasjon? Filmene tar bare ett par minutter hver, og kan brukes som triggere til å få i gang en diskusjon i personalgruppa. Du finner dem på Akans hjemmesider.

Jeg har allerede erfaring med å bruke noen av filmene ute i virksomheter der tema har vært aktuelt. Vi har fått veldig god respons på dem. Det er lett å kjenne igjen situasjonene, selv om den viser en annen type arbeidsmiljø enn ditt eget. Og diskusjon blir det, og det er ikke alltid så godt å vite hva man selv mener om den konkrete situasjonen, hvis man aldri har været med å diskutere dette på arbeidsplassen tidligere. Det er jo gjennom å teste ut egne synspunkter i forhold til andres meninger at man kan spores til å se ting på en ny måte, og kanskje til og med endre sin egen mening. Er det ikke sånn holdninger dannes? At man får finslipt litt det man står for. Og det er vel gode holdninger som er det viktigste når vi tenker forebygging! Informasjon er en nødvendig plattform, men de fleste er vel egentlig ganske godt orientert om farene ved bruk av rusmidler. Jeg vil slå ett slag for holdningsskapende arbeid  –  og her har vi fått et godt hjelpemiddel i Dilemmaverktøyet.

Ta en titt på det selv!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Er du en god kollega eller en muliggjører?
15Hans Ole Berg

Hans Ole Berg27. mars 2015Legg igjen en kommentar

Hei, jeg heter Lars…….

Nei jeg har ikke byttet navn. Dette er tittelen på boken til Lars Kittilsen der han forteller om noe av sitt liv, eller En alkoholikers dobbeltliv som han selv kaller det. Mange husker sikkert Lars fra Akan-dagene høsten 2014, og nå kan vi altså få ta en større del av livet hans i bokform.

Som rådgiver i Akan-arbeid holder vi et høyt fokus på forebyggende tiltak, nye forebyggingsverktøy og arbeid med bedriftskultur. Det er imidlertid viktig å bli minnet på at vi må ha en tanke til i hodet, – noen ganger er det for sent med generelle forebyggingstiltak! Noen ganger er det sånn at en person har et konkret alkoholproblem som han eller hun trenger hjelp med, gjerne så snart som mulig.

Senest i forrige uke ble jeg spurt om det ikke var verre før, at det var flere med alkoholproblemer i arbeidslivet tidligere. Egentlig et vanskelig spørsmål å besvare, det finnes jo ingen statistikk på dette. Så jeg ble litt svar skyldig, måtte svare at mitt inntrykk er at det nok var adskillig flere med synlige problemer før, og at de personene med mest synlige rusproblemer har vanskelig for å fungere i dagens tøffe arbeidsliv, så de er nok ikke der lenger. Alkoholforbruket i Norge skal imidlertid ha økt med 40% de siste 20 årene, så det er vel egentlig lite sannsynlig at antall personer med problemer da kan ha blitt færre?

Lars var en av de som du ikke kunne se det på. Tvert imot han var kanskje en av de sprekeste på arbeidsplassen, løp maraton og var førstemann på jobb om morgenen. Som han forteller har tidligere kollegaer i ettertid sagt til ham at han var den siste de ville tro kunne ha alkoholproblemer. Men det var ikke et alkoholproblem «light» som Lars hadde, leser du boken så forstår du det.

Det er kanskje der vi står i dag, når jeg hører at «vi har ikke behov for Akan – vi har ingen med problemer hos oss», så ser vi kanskje med feil øyne! Vi har nok alle et ganske stereotypt bilde av hvordan en med alkoholproblemer ser ut. Vi er ofte ikke klar over at i svært mange tilfeller så synes det ikke utenpå – ikke engang for de som jobber sammen med vedkommende. Eller bryr vi oss egentlig ikke om hvordan våre kollegaer har det? Jeg håper ikke det.

I boken gir Lars oss et godt bilde av hva det vil si å ha et alkoholproblem – det handler om angst og uro, om tap av kontroll og løgner og selvbedrag. Og han forteller også om at alkoholen i utgangspunktet har sine positive sider, med all den «kultur» man forbinder med vinsmaking og kunnskaper om ølsorter. Men for noen blir alkoholen alt annet enn kultur! At alle er forskjellige og at det bare er sin historie Lars kan uttale seg om, er en gjenganger i boka. Og det er nok viktig, at veien ut av drikkingen og resten av livet er det Lars selv som må ta ansvar for.

Det er en utfordring for oss i arbeidslivet hvordan vi skal møte en person med rusproblemer i den fasen der han eller hun ikke erkjenner noen ting. Vi kan lett bli sinte og komme med en moralsk pekefinger, – men er det noe personen trenger så er det nok heller et tilbud om hjelp og litt «guiding» i hvordan man kan komme dit. Når man så skal prøve å hjelpe så er ikke grensen så lett å se mellom det å bli en muliggjører til å fortsette drikkingen, eller å bidra til positiv endring.  På en arbeidsplass har vi egentlig klare roller i forhold til hverandre, så forholdene skulle ligge godt til rette for en saklig intervensjon. Konsekventhet og støtte blir da viktigere ord enn konfrontasjon og trusler.

Ved å lytte til Lars sin historie får vi et innblikk i hvordan det var for ham, og kanskje kan det hjelpe oss ett skritt videre i denne delen av vårt Akan-arbeid som handler om å hjelpe en kollega som trenger det. Og det er gjerne for sent å komme med hjelpen den dagen oppsigelse er uunngåelig.

Les boka!

Lars Kittilsen:   Hei, jeg heter Lars    ISBN 978-82-516-8504-7      SHIBSTED

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
15Hans Ole Berg

Hans Ole Berg21. november 2014Legg igjen en kommentar

Å ha en god bedriftskultur er ikke et vedtak!

«En bedriftskultur er summen av de verdier, holdninger og normer man finner blant alle de ansatte i et selskap». Dette er en av de over 7000 svar jeg fikk når jeg googlet ordet bedriftskultur. Det er en definisjon jeg synes stemmer bra. Men er det denne definisjonen vi bruker når vi skal utforme en ruspolicy? Har vi kartlagt gjeldende verdier og holdninger blant de ansatte? Eller blir vi mer opptatt av å vedta hva de ansatte burde/må mene?

Vi rådgiverne i Akan kompetansesenter deltar ikke så sjelden i møter i Akan-utvalg eller Arbeidsmiljøutvalg i forskjellige virksomheter. Ofte vil de at vi skal bidra med kompetanse når de skal utarbeide en ny rusmiddelpolicy og retningslinjer. Slike utvalg er alltid korrekt sammensatt av representanter fra både ledelse og ansatte, og bedriftshelsetjenesten er gjerne også med. Og en ny ruspolicy blir det, som nå for tiden ofte også har med et punkt om spillproblemer. Det man kan spørre seg om er hvorvidt den nye rusmiddelpolicyen kommer til å få større gjennomslagskraft enn den forrige som står der i hylla?

En skriftlig ruspolicy er et dokument, og det må inneholde en visjon om hvordan vi ønsker å tilstrebe å ha det i vår virksomhet. I tillegg skal policyen si noe om hvor grensene går, så alle skal vite hva som gjelder og hvilke konsekvenser som inntreffer ved brudd på normene. I noen virksomheter kan nok forholdene være nærmest ideelle allerede, men det er også mange steder en tar fatt i Akan fordi man ønsker en endring av det man oppfatter som gjeldende kultur. Ressursgruppa (Akan-utvalget) setter seg ned og tenker. Kanskje blir det en redusert servering på julebordet som resultat – fra 3 til 2 alkoholenheter – som et forebyggingssignal? Eller kanskje blir det en innstramming i antall advarsler i retningslinjene – fordi vi må vise fasthet overfor misbruk?

Når jeg møter folk i kurssammenheng, og vi diskuterer hva en ville gjøre dersom man oppdaget alkohollukt hos en kollega, så er det ikke så sjelden svaret blir at det avhenger av hvem det er, om det er første gangen, eller har skjedd ofte, et par ganger i året er vel ikke så farlig! Holdningen er altså at Ruspolicyen bruker vi bare i spesielle tilfeller.

Vi har kanskje begynt i feil ende noen ganger? En diskusjon blant alle ansatte kunne være en god start på endringsarbeidet. En diskusjon der alle får være med på å diskutere hvor grensen burde gå i de sosiale situasjonene der vi drikker alkohol sammen. Fra undersøkelser vet vi at nesten hver fjerde ansatt mener det drikkes for mye i jobbsammenheng. Ved å involvere alle får vi tema på dagsorden, bidrar til bevisstgjøring om konsekvenser ved alkoholbruk og vi kan forhåpentligvis få til en større forståelse for policyen når den presenteres. Policyen vil bygge på de ansattes holdninger og får et bedre utgangspunkt for å bli etterlevd.  Mange av dere kjenner sikkert allerede til Akans Dialogverksted som er et «program» for å jobbe med vår eksisterende alkoholkultur. Dialogverksted engasjerer der en prøver det, og det gir en god mulighet til å få høre hva folk mener.

Ved systematisk arbeid – der vi også tenker litt taktisk – kan det godt hende at vi får til en endring i vår bedriftskultur på området rus og arbeidsliv. Noen ganger kan vi kanskje ha brukt for mye av energien på å formulere de korrekte setningene så dokumentet blir fint, og så har vi glemt bort å ta tempen på hvilke spørsmål folk er opptatt av.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
15Hans Ole Berg

Hans Ole Berg24. oktober 2014Legg igjen en kommentar

Lavterskelbehandling for spillproblemer

Du behøver faktisk ikke gå ut av døra for å få hjelp med spillproblemer. Tilbud om hjelp finnes på nettet, behandlingen og oppfølgingen foregår ved hjelp av telefon og kontakt via nett.

Det er på nettstedet www.spillbehandling.no  du kan finne denne hjelpen. Du trenger ingen henvisning, det trengs ingen diagnose eller andre formaliteter for å gå inn der. Ta en selvtest av dine spillevaner og hvis du ser at det er behov for å gjøre noe, kan du registrere deg. Da blir du oppringt i løpet av to til tre uker for en grundigere kartleggingssamtale for å finne ut av dine hjelpebehov. Kontakten videre foregår på nettet med både lesestoff og tankevekkende kartleggingsverktøy. Selvtesten tar du helt anonymt.

Det er Sykehuset Innlandet som står for tilbudet, som er landsdekkende. Tilbudet er gratis å benytte og er et prosjekt finansiert av Helsedirektoratet.

Erfaringen fra tilbudet er så langt svært gode. Selv om det er en del som faller fra underveis så er det også mange som fullfører og man kan se en markant nedgang i problemer hos de som bruker tilbudet.

Jeg var for noen uker siden på en internasjonal konferanse om spillproblematikk i Helsinki. Problemer knyttet til spillavhengighet er faktisk store i mange land etter hvert. Det som var en gjenganger fra forskerhold når det gjelder behandling var at lett tilgjengelige tilbud som kan komme tidlig inn, gjerne nettbasert, er noe av det som virker bra for den gruppen som kan kalles risikospillere. Bevisstgjøring av egne vaner og hjelp til egenrefleksjon og egne korrigeringer er nøkkelord her. De som har større problemer trenger gjerne mer omfattende behandling og må få det på mer tradisjonelt vis. Se gjerne behandlingstilbudet på www.frittsykehusvalg.no.

På konferansen var det også interessant å høre på psykiater Riccardo Zerbetto fra Italia som drev en annen form for behandling av spillavhengighet.

Hos dr. Zerbetto ble man lagt inn for behandling på et gårdsbruk i Toscana i tre uker. Man la fra seg sin mobil når man kom! Det handler om å finne igjen seg selv – å klare å være i et vakuum – å komme til et vendepunkt i livet,  sa Zerbetto. Både gestaltterapi og daglig gjøremål i huset og på gården var god terapi. Også dr. Zerbetto kunne vise til gode tall når det gjelder bedring av symptomer og sosial fungering i etterstudier.

Dr. Zerbettos annerledeshet – å stoppe opp litt og frigjøre seg fra nettet og sosiale medier for en periode var en spennende tanke. Man kan jo lure på om ikke «nettavhengighet» også er en del av problemene. Men dr. Zerbetto ble imidlertid litt ensom og liten sammen med alle de andre forskerne med sine teknologibaserte terapiformer.

Tre uker på et gårdsbruk i Toscana høres nok fristende ut for mange, men som behandlingsform for spillproblemer vil det ikke være særlig aktuelt for oss i Norge. Tidlig intervensjon – å tenke igjennom sin egen situasjon så tidlig som mulig, er et godt råd. Ved å ta en enkel selvtest, som er lett tilgjengelig, kan alle bli mer klar over hvor en selv står. Er man tidlig ute har man mulighet til å gjøre noen endringer mens en fortsatt har en del kontroll. Og har man behov for hjelp finnes det altså lett tilgjengelig ved å registrere seg på www.spillbehandling.no. For å gjøre det må man kjenne til tilbudet – og her kan vel vi alle som engasjerer oss i Akan-arbeid bidra med å spre informasjon!  En regner at godt over halvparten av alle som spiller for mye er i arbeidslivet!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter