Oda Sjøvoll

Oda Sjøvoll

Prosjektleder ved Akan kompetansesenter, og skal bruke de neste årene på å forske på medikamentbruk blant helsepersonell. Utdannet sosiolog, selverklært feminist og har solid organisasjonserfaring.

medikamenter
4Oda Sjøvoll

Oda Sjøvoll12. desember 2016Legg igjen en kommentar

Tyven, tyven, skal du hete

«Det kunne vært håndtert med bare å si «Ane, jeg er glad i deg, men vi har et kjempeproblem».»   

Akan kompetansesenter lanserte nylig en rapport basert på intervjuer med ti sykepleiere som har mistet autorisasjonen sin som følge av at de har stjålet og brukt medikamenter fra arbeidsplassen. Flere forteller om en håndtering fra arbeidsgiver som signaliserer at det ikke bare er det de har gjort som er et problem, de selv blir et problem arbeidsgiver ønsker å bli kvitt.

Ane er en av sykepleierne jeg har intervjuet, og hun forteller at hun blir konfrontert med «jaså, er det du som er tyven» da det hun har gjort kommer for en dag. Hun blir sett på som en kriminell, en tyv, og går fra å være en betrodd ansatt til å bli helt uønsket på arbeidsplassen. Hun mener selv at sjokket og sviket ble for stort for arbeidsgiver. «Du, av alle». At det var henne, uten en eneste egenmelding på papiret, som stod bak det massive svinnet på avdelingen, utløste den sterke reaksjonen fra arbeidsgivers side.

«Det er viktig at vi finner ut hvem det er. Ikke fordi vi skal ta vedkommende, men fordi det åpenbart er en person som trenger hjelp». Ingvild, en annen sykepleier som er intervjuet, har ansvar for medisinrommet når hun tar store mengder smertestillende fra arbeidsplassen. Svinnet etterforskes, uten resultater. Det er da sjefen sier disse ordene, at hun mener personen som står bak dette trenger hjelp. Ingvilds omfattende medikamentbruk, som innbefattet både stjeling og reseptforfalskning, kommer til slutt for en dag, men hun mister aldri jobben. Ingvild blir møtt med støtte og ivaretakelse av arbeidsgiver, og blir sett på som en person som har et problem hun trenger hjelp til å komme seg ut av.

Jeg hadde trodd at jeg først og fremst skulle få høre fortellinger om bruk og misbruk av medikamenter, hvordan det startet og utviklet seg, da jeg intervjuet kvinnene i rapporten. Det gjorde jeg også, men det viste seg imidlertid at det aller viktigste for dem var å fortelle om hvordan de ble møtt av arbeidsgiver når det de har gjort kom for en dag. Felles for alle er at måten de ble møtt på har hatt avgjørende betydning for hvordan de har det i dag. Hvorvidt de har blitt behandlet dem som en tyv, en som har gjort noe kriminelt, eller enn en som trenger hjelp og støtte, har fått store følger for hvordan de håndterer og bearbeider det de har gjort.

Ingen av dem vi har snakket med mener at det de har gjort ikke burde få konsekvenser. Tvert i mot, de finner det helt legitimt både å miste jobb og autorisasjon. Det er rett og slett samtalene og møtene med arbeidsgiver som har vært viktigst, og ikke utfallet. Det å bli møtt, eller ikke møtt, med respekt og medmenneskelighet fremstår som utslagsgivende for hvordan de har det med seg selv i etterkant. Skam- og skyldfølelsen tar overhånd når det de har gjort blir oppdaget, og en håndtering som bidrar til at de får beholde et snev av verdighet er av stor betydning for den enkelte.

Det er mulig å finne løsninger som sørger for at både den som har et avhengighetsproblem og arbeidsgiver kommer ut på en god måte. Det vil ikke alltid la seg gjøre, men alle arbeidsgivere har en plikt til å forsøke og ikke minst til å møte ansatte med respekt og medmenneskelighet. Noen ganger er oppsigelse eller avskjed uunngåelig, men vi har alle et ansvar for å behandle folk på en ordentlig måte og ikke ødelegge dem totalt. Det er tross alt først og fremst hvordan den enkelte blir møtt, og ikke utfallet, som er av betydning.

 

Les rapporten «Du, av alle» – Intervjuer med ti sykepleiere som har stjålet og brukt medikamenter

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
4Oda Sjøvoll

Oda Sjøvoll9. april 2014Legg igjen en kommentar

Når normalen er å drikke

Det er ikke alltid vi tenker over at alkoholen spiller en betydelig rolle når vi skal være sosiale sammen, enten det er i jobbsammenheng eller sammen med venner. Under en middag med jobben takker du ikke nei til et glass vin eller tre. Skal du treffe venner, er det helt naturlig at du tar en øl. Som regel er ikke dette noe vi reflekterer noe særlig over – før vi er i en situasjon der vi rett og slett ikke kan, eller vil, drikke alkohol. Da blir det påtrengende tydelig at det å drikke alkohol i disse sammenhengene ses på som normen, og det å avstå blir et aktivt valg og sett på som avvikende atferd.

Det kan være mange grunner til at du ikke ønsker å drikke vin under jobbmiddagen, eller helst vil ta en brus når du er ute med venner. Kanskje er du bare ekstra trøtt og sliten, skal tidlig opp neste morgen eller har et møte dagen etterpå der du vil være ekstra skjerpa. Kanskje kjører du for en gangs skyld bil, uten mulighet for å sette den igjen et sted, og dermed ser deg nødt til å avstå fra alkohol. Eller så er du kanskje gravid, og kanskje så tidlig i svangerskapet at du helst ikke vil ha noe oppstyr rundt at du plutselig velger alkoholfri drikke. Eller du har, eller har hatt, et alkoholproblem, som kanskje ikke er videre kjent verken blant kolleger eller andre.

Når du opplever at du nærmest må velge en strategi, eller finne på en legitim unnskyldning, for ikke å drikke alkohol, det er da du innser at alkoholen kanskje har fått en litt for sentral og naturlig plass. Gravid, knappe to måneder på vei, skulle jeg like før jul møte gode venner for middag og et glass vin. Jeg kunne jo ikke drikke alkohol i min tilstand, men var heller ikke interessert i å fortelle om graviditeten når jeg var så kort på vei. For ikke å avsløre tilstanden jeg var i, skyldte jeg på nylig omgangssyke som grunn til at jeg ikke bestilte vin. Jeg var selv veldig fornøyd med min lille løgn, men har i ettertid fått nyss om at mine venner fattet mistanke om den egentlige grunnen. Under en jobbmiddag i samme periode valgte jeg rett og slett å takke ja til vin, men å la den stå urørt for ikke å vekke oppsikt ved å be om noe annet. Her var det i tillegg gitt beskjed til serveringspersonalet om at det skulle tilbys alkoholfri drikke på lik linje med alkoholholdig drikke, men serveringsvaner er åpenbart vonde å vende på.

Disse enkeltepisodene sier noe om hvor normalt og forventet det er å drikke alkohol, og hvor kreativ du må være om du ikke ønsker oppmerksomhet hvis du velger noe annet. Jeg mener det er grunn til å reflektere over at det å avstå fra alkohol må begrunnes og unnskyldes, mens det å drikke alkohol er normalen. Det gjelder både i arbeidslivet og i øvrige sammenhenger. Når det å drikke alkoholfritt gjøres til et aktivt, og avvikende, valg, blir det også vanskeligere å avstå.

Jeg vil oppfordre alle dere ute i arbeidslivet som skal arrangere jobbmiddager, eller andre sosiale arrangementer med alkoholservering, om å drøfte hvordan det å velge alkoholfritt kan gjøres like naturlig som det å velge alkohol. En løsning kan være å be de som serverer om å tilby begge deler til alle sammen, slik at en selv slipper å be eksplisitt om et alkoholfritt alternativ til vinen. Det tror jeg vil bli satt pris på, uansett hvilken grunn den enkelte skulle ha til å avstå fra alkohol. Om flere virksomheter ber om en slik praksis fra utestedene, får vi kanskje til en endring til gode for alle?

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
4Oda Sjøvoll

Oda Sjøvoll24. januar 20142 Comments

En påført avhengighet

Veldig mange fikk nok med seg høstens Brennpunkt-program om medikamentavhengighet. Gjennom de nære historiene til enkeltmennesker fikk vi innblikk i hvilke fatale konsekvenser en slik avhengighet kan få for dem det gjelder og for deres nærmeste. Programmet gjorde sterkt inntrykk på meg, og viste veldig tydelig viktigheten av både mer kunnskap og mer handling.

800 000 nordmenn får årlig utlevert resepter på vanedannende legemidler, og en undersøkelse utført av Folkehelseinstituttet og Statens institutt for rusmiddelforskning i 2010 fant spor av sløvende legemidler hos 5,1 prosent av ansatte i fire norske bedrifter. Hvordan kan vi fange opp, møte og hjelpe kolleger eller andre mennesker som står oss nære med et medikamentproblem?

I utgangspunktet er det som regel gode grunner til at man får utskrevet disse medikamentene av legen sin, om det er sterke smerter eller psykiske påkjenninger. Problemet oppstår når man fortsetter å få disse medisinene, over lang tid, og dermed står i fare for å utvikle både økt toleranse og store bivirkninger. En toleranseutvikling innebærer at dosen må økes for å få den samme effekten som tidligere, og den kan komme etter kun få ukers bruk. Dersom man slutter å innta dosen som kroppen har vent seg til, kan en oppleve sterke, og for mange uutholdelige, plager. Ofte er det bivirkningene og abstinensplagene hos medikamentavhengige som viser seg på jobb, heller enn selve virkningene av medikamentene.

Personer oppsøker svært sjelden vanedannende legemidler fordi de ønsker en opplevelse av rus, men heller for å fungere normalt i hverdagen. Det handler i stor grad om å mestre det dagligdagse, som å stå i en jobb og ivareta familien, på tross av fysiske eller psykiske hindringer. Det er viktig å ha i bakhodet både når vi snakker om, og nærmer oss, problematikken – om det er på jobb, hjemme eller i samfunnsdebatten.

Undersøkelser gjort i våre naboland Sverige og Danmark viser at mange av dem som faller ut av arbeidslivet, og som prøver seg på nytt uten å lykkes, er mennesker med problemer som «løses» med store mengder medikamenter. I Brennpunkt-programmet «Bare en pille til» møter vi Kenneth, som strever med etterdønningene av et langvarig pillemisbruk. Kenneth er fast bestemt på å komme seg ut i arbeidslivet igjen, og prøver seg i en jobb, men må gi opp grunnet plagene. Han er en av mange mennesker som har fått, og får, livene sine ødelagt av leger som skriver ut sterke medisiner over lang tid heller enn å tilby nedtrapping og annen hjelp.

Vi vet lite om medikamentavhengighet generelt, og i arbeidslivet spesielt. Derfor har Akan igangsatt et prosjekt som skal ta for seg nettopp denne problematikken. Tanken er at vi skal få mer kunnskap som kan gjøre arbeidslivet bedre i stand til å ta tak i problematikken og å hjelpe mennesker med medikamentproblemer. Som oftest er det snakk om mennesker som har blitt påført en avhengighet, og dermed trenger støtte og hjelp til å komme ut av det.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
4Oda Sjøvoll

Oda Sjøvoll7. november 2013Legg igjen en kommentar

Akan – en femtiåring med jevngamle venner?

Unge arbeidstakere ønsker tydelige grenser og bevisste holdninger fra arbeidsgiver«Hvor jobber du da?» er vanlig å bli spurt når man treffer på perifere bekjente eller stifter nye bekjentskap, enten det er på fest eller i forbifarta. Stort sett rekker det ikke å si «jeg jobber i Akan» når jeg skal svare, med mindre det er til folk som er en del eldre enn meg. Jeg må som regel også forklare hva Akan er og driver med.

Det er nå litt mer enn et halvår siden jeg, som nyutdannet sosiolog, begynte å jobbe i Akan kompetansesenter. Da jeg søkte jobb her kjente jeg ikke til hva Akan er eller hvordan Akan jobber. (Noen advarte meg om at det kunne være en avholdsbevegelse jeg var i ferd med å bevege meg inn i, men denne «noen» tok altså feil.) Da jeg så fortalte folk i min omgangskrets hvor jeg hadde fått jobb, ble jeg stort sett møtt med spørrende blikk. Men når jeg forteller hvor jeg jobber til mine venners foreldre, eller til andre i denne aldersgruppa, oppstår det derimot ingen behov for ytterligere forklaring. Hva kan det komme av?

Akan har i nøyaktig femti år jobbet med rusforebygging i arbeidslivet, og kan dermed sies å være en godt etablert aktør i samfunnet. Er det nettopp det at vi er så godt etablert som bidrar til at vi ikke er kjent blant yngre arbeidstakere? Har vi, som så mange andre femtiåringer, nesten bare jevngamle venner? Nå skal det sies at jeg ikke har innhentet omfattende empiri på dette, og at antakelsene mine utelukkende er basert på egne observasjoner og opplevelser. Jeg tar meg likevel friheten å reflektere litt rundt det.

Vi fikk gjentatte ganger under årets Akan-dager høre at Akan viser en formidabel evne til å fornye seg. De nye nettsidene og denne bloggen er gode eksempler på akkurat det. Og det er etter min mening en veldig god plattform å nå ut til flere, og dermed utvide «vennekretsen» vår, på. Men det holder ikke å ta i bruk kanaler som «ungdommen» kommuniserer gjennom hvis rusmiddelbruk og rusforebygging ikke er et tema blant unge arbeidstakere.

For noen år siden gjennomførte Akan kompetansesenter en egen satsing overfor virksomheter med mange unge arbeidstakere. Da erfarte vi at unge arbeidstakere ønsker tydelige grenser og bevisste holdninger fra arbeidsgiver, også når det gjelder rusmiddelbruk. De unge etterspør tydelige ledere som reagerer på regelbrudd og er gode rollemodeller. Unge arbeidstakere bekrefter med andre ord et behov for en ansvarlig rusmiddelpolitikk ute i bedriftene, men også at det først og fremst er lederne Akan må nå frem til. Kanskje er det helt naturlig at Akan har ganske så jevngamle venner?

En fordel med at yngre mennesker ikke har et like klart bilde av hva Akan er som de litt eldre, er at spennet i vår kompetanse vil være en tydeligere del av bildet de unge etter hvert danner seg av oss. Vi jobber nemlig med mer enn alkoholproblematikk, men det er det ikke alle som har fått med seg. Dette vil vi kunne nå ut med, og vise, gjennom nye kanaler og nye bekjentskaper – samtidig som vi fokuserer på at klare kjøreregler for rusmiddelbruk er ledernes ansvar.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter