«Men det verste var å bli sviktet av mamma»

Sitatet er ikke hentet fra en unik historie. Jeg bare hørte det igjen. Og igjen ble jeg rørt av smerten det beskriver. Og bli sviktet av den tryggeste personen i et barns liv må være det største sviket som kan oppleves.

Sitatet taler på vegne av mange barn som har vokst opp med overdreven alkoholbruk eller rusmisbruk i hjemmet. «Det var nå én ting at pappa drakk, at han ble full, at han var rar eller for syk til å være med på danseoppvisningen. Men at mamma ikke tok oss barna og dro fra han, var verre.» Frykten barn føler når mor eller far oppfører seg annerledes enn de pleier på grunn av rus, kan være vanskelig å ta innover seg. Den uforutsigbare oppførselen, de voldsomme humørsvingningene eller kranglingen med den andre forelderen. Skammen er stor, situasjonen er pinlig og ansvaret barna tar på seg for å normalisere familien er større en hva barneskuldre skal bære.

Flere studier viser at barn som vokser opp i hjem preget av rusmiddelmisbruk har forhøyet risiko for en rekke problemer. Dette kan vise seg allerede når barna er små. På skolen kan barna slite med konsentrasjon, læring og sosialisering. Vanskene kan følge barna inn i ungdomsårene. Sammenliknet med andre unge voksne har barn som har vokst opp i en misbrukerfamilie økt risiko for å utvikle emosjonelle, kognitive, sosiale og psykiske problemer. Dette kan gi utslag i depresjon, spiseforstyrrelser og psykosomatiske lidelser hyppigere enn hos normalbefolkningen. De er også i større grad enn andre i risiko for å utvikle egne rusproblemer (Lindgaard, 2006).

Så når mamma og pappa svikter, hvem stiller opp da? Besteforeldre? Naboen? Tante? Læreren? Barnehageassistenten? Det er ofte mange mennesker utenfor familien som ser at noe ikke er greit, som skjønner at barna i familien påvirkes av mors eller fars alkoholbruk, som snakker om det, som til og med synes synd på barna. Det hjelper bare så lite. For jo flere som ser at noe er galt, jo større er sjansen for at ingen tar tak i det. «Det er sikkert noen andre som gjør det.» Men det burde jo vært omvendt, burde det ikke? Jo flere som ser, jo større er muligheten for å få hjelp!

Det er usikkert hvor mange barn i Norge som har det vanskelig på grunn av voksne omsorgspersoners rusmiddelmisbruk. Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) har beregnet at 50-150 000 barn i Norge lever med foreldre som er avhengige av rusmidler (Rossow, Moan & Natvig, 2009). I en rapport fra Folkehelseinstituttet i 2011 heter det at 90 000 barn her i landet har minst en forelder som misbruker alkohol og hos 410 000 norske barn har en av foreldrene en psykisk lidelse.

Kollegaen din er ikke bare en kollega. Hun er mor, datter, kone, søster, bestemor, venninne. I det du tar praten med en kollega, og forteller at det du opplever gjør deg bekymret, blir du også barnets stemme. Ved å forebygge og håndtere rusproblematikk i arbeidslivet oppnår vi så mye mer enn en ship-shape kollega på jobb. Din prat med en kollega kan føre til endringer som berører mange i hennes liv. Din prat med kollegaen kan være det dyttet som skulle til for at hun snakket med legen sin, eller kontaktet hjelpeapparat for pårørende.

Målet er ikke å bli terapeut men å fortelle hva du opplever i din relasjon til kollegaen din. Er det konkrete hendelser, eller atferdsendringer som er bakgrunnen for bekymringen tar du det som utgangspunkt i samtalen. Kanskje du kan informere om hvilke hjelpetilbud som finnes for pårørende, og være en støttespiller som går sammen med henne. Det viktigste er at vi bruker arbeidsplassen som arena for å skape åpenhet og et nyansert språk, slik at flere kan får hjelp.

Så hva er vi så redd for? Hvorfor unngår vi å ta praten? Hvordan kan vi forsvare denne unnvikelsen med frykt for å ta feil, når vi vet hvilken frykt barna lever med?  Det tar mange år å erkjenne et alkoholproblem og å søke hjelp. Noen ganger like mange år som det tar for et barn å vokse opp. Barndommen får de ikke tilbake.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter