Akan

8Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl22. august 2017Legg igjen en kommentar

Snakke meg naken

«Du kan jo fortelle de andre hvor du har vært så det ikke blir noen rykter», sa sjefen min da jeg var tilbake fra behandling og hadde signert Akan-avtalen min. Men jeg var ikke klar, jeg var enda redd og hadde fått beskjed om at 90 % av jobben starter når man forlater behandling (jeg skulle bli veldig busy fremover med andre ord). Skammen var enda rå, selv om den var bearbeidet og jeg var bare ikke klar for å dele det som i så mange år var min største hemmelighet. Det skulle ta to år (mest vanlige levetid for en Akan- avtale) før jeg turte å fortelle mine kolleger.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg nå, fire år siden jeg nådde min bunn, får være en av Akans «historier fra virkeligheten». Det var aldri min plan å stå frem, men det ble bare slik. Det gir meg mye å kunne formidle håpet, samtidig som jeg også vet jeg ikke må utlevere meg helt. Det er en balanse man må finne ut av selv. For mange av oss er rusfrihet noe vi må jobbe med hver eneste dag og det er viktig å kjenne på sine egne grenser.

Jeg skjønner sjefens forslag godt. Jeg kom tilbake etter mer enn to måneder borte, klar i blikket og til og med litt brun. En sykmelding kan nok ofte bli mistenkt for en sydenferie – og så starter baksnakkingen. Jeg følte dog at jeg hadde gode grunner for å holde på hemmeligheten min litt til. Fallhøyden var vel min største grunn å stå frem for senere å kanskje få et tilbakefall kort tid etter hadde knust meg, og skammen som følger med hadde vært vanskelig å leve med. Selv de uten mye kunnskap om rus kjenner nok til utrykket « å sprekke», og jeg tror det ville være naturlig å se etter tegn på dette om jeg hadde en dårlig dag på jobb eller var borte en dag.

Jeg kunne leve med to mennesker som nok så etter tegn på om jeg hadde gått tilbake til gamle vaner, men 19 personer alt i alt derimot ville vært ganske stressende (ikke at disse flotte folkene hadde annet å gjøre enn å følge med på om jeg tok tilbakefall… men du ser poenget?). Mine Akan-kontakter spurte meg flere ganger i starten om det var dager jeg vurderte tilbakefall og det var helt greit: de gjorde jobben sin. Men om alle rundt meg skulle spørre meg om dette hadde jeg nok blitt sint, sur og frustrert. Sinne, sure miner og frustrasjon kunne lett vært oppskriften på den berømte sprekken. Men dette var sånn jeg valgte å gjøre det. Jeg er ingen fasit, bare et eksempel.

Fortelle de andre på jobben gjorde jeg nesten på dagen to år senere. Jeg sov ikke to døgn i forveien, kastet opp rett før og måtte lese opp fra et ark der alt stod skrevet. Det var ikke lett å lese så mye som jeg skalv. Jeg følte jeg snakket meg naken, men frihetsfølelsen når det var over var nesten berusende. Det var mye følelser da og det er det enda, men nå sover jeg søtt og trenger ikke tviholde på et ark for å få frem budskapet. Noen klarer stå frem tidlig, andre aldri. Etter foredrag får jeg ofte betroelser fra de som hører på meg – noe jeg setter utrolig pris på. Det eneste jeg vil si om dette er at ofte var ikke jeg den eneste i rommet med rushistorie. Ikke alle er bare det du ser, men ikke alle velger å dele det ingen vet. På en arbeidsplass er det viktig at det er den ansattes eget, gjennomtenkte valg om man skal fortelle eller ikke.

Tenk litt over det: hvor mange mennesker forteller egentlig om sine sykdommer eller innerste hemmeligheter med alle på jobben? Får man høre en betroelse er det flott, men etter min mening feil å forvente.  En person i en Akan-avtale har allerede måttet åpne seg om det, som for mange er en stor skam, for minst en eller to på arbeidsplassen. For mange er det mer enn nok.

Som tidligere nevnt, dette er mine erfaringer. Jeg snakker ikke for alle som har hatt et rusproblem – vi er like individuelle som Akan-avtalene selv. Men om du som leser dette er uenig eller har et annet synspunkt så fyr gjerne løs i kommentarfeltet! Jeg takker deg bare for at du deler, jeg ❤

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Akan-modellen fungerer
6Hilde Rikter-Svendsen

Hilde Rikter-Svendsen14. august 2017Legg igjen en kommentar

Don’t confuse me with the facts

Helt riktig- utsagnet kommer fra USA, der det sikkert er mer aktuelt enn på lenge, men utsagnet kan være like relevant for oss i Akan kompetansesenter når vi får spørsmål og innspill om hvorvidt Akan-modellen funker eller ikke. Det er klart at vi gjerne vil tro og formidle at modellen fungerer og er et godt verktøy til rus- og spillforebyggende arbeid. Samtidig vet vi at temaet er komplekst og at forebyggende arbeid er vanskelig å måle i effekter. Det finnes også en risiko for at et kompetansesenter kan bli en selvsentrert virksomhet der fag og interne spørsmål tar overhånd. Med «Akan på 1-2-3» som bakteppe og uten noen forskningsmessige ambisjoner, vil jeg her kort hente frem noen innfallsvinkler som jeg synes sier noe om at «Jo da, Akan-modellen funker».

En måte å kvalitetssikre våre tjenester på og forebygge selvsentrering, er å jobbe ut fra en kunnskapsbasert plattform. Per definisjon betyr det at våre råd og vår veiledning skal bygge på forskningsbasert kunnskap, erfarings-basert kunnskap samt ønsker og behov fra våre oppdragsgivere /brukere.

Aktuell forskning

En troverdig kilde å henvise til bør være Karolinska Institutet, ”Institutet för miljömedicin och Sveriges Företagshälsor”.  Ifjor la de ut ”riktlinjer som behandlar effektiva och tidiga insatser på arbetsplatsen vid alkoholproblem.

I retningslinjene framgår det at et framgangsrikt forebyggende arbeid bør bestå av en kombinasjon av ulike innsatser. Når vi leser nærmere er det overraskende enkelt å knytte foreslåtte innsatser opp mot våre anbefalinger i «Akan på 1-2-3»: Lag en policy/kjøreregler som passer bedriften, i lederrollen inngår å ta en samtale med medarbeidere som man er bekymret for og gi tilbud om støtte til de som har problemer.

Erfaringsbasert kunnskap

I over 50 år har vi satt vår ære i å ha en aktiv dialog med hele bredden av norsk arbeidsliv. Takket være den, har vi av og til måttet justere vår modell og våre anbefalinger. Det i seg kan være utfordrende, da vi, som de fleste andre, ikke alltid er like åpne for endring.

Men hva gjør man når opplevde erfaringer gir signaler på at våre råd og anbefalinger er for omfattende, kompliserte og ressurskrevende? Den nye» Veilederen», «Akan på 1-2-3», www.akanapp.no kan ses på som et resultat av en intern selvkritikk som vi så langt har erfart er til god nytte for våre oppdragsgivere.

Våre gode erfaringer fra konkrete møter med norsk arbeidsliv settes av og til på prøve. Hva skjer når man som rådgiver står foran en forsamling og begynner å tvile på om budskapet når ut og om tilhørerne i det hele tatt synes rus- og spillforebyggende arbeid er noe å bruke tid på?

Tvil og usikkerhet forsvinner heldigvis når man dagen etter mottar følgende mail fra oppdragsgiveren:

«Tusen takk for et godt innlegg/møte i går. Jeg fikk forresten en SMS fra en av de ansatte etter møtet: «fikk ikke sagt det ista.. men supert møte med bra tema😊😊😊 «

Denne responsen sier noe om at vi lykkes i å imøtekomme ønsker og behov fra våre oppdragsgivere/brukere.

 

Ønsker og behov fra våre oppdragsgivere/brukere

Vi har en ganske omfattende «kundegruppe» som vi skal bistå. Her inngår arbeidslivsaktører fra alle typer bransjer og virksomheter, både fra arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, inklusive pårørende.  For å fange opp hva som er «i tiden» og på bakgrunn av det videreutvikle våre tjenester, må vi ut av huset. Takk til både pasienter og personale ved www.bymisjon.no/a-senteret/, som for en tid tilbake, med varme og åpenhet, tok imot oss til hospitering. Som rådgivere fikk vi mange innspill til hvordan vi også bør tilpasse våre tjenester til å bli en mer påtagelig del av et behandlingsopplegg. Sist men ikke minst ga følgende utsagn fra en av pasientene oss energi til og fortsatt stå på med vårt tema:

 «Jeg som bruker skulle ønske at jeg visste om Akan allerede i 2003. Da hadde jeg muligens vært i en annen situasjon i dag.»

For oss gir en kunnskapsbasert plattform oss fakta som ikke forvirrer men tvert imot bidrar til å hevde at; Jo, Akan-modellen funker faktisk!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Akan-modellen
29Elisabeth Ege

Elisabeth Ege9. juli 2017Legg igjen en kommentar

Ny evaluering viser at Akan er på riktig vei og i takt med arbeidslivet

Proba samfunnsanalyse har på oppdrag fra Helsedirektoratet evaluert Akan kompetansesenter. Evalueringen var nevnt i statsbudsjettet for 2017, hvor det stod at « Akan skal evalueres for å se på utviklingsmuligheter og hvordan Akan kan bidra til å møte utfordringene i et arbeidsliv i stadig endring».  Nå foreligger resultatet. Vi avsluttet et hektisk første halvår med et frokostseminar på Kulturhuset i Oslo og lansering av rapporten Gjennomgang av Akan – organisering og virkemidler.

Evalueringen gir en kvalitativ vurdering av Akans organisering og virkemidler, hvilke faktorer som fremmer og hemmer implementering og forankring av rusforebygging i arbeidslivet, samt Akans utviklingsmuligheter i framtiden. Proba har intervjuet styrerepresentanter, ansatte i Akan kompetansesenter, utvalgte arbeidslivsaktører og samarbeidspartnere, samt et utvalg virksomheter som har brukt kompetansesenterets tjenester. På en video ,som er publisert på vår Facebookside, kan du blant annet høre representanter for våre eiere uttale seg om funn og anbefalinger.

Mine hovedrefleksjoner

Først og fremst viser gjennomgangen at vi er på riktig vei og har tatt noen viktige og riktige valg de siste årene. Det gjelder spesielt arbeidet med å nå bredere ut i norsk arbeidsliv, hvor strategien har vært synlighet, samarbeid og digitalisering.  Også arbeidet med å forenkle og modernisere Akan-modellen og  Veileder i Akan-modellen som ble ferdigstilt i 2015, har vært viktig. Det er særlig tre forhold jeg legger merke til:

  1. De som er spurt oppfatter Akan-modellen som fleksibel, den kan tilpasses ulike typer arbeidsplasser. De ser ingen alternativ til Akan-modellen.
  2. Det er behov for vår kompetanse og tjenester. De som kjenner oss opplever å få relevante råd, god veiledning og opplæring og at vi har et bredt spekter av virkemidler og verktøy. Vi er blitt mer synlige, men vi må fortsatt stå på for å nå deler av arbeidslivet hvor vi i mindre grad er kjent. Med 16 ansatte, 14 årsverk, er det kanskje ikke så rart at vi ikke når hele arbeidslivet? Vi får imidlertid positiv tilbakemelding på mange av aktivitetene vi har satt i gang de siste årene for å nå små- og mellomstore bedrifter og bransjer som tradisjonelt ikke har benyttet våre tjenester så mye, samt arbeidet med å nå flere gjennom web og sosiale medier og påbegynt digitalisering. Selv har Proba flere anbefalinger til hvordan vi skal lykkes med å nå større deler av arbeidslivet, anbefalinger vi tar med oss i vårt videre arbeid.
  3. Proba anbefaler at vi fortsetter den direkte dialogen med norske arbeidsplasser (førstelinjetjeneste) i kombinasjon med rollen som kompetansesenter. Dette er jeg spesielt glad for, fordi jeg mener det er grunnlaget for hele vår eksistens. Det er dialogen med arbeidslivet som gir oss kunnskap og mulighet til å tilpasse tjenestene til arbeidslivets behov. Henvendelser fra fortvilte ledere og tillitsvalgte var f.eks. hovedårsaken til at Akan tidlig fanget opp spillproblematikkens relevans for arbeidslivet. Dilemmaverktøy , som så langt har hatt flere enn 20.000 besøkende, ville ikke blitt utviklet uten veiledningstjenesten. Uten dialogen med arbeidslivet, vil vår kompetanse raskt forvitre. En av Probas anbefalinger er at vi i større grad systematiserer og dokumenterer kunnskapen fra denne dialogen slik at flere kan dra nytte av den. Vi har noen ideer til hvordan vi skal få dette til.

Veien videre

På frokostseminaret fortalte Helsedirektoratet at de vil gjennomgå rapporten og gi sine anbefalinger til Helse- og omsorgsdepartementet. Akan kompetansesenters styre har strategisamling i slutten av august. Da vil evalueringens funn og anbefalinger være hovedtema.

En avslappende, solrik og deilig sommer ønskes alle Akanblogg-lesere!

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
1Ragnhild Lied

Ragnhild Lied26. juni 2017Legg igjen en kommentar

Skal, skal ikkje

Eg synest at dei vanskelegaste oppgåvene å kome opp i som tillitsvald, er møte med enkeltmedlemmer som har problem i livet sitt som kan virke inn på jobben dei skal gjere. Dette opplevde eg sjølv særleg sterkt som tillitsvald på arbeidsplassen.

I møte med arbeidsgjevar kunne eg vere tøff – på alle nivå. Om det var i møte med rektor på skulen eg jobba på, med fylkeskommunen som hovudtillitsvald eller seinare som leiar i Utdanningsforbundet, med KS. Det å stå på krava, å kjempe for det eg trur på og som eg meiner profesjonen og medlemmene i fagforeininga har rett på, det kan sjølvsagt også vere krevjande. Det er ikkje enkelt å vinne fram og få gehør for argument og krav. Når eg står i slike situasjonar, som til dømes løns- og pensjonskamp, kan eg bli provosert. Eller sint. Ja, til og med oppgitt og lei meg.

Sjølv om eg no kjenner på ansvaret for Unio sine 350.000 medlemmer,  så er det likevel ein distanse til stades. Distanse fordi det er ein kamp om sak. Eg er heile tida bevisst på kva vi kan vinne og tape på vegne av medlemmene, og at løysinga får konsekvensar. Men dette er kampar der det er snakk om å gi og ta, om kompromiss,  om å svelgje nokre kamelar for å vinne noko anna som er viktigare.

Dette er ikkje det perspektivet eg kan ta i møte med enkeltmenneske. Når det står ein kollega framfor deg med problem, då kan eg ikkje møte ho eller han med same distanse. Då kan eg ikkje drive hestehandel. Og då kan eg ikkje tenke at vi kan vinne i neste lønnsoppgjer. Oftast er det ikkje ei sak som gjeld for heile kollegiet eller alle medlemmene. Det er ei sak som gjeld denne eine personen. Og som får konsekvensar for berre ho eller han og dei næraste. Då blir dei grepa ein tar med eitt mykje meir alvorleg. Konsekvensane kjem tettare på, og ansvaret kjennast tyngande på ein annan måte. Fordi eg veit det er enkeltskjebnar det gjeld.

Difor var også slike personlege sakar det eg følte som mest krevjande som tillitsvald. Kollegaer som kom til meg med personlege problem, måtte eg forhalde meg til på ein heilt annan måte. Eg kunne ikkje distansere meg, men tok problema inn og kunne kjenne på dei same kjenslene som kollegaen min. Då kom også dilemmane. For som tillitsvald skulle eg vere der for mine medlemmer. Men eg hadde også ei plikt til å varsle om sakene var av ein slik karakter at det var fare for andre eller for jobben som blei gjort. Og eg var bevisst dei konsekvensane vala mine kunne få. Skulle eg, eller skulle eg ikkje melde i frå då eg fekk vite at eit av mine medlemmer lukta alkohol på jobben. Kor alvorleg var problemet? Førte det til dårlegare undervisning? Syntest elevane det var ubehageleg? Levde nokon av elevane sjølve i familiar der foreldra hadde alkoholproblem? Og kva om eg varsla arbeidsgjevar? Ville han eller ho få sparken? Ville det bety at ein heil familie ble ramma? Ville han eller ho få hjelp, eller ville vedkommande bli støtt ut i mørket, og åleine?

Det var dette eg kjende på då eg las Akan sin rapport «Du, av alle». Der blei ti sjukepleiarar som hadde stjåle og misbrukt medikament, intervjua. Det er sterke historier. Den viste ti heilt ulike årsaker for misbruket. Og ti ulike skjebnar. Og ikkje minst; rapporten gir eit bilete av kor ulikt arbeidsgjevarar møter dei menneska som blir råka. Arbeidsgjevars møte med den enkelte, var heilt avgjerande for korleis sjukepleiaren klarte å leve med det ho hadde gjort. Straffa ved å misse autorisasjonen som sjukepleiar, og dermed jobben som sjukepleiar, var hard nok. I tillegg kom skamma, den økonomiske byrden, og kampen for å kome ut av misbruket. Rapporten viser heilt tydeleg at dei som klarar seg best, er dei som har ein arbeidsgjevar som vil hjelpe og støtte, og ikkje fordømme og avvise. Ho som fekk tilbod om annan jobb, klarte seg ut av problemet med stoltheita nokså intakt. Dei som ble skjøve ut i mørket, sleit naturleg nok meir.

Det som overraska meg, var at den tillitsvalde ikkje hadde ein naturleg plass då desse sakene dukka opp. Kanskje fordi ein sjukepleiar som misser autorisasjonen automatisk misser medlemskapet sitt i fagforbundet. Men i det problemet blir kartlagt, er jo vedkommande medlem i forbundet og bør få støtte frå den tillitsvalde. Også som tillitsvald i slike situasjonar er det heilt avgjerande at ein kan kjenne seg trygg på at arbeidsgjevar har ein inkluderande policy og ein plan for oppfølging og hjelp. Det skal ligge i ryggmargen at dei som slit skal møtast med inkludering og støtte, ikkje med avvising. Det vil også gjere jobben som tillitsvald mykje enklare. Og ein vil ikkje måtte tenke: «Skal, skal ikkje» når spørsmålet om å varsle vidare dukkar opp. Ein skal vere trygg på at den som treng hjelp får nettopp det; hjelp.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
sommerfesten
21Pål Henrik Kristiansen

Pål Henrik Kristiansen18. juni 2017Legg igjen en kommentar

Fem tips til sommerfesten uten bakrus

Sommeren er rett rundt hjørnet og da er det gjerne tid for den obligatoriske sommerfesten. For mange virksomheter er dette en koselig sammenkomst, men for andre byr den på noen utfordringer, grunnet heftig skjenking. Hvordan få det beste ut av sommerfesten? Akan kompetansesenter gir deg fem party-tips som sikrer at kvelden blir en suksess.

 

Tips 1; Snakk på forhånd om hvordan dere vil ha det

Det er mye hygge forbundet med alkohol, men det er nok ingen hemmelighet at det skjenkes godt utover det som er «nødvendig» på festene som avvikles i sommermånedene. Dette er et syn som deles av både ledere og medarbeidere. I en undersøkelse som ble gjennomført av Akan kompetansesenter i 2015, kom det frem at så mange som én av to ledere synes noen blir for beruset når jobben inviterer inn til sosiale sammenkomster. I samme undersøkelse sier like mange ansatte det samme. I helsepolitisk barometer, gjennomført av TNS Kantar våren 2017, svarte så mange som 28 % av de yrkesaktive at det drikkes for mye i jobbrelaterte situasjoner. Med andre ord kan det tyde på at jobbrelatert drikking byr på noen utfordringer. En måte å løse dette på, er å snakke sammen i forkant om hvordan dere ønsker å ha det, slik at festen blir hyggelig for alle.

 

Tips 2; Sørg for at tilbudet om alkoholfri drikke er like tilgjengelig som alkoholholdig drikke

Sørg for at de alkoholfrie alternativene er vel så gode, og tilgjengelige, som de alkoholholdige. Ofte er det slik at vinmenyen er nøye tilpasset maten som blir servert. De som ikke ønsker alkohol må gjerne nøye seg med en lunken Pepsi eller Farris. Dette er ikke spesielt moro, eller godt planlagt av verten. Det finnes mange gode alkoholfrie alternativer du kan sette frem. Det øker sannsynligheten for at flere vil føle seg inkludert. Vinmonopolet har et godt utvalg og mange restauranter har blitt bedre på dette.

 

Tips 3; La andre ting enn drikken være i sentrum

Sørg for å planlegge morsomme aktiviteter og god mat, som de ansatte har glede av, fremfor kun å sette alkoholen på bordet og la festen «ordne seg selv». Vær kreativ med party-planleggingen.

 

Tips 4; Ikke spør andre om hvorfor de ikke drikker alkohol

Hvorfor i all verden må vi spørre folk om hvorfor de ikke drikker? Hva ønsker vi å avdekke? Gjør vi dette med alle andre produkter folk velger å ikke konsumere? Mange opplever det som ubehagelig å måtte forsvare hvorfor de ikke drikker. La heller dette være en privatsak og noe enhver bestemmer selv.

Dette rådet kan du høre Camilla diskutere på radioprogrammet Jakobsen ved å klikke deg inn her (https://radio.nrk.no/serie/jacobsen/DMTO20011617/12-06-2017 )

 

Tips 5; Dans mer, drikk mindre

Dansing eller tidvis sjangling? Vi anbefaler å bruke mer tid på dansegulvet enn i baren. Kanskje vil kvaliteten på dansen bli bedre også?

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Gå utenom
29Elisabeth Ege

Elisabeth Ege11. juni 2017Legg igjen en kommentar

Gå utenom, Peer, sa Bøygen. Å tørre å bry oss ser ut til å være en bøyg for mange i arbeidslivet. Tre tips for hva du kan gjøre istedenfor å gå utenom.

I Ibsens dikt, Peer Gynt, hører vi om Peer som velger å lytte til Bøygen. Han går utenom. Han flykter fra mor Åse, fra Solveig og fra vanskelige situasjoner gjennom hele livet.  Vi er mange i arbeidslivet som gjør som Peer, vi går utenom. Vi finner gode unnskyldninger for å la være å ta «den nødvendige samtalen» med medarbeideren vi bekymrer oss for. Vi ser, men veien til handling blir lang. Det går utover alle.   

I media kan vi innimellom lese om arbeidstakere som i en sårbar fase i livet utvikler alkoholproblemer. Som regel tar det mange år før de selv søker hjelp, eller arbeidsgiver reagerer.

Hvorfor sa du ikke noe, kan vi lese i Lars Kittilsens bok.

Hvorfor sa de ikke noe, sa Erik Torjussen, da han møtte igjen sine kolleger og de fortalte at du hadde skjønt han hadde et alkoholproblem.(A-magasinet)

«Jeg har vært feig for lenge!» sa en leder som ringte oss på veiledningstelefonen.

Vi i Akan kompetansesenter mottar årlig 7-800 veiledningssamtaler. En stor andel av samtalene mottar vi fra ledere som ønsker råd om hvordan de skal gå fram overfor en medarbeider de bekymrer seg for og hvor de tror det kan dreie seg om rus- eller spillproblemer. Veldig mange venter dessverre altfor lenge, til begeret er overfylt og tålmodigheten slutt.  Det er ofte en dårlig løsning, både for den det gjelder, for pårørende, arbeidsplassen og samfunnet.

 

Tre tips for hva du kan gjøre istedenfor å gå utenom

 

  1. Ta praten – så tidlig som mulig

Jo tidligere en leder tar det vi i Akan kompetansesenter kaller «den nødvendige samtalen», desto bedre. Begrunnelsen er enkel: Har du drukket for mange glass i en kortere periode, har du lettere for å justere alkoholinntaket enn om du har drukket for mange glass i mange år.  Ved å ta praten viser du at du ser din medarbeider og at du bryr deg. De fleste av oss liker bedre å bli sett enn oversett.

 

  1. Ta utgangspunkt i det som bekymrer deg

Mange utsetter samtalen fordi de er redde for å ta feil.  Det er heller ikke uvanlig at ledere ser på samtalen som mislykket fordi de gikk inn i den med hensikt å få medarbeideren til å innrømme sitt alkoholproblem. Det er imidlertid ikke ditt ansvar som leder å stille diagnose eller bevise at medarbeideren har et problem.  Ta heller utgangspunkt i det som bekymrer deg.  Det som gir deg «den vonde magefølelsen»? Endring i atferd? I fravær? I arbeidsprestasjoner? Eller kanskje en kombinasjon av flere ting? Ta utgangspunkt i disse konkrete observasjonene i samtalen med din medarbeider. Vær forberedt på at det må mange samtaler til. Uansett utfall, kan jeg garantere at du har satt i gang tanker hos den det gjelder.  På våre hjemmesider kan du få flere tips og råd om samtalen.

 

  1. Skap en åpen og ivaretakende bedriftskultur

Jeg har vært i bedrifter hvor ledere har omtalt det å gi bekymringsmeldinger som tysting. Jeg vet ikke hva du tenker, men for meg blir dette en oppfordring til å dekke over for en kollega med mulig rus- eller spillproblemer. Med en leder med slike holdninger, ville jeg hjulpet min kollega til å utvikle problemet, istedenfor å komme ut av problemet. Blitt det vi i Akan kompetansesenter kaller «en muliggjører».

Denne lederen er heldigvis unntaket. Vi møter mange flere virksomheter som jobber jevnt og trutt med å bygge en kultur hvor det å komme med bekymringsmeldinger ses på som ivaretakelse og hvor ledere viser vei og tar samtalen på et tidlig tidspunkt. De har en partsforankret policy som sier noe om hvilke prinsipper som gjelder for rusmiddelbruk og spill, hva som skal skje dersom noen bryter disse prinsippene og at leder da har et ansvar. Ved å diskutere policyinnholdet og hva de betyr for den enkelte, skaper det bevissthet og er forebyggende. Vi har mange eksempler på at slike diskusjoner bidrar til en åpen og ivaretakende bedriftskultur som inkluderer støtte og hjelp til de som har behov for det.

 

Litt hjelp på veien

Når du står i valget mellom å gjøre som Peer Gynt eller å trosse Bøygen, kan du tenke på følgende:

  • Av ledere som hadde gjennomført samtale basert på bekymring for ansatt, opplevde én av to at medarbeideren reagerte med takknemlighet for å bli sett (YouGov for Akan kompetansesenter 2015)
  • I undersøkelse om alkohol og arbeidsliv blant arbeidstakere svarte (Folkehelseinstituttet 2016)
    • 2 av 3 at de ønsker retningslinjer for drikking i jobbsammenheng utenfor arbeidstiden
    • 95% ønsker retningslinjer for alkoholbruk i arbeidstiden
    • 83% mener man bør ha ordninger for å hjelpe ansatte med problemer
  • Ovennevnte tre tips stemmer også godt overens med svenske kunnskapsbaserte råd for forebygging og håndtering av rus- og spillproblemer på svenske arbeidsplasser (Karolinska Instituttet og Sveriges Företagshälsor 2016, Per Binde 2016
  • Dilemmaverktøy (link) inneholder korte filmsnutter med etterfølgende tips og råd for å hjelpe deg i gang med å ta en samtale både på bedriftsnivå (kultur) og individnivå.
  • Link til samtale-temaet og policy på akan.no

På tide å trosse Bøygens oppmuntring til å gå utenom?

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
myte eller sannhet
29Elisabeth Ege

Elisabeth Ege2. mai 2017Legg igjen en kommentar

Evig eies kun et dårlig rykte – på tide å avkrefte noen myter om Akan

Evig eies kun et dårlig rykte, synger Henning Kvitnes. Jeg liker både teksten, melodien og Kvitnes karakteristiske stemme. Jeg tenker alltid på denne sangen når jeg hører påstander om Akan og Akan-modellen som hverken jeg eller mine kolleger kjenner oss igjen i. Dessverre er det slik at enkelte av disse mytene påvirker Akans rykte i feil retning. I denne bloggen vil jeg derfor avkrefte noen myter og fortelle noen sannheter som styrker Akan-modellen (modellen forklares lenger ned).

 

Myte nr 1: Med Akan-modellen blir det slutt på moroa og alkoholservering på jobbfestene våre

Akan-modellen handler ikke om å telle antall alkoholenheter, men å utvikle en ivaretakende og helsefremmende bedriftskultur. Den enkelte bedrift må selv finne ut av hva som er greit og ikke greit hos dem når det gjelder alkoholservering på jobbfester. Det øker bevisstheten og skaper forutsigbarhet. Når vi blir spurt, anbefaler vi å sørge for et godt og tilgjengelig alkoholfritt alternativ i tillegg til alkohol.

 

Myte nr 2: Akan-modellen fratar arbeidsgiver styringsretten

Selv om en virksomhet følger Akan-modellen, har policy for rusmiddelbruk og spill og tilbyr individuelle Akan-avtaler, er det Arbeidsmiljøloven som gjelder og arbeidsgivers styringsrett.

Policydokumentet bedriften selv har utformet må i alminnelighet følges med hensyn til reaksjoner ved brudd, men i særlige alvorlige tilfeller kan Akan-modellen  fravikes. Akan kompetansesenter har utarbeidet noen anbefalinger for hvordan brudd på  policy skal håndteres for å gi arbeidsgivere de ulike alternative reaksjonene som finnes, slik at det foretas en riktig vurdering og reaksjon i hvert enkelt tilfelle

 

Myte nr 3: Akan-modellen er ressurs- og tidkrevende, kun egnet for store bedrifter

Akan-modellen er fleksibel og egnet for både små og store bedrifter. Den enkelte bedrift velger selv hvordan de ønsker å organisere arbeidet ut fra bedriftens egne forutsetninger og behov. Se side 28 i Veileder i Akan-modellen om du ønsker mer informasjon.

Vi vet alle at det koster langt mer å reparere enn å forebygge. Både på bedriftsnivå og samfunnsnivå. Men vi vet også at det er krevende å jobbe med holdninger, normer og kultur, og at det krever innsats og tålmodighet å jobbe med mennesker. Akan-modellen er en hjelp til å gjøre dette på en systematisk og kunnskapsbasert måte. Senest i forrige uke var jeg hos en bedrift som fortalte at Akan-arbeidet gir gevinster i form av redusert sykefravær, færre risikosituasjoner og ansatte som får hjelp og dermed kan bli værende å jobb.

 

Myte 4: Man må være medlem for å kunne benytte seg av kompetansesenterets tjenester

Akan er ingen medlemsorganisasjon. Våre tjenester kan benyttes av alle i norsk arbeidsliv uavhengig av rolle, bedriftsstørrelse, bransje, sektor og geografi.

 

Myte 5: Akan – modellen = håndtering av ansatte med alkoholproblemer

I min forrige jobb var jeg i kontakt med mange bedrifter på Østlandet. Da jeg fortalte dem at jeg skulle starte som leder av Akan kompetansesenter reagerte mange med følgende utsagn: «Da håper jeg vi ikke får behov for å kontakte deg mer!» Underforstått, Akan kompetansesenter kontakter vi utelukkende dersom en ansatt får et problem med alkohol eller avhengighet. dessverre er dette en ganske vanlig misforståelse.

Det er riktig at vi tilbyr arbeidslivet veiledning i hvordan håndtere ansatte med rus- og avhengighetsproblemer. Men vi bruker mist like mye tid på å lære bedrifter hvordan de skal forebygge denne type problemer.  I tillegg til alkohol har vi kompetanse på illegale stoffer, medikamenter, spillatferd og doping.

 

Sannhet nr 1: Akan-modellen er ønsket av norske arbeidstakere

Heldigvis har vi mange sterke signaler på at Akans rykte er bra. Vi har høy grad av bedrifter som kommer tilbake, men også jevnt tilsig av nye bedrifter og samarbeidspartnere basert på positiv omtale. I juni 2016 lanserte Folkehelseinstituttet (FHI) resultatene av en undersøkelse om alkohol og arbeidsliv blant arbeidstakere. Der svarte 95 % at de ønsker retningslinjer for alkoholbruk i arbeidstiden, 2 av 3 at de ønsker retningslinjer for drikking i jobbsammenheng utenfor arbeidstiden, og flere en 4 av 5 mener man bør ha ordninger for å hjelpe ansatte med problemer.

Akan-modellen består av tre deler

  1. En partsforankret holdning til bruk av alkohol, illegale rusmidler, medikamenter og spill (ofte kalt policy eller kjøreregler). Holdningene må gjøres kjent for alle ansatte
  2. Ledere som snakker med medarbeidere de er bekymret for, jo tidligere desto bedre
  3. Et tilbud om hjelp til de som har eller får et problem knyttet til rusmiddelbruk, medikamentbruk og/eller spill

Med utgangspunkt i funnene i FHIs undersøkelse og innholdet i Akan-modellen kan vi fastslå at Akan-modellen er ønsket av norske arbeidstakere.

 

Sannhet nr 2: Akan-modellen er kunnskapsbasert og i tråd med anbefalinger fra svenske praktikere og forskere

Akan-modellen er basert på mer enn 50 års praktisk erfaring. Den er justert i henhold til relevante forskningsresultater, kompetansesenterets egne studier og evalueringer foretatt av andre. Siste justering skjedde i 2015. Da vi hadde en grundig gjennomgang i Akans styre, som består av representanter for LO, NHO og Staten. I tillegg har vi jevnlig kontakt med relevante fagmiljøer.

Høsten 2016 lanserte en gruppe forskere fra Karolinska Instituttet og praktikere fra Sveriges förtagshälsor  «Riktlinjer vid alkoholproblem på arbetsplatsen» . Disse retningslinjene, som inkluderer både forebygging og håndtering av alkoholproblemer på arbeidsplassen, er helt i tråd med Akan-modellen. Policy, partsforankring, ledere som agerer ved mistanke og tilbud om hjelp.

Per Binde er forsker og associate professor ved Universitetet i Gøteborg. Han har forsket på pengespillsproblemer i mange år, blant annet underslag som følge av spillavhengighet. Hans anbefalinger for hvordan arbeidsplasser skal forebygge og håndtere spillproblemer er også helt i tråd med Akan-modellen og våre anbefalinger knyttet til pengespillproblemer.

Avslutningsvis: Evig eies kun et dårlig rykte. Et godt rykte må vi fortjene hver dag!

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
rusmiddeltesting
10Jarle Wangen

Jarle Wangen10. april 2017Legg igjen en kommentar

«Jeg ville aldri akseptert å måtte tisse på et glass»

Litt om krenkelse og den gode hensikt, eller?

Dette saftige utsagnet er det kanskje merkelig nok ikke jeg som kommer med. Det er et direkte sitat fra et intervju med Ove Skåra, som er kommunikasjonsdirektør i Datatilsynet. Utgangspunktet var et intervju han gjorde med Adresseavisen etter at det hadde kommet frem at en restaurant hadde fått alle ansatte til å signere en avtale om at de når som helst kunne bli testet for narkotika.

Skåra sier videre: «jeg ville aldri akseptert at min sjef hadde gitt meg den mistilliten at jeg måtte tisse på et glass for å bevise at jeg ikke var ruset. Det er integritetskrenkende, og derfor lovregulert i arbeidsmiljøloven»

Det er ingen hemmelighet at dette sitatet har vært diskutert heftig blant oss rådgivere i Akan kompetansesenter. Sitatet er ganske forfriskende og rett på sak. Dette med rusmiddeltesting i alle former er en evighetsmaskin hos oss. Vi får kontinuerlig spørsmål om dette. Mest av juridisk karakter, er det lov? Hvordan gjøres det best? Er testen gyldig? osv. Dette er temaer jeg ikke kommer til å berøre nå. Jeg vil derimot se på den andre historien. Den om den som blir utsatt for det.  «Jeg har aldri følt meg så tråkket på som den gangen jeg måtte stå foran damen i fra legesenteret å avgi urinprøve, sendt ditt av min arbeidsgiver, fortale en mann meg for en tid tilbake. Rett eller galt, beruset eller ikke, det gav hvert fall ikke noe særlig grobunn for videre tillitsfullt samarbeid med et menneske som sannsynlig var i en vanskelig livssituasjon.

Det kan noen ganger se ut som (satt på spissen) at dette å krenke eller fornedre noen som gjør ting vi spontant kan oppfatte som uklok handling, ligger i ryggmargen. Folk jeg har møtt med spillproblemer forteller også om utsagn av typen «hvis du er så dum» og lignende (håper flest mulig så NRK Brennpunkt om spill sist uke, anbefales). Det å trekke pusten en gang eller tre før vi uttaler oss, eller bestemmer oss for ordbruk eller handling, sitter visst langt inne.

«Det var ikke dette jeg så for meg når jeg var ung og tenkte på fremtiden», sa en annen med rusproblemer til meg. «Denne situasjonen var ikke mitt livsønske å havne i». I dag vet vi mye om årsakene til at folk ender opp i et rus- eller spillavhengighetsproblem. Vi vet at det stort sett ikke handler om vilje eller karakterbrist, men sårbarheter og endringer av hjernestrukturer. Likevel så virker det som at folk tror at straff er det som hjelper. Tro det den som vil. Så vidt jeg erfarer så straffer og fordømmer vi ikke folk som får et tilbakefall i sin depresjon, angst eller hvilket som helst annen sykdom.

Et paradoks vi ofte ser, eller blir møtt med, er dette at folk som nettopp har et slikt problem blir møtt med straff og fordømmelse hvis de viser nettopp symptomet på problemet. Det kan være skjerpelser av Akan-avtalen, i verste fall avslutning eller at man ikke har noen toleranse for det komplekse.

Jeg hadde trengt ett døgn ekstra sa en av Oda Sjøvoll sine informanter i hennes flotte «Du, av alle» -studie. Jeg klarte ikke å tilså eller innrømme der og da, men jeg var klar dagen etter. Da var det for sent.

Dette handler ikke om at folk ikke skal ta ansvaret for sitt eget liv. Det handler om at vi alle kommer mye lengre med klokskap og toleranse.

Jeg har ikke funnet noen forskningsrapporter eller annen dokumentasjon som sier at vi løser noen som helst ved hjelp av moralisme, krenkelse eller intoleranse. Heldigvis.  Derfor sender jeg en stor takk til kommunikasjonsdirektør Ove Skåra som satte ord på dette med mistillit og integritetskrenking.  Men vi vet at folk blir utsatt for mye som de, av frykt for å miste jobb og eller andre ting, ikke tør å si nei til.

Mitt tips til dere som mener at dere har makt eller lovhjemmel til å forlange at noen skal tisse i glasset. Stå i solidaritetens navn sammen med den det gjelder, gjerne foran noen ukjente, og tiss i ditt eget glass.

God Påske

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
pengespel
1Lars Petter Degnepoll

Lars Petter Degnepoll2. april 2017Legg igjen en kommentar

Pengespelreklame i beste sendetid

Tenk deg at du slår på tven saman med barna ein ettermiddag. De skal sjå ein fotballkamp, der favorittlaget til guten i huset er eit av laga. Før kampen er det ekspertintervju og kommentarar, men reklamepausen før avspark er full av reklame for øl og brennevin. Favorittlaget tek leiinga rett før pause. Igjen reklame for både øl og brennevin. Klarer du å stå imot?

Denne freistinga vil du ikkje bli utsett for i Norge, i alle fall ikkje på grunn av alkoholreklame. Vi ser at dei utanlandske Tv-kanalane respekterer det norske forbodet mot reklame for alkohol. Men byttar vi ut alkohol med pengespel, er det dessverre ikkje lenger eit tenkt eksempel. Daglig sender kommersielle tv- kanalar reklame for pengespel som ikkje har norsk løyve: Når det er store sportshendingar ser reklametrykket ut til å vere større. Potensielle kundar blir lokka med gratisspel og bonusar av det eine selskapet etter det andre.

Dei utanlandske spelselskapa og tv- kanalane som sender reklamen, utnyttar det såkalla tv-direktivet i Eu- retten. Tv- direktivet legg lovgjevinga i sendarlandet til grunn for kva som kan sendast på TV. Det betyr at ein tv- kanal  som er etablert i Storbritannia sender pengespelreklame derifrå, fordi britisk rett tillet marknadsføring av desse pengespela på tv. Og den utanlandske pengespelbransjen brukar store summar på marknadsføring. I 2015 brukte dei ifølgje Medietilsynet 609 millionar kroner.

Men også Norsk Tipping og Norsk Rikstoto brukar store ressursar på reklame. Du møter reklamen på butikken, på tv, i avisene og på nettet. Dei kan marknadsføre spela sine for å få spelarane til å bruke dei norske lovlege spela framfor dei utanlandske ulovlege, og brukar ikkje gratisspel og bonusar som lokkemiddel. Men også denne lovlege reklamen er eit av punkta som skaper debatt når Stortingsmeldinga «Alt å vinne» om norsk pengespelpolitikk blir diskutert i desse dagar.

Kva får pengespelbransjen for reklamekronene? Kor stort er eigentleg omfanget av reklame for pengespel? Korleis opplever spelarane reklamen? Fører marknadsføringa til at fleire får problem? Vi veit ein del om konsekvensane av marknadsføring, men ikkje nok. Difor er eit av tiltaka i regjeringa sin handlingsplan mot speleproblem forsking på dette området. Lotteritilsynet har nettopp gitt Rambøll Management Consulting oppdraget med å kartlegge omfanget av pengespelreklame retta mot norske forbrukarar- både frå dei lovelge norske operatørane, og dei utanlandske utan norsk løyve. Vi vil vite korleis spelarane opplever reklamen, korleis element i marknadsføringa kan utgjere risikofaktorar for speleproblem og mykje meir. Forskinga skal gjennomførast i løpet av 2017. Lotteritilsynet vil bruke kunnskapen til å prøve å beskytte spelarane endå betre.

For det totale omfanget av pengespelreklame aukar. I 2016 brukte dei utanlandske spelselskapa, igjen ifølgje Medietilsynet, 742 millionar kroner på tv- reklame retta mot Norge. Når det gjeld reklamen som blir sendt frå utlandet, set pengespelselskapa også sin eigen bransjestandard til sides. I Storbritannia har nemleg spelbransjen på eige initiativ forplikta seg til eit såkalla vass-skiljeprinsipp. Pengespelreklame skal hovudsakleg sendast mellom klokka 2100 og 0530, for å beskytte barn og unge. Men Medietilsynet har påvist at tv- kanalane FEM, MAX, TV3 og Viasat4 sendte 71 prosent av all reklame for pengespel før vass-skillet klokka 2100.

Difor vil du framleis kunne møte reklame for pengespel når du skal sjå fotballkamp med barna – sjølv tidleg på ettermiddagen.

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
pengespill på nett
1Magnus Eidem

Magnus Eidem19. mars 2017Legg igjen en kommentar

«Som spilleavhengig er man dømt til å tape, og dessverre taper man mye mer enn pengene»

I 2006 begynte jeg å jobbe med spilleavhengighet ved Sykehuset Innlandet HF. Arbeidet har bestått i å betjene Hjelpelinjen for spilleavhengige og å drive behandling både i grupper og individuelt. De seneste år har jeg vært prosjektleder for Fjernbasert behandling for spilleavhengige, et nasjonalt lavterskeltilbud over internett og telefon. I disse dager slutter jeg som behandler og går over i stillingen som spesialrådgiver ved KoRus-Øst, fortsatt med spillproblematikk som arbeidsområde.

Automatforbudet

For ti år siden var bildet noe annerledes enn i dag, hovedvekten av de som søkte hjelp hadde problemer med gevinstautomatene. Mange beskrev en handletur i butikken som en stor utfordring; trangen til å spille ble uhåndterlig da man fikk øye på maskinene. Klingende mynt akkompagnert av forlokkende vinnermelodier og blinkende lys hadde en unik evne til å fange spillerens oppmerksomhet: «Bare litt» tenkte man – og så var matbudsjettet blåst vekk på noen få trykk. Grunnet omfanget av spilleproblemer og de negative konsekvensene ble automatforbudet omsider innført, dette skjedde 1. juli 2007. Spilleavhengige jublet, flere gråt av glede – nå var problemet borte! At automatene forsvant merket vi også både i behandlingsapparatet og på Hjelpelinjen, antall henvendelser stupte og trafikken til landets selvhjelpsgrupper gikk ned. Så hva nå, hvordan skulle tiden fremover bli? Ville problemene bare flytte seg til nettet? Nettpoker hadde jo allerede begynt å melde seg, men hva med automatene?

Offline til online – fra vondt til verre?

I takt med teknologiske fremskritt og utvikling av digitale plattformer, har økt tilgjengelighet til risikospill blitt en større utfordring enn hva vi så for oss for ti år siden. Majoriteten av de som søker hjelp i dag sliter nemlig også med automatene, forskjellen er at markedet har flyttet seg til internett. Dagens mobiltelefoner og nettbrett gjør at alle har et potensielt online casino innen rekkevidde, parallelt med at ny kreditt kun er noen tastetrykk unna. Nå kan vi sitte foran automaten døgnet rundt; hjemme i vår egen stue, på bussen, i jobbpausen, eller hvor det måtte være – mer skjermet sammenlignet med tiden da man måtte oppsøke automatene på kjøpesenteret. Online gambling gjør også at pengene bare oppleves som tall på skjermen. Det kan av den grunn være vanskelig å forholde seg til pengenes egentlige verdi. En kjent drivkraft som opprettholder en uønsket spilleatferd er å vinne tilbake det tapte, dette utgjør en sårbarhet med tanke på å ta opp lån. Økt tilgang til både vanedannende spill og lånte penger vil dessverre bety økonomisk ruin for stadig flere, ikke uten grunn har kombinasjonen pengespill og forbrukslån vært tema flere ganger på Luksusfellen.

Problematisk reklametrykk

Som spilleavhengig er man dømt til å tape, og dessverre taper man mye mer enn pengene. Skyld og skamfølelsen vil knuse selvbildet, som igjen fører til isolasjon og ensomhet. Bekymringene rundt økonomien og den kronisk dårlige samvittigheten betyr søvnproblemer, angst og depresjoner. Familier går i oppløsning, man får problemer på arbeidsplassen eller skolen. Flere har selvmordstanker. I ren desperasjon kan man se videre spilling som eneste utvei, at man skal rydde opp i økonomien bare man vinner stort nok. Så låner man nye beløp, eller i verste fall begår underslag, man øker innsatsen for så å tape enda mer – dette samtidig som reklamene ruller over tv-skjermen; «SKYND DEG SÅ FÅR DU BONUS, REGISTRER DEG NÅ!» gjerne frontet av en eller annen norsk kjendis.

Tap mest, bli VIP-kunde

Det voldsomme reklametrykket på TV, både fra norske regulerte spill og de uregulerte nett-aktørene, oppleves for spilleavhengige som en konstant vond påminnelse. Likevel er den personlige markedsføringen enda mer problematisk; tilbud om freespins og bonuser renner inn på telefon og e-post. Jeg vil tro at spillselskapet kan se hva enkeltpersoner har spilt for, og tapt over tid, det er derfor sjokkerende å høre om hvordan stortaperne blir ivaretatt som kunder. Det er ikke uvanlig at spilleavhengige har status som VIP-kunder hos spillselskapet. En såkalt lojalitetskoordinator ringer og tilbyr mer penger å spille for, noen får også turer til utlandet – reise og opphold dekkes. Dyre gaver, eksempelvis klokker eller vinflasker, blir levert på døren. Denne form for markedsføring, som i høyeste grad utnytter spilleavhengige, blir også bekreftet av folk som har jobbet i bransjen.

Hvor er moralen?

Av regulerte spill så vet vi at Norsk Tipping har begynt å ringe til såkalte «røde spillere» som et forebyggende tiltak. Heldigvis finnes det også uregulerte aktører som tar problemene på alvor og informerer storspillerne sine om Hjelpelinjen eller andre tiltak, men av samtlige aktører på nett er det langt fra alle som opptrer ansvarlig. Spillselskapene går naturlig nok i forsvar de gangene Lotteritilsynet, politikere eller fagpersoner har kritisert den aggressive markedsføringen. Responsen er ofte basert på at de forholder seg til gjeldende lovverk, altså lovene i det landet de drifter nettcasinoet fra. Ordkrigen og debattene raser, imens sitter de spilleavhengige som passive tilskuere og bryr seg fint lite om lovverket på Malta – de vil jo bare ha fred fra spillselskapene! «Hvor er moralen? Jeg forstår ikke hvordan de kan sove om natta, de fortsetter å gi meg freespins og bonuser selv om jeg har tapt en million og åpenbart har et alvorlig spilleproblem!», sa en ung mann i behandling. Han har et poeng.

Dagens automatmarked oppleves for mange helt ute av kontroll sammenlignet med tiden før automatforbudet – og dette er mennesker som snakker av erfaring. Dyrekjøpt sådan.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter