Posts Tagged ‘Pårørende’

Pårørende av rusavhengige
15Hans Ole Berg

Hans Ole Berg12. mars 2017Legg igjen en kommentar

Å ha et rusproblem er ingen enkel livssituasjon, men det finnes noen som har det verre!

Pårørende til rusavhengige lever mange ganger i en konstant krisesituasjon. Alt dreier seg om den rusavhengige. Når det er en periode uten rusing lever man i usikkerheten for hvor lang tid det går før det setter i gang igjen. I aktive rusperioder lever man i det «helvete» dette mange ganger medfører. I rettferdighetens navn skal en vel ikke glemme å si at ikke alle rusavhengige er slemme, men uansett er det ingen drømmesituasjon man lever i når man har et rusproblem i huset.

Akan kompetansesenter mottok i fjor ca. 700 veiledningssamtaler. Av de som ringte inn var ca. 4 % pårørende til rusavhengige. Det er kanskje ikke en så stor gruppe, men historiene er alvorlige nok. Det var både ektefeller /samboere, foreldre og søsken som ringte inn. Akan Kompetansesenter er kanskje ikke « det riktige stedet» å ringe – vi har best kompetanse på å gi råd om hva man kan gjøre når et problem gir seg utslag på arbeidsplassen. Likevel – et sted må man begynne, og det blir gjerne lengere samtaler selv om man ofte ender med å gi råd om å kontakte andre instanser, slik som veiledningssentre for pårørende, fastlege eller behandlingsapparatet.

– Det er ingen enkel situasjon når man lever sammen med en mann i 50-årene som nesten hver kveld drikker så mye at han tidlig sovner på sofaen i stua. Han har en ansvarsfull jobb, og kommer seg med få unntak alltid på jobb i tide. Det ble jo en del timers søvn. Han er selvfølgelig ikke enig i at han drikker for mye og vil ikke høre snakk om å søke hjelp. Hva gjør jeg? Skal jeg ringe arbeidsgiver og fortelle hvordan det ligger an? Kan det virkelig være sånn at de ikke merker noen ting på jobben?

eller

Mor til en sønn på 45+ år som for noen år siden flyttet hjem igjen til mor etter en skilsmisse. Drikker daglig. Mener selv han ikke drikker for mye. Mor er svært bekymret for drikkingen og ringte arbeidsgiver for at de skulle hjelpe ham allerede for et halvt år siden. Likevel har ingenting bedret seg. Skal jeg ringe arbeidsgiver igjen? Hva kan jeg gjøre?    

I samtalene blir man forbauset over hvor store alkoholproblemer enkelte har uten at arbeidsplassen klarer å fange det opp. At arbeidsplassen er det siste stedet man viser fram sitt problem, har vi sagt i årevis, men hvordan kan det være så alvorlig og likevel så usynlig? Nå er selvfølgelig ikke alltid familien orientert om hva som skjer på jobben – det kan jo være at det er tatt affære der – men da skulle det vel ha ført til en endring også i hjemmet?

Spørsmålet fra de pårørende er alltid «hva kan jeg gjøre for å hjelpe den rusavhengige bedre?». Det er sjelden spørsmål om hvor lenge man som pårørende må holde ut, «når er det min tur til å tenke på meg selv, når er det rimelig at det skal handle om meg og mitt liv!». Alltid er det «misbrukeren» det skal handle om.

Vi anbefaler gjerne å ta kontakt med for eksempel fastlege og der søke hjelp for din egen situasjon  – man kan bli syk av å være pårørende! Du har også pasientrettigheter. Ruspoliklinikker kan også gi hjelp til pårørende selv om ikke vedkommende som drikker er med.

Det finnes også frivillige hjelpetilbud – en omfattende oversikt finner du på HelseNorge (Lukk det første bildet som dukker opp (X) så kommer du videre!)

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
venn som drikker for mye
15Hans Ole Berg

Hans Ole Berg25. september 2016Legg igjen en kommentar

Hva kan jeg egentlig si, når det er en venn i min egen omgangskrets som drikker for mye?

Det er ikke snakk om alkoholproblemer. Det handler om at han drikker godt over hva vi kan kalle grensen for å drikke på rødt i henhold til de vanlige anbefalinger.  Når jeg kan uttale meg om forbruket hans så er det ut ifra hans egen beskrivelse, hva hans familie forteller, og hva jeg selv observerer når vi er sammen i selskapelig sammenheng. Men han er alltid snill og grei, og selv om han har drukket en del så er han bare hyggelig i selskaper. Han er en kjernekar, og han er alltid forsiktig med ikke å drikke for sent på kvelden hvis han skal på jobb eller kjøre bil dagen etter.  Ingen i familien har egentlig noe å utsette på ham – kun at de synes han drikker mye, og det sier de så ofte at han nok blir lei av å høre det!  Det er som at ved å innrømme at det blir for mye, så kan forbruket bare fortsette – det er bare «hyggelig» sosial drikking så da er det greit. Ikke drikking i smug.

Som Akan-rådgiver er jeg vant til å anbefale telling av alkoholenheter, minst tre hvite dager i uken, samt å holde seg til «lykkepromille» når man drikker alkohol.  Likevel blir det litt rart for meg å ta en samtale med en av mine nære venner hvor jeg anbefaler dette sånn direkte.  Jeg har liksom ingen innfallsport for å begynne å snakke om det. Når vi snakker om alkoholbruk generelt så blir det gjerne at vi er heldige som kan kose oss med ett glass vin – ute i kveldssolen nå når det er så fint vær – eller inne foran peisen når det er høst – at det kanskje kan bli litt mye hvis man legger det sammen, men man må jo hygge seg også, og det plager jo ingen!

Hva skal jeg egentlig si – det er så mye lettere å komme med anbefalinger når det gjelder generelt som et rusforebyggende tiltak på arbeidsplassen. Men når det gjelder en i egen omgangskrets så blir det annerledes. Jeg har jo ikke lyst til å få rollen som overvåkeren «Mr. Akan» som holder oppsyn med mine venner! Uansett hva jeg har fortalt om hva jeg egentlig jobber med i Akan, så tenker jo også mine venner at det er rusproblemer vi jobber med, og at det er forebygging av problemer vi har fokus på. Vårt helsefremmende fokus om sunnere alkoholvaner, til ettertanke for alle oss som bruker alkohol, er ikke så lett å få folk til å ta inn.  Jeg får uansett alltid spørsmålet: Ja, er det mange som har problemer da? Eller hjelper det noe, det dere gjør?

Tenk om min kamerats arbeidsplass kunne sette fokus på rusforebygging! Tenk om de satset på å tilby Balance-programmet til alle sine ansatte! Det kan jo hende at hvis «alle andre» på jobben tok en selvtest på alkoholforbruk, så ville han også gjort det. Det kunne også hende at tilbakemeldingen han fikk ble en tankevekker? Kanskje han til og med i smug ville gått til del to av Balance-programmet og tenkt litt mer. Han kunne jo i hvert fall ikke føle seg uthengt, stigmatisert eller bli provosert, hvis dette var noe alle på jobb deltok i? Synd han jobber i en bedrift der de har en alkoholkultur som er alt annet enn forebyggende slik jeg oppfatter seminarene, reisene og festene deres.

Jeg føler at det litt feigt av meg å skylle på at andre (bedriften) burde gjort noe. Jeg skal love at jeg ikke skal slutte å lete etter den gylne anledning til å snakke med ham, men jeg vil ikke at det skal bli feil og ødelegge forholdet vårt. Som sagt, jeg tenker ikke at han har problemer – det er den tidlige forebyggingstanken jeg er ute etter. Rart at det skal være så mye enklere med teori, enn det å gjøre noe i virkeligheten!

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Dette går ikke lenger
26Elisabeth Ege

Elisabeth Ege14. august 2015Legg igjen en kommentar

Dette går ikke lenger

Som alle andre får jeg ofte spørsmål om hva jeg jobber med når jeg treffer nye mennesker. Når jeg forteller at jeg er leder i Akan kompetansesenter, er den vanligste reaksjonen: Godt jeg ikke har hatt med dere å gjøreHvorfor sier du det, spør jeg da. Og svaret jeg får bekrefter situasjonen for det store flertall av virksomheter i landet vårt. Mange bedriftsledere tenker ikke på å hindre problematisk alkoholbruk før de står midt oppe i det de tror, eller vet, er en sak som dreier seg om alkoholbruk som går utover jobben.  I en undersøkelse gjennomført av Perduco i 2013 på vegne av oss i Akan kompetansesenter, svarte 60 % av de 1500 lederne i privat sektor som ble intervjuet, at de ikke har kjøreregler for alkoholbruk.

Dette går ikke lenger er en ganske vanlig innledning på de rundt 800 henvendelsene vi får til vår veiledningstelefon årlig.  I underkant av 30 % av telefonhenvendelsene er fra bedrifter med færre enn 50 ansatte, så problemer knyttet til alkoholbruk er like relevant for små og mellomstore virksomheter som store.

Kanskje har du vært borti noe lignende situasjonene som følger nedenfor? I hvert fall er de typiske eksempler på  henvendelser til vår veiledningstelefon:

Endring i atferd

Leder i stor bedrift: Dette går ikke lenger. Per har i alle år vært en humørspreder, en kollega og medarbeider vi har kunnet stole på. Jeg kjenner han ikke igjen lenger. Han følger ikke opp avtalte frister, spiser ikke lunsj med oss andre lenger, oppfarende overfor både kolleger og samarbeidspartnere. Han har vært gjennom en tøff skilsmisse, og jeg mistenker at han kan ha et alkoholproblem. Hva vil du anbefale meg å gjøre?

Innpåsliten mellomleder

Verneombud mellomstor virksomhet: Dette går ikke lenger. Vi har en mellomleder som i lengre tid har fungert godt, men som i økende grad har begynt å drikke mer enn vanlig på jobbfestene våre. Greit nok, sier verneombudet, hadde det ikke vært for at han blir innpåsliten. Flere av hans kvinnelige medarbeidere har kommet til meg og sagt de synes dette er vemmelig. Hva bør jeg gjøre?

Familievirksomhet

Eier og leder av en liten familiebedrift: Dette går ikke lenger! Min søster, som er medeier i bedriften og ansatt, har i mange år drukket i overkant av hva som er fornuftig, også på firmafestene. Jeg har sagt til henne at jeg tror hun har et alkoholproblem, og sagt jeg er villig til å bidra til at hun får hjelp. Men hun har reagert med sinne og vist til at hun alltid møter edru på jobb og gjør jobben sin mer enn godt nok. Det har hun hatt rett i lenge, men….  Det siste halvåret har sykefraværet hennes økt, og jeg tror det har luktet alkohol av og til. I går møtte hun beruset på jobb.  Jeg sendte henne hjem. Var det riktig reaksjon? Hvordan skal jeg ta dette videre?  

Bekymret? – gjør noe med det!

Gjennom veiledningssamtalene får vi et klart bilde av at det ikke skorter på bekymringer i norsk arbeidsliv. Utfordringen ser ut til å være å respondere på bekymringene. Vår dialog med ledere og medarbeidere i forbindelse med våre rundt 400 årlige bedriftsbesøk og bedriftsinterne kurs, gir oss det samme inntrykket. Mange er bekymret, men dessverre er det altfor mange som gjør noe med det.

Anbefalinger

Vår respons på ovennevnte henvendelser er: har du snakket med vedkommende? Det er viktig å vise at man bryr seg og at man ser den det gjelder. I tillegg spør vi virksomheten om de har noen kjøreregler som regulerer forhold som dette? Et dokument som sier noe om hva som er greit og ikke greit når det gjelder alkoholbruk, hvordan dere skal gå fram dersom en ansatt bryter reglene og hva som er leders ansvar i slike situasjoner?  Når svaret er «nei», anbefaler vi å utarbeide slike kjøreregler. Videre å sørge for at alle ansatte blir kjent med kjørereglene. Hensikten er å skape forutsigbarhet for både ledere og medarbeidere, rask respons ved bekymringer og god håndtering av uønskede situasjoner.

Når det gjelder samtalen er det ikke leders ansvar å stille diagnose. Leders rolle er å peke på hvilke konsekvenser den ansattes atferd gir for arbeidsplassen. Det kan dreie seg om sikkerhetsrisiko, belastning for arbeidsmiljøet, omdømmerisiko, og ikke minst nedsatt produktivitet for den det gjelder, for kolleger og lederen!

Hent tips og råd på www.akan.no eller ring vår veiledningstelefon 22 40 28 00, så hjelper vi deg i gang.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Adventslys
17Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng5. desember 2014Legg igjen en kommentar

Ett lys for arbeidsglede

Sist søndag tente vi det første adventslyset. «Det tennes for glede, mamma» sa mine to håpefulle, idet de skjønte at jeg hadde glemt adventsverset.

Det nærmer seg jul og avslutning av 2014, som for min del har vært det mest hektiske, arbeidskrevende, utfordrende og spennende året noen gang. Idet fyrstikken tok fyr, og det første adventslyset ble tent, tenkte jeg at jeg aldri må glemme gleden ved jobben min, selv i de mest intense periodene. Arbeidsglede altså. Og med arbeidsglede tenker jeg på hva som gjør at jeg hver dag gleder meg til å gå på jobb, og på mine verdier for jobben jeg gjør som rådgiver i Akan kompetansesenter.

I går holdt jeg kurs for en liten eksklusiv gjeng med ledere et sted på Vestlandet. Jeg lot deltakerne bestemme agendaen, og de ønsket blant annet å lære mer om spillproblematikk. I det jeg snakker om dataspill understreker jeg at de kanskje ikke har kolleger som spiller så mye dataspill at det påvirker jobben, men at de høyst sannsynlig har noen kolleger som er foreldre til barn som spiller så mye dataspill at det påvirker familierelasjonen og skolearbeid.

Ørene spisses, øynene er store og jeg forstår at temaet interesserer. Godt ut i et resonnement heves en arm og mannen foran meg forteller at han vil dele noe med oss. «Jeg har vært i denne situasjonen» sier han med en ro og trygghet i stemmen, som om det var det mest naturlige i verden. «Min sønn ble så oppslukt i World of Warcraft da han var 16 år at det gikk utover vår familie og jobben min. Jeg ble sykemeldt tilslutt, jeg» sier han. «Husker dere ikke det da?» Det gikk et lite gisp gjennom forsamlingen, og han la til: «Dagene var preget av krangel og mas. Mellom oss som foreldre og han, og mellom meg og konen min. Vi visste til slutt ikke hva vi skulle gjøre så vi kontaktet de vi trodde kunne hjelpe oss; familieterapeut, psykiatrisk ungdomsteam og skolehelsetjeneste. Etter mange samtaler og nesten to år med spill som det eneste vi snakket om kom redningen» sier han. «Han fikk jobb. Da falt alt på plass for han og for oss.»

Deltakerne kjente hverandre godt. De har jobbet sammen lenge. Men dette var nytt for de fleste i rommet. De roser han for åpenheten. For å dele sine erfaringer med oss. De klemmer og tar vare på hverandre. Og jeg takker han spesielt fordi slike historier gir tyngde og troverdighet til min kunnskap og jobb.

Så hvor er sammenhengen her? Og hvordan kan jeg gjøre andres sårbarhet til min arbeidsglede,  tenker du sikkert nå? Vi må tilbake til verdiene. Hvis det vi gjør med Akan-arbeidet bidrar til å øke forståelse, kompetanse og åpenhet om medarbeideres rus- og spillproblematikk, og ikke minst når det gjelder pårørende, er det verdt å være sliten når året går mot slutten og juleferien nærmer seg. Hvis noen får støtte og hjelp fordi Akan-arbeidet i virksomheten bidrar til åpenhet og kompetanse, berører det meg og gjør meg glad.

Det nærmer seg andre søndag i advent. Da skal jeg tenne to lys. To lys for håp og glede

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter