Medikamentavhengighet

livskrise
5Oda Sjøvoll

Oda Sjøvoll7. mai 2017Legg igjen en kommentar

Dråpen som ble til glass

En skilsmisse etter et langt ekteskap var dråpen. Og dråpen ble til glass, fylt til randen. Mange glass. For å få sove, for å døyve smerten og ensomheten, for å få ting på avstand. Livskrisen var et faktum, og alkoholen ble en måte å møte den på. Til en felles skål.

Vi kjenner alle noen som har opplevd at livet butter i mot. Det kan være psykiske plager, fysiske smerter eller at livet tar en vond og uventet retning. Livet blir rett og slett et nummer for stort. Kanskje har vi vært der selv, og vet at det ikke bare er å ta seg sammen. Vanlige mestringsstrategier strekker ikke til, og for noen av oss kan medikamenter, spill eller alkohol bli en måte å mestre på. En strategi for både å døyve og å kunne stå i det som skjer, og kanskje til og med en måte å komme seg på jobb på når det blåser som verst.

At det er både en forståelig og en menneskelig måte å takle en livskrise på gjør det ikke til verken smart eller forsvarlig, snarere tvert imot. Rusproblemer øker risikoen for utvikling av psykiske lidelser, på samme måte som at psykiske lidelser øker risikoen for utvikling av rusproblemer. De breddfulle glassene med rødvin bidrar med andre ord utelukkende til å forsterke problemene, både for deg selv og de rundt deg.

Selv om leveren vår tåler mye, er det ganske sikkert at den psykiske helsen eller relasjonene til våre nærmeste ikke er like hardføre. Jeg har selv stått nær en person som utviklet et alkoholproblem etter en knekk i livet, og jeg kan med hånda på hjertet si at det hadde hjulpet om flere hadde sett hva som foregikk og brydd seg om det de så. Min relasjon til denne personen vil aldri bli den samme, til det er skadene for store og erkjennelsen for fjern.

Men omverdenen vegrer seg ofte for å stille spørsmål og for å være en motsats, i fare for å trå feil eller for åpne en dør det i etterkant er vanskelig å lukke igjen. Vi forstår så altfor godt, syns så altfor synd på, lager så altfor mange unnskyldninger for at akkurat vi ikke skal ta tak i det vi er vitne til. Og hva er det egentlig vi er vitne til? Er det rus eller bare en vanskelig periode, eller er det begge deler? «Hun har vel en fastlege som ser hva som foregår? Det er vel mer naturlig at han eller noen av venninnene hennes snakker med henne. Det vil sikkert bare gjøre ting verre for henne om jeg gjør det.»

En ting er helt sikkert: vi gjør det i alle fall verre om vi ikke tar tak. Da får problemet tid og rom til å utvikle seg, og veien tilbake til et liv uten rus blir lengre og vanskeligere. Det sitter langt inne å erkjenne at du er i ferd med å utvikle et rusproblem, og mulig enda lengre inne å erkjenne at du faktisk har et. Kanskje er det lettere å komme til den erkjennelsen om du har flere rundt deg som støtter og utfordrer deg heller enn forstår og unnskylder deg.

Når du har evig nok med å holde hodet over vann og med å håndtere den krisen du står i, kan du gjøre stor skade på de rundt deg uten at du merker det selv. Da er det viktig at noen rundt tør å være ærlig om det de ser slik at skadene ikke blir helt ødeleggende. For en dag ligger krisen, og forhåpentligvis også rusen, tilbake i tid.

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
myte eller sannhet
29Elisabeth Ege

Elisabeth Ege2. mai 2017Legg igjen en kommentar

Evig eies kun et dårlig rykte – på tide å avkrefte noen myter om Akan

Evig eies kun et dårlig rykte, synger Henning Kvitnes. Jeg liker både teksten, melodien og Kvitnes karakteristiske stemme. Jeg tenker alltid på denne sangen når jeg hører påstander om Akan og Akan-modellen som hverken jeg eller mine kolleger kjenner oss igjen i. Dessverre er det slik at enkelte av disse mytene påvirker Akans rykte i feil retning. I denne bloggen vil jeg derfor avkrefte noen myter og fortelle noen sannheter som styrker Akan-modellen (modellen forklares lenger ned).

 

Myte nr 1: Med Akan-modellen blir det slutt på moroa og alkoholservering på jobbfestene våre

Akan-modellen handler ikke om å telle antall alkoholenheter, men å utvikle en ivaretakende og helsefremmende bedriftskultur. Den enkelte bedrift må selv finne ut av hva som er greit og ikke greit hos dem når det gjelder alkoholservering på jobbfester. Det øker bevisstheten og skaper forutsigbarhet. Når vi blir spurt, anbefaler vi å sørge for et godt og tilgjengelig alkoholfritt alternativ i tillegg til alkohol.

 

Myte nr 2: Akan-modellen fratar arbeidsgiver styringsretten

Selv om en virksomhet følger Akan-modellen, har policy for rusmiddelbruk og spill og tilbyr individuelle Akan-avtaler, er det Arbeidsmiljøloven som gjelder og arbeidsgivers styringsrett.

Policydokumentet bedriften selv har utformet må i alminnelighet følges med hensyn til reaksjoner ved brudd, men i særlige alvorlige tilfeller kan Akan-modellen  fravikes. Akan kompetansesenter har utarbeidet noen anbefalinger for hvordan brudd på  policy skal håndteres for å gi arbeidsgivere de ulike alternative reaksjonene som finnes, slik at det foretas en riktig vurdering og reaksjon i hvert enkelt tilfelle

 

Myte nr 3: Akan-modellen er ressurs- og tidkrevende, kun egnet for store bedrifter

Akan-modellen er fleksibel og egnet for både små og store bedrifter. Den enkelte bedrift velger selv hvordan de ønsker å organisere arbeidet ut fra bedriftens egne forutsetninger og behov. Se side 28 i Veileder i Akan-modellen om du ønsker mer informasjon.

Vi vet alle at det koster langt mer å reparere enn å forebygge. Både på bedriftsnivå og samfunnsnivå. Men vi vet også at det er krevende å jobbe med holdninger, normer og kultur, og at det krever innsats og tålmodighet å jobbe med mennesker. Akan-modellen er en hjelp til å gjøre dette på en systematisk og kunnskapsbasert måte. Senest i forrige uke var jeg hos en bedrift som fortalte at Akan-arbeidet gir gevinster i form av redusert sykefravær, færre risikosituasjoner og ansatte som får hjelp og dermed kan bli værende å jobb.

 

Myte 4: Man må være medlem for å kunne benytte seg av kompetansesenterets tjenester

Akan er ingen medlemsorganisasjon. Våre tjenester kan benyttes av alle i norsk arbeidsliv uavhengig av rolle, bedriftsstørrelse, bransje, sektor og geografi.

 

Myte 5: Akan – modellen = håndtering av ansatte med alkoholproblemer

I min forrige jobb var jeg i kontakt med mange bedrifter på Østlandet. Da jeg fortalte dem at jeg skulle starte som leder av Akan kompetansesenter reagerte mange med følgende utsagn: «Da håper jeg vi ikke får behov for å kontakte deg mer!» Underforstått, Akan kompetansesenter kontakter vi utelukkende dersom en ansatt får et problem med alkohol eller avhengighet. dessverre er dette en ganske vanlig misforståelse.

Det er riktig at vi tilbyr arbeidslivet veiledning i hvordan håndtere ansatte med rus- og avhengighetsproblemer. Men vi bruker mist like mye tid på å lære bedrifter hvordan de skal forebygge denne type problemer.  I tillegg til alkohol har vi kompetanse på illegale stoffer, medikamenter, spillatferd og doping.

 

Sannhet nr 1: Akan-modellen er ønsket av norske arbeidstakere

Heldigvis har vi mange sterke signaler på at Akans rykte er bra. Vi har høy grad av bedrifter som kommer tilbake, men også jevnt tilsig av nye bedrifter og samarbeidspartnere basert på positiv omtale. I juni 2016 lanserte Folkehelseinstituttet (FHI) resultatene av en undersøkelse om alkohol og arbeidsliv blant arbeidstakere. Der svarte 95 % at de ønsker retningslinjer for alkoholbruk i arbeidstiden, 2 av 3 at de ønsker retningslinjer for drikking i jobbsammenheng utenfor arbeidstiden, og flere en 4 av 5 mener man bør ha ordninger for å hjelpe ansatte med problemer.

Akan-modellen består av tre deler

  1. En partsforankret holdning til bruk av alkohol, illegale rusmidler, medikamenter og spill (ofte kalt policy eller kjøreregler). Holdningene må gjøres kjent for alle ansatte
  2. Ledere som snakker med medarbeidere de er bekymret for, jo tidligere desto bedre
  3. Et tilbud om hjelp til de som har eller får et problem knyttet til rusmiddelbruk, medikamentbruk og/eller spill

Med utgangspunkt i funnene i FHIs undersøkelse og innholdet i Akan-modellen kan vi fastslå at Akan-modellen er ønsket av norske arbeidstakere.

 

Sannhet nr 2: Akan-modellen er kunnskapsbasert og i tråd med anbefalinger fra svenske praktikere og forskere

Akan-modellen er basert på mer enn 50 års praktisk erfaring. Den er justert i henhold til relevante forskningsresultater, kompetansesenterets egne studier og evalueringer foretatt av andre. Siste justering skjedde i 2015. Da vi hadde en grundig gjennomgang i Akans styre, som består av representanter for LO, NHO og Staten. I tillegg har vi jevnlig kontakt med relevante fagmiljøer.

Høsten 2016 lanserte en gruppe forskere fra Karolinska Instituttet og praktikere fra Sveriges förtagshälsor  «Riktlinjer vid alkoholproblem på arbetsplatsen» . Disse retningslinjene, som inkluderer både forebygging og håndtering av alkoholproblemer på arbeidsplassen, er helt i tråd med Akan-modellen. Policy, partsforankring, ledere som agerer ved mistanke og tilbud om hjelp.

Per Binde er forsker og associate professor ved Universitetet i Gøteborg. Han har forsket på pengespillsproblemer i mange år, blant annet underslag som følge av spillavhengighet. Hans anbefalinger for hvordan arbeidsplasser skal forebygge og håndtere spillproblemer er også helt i tråd med Akan-modellen og våre anbefalinger knyttet til pengespillproblemer.

Avslutningsvis: Evig eies kun et dårlig rykte. Et godt rykte må vi fortjene hver dag!

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
rusmiddeltesting
10Jarle Wangen

Jarle Wangen10. april 2017Legg igjen en kommentar

«Jeg ville aldri akseptert å måtte tisse på et glass»

Litt om krenkelse og den gode hensikt, eller?

Dette saftige utsagnet er det kanskje merkelig nok ikke jeg som kommer med. Det er et direkte sitat fra et intervju med Ove Skåra, som er kommunikasjonsdirektør i Datatilsynet. Utgangspunktet var et intervju han gjorde med Adresseavisen etter at det hadde kommet frem at en restaurant hadde fått alle ansatte til å signere en avtale om at de når som helst kunne bli testet for narkotika.

Skåra sier videre: «jeg ville aldri akseptert at min sjef hadde gitt meg den mistilliten at jeg måtte tisse på et glass for å bevise at jeg ikke var ruset. Det er integritetskrenkende, og derfor lovregulert i arbeidsmiljøloven»

Det er ingen hemmelighet at dette sitatet har vært diskutert heftig blant oss rådgivere i Akan kompetansesenter. Sitatet er ganske forfriskende og rett på sak. Dette med rusmiddeltesting i alle former er en evighetsmaskin hos oss. Vi får kontinuerlig spørsmål om dette. Mest av juridisk karakter, er det lov? Hvordan gjøres det best? Er testen gyldig? osv. Dette er temaer jeg ikke kommer til å berøre nå. Jeg vil derimot se på den andre historien. Den om den som blir utsatt for det.  «Jeg har aldri følt meg så tråkket på som den gangen jeg måtte stå foran damen i fra legesenteret å avgi urinprøve, sendt ditt av min arbeidsgiver, fortale en mann meg for en tid tilbake. Rett eller galt, beruset eller ikke, det gav hvert fall ikke noe særlig grobunn for videre tillitsfullt samarbeid med et menneske som sannsynlig var i en vanskelig livssituasjon.

Det kan noen ganger se ut som (satt på spissen) at dette å krenke eller fornedre noen som gjør ting vi spontant kan oppfatte som uklok handling, ligger i ryggmargen. Folk jeg har møtt med spillproblemer forteller også om utsagn av typen «hvis du er så dum» og lignende (håper flest mulig så NRK Brennpunkt om spill sist uke, anbefales). Det å trekke pusten en gang eller tre før vi uttaler oss, eller bestemmer oss for ordbruk eller handling, sitter visst langt inne.

«Det var ikke dette jeg så for meg når jeg var ung og tenkte på fremtiden», sa en annen med rusproblemer til meg. «Denne situasjonen var ikke mitt livsønske å havne i». I dag vet vi mye om årsakene til at folk ender opp i et rus- eller spillavhengighetsproblem. Vi vet at det stort sett ikke handler om vilje eller karakterbrist, men sårbarheter og endringer av hjernestrukturer. Likevel så virker det som at folk tror at straff er det som hjelper. Tro det den som vil. Så vidt jeg erfarer så straffer og fordømmer vi ikke folk som får et tilbakefall i sin depresjon, angst eller hvilket som helst annen sykdom.

Et paradoks vi ofte ser, eller blir møtt med, er dette at folk som nettopp har et slikt problem blir møtt med straff og fordømmelse hvis de viser nettopp symptomet på problemet. Det kan være skjerpelser av Akan-avtalen, i verste fall avslutning eller at man ikke har noen toleranse for det komplekse.

Jeg hadde trengt ett døgn ekstra sa en av Oda Sjøvoll sine informanter i hennes flotte «Du, av alle» -studie. Jeg klarte ikke å tilså eller innrømme der og da, men jeg var klar dagen etter. Da var det for sent.

Dette handler ikke om at folk ikke skal ta ansvaret for sitt eget liv. Det handler om at vi alle kommer mye lengre med klokskap og toleranse.

Jeg har ikke funnet noen forskningsrapporter eller annen dokumentasjon som sier at vi løser noen som helst ved hjelp av moralisme, krenkelse eller intoleranse. Heldigvis.  Derfor sender jeg en stor takk til kommunikasjonsdirektør Ove Skåra som satte ord på dette med mistillit og integritetskrenking.  Men vi vet at folk blir utsatt for mye som de, av frykt for å miste jobb og eller andre ting, ikke tør å si nei til.

Mitt tips til dere som mener at dere har makt eller lovhjemmel til å forlange at noen skal tisse i glasset. Stå i solidaritetens navn sammen med den det gjelder, gjerne foran noen ukjente, og tiss i ditt eget glass.

God Påske

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Pårørende av rusavhengige
16Hans Ole Berg

Hans Ole Berg12. mars 2017Legg igjen en kommentar

Å ha et rusproblem er ingen enkel livssituasjon, men det finnes noen som har det verre!

Pårørende til rusavhengige lever mange ganger i en konstant krisesituasjon. Alt dreier seg om den rusavhengige. Når det er en periode uten rusing lever man i usikkerheten for hvor lang tid det går før det setter i gang igjen. I aktive rusperioder lever man i det «helvete» dette mange ganger medfører. I rettferdighetens navn skal en vel ikke glemme å si at ikke alle rusavhengige er slemme, men uansett er det ingen drømmesituasjon man lever i når man har et rusproblem i huset.

Akan kompetansesenter mottok i fjor ca. 700 veiledningssamtaler. Av de som ringte inn var ca. 4 % pårørende til rusavhengige. Det er kanskje ikke en så stor gruppe, men historiene er alvorlige nok. Det var både ektefeller /samboere, foreldre og søsken som ringte inn. Akan Kompetansesenter er kanskje ikke « det riktige stedet» å ringe – vi har best kompetanse på å gi råd om hva man kan gjøre når et problem gir seg utslag på arbeidsplassen. Likevel – et sted må man begynne, og det blir gjerne lengere samtaler selv om man ofte ender med å gi råd om å kontakte andre instanser, slik som veiledningssentre for pårørende, fastlege eller behandlingsapparatet.

– Det er ingen enkel situasjon når man lever sammen med en mann i 50-årene som nesten hver kveld drikker så mye at han tidlig sovner på sofaen i stua. Han har en ansvarsfull jobb, og kommer seg med få unntak alltid på jobb i tide. Det ble jo en del timers søvn. Han er selvfølgelig ikke enig i at han drikker for mye og vil ikke høre snakk om å søke hjelp. Hva gjør jeg? Skal jeg ringe arbeidsgiver og fortelle hvordan det ligger an? Kan det virkelig være sånn at de ikke merker noen ting på jobben?

eller

Mor til en sønn på 45+ år som for noen år siden flyttet hjem igjen til mor etter en skilsmisse. Drikker daglig. Mener selv han ikke drikker for mye. Mor er svært bekymret for drikkingen og ringte arbeidsgiver for at de skulle hjelpe ham allerede for et halvt år siden. Likevel har ingenting bedret seg. Skal jeg ringe arbeidsgiver igjen? Hva kan jeg gjøre?    

I samtalene blir man forbauset over hvor store alkoholproblemer enkelte har uten at arbeidsplassen klarer å fange det opp. At arbeidsplassen er det siste stedet man viser fram sitt problem, har vi sagt i årevis, men hvordan kan det være så alvorlig og likevel så usynlig? Nå er selvfølgelig ikke alltid familien orientert om hva som skjer på jobben – det kan jo være at det er tatt affære der – men da skulle det vel ha ført til en endring også i hjemmet?

Spørsmålet fra de pårørende er alltid «hva kan jeg gjøre for å hjelpe den rusavhengige bedre?». Det er sjelden spørsmål om hvor lenge man som pårørende må holde ut, «når er det min tur til å tenke på meg selv, når er det rimelig at det skal handle om meg og mitt liv!». Alltid er det «misbrukeren» det skal handle om.

Vi anbefaler gjerne å ta kontakt med for eksempel fastlege og der søke hjelp for din egen situasjon  – man kan bli syk av å være pårørende! Du har også pasientrettigheter. Ruspoliklinikker kan også gi hjelp til pårørende selv om ikke vedkommende som drikker er med.

Det finnes også frivillige hjelpetilbud – en omfattende oversikt finner du på HelseNorge (Lukk det første bildet som dukker opp (X) så kommer du videre!)

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
veiledningstelefon
21Pål Henrik Kristiansen

Pål Henrik Kristiansen5. mars 2017Legg igjen en kommentar

Kan en telefonsamtale redde liv?

Kanskje, kanskje ikke. En ting er hvert fall sikkert; er du bekymret for en medarbeider og du tenker det kan ha noe med rus å gjøre, kan du føle deg trygg på å ringe Akans veiledningstelefon på 22 40 28 00. En samtale kan være starten på en positiv endring for den det gjelder.

Råd når du trenger det mest
I 2016 hadde vi nærmere 700 henvendelser til vår veiledningstelefon. Fortsatt er slik at de aller fleste av disse samtalene dreier seg om alkohol, mens temaer som narkotika, medikamenter og spill også er aktuelle. Flertallet av samtalene gjaldt konkrete situasjoner som gjerne innebar en person med problemer. Slike situasjoner kan eksempelvis handle om at en leder er usikker på hvordan han eller hun skal gå frem for å ta en samtale med en medarbeider på bakgrunn av bekymring. I andre tilfeller har leder noen tanker om hvordan de ønsker å gå frem, men ønsker å sparre med Akan når det gjelder fremgangsmåten. Enten det er det ene eller det andre, små eller store saker, er vår veiledningstelefon til for deg.

Hvem ringer oss?
Benytt deg gjerne av veiledningstelefonen uansett hvilken rolle du har i virksomheten. Imidlertid ser vi fra statistikk at de som topper listen av innringere er gjerne HR/personal, ledere, bedriftshelsetjeneste og Akan-kontakter. I tillegg får vi også samtaler fra kollegaer som er bekymret, pårørende og personer som selv har problemer. Vår veiledningstelefon betjenes av rådgivere som har god erfaring med rusforebygging i organisasjoner, offentlige og private virksomheter.

Anonymitet
I mange tilfeller står de som ringer oppe i en vanskelig situasjon som de ikke vet hvordan de skal håndtere. Kanskje innebærer det også sensitiv informasjon. Ønsker du å ringe oss trenger du ikke å si hvem du er, eller hvor du jobber, for å få hjelp. Opplyser du om slike detaljer, skal du vite at vi har taushetsplikt og det som sies på telefonen blir mellom deg og rådgiveren.

Om du lurer på noe smått, eller stort, ring oss – vi er her for å hjelpe.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
medikamenter
5Oda Sjøvoll

Oda Sjøvoll12. desember 2016Legg igjen en kommentar

Tyven, tyven, skal du hete

«Det kunne vært håndtert med bare å si «Ane, jeg er glad i deg, men vi har et kjempeproblem».»   

Akan kompetansesenter lanserte nylig en rapport basert på intervjuer med ti sykepleiere som har mistet autorisasjonen sin som følge av at de har stjålet og brukt medikamenter fra arbeidsplassen. Flere forteller om en håndtering fra arbeidsgiver som signaliserer at det ikke bare er det de har gjort som er et problem, de selv blir et problem arbeidsgiver ønsker å bli kvitt.

Ane er en av sykepleierne jeg har intervjuet, og hun forteller at hun blir konfrontert med «jaså, er det du som er tyven» da det hun har gjort kommer for en dag. Hun blir sett på som en kriminell, en tyv, og går fra å være en betrodd ansatt til å bli helt uønsket på arbeidsplassen. Hun mener selv at sjokket og sviket ble for stort for arbeidsgiver. «Du, av alle». At det var henne, uten en eneste egenmelding på papiret, som stod bak det massive svinnet på avdelingen, utløste den sterke reaksjonen fra arbeidsgivers side.

«Det er viktig at vi finner ut hvem det er. Ikke fordi vi skal ta vedkommende, men fordi det åpenbart er en person som trenger hjelp». Ingvild, en annen sykepleier som er intervjuet, har ansvar for medisinrommet når hun tar store mengder smertestillende fra arbeidsplassen. Svinnet etterforskes, uten resultater. Det er da sjefen sier disse ordene, at hun mener personen som står bak dette trenger hjelp. Ingvilds omfattende medikamentbruk, som innbefattet både stjeling og reseptforfalskning, kommer til slutt for en dag, men hun mister aldri jobben. Ingvild blir møtt med støtte og ivaretakelse av arbeidsgiver, og blir sett på som en person som har et problem hun trenger hjelp til å komme seg ut av.

Jeg hadde trodd at jeg først og fremst skulle få høre fortellinger om bruk og misbruk av medikamenter, hvordan det startet og utviklet seg, da jeg intervjuet kvinnene i rapporten. Det gjorde jeg også, men det viste seg imidlertid at det aller viktigste for dem var å fortelle om hvordan de ble møtt av arbeidsgiver når det de har gjort kom for en dag. Felles for alle er at måten de ble møtt på har hatt avgjørende betydning for hvordan de har det i dag. Hvorvidt de har blitt behandlet dem som en tyv, en som har gjort noe kriminelt, eller enn en som trenger hjelp og støtte, har fått store følger for hvordan de håndterer og bearbeider det de har gjort.

Ingen av dem vi har snakket med mener at det de har gjort ikke burde få konsekvenser. Tvert i mot, de finner det helt legitimt både å miste jobb og autorisasjon. Det er rett og slett samtalene og møtene med arbeidsgiver som har vært viktigst, og ikke utfallet. Det å bli møtt, eller ikke møtt, med respekt og medmenneskelighet fremstår som utslagsgivende for hvordan de har det med seg selv i etterkant. Skam- og skyldfølelsen tar overhånd når det de har gjort blir oppdaget, og en håndtering som bidrar til at de får beholde et snev av verdighet er av stor betydning for den enkelte.

Det er mulig å finne løsninger som sørger for at både den som har et avhengighetsproblem og arbeidsgiver kommer ut på en god måte. Det vil ikke alltid la seg gjøre, men alle arbeidsgivere har en plikt til å forsøke og ikke minst til å møte ansatte med respekt og medmenneskelighet. Noen ganger er oppsigelse eller avskjed uunngåelig, men vi har alle et ansvar for å behandle folk på en ordentlig måte og ikke ødelegge dem totalt. Det er tross alt først og fremst hvordan den enkelte blir møtt, og ikke utfallet, som er av betydning.

 

Les rapporten «Du, av alle» – Intervjuer med ti sykepleiere som har stjålet og brukt medikamenter

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
løgner
17Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng16. oktober 2016Legg igjen en kommentar

«Hadde du bare innrømmet dette med en gang, skulle vi hjulpet deg!»

Å lyve i en eller annen grad ligger i menneskets natur. Vi gjør det alle sammen selv om det oftest dreier seg om små hvite løgner og pynting på sannheten. Men uærlighet straffes, særlig hvis det gjelder rusproblematikk.

Fra vi er barn får vi høre at vi må snakke sant. Når sannheten er på bordet er liksom alt greit igjen. Du må i hvert fall ikke lyve, for da altså… Så vokser vi opp og blir kjent med hvite løgner. En hvit løgn er i følge Wikipedia en løgn eller bevisst usann ytring som ikke har til hensikt å gjøre noen skade, men som eksempelvis nyttes for å unngå en ubehagelig situasjon. I motsetning til sorte løgner som er mer alvorlig og har til hensikt å såre eller skade andre, handler hvite løgner mer om at vi overdriver, underdriver, legger på eller trekker fra som det passer seg. Vi lærer oss altså å pynte litt på sannheten for å unngå ubehag for oss selv og noen ganger andre. Av og til for å komme oss ut av en knipe, noen ganger for oppnå noe, andre ganger for å pynte på fasaden eller gjøre oss selv mer interessante.

I sosiale medier gjør vi det hele tiden. Du kan ha hatt den kjipeste helgen eller ferien, men på facebook var den heeeeelt fantastisk. Du kan ha kranglet med ektefellen og synes han er den største idioten i verden. Men hvis det tilfeldigvis er bursdagen hans den dagen, ja da elsker du han så høyt at avstanden til månen visstnok ikke er nok. En bekjent som jobber innen rekruttering forteller at noen cv`er på LinkedIn er så pyntet på at de overhodet ikke matcher den personen som kommer inn til intervju. Men det var jo ikke vondt ment eller ment for å skade noen, så oftest slipper man unna med en unnskyldning. Det er mange grunner til en hvit løgn i ny og ne. Det kan være for å unngå nederlag, fordi sannheten er vond, fordi vi ønsker så sterkt at det var annerledes, eller fordi vi søker bekreftelse og anerkjennelse. Fordi vi ønsker å bli sett. Helt grunnleggende basale behov hos ethvert menneske altså. Amerikansk sosialpsykologisk forskning viser at folk lyver en til to ganger om dagen i samtaler med andre som varer i fire til fem minutter.

Så hvorfor river vi oss i håret over at medarbeidere med et problematisk forhold til rus eller spill ikke bare kan innrømme og fortelle sannheten? Handler det om skuffelsen i det at vi blir løyet for, mer enn det faktiske rusproblemet? Veier opplevelsen av å ha blitt lurt av en betrodd medarbeider som vi har satset på tyngre enn å ivareta ansatte? Det betyr ikke at arbeidsplassen skal godta uakseptabel atferd og brudd på lover eller arbeidsreglement. Nei, tvert i mot. Men har vi en tendens til å belønne sannhet med hjelp og Akan-avtale, og straffe uærlighet med oppsigelse?

Livet kan bli et nummer for stort for oss alle innimellom. Vi velger ulike mestringsstrategier. Vi kjenner ikke alltid innholdet i ryggsekken til kollegaen vår eller årsaken bak problemet. Noen står i en dyp livskrise når et problem avsløres, og måten man blir møtt på av arbeidsgiver kan være helt avgjørende  for veien videre og hvorvidt man kommer ut av det med selvrespekten i behold. Det kan lønne seg å bruke litt tid på den fasen der vi oppdager et problem og tilbyr hjelp. Desperate situasjoner tvinger ofte frem løgner og desperate handlinger.

Rekk opp hånda den av dere som forteller andre, særlig sjefen, det du skammer deg mest over i livet! Hvis du rakk opp hånda, hvilken versjon hadde du fortalt?

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
flinke piker
14Ine Weum

Ine Weum29. april 2016Legg igjen en kommentar

Flinke piker og en pille for alt

«Jeg syns du skal ta en halv Sobril før du går. Pleier alltid å ta en halv Sobril før jeg går i begravelser. Det hjelper for da slipper jeg å gråte så veldig» Et velmenende råd fra en eldre kvinnelig bekjent før min mors begravelse. NEI! Jeg vil føle. Jeg vil gråte. Jeg har det så vondt! Jeg er ikke redd for å vise at jeg har det vondt og jeg vil ikke skjule det! Og det var vondt og jeg angrer ikke på tårene. Denne dagen, en av mange vonde dager gjennom etter hvert et langt liv. Det å kjenne på vonde følelser, ha noen å snakke med som har tid til å høre. Tillate seg å jobbe med det og bli tatt vare på en stund. Det er medisin som ingen Sobril kan erstatte.

Jeg var på jobb rett etter begravelsen. På sykehjemmet der jeg jobbet hadde jeg gode kollegaer, og døden var en del av jobben vår. En meningsfylt jobb som krever tilstedeværelse og kompetent ivaretagelse av pasient og pårørende. «Det er helsebringende å være på jobb». Ja, det kan være godt med gode kollegaer og gjenvinne rytmen når man er i ubalanse. Å miste nære og kjære er en del av livet, og sorg er ingen sykdom. Men hvor i ubalanse jeg var måtte jeg kjenne på selv. Jeg hadde ikke opplevd akkurat dette før. Jeg hadde aldri mistet noen brått og brutalt før. Det menneske som alltid hadde stått meg aller nærmest. Reaksjonen på jobb kom når jeg trillet en av mine pasienter ned til morsrommet, blant de andre døde. Stelt og verdig, klar for sin begravelse. NEI! Jeg klarer ikke dekke over det jeg står i nå. La meg være i ubalanse en stund. La meg gråte, skrive, tegne, være sammen med barna mine, familien min, rydde i gamle minner. En stund. Så jeg får tid til å gjenvinne balansen. Jeg er glad for diagnosen og sykmeldingen jeg fikk av fastlegen min. Jeg var ikke syk, men kjente meg i ubalanse nok til å måtte ta vare på meg selv en stund. Jeg kom sterk og hel tilbake.

Du kan ta en Paracet når du har feber. Dempe symptomene og gjennomføre jobben du skal gjøre. På tross av at kroppen trenger ro, en seng og hvile. Du kan ta en Imovane når du ikke får sove. Du sovner, men hvorfor får du ikke sove? Er det noe som skjer i livet ditt? Noe som forstyrrer tankene og rytmen? Du kan ta en pille for å lindre mange ubehagelige symptomer, uten å måtte kjenne ordentlig etter årsaken til symptomene. Det er kjapt og greit å ta en pille. Og kanskje var det akkurat den krykken du trengte for å gå videre denne gang. Men hva med neste gang symptomene kommer? Tør du stå i det? Tar du deg tid til å finne ut av årsaken? Er det akseptabelt å bruke tiden som trengs for å gjenvinne balansen, eller og bli frisk? Er det akseptabelt å vise svakhet og gråte, trenge omsorg fra andre? Eller biter vi tennene sammen, tar en pille og går videre som om ingenting skjer? Vi får et klapp på skulderen og anerkjennelse fordi vi er sterke. Flink pike!

Jeg har tro på å gi anerkjennelse for følelser. Egne og andres. Tåle å ha det vondt, og tåle å være til stede i andres følelsesmessige smerter. Samtidig har jeg tro på restitusjon etter harde påkjennelser. Fysisk og psykisk. Jeg tror vi blir sterkere av det på sikt. Toppidrettsutøvere har skjønt viktigheten av restitusjon for å kunne prestere på topp. Å miste nære og kjære, eller bære lidelser etter traumer og sterke opplevelser krever mye energi. Tårer frigjør energi og symboliserer følelser. Vi trenger det. Det er ikke farlig å gråte. Det er befriende. Men man blir sliten. Flinke piker må lære å kjenne på følelser, anerkjenne dem og ikke løpe fra dem eller dekke over. Verden går ikke under om man hopper av karusellen en kort stund. Om vi syns vi trenger en pille for å lindre fysiske eller følelsesmessige smerter eller andre ubehagelige symptomer, ja da trenger vi ofte noe mer. En god samtale eller fler. Tid til refleksjon over hvorfor smerten er der. Hvile. Og påfyll av ny energi. En del av oppskriften er å kjenne på egne følelser, ta seg tid til det, ha mot til det og anerkjenne dem. Etter hvert vet flinke piker dette, og det er faktisk helt greit å si det!

Akan kompetansesenter ved prosjektleder Oda Sjøvoll er i ferd med å avrunde et prosjekt om helsepersonell og problematisk bruk av vanedannende legemidler. Dette er interessant og jeg venter i spenning.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
barn av rusmiddelavhengige
17Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng15. april 20161 Kommentar

«Men det verste var å bli sviktet av mamma»

Sitatet er ikke hentet fra en unik historie. Jeg bare hørte det igjen. Og igjen ble jeg rørt av smerten det beskriver. Og bli sviktet av den tryggeste personen i et barns liv må være det største sviket som kan oppleves.

Sitatet taler på vegne av mange barn som har vokst opp med overdreven alkoholbruk eller rusmisbruk i hjemmet. «Det var nå én ting at pappa drakk, at han ble full, at han var rar eller for syk til å være med på danseoppvisningen. Men at mamma ikke tok oss barna og dro fra han, var verre.» Frykten barn føler når mor eller far oppfører seg annerledes enn de pleier på grunn av rus, kan være vanskelig å ta innover seg. Den uforutsigbare oppførselen, de voldsomme humørsvingningene eller kranglingen med den andre forelderen. Skammen er stor, situasjonen er pinlig og ansvaret barna tar på seg for å normalisere familien er større en hva barneskuldre skal bære.

Flere studier viser at barn som vokser opp i hjem preget av rusmiddelmisbruk har forhøyet risiko for en rekke problemer. Dette kan vise seg allerede når barna er små. På skolen kan barna slite med konsentrasjon, læring og sosialisering. Vanskene kan følge barna inn i ungdomsårene. Sammenliknet med andre unge voksne har barn som har vokst opp i en misbrukerfamilie økt risiko for å utvikle emosjonelle, kognitive, sosiale og psykiske problemer. Dette kan gi utslag i depresjon, spiseforstyrrelser og psykosomatiske lidelser hyppigere enn hos normalbefolkningen. De er også i større grad enn andre i risiko for å utvikle egne rusproblemer (Lindgaard, 2006).

Så når mamma og pappa svikter, hvem stiller opp da? Besteforeldre? Naboen? Tante? Læreren? Barnehageassistenten? Det er ofte mange mennesker utenfor familien som ser at noe ikke er greit, som skjønner at barna i familien påvirkes av mors eller fars alkoholbruk, som snakker om det, som til og med synes synd på barna. Det hjelper bare så lite. For jo flere som ser at noe er galt, jo større er sjansen for at ingen tar tak i det. «Det er sikkert noen andre som gjør det.» Men det burde jo vært omvendt, burde det ikke? Jo flere som ser, jo større er muligheten for å få hjelp!

Det er usikkert hvor mange barn i Norge som har det vanskelig på grunn av voksne omsorgspersoners rusmiddelmisbruk. Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) har beregnet at 50-150 000 barn i Norge lever med foreldre som er avhengige av rusmidler (Rossow, Moan & Natvig, 2009). I en rapport fra Folkehelseinstituttet i 2011 heter det at 90 000 barn her i landet har minst en forelder som misbruker alkohol og hos 410 000 norske barn har en av foreldrene en psykisk lidelse.

Kollegaen din er ikke bare en kollega. Hun er mor, datter, kone, søster, bestemor, venninne. I det du tar praten med en kollega, og forteller at det du opplever gjør deg bekymret, blir du også barnets stemme. Ved å forebygge og håndtere rusproblematikk i arbeidslivet oppnår vi så mye mer enn en ship-shape kollega på jobb. Din prat med en kollega kan føre til endringer som berører mange i hennes liv. Din prat med kollegaen kan være det dyttet som skulle til for at hun snakket med legen sin, eller kontaktet hjelpeapparat for pårørende.

Målet er ikke å bli terapeut men å fortelle hva du opplever i din relasjon til kollegaen din. Er det konkrete hendelser, eller atferdsendringer som er bakgrunnen for bekymringen tar du det som utgangspunkt i samtalen. Kanskje du kan informere om hvilke hjelpetilbud som finnes for pårørende, og være en støttespiller som går sammen med henne. Det viktigste er at vi bruker arbeidsplassen som arena for å skape åpenhet og et nyansert språk, slik at flere kan får hjelp.

Så hva er vi så redd for? Hvorfor unngår vi å ta praten? Hvordan kan vi forsvare denne unnvikelsen med frykt for å ta feil, når vi vet hvilken frykt barna lever med?  Det tar mange år å erkjenne et alkoholproblem og å søke hjelp. Noen ganger like mange år som det tar for et barn å vokse opp. Barndommen får de ikke tilbake.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
6Hilde Rikter-Svendsen

Hilde Rikter-Svendsen25. november 2015Legg igjen en kommentar

«Tør å ta den samtalen – i beste fall redder du et liv og i verste fall tar du feil!»

I vår dialog med norsk arbeidsliv møter vi heldigvis også arbeidstakere som har egne erfaringer fra å være i en individuell Akan-avtale. Ukas blogger har tatt seg tid til å dele sin historie med oss- det er vi veldig takknemlige for, med forhåpning om at den inspirerer til handling. Hun har bedt om å få være anonym.

Å skjule et rusmisbruk på en arbeidsplass er ikke så vanskelig som en skulle tro – med løgner, sminke, manipulering, sterk vaniljeparfyme og en tro om at du ikke har et problem, kommer du langt. Jo mer alt faller sammen på fritiden, jo viktigere blir det å bygge opp en løgn på jobb om at alt er bra, greit og ikke i det hele tatt jævlig. Se meg, men ikke se meg …

Da jeg ble oppringt for en del år tilbake og invitert inn på intervju ble jeg veldig glad og utrolig overrasket ­ – jeg husket ikke at jeg hadde sendt inn en søknad. Ironien er at jeg fikk skryt for min kreative og morsomme søknad, skrevet i total blackout. Jeg fikk jobben og skulle skjerpe meg nå.

Et par år senere satt jeg der, og mine sjefer tok motet til seg, og tok den «nødvendige samtalen». Livet var nå oppslukt i rus, jeg hadde isolert meg fra venner og familie og etter overdoser, innleggelser og mislykkede avrusninger var jobben det eneste jeg hadde igjen som var i det hele tatt noe stabilt. Hadde fått høre på DPS (distriktspsykiatrisk senter) at jeg «ikke var behandlingsbar» og tenkte dette var harde fakta. Den ville logikken var at så lenge jeg hadde en jobb så var jeg ikke rusmisbruker. Hjemsendt fra jobb raste verden sammen, og jeg prøvde å gjøre slutt på det, for å gjøre en lang historie veldig kort. Jeg ble funnet akkurat i tide og neste stopp var en gård i Vestfold der 12 trinns-modellen brukes for å gi misbrukere livet tilbake.

De sies at 90% av jobben er når du kommer ut av behandling. Rusfri, men skjør skal man tilbake til hverdagen, men denne gangen ærlig med seg selv og andre. Tilfriskningsperioden, som det heter, er mildt sagt en forvirrende tid. Jobben var utrolig viktig å komme tilbake til, men jeg var også livredd. Jeg hadde hørt om Akan og sammen med HR på jobben satte vi sammen en Akan-avtale. Jeg var fullt klar over at den tøffe kjærligheten fra behandling måtte fortsette så jeg ba om en streng avtale. I min avtale stod det svart på hvitt at tok jeg tilbakefall mistet jeg jobben – i tillegg kunne arbeidsgiver komme på hjemmebesøk, teste meg og jeg ble fratatt egenmeldinger. Det kan høres heftig ut, men for meg var det nødvendig. Det er absolutt ingen overdrivelse at dette til slutt kan handle om liv og død for en misbruker. Jeg måtte ha store konsekvenser skulle jeg sette sammen livet igjen, og når livet skal bestå av rutiner er jobben noe av det viktigste – i alle fall for meg.

Akan-avtale ble helt nytt både for meg og jobben, så første tiden måtte vi bare prøve oss frem, samtidig som jeg skjulte den for mine kollegaer. Sier man «ja» til en slik avtale har man allerede invitert noen tett innpå seg, men hvor grensene går er ikke alltid like lett å vite.  Men i en forvirrende tid etter behandling er det uansett trygt at noen tar en prat med deg om de ser du sliter, ser til at du får alkoholfritt i glasset på julebordet og heier på deg. Men det var mange vanskelige dager med stressende tider på jobb som vekket både tørsten og pillemonsteret i meg – og som kunne få frem både offerrollen og ikke minst selvmedlidenheten. På en slik dag ga jeg neste etter, jeg gikk målrettet mot lokal puben etter en lang arbeidsdag, men ved inngangen så jeg plutselig for meg Akan-avtalen stå der i døren og skrike ut – INN HER SKAL DU IKKE!! Avtalen min er i A4 størrelse, men for meg er den 2 meter høy og en meter bred. Jeg ga ikke etter, et tilbakefall kroppen og sjelen nok aldri hadde klart.

Jeg feirer snart 2,5 år rusfri – det viser seg jeg var behandlingsbar allikevel gitt!

Hvor jeg hadde vært i dag om ikke sjefene mine tok den «nødvendige samtalen» liker jeg ikke å tenke på. Hva samtalen førte til er ganske utrolig synes jeg selv. Jeg har hatt mange flotte, fine støttespillere som har inspirert og motivert meg til å velge et rusfritt liv – og mine Akan-kontakter er blant disse flotte menneskene.  Så om du leser dette som arbeidsgiver, og er bekymret for en ansatt: Tør! Tør å ta den samtalen – i beste fall redder du et liv og i verste fall tar du feil. Men tar du feil har du fortsatt vist at du bryr deg og at du ser din ansatt – og omsorg er aldri, aldri feil <3

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter