Mental helse

AA
4Hasle Løchen

Hasle Løchen30. september 2016Legg igjen en kommentar

Livgivende resignasjon – felleskapets betydning i å gi livet en ny retning

Jeg har møtt en del mennesker i ulike sammenhenger, som har vist meg at livet er et krevende prosjekt hvor det meste ikke læres på friundervisningen, men i selve livet. Mennesker som har vist mot til å erkjenne at livet har stoppet opp eller gått i stå, og som våger å be om hjelp og støtte i håp om å gi livet en ny retning. Det står det respekt av!

 

Selvhjelpsbevegelsen Anonyme Alkoholikere

En selvhjelpsbevegelse som aldri slutter å imponere meg er Anonyme Alkoholikere (AA). Et felleskapstilbud til mennesker som sliter med rusavhengighet og hvor selverkjennelsen er et vesentlig premiss for å tilkjempe seg et verdig liv. Rusfrihet oppnås bl.a. ved å dele erfaringer, styrke og håp under mottoet «vi kan, der jeg ikke kunne». I erkjennelsen av at en ikke makter å mestre livet uten rus, søker en sammen med likesinnede som har erfart at det er i overgivelsen – ved å «slippe kontrollen», at en faktisk kan gjenvinne den. Siddhartha skal ha uttrykt noe av det samme på følgende måte: «den ytterste form for kontroll er overgivelse». Når en prøver å kontrollere det en er maktesløs overfor, mister en også kontrollen over det en tidligere kunne kontrollere. Den jeg var ruset seg og den jeg var vil ruse seg igjen.

Veien ut av dette dilemmaet er ikke innsikt, men en erkjennelse av at hybris må vike for ydmykhet. Denne forandringen blir en ny måte å forandre seg på. Avhengighetslidelsen ligger først og fremst på et emosjonelt plan, der en forveksler intimitet med intensitet, og tror det er intimitet. Dette er en illusjon.

 

AA`s grunnlegger

Bill Wilson, AA`s grunnlegger, befinner seg i Akron, hvor han skal gjøre noen aksjespekulasjoner. Han har fått jobben tilbake etter utallige rehabiliteringsforsøk. Han har nå vært rusfri en tid og håper at han endelig kan gi sin kone, Lois, et helt annet liv etter mange slitsomme år. Aksjespekulasjonene mislykkes og Bill vandrer hvileløst omkring i foajeen og hører lystig latter og klirring i glass inne fra baren. Han kjenner et sterkt sug til å drikke og får panikk. Intuitivt skjønner Bill W. at den eneste redningen i denne kritiske situasjonen er en samtale med en annen alkoholiker. Han stormer til telefonen hvor han tidligere har sett at det er en liste over byens prester. Etter ni avslag får han napp og blir satt i forbindelse med Henrietta Seiberling. Henrietta har fått vite at Dr. Bob, som er kirurg og en nær venn av familien, har levd med et alvorlig alkoholproblem i hemmelighet over mange år.

 

Bill møter Bob

Bill W. treffer dr. Bob hjemme hos Henrietta, neste dag. Dr. Bob rister i hele kroppen og forteller allerede i døren at han kan avsette 15 minutter. Dr. Bob sier at han har fått all verdens hjelp av de beste terapeuter og at han heller ikke tror Bill W. kan hjelpe han. Bill ser på han og sier at han ikke er der for å hjelpe noen andre enn seg selv. Bill forteller da sin egen historie med fornedring, maktesløshet og hvordan han hadde fått hjelp når han selv, og de fleste rundt han, hadde mistet håpet. For første gang i sitt liv kjenner Dr.Bob  at det finnes noen som vet – både fakta om alkoholisme og hvordan det føles. Denne ukjente mannen fra New York hadde vært der, i skammens og dødsskyggens land. Tomas Tranströmer beskriver noe av dette når han sier: Det finns mitt i skogen en oväntad glänta som bara kan hittas av den som gått vilse» Og her starter en helt ny historie. Denne dagen i 1935 regnes som startpunktet for AA- bevegelsen . Hverken Bill eller Bob drakk etter denne dagen. Når en rusavhengig snakker med en annen rusavhengig, da oppstår det en identifikasjon som ikke kan erstattes av noen annen kompetanse. I følge Wikepedia eksisterer det i dag over 100.000 AA-grupper spredt verden over.

 

Vi er avhengige av mening

Den eksistensielle dimensjonen er viktig i denne sammenhengen. Rusavhengigheten er både kompulsiv og eksistensiell. Vi er alle avhengig av mening. Det er arts-typisk for mennesket, ifølge Einar Øverenget. Rus kan fungere som en meningserstatter, men da blir det ofte som å besvare ens åndelige rop ved å gå til feil adresse. Ingeborg Refling Hagen har sagt følgende: «materielle verdier er alt som det blir mindre av ved å dele. Åndelige verdier er det det blir mer av ved å dele (vennskap, felleskap, ømhet, kjærlighet, humor, glede, håp etc)».

 

Livsassistanse

Noen og enhver har vel i noen grad opplevd at livet er blitt et nummer for stort i en gitt sammenheng. Da er det viktig å ha en eller flere som kan støtte og utfordre en. Noen som kan gi livsassistanse i en vanskelig situasjon.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Mental helse
13Trygve Fredrik Myhren

Trygve Fredrik Myhren12. juni 2015Legg igjen en kommentar

Halvparten av oss får psykiske plager

Halvparten av oss vil i følge Folkehelseinstituttet oppleve symptomer på psykiske helseplager i løpet av livet. Ivaretakende og ikke-unnvikende opptreden overfor en kollega som sliter kan både forebygge og dempe – også påfølgende selvmedisinering i form av alkohol-/rusmisbruk.

Tenk deg at en ellers kvikk og lettbent kollega en dag kommer på jobb på krykker; ville du kommentert det? Tenk deg så at den samme kvikke og lettbente kollegaen i stedet kommer på jobb stadig mer nedstemt og tilbaketrukket; ville du kommentert det, og i tilfelle på hvilken måte?

De fleste av oss har forstått betydningen av å bli sett. Men hva når det mest synlige ved oss er det man normalt ikke snakker om, som egne psykiske helseplager eller egne rus- og avhengighetsproblemer?

‘Hvordan ville du selv ønsket å bli møtt?’
Setningen er fra en Akan-presentasjon om den nødvendige samtalen. Det kan innvendes at det ikke er mulig å vite hvordan en ville ønsket å bli møtt i en situasjon en kanskje ikke har vært i – men spørsmålet kan uansett åpne for refleksjon. Og for å være helt eksplisitt; det kunne vært meg, eller deg – om for eksempel samlivsbruddet tilfeldigvis hadde inntruffet samtidig med dødsfall i nær familie, eller kanskje hadde det ikke vært noen åpenbar grunn i det hele tatt.

Ja, hvordan ville jeg selv ønsket å bli møtt hvis jeg var eksempelvis deprimert? Hvilke forandringer ville vært synlige? Kanskje ville jeg trukket meg unna sosiale situasjoner, lukket kontordøren oftere enn jeg pleier, sett uuthvilt ut, snakket mindre i møter og tatt færre initiativ. Mine kolleger ville lagt merke til forandringene – men hva skulle de sagt om det i møte med meg?

Jeg er sikker på at jeg ikke ville likt å få høre at jeg ser sliten og uuthvilt ut. Men at noen hadde satt ord på det faktum at jeg trekker meg mer tilbake fra sosiale situasjoner som for eksempel morgenkaffepraten enn tidligere, det ville nok fungert (særlig hvis vedkommende samtidig på troverdig vis kunne sagt at han savnet meg). Forutsatt at det hadde vært tid og rom for at jeg kanskje kunne sagt noe om hvordan jeg har det. Kanskje kunne det kommet noen tårer, kanskje ville jeg ikke sagt så mye om hva som plager meg, men uansett ville jeg opplevd å bli lyttet til. Og nettopp det siste skal ikke undervurderes; det ligger mye kur i å bli lyttet oppmerksomt til, spesielt hvis opplevelsen av empati også er til stede. Kanskje får jeg også høre at det er helt greit om jeg ikke ønsker å snakke om hva som plager meg – men at kollegaen er tilgjengelig dersom jeg ønsker det; det ville jeg likt.

Ofte er vi nok som kolleger til større hjelp enn noen psykolog eller behandler, for det er noe eget med den naturlige, ikke-betalte relasjonen. Så skal vi bare være oss bevisst det å ikke behandle eller stille diagnose. Og, ‘den nødvendige samtalen’ skal gjennomføres av leder, det vet vi.

Se meg! Og ‘elsk meg mest når jeg fortjener det minst’. Kanskje gjør mine psykiske helseplager meg ganske så utrivelig og vanskelig å være sammen med. Da kan det være til hjelp å tenke at dette er en kollega som sliter, og som nettopp nå trenger deg og din raushet. Gi for din egen del – også med tanke på at du selv en dag kan bli den med behov for å motta.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter