Narkotika

rusmiddeltesting
10Jarle Wangen

Jarle Wangen10. april 2017Legg igjen en kommentar

«Jeg ville aldri akseptert å måtte tisse på et glass»

Litt om krenkelse og den gode hensikt, eller?

Dette saftige utsagnet er det kanskje merkelig nok ikke jeg som kommer med. Det er et direkte sitat fra et intervju med Ove Skåra, som er kommunikasjonsdirektør i Datatilsynet. Utgangspunktet var et intervju han gjorde med Adresseavisen etter at det hadde kommet frem at en restaurant hadde fått alle ansatte til å signere en avtale om at de når som helst kunne bli testet for narkotika.

Skåra sier videre: «jeg ville aldri akseptert at min sjef hadde gitt meg den mistilliten at jeg måtte tisse på et glass for å bevise at jeg ikke var ruset. Det er integritetskrenkende, og derfor lovregulert i arbeidsmiljøloven»

Det er ingen hemmelighet at dette sitatet har vært diskutert heftig blant oss rådgivere i Akan kompetansesenter. Sitatet er ganske forfriskende og rett på sak. Dette med rusmiddeltesting i alle former er en evighetsmaskin hos oss. Vi får kontinuerlig spørsmål om dette. Mest av juridisk karakter, er det lov? Hvordan gjøres det best? Er testen gyldig? osv. Dette er temaer jeg ikke kommer til å berøre nå. Jeg vil derimot se på den andre historien. Den om den som blir utsatt for det.  «Jeg har aldri følt meg så tråkket på som den gangen jeg måtte stå foran damen i fra legesenteret å avgi urinprøve, sendt ditt av min arbeidsgiver, fortale en mann meg for en tid tilbake. Rett eller galt, beruset eller ikke, det gav hvert fall ikke noe særlig grobunn for videre tillitsfullt samarbeid med et menneske som sannsynlig var i en vanskelig livssituasjon.

Det kan noen ganger se ut som (satt på spissen) at dette å krenke eller fornedre noen som gjør ting vi spontant kan oppfatte som uklok handling, ligger i ryggmargen. Folk jeg har møtt med spillproblemer forteller også om utsagn av typen «hvis du er så dum» og lignende (håper flest mulig så NRK Brennpunkt om spill sist uke, anbefales). Det å trekke pusten en gang eller tre før vi uttaler oss, eller bestemmer oss for ordbruk eller handling, sitter visst langt inne.

«Det var ikke dette jeg så for meg når jeg var ung og tenkte på fremtiden», sa en annen med rusproblemer til meg. «Denne situasjonen var ikke mitt livsønske å havne i». I dag vet vi mye om årsakene til at folk ender opp i et rus- eller spillavhengighetsproblem. Vi vet at det stort sett ikke handler om vilje eller karakterbrist, men sårbarheter og endringer av hjernestrukturer. Likevel så virker det som at folk tror at straff er det som hjelper. Tro det den som vil. Så vidt jeg erfarer så straffer og fordømmer vi ikke folk som får et tilbakefall i sin depresjon, angst eller hvilket som helst annen sykdom.

Et paradoks vi ofte ser, eller blir møtt med, er dette at folk som nettopp har et slikt problem blir møtt med straff og fordømmelse hvis de viser nettopp symptomet på problemet. Det kan være skjerpelser av Akan-avtalen, i verste fall avslutning eller at man ikke har noen toleranse for det komplekse.

Jeg hadde trengt ett døgn ekstra sa en av Oda Sjøvoll sine informanter i hennes flotte «Du, av alle» -studie. Jeg klarte ikke å tilså eller innrømme der og da, men jeg var klar dagen etter. Da var det for sent.

Dette handler ikke om at folk ikke skal ta ansvaret for sitt eget liv. Det handler om at vi alle kommer mye lengre med klokskap og toleranse.

Jeg har ikke funnet noen forskningsrapporter eller annen dokumentasjon som sier at vi løser noen som helst ved hjelp av moralisme, krenkelse eller intoleranse. Heldigvis.  Derfor sender jeg en stor takk til kommunikasjonsdirektør Ove Skåra som satte ord på dette med mistillit og integritetskrenking.  Men vi vet at folk blir utsatt for mye som de, av frykt for å miste jobb og eller andre ting, ikke tør å si nei til.

Mitt tips til dere som mener at dere har makt eller lovhjemmel til å forlange at noen skal tisse i glasset. Stå i solidaritetens navn sammen med den det gjelder, gjerne foran noen ukjente, og tiss i ditt eget glass.

God Påske

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Pårørende av rusavhengige
15Hans Ole Berg

Hans Ole Berg12. mars 2017Legg igjen en kommentar

Å ha et rusproblem er ingen enkel livssituasjon, men det finnes noen som har det verre!

Pårørende til rusavhengige lever mange ganger i en konstant krisesituasjon. Alt dreier seg om den rusavhengige. Når det er en periode uten rusing lever man i usikkerheten for hvor lang tid det går før det setter i gang igjen. I aktive rusperioder lever man i det «helvete» dette mange ganger medfører. I rettferdighetens navn skal en vel ikke glemme å si at ikke alle rusavhengige er slemme, men uansett er det ingen drømmesituasjon man lever i når man har et rusproblem i huset.

Akan kompetansesenter mottok i fjor ca. 700 veiledningssamtaler. Av de som ringte inn var ca. 4 % pårørende til rusavhengige. Det er kanskje ikke en så stor gruppe, men historiene er alvorlige nok. Det var både ektefeller /samboere, foreldre og søsken som ringte inn. Akan Kompetansesenter er kanskje ikke « det riktige stedet» å ringe – vi har best kompetanse på å gi råd om hva man kan gjøre når et problem gir seg utslag på arbeidsplassen. Likevel – et sted må man begynne, og det blir gjerne lengere samtaler selv om man ofte ender med å gi råd om å kontakte andre instanser, slik som veiledningssentre for pårørende, fastlege eller behandlingsapparatet.

– Det er ingen enkel situasjon når man lever sammen med en mann i 50-årene som nesten hver kveld drikker så mye at han tidlig sovner på sofaen i stua. Han har en ansvarsfull jobb, og kommer seg med få unntak alltid på jobb i tide. Det ble jo en del timers søvn. Han er selvfølgelig ikke enig i at han drikker for mye og vil ikke høre snakk om å søke hjelp. Hva gjør jeg? Skal jeg ringe arbeidsgiver og fortelle hvordan det ligger an? Kan det virkelig være sånn at de ikke merker noen ting på jobben?

eller

Mor til en sønn på 45+ år som for noen år siden flyttet hjem igjen til mor etter en skilsmisse. Drikker daglig. Mener selv han ikke drikker for mye. Mor er svært bekymret for drikkingen og ringte arbeidsgiver for at de skulle hjelpe ham allerede for et halvt år siden. Likevel har ingenting bedret seg. Skal jeg ringe arbeidsgiver igjen? Hva kan jeg gjøre?    

I samtalene blir man forbauset over hvor store alkoholproblemer enkelte har uten at arbeidsplassen klarer å fange det opp. At arbeidsplassen er det siste stedet man viser fram sitt problem, har vi sagt i årevis, men hvordan kan det være så alvorlig og likevel så usynlig? Nå er selvfølgelig ikke alltid familien orientert om hva som skjer på jobben – det kan jo være at det er tatt affære der – men da skulle det vel ha ført til en endring også i hjemmet?

Spørsmålet fra de pårørende er alltid «hva kan jeg gjøre for å hjelpe den rusavhengige bedre?». Det er sjelden spørsmål om hvor lenge man som pårørende må holde ut, «når er det min tur til å tenke på meg selv, når er det rimelig at det skal handle om meg og mitt liv!». Alltid er det «misbrukeren» det skal handle om.

Vi anbefaler gjerne å ta kontakt med for eksempel fastlege og der søke hjelp for din egen situasjon  – man kan bli syk av å være pårørende! Du har også pasientrettigheter. Ruspoliklinikker kan også gi hjelp til pårørende selv om ikke vedkommende som drikker er med.

Det finnes også frivillige hjelpetilbud – en omfattende oversikt finner du på HelseNorge (Lukk det første bildet som dukker opp (X) så kommer du videre!)

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
veiledningstelefon
20Pål Henrik Kristiansen

Pål Henrik Kristiansen5. mars 2017Legg igjen en kommentar

Kan en telefonsamtale redde liv?

Kanskje, kanskje ikke. En ting er hvert fall sikkert; er du bekymret for en medarbeider og du tenker det kan ha noe med rus å gjøre, kan du føle deg trygg på å ringe Akans veiledningstelefon på 22 40 28 00. En samtale kan være starten på en positiv endring for den det gjelder.

Råd når du trenger det mest
I 2016 hadde vi nærmere 700 henvendelser til vår veiledningstelefon. Fortsatt er slik at de aller fleste av disse samtalene dreier seg om alkohol, mens temaer som narkotika, medikamenter og spill også er aktuelle. Flertallet av samtalene gjaldt konkrete situasjoner som gjerne innebar en person med problemer. Slike situasjoner kan eksempelvis handle om at en leder er usikker på hvordan han eller hun skal gå frem for å ta en samtale med en medarbeider på bakgrunn av bekymring. I andre tilfeller har leder noen tanker om hvordan de ønsker å gå frem, men ønsker å sparre med Akan når det gjelder fremgangsmåten. Enten det er det ene eller det andre, små eller store saker, er vår veiledningstelefon til for deg.

Hvem ringer oss?
Benytt deg gjerne av veiledningstelefonen uansett hvilken rolle du har i virksomheten. Imidlertid ser vi fra statistikk at de som topper listen av innringere er gjerne HR/personal, ledere, bedriftshelsetjeneste og Akan-kontakter. I tillegg får vi også samtaler fra kollegaer som er bekymret, pårørende og personer som selv har problemer. Vår veiledningstelefon betjenes av rådgivere som har god erfaring med rusforebygging i organisasjoner, offentlige og private virksomheter.

Anonymitet
I mange tilfeller står de som ringer oppe i en vanskelig situasjon som de ikke vet hvordan de skal håndtere. Kanskje innebærer det også sensitiv informasjon. Ønsker du å ringe oss trenger du ikke å si hvem du er, eller hvor du jobber, for å få hjelp. Opplyser du om slike detaljer, skal du vite at vi har taushetsplikt og det som sies på telefonen blir mellom deg og rådgiveren.

Om du lurer på noe smått, eller stort, ring oss – vi er her for å hjelpe.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
narkotika
15Hans Ole Berg

Hans Ole Berg20. november 2016Legg igjen en kommentar

Noen ganger går det bra, også når det handler om narkotika!

Det er ofte alkoholproblemer som er grunnlaget for at ansatte går inn i en Akan-avtale. De senere årene har vi også sett en økning av spillproblemer, og medikamentavhengighet er også representert. Kanskje overraskende for noen, er det også en ikke ubetydelig andel av de som inngår en Akan-avtale som har narkotikaproblemer. For et drøyt tiår siden gikk det fortsatt an å innhente årsrapporter fra norsk arbeidsliv, rapporter som sa noe om Akan-aktiviteten i foregående år. Der dreide hver tiende «Akan-sak» seg om narkotika! Svarprosenten på rapportene ble etter hvert så lav at dataene ikke lenger kunne sies å være representative, i dag kan vi derfor ikke si så mye om andelen narkotikasaker. Til neste år setter Akan kompetansesenter i gang et prosjekt for å systematisere noen av de erfaringene som finnes med narkotikaproblematikk og Akan-avtaler.

 

Arbeidsplassen har en betydning

For ikke lenge siden hørte jeg om en vellykket Akan- avtale som omhandlet en mann i 40årene. Det var amfetaminbruk som var problemet. Det hadde gått fint i ett år nå, etter et tilbakefall. Jeg blir imponert over hvor mye arbeidsplassen (les: leder, akan-kontakter og kollegaer) stiller opp og engasjerer seg, og er villig til å gi en kollega en ny sjanse. Og ikke sjelden enda en sjanse.

Jeg er selvfølgelig også imponert over hvor mye vedkommende selv klarer å stable på bena av viljestyrke og stå-på-vilje, og alt det som trengs for å komme ut av en tøff situasjon. Det å kunne berge jobben ser ut til å være en utrolig god motivasjonsfaktor. Når man i tillegg klarer å etablere nødvendig hjelp rundt vedkommende, er oddsene gode.  Dessverre har jeg også støtt på situasjoner der det ikke har gått bra, der det å komme seg bort fra aktiv rusing har vært for vanskelig. Det viser seg at så lenge narkotikaproblematikk og arbeidsliv er et teoretisk spørsmål, så er det nok mange som tenker «dette kan vi ikke ha i vår virksomhet» og «her må det bare være rett ut!». Det ser likevel ut til at når det kommer til et konkret medmenneske som har problemer, så er omsorgstanken i mange tilfeller med, og det er godt å se.

 

Hasj eller alkohol

Det er for tiden en pågående samfunnsdebatt som omhandler mer eller mindre avkriminalisering eller legalisering av narkotikabruk. Hvis det er sånn at dagens lovverk og håndhevelse er til hinder for at personer får den hjelpen de trenger, så er selvfølgelig ikke det bra, og det burde vi som samfunn finne løsninger på.

Diskusjonen kommer ofte inn på sammenligning av hasj og alkohol, men for å sitere professor Fred Nyberg, Uppsala Universitet, så er det sånn at 98 % av de som røyker hasj, også drikker alkohol! De unge som har røkt hasj mer enn 20 ganger det siste året, drikker 13 liter alkohol pr år. De unge som ikke røyker hasj derimot, drikker «kun» 3 liter alkohol pr år. Så hvor interessant er det å sette de to rusmidlene opp mot hverandre, når spørsmålet egentlig burde være å sammenligne alkohol med hasj + alkohol? Å sammenligne avhengighetspotensiale i ulike preparater er kanskje heller ikke så interessant, når det egentlig ofte er en avhengighet til rusen som er det mest avgjørende.

Hasj kan gi nedsatt innlæringsevne og oppmerksomhet i ett til to døgn etter en rus. Jeg har hørt mange forskere bekrefte dette. Uten å gå inn på andre skadevirkninger ved gjentatt eller langvarig bruk, så er nedsatt årvåkenhet «her og nå» alvorlig nok i arbeidslivet.

 

Hva sier policyen om narkotika?

Vi har stor tro på at en klar ruspolicy i virksomheten er viktig som et forebyggende tiltak. En arbeidsplass trenger klare retningslinjer for hva som er akseptabelt og ikke. Det er ingen tegn som tyder på at vi står overfor en liberalisering i arbeidslivet på dette punktet. Også i de få sakene som har havnet i rettsapparatet, der det har dreid seg om narkotika og arbeidsliv, må man nok si at retten har hatt en relativt konservativ holdning.

Vi tenker vel at arbeidsplassen reflekterer det samfunnet vi lever i, så vi får følge samfunnsdebatten nøye. Kanskje blir det en del Arbeidsmiljøutvalg som i framtiden må ta opp diskusjonen om hva som skal gjelde vedrørende narkotika i egen virksomhet. Mange virksomheter har allerede i dag en policy som sier noe om holdning til bruk av narkotika, også fritidsbruk. Her har det gjerne vært sikkerhetsargumentet som har vært avgjørende; sikkerhet både overfor eventuelle virkninger og ettervirkninger av rus, og også sikkerhetsaspektet ved at narkotikabruk betyr en kriminell handling og alt hva det kan innebære.  Må vi tenke nytt om dette?

Vi får følge debatten!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
løgner
17Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng16. oktober 2016Legg igjen en kommentar

«Hadde du bare innrømmet dette med en gang, skulle vi hjulpet deg!»

Å lyve i en eller annen grad ligger i menneskets natur. Vi gjør det alle sammen selv om det oftest dreier seg om små hvite løgner og pynting på sannheten. Men uærlighet straffes, særlig hvis det gjelder rusproblematikk.

Fra vi er barn får vi høre at vi må snakke sant. Når sannheten er på bordet er liksom alt greit igjen. Du må i hvert fall ikke lyve, for da altså… Så vokser vi opp og blir kjent med hvite løgner. En hvit løgn er i følge Wikipedia en løgn eller bevisst usann ytring som ikke har til hensikt å gjøre noen skade, men som eksempelvis nyttes for å unngå en ubehagelig situasjon. I motsetning til sorte løgner som er mer alvorlig og har til hensikt å såre eller skade andre, handler hvite løgner mer om at vi overdriver, underdriver, legger på eller trekker fra som det passer seg. Vi lærer oss altså å pynte litt på sannheten for å unngå ubehag for oss selv og noen ganger andre. Av og til for å komme oss ut av en knipe, noen ganger for oppnå noe, andre ganger for å pynte på fasaden eller gjøre oss selv mer interessante.

I sosiale medier gjør vi det hele tiden. Du kan ha hatt den kjipeste helgen eller ferien, men på facebook var den heeeeelt fantastisk. Du kan ha kranglet med ektefellen og synes han er den største idioten i verden. Men hvis det tilfeldigvis er bursdagen hans den dagen, ja da elsker du han så høyt at avstanden til månen visstnok ikke er nok. En bekjent som jobber innen rekruttering forteller at noen cv`er på LinkedIn er så pyntet på at de overhodet ikke matcher den personen som kommer inn til intervju. Men det var jo ikke vondt ment eller ment for å skade noen, så oftest slipper man unna med en unnskyldning. Det er mange grunner til en hvit løgn i ny og ne. Det kan være for å unngå nederlag, fordi sannheten er vond, fordi vi ønsker så sterkt at det var annerledes, eller fordi vi søker bekreftelse og anerkjennelse. Fordi vi ønsker å bli sett. Helt grunnleggende basale behov hos ethvert menneske altså. Amerikansk sosialpsykologisk forskning viser at folk lyver en til to ganger om dagen i samtaler med andre som varer i fire til fem minutter.

Så hvorfor river vi oss i håret over at medarbeidere med et problematisk forhold til rus eller spill ikke bare kan innrømme og fortelle sannheten? Handler det om skuffelsen i det at vi blir løyet for, mer enn det faktiske rusproblemet? Veier opplevelsen av å ha blitt lurt av en betrodd medarbeider som vi har satset på tyngre enn å ivareta ansatte? Det betyr ikke at arbeidsplassen skal godta uakseptabel atferd og brudd på lover eller arbeidsreglement. Nei, tvert i mot. Men har vi en tendens til å belønne sannhet med hjelp og Akan-avtale, og straffe uærlighet med oppsigelse?

Livet kan bli et nummer for stort for oss alle innimellom. Vi velger ulike mestringsstrategier. Vi kjenner ikke alltid innholdet i ryggsekken til kollegaen vår eller årsaken bak problemet. Noen står i en dyp livskrise når et problem avsløres, og måten man blir møtt på av arbeidsgiver kan være helt avgjørende  for veien videre og hvorvidt man kommer ut av det med selvrespekten i behold. Det kan lønne seg å bruke litt tid på den fasen der vi oppdager et problem og tilbyr hjelp. Desperate situasjoner tvinger ofte frem løgner og desperate handlinger.

Rekk opp hånda den av dere som forteller andre, særlig sjefen, det du skammer deg mest over i livet! Hvis du rakk opp hånda, hvilken versjon hadde du fortalt?

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Cannabis
10Jarle Wangen

Jarle Wangen22. april 2016Legg igjen en kommentar

Jazztobakk – Noen tanker om hasj

Kjært barn har mange navn. Få rusmidler har flere ganske morsomme slanguttrykk enn hasj.

Dette mytiske rusmiddelet ifra cannabis sativa planten.  Jeg har selv ledd ganske godt av cannabis eller hasj-humoren. Denne steine (slang for ruset), rare hippiefiguren vi ofte ser i amerikanske tv-serier eller filmer.  For eks, skuespilleren og hasj-profetens Tommy Chongs karakter i The 70`s show.

Dette er egentlig en ganske absurd reaksjon fra min side. Jeg er ikke er en cannabisliberaler, men heller en funksjon av at jeg jobbet med avrusning på 90-tallet. Det er ingen hemmelighet at mange av de mest deprimerte og dårligst fungerende pasientene var folk med et tungt cannabismisbruk.

Diskusjonen om hvorvidt cannabis er farlig, eller bør legaliseres, har kommet i jevne bølger (de snart 25 årene jeg har jobbet i rus-sektoren. Faktisk har dette foregått) helt siden 60 tallet.

Det nye nå er at vi ser at flere og flere stater i USA legaliserer hasj, etter min mening med ganske vikarierende motiv. Det blir påstått i kampanjemateriellet at det er bedre at folk velger dette «mindre» skadelige rusmiddelet enn alkohol. Sannheten i en stat er at de trenger skattepenger eller nytt skatteobjekt. Alle vi som har vært i USA vet at det mange dårlige veier og små offentlige budsjetter.

Det jeg tror, eller frykter kan bli konsekvensen av dette, er at opinionen er i ferd med å snu seg også i Norge og Vest Europa.  Noe av det man i dag kan straffes hardt for i Norge er faktisk tillatt i deler av USA. Diskusjon er her allerede ført av noen fremtredende norske akademikere.

Jeg må innrømme at jeg selv har blitt litt mer usikker på fremtiden på grunn av dette. Jeg ser ikke bort i fra at vi vil oppleve at svak hasj med tiden vil bli legalisert også i Norge. Argumentet om at politiet må få slippe å bruke ressurser på den slags, ser jeg vekker gjenklang.

Men jeg lurer på, som et tankeeksperiment. Hvis det er sant som enkelte hevder (jeg har ikke funnet belegg for det) at farene ved hasj er overdrevent, eller at det ikke er farlig i det hele tatt. Det er med andre ord ikke farlig at det kan utløse depresjoner og noen ganger psykoser, at virkestoffet THC henger i kroppen i ukesvis etter inntak.

Vil barn, partnere, kjærester, familie og arbeidskollegaer sette mer pris på at du er ruset? Og at du har nedsatt konsentrasjonsevne og noen ganger en alternativ virkelighetsoppfattelse?

Jeg stiller spørsmål om det er relevant å bare diskutere om cannabis er farlig for brukeren, når konsekvensene for pårørende og arbeidskolleger er så store.

Det eneste jeg hører er sanger på radioen med tekst linjer som «smoking weed, having fun».

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
barn av rusmiddelavhengige
17Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng15. april 20161 Kommentar

«Men det verste var å bli sviktet av mamma»

Sitatet er ikke hentet fra en unik historie. Jeg bare hørte det igjen. Og igjen ble jeg rørt av smerten det beskriver. Og bli sviktet av den tryggeste personen i et barns liv må være det største sviket som kan oppleves.

Sitatet taler på vegne av mange barn som har vokst opp med overdreven alkoholbruk eller rusmisbruk i hjemmet. «Det var nå én ting at pappa drakk, at han ble full, at han var rar eller for syk til å være med på danseoppvisningen. Men at mamma ikke tok oss barna og dro fra han, var verre.» Frykten barn føler når mor eller far oppfører seg annerledes enn de pleier på grunn av rus, kan være vanskelig å ta innover seg. Den uforutsigbare oppførselen, de voldsomme humørsvingningene eller kranglingen med den andre forelderen. Skammen er stor, situasjonen er pinlig og ansvaret barna tar på seg for å normalisere familien er større en hva barneskuldre skal bære.

Flere studier viser at barn som vokser opp i hjem preget av rusmiddelmisbruk har forhøyet risiko for en rekke problemer. Dette kan vise seg allerede når barna er små. På skolen kan barna slite med konsentrasjon, læring og sosialisering. Vanskene kan følge barna inn i ungdomsårene. Sammenliknet med andre unge voksne har barn som har vokst opp i en misbrukerfamilie økt risiko for å utvikle emosjonelle, kognitive, sosiale og psykiske problemer. Dette kan gi utslag i depresjon, spiseforstyrrelser og psykosomatiske lidelser hyppigere enn hos normalbefolkningen. De er også i større grad enn andre i risiko for å utvikle egne rusproblemer (Lindgaard, 2006).

Så når mamma og pappa svikter, hvem stiller opp da? Besteforeldre? Naboen? Tante? Læreren? Barnehageassistenten? Det er ofte mange mennesker utenfor familien som ser at noe ikke er greit, som skjønner at barna i familien påvirkes av mors eller fars alkoholbruk, som snakker om det, som til og med synes synd på barna. Det hjelper bare så lite. For jo flere som ser at noe er galt, jo større er sjansen for at ingen tar tak i det. «Det er sikkert noen andre som gjør det.» Men det burde jo vært omvendt, burde det ikke? Jo flere som ser, jo større er muligheten for å få hjelp!

Det er usikkert hvor mange barn i Norge som har det vanskelig på grunn av voksne omsorgspersoners rusmiddelmisbruk. Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) har beregnet at 50-150 000 barn i Norge lever med foreldre som er avhengige av rusmidler (Rossow, Moan & Natvig, 2009). I en rapport fra Folkehelseinstituttet i 2011 heter det at 90 000 barn her i landet har minst en forelder som misbruker alkohol og hos 410 000 norske barn har en av foreldrene en psykisk lidelse.

Kollegaen din er ikke bare en kollega. Hun er mor, datter, kone, søster, bestemor, venninne. I det du tar praten med en kollega, og forteller at det du opplever gjør deg bekymret, blir du også barnets stemme. Ved å forebygge og håndtere rusproblematikk i arbeidslivet oppnår vi så mye mer enn en ship-shape kollega på jobb. Din prat med en kollega kan føre til endringer som berører mange i hennes liv. Din prat med kollegaen kan være det dyttet som skulle til for at hun snakket med legen sin, eller kontaktet hjelpeapparat for pårørende.

Målet er ikke å bli terapeut men å fortelle hva du opplever i din relasjon til kollegaen din. Er det konkrete hendelser, eller atferdsendringer som er bakgrunnen for bekymringen tar du det som utgangspunkt i samtalen. Kanskje du kan informere om hvilke hjelpetilbud som finnes for pårørende, og være en støttespiller som går sammen med henne. Det viktigste er at vi bruker arbeidsplassen som arena for å skape åpenhet og et nyansert språk, slik at flere kan får hjelp.

Så hva er vi så redd for? Hvorfor unngår vi å ta praten? Hvordan kan vi forsvare denne unnvikelsen med frykt for å ta feil, når vi vet hvilken frykt barna lever med?  Det tar mange år å erkjenne et alkoholproblem og å søke hjelp. Noen ganger like mange år som det tar for et barn å vokse opp. Barndommen får de ikke tilbake.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Narkotika
15Hans Ole Berg

Hans Ole Berg1. april 2016Legg igjen en kommentar

Narkotikasituasjonen i Norge – 450 nye psykoaktive stoffer på markedet i løpet av de siste 4-5 årene!

Dette var et hovedtema på en konferanse tidligere i vinter der Anne Line Bretteville-Jensen fra SIRUS /Folkehelseinstituttet presenterte noe av innholdet i sin nye bok. Det dreier seg om kjemiske stoffer som gjerne framstilles i primitive «laboratorier» i Øst-Europa eller Asia. Stoffene selges i hovedsak over internettet, men er også delvis tilgjengelig i det ordinære narkotikamarkedet på gata. Noen varedeklarasjon på hva stoffene inneholder får du selvfølgelig ikke, så når det gjelder innhold, styrke og virkning må du bare stole på hva som sies på nettet og så ta sjansen! Stoffene er svært billig i produksjon og ved salg via nettet behøver det ikke bli så mange fordyrende mellomledd. Det snakkes om brukerdoser på ca. 30 kroner for enkelte av stoffene!

Det finnes mange navn på disse stoffene. Noen kalles blant annet Legal Highs og kan ha en kjemisk sammensetning som gjør at de ikke står på narkotikalisten i mange land. Andre kalles Designer Drugs og er produsert for å etterligne virkningen av tradisjonelle narkotiske stoffer. For produsentene handler det i tillegg til profitt også om jakten på det «perfekte rusmiddelet» – uten bivirkninger og uønskede effekter. Og unge mennesker stiller seg villig til rådighet som betalende forsøkskaniner. Ved at stoffene har nye kjemiske sammensetninger, vil det gjerne gå litt tid før de gir utslag i de vanlig brukte narkotikatestene. Når stoffet så inkluderes i testbatteriet, så endrer produsentene raskt den kjemiske sammensetningen noe, og så får man ikke utslag på neste prøve igjen. Dette blir nærmest ett kappløp mellom katten og musen, der den ene parten alltid klarer å ligge i forkant. Skulle vi basere virksomhetens rusmiddelpolitikk på rusmiddeltesting er det stor fare for at man kan «frikjenne» mange på feil grunnlag.

Bretteville-Jensen var i sitt foredrag rask til å si at selv om det gjøres store beslag av de nye psykoaktive stoffene både av Politi og Tollmyndigheter, så er det fortsatt de «klassiske» narkotiske stoffene som er de mest brukte i Norge. Man tenker da på hasj, amfetamin, heroin og kokain. Så langt har ikke de nye psykoaktive stoffene utkonkurrert disse!  Kanskje er vi veldig tradisjonelle i Norge i vår måte å ruse oss på? På den annen side skal man nok heller ikke bagatellisere at vi kan stå overfor «en rusmiddelrevolusjon».

Hvordan narkotikasituasjonen egentlig er i norsk arbeidsliv er det vanskelig å få fram data om. Vanlige spørreundersøkelser vil ikke fungere når det gjelder å skulle svare på om man gjør noe som er kriminelt. Folkehelseinstituttet kom med en ny undersøkelse fra arbeidslivet i februar. Den sier at 1,4 % av deltakerne i undersøkelsen hadde brukt narkotika i løpet av de siste to døgn. Her har deltakerne levert spyttprøver som kartleggingsverktøy. Det er ikke bruk eller ruspåvirkning på jobb som er avslørt, men bruk av narkotika generelt ved at man finner nedbrytingsstoffer i prøven.

Ved Akans veiledningstelefon, der vi betjente ca. 700 telefoner i fjor, var det ca. 70 % av samtalene som dreide seg om konkrete personsaker. I disse personsakene var det i fjor 19 % av tilfellene som handlet om narkotika. Så selv om det er alkohol som dominerer, så er det i tillegg et betydelig antall personer i norsk arbeidsliv som blir «avslørt» med narkotikaproblemer og der arbeidsgiver går inn og tilbyr Akan-opplegg. Vi vet at det ikke alltid går bra når det er narkotika i Akan-saker, men det finnes faktisk solskinnshistorier. Akan kompetansesenter har i disse dager fått tilsagn om at vi får noen midler fra Helsedirektoratet til å gjøre en studie der vi vil innhente informasjon fra noen av de arbeidsplassene som har erfaringer med Akan-opplegg med narkotikaproblemer. Dette skal bli spennende å få en systematisert erfaringsoversikt på dette feltet!

Vi har det siste halvåret hatt stor søkning til våre narkotikakurs. Dagskurset som gir en gjennomgang av aktuelle narkotiske stoffer, virkning, tegn og symptomer, erfaringer og hva vi kan gjøre på arbeidsplassen for å forebygge og tidlig intervensjon. Hvis du eller andre i din virksomhet har behov for litt mer kunnskap på dette feltet så følg med i vår kurskatalog som ligger på vår hjemmeside! Vi holder også denne typen kurs bedriftsinternt, så bare ta kontakt med oss!

Med kunnskaper, gode holdninger og fokus på tema, kan vi påvirke vår bedriftskultur!

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
5Hilde Rikter-Svendsen

Hilde Rikter-Svendsen25. november 2015Legg igjen en kommentar

«Tør å ta den samtalen – i beste fall redder du et liv og i verste fall tar du feil!»

I vår dialog med norsk arbeidsliv møter vi heldigvis også arbeidstakere som har egne erfaringer fra å være i en individuell Akan-avtale. Ukas blogger har tatt seg tid til å dele sin historie med oss- det er vi veldig takknemlige for, med forhåpning om at den inspirerer til handling. Hun har bedt om å få være anonym.

Å skjule et rusmisbruk på en arbeidsplass er ikke så vanskelig som en skulle tro – med løgner, sminke, manipulering, sterk vaniljeparfyme og en tro om at du ikke har et problem, kommer du langt. Jo mer alt faller sammen på fritiden, jo viktigere blir det å bygge opp en løgn på jobb om at alt er bra, greit og ikke i det hele tatt jævlig. Se meg, men ikke se meg …

Da jeg ble oppringt for en del år tilbake og invitert inn på intervju ble jeg veldig glad og utrolig overrasket ­ – jeg husket ikke at jeg hadde sendt inn en søknad. Ironien er at jeg fikk skryt for min kreative og morsomme søknad, skrevet i total blackout. Jeg fikk jobben og skulle skjerpe meg nå.

Et par år senere satt jeg der, og mine sjefer tok motet til seg, og tok den «nødvendige samtalen». Livet var nå oppslukt i rus, jeg hadde isolert meg fra venner og familie og etter overdoser, innleggelser og mislykkede avrusninger var jobben det eneste jeg hadde igjen som var i det hele tatt noe stabilt. Hadde fått høre på DPS (distriktspsykiatrisk senter) at jeg «ikke var behandlingsbar» og tenkte dette var harde fakta. Den ville logikken var at så lenge jeg hadde en jobb så var jeg ikke rusmisbruker. Hjemsendt fra jobb raste verden sammen, og jeg prøvde å gjøre slutt på det, for å gjøre en lang historie veldig kort. Jeg ble funnet akkurat i tide og neste stopp var en gård i Vestfold der 12 trinns-modellen brukes for å gi misbrukere livet tilbake.

De sies at 90% av jobben er når du kommer ut av behandling. Rusfri, men skjør skal man tilbake til hverdagen, men denne gangen ærlig med seg selv og andre. Tilfriskningsperioden, som det heter, er mildt sagt en forvirrende tid. Jobben var utrolig viktig å komme tilbake til, men jeg var også livredd. Jeg hadde hørt om Akan og sammen med HR på jobben satte vi sammen en Akan-avtale. Jeg var fullt klar over at den tøffe kjærligheten fra behandling måtte fortsette så jeg ba om en streng avtale. I min avtale stod det svart på hvitt at tok jeg tilbakefall mistet jeg jobben – i tillegg kunne arbeidsgiver komme på hjemmebesøk, teste meg og jeg ble fratatt egenmeldinger. Det kan høres heftig ut, men for meg var det nødvendig. Det er absolutt ingen overdrivelse at dette til slutt kan handle om liv og død for en misbruker. Jeg måtte ha store konsekvenser skulle jeg sette sammen livet igjen, og når livet skal bestå av rutiner er jobben noe av det viktigste – i alle fall for meg.

Akan-avtale ble helt nytt både for meg og jobben, så første tiden måtte vi bare prøve oss frem, samtidig som jeg skjulte den for mine kollegaer. Sier man «ja» til en slik avtale har man allerede invitert noen tett innpå seg, men hvor grensene går er ikke alltid like lett å vite.  Men i en forvirrende tid etter behandling er det uansett trygt at noen tar en prat med deg om de ser du sliter, ser til at du får alkoholfritt i glasset på julebordet og heier på deg. Men det var mange vanskelige dager med stressende tider på jobb som vekket både tørsten og pillemonsteret i meg – og som kunne få frem både offerrollen og ikke minst selvmedlidenheten. På en slik dag ga jeg neste etter, jeg gikk målrettet mot lokal puben etter en lang arbeidsdag, men ved inngangen så jeg plutselig for meg Akan-avtalen stå der i døren og skrike ut – INN HER SKAL DU IKKE!! Avtalen min er i A4 størrelse, men for meg er den 2 meter høy og en meter bred. Jeg ga ikke etter, et tilbakefall kroppen og sjelen nok aldri hadde klart.

Jeg feirer snart 2,5 år rusfri – det viser seg jeg var behandlingsbar allikevel gitt!

Hvor jeg hadde vært i dag om ikke sjefene mine tok den «nødvendige samtalen» liker jeg ikke å tenke på. Hva samtalen førte til er ganske utrolig synes jeg selv. Jeg har hatt mange flotte, fine støttespillere som har inspirert og motivert meg til å velge et rusfritt liv – og mine Akan-kontakter er blant disse flotte menneskene.  Så om du leser dette som arbeidsgiver, og er bekymret for en ansatt: Tør! Tør å ta den samtalen – i beste fall redder du et liv og i verste fall tar du feil. Men tar du feil har du fortsatt vist at du bryr deg og at du ser din ansatt – og omsorg er aldri, aldri feil <3

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
17Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng13. november 2015Legg igjen en kommentar

Nye tider – nye trender – ny Veileder

I dag er vi stolte av å lansere vår nye «Veileder i Akan-modellen»! Veilederen er en revidert og forkortet utgave av den tidligere Metodepermen som beskriver forebygging og håndtering av rus- og spillproblematikk i arbeidslivet etter Akan-modellen.

Ny forskning og nye erfaringer, endringer i arbeidslivet generelt, og utvikling av ledelse og HR spesielt samt ny teknologi, har utfordret noen elementer i Akan-modellen som har ført til behov for justeringer og tilpasninger. Erfaringene og kunnskapen vi har tilegnet oss via tett dialog med bedrifter, har ført til behov for å justere noen faglige begreper samt våre anbefalinger med tanke på organisering av det forebyggende arbeidet, advarselssystemet og oppbevaring av dokumenter. Den grunnleggende verdien i Akan-modellen som handler om partssamarbeid og det å tilby ansatte med rus- eller spillproblematikk hjelp og støtte, står fortsatt stødig.

I revisjonsarbeidet har vi hatt tett samarbeid og konstruktiv dialog med staten (SIRUS), NHO og LO. Staten har via SIRUS bidratt med relevant og oppdatert forskning. NHO og LO har diskutert innholdet internt, samt gjennomgått de juridiske perspektivene.

Ulike bedrifter = ulike policyer
I Veilederen legger vi større vekt på å oppfordre den enkelte bedrift til selv å diskutere holdninger til hva som er akseptabel bruk av rusmidler og spill, og hva som er uakseptabel bruk. Å diskutere «Hvordan ønsker vi å ha det hos oss?» er et enkelt og effektiv grep for å bygge kultur. Slike diskusjoner kan gjennomføres i ulike fora i bedriften og bidra til å sette temaet på agendaen. En policy vil variere ut ifra bedriftens størrelse, bransje, kultur, verdiplattform, yrkesgrupper og arbeidsoppgaver som utføres der. Av den grunn vil reaksjoner og konsekvenser av brudd på policy også variere noe ut ifra en helhetsvurdering, men ved å beskrive reaksjoner i forkant, opplever både ledere og ansatte trygghet og forutsigbarhet. «Det var enklere for meg å reagere med en gang ettersom vi hadde diskutert dette i forkant» hører vi leder ofte si.

Fra «advarselssystem» til ulike reaksjoner basert på en helhetsvurdering
Fra å snakke om «advarselssystemet» som innebar første advarsel ved første brudd, så andre advarsel ved andre brudd og valget mellom en Akan-avtale og ordinær personalsak, beskriver vi nå ulike «reaksjonsformer ved brudd». En reaksjon må henge sammen med avviket eller bruddet, og vil variere fra samtale, hjemsendelse, advarsel eller i ytterste konsekvens oppsigelse. Uansett må det foretas en helhetsvurdering på bakgrunn av situasjonen. «Advarselssystemet» kunne oppfattes noe rigid og som en saksgang som måtte følges uansett. Noen arbeidsgivere har stilt spørsmål om dette undergraver leders styringsrett i særlige alvorlige tilfeller? Vårt svar til det er naturligvis at Arbeidsmiljøloven og leders styringsrett gjelder uansett.

Når vi nå sier «ulike reaksjonsformer ved brudd» i stedet for å snakke om «advarselssystemet» understreker vi at den enkelte bedrift på forhånd må beskrive hva som er akseptabelt og uakseptabelt når det gjelder rusmidler og spill, og samtidig beskrive hvordan brudd skal håndteres. Det vil være ulikheter i hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt basert på arbeidsoppgaver, risiko, yrkesgrupper, lovverk m.m. Ingen saker er like, og det må derfor foretas en helhetsvurdering av hva slags reaksjon som er best egnet. Likevel understreker vi at formålet med å bruke Akan-modellen fortsatt er at man ønsker å tilby hjelp før ansettelsesforholdet vurderes.

Fra sletting av dokumenter til elektroniske personalarkiv
De fleste virksomheter har i dag elektroniske personalarkiv og dette utfordrer muligheter til å makulere dokumentasjon i Akan-saker, altså advarsler og Akan-avtaler. Av den grunn henviser vi nå til Personopplysningsloven og oppfordrer den enkelte virksomhet til å utarbeide gode rutiner for oppbevaring av dokumenter og innsynsrett.

I vår daglige dialog med bedrifter erfarer vi at det er mange måter å løse dette på: Noen virksomheter vi har kontakt med velger fortsatt å oppbevare denne type dokumentasjon i papirformat innelåst i et arkiv, med mulighet for å makulere når Akan-avtalen avsluttes. Dersom Akan-avtalen brytes og saken behandles videre som en ordinær personalsak, fører de dokumentasjonen inn i det elektroniske personalarkivet. Andre bedrifter fører alt elektronisk og lager en rutine på at det noteres at Akan-avtalen er overholdt og avsluttet. Poenget er at dette kan løses på ulike måter så lenge det lages gode og sikre rutiner som ivaretar vedkommende og den sensitive informasjonen som følger av situasjonen.

Til slutt har vi valgt å ikke trykke Veilederen i papirformat, men la den ligge på nettsiden vår i et lese- og utskriftsvennlig format. Det gir oss muligheten til å oppdatere den jevnlig med ny kunnskap, nye verktøy og ikke minst spare noen trær. Veilederen er et levende dokument som vil gjennomgås og revideres med jevne mellomrom. Vi tar gjerne innspill fra dere slik at den kan forbedres ytterligere ved neste revisjon.

Veileder i Akan-modellen.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter