Pårørende

Pårørende av rusavhengige
15Hans Ole Berg

Hans Ole Berg12. mars 2017Legg igjen en kommentar

Å ha et rusproblem er ingen enkel livssituasjon, men det finnes noen som har det verre!

Pårørende til rusavhengige lever mange ganger i en konstant krisesituasjon. Alt dreier seg om den rusavhengige. Når det er en periode uten rusing lever man i usikkerheten for hvor lang tid det går før det setter i gang igjen. I aktive rusperioder lever man i det «helvete» dette mange ganger medfører. I rettferdighetens navn skal en vel ikke glemme å si at ikke alle rusavhengige er slemme, men uansett er det ingen drømmesituasjon man lever i når man har et rusproblem i huset.

Akan kompetansesenter mottok i fjor ca. 700 veiledningssamtaler. Av de som ringte inn var ca. 4 % pårørende til rusavhengige. Det er kanskje ikke en så stor gruppe, men historiene er alvorlige nok. Det var både ektefeller /samboere, foreldre og søsken som ringte inn. Akan Kompetansesenter er kanskje ikke « det riktige stedet» å ringe – vi har best kompetanse på å gi råd om hva man kan gjøre når et problem gir seg utslag på arbeidsplassen. Likevel – et sted må man begynne, og det blir gjerne lengere samtaler selv om man ofte ender med å gi råd om å kontakte andre instanser, slik som veiledningssentre for pårørende, fastlege eller behandlingsapparatet.

– Det er ingen enkel situasjon når man lever sammen med en mann i 50-årene som nesten hver kveld drikker så mye at han tidlig sovner på sofaen i stua. Han har en ansvarsfull jobb, og kommer seg med få unntak alltid på jobb i tide. Det ble jo en del timers søvn. Han er selvfølgelig ikke enig i at han drikker for mye og vil ikke høre snakk om å søke hjelp. Hva gjør jeg? Skal jeg ringe arbeidsgiver og fortelle hvordan det ligger an? Kan det virkelig være sånn at de ikke merker noen ting på jobben?

eller

Mor til en sønn på 45+ år som for noen år siden flyttet hjem igjen til mor etter en skilsmisse. Drikker daglig. Mener selv han ikke drikker for mye. Mor er svært bekymret for drikkingen og ringte arbeidsgiver for at de skulle hjelpe ham allerede for et halvt år siden. Likevel har ingenting bedret seg. Skal jeg ringe arbeidsgiver igjen? Hva kan jeg gjøre?    

I samtalene blir man forbauset over hvor store alkoholproblemer enkelte har uten at arbeidsplassen klarer å fange det opp. At arbeidsplassen er det siste stedet man viser fram sitt problem, har vi sagt i årevis, men hvordan kan det være så alvorlig og likevel så usynlig? Nå er selvfølgelig ikke alltid familien orientert om hva som skjer på jobben – det kan jo være at det er tatt affære der – men da skulle det vel ha ført til en endring også i hjemmet?

Spørsmålet fra de pårørende er alltid «hva kan jeg gjøre for å hjelpe den rusavhengige bedre?». Det er sjelden spørsmål om hvor lenge man som pårørende må holde ut, «når er det min tur til å tenke på meg selv, når er det rimelig at det skal handle om meg og mitt liv!». Alltid er det «misbrukeren» det skal handle om.

Vi anbefaler gjerne å ta kontakt med for eksempel fastlege og der søke hjelp for din egen situasjon  – man kan bli syk av å være pårørende! Du har også pasientrettigheter. Ruspoliklinikker kan også gi hjelp til pårørende selv om ikke vedkommende som drikker er med.

Det finnes også frivillige hjelpetilbud – en omfattende oversikt finner du på HelseNorge (Lukk det første bildet som dukker opp (X) så kommer du videre!)

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
elsk meg
6Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl14. februar 2017Legg igjen en kommentar

Elsk meg! Elsk meg! Elsk meg!

Litt om kjærlighet, ærlighet og rus….

Som rusfri i et par år, og stolt av det, får jeg ofte henvendelser fra privatpersoner som vil ha hjelp og råd. Dette blogginnlegget ble inspirert av en herre som er nyforelsket i en flott kvinne, men (det er vel alltid et men) hun er alkoholiker. Så han ville vite hvordan han kunne hjelpe henne best mulig, slik at de kan ri sammen inn i solnedgangen, slik man ofte visualiserer i den fasen. Sånn det er nå kommer de seg vel ikke opp på hesten engang, og det er ikke sikkert de noen gang kommer til å gjøre det.

Når jeg selv var i aktiv rus, var jeg alltid på jakt etter en redningsmann. En som kunne dempe angsten, si jeg var pen selv om jeg så ut som et takras, ikke fortelle meg alt dumt jeg gjorde i blackout, overse alt drama, ikke være flau over meg og elske meg. Det var veldig viktig at han elsket meg, siden jeg hatet meg selv så sterkt. Hvem han var betydde heller ikke så mye. Syntes han synd på meg i tillegg, var han jo perfekt. Det er en drittsituasjon for begge parter, for å si det mildt, og det er falsk kjærlighet. Rus og romantikk hører ikke alltid sammen.

Herren som tok kontakt skal ha ros for sin medmenneskelighet og skryt for at han prøver å finne en løsning. Likevel, det er en grunn til at vi har så mange behandlingsplasser – man trenger ofte profesjonell hjelp, og det skal ikke falle på din siste flamme.  Å falle for en som har et rusproblem ender som oftest med det fagfolket kaller medavhengighet, og sånn i praksis blir du totalt utslitt. Vi fortjener alle å bli elsket ja, men det er som det sies – vi må elske oss selv først.

Jeg sier ikke at et par ikke kan komme seg gjennom et rusmisbruk, for det er det mange som har gjort, men det krever tålmodighet, samarbeid og forståelse. I mange tilfeller går den ene på AA- møter mens den andre går på møter for pårørende – begge møter like viktige å delta på. Det er forandringer for begge parter og det tar tid. En jeg kjenner til hadde kona involvert i sin Akan-avtale. Det er verken vanlig eller noe Akan anbefaler, men det reddet ekteskapet deres. Det er ingen fasit, men man må vite hva man begir seg inn i om man elsker en som elsker rus mer.

Jeg fikk anbefalt i behandling å vente med det å involvere seg med det motsatte kjønn i to år. Siden jeg er flink pike ventet jeg tre år og glad for det. Jeg trengte flere år for å bli kjent med meg selv som rusfri. Har fyll og tull vært en del av hvem du er i så mange år, så må man finne ut av hvem man er uten dette. Ikke minst var det viktig for meg med hjelp av en Akan- avtale for å mestre jobben min. Tre år senere trengte jeg ingen redningsmann, og det jeg var tiltrukket av før er ikke det jeg finner tiltrekkende nå (i mine glansdager var det et fullt barskap eller tilgang til reseptblokk som var hot!) Jeg er ikke lenger sykelig opptatt av om en annen person liker meg for enhver pris, fordi jeg liker meg selv igjen. Det var rart å være den som nå gjør det slutt, istedenfor å være den som alltid blir forlatt fordi den andre ikke orker mer. Det er en frihet jeg unner alle som sliter.

Jeg har ikke et riktig svar å gi til henvendelsen jeg fikk, jeg kan bare dele mine egne erfaringer og tanker, så får paret det gjelder finne ut selv om de er klare for å ta denne utfordringen sammen. Jeg håper jo på det beste, fordi jeg heier på kjærligheten og at de som sliter med avhengighet skal få hjelp – Akan kan være en veldig bra start.

Hjertelig hilsen meg  <3

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Har jeg et problem med rus?
10Einar Nilsen

Einar Nilsen30. oktober 2016Legg igjen en kommentar

«Sorry ass, du har et problem!»

Forrige måned satt jeg ute og tok en øl med en gjeng gamle kompiser og bekjente fra skoledagene. I sånne sammenhenger dreier jo ofte praten seg om hvor man har havnet i livet, hvor mange barn man har, hvor man bor, og hva man jobber med. Mange av disse menneskene har jeg ikke sett på årevis, og det eneste jeg vet om dem er strengt tatt det de legger ut på Facebook. Bilder av byturer, familieferier og chablis i solnedgang kan vel neppe gi noe mer enn et overflatisk bilde. Ofte mistenker jeg at det primært dreier seg om å skape inntrykk, en forskjønnelse av hverdagen og imagebygging. Det tar ikke lang tid før et par av dem begynner å bli rimelig beruset, men tydeligvis ikke fulle nok til å glemme at jeg jobber i Akan kompetansesenter…

 

«Er jeg alkis?»

Som jeg nesten burde forventet, kommer det en ny variant av et spørsmål jeg har fått så mange ganger tidligere i løpet av årene jeg har jobbet i Akan. Denne gangen var det «Jeg drikker én til to kasser øl i uka jeg, så da er jeg alkis da eller? Er jeg avhengig da? Hæ?»

Som sagt, jeg har hørt denne strofen noen ganger før. Alt fra «jeg drikker et glass vin hver dag, er det avhengighetsskapende?» til «Jeg tar seks-sju Valium før frokost, er jeg avhengig?» Det slår meg at vi mennesker er utrolig opptatt av tall og grenseverdier for å definere om vi er noe eller ikke, og vi er veldig opptatt av avhengighetsaspektet knyttet til rus.

Noen spør fordi de lurer, men i situasjonen forrige måned blir jeg litt usikker… Jeg tenker: Hvorfor spør du om det? Er det for å «arrestere» meg som jobber i rusfeltet på noe, eller er det en litt «kjekkas» måte å spørre om noe du faktisk er litt bekymret for? Uansett, jeg må jo forsøke å gi et svar.

 

Problem eller avhengighet?

Tja… Hva om man glemmer ordet «avhengig» for en stund, og heller stiller spørsmålet «har jeg et problem?»

For når er et problem et problem? Er det når drikkingen går ut over helsa di? Når drikkingen går ut over jobben din? Prioriterer du å drikke fremfor andre aktiviteter? For eksempel å gjøre ting med familien din? Med andre ord: Kan du kjøre ungene til trening, eller må bilen stå fordi du har drukket? Eller er du så fyllesjuk på søndag morgen at du ikke kan kjøre guttungen på kamp?

Når man snakker om familie, kolleger og venner… Hvordan er det med familien? Synes de at drikkingen din er et problem? Er de kanskje bekymret over drikkingen din og har bedt deg om å redusere? Må de kjempe en kamp for å få deg til å prioritere annerledes? Hva tror du kollegene dine tenker? Klarer du å passe jobben din, eller må de dekke over for deg og kanskje også gjøre deler av jobben din?

Og ikke minst… Se for deg hvordan du ønsker at livet skal være for deg… «Det gode liv» Føler du at drikkingen kommer i veien for dette?

Det er ikke sikkert mengden og omfanget av drikkingen er avgjørende, men effekten drikkingen har på deg og omgivelsene dine kan ha stor betydning.

Hvis du kan svare ja på flere av disse spørsmålene, så vil jeg si at ja, du har et problem. Om du har en avhengighet til alkohol vet jeg ikke, men sorry ass! Du har et problem!

Shit happens, heldigvis er det hjelp å få!

 

PS: Dersom du har lyst til å sjekke dine egne alkoholvaner, eller ønsker å gi noen andre du bryr deg om muligheten til det, ta en kikk på det kostnadsfrie programmet Balance. Balance gir deg muligheten til å gjøre en rask sjekk helt anonymt, programmet tilbyr også hjelp til å justere vanene dersom det er behov for det.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
AA
4Hasle Løchen

Hasle Løchen30. september 2016Legg igjen en kommentar

Livgivende resignasjon – felleskapets betydning i å gi livet en ny retning

Jeg har møtt en del mennesker i ulike sammenhenger, som har vist meg at livet er et krevende prosjekt hvor det meste ikke læres på friundervisningen, men i selve livet. Mennesker som har vist mot til å erkjenne at livet har stoppet opp eller gått i stå, og som våger å be om hjelp og støtte i håp om å gi livet en ny retning. Det står det respekt av!

 

Selvhjelpsbevegelsen Anonyme Alkoholikere

En selvhjelpsbevegelse som aldri slutter å imponere meg er Anonyme Alkoholikere (AA). Et felleskapstilbud til mennesker som sliter med rusavhengighet og hvor selverkjennelsen er et vesentlig premiss for å tilkjempe seg et verdig liv. Rusfrihet oppnås bl.a. ved å dele erfaringer, styrke og håp under mottoet «vi kan, der jeg ikke kunne». I erkjennelsen av at en ikke makter å mestre livet uten rus, søker en sammen med likesinnede som har erfart at det er i overgivelsen – ved å «slippe kontrollen», at en faktisk kan gjenvinne den. Siddhartha skal ha uttrykt noe av det samme på følgende måte: «den ytterste form for kontroll er overgivelse». Når en prøver å kontrollere det en er maktesløs overfor, mister en også kontrollen over det en tidligere kunne kontrollere. Den jeg var ruset seg og den jeg var vil ruse seg igjen.

Veien ut av dette dilemmaet er ikke innsikt, men en erkjennelse av at hybris må vike for ydmykhet. Denne forandringen blir en ny måte å forandre seg på. Avhengighetslidelsen ligger først og fremst på et emosjonelt plan, der en forveksler intimitet med intensitet, og tror det er intimitet. Dette er en illusjon.

 

AA`s grunnlegger

Bill Wilson, AA`s grunnlegger, befinner seg i Akron, hvor han skal gjøre noen aksjespekulasjoner. Han har fått jobben tilbake etter utallige rehabiliteringsforsøk. Han har nå vært rusfri en tid og håper at han endelig kan gi sin kone, Lois, et helt annet liv etter mange slitsomme år. Aksjespekulasjonene mislykkes og Bill vandrer hvileløst omkring i foajeen og hører lystig latter og klirring i glass inne fra baren. Han kjenner et sterkt sug til å drikke og får panikk. Intuitivt skjønner Bill W. at den eneste redningen i denne kritiske situasjonen er en samtale med en annen alkoholiker. Han stormer til telefonen hvor han tidligere har sett at det er en liste over byens prester. Etter ni avslag får han napp og blir satt i forbindelse med Henrietta Seiberling. Henrietta har fått vite at Dr. Bob, som er kirurg og en nær venn av familien, har levd med et alvorlig alkoholproblem i hemmelighet over mange år.

 

Bill møter Bob

Bill W. treffer dr. Bob hjemme hos Henrietta, neste dag. Dr. Bob rister i hele kroppen og forteller allerede i døren at han kan avsette 15 minutter. Dr. Bob sier at han har fått all verdens hjelp av de beste terapeuter og at han heller ikke tror Bill W. kan hjelpe han. Bill ser på han og sier at han ikke er der for å hjelpe noen andre enn seg selv. Bill forteller da sin egen historie med fornedring, maktesløshet og hvordan han hadde fått hjelp når han selv, og de fleste rundt han, hadde mistet håpet. For første gang i sitt liv kjenner Dr.Bob  at det finnes noen som vet – både fakta om alkoholisme og hvordan det føles. Denne ukjente mannen fra New York hadde vært der, i skammens og dødsskyggens land. Tomas Tranströmer beskriver noe av dette når han sier: Det finns mitt i skogen en oväntad glänta som bara kan hittas av den som gått vilse» Og her starter en helt ny historie. Denne dagen i 1935 regnes som startpunktet for AA- bevegelsen . Hverken Bill eller Bob drakk etter denne dagen. Når en rusavhengig snakker med en annen rusavhengig, da oppstår det en identifikasjon som ikke kan erstattes av noen annen kompetanse. I følge Wikepedia eksisterer det i dag over 100.000 AA-grupper spredt verden over.

 

Vi er avhengige av mening

Den eksistensielle dimensjonen er viktig i denne sammenhengen. Rusavhengigheten er både kompulsiv og eksistensiell. Vi er alle avhengig av mening. Det er arts-typisk for mennesket, ifølge Einar Øverenget. Rus kan fungere som en meningserstatter, men da blir det ofte som å besvare ens åndelige rop ved å gå til feil adresse. Ingeborg Refling Hagen har sagt følgende: «materielle verdier er alt som det blir mindre av ved å dele. Åndelige verdier er det det blir mer av ved å dele (vennskap, felleskap, ømhet, kjærlighet, humor, glede, håp etc)».

 

Livsassistanse

Noen og enhver har vel i noen grad opplevd at livet er blitt et nummer for stort i en gitt sammenheng. Da er det viktig å ha en eller flere som kan støtte og utfordre en. Noen som kan gi livsassistanse i en vanskelig situasjon.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
venn som drikker for mye
15Hans Ole Berg

Hans Ole Berg25. september 2016Legg igjen en kommentar

Hva kan jeg egentlig si, når det er en venn i min egen omgangskrets som drikker for mye?

Det er ikke snakk om alkoholproblemer. Det handler om at han drikker godt over hva vi kan kalle grensen for å drikke på rødt i henhold til de vanlige anbefalinger.  Når jeg kan uttale meg om forbruket hans så er det ut ifra hans egen beskrivelse, hva hans familie forteller, og hva jeg selv observerer når vi er sammen i selskapelig sammenheng. Men han er alltid snill og grei, og selv om han har drukket en del så er han bare hyggelig i selskaper. Han er en kjernekar, og han er alltid forsiktig med ikke å drikke for sent på kvelden hvis han skal på jobb eller kjøre bil dagen etter.  Ingen i familien har egentlig noe å utsette på ham – kun at de synes han drikker mye, og det sier de så ofte at han nok blir lei av å høre det!  Det er som at ved å innrømme at det blir for mye, så kan forbruket bare fortsette – det er bare «hyggelig» sosial drikking så da er det greit. Ikke drikking i smug.

Som Akan-rådgiver er jeg vant til å anbefale telling av alkoholenheter, minst tre hvite dager i uken, samt å holde seg til «lykkepromille» når man drikker alkohol.  Likevel blir det litt rart for meg å ta en samtale med en av mine nære venner hvor jeg anbefaler dette sånn direkte.  Jeg har liksom ingen innfallsport for å begynne å snakke om det. Når vi snakker om alkoholbruk generelt så blir det gjerne at vi er heldige som kan kose oss med ett glass vin – ute i kveldssolen nå når det er så fint vær – eller inne foran peisen når det er høst – at det kanskje kan bli litt mye hvis man legger det sammen, men man må jo hygge seg også, og det plager jo ingen!

Hva skal jeg egentlig si – det er så mye lettere å komme med anbefalinger når det gjelder generelt som et rusforebyggende tiltak på arbeidsplassen. Men når det gjelder en i egen omgangskrets så blir det annerledes. Jeg har jo ikke lyst til å få rollen som overvåkeren «Mr. Akan» som holder oppsyn med mine venner! Uansett hva jeg har fortalt om hva jeg egentlig jobber med i Akan, så tenker jo også mine venner at det er rusproblemer vi jobber med, og at det er forebygging av problemer vi har fokus på. Vårt helsefremmende fokus om sunnere alkoholvaner, til ettertanke for alle oss som bruker alkohol, er ikke så lett å få folk til å ta inn.  Jeg får uansett alltid spørsmålet: Ja, er det mange som har problemer da? Eller hjelper det noe, det dere gjør?

Tenk om min kamerats arbeidsplass kunne sette fokus på rusforebygging! Tenk om de satset på å tilby Balance-programmet til alle sine ansatte! Det kan jo hende at hvis «alle andre» på jobben tok en selvtest på alkoholforbruk, så ville han også gjort det. Det kunne også hende at tilbakemeldingen han fikk ble en tankevekker? Kanskje han til og med i smug ville gått til del to av Balance-programmet og tenkt litt mer. Han kunne jo i hvert fall ikke føle seg uthengt, stigmatisert eller bli provosert, hvis dette var noe alle på jobb deltok i? Synd han jobber i en bedrift der de har en alkoholkultur som er alt annet enn forebyggende slik jeg oppfatter seminarene, reisene og festene deres.

Jeg føler at det litt feigt av meg å skylle på at andre (bedriften) burde gjort noe. Jeg skal love at jeg ikke skal slutte å lete etter den gylne anledning til å snakke med ham, men jeg vil ikke at det skal bli feil og ødelegge forholdet vårt. Som sagt, jeg tenker ikke at han har problemer – det er den tidlige forebyggingstanken jeg er ute etter. Rart at det skal være så mye enklere med teori, enn det å gjøre noe i virkeligheten!

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Cannabis
10Jarle Wangen

Jarle Wangen22. april 2016Legg igjen en kommentar

Jazztobakk – Noen tanker om hasj

Kjært barn har mange navn. Få rusmidler har flere ganske morsomme slanguttrykk enn hasj.

Dette mytiske rusmiddelet ifra cannabis sativa planten.  Jeg har selv ledd ganske godt av cannabis eller hasj-humoren. Denne steine (slang for ruset), rare hippiefiguren vi ofte ser i amerikanske tv-serier eller filmer.  For eks, skuespilleren og hasj-profetens Tommy Chongs karakter i The 70`s show.

Dette er egentlig en ganske absurd reaksjon fra min side. Jeg er ikke er en cannabisliberaler, men heller en funksjon av at jeg jobbet med avrusning på 90-tallet. Det er ingen hemmelighet at mange av de mest deprimerte og dårligst fungerende pasientene var folk med et tungt cannabismisbruk.

Diskusjonen om hvorvidt cannabis er farlig, eller bør legaliseres, har kommet i jevne bølger (de snart 25 årene jeg har jobbet i rus-sektoren. Faktisk har dette foregått) helt siden 60 tallet.

Det nye nå er at vi ser at flere og flere stater i USA legaliserer hasj, etter min mening med ganske vikarierende motiv. Det blir påstått i kampanjemateriellet at det er bedre at folk velger dette «mindre» skadelige rusmiddelet enn alkohol. Sannheten i en stat er at de trenger skattepenger eller nytt skatteobjekt. Alle vi som har vært i USA vet at det mange dårlige veier og små offentlige budsjetter.

Det jeg tror, eller frykter kan bli konsekvensen av dette, er at opinionen er i ferd med å snu seg også i Norge og Vest Europa.  Noe av det man i dag kan straffes hardt for i Norge er faktisk tillatt i deler av USA. Diskusjon er her allerede ført av noen fremtredende norske akademikere.

Jeg må innrømme at jeg selv har blitt litt mer usikker på fremtiden på grunn av dette. Jeg ser ikke bort i fra at vi vil oppleve at svak hasj med tiden vil bli legalisert også i Norge. Argumentet om at politiet må få slippe å bruke ressurser på den slags, ser jeg vekker gjenklang.

Men jeg lurer på, som et tankeeksperiment. Hvis det er sant som enkelte hevder (jeg har ikke funnet belegg for det) at farene ved hasj er overdrevent, eller at det ikke er farlig i det hele tatt. Det er med andre ord ikke farlig at det kan utløse depresjoner og noen ganger psykoser, at virkestoffet THC henger i kroppen i ukesvis etter inntak.

Vil barn, partnere, kjærester, familie og arbeidskollegaer sette mer pris på at du er ruset? Og at du har nedsatt konsentrasjonsevne og noen ganger en alternativ virkelighetsoppfattelse?

Jeg stiller spørsmål om det er relevant å bare diskutere om cannabis er farlig for brukeren, når konsekvensene for pårørende og arbeidskolleger er så store.

Det eneste jeg hører er sanger på radioen med tekst linjer som «smoking weed, having fun».

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
barn av rusmiddelavhengige
17Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng15. april 20161 Kommentar

«Men det verste var å bli sviktet av mamma»

Sitatet er ikke hentet fra en unik historie. Jeg bare hørte det igjen. Og igjen ble jeg rørt av smerten det beskriver. Og bli sviktet av den tryggeste personen i et barns liv må være det største sviket som kan oppleves.

Sitatet taler på vegne av mange barn som har vokst opp med overdreven alkoholbruk eller rusmisbruk i hjemmet. «Det var nå én ting at pappa drakk, at han ble full, at han var rar eller for syk til å være med på danseoppvisningen. Men at mamma ikke tok oss barna og dro fra han, var verre.» Frykten barn føler når mor eller far oppfører seg annerledes enn de pleier på grunn av rus, kan være vanskelig å ta innover seg. Den uforutsigbare oppførselen, de voldsomme humørsvingningene eller kranglingen med den andre forelderen. Skammen er stor, situasjonen er pinlig og ansvaret barna tar på seg for å normalisere familien er større en hva barneskuldre skal bære.

Flere studier viser at barn som vokser opp i hjem preget av rusmiddelmisbruk har forhøyet risiko for en rekke problemer. Dette kan vise seg allerede når barna er små. På skolen kan barna slite med konsentrasjon, læring og sosialisering. Vanskene kan følge barna inn i ungdomsårene. Sammenliknet med andre unge voksne har barn som har vokst opp i en misbrukerfamilie økt risiko for å utvikle emosjonelle, kognitive, sosiale og psykiske problemer. Dette kan gi utslag i depresjon, spiseforstyrrelser og psykosomatiske lidelser hyppigere enn hos normalbefolkningen. De er også i større grad enn andre i risiko for å utvikle egne rusproblemer (Lindgaard, 2006).

Så når mamma og pappa svikter, hvem stiller opp da? Besteforeldre? Naboen? Tante? Læreren? Barnehageassistenten? Det er ofte mange mennesker utenfor familien som ser at noe ikke er greit, som skjønner at barna i familien påvirkes av mors eller fars alkoholbruk, som snakker om det, som til og med synes synd på barna. Det hjelper bare så lite. For jo flere som ser at noe er galt, jo større er sjansen for at ingen tar tak i det. «Det er sikkert noen andre som gjør det.» Men det burde jo vært omvendt, burde det ikke? Jo flere som ser, jo større er muligheten for å få hjelp!

Det er usikkert hvor mange barn i Norge som har det vanskelig på grunn av voksne omsorgspersoners rusmiddelmisbruk. Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) har beregnet at 50-150 000 barn i Norge lever med foreldre som er avhengige av rusmidler (Rossow, Moan & Natvig, 2009). I en rapport fra Folkehelseinstituttet i 2011 heter det at 90 000 barn her i landet har minst en forelder som misbruker alkohol og hos 410 000 norske barn har en av foreldrene en psykisk lidelse.

Kollegaen din er ikke bare en kollega. Hun er mor, datter, kone, søster, bestemor, venninne. I det du tar praten med en kollega, og forteller at det du opplever gjør deg bekymret, blir du også barnets stemme. Ved å forebygge og håndtere rusproblematikk i arbeidslivet oppnår vi så mye mer enn en ship-shape kollega på jobb. Din prat med en kollega kan føre til endringer som berører mange i hennes liv. Din prat med kollegaen kan være det dyttet som skulle til for at hun snakket med legen sin, eller kontaktet hjelpeapparat for pårørende.

Målet er ikke å bli terapeut men å fortelle hva du opplever i din relasjon til kollegaen din. Er det konkrete hendelser, eller atferdsendringer som er bakgrunnen for bekymringen tar du det som utgangspunkt i samtalen. Kanskje du kan informere om hvilke hjelpetilbud som finnes for pårørende, og være en støttespiller som går sammen med henne. Det viktigste er at vi bruker arbeidsplassen som arena for å skape åpenhet og et nyansert språk, slik at flere kan får hjelp.

Så hva er vi så redd for? Hvorfor unngår vi å ta praten? Hvordan kan vi forsvare denne unnvikelsen med frykt for å ta feil, når vi vet hvilken frykt barna lever med?  Det tar mange år å erkjenne et alkoholproblem og å søke hjelp. Noen ganger like mange år som det tar for et barn å vokse opp. Barndommen får de ikke tilbake.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Ta praten
26Elisabeth Ege

Elisabeth Ege8. april 2016Legg igjen en kommentar

Hvis du er bekymret, ta praten!

I forbindelse med vårt årsmøte 31. mars lanserte vi forebyggingskampanjen #Ta Praten. Målet med kampanjen er å senke terskelen for å se sin kollega i hverdagen og heller ta en prat for mye enn en for lite, dersom man er bekymret.

Med kampanjefilmen Ta Praten viser vi hva som kan skje hvis vi lar det går for langt:

  • Du får aldri nok bevis
  • Er du bekymret for en kollega, ta praten!
  • Kontakt Akan kompetansesenter for råd og verktøy

Vi håper at flere er med å spre kampanjebudskapet. Vi i Akan kompetansesenter mener at vi kan bidra til å forebygge rusproblematikk på arbeidsplassen hvis vi får senket terskelen for å ta praten med en kollega man er bekymret for. Tor Arne Solbakken, nestleder i LO, uttalte under årsmøtet at det fortsatt er viktig at enkeltindivider blir ivaretatt og tatt hånd om. Kristin Skogen Lund, administrerende direktør i NHO, uttalte at det er viktig å snakke om rus og få mer åpenhet rundt rus i arbeidslivet.

I følge en fersk undersøkelse som ble gjennomført av YouGov, på vegne av Akan kompetansesenter, har:

  • 4 av 10 ledere vært bekymret for at en medarbeider drikker for mye
    • Av disse tok 41 prosent praten med vedkommende
    • Men hele 1 av 4 var usikre på hva de skulle gjøre – så de gjorde ingenting
  • Av de som tok praten, opplevde 1 av 2 at medarbeideren reagerte med takknemlighet for å bli sett

Når det gjelder medarbeidere, har:

  • 1 av 5 vært bekymret for at en kollega drikker for mye
  • Dessverre så mener hele 1 av 3 at dette ikke angår dem, og at de derfor ikke har gjort noe med bekymringen sin

 

Se filmen, og del den gjerne!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
17Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng13. november 2015Legg igjen en kommentar

Nye tider – nye trender – ny Veileder

I dag er vi stolte av å lansere vår nye «Veileder i Akan-modellen»! Veilederen er en revidert og forkortet utgave av den tidligere Metodepermen som beskriver forebygging og håndtering av rus- og spillproblematikk i arbeidslivet etter Akan-modellen.

Ny forskning og nye erfaringer, endringer i arbeidslivet generelt, og utvikling av ledelse og HR spesielt samt ny teknologi, har utfordret noen elementer i Akan-modellen som har ført til behov for justeringer og tilpasninger. Erfaringene og kunnskapen vi har tilegnet oss via tett dialog med bedrifter, har ført til behov for å justere noen faglige begreper samt våre anbefalinger med tanke på organisering av det forebyggende arbeidet, advarselssystemet og oppbevaring av dokumenter. Den grunnleggende verdien i Akan-modellen som handler om partssamarbeid og det å tilby ansatte med rus- eller spillproblematikk hjelp og støtte, står fortsatt stødig.

I revisjonsarbeidet har vi hatt tett samarbeid og konstruktiv dialog med staten (SIRUS), NHO og LO. Staten har via SIRUS bidratt med relevant og oppdatert forskning. NHO og LO har diskutert innholdet internt, samt gjennomgått de juridiske perspektivene.

Ulike bedrifter = ulike policyer
I Veilederen legger vi større vekt på å oppfordre den enkelte bedrift til selv å diskutere holdninger til hva som er akseptabel bruk av rusmidler og spill, og hva som er uakseptabel bruk. Å diskutere «Hvordan ønsker vi å ha det hos oss?» er et enkelt og effektiv grep for å bygge kultur. Slike diskusjoner kan gjennomføres i ulike fora i bedriften og bidra til å sette temaet på agendaen. En policy vil variere ut ifra bedriftens størrelse, bransje, kultur, verdiplattform, yrkesgrupper og arbeidsoppgaver som utføres der. Av den grunn vil reaksjoner og konsekvenser av brudd på policy også variere noe ut ifra en helhetsvurdering, men ved å beskrive reaksjoner i forkant, opplever både ledere og ansatte trygghet og forutsigbarhet. «Det var enklere for meg å reagere med en gang ettersom vi hadde diskutert dette i forkant» hører vi leder ofte si.

Fra «advarselssystem» til ulike reaksjoner basert på en helhetsvurdering
Fra å snakke om «advarselssystemet» som innebar første advarsel ved første brudd, så andre advarsel ved andre brudd og valget mellom en Akan-avtale og ordinær personalsak, beskriver vi nå ulike «reaksjonsformer ved brudd». En reaksjon må henge sammen med avviket eller bruddet, og vil variere fra samtale, hjemsendelse, advarsel eller i ytterste konsekvens oppsigelse. Uansett må det foretas en helhetsvurdering på bakgrunn av situasjonen. «Advarselssystemet» kunne oppfattes noe rigid og som en saksgang som måtte følges uansett. Noen arbeidsgivere har stilt spørsmål om dette undergraver leders styringsrett i særlige alvorlige tilfeller? Vårt svar til det er naturligvis at Arbeidsmiljøloven og leders styringsrett gjelder uansett.

Når vi nå sier «ulike reaksjonsformer ved brudd» i stedet for å snakke om «advarselssystemet» understreker vi at den enkelte bedrift på forhånd må beskrive hva som er akseptabelt og uakseptabelt når det gjelder rusmidler og spill, og samtidig beskrive hvordan brudd skal håndteres. Det vil være ulikheter i hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt basert på arbeidsoppgaver, risiko, yrkesgrupper, lovverk m.m. Ingen saker er like, og det må derfor foretas en helhetsvurdering av hva slags reaksjon som er best egnet. Likevel understreker vi at formålet med å bruke Akan-modellen fortsatt er at man ønsker å tilby hjelp før ansettelsesforholdet vurderes.

Fra sletting av dokumenter til elektroniske personalarkiv
De fleste virksomheter har i dag elektroniske personalarkiv og dette utfordrer muligheter til å makulere dokumentasjon i Akan-saker, altså advarsler og Akan-avtaler. Av den grunn henviser vi nå til Personopplysningsloven og oppfordrer den enkelte virksomhet til å utarbeide gode rutiner for oppbevaring av dokumenter og innsynsrett.

I vår daglige dialog med bedrifter erfarer vi at det er mange måter å løse dette på: Noen virksomheter vi har kontakt med velger fortsatt å oppbevare denne type dokumentasjon i papirformat innelåst i et arkiv, med mulighet for å makulere når Akan-avtalen avsluttes. Dersom Akan-avtalen brytes og saken behandles videre som en ordinær personalsak, fører de dokumentasjonen inn i det elektroniske personalarkivet. Andre bedrifter fører alt elektronisk og lager en rutine på at det noteres at Akan-avtalen er overholdt og avsluttet. Poenget er at dette kan løses på ulike måter så lenge det lages gode og sikre rutiner som ivaretar vedkommende og den sensitive informasjonen som følger av situasjonen.

Til slutt har vi valgt å ikke trykke Veilederen i papirformat, men la den ligge på nettsiden vår i et lese- og utskriftsvennlig format. Det gir oss muligheten til å oppdatere den jevnlig med ny kunnskap, nye verktøy og ikke minst spare noen trær. Veilederen er et levende dokument som vil gjennomgås og revideres med jevne mellomrom. Vi tar gjerne innspill fra dere slik at den kan forbedres ytterligere ved neste revisjon.

Veileder i Akan-modellen.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
mobbing
13Trygve Fredrik Myhren

Trygve Fredrik Myhren11. september 2015Legg igjen en kommentar

Seksåringene som kanskje vil få et rusproblem

Selv ikke landets mest aktive Akan-virksomheter klarer fullt ut å forebygge at enkelte ansatte får et rusproblem. Når starter så et rusproblem? Og hvor tidlig er det mulig å tenke forebygging?


Arvelige og familiære årsaker til rusproblemer skal vi naturlig nok holde utenfor her. Men la oss se på de ytre miljøfaktorene. Det er her du og jeg kommer inn i bildet. Og barna våre. Som dem som inkluderer og blir inkludert, og ekskluderer og blir ekskludert. La oss nå altså tenke tidligst mulig forebygging. Da er vi i barnehagen og skolen – arenaene utenfor hjemmet som påvirker barna våre mest.

Én elev i hver klasse mobbes hver dag gjennom flere år i grunnskolen
Å bli mobbet er svært skadelig. Sammenhengen mellom mobbing og senere rusproblemer er åpenbar – det er minner og opplevelser som må fortrenges. Hver 20. elev mobbes daglig i grunnskolen, hver dag gjennom flere år, hver fjerde elev en gang i blant, i følge FUG (Foreldreutvalget for grunnopplæringen). Daglig mobbes altså 3.200 seksåringer (av cirka 64.000 førsteklassinger) og flere enn 30.000 elever på alle klassetrinn (av totalt 618.000 barn i grunnskolen). Hvilken rolle har dine og mine barn i dette? Hva kan du og jeg som foreldre gjøre? I samarbeidet Manifest mot mobbing er ‘Voksne skaper vennskap’ en viktig del. Du og jeg har et viktig ansvar – mobbingen og ekskluderingen i skolen (og barnehagen) kan stoppes. Mobbingen og ekskluderingen stoppes. Tallene er en skam. (Selv om de i de senere år har vist en viss nedgang, jamfør elevundersøkelsen.) Konsekvensene vil følge disse menneskene gjennom hele livet, også arbeidslivet – om de da ikke blir uføretrygdet som følge av den påførte smerten.

Er det greit at 2500 av de ansatte i Oslo kommune mobbes hver dag?
Ville vi akseptert en arbeidsplass der fem prosent av de ansatte mobbes hver dag? Ansatte som heller ikke har mulighet til å bli sykmeldt som følge av smerten de påføres? (Det har nemlig ikke skoleelever.) Neppe.

Hvis vi mener alvor med inkludering må mobbingen i skolen stoppes
Manifest mot mobbing handler om ‘et forpliktende samarbeid for et godt og inkluderende oppvekst- og læringsmiljø’. Skoler som gjennomfører aktivitetene som er beskrevet i manifestet klarer å stoppe mobbingen. Ingen er viktigere enn barna våre. Så får det heller stå til at det kanskje en vakker dag i en lys fremtid ikke lenger er samme behov for Akan.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter