Hasle Løchen

Hasle Løchen

Hasle Løchen er seniorrådgiver ved Akan kompetansesenter. Løchen har vært ansatt ved kompetansesenteret i 14 år, og har lang erfaring med å bistå norske virksomheter i rusmiddelspørsmål. Løchen har tidligere jobbet i behandling av rusmiddelavhengige og som familieterapeut.

AA
4Hasle Løchen

Hasle Løchen30. september 2016Legg igjen en kommentar

Livgivende resignasjon – felleskapets betydning i å gi livet en ny retning

Jeg har møtt en del mennesker i ulike sammenhenger, som har vist meg at livet er et krevende prosjekt hvor det meste ikke læres på friundervisningen, men i selve livet. Mennesker som har vist mot til å erkjenne at livet har stoppet opp eller gått i stå, og som våger å be om hjelp og støtte i håp om å gi livet en ny retning. Det står det respekt av!

 

Selvhjelpsbevegelsen Anonyme Alkoholikere

En selvhjelpsbevegelse som aldri slutter å imponere meg er Anonyme Alkoholikere (AA). Et felleskapstilbud til mennesker som sliter med rusavhengighet og hvor selverkjennelsen er et vesentlig premiss for å tilkjempe seg et verdig liv. Rusfrihet oppnås bl.a. ved å dele erfaringer, styrke og håp under mottoet «vi kan, der jeg ikke kunne». I erkjennelsen av at en ikke makter å mestre livet uten rus, søker en sammen med likesinnede som har erfart at det er i overgivelsen – ved å «slippe kontrollen», at en faktisk kan gjenvinne den. Siddhartha skal ha uttrykt noe av det samme på følgende måte: «den ytterste form for kontroll er overgivelse». Når en prøver å kontrollere det en er maktesløs overfor, mister en også kontrollen over det en tidligere kunne kontrollere. Den jeg var ruset seg og den jeg var vil ruse seg igjen.

Veien ut av dette dilemmaet er ikke innsikt, men en erkjennelse av at hybris må vike for ydmykhet. Denne forandringen blir en ny måte å forandre seg på. Avhengighetslidelsen ligger først og fremst på et emosjonelt plan, der en forveksler intimitet med intensitet, og tror det er intimitet. Dette er en illusjon.

 

AA`s grunnlegger

Bill Wilson, AA`s grunnlegger, befinner seg i Akron, hvor han skal gjøre noen aksjespekulasjoner. Han har fått jobben tilbake etter utallige rehabiliteringsforsøk. Han har nå vært rusfri en tid og håper at han endelig kan gi sin kone, Lois, et helt annet liv etter mange slitsomme år. Aksjespekulasjonene mislykkes og Bill vandrer hvileløst omkring i foajeen og hører lystig latter og klirring i glass inne fra baren. Han kjenner et sterkt sug til å drikke og får panikk. Intuitivt skjønner Bill W. at den eneste redningen i denne kritiske situasjonen er en samtale med en annen alkoholiker. Han stormer til telefonen hvor han tidligere har sett at det er en liste over byens prester. Etter ni avslag får han napp og blir satt i forbindelse med Henrietta Seiberling. Henrietta har fått vite at Dr. Bob, som er kirurg og en nær venn av familien, har levd med et alvorlig alkoholproblem i hemmelighet over mange år.

 

Bill møter Bob

Bill W. treffer dr. Bob hjemme hos Henrietta, neste dag. Dr. Bob rister i hele kroppen og forteller allerede i døren at han kan avsette 15 minutter. Dr. Bob sier at han har fått all verdens hjelp av de beste terapeuter og at han heller ikke tror Bill W. kan hjelpe han. Bill ser på han og sier at han ikke er der for å hjelpe noen andre enn seg selv. Bill forteller da sin egen historie med fornedring, maktesløshet og hvordan han hadde fått hjelp når han selv, og de fleste rundt han, hadde mistet håpet. For første gang i sitt liv kjenner Dr.Bob  at det finnes noen som vet – både fakta om alkoholisme og hvordan det føles. Denne ukjente mannen fra New York hadde vært der, i skammens og dødsskyggens land. Tomas Tranströmer beskriver noe av dette når han sier: Det finns mitt i skogen en oväntad glänta som bara kan hittas av den som gått vilse» Og her starter en helt ny historie. Denne dagen i 1935 regnes som startpunktet for AA- bevegelsen . Hverken Bill eller Bob drakk etter denne dagen. Når en rusavhengig snakker med en annen rusavhengig, da oppstår det en identifikasjon som ikke kan erstattes av noen annen kompetanse. I følge Wikepedia eksisterer det i dag over 100.000 AA-grupper spredt verden over.

 

Vi er avhengige av mening

Den eksistensielle dimensjonen er viktig i denne sammenhengen. Rusavhengigheten er både kompulsiv og eksistensiell. Vi er alle avhengig av mening. Det er arts-typisk for mennesket, ifølge Einar Øverenget. Rus kan fungere som en meningserstatter, men da blir det ofte som å besvare ens åndelige rop ved å gå til feil adresse. Ingeborg Refling Hagen har sagt følgende: «materielle verdier er alt som det blir mindre av ved å dele. Åndelige verdier er det det blir mer av ved å dele (vennskap, felleskap, ømhet, kjærlighet, humor, glede, håp etc)».

 

Livsassistanse

Noen og enhver har vel i noen grad opplevd at livet er blitt et nummer for stort i en gitt sammenheng. Da er det viktig å ha en eller flere som kan støtte og utfordre en. Noen som kan gi livsassistanse i en vanskelig situasjon.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
4Hasle Løchen

Hasle Løchen26. august 2016Legg igjen en kommentar

Misforstått kollegialitet

Norstat gjorde en undersøkelse hvor de så på hvilke faktorer som var viktigst for trivsel på jobb. Den viktigste faktoren viste seg å være det å ha en god kollega.

Hva vil det si å være en god kollega? Det vil naturligvis være svært individuelt. Rent generelt tenker jeg at det er en person jeg er trygg på og som våger å gi meg et korrektiv i en gitt situasjon. «Den som har en god venn, trenger ikke speil». I et HMS perspektiv tenker vi at en god kollega, er en person som våger å si i fra dersom noen bryter gjeldende kjøreregler på arbeidsplassen. I forhold til rus- og spillproblematikk settes ofte kollegialiteten på prøve. Det oppleves ofte ubehagelig å ta opp en bekymring i forhold til dette temaet selv om en skulle kjenne lukt, observere en endret atferd eller at arbeidsoppgaver ikke blir tilfredsstillende utført.

Later jeg som jeg ikke ser problemet eller dekker over for vedkommende? Gjør jeg jobben for vedkommende, skjuler vedkommende eller snakker med kollegaer uten at noe mer blir gjort? Unnlater jeg å melde ifra til leder, eller verneombud og bagatelliserer problemet og sier det ikke angår meg, så kan det bidra til å mildne konsekvensene slik at vedkommende slipper å ta tak i sitt eventuelle rusproblem eller spillproblem. Dette vil, etter vårt syn, være misforstått lojalitet og misforstått kollegialitet, både av hensyn til den aktuelle medarbeideren, men også i forholdet til andre kolleger, arbeidsmiljøet som sådan, samt virksomhetens omdømme.

Jeg vil tro at grunnen til at mange av oss opplever det som ubehagelig å gi utrykk for slike bekymringer eller påpeke uregelmessigheter, er frykten for å ta feil, legge sten til byrden eller at vedkommende i verste fall mister jobben. Frykten for å virke moraliserende spiller nok også inn. Men dersom vi kjøper premisset om at det å dekke over problemet er en form for misforstått kollegialitet, og samtidig har en intensjon om å komme i en posisjon hvor det å bry seg, er det samme som å bry seg om, da blir det viktig å ha en bedriftskultur som stimulerer til åpenhet og direkthet i en forvissning om at det gis et tilbud om hjelp og støtte.

Ikke sjeldent vil en tidlig reaksjon fra en kollega eller leder vær nok til at en adferd endres. Andre ganger vil det være behov for støttetiltak i form av en individuell Akan-avtale.

At virksomheten har noen kjøreregler, som sier noe om hva som er greit og hva som ikke er greit, samt retningslinjer for hva det forventes at ledere og medarbeidere bør gjøre dersom kjørereglene brytes, vil sannsynligvis gjøre det lettere å bry seg (om). Det er viktig å forankre dette hos medarbeiderne og i ledelsen og stimulere til en bevisstgjøring rundt temaet rus- og spillforebygging.

Det er lettere å si fra som kollega, og det er lettere som leder å stille krav til den ansatte dersom det samtidig finnes et tilbud om hjelp og støtte.

Les mer om hva du kan gjøre dersom du er bekymret for en kollega

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Den nødvendige samtalen
4Hasle Løchen

Hasle Løchen17. mai 2016Legg igjen en kommentar

Akans dobbelte målsetting

Det har siden tidenes morgen i Akans 52 år lange historie vært et uttalt mål å skulle drive forebygging gjennom tradisjonell opplysningsvirksomhet på arbeidsplassen og i arbeidslivets organisasjoner samt engasjere seg aktivt i hjelpearbeid for den som slet med et rusproblem. Formålet slik det ble uttrykt i vedtektene fra 1963 lyder: § 2. formålet er: a) ved opplysning og påvirkning å forebygge alkoholmisbruk og narkomani b) å hjelpe alkoholskadde og narkomane til et normalt liv.

I dag er språkbruken noe annerledes, men intensjonen den samme. Akans virksomhetsidé i dag er: å sette hele det norske arbeidsliv i stand til å forebygge rus og avhengighet, slik at sykefravær reduseres og effektivitet og livskvalitet økes. Dette ønskes oppnådd ved å sette ledere og ansatte i stand til å ta opp bekymringer så tidlig som mulig samt å bidra til at ansatte med rus- eller spillproblematikk får et tilbud om hjelp så tidlig som mulig.

Akan-modellen har til hensikt å ivareta helse, miljø og sikkerhet på arbeidsplassen i form av en overordnet policy for rusmiddelbruk og spill med tydelige retningslinjer i det personrettede arbeidet. Skal policyen virke, må den være kjent for ansatte. Nærmeste leder ved bekymring, eventuelt uønsket atferd, tar «den nødvendige samtalen» og motiverer vedkommende til å søke råd og hjelp. Samtidig som det i Akan-modellen ligger en forventning om at det gis tilbud om et individuell akan-avtale dersom kjørereglene brytes eller vedkommende selv ber om hjelp. Det innebærer at det stilles tydelige krav til endring med et tilbud om hjelp og støtte før oppsigelse.

Det er mye lettere å stille krav til en ansatt og legge ansvaret tilbake til den enkelte når det samtidig formidles med et tilbud om hjelp og støtte. I så måte er den dobbelte målsettingen som «hånd i hanske» når det gjelder å formidle en ivaretakende holdning sammen med tydelige reaksjonsformer når det er brudd på bedriftens kjøreregler.

Klare kjøreregler og retningslinjer som er forankret i bedriftskulturen og kjent både for ledere og medarbeidere er virkemidler vi vet fungerer i et forebyggingsperspektiv. Det skaper forutsigbarhet og trygghet for både leder og ansatt. Også myndighetene har gitt uttrykk for en slik holdning. I Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016-2020), som nylig ble behandlet på Stortinget) står det at: « flest mulig ansatte i privat sektor og alle ansatte i offentlig sektor og alle studenter og elever skal være omfattet av en generell og bevisstgjørende rusmiddelpolitikk som er tydelig forankret i virksomhetens ledelse».

Ulike aspekt vil være gjeldende når det er snakk om Akans dobbelte målsetting. Solidaritet og omsorgsaspektet kommer til uttrykk ved at Akan har gitt et ansikt til den sosiale samvittigheten som finnes i arbeidslivet. Helseaspektet er viktig når vi vet at drøyt 10-15 % drikker mer enn det helsen har godt av. Slik bruk av rusmidler vil kunne være en utfordring med hensyn til risiko for skader og ulykker, eller tap av omdømme i de fleste virksomheter.

Alle disse aspektene er gyldige og bidrar til at den dobbelte målsettingen opprettholdes.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Komme for sent
4Hasle Løchen

Hasle Løchen21. august 2015Legg igjen en kommentar

Å komme for sent så tidlig som mulig

Når vi vet at hver fjerde arbeidstaker oppgir å ha vært ineffektiv en eller flere ganger på jobb som følge av bakrus det siste året og to av tre sier at de har opplevd en situasjon der en kollega har hatt problemer knyttet til rus, så utfordrer dette oss som kollega og venn.

Forskning viser at vi såres mest av kritiske bemerkninger som setter spørsmålstegn ved vår integritet og jobbutførelse. Å påpeke at noen skulle bruke rusmidler på en måte som kommer i konflikt med det jeg anser som akseptabelt (f.eks. i jobbsammenheng), så utfordrer det den andres autonomi. Reaksjonen kan lett bli at vedkommende kommer i en forsvarsposisjon og anklager den som utrykker bekymringen for å være «prippen», sågar moralistisk. De færreste av oss ønsker å være moralist, så vi lar det ofte passere.

Later jeg som jeg ikke ser problemet, dekker over for vedkommende, gjør jobben for vedkommende, skjuler vedkommende, snakker med kollegaer uten at noe mer blir gjort, bagatelliserer problemet og sier det ikke angår meg, da kan jeg komme i skade for å bidra til at et misbruk får utvikle seg.

Dersom jeg unnlater å gjøre vedkommende oppmerksom på hva jeg ser og ikke melder ifra til leder, tillitsvalgt, verneombud dersom adferden skulle fortsette, vil dette kunne sette helse, miljø og sikkerhet i fare. Dette er ikke solidaritet, men misforstått lojalitet.

Akan kompetansesenter definerer et rusmiddelproblem:

  • Når bruk av rusmidler virker forstyrrende på oppgaver og funksjoner som skal ivaretas i familien eller på jobben
  • Når følelsesmessige bånd mellom mennesker belastes og forstyrres av rusmiddelbruken
  • Når bruk av rusmidler får helsemessige konsekvenser

Frid Hansen, psykologspesialist ved Borgestadklinikken, utrykker dette på følgende måte: «når din glede blir min plage, da er det er problem». «Leveren til mor og far tåler mye mer enn et barns sjel».

Vi må våge i si ifra når vi opplever at noen bryter våre egne verdier og/eller bedriftens kjøreregler og normer. På den måten kan en adferd korrigeres og vedkommende vil kunne bli oppmerksom på sin egen adferd. Vi trenger ikke å moralisere eller påstå noe som helst, men rett og slett bare gi uttrykk for hva jeg ser, hører og opplever.  Det kan aldri bli feil fordi det tar utgangspunkt i min opplevelse.

Blå Kors gjorde en undersøkelse angående drikkemønster i 2008 med 4000 respondenter over 18 år. På spørsmålet om hvordan en vurderte sitt eget drikkemønster, svarte 95 % at det var uproblematisk. På spørsmålet om hvordan en vil vurdere alkoholmengden som inntas av personer i ens omgangskrets, så var det uproblematiske redusert til 64 % og at 30 % drakk for mye når de drakk

Den som drikker for mye er alltid den som drikker litt mer enn en selv. Enhver person kan bli blind for viktige sider ved egen væremåte. Derfor er vi avhengige av å ha kollegaer som gir ærlige tilbakemeldinger om hva de legger merke til når de betrakter våre handlinger. «Den som har en god venn trenger ikke speil», er det en som skal ha sagt. Jeg håper jeg har en slik venn som sier i fra når min glede plager han eller hun.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter