Alkohol

sommerfesten
21Pål Henrik Kristiansen

Pål Henrik Kristiansen18. juni 2017Legg igjen en kommentar

Fem tips til sommerfesten uten bakrus

Sommeren er rett rundt hjørnet og da er det gjerne tid for den obligatoriske sommerfesten. For mange virksomheter er dette en koselig sammenkomst, men for andre byr den på noen utfordringer, grunnet heftig skjenking. Hvordan få det beste ut av sommerfesten? Akan kompetansesenter gir deg fem party-tips som sikrer at kvelden blir en suksess.

 

Tips 1; Snakk på forhånd om hvordan dere vil ha det

Det er mye hygge forbundet med alkohol, men det er nok ingen hemmelighet at det skjenkes godt utover det som er «nødvendig» på festene som avvikles i sommermånedene. Dette er et syn som deles av både ledere og medarbeidere. I en undersøkelse som ble gjennomført av Akan kompetansesenter i 2015, kom det frem at så mange som én av to ledere synes noen blir for beruset når jobben inviterer inn til sosiale sammenkomster. I samme undersøkelse sier like mange ansatte det samme. I helsepolitisk barometer, gjennomført av TNS Kantar våren 2017, svarte så mange som 28 % av de yrkesaktive at det drikkes for mye i jobbrelaterte situasjoner. Med andre ord kan det tyde på at jobbrelatert drikking byr på noen utfordringer. En måte å løse dette på, er å snakke sammen i forkant om hvordan dere ønsker å ha det, slik at festen blir hyggelig for alle.

 

Tips 2; Sørg for at tilbudet om alkoholfri drikke er like tilgjengelig som alkoholholdig drikke

Sørg for at de alkoholfrie alternativene er vel så gode, og tilgjengelige, som de alkoholholdige. Ofte er det slik at vinmenyen er nøye tilpasset maten som blir servert. De som ikke ønsker alkohol må gjerne nøye seg med en lunken Pepsi eller Farris. Dette er ikke spesielt moro, eller godt planlagt av verten. Det finnes mange gode alkoholfrie alternativer du kan sette frem. Det øker sannsynligheten for at flere vil føle seg inkludert. Vinmonopolet har et godt utvalg og mange restauranter har blitt bedre på dette.

 

Tips 3; La andre ting enn drikken være i sentrum

Sørg for å planlegge morsomme aktiviteter og god mat, som de ansatte har glede av, fremfor kun å sette alkoholen på bordet og la festen «ordne seg selv». Vær kreativ med party-planleggingen.

 

Tips 4; Ikke spør andre om hvorfor de ikke drikker alkohol

Hvorfor i all verden må vi spørre folk om hvorfor de ikke drikker? Hva ønsker vi å avdekke? Gjør vi dette med alle andre produkter folk velger å ikke konsumere? Mange opplever det som ubehagelig å måtte forsvare hvorfor de ikke drikker. La heller dette være en privatsak og noe enhver bestemmer selv.

Dette rådet kan du høre Camilla diskutere på radioprogrammet Jakobsen ved å klikke deg inn her (https://radio.nrk.no/serie/jacobsen/DMTO20011617/12-06-2017 )

 

Tips 5; Dans mer, drikk mindre

Dansing eller tidvis sjangling? Vi anbefaler å bruke mer tid på dansegulvet enn i baren. Kanskje vil kvaliteten på dansen bli bedre også?

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Pårørende
1Bjørn Ole Helliksen

Bjørn Ole Helliksen5. juni 2017Legg igjen en kommentar

Ikke stå alene som pårørende

Veiledningssenteret erfarer at mange pårørende står lenge alene, i en vanskelig hverdag, før de søker hjelp for sin egen del.

Det er vanlig å tenke: det er den som har et rus/psykisk helseproblem som trenger hjelp, ikke jeg som pårørende.

Noen tanker fra en mor:

«Jeg er uendelig takknemlig for at min sønn, NN, endelig er i en behandlingssituasjon. Jeg har tiltro og tillit til behandlingen han får. Ser dette som den lenge etterlengtede redningsplanken og en kjempereise. Faktisk ligger nå hele NNs liv, men også mitt, i spesialisthelsetjenestens hender.

Men likevel bekymrer jeg meg for hva som blir sluttresultatet. Jeg er redd for at alt skal bli som før, og jeg igjen skal ende opp med en uhåndterbar situasjon, helt alene! Dypt fortvilte tanker dukker opp.

Jeg går til grunne hvis NN flytter hjem igjen. Selv om jeg er inderlig glad i sønnen min, blir det for vanskelig. Situasjonen vil igjen vokse meg langt over hodet. Alt vil ganske fort falle tilbake til gamle, inngrodde mønstre, og jeg har ingen mulighet til å gi forsvarlig helsehjelp. Jeg kan ikke sitte med ansvaret alene.

Jeg vet også at jeg går til grunne hvis jeg stenger døren for NN. Jeg makter ikke å stenge min egen sønn, et forsvarsløst menneske, ute fra hjemmet. Jeg synes så inderlig synd på NN, som gjør så godt han kan, men mangler evnen til å forstå verden rundt seg – Han mestrer ikke verden rundt seg.

NN er over 40 år, og han kan ikke ha meg i ryggen for evig. En dag må han klare alt selv, mestre samfunnets oppgaver alene.

Jeg vil gjerne fortsette å bidra i min sønns liv, men på en annen måte enn i dag. Han er jo den nærmeste jeg har.»

Pårørendes liv er sammenvevd med livet til den som har et alvorlig rus/psykisk helseproblem. Pårørende føler seg ofte maktesløse, og opplever håpløshet og meningsløshet.

Veiledningssenteret har lang erfaring med familiearbeid. Senteret ligger i Lørenskog, vis a vis Akershus Universitetssykehus.

Veiledningssenteret legger vekt på å kunne møte pårørende i rolige og trygge omgivelser, og legge til rette for at hver og en kan få snakke om det de har behov for.

Senteret samarbeider med noen nærliggende kommuner, og arrangerer i samarbeid med disse, mestringskurs for pårørende. Samarbeidspartnere er for tiden, Ullensaker Kommune, Lørenskog Kommune og Drammen/Lier Kommune.

Veiledningssenterets tilbud er for alle pårørende på Østlandet. Det finnes veiledningssentre i alle landsdeler, se www.veiledningssenter.no

Tilbudet er faglig og gratis.

«Jeg kan ikke forandre på andre enn meg selv. Dersom jeg forandrer på meg selv, må andre forholde seg til meg på en annen måte.»

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
brennevinsfloden
2Kari Lossius

Kari Lossius28. mai 2017Legg igjen en kommentar

Om å havne i brennevinsfloden

Det er vanskelig å forestille seg at det skulle finnes mennesker som begynner med rusmidler fordi de ønsker å miste kontrollen over eget liv, spy på naboen, bli pumpet på akuttmottaket, miste jobb og familie eller ende opp med alvorlige rusrelaterte skader. Jeg har møtt mange som har mistet kontrollen, med aldri hørt om lettvinte forklaringer på hvorfor livet ble som det ble. Ingen historier er like, men mange ligner, og noen mønstre trer tydeligere frem. Dårlige oppvekstmiljø, ensomhet, psykiske plager, indre uro, ubrukelige foreldre, dårlige skoler eller en kombinasjon av alt dette og mer til.  “Jeg kan huske jeg tenkte jeg var så annerledes enn alle de andre, og hvordan alkoholen hjalp meg til å slappe av, føle meg normal, at jeg i en liten stund var en del av fellesskapet. Etterhvert møtte jeg ikke verden uten promille, jeg drakk før jeg gikk på vorspielet, før vi fikk middagsgjester, før svigermor kom på besøk, ja før alt.” Underveis tenkte jeg at jeg gikk mot stupet, men jeg orket ikke tanken på å bli edru. Det ble som å tisse i buksa for å holde varmen, og det ble stadig vanskeligere å snu. I etterkant kan jeg se at det var noen stoppunkter underveis der jeg tenkte at nå må du gjøre noe med livet ditt, men tanken på ubehaget med å bli edru overvant alt”.

Rusmiddelavhengighet er komplekse tilstander som blant annet involverer genetiske, psykiske og sosiale forhold.  I sin ytterste konsekvens er dette en dødelig lidelse som vi vet hvordan vi kan utrydde – det er bare å stoppe å drikke. Men det er like vanskelig som løsningen er enkel, og derfor må vi legge betydelig deler av vårt samfunnsmessige engasjement i forbyggende og helsefremmende arbeid. Hvordan kan vi hjelpe vordende ”risikomødre- og fedre” til å bli bedre og mer omsorgsfulle foreldre, hvordan lage trygge skoler uten mobbing, bygge gode ungdomsklubber, eller hvordan designe et arbeidsliv som inkluderer alle, og som ikke tillater at noen får seile avgårde på brennevinsfloden? Direktører, rektorer og ledere i alle former og fasonger bør ha kunnskap og bevissthet om sårbarhetsfaktorer, om miljøfaktorer som øker sannsynligheten for at noen havner på utsiden og hvordan ivareta de som står i fare for å miste fotfestet.

Godt rusforebyggende arbeid handler sjeldent om rus, men om fellesskap, samhold og raushet. Sjefene har ansvaret, men ingen går fri. Så hva med å banke på døra til kollegaen din som du har vært bekymret for en stund, eller sette av litt ekstra tid til å høre hvordan hun på nabokontoret egentlig har det.

Til slutt kommer en ”sommerferie -pekefinger”. Var leveren under høygir sist ferie fordi du fortjente å slappe ekstra av, med til tider relativ høy promille, er det leveren din sin tur til få sommerferie i år. Har du mindreårige barn kan jeg garantere deg at de ikke blir skuffet.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Tillit
7Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl14. mai 2017Legg igjen en kommentar

Tillit smaker bedre enn tequila

I fjor feiret jeg to år som rusfri med en tur til Texas for å besøke venner. Vi dro ut og spiste, og da jeg spurte servitøren om en alkoholfri drink svarte hun uten å blunke «Of course! Are you a friend of Bill too? «. Nei, servitøren og jeg har ikke felles venner, men dette er kode for at man går på AA møter – Anonyme Alkoholikere, som Bill Wilson startet i 1935 (er du venn av Jimmy K derimot er det NA –  Anonyme Narkomane det er snakk om). Jeg var både imponert over at hun var så åpen om sin deltagelse i AA (men så anonym var hun jo ikke akkurat), og at hun jobbet med å servere drinker daglig. Det jeg glemte å spørre, var om arbeidsgiver visste om dette da hun ble ansatt, jeg oppfattet hun som både edru og stolt. En annen herre rundt bordet, som jobbet for et stort firma i Houston, kunne fortelle meg at det ikke er uvanlig å sette på jobbsøknaden at man er i AA i USA. Hans leder var klar over at de 12 trinnene man går gjennom i AA krever både viljestyrke og gir selvinnsikt. Jeg var naturlig nok mektig imponert, og lekte med tanken om at jeg selv kunne føre opp dette på min CV.

En ting er å hjelpe en ansatt som sliter med rus eller spill, men hvordan er det å ansette noen som har hatt et rusproblem?

«Vi starter intervjuet med den nødvendige samtalen», forteller Chris Klemmetvold, gründer og daglig leder for Medarbeiderne, når jeg møter han på deres kontor i Oslo. Medarbeiderne omtaler seg selv som «et snilt lite selskap», som henter glass- og metallemballasje for bedrifter og husstander, og som skaper arbeidsplasser for tidligere rusavhengige. Alle ansatte har rusbakgrunn. Man kan også leie en medarbeider til andre type oppdrag – det virker som det kun er fantasien som setter en stopper. Kanskje du så tilbudet om å leie en rusfri julenisse på Facebook før Jul? Det var Medarbeidernes tjeneste, og noe de mottok en fantastisk respons på. Verdiene er felleskap, ansvar og rammer, og sjefen sier det best «jeg driter i hva du ha gjort før – hva vil du gjøre nå?»

«Skulle jeg få en søknad fra en tidligere rusavhengig, så hadde jeg vært skeptisk», forteller en arbeidsgiver som skal få være anonym. Hvor ligger frykten? For mange er det lite kunnskap om rusavhengighet generelt. «Tenk om de får tilbakefall», sa den anonyme arbeidsgiveren. Men tilbakefall er ikke noe man plutselig FÅR som lyn fra klar himmel, eller noe man akutt rammes av. Tilbakefall er noe man TAR. Det er et valg den rusavhengige selv velger å TA. I min Akan- avtale stod det at ved tilbakefall mistet jeg jobben, jobben som jeg både var glad i og avhengig av. Selv på de vanskeligste dagene når alt var dritt, klarte jeg å ta valget om å ikke ruse meg, fordi jeg ikke ville miste jobben. Verdien av arbeid kan smake så mye bedre enn en dobbel vodka…

Jeg kan tenke meg at Medarbeiderne- gründer Chris får samme spørsmål utallige ganger: hva om noen sprekker? Som om det er forventet i et selskap som ansetter kun de med rusbakgrunn. Det er overraskende lite ifølge Chris. På samlinger med ledere i andre bedrifter ser han at Medarbeiderne har samme personalutfordringer som alle andre, ikke at de skiller seg ut på noen måte fordi hans ansatte er tidligere rusavhengige. Medarbeiderne har hjulpet flere med å kutte NAV- strengen som de kaller det. Chris er ikke i tvil om hva han mener fungerer og som gir lojale ansatte: ta sjansen! Vi må gi folk muligheten til å kunne bli en ressurs i samfunnet.

Å komme seg ut av et rushelvete er for mange den største utfordring i livet: det kreves viljestyrke, mot og hardt arbeid. De 12 trinnene som praktiseres i AA inkluderer å innrømme at man har et problem, be om tilgivelse fra de vi har såret, ta tak i våre karakterfeil og hjelpe andre – verdier som gjør oss til bedre utgaver av oss selv og bedre medmennesker. Chris sier selv hvor mye han beundrer sine ansattes styrker, og ikke minst er de tøffe – å være ansatt hos han betyr at man står frem for alle om sin rusfortid. De går dør til dør, selger Medarbeidernes tjenester og er levende eksempler på hva tillit og ansvar kan gjøre for noen ikke alle hadde turt å satse på.

Å ansette en med rusfortid burde være like naturlig som å ansette hvem som helst som har overlevd en alvorlig sykdom. Det er mye lærdom fra mennesker som har nådd bunnen i livet men kavet seg opp igjen. Ansvar, tillit og inkludering kan være lykkefølelsen som er rus nok for mange av oss ❤ Ta sjansen!

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
livskrise
5Oda Sjøvoll

Oda Sjøvoll7. mai 2017Legg igjen en kommentar

Dråpen som ble til glass

En skilsmisse etter et langt ekteskap var dråpen. Og dråpen ble til glass, fylt til randen. Mange glass. For å få sove, for å døyve smerten og ensomheten, for å få ting på avstand. Livskrisen var et faktum, og alkoholen ble en måte å møte den på. Til en felles skål.

Vi kjenner alle noen som har opplevd at livet butter i mot. Det kan være psykiske plager, fysiske smerter eller at livet tar en vond og uventet retning. Livet blir rett og slett et nummer for stort. Kanskje har vi vært der selv, og vet at det ikke bare er å ta seg sammen. Vanlige mestringsstrategier strekker ikke til, og for noen av oss kan medikamenter, spill eller alkohol bli en måte å mestre på. En strategi for både å døyve og å kunne stå i det som skjer, og kanskje til og med en måte å komme seg på jobb på når det blåser som verst.

At det er både en forståelig og en menneskelig måte å takle en livskrise på gjør det ikke til verken smart eller forsvarlig, snarere tvert imot. Rusproblemer øker risikoen for utvikling av psykiske lidelser, på samme måte som at psykiske lidelser øker risikoen for utvikling av rusproblemer. De breddfulle glassene med rødvin bidrar med andre ord utelukkende til å forsterke problemene, både for deg selv og de rundt deg.

Selv om leveren vår tåler mye, er det ganske sikkert at den psykiske helsen eller relasjonene til våre nærmeste ikke er like hardføre. Jeg har selv stått nær en person som utviklet et alkoholproblem etter en knekk i livet, og jeg kan med hånda på hjertet si at det hadde hjulpet om flere hadde sett hva som foregikk og brydd seg om det de så. Min relasjon til denne personen vil aldri bli den samme, til det er skadene for store og erkjennelsen for fjern.

Men omverdenen vegrer seg ofte for å stille spørsmål og for å være en motsats, i fare for å trå feil eller for åpne en dør det i etterkant er vanskelig å lukke igjen. Vi forstår så altfor godt, syns så altfor synd på, lager så altfor mange unnskyldninger for at akkurat vi ikke skal ta tak i det vi er vitne til. Og hva er det egentlig vi er vitne til? Er det rus eller bare en vanskelig periode, eller er det begge deler? «Hun har vel en fastlege som ser hva som foregår? Det er vel mer naturlig at han eller noen av venninnene hennes snakker med henne. Det vil sikkert bare gjøre ting verre for henne om jeg gjør det.»

En ting er helt sikkert: vi gjør det i alle fall verre om vi ikke tar tak. Da får problemet tid og rom til å utvikle seg, og veien tilbake til et liv uten rus blir lengre og vanskeligere. Det sitter langt inne å erkjenne at du er i ferd med å utvikle et rusproblem, og mulig enda lengre inne å erkjenne at du faktisk har et. Kanskje er det lettere å komme til den erkjennelsen om du har flere rundt deg som støtter og utfordrer deg heller enn forstår og unnskylder deg.

Når du har evig nok med å holde hodet over vann og med å håndtere den krisen du står i, kan du gjøre stor skade på de rundt deg uten at du merker det selv. Da er det viktig at noen rundt tør å være ærlig om det de ser slik at skadene ikke blir helt ødeleggende. For en dag ligger krisen, og forhåpentligvis også rusen, tilbake i tid.

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
alkoholrelaterte skader
2Kari Lossius

Kari Lossius26. mars 2017Legg igjen en kommentar

Hvorfor snakker vi ikke om det som skader oss mest?

Mens heroin gang på gang får oppmerksomhet på partipolitiske landsmøter og fyller spalteplassene i de fleste medier, er det fremdeles alkoholen som påfører oss de aller største skadene og ikke minst de store kostnadene.

I løpet av et år dør det 115.000 mennesker i Europa av alkoholrelaterte skader, Norge belastes med ca 18-19 milliarder grunnet uvettig og skadelig bruk av alkohol, og det blir anslått at en betydelig del av korttidsfraværet i Norge skyldes uheldig konsum av dette nytelsesmiddelet.

Så hvorfor snakker vi så lite om det? Har fastlegen din noen gang spurt deg om hvor mye du drikker? Eller når tok du kontakt med en venn eller kollega fordi du var bekymret over vedkommende sitt alkoholforbruk?

Mens «Petter uteligger» i beste tv-tid tar oss med på tur med heroinavhengige «narkiser» og gir oss et innblikk i alvorlige rusrelaterte skader, klubber ulike politiske parti gjennom ja til «pils i park», sterkøl i dagligvarebutikker og ciderutsalg på landsbygda.

Helt uavhengig av hva som er farlig for kropp og sjel, forsvinner alkoholen ut av det ruspolitiske landskapet. Ikke fordi man ikke vet at alkohol skader, men fordi man vet at det er politisk selvmord å gjøre noe annet. Fordi vi, folk flest, vil ikke ha flere restriksjoner eller avgifter, vi tror fremdeles at alkoholen i Norge «koster flesk» og er lite tilgengelig. At dette ikke stemmer er en helt annen sak. Slik forblir alkoholskader og plager den store, skjulte og kostbare lidelsen vi nesten ikke snakker om.

Mens rundt 40 prosent av de opiatavhengige i Norge har kontakt med behandlingsapparatet, har bare 5 prosent av de alkoholavhengige et behandlingstilbud. Tenk hvilken helsegevinst det ville være å øke denne prosenten til for eksempel 25 prosent, og for ikke å snakke om de økonomiske besparelsene det ville fått hvis vi nådde flere på et tidligere tidspunkt.

Siden ingen av oss er vaksinert mot å utvikle en avhengighet er vi alle tjent med en større åpenhet om skadene og plagene alkohol kan påføre oss. Alkoholavhengighet er en” snikende” lidelse, ofte med glidende overganger mellom bruk, skadelig bruk og avhengighet. Derfor er vi alle avhengige av å være overvåken med hensyn til eget og andres forbruk. Vi må tørre å se på oss selv, telle alkoholenheter og redusere et eventuelt stigende forbruk, og vi må tørre å gi beskjed når vi bekymrer oss for andre.

For det er nemlig slik at det alltid har vært lettere å behandle og forebygge små enn store rusproblemer. Så søk hjelp i tide, og selv om rusbehandling kan ta tid og krefter er det rimelig å anta at et alkoholisert liv er betydelig verre. Videre; i etterkant tenker de alle fleste som har fått kontroll over alkoholinntaket sitt at innsatsen i egen behandling definitivt hverken var bortkastet eller unødvendig.

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Pårørende av rusavhengige
16Hans Ole Berg

Hans Ole Berg12. mars 2017Legg igjen en kommentar

Å ha et rusproblem er ingen enkel livssituasjon, men det finnes noen som har det verre!

Pårørende til rusavhengige lever mange ganger i en konstant krisesituasjon. Alt dreier seg om den rusavhengige. Når det er en periode uten rusing lever man i usikkerheten for hvor lang tid det går før det setter i gang igjen. I aktive rusperioder lever man i det «helvete» dette mange ganger medfører. I rettferdighetens navn skal en vel ikke glemme å si at ikke alle rusavhengige er slemme, men uansett er det ingen drømmesituasjon man lever i når man har et rusproblem i huset.

Akan kompetansesenter mottok i fjor ca. 700 veiledningssamtaler. Av de som ringte inn var ca. 4 % pårørende til rusavhengige. Det er kanskje ikke en så stor gruppe, men historiene er alvorlige nok. Det var både ektefeller /samboere, foreldre og søsken som ringte inn. Akan Kompetansesenter er kanskje ikke « det riktige stedet» å ringe – vi har best kompetanse på å gi råd om hva man kan gjøre når et problem gir seg utslag på arbeidsplassen. Likevel – et sted må man begynne, og det blir gjerne lengere samtaler selv om man ofte ender med å gi råd om å kontakte andre instanser, slik som veiledningssentre for pårørende, fastlege eller behandlingsapparatet.

– Det er ingen enkel situasjon når man lever sammen med en mann i 50-årene som nesten hver kveld drikker så mye at han tidlig sovner på sofaen i stua. Han har en ansvarsfull jobb, og kommer seg med få unntak alltid på jobb i tide. Det ble jo en del timers søvn. Han er selvfølgelig ikke enig i at han drikker for mye og vil ikke høre snakk om å søke hjelp. Hva gjør jeg? Skal jeg ringe arbeidsgiver og fortelle hvordan det ligger an? Kan det virkelig være sånn at de ikke merker noen ting på jobben?

eller

Mor til en sønn på 45+ år som for noen år siden flyttet hjem igjen til mor etter en skilsmisse. Drikker daglig. Mener selv han ikke drikker for mye. Mor er svært bekymret for drikkingen og ringte arbeidsgiver for at de skulle hjelpe ham allerede for et halvt år siden. Likevel har ingenting bedret seg. Skal jeg ringe arbeidsgiver igjen? Hva kan jeg gjøre?    

I samtalene blir man forbauset over hvor store alkoholproblemer enkelte har uten at arbeidsplassen klarer å fange det opp. At arbeidsplassen er det siste stedet man viser fram sitt problem, har vi sagt i årevis, men hvordan kan det være så alvorlig og likevel så usynlig? Nå er selvfølgelig ikke alltid familien orientert om hva som skjer på jobben – det kan jo være at det er tatt affære der – men da skulle det vel ha ført til en endring også i hjemmet?

Spørsmålet fra de pårørende er alltid «hva kan jeg gjøre for å hjelpe den rusavhengige bedre?». Det er sjelden spørsmål om hvor lenge man som pårørende må holde ut, «når er det min tur til å tenke på meg selv, når er det rimelig at det skal handle om meg og mitt liv!». Alltid er det «misbrukeren» det skal handle om.

Vi anbefaler gjerne å ta kontakt med for eksempel fastlege og der søke hjelp for din egen situasjon  – man kan bli syk av å være pårørende! Du har også pasientrettigheter. Ruspoliklinikker kan også gi hjelp til pårørende selv om ikke vedkommende som drikker er med.

Det finnes også frivillige hjelpetilbud – en omfattende oversikt finner du på HelseNorge (Lukk det første bildet som dukker opp (X) så kommer du videre!)

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
veiledningstelefon
21Pål Henrik Kristiansen

Pål Henrik Kristiansen5. mars 2017Legg igjen en kommentar

Kan en telefonsamtale redde liv?

Kanskje, kanskje ikke. En ting er hvert fall sikkert; er du bekymret for en medarbeider og du tenker det kan ha noe med rus å gjøre, kan du føle deg trygg på å ringe Akans veiledningstelefon på 22 40 28 00. En samtale kan være starten på en positiv endring for den det gjelder.

Råd når du trenger det mest
I 2016 hadde vi nærmere 700 henvendelser til vår veiledningstelefon. Fortsatt er slik at de aller fleste av disse samtalene dreier seg om alkohol, mens temaer som narkotika, medikamenter og spill også er aktuelle. Flertallet av samtalene gjaldt konkrete situasjoner som gjerne innebar en person med problemer. Slike situasjoner kan eksempelvis handle om at en leder er usikker på hvordan han eller hun skal gå frem for å ta en samtale med en medarbeider på bakgrunn av bekymring. I andre tilfeller har leder noen tanker om hvordan de ønsker å gå frem, men ønsker å sparre med Akan når det gjelder fremgangsmåten. Enten det er det ene eller det andre, små eller store saker, er vår veiledningstelefon til for deg.

Hvem ringer oss?
Benytt deg gjerne av veiledningstelefonen uansett hvilken rolle du har i virksomheten. Imidlertid ser vi fra statistikk at de som topper listen av innringere er gjerne HR/personal, ledere, bedriftshelsetjeneste og Akan-kontakter. I tillegg får vi også samtaler fra kollegaer som er bekymret, pårørende og personer som selv har problemer. Vår veiledningstelefon betjenes av rådgivere som har god erfaring med rusforebygging i organisasjoner, offentlige og private virksomheter.

Anonymitet
I mange tilfeller står de som ringer oppe i en vanskelig situasjon som de ikke vet hvordan de skal håndtere. Kanskje innebærer det også sensitiv informasjon. Ønsker du å ringe oss trenger du ikke å si hvem du er, eller hvor du jobber, for å få hjelp. Opplyser du om slike detaljer, skal du vite at vi har taushetsplikt og det som sies på telefonen blir mellom deg og rådgiveren.

Om du lurer på noe smått, eller stort, ring oss – vi er her for å hjelpe.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Leder
10Jarle Wangen

Jarle Wangen20. februar 2017Legg igjen en kommentar

Ingen av mine ansatte skal få et rus- eller spilleproblem!

I så fall har vi sviktet som kollegaer og ledere…

Noen ganger tror man nesten ikke det man hører. Utgangspunktet denne gangen var et AMU- møte, der Akan-arbeid eller erfaring med Akan-arbeid, var tema. Undertegnede var invitert med som gjest.

Dette gjaldt ingen marginal aktør i det norske arbeidsliv, egentlig en svært kjent bedrift med et betydelig samfunnsoppdrag. De forteller med stolthet at de har vært med på Akan-samarbeidet siden 60-tallet. Det har vært harde tak og diskusjoner om hvordan ting skal organiseres og løses. Fagforeningene har betydelig innflytelse. De har vært en pådriver som ofte synes ting kan løses bedre. De synes ikke alltid ord og handling samsvarer. Ledelsen, derimot, har som oppfatning at de er veldig bevisst og at Akan-opplæring er obligatorisk for alle ledere og verneombud. Dette er viktig for oss hører jeg ofte de si. For meg fremstår de som en solid enhet, litt som en familie med kranglene som hører til.

Egentlig så tenker jeg de har en fin dynamikk, med en utålmodig fagforening som pådriver.

Holdningsarbeidet er det ingen ting i veien med. Når innføringen av Balance kom på banen så var svaret kjapt og kontant etter en fem minutters presentasjon av opplegget. Direktøren skar igjennom og sa som følger. Hvis en av mine medarbeidere får et bedre liv av dette så er det verdt det. Vi er med!  Neste sak er om osv.…(ganske herlig eller hva?)

Men så var dette AMU- møtet da…

Innledningen ble holdt av en erfaren og engasjert leder med betydelig interesse for fagfeltet. Han hadde jobbet i bedriften siden slutten av 70-tallet, og hadde god oversikt over historikken.

Det er tre ting som historisk kjennetegner våre Akan-saker, sa han. Det er:

  1. Sakene hadde fått god tid til å utvikle seg (dette hadde foregått lenge).
  2. Veldig mange visste om det (eller var bekymret).
  3. Det ble ikke tatt tak i (eller det ble opplevd som at det ikke ble tatt tak i).

Reaksjonen fra direktøren når han hørte dette var egentlig ganske fornøyelig, men seriøs. Han sa: «Dette er jo bare tull. Vi må sørge for at vi aldri hører slike historier igjen».

Tenk hvor mye informasjon som ligger i et slikt utsagn. Hvordan vet vi dette? Hvordan vet vi at dette har tatt tid, eller at dette er kjent for mange. Er det den berømte tilskuereffekten? Alle ser, men ingen gjør noe, eller så håper de på at noen andre skal gjøre noe. Tenk hvor mye energi som er brukt på bekymring og samtaler om, og ikke med, vedkommende det gjelder!

Nå skal det i rettferdighetens navn fortelles at denne bedriften har tatt skikkelig tak i mange saker. Diskusjonen ble likevel interessant, fordi noe av målet deres var å revidere policyen eller regelverket for oppnå et mer tidsriktig og enkelt forståelig dokument.

Om de fikk det? Gjett om.

Basert på denne erkjennelsen og erfaringen uttaler de:

«Ingen av våre medarbeidere skal få et problem med rus eller spill. I så fall har vi sviktet som kollegaer og leder».

Naivt? Mulig. Visjonært? Veldig oppnåelig? Hvorfor ikke?

You may say I’m a dreamer
But I’m not the only one

(John Lennon- «Imagine»)

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
elsk meg
7Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl14. februar 2017Legg igjen en kommentar

Elsk meg! Elsk meg! Elsk meg!

Litt om kjærlighet, ærlighet og rus….

Som rusfri i et par år, og stolt av det, får jeg ofte henvendelser fra privatpersoner som vil ha hjelp og råd. Dette blogginnlegget ble inspirert av en herre som er nyforelsket i en flott kvinne, men (det er vel alltid et men) hun er alkoholiker. Så han ville vite hvordan han kunne hjelpe henne best mulig, slik at de kan ri sammen inn i solnedgangen, slik man ofte visualiserer i den fasen. Sånn det er nå kommer de seg vel ikke opp på hesten engang, og det er ikke sikkert de noen gang kommer til å gjøre det.

Når jeg selv var i aktiv rus, var jeg alltid på jakt etter en redningsmann. En som kunne dempe angsten, si jeg var pen selv om jeg så ut som et takras, ikke fortelle meg alt dumt jeg gjorde i blackout, overse alt drama, ikke være flau over meg og elske meg. Det var veldig viktig at han elsket meg, siden jeg hatet meg selv så sterkt. Hvem han var betydde heller ikke så mye. Syntes han synd på meg i tillegg, var han jo perfekt. Det er en drittsituasjon for begge parter, for å si det mildt, og det er falsk kjærlighet. Rus og romantikk hører ikke alltid sammen.

Herren som tok kontakt skal ha ros for sin medmenneskelighet og skryt for at han prøver å finne en løsning. Likevel, det er en grunn til at vi har så mange behandlingsplasser – man trenger ofte profesjonell hjelp, og det skal ikke falle på din siste flamme.  Å falle for en som har et rusproblem ender som oftest med det fagfolket kaller medavhengighet, og sånn i praksis blir du totalt utslitt. Vi fortjener alle å bli elsket ja, men det er som det sies – vi må elske oss selv først.

Jeg sier ikke at et par ikke kan komme seg gjennom et rusmisbruk, for det er det mange som har gjort, men det krever tålmodighet, samarbeid og forståelse. I mange tilfeller går den ene på AA- møter mens den andre går på møter for pårørende – begge møter like viktige å delta på. Det er forandringer for begge parter og det tar tid. En jeg kjenner til hadde kona involvert i sin Akan-avtale. Det er verken vanlig eller noe Akan anbefaler, men det reddet ekteskapet deres. Det er ingen fasit, men man må vite hva man begir seg inn i om man elsker en som elsker rus mer.

Jeg fikk anbefalt i behandling å vente med det å involvere seg med det motsatte kjønn i to år. Siden jeg er flink pike ventet jeg tre år og glad for det. Jeg trengte flere år for å bli kjent med meg selv som rusfri. Har fyll og tull vært en del av hvem du er i så mange år, så må man finne ut av hvem man er uten dette. Ikke minst var det viktig for meg med hjelp av en Akan- avtale for å mestre jobben min. Tre år senere trengte jeg ingen redningsmann, og det jeg var tiltrukket av før er ikke det jeg finner tiltrekkende nå (i mine glansdager var det et fullt barskap eller tilgang til reseptblokk som var hot!) Jeg er ikke lenger sykelig opptatt av om en annen person liker meg for enhver pris, fordi jeg liker meg selv igjen. Det var rart å være den som nå gjør det slutt, istedenfor å være den som alltid blir forlatt fordi den andre ikke orker mer. Det er en frihet jeg unner alle som sliter.

Jeg har ikke et riktig svar å gi til henvendelsen jeg fikk, jeg kan bare dele mine egne erfaringer og tanker, så får paret det gjelder finne ut selv om de er klare for å ta denne utfordringen sammen. Jeg håper jo på det beste, fordi jeg heier på kjærligheten og at de som sliter med avhengighet skal få hjelp – Akan kan være en veldig bra start.

Hjertelig hilsen meg  <3

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter