Jarle Wangen

Jarle Wangen

Jarle Wangen er seniorrådgiver i Akan kompetansesenter.

rusmiddeltesting
10Jarle Wangen

Jarle Wangen10. april 2017Legg igjen en kommentar

«Jeg ville aldri akseptert å måtte tisse på et glass»

Litt om krenkelse og den gode hensikt, eller?

Dette saftige utsagnet er det kanskje merkelig nok ikke jeg som kommer med. Det er et direkte sitat fra et intervju med Ove Skåra, som er kommunikasjonsdirektør i Datatilsynet. Utgangspunktet var et intervju han gjorde med Adresseavisen etter at det hadde kommet frem at en restaurant hadde fått alle ansatte til å signere en avtale om at de når som helst kunne bli testet for narkotika.

Skåra sier videre: «jeg ville aldri akseptert at min sjef hadde gitt meg den mistilliten at jeg måtte tisse på et glass for å bevise at jeg ikke var ruset. Det er integritetskrenkende, og derfor lovregulert i arbeidsmiljøloven»

Det er ingen hemmelighet at dette sitatet har vært diskutert heftig blant oss rådgivere i Akan kompetansesenter. Sitatet er ganske forfriskende og rett på sak. Dette med rusmiddeltesting i alle former er en evighetsmaskin hos oss. Vi får kontinuerlig spørsmål om dette. Mest av juridisk karakter, er det lov? Hvordan gjøres det best? Er testen gyldig? osv. Dette er temaer jeg ikke kommer til å berøre nå. Jeg vil derimot se på den andre historien. Den om den som blir utsatt for det.  «Jeg har aldri følt meg så tråkket på som den gangen jeg måtte stå foran damen i fra legesenteret å avgi urinprøve, sendt ditt av min arbeidsgiver, fortale en mann meg for en tid tilbake. Rett eller galt, beruset eller ikke, det gav hvert fall ikke noe særlig grobunn for videre tillitsfullt samarbeid med et menneske som sannsynlig var i en vanskelig livssituasjon.

Det kan noen ganger se ut som (satt på spissen) at dette å krenke eller fornedre noen som gjør ting vi spontant kan oppfatte som uklok handling, ligger i ryggmargen. Folk jeg har møtt med spillproblemer forteller også om utsagn av typen «hvis du er så dum» og lignende (håper flest mulig så NRK Brennpunkt om spill sist uke, anbefales). Det å trekke pusten en gang eller tre før vi uttaler oss, eller bestemmer oss for ordbruk eller handling, sitter visst langt inne.

«Det var ikke dette jeg så for meg når jeg var ung og tenkte på fremtiden», sa en annen med rusproblemer til meg. «Denne situasjonen var ikke mitt livsønske å havne i». I dag vet vi mye om årsakene til at folk ender opp i et rus- eller spillavhengighetsproblem. Vi vet at det stort sett ikke handler om vilje eller karakterbrist, men sårbarheter og endringer av hjernestrukturer. Likevel så virker det som at folk tror at straff er det som hjelper. Tro det den som vil. Så vidt jeg erfarer så straffer og fordømmer vi ikke folk som får et tilbakefall i sin depresjon, angst eller hvilket som helst annen sykdom.

Et paradoks vi ofte ser, eller blir møtt med, er dette at folk som nettopp har et slikt problem blir møtt med straff og fordømmelse hvis de viser nettopp symptomet på problemet. Det kan være skjerpelser av Akan-avtalen, i verste fall avslutning eller at man ikke har noen toleranse for det komplekse.

Jeg hadde trengt ett døgn ekstra sa en av Oda Sjøvoll sine informanter i hennes flotte «Du, av alle» -studie. Jeg klarte ikke å tilså eller innrømme der og da, men jeg var klar dagen etter. Da var det for sent.

Dette handler ikke om at folk ikke skal ta ansvaret for sitt eget liv. Det handler om at vi alle kommer mye lengre med klokskap og toleranse.

Jeg har ikke funnet noen forskningsrapporter eller annen dokumentasjon som sier at vi løser noen som helst ved hjelp av moralisme, krenkelse eller intoleranse. Heldigvis.  Derfor sender jeg en stor takk til kommunikasjonsdirektør Ove Skåra som satte ord på dette med mistillit og integritetskrenking.  Men vi vet at folk blir utsatt for mye som de, av frykt for å miste jobb og eller andre ting, ikke tør å si nei til.

Mitt tips til dere som mener at dere har makt eller lovhjemmel til å forlange at noen skal tisse i glasset. Stå i solidaritetens navn sammen med den det gjelder, gjerne foran noen ukjente, og tiss i ditt eget glass.

God Påske

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Leder
10Jarle Wangen

Jarle Wangen20. februar 2017Legg igjen en kommentar

Ingen av mine ansatte skal få et rus- eller spilleproblem!

I så fall har vi sviktet som kollegaer og ledere…

Noen ganger tror man nesten ikke det man hører. Utgangspunktet denne gangen var et AMU- møte, der Akan-arbeid eller erfaring med Akan-arbeid, var tema. Undertegnede var invitert med som gjest.

Dette gjaldt ingen marginal aktør i det norske arbeidsliv, egentlig en svært kjent bedrift med et betydelig samfunnsoppdrag. De forteller med stolthet at de har vært med på Akan-samarbeidet siden 60-tallet. Det har vært harde tak og diskusjoner om hvordan ting skal organiseres og løses. Fagforeningene har betydelig innflytelse. De har vært en pådriver som ofte synes ting kan løses bedre. De synes ikke alltid ord og handling samsvarer. Ledelsen, derimot, har som oppfatning at de er veldig bevisst og at Akan-opplæring er obligatorisk for alle ledere og verneombud. Dette er viktig for oss hører jeg ofte de si. For meg fremstår de som en solid enhet, litt som en familie med kranglene som hører til.

Egentlig så tenker jeg de har en fin dynamikk, med en utålmodig fagforening som pådriver.

Holdningsarbeidet er det ingen ting i veien med. Når innføringen av Balance kom på banen så var svaret kjapt og kontant etter en fem minutters presentasjon av opplegget. Direktøren skar igjennom og sa som følger. Hvis en av mine medarbeidere får et bedre liv av dette så er det verdt det. Vi er med!  Neste sak er om osv.…(ganske herlig eller hva?)

Men så var dette AMU- møtet da…

Innledningen ble holdt av en erfaren og engasjert leder med betydelig interesse for fagfeltet. Han hadde jobbet i bedriften siden slutten av 70-tallet, og hadde god oversikt over historikken.

Det er tre ting som historisk kjennetegner våre Akan-saker, sa han. Det er:

  1. Sakene hadde fått god tid til å utvikle seg (dette hadde foregått lenge).
  2. Veldig mange visste om det (eller var bekymret).
  3. Det ble ikke tatt tak i (eller det ble opplevd som at det ikke ble tatt tak i).

Reaksjonen fra direktøren når han hørte dette var egentlig ganske fornøyelig, men seriøs. Han sa: «Dette er jo bare tull. Vi må sørge for at vi aldri hører slike historier igjen».

Tenk hvor mye informasjon som ligger i et slikt utsagn. Hvordan vet vi dette? Hvordan vet vi at dette har tatt tid, eller at dette er kjent for mange. Er det den berømte tilskuereffekten? Alle ser, men ingen gjør noe, eller så håper de på at noen andre skal gjøre noe. Tenk hvor mye energi som er brukt på bekymring og samtaler om, og ikke med, vedkommende det gjelder!

Nå skal det i rettferdighetens navn fortelles at denne bedriften har tatt skikkelig tak i mange saker. Diskusjonen ble likevel interessant, fordi noe av målet deres var å revidere policyen eller regelverket for oppnå et mer tidsriktig og enkelt forståelig dokument.

Om de fikk det? Gjett om.

Basert på denne erkjennelsen og erfaringen uttaler de:

«Ingen av våre medarbeidere skal få et problem med rus eller spill. I så fall har vi sviktet som kollegaer og leder».

Naivt? Mulig. Visjonært? Veldig oppnåelig? Hvorfor ikke?

You may say I’m a dreamer
But I’m not the only one

(John Lennon- «Imagine»)

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Dataspill
10Jarle Wangen

Jarle Wangen29. januar 2017Legg igjen en kommentar

Han har bare fått kjeft for dataspilling. Nå skal jeg gi han ros!

Utrolig, men sant – det gikk ganske bra. Nå er de på vei inn i pensjonistenes rekker alle sammen. Ganske kule er de fremdeles.  Det kommer til å bli spilt mye bra musikk på sykehjem og eldreboliger i de kommende årene – vi snakker om Beatles og Rolling Stones. Tror det det kan bli ganske høyt også.

Hvem hadde trodd dette? Foreldregenerasjonen var livredd. Samfunnet kom til å gå i opp i sømmene. Gutta hadde hår som rakk til nedfor øyenbrynene – en styggedom som viste vei inn i moralsk oppløsning av samfunnet.  Mange ble til og med politisk aktive og ønsket noe annet enn det de oppfattet at den stivbeinte etterkrigsgenerasjonen sto for. Peace and love. Flower power.

Uansett, normoppløsning var det, dette kom ikke til å gå bra. Utgangspunktet var sannsynligvis frykten for det nye og ukjente.

Hvorfor denne assosiasjonen?   Jo, fordi jeg synes jeg ser noe av det samme i forhold til et fenomen i dagens oppvoksende slekt.  De er jo bare opptatt av facebook, sosiale medier, nettbruk og dataspill. De snakker jo ikke sammen, sender bare meldinger og oppdateringer med bilder. Hvordan i all verden skal dette gå?(hørt den før) Eller det verste av alt, de bruker tid, mye tid, på dataspill. Huff og dobbelthuff, noe så fælt! Drap og skyting og nei takke meg til en bok av Jo Nesbø (bestialitetens mester? neida, høykultur!).

Noen av oss «gamliser» sliter rett og slett med å forstå dagens unge, det også være seg unge arbeidstakere.

En bedrift jeg nylig besøkte beskrev sin kultur på følgende måte: Halve bedriften er godt voksne på vei inn i pensjonistenes rekker. De har jobbet der i mesteparten av sitt yrkesliv. Den ander halvparten er unge nyansatte som fyller opp. «Vi sliter med å forstå hverandre», var et utsagn.  Sterkt overdrevent, mente jeg, fordi det handler vel strengt tatt om å snakke sammen på en nysgjerrig, ikke- fordømmende, måte. Snakke om forskjellene – noe som kanskje til og med kan føre til noe gøy.

I dag er dataspill blitt verdens kanskje mest voksende idrett, vi kan se det på TV, det spilles turneringer og det er høy aktivitet i sosiale medier. Et stort teleselskap er hovedsponsor for norsk turneringsspill. Mange av de unge jeg treffer er temmelig lei av de såkalte voksnes fordømmelse av aktiviteten. Det har faktisk gått så langt at de har fått piggene ut bare noen utenfor kulturen deres nevner ordet dataspill som problematisk. «Dere aner ikke hva dere snakker om!», er kvedet.

Dessverre har det gått så langt at vi i Akan har fått litt kjeft av aktive unge spillere fordi vi tilbyr forebyggende verktøy, der vi prøver å fange opp de som av en eller annen grunn har fått et usunt forhold til spill. De føler at dette er med på og øke den allerede stigmatiserende diskursen de opplever foregår.  Et både spennende og frustrerende utsagn for oss som jobber med dette.

Det vi i hvert fall vet er at en dyktig konkurransespiller bruker hundrevis av timer på å opparbeide de ferdighetene som skal til – strategisk tenking, kommunikasjon, beherske teknologien osv. Det var derfor ganske gripende å høre en far fortelle om sine to sønner under en kveldsaktivitet som Akanutvalget i en bedrift hadde invitert til. Dette var en forelesning om nettopp dataspill, generasjonskløfter og hvordan en famille bør forholde seg til dette. Foreleseren var en dyktig terapeut som jobber med dette til daglig. Etter å ha blitt fortalt hvor dedikert og dyktig en dataspiller kan være, og hvilken ressurs han eller hun kan bli for arbeidslivet, kom faren med sin historie:

«Min ene sønn har alltid vært flink til å spille fotball, han har alltid fått støtte og ros. Min andre sønn er en ivrig dataspiller, han har bare fått kjeft… Nå skal jeg hjem og gi ham ros».

En ganske emosjonell opplevelse fra en tydelig preget far.

Det var ikke alle fra Beatles-generasjonen som klarte seg bra. Noen begynte å eksperimentere med rusmidler og mistet grepet på livet. Likevel var det heldigvis ikke så mange. Vi i samfunnet har prøvd å hjelpe og støtte de som faller utenfor, en viktig verdi for oss.  Det er klart at noen ikke klarer den nye elektroniske hverdagen, den kan bli et surrogat for andre ting. Dataspill kan være selvmedisinering for enkelte – en flukt i fra en virkelighet som ikke alltid fungerer.  Vi skal være der og prøve å fange opp, hjelpe og forstå.

Vi må ikke la frykten for det ukjente legge all historisk erfaring og fornuft i skuffen.

Utrolig, men sant – det kommer til å gå bra.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
ildsjel
10Jarle Wangen

Jarle Wangen19. desember 2016Legg igjen en kommentar

Hvem er alle disse menneskene?

De burde da ha noe bedre å drive med

Først en liten innrømmelse: jeg har i lang tid hatt et litt vanskelig forhold til begrepet ildsjel. Jeg har noen ganger oppfattet dem som «nyttige idioter», som er med på ansvarsfraskrivelse hos bedrifter eller ledere i forhold til å sette ting i system.  Uttalelser som «den hyggelige fru Hansen er en klippe hos oss, hun tar tak i ting, hun er selveste Akan», har blitt hørt mer enn én gang. En dag er plutselig ikke Fru Hansen der lengre. Hun tok ut AFP og sparepengene sine og sitter på en strandstol utenfor Nice.

Fillern, akkurat nå som vi har så behov for henne!

Jeg har gjentatt til det kjedsommelige at ting må settes i system. Å gjøre seg avhengig av ildsjeler gjør systemet mildest talt sårbart. Som en tidligere kollega av meg pleide å si, med referanse til en samtale med en bedrift: «Akan, nei… hun slutta til påske».

Jeg mener fremdeles at ting må knyttes sammen i et system, men det har utviklet seg en fornyet beundring, eller respekt, hos meg for disse menneskene – ildsjelene. De som frivillig tar på seg en oppgave som mange kvier seg for, gjerne år etter år.  Hvem er disse menneskene som ulønnet tar den tunge, ansvarsfulle oppgaven som tillitsvalgt, verneombud, Akan- kontakt?  Hva er det de vil? Dreier det seg om personlig popularitet? Neppe. De står ofte mellom barken og veden. Pliktfølelse? Kanskje noe. Kan det rett og slett være et engasjement, et livssyn og samfunnssyn som sier at de må delta og vise at de bryr seg?

La meg snu det på hodet – hva hvis ingen var villig til å gjøre det lille, eller store, ekstra? Hva ville det føre til? Ville vi få en verneombudsautomat?  Hva slags arbeidsliv ville vi hatt?

Vi er heldigvis noen raringer i Norge, det å delta ligger visst i folkesjela. Det er spennende å lese statistikk fra Frivillighetnorge.no, der de viser til at 61 prosent av befolkningen bidrar med frivillig arbeid. Dette er høyest i verden, og det er snakk om 10 millioner medlemskap i frivillige organisasjoner. Da Røde Kors og VG kjørte en kampanje for å oppmuntre familier til å åpne dørene sine for folk som skulle feire jul alene, var responsen så stor at man manglet folk som trengte en «julefamilie».  I disse dager annonserer unge mennesker på Finn.no, der de tilbyr seg å åpne hjemmene sine for andre unge mennesker som ikke har noen å feire jul og nyttår med.

Hva hadde Akan vært i norsk arbeidsliv dersom ingen engasjerte seg?  Det kanskje hyggeligste og beste med min jobb som rådgiver i Akan, er å treffe nettopp dere som er engasjerte, som vil noe og som gjør det lille ekstra – det kan få stor betydning for noen.

Dere er slettes ingen nyttige idioter.

Men husk! Ting må også settes i system.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
russetiden
10Jarle Wangen

Jarle Wangen6. mai 2016Legg igjen en kommentar

Hurra, snart er det 17. mai … Da er det endelig over … Rapport fra en trøtt russepappa.

Du må tenke at spedbarnsperioden er tilbake, sa helsesøster.

Vi vil vite hvem som er hvor til enhver tid, sa politiet.

De har forventninger som ikke kan innfris, sa rektor.

Sørg for at de har på seg ullundertøy og alltid har matpakke i lommen. Sa Helsesøster.

Skjønner de ikke at de blir lurt av kyniske kommersielle interesserer, sa en tydelig irritert far.

Hvis du får en desperat telefon klokken fem om natten, stiller du opp uten å nøle selv om du må kjøre noen mil. Sa politiet.

Dette var noen av de glade budskap som kom frem da skolen prisverdig nok inviterte til foreldremøte om russetiden.

Det tok ikke mer en ca. en uke (helt sant) etter at min datter hadde begynt i første klasse på videregående skole før hun fortalte at de hadde begynt å snakke om hvem som hadde lyst til å være med på russebuss. Vi lo litt av det, men oppdaget snart at dette var alvor. Hele tiden på videregående har vært et langt planleggingsseminar i forhold til klimaks som er selve russetiden. Det kan nesten virke som om drømmen om russetiden har vært som en motivasjonsfaktor for å holde seg på skolen.

Jeg ble sånn delvis innviet i all planlegging og jobbing, og skjønte raskt at man fulgte en mal som gikk i arv. Enighet om hvilken buss ble tatt ca. ett år i forveien Fordeling av oppgaver og ansvar ble tatt meget seriøst. Dugnader og pengeinnsamlinger. Må innrømme at jeg ble ganske imponert og tenkte at dette var en fantastisk læringsarena.

Samtalen om hva russetiden innebar ble tydeligere og tydeligere, her var det forventninger om adferd. Det ble tydelig hintet om at i russetiden var det lov å både kjøpe og drikke alkohol. Mine forsøk på vennlige, men tydelige, hint om at det var alkohol som var årsak til mye av det vi leste om i aviser av lite ok hendelser, gikk sånn passe inn. Fikk høre gjentatte ganger at det ikke kom til å bli noen problemer fordi jentene på bussen hadde bestemt seg for å passe godt på hverandre. Noe jeg faktisk har inntrykk av stemmer. Men at man ikke kom til å drikke, nei det kunne jeg bare glemme.

Denne forventingen til at alkoholens vidunderlige verden skulle åpne seg var tydelig. Hva om det ikke er slik, forsøkte jeg å si.  Problemet eller utfordringene lå på flere plan oppdaget jeg. Blant annet at alkohol ikke var så veldig godt, men et helt nødvendig onde. Hvis dere «må» drikke, så hold dere til svak alkohol sa vi. Øl og vin, æsj, fikk jeg høre. Jeg skvatt skikkelig da jeg ble presentert for en flaske som ved både første og andre øyekast så ut som sprit. Dette har ikke dere lov til å kjøpe! Jo den inneholder bare alkohol på 20 % var svaret. Blandet med mye brus så er dette bedre enn både øl og vin.  1-0 til alkoholindustrien tenkte jeg.

Tenk at det har gått så langt at avisene velger å lage et oppslag om denne ene avvikeren som velger å ikke drikke alkohol i russetiden. Hvem har egentlig lyst til å være en avviker i denne egentlige sårbare alderen?

Sett utenifra, har russefeiringen så langt vært en berg- og dalbanereise for vår håpefulle. Lite søvn, mange gode og mindre gode opplevelser. Men at de lever intenst og har det gøy, er det ingen tvil om. Vi lar oss sjarmere av en bøling slitne, søte, glade russejenter som ramler innom.

Det fremstår for meg som om russetiden er den store tiden for frislipp, for å prøve ut det meste. Det samme leser vi om hvert år. Overstadig beruselse, overgrep, skader, sykdom. De unge blir etter min mening grovt utnyttet av en kjempekommersiell russeindustri. De er et lett bytte. Man bare ha, klær, sanger, buss, dyre billetter til russetreff, russekro og mye penger til alkohol. Jeg unner selvfølgelig de unge å markere, feste og ha det gøy etter endt skolegang, men jeg skulle ønske de selv ville gjennomskue og ta avstand ifra de verste elementene rundt dette. Spesielt rusingen. Men jeg ser at de har en vei å gå. Gruppepresset eller dynamikken er beinhard. Kanskje vi foreldrene skulle tillate oss å være enda tydeligere rollemodell.

I skrivende stund er min håpefulle på vei til landstreff i Stavanger. Noe hun har snakket om i over et år. Nyheten på radioen melder om de første tilfellene av smittsom hjernehinnebetennelse blant russen. Beslag av narkotika i russebuss, neddopet russejente funnet i en container.

Om jeg engster meg unødig?  Forhåpentligvis. Men jeg gleder med veldig til 17, mai.

Foto: Jo Terje Stein /Scandinavian Stockphoto

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Cannabis
10Jarle Wangen

Jarle Wangen22. april 2016Legg igjen en kommentar

Jazztobakk – Noen tanker om hasj

Kjært barn har mange navn. Få rusmidler har flere ganske morsomme slanguttrykk enn hasj.

Dette mytiske rusmiddelet ifra cannabis sativa planten.  Jeg har selv ledd ganske godt av cannabis eller hasj-humoren. Denne steine (slang for ruset), rare hippiefiguren vi ofte ser i amerikanske tv-serier eller filmer.  For eks, skuespilleren og hasj-profetens Tommy Chongs karakter i The 70`s show.

Dette er egentlig en ganske absurd reaksjon fra min side. Jeg er ikke er en cannabisliberaler, men heller en funksjon av at jeg jobbet med avrusning på 90-tallet. Det er ingen hemmelighet at mange av de mest deprimerte og dårligst fungerende pasientene var folk med et tungt cannabismisbruk.

Diskusjonen om hvorvidt cannabis er farlig, eller bør legaliseres, har kommet i jevne bølger (de snart 25 årene jeg har jobbet i rus-sektoren. Faktisk har dette foregått) helt siden 60 tallet.

Det nye nå er at vi ser at flere og flere stater i USA legaliserer hasj, etter min mening med ganske vikarierende motiv. Det blir påstått i kampanjemateriellet at det er bedre at folk velger dette «mindre» skadelige rusmiddelet enn alkohol. Sannheten i en stat er at de trenger skattepenger eller nytt skatteobjekt. Alle vi som har vært i USA vet at det mange dårlige veier og små offentlige budsjetter.

Det jeg tror, eller frykter kan bli konsekvensen av dette, er at opinionen er i ferd med å snu seg også i Norge og Vest Europa.  Noe av det man i dag kan straffes hardt for i Norge er faktisk tillatt i deler av USA. Diskusjon er her allerede ført av noen fremtredende norske akademikere.

Jeg må innrømme at jeg selv har blitt litt mer usikker på fremtiden på grunn av dette. Jeg ser ikke bort i fra at vi vil oppleve at svak hasj med tiden vil bli legalisert også i Norge. Argumentet om at politiet må få slippe å bruke ressurser på den slags, ser jeg vekker gjenklang.

Men jeg lurer på, som et tankeeksperiment. Hvis det er sant som enkelte hevder (jeg har ikke funnet belegg for det) at farene ved hasj er overdrevent, eller at det ikke er farlig i det hele tatt. Det er med andre ord ikke farlig at det kan utløse depresjoner og noen ganger psykoser, at virkestoffet THC henger i kroppen i ukesvis etter inntak.

Vil barn, partnere, kjærester, familie og arbeidskollegaer sette mer pris på at du er ruset? Og at du har nedsatt konsentrasjonsevne og noen ganger en alternativ virkelighetsoppfattelse?

Jeg stiller spørsmål om det er relevant å bare diskutere om cannabis er farlig for brukeren, når konsekvensene for pårørende og arbeidskolleger er så store.

Det eneste jeg hører er sanger på radioen med tekst linjer som «smoking weed, having fun».

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
spillavhengighet
10Jarle Wangen

Jarle Wangen12. februar 20161 Kommentar

Kredittkort og kjærlighet

«Jeg har funnet ti kredittkort i nattbordskuffen hans, han innrømmer å ha spilt bort cirka en million kroner. Han sier at dette ikke er noe problem, vi refinansierer boliglånet.»

Denne fortellingen kom kjapt fra av en tydelig preget kvinne på Akans veiledningstelefon nylig. En tragisk, men ikke helt ukjent situasjon for oss som jobber med spillproblematikk. Det som satte i gang tanker hos meg var likevel følgende, som kom umiddelbart etter: «Jeg er jo så glad i ham.» Et flott og rørende utsagn. Men hva var det hun ville jeg skulle mene noe om?

Selvfølgelig dette, som jo er umulig å svare på fra mitt ståsted: Om hun skulle stole på ham, om det var lett å slutte å spille? Om jeg trodde det å refinansiere boliglånet kunne være løsningen. Hun gjentok flere ganger at hun var glad i ham og villig til å stille opp, men det var tydelig et lite ‘men’ her, en usikkerhet som helt klart kunne komme til å vokse.  For meg var dette en utfordrende samtale hvor jeg prøvde å veie mine ord. Det ville vært lett å bli moraliserende og si slikt som at «dette må du ikke ha for stor tro på» og så videre. Selvsagt sa jeg ikke det.  Jeg fortalt om hjelpetiltak som www.spillbehandling.no. Prøvde å oppmuntre henne ved å foreslå at hun burde stille noen krav om at han i tillegg til refinansiering burde søke hjelp. Ment som en ekstra trygghet. For lett tilgjengelig hjelp finnes.

Litteraturen og praksis gir like fullt dårlige odds når det kommer til relasjoner og spillavhengighet. Livslange økonomiske utfordringer og det sosiale fallet ved å måtte gå fra bolig og ende i gjeldssaneringsordninger er noe svært mange ikke klarer å stå i. Dette til tross for at de kan akseptere at spillavhengighet kanskje er en lidelse, en sykdom og et kontrolltap. Man er ikke herre i sitt eget mentale hus. At kjærligheten blir satt på prøve er ingen overdrivelse.

Det er dette det handler om, men som det ikke blir skrevet om – spillets bakside. Vi følger med på debatter om norsk spillpolitikk og nye aktører som ønsker lisens. Penger til gode formål. Tenk det. Gode formål. Det forsvarer hvorfor enkelte mister alt og kanskje mer enn alt. Studier viser at penger mange spiller med og bort burde vært brukt til barn, mat, hus og hjem. Hvem er det egentlig som har finansiert den nye flotte treningshallen, deler av kulturhuset? Det er i hvert fall ikke folk med for mye penger.

Det er fort gjort å bli politisk og moralsk for meg som jevnlig møter situasjoner som den beskrevne. Men jeg tror at virkeligheten har en plass i debatten.

Jeg vet ingen ting om hvordan saken endte. Eller ender. Men jeg må innrømme at jeg fikk en ganske dårlig magefølelse for prognosen for det forholdet på sikt, noe jeg selvfølgelig ikke kunne si.

På den annen siden er det nettopp pårørende til spillavhengige som har satt mye av problemstillingen på dagsordenen. De som søkte råd og veiledning. Noen av dem har blitt engasjerte og viktige aktivister.

I dag er det en forening som består av tidligere spillere og pårørende som holder fanen høyt. Sjekk dem ut på www.spillavhengighet.no.

Verden er ikke svart/hvitt, og de som søker hjelp før det er for sent har store muligheter for å komme seg ut av det før alt rakner. Behandling av spillavhengighet er dokumentert virksom. Men likevel får vi slike telefoner fra arbeidsgivere som forteller om økonomisk utroskap, underslag, sikkerhetsproblemer og konsentrasjonsproblemer hos ansatte som har tatt tapt store beløp.

Som en kuriositet kan jeg fortelle at undervisning om spillproblematikk var det enkelttemaet arbeidslivet etterspurte mest fra Akan kompetansesenter i 2015. Trenger vi så flere spilltilbydere i Norge, mer konkurranse i spillmarkedet og flere gode formål som skal finansieres av spill? Jeg sier som den kjente filosof Trond Viggo: tenke sjæl og mene.

Nyttige nettadresser:

www.Spillbehandling.no

www.Spillavhengighet.no

www.Hjelpelinjen.no

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Felleskap
10Jarle Wangen

Jarle Wangen17. april 2015Legg igjen en kommentar

Fellesskapet som metode

Ok, jeg tilstår, tittelen har jeg lånt fra en fagbok som ble gitt ut på begynnelsen av 90-tallet – den omhandlet en terapeutisk modell som hadde nettopp fellesskapet som metode. Min opptatthet av denne tittelen skyldes ønsket om å si noe om hva som er den gode og virksomme Akan-metoden. Vi snakker om partssammensatt arbeid. Ledere og ansatte skal i fellesskap diskutere seg frem til et felles verdigrunnlag og lage et sett med kjøreregler man forventer folk skal forholde seg til. Dessverre viser mine erfaringer at kjørereglene eller rusmiddelpolicyen er et dokument som noen ganger blir glemt eller gjemt og derav ikke får noen relevans. Men det er noe mer, noe større som gjør arbeidsplassen til mulighetenes arena.  Nemlig dette felleskapet som er så viktig for folk. Vi vet mye om hva som skjer med folk som blir stående utenfor og hva som for enkelte er en uoppnåelig drøm. Nemlig å bli en del av et arbeidsfellesskap; arbeidslivet er der vi lever, der vi får frem det beste, og noen ganger det verste i oss. Der skapes det drømmer og visjoner. Vår kreativitet blir satt på prøve, vi deler gleder og sorger. Ofte tilbringer vi mer tid sammen med kollegaer enn med familiemedlemmer og venner.

Vi ser med stor sympati og solidaritet på gode kollegaer som står i livskriser, samlivsbrudd eller rammes av alvorlige sykdommer. Din smerte blir min bekymring. I Akan-språket snakker vi om sosial kontroll som en positiv kraft, vi ser hverandre, støtter hverandre, og noen ganger korrigerer vi hverandre. En felles holdning og felles kultur har stor påvirkningskraft. Kanskje den største i folks liv.  Det er det velfungerende arbeidsfellesskapet som skaper verdier, produktivitet og som kanskje er bedriftens viktigste kapital. Uten oss ingen bedrift.

Jeg er stolt av å tilhøre en verdi eller holdning som vi har i norsk arbeidsliv. Hvor vi sier at det er ingen som ønsker å støte noen ut av arbeidslivet, derimot ønsker vi å inkludere, tilrettelegge, og tilpasse for å få flere med. En tankerekke som også er utgangspunktet for Akan-modellen. For å sitere en kjær pensjonert kollega: «Folk skal få en mulighet til å rydde opp i livet sitt før oppsigelseskortet trekkes».  Vi i Akan kompetansesenter har vært og er opptatt av såkalt beste praksis. Hva er teori, hva er praksis, hva fungerer? Ofte ser jeg de samme mekanismene hos virksomheter som får til en del. Som klarer å fange opp kollegaer og medarbeidere som sliter med livsstilproblemer eller har startet med en ufornuftig selvmedisinering (les: alkohol som trøst og lindring). Disse bedriftene har skjønt hvor viktig du og jeg er, har visst at de vil noe og tør å snakke om bekymringsfulle adferdsmønstre.  De har kanskje til og med klart å knekke noen tabuer vedrørende rusbruk.

Husk vårt slagord «Gevinsten ligger i åpenheten». Noe jeg finner særdeles interessant er enkelte bedrifters visjon om at ingen medarbeidere skal ende opp med et så stort problem at jobben står i fare eller at vi skal benytte oss av individuelle avtaler. Hvis ting går så langt har vi sviktet som ledere eller kollegaer. Fordi ingen ting kommer over natten. Stort sett utvikler ting seg over tid, det være seg alkohol, spilleproblemer eller annet som tapper oss for livskraft.

Jeg er svak for visjonen om fellesskapet, men den krever noe av oss. Den krever at vi nettopp er bevisst og utnytter fordelene ved den, at vi lærer dem opp, får folk med på å gjennomføre dialogverkstedet, tilbyr Balance, utfordrer hverandre på våre felles alkoholvaner, snakker om alkoholbruk generelt.

Jeg mener at arbeidslivet og arbeidsfellesskapet er en unik arena som kan flytte fjell bare vi vet å utnytte det potensialet som ligger i det.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Ambassadørkampanje
10Jarle Wangen

Jarle Wangen13. mars 2015Legg igjen en kommentar

Min helt Bjørn

Det er stort sett trivelig å sitte på veiledningstelefonen i Akan kompetansesenter. Det kjennes bra å kunne gi noen praktiske råd om det innringer opplever som en vanskelig situasjon. Ofte konkluderes det med at dette ikke er så vanskelig likevel hvis man tilnærmer seg saken og folk på en respektfull og ivaretakende måte. Noen telefoner er ekstra hyggelige og det gjelder spesielt dem fra gamle kjente. Ikke til forkleinelse for nye innringere, men det er rart med det når man har holdt på med dette i mange år og skaffet seg mange bekjente fra hele landet. En gang i blant er det altså en kjent stemme i den andre enden. En mann med flott vestlandsdialekt spør om jeg har tid. Dumt spørsmål. Har alltid tid. Tar meg tid. Han trenger ikke å presentere seg. «Hei Bjørn, hvordan står det til?» Litt hyggeprat må til. «Hvordan er det med helsa?» «Går det bra med ‘kåno’?» «Vært på noen fine turer på fjellet i det siste?»  Bjørn er en ekte ildsjel trygt plassert i det norske industrisamfunnet. Han representer en arbeidslivskultur hvor det å ta vare på hverandre ikke er noe man setter spørsmålstegn ved, det er en selvfølge. Akan-arbeid har vært en prioritert oppgave på fabrikken siden 70-tallet.  Fordi det trengs og det nytter – man jobber jo med mennesker i alle livets faser og med alle livets utfordringer. Ledelsen gir grønt lys, faktisk mer enn det, de er aktivt støttende. Denne bedriften fikk Akan-prisen for en del år siden, vel fortjent, og noe de er veldig stolte av. Bjørn jobber med folk, ikke bare Akan. Han er trygt plassert på et hjørnekontor litt for seg selv.  Det er lett å stikke innom for en prat. Ingen synes dette er noe merkelig. Bjørn har en tillit i organisasjonen som er bemerkelsesverdig.  Han får ledere til å snakke om saker de burde ha tatt tak i, situasjoner de burde vært oppmerksom på. «Hvordan skal vi få deg til å ta tak neste gang?» er spørsmålet han stiller.

Faktisk er begrepet «ta tak» noe han flittig bruker i stedet for Akan-arbeid, den nødvendige samtalen og så videre. Vi må «ta tak». Bjørn har alltid noen saker å følge; noen individuelle Akan-avtaler, noen potensielle attføringssaker. Under mitt siste bedriftsbesøk (det er et av årets høydepunkt å besøke Bjørn på fabrikken) spurte jeg ham direkte:

Hvordan er det sakene oppstår eller blir oppdaget? Er det atferdsendring, sykefravær, bakrus? Eller hva er det?

Bjørn er en sindig, blid kar med et godt smil. Han ser på meg og sier:

– Nei, de kommer selv.

At det var?!

– De stikker innom og ber om råd og hjelp, fortsetter han.

Gjelder det alle saker? spør jeg, en forbauset Akan-rådgiver.

– Ja, stort sett, svarer han.

Men, hvordan har dere fått til dette, da?

Egentlig et ganske dumt spørsmål fra meg – jeg har observert dette i mange år. Sett hvordan de har snakket om Akan på personalmøter, verneombudsamlinger, og har det som en standardisert det av lederopplæringen. Også lærlinger og til og med sommervikarene må gjennom noen runder om holdninger og alkoholbruk. Og ikke minst har folk sett at de får hjelp. Bjørn har fått til et naturlig samarbeid med bedriftshelsetjenesten. Han følger folk til fastlegen hvis det trengs. Bistår så folk får profesjonell oppfølging av de rette fagmiljøene.

Eller rett og slett bare slår av en prat, kanskje en liten bekymringssamtale. Som han nevnte i en bisetning; en av gutta gikk på tur i fjellet i natt, han ble sett, vet han ikke har det så greit for tiden, skal stikke bort og ta en prat med ham etterpå.

Jeg spurte direktøren i et stille øyeblikk om han var klar over hvilke ressurspersoner han har i bedriften. Han så rett på meg og sa: «Gjett om.»

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
10Jarle Wangen

Jarle Wangen27. februar 2015Legg igjen en kommentar

Jeg, en drikkepresser!

Så satt vi der, da. En god kollega og jeg. Som har fått et ‘Pompel og Pilt’-forhold grunnet mange og lange reiser sammen rundt i det norske arbeidsliv. Men denne gangen skulle vi på kombinert fagtur og sosial tur til det store utland.

Vi skulle til Berlin. Noe jeg hadde sett frem til, siden det er en av de mest spennende byene jeg vet om. Jeg var i delemodus. Ville vise frem steder og gi gode opplevelser. Min kollega hadde ikke vært der like mye som meg. Én av tingene jeg gledet meg til var å introdusere noen spennende smaksopplevelser for henne. Vi hadde diskutert øl og vin tidligere, både på godt og vondt. Hadde til og med prøvd noen ølsorter og litt vin på våre turer (Akan er ingen avholdsorganisasjon, dette bare som en liten påminnelse). Jeg hadde noen helt klare tanker om hva jeg ville introdusere; spennende hveteøl. Eller hva med Berlin-spesialiteten øl med fruktsaft. Alkoholsvakt og godt. Mye bedre en det høres ut som, tro meg.

Det interessante skjedde i det jeg lanserte noen av mine planer på flyet. Hun var blid og interessert og imøtekommende, som alltid, men det var et lite ‘men’ her. Eller et ganske stort et, egentlig. Det var at hun som et sosialt eksperiment hadde bestemt seg for og ikke å drikke alkohol dette året.  «Hææ, men vi skal jo, hva med turen? Tenk hva du går glipp av!»

Jeg må innrømme at jeg kjente på en forbausende skuffelse, men hvorfor?

Plutselig var jeg en drikkepresser – og så meg, som har snakket om drikkepress som sosialt fenomen på Akankurs i mer enn ti år! Snakk om å tråkke ut i det med begge beina. Det hjalp ikke akkurat at hun lo, men hun så litt lei seg ut også, selv om det kanskje kun var noe jeg innbilte meg.

Drikkepress, noe så negativt, tenk å utøve drikkepress overfor noen jeg setter pris på og har et flott arbeidsfellesskap med. Hvor lett var det ikke å gå i denne fellen? En veldig nyttig opplevelse, egentlig. Sett i kontekst, men også oppklarende knyttet til alkoholens ubevisste plass hos meg. Meg, liksom!

Drikkepress er interessant. Men det å velge å ikke drikke alkohol i vår kultur er også interessant. Faktisk er det å velge å ikke drikke alkohol utenfor normalen. Andelen som ikke drikker alkohol er om lag ti prosent av dem over 18 år. Den organiserte avholdbevegelen er i sterk tilbakegang, og medlemsmassen har en høy snittalder. Flere av organisasjonene har også endret fokus i retning av livsstil og måtehold. Drikkepress har nok ofte sammenheng med ritualer, skal du ikke være med i ritualet?  Det er få ting som er så rituelt som alkoholbruk. Riktig glass, riktig mat, tid og sted. Som en med annen kulturbakgrunn sa i en av våre studier: «Det var ikke så lett å sitte og skåle med tekoppen. Mens de andre klirret med glassene over hodet på meg.» Og det er jo så godt; kjenner du ikke den fantastiske smaken, eller som Aftenpostens vinguru Geir Salvesen skriver i en anmeldelse. «Det smaker som et dampende harem i heten.»  (Fekjær, 2008).  Eller andre smaksbeskrivelser som svidd lær eller en touch av hønsemøkk. Flott, ikke sant? «Skål», «så svinger vi på seidelen igjen». Men kjenner vi forskjell på smak? For eksempel på øl med og uten alkohol? Lederen for Folkeaksjonen for pilsen gjorde ikke det på en blindtest på riksdekkende radio. Prøv selv. For det er vel smaken vi er ute etter?

Noe jeg synes er både spennende og pussig er hvorfor man må redegjøre for hvorfor man velger å ikke drikke. Fortell meg om andre ting man må redegjøre for hvorfor man velger å ikke gjøre. Blir denne annerledesheten truende, er man en moralist bedre enn andre, eller blir denne deltakelsen i felleskapsritualene beviset for at du virkelig er en av oss.  Jeg har møtt avholdsfolk som ikke drikker fordi de ikke liker smaken. Punktum. Andre har helsemessige begrunnelser. Eller religiøse eller politiske motiver for ikke å bruke alkohol. Selv er jeg svak for noen av gamlekara som sier de er politiske avholdsfolk. De valgte å ikke drikke fordi alkohol virker undertrykkende og hemmende på folks liv og atferd. Realt standpunkt, spør du meg.  Og selvfølgelig møter jeg folk som tidligere har hatt et alkoholproblem. Men her ser jeg også en rask krysskobling. Å ikke drikke tolkes lett som at man tidligere har hatt et problem. Vi trenger lit mental opprydding her.

Hvordan gikk det så med turen vår? Det ble en liten sport å jakte på gode alkoholfrie alternativer. Her har tyskerne kommet langt. Noen skuffelser ble det. Noe ikke bare luktet landbruksavfall, men smakte det også. Men noe var helt fantastisk. Alkoholfri hveteøl fra noen av de kjente bryggeriene; helt topp.

Satte det en demper på stemningen eller forringet turen?  Nei.

Er vi like gode venner? Nja ….

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter