bevis
13Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl27. mai 2018Legg igjen en kommentar

Bevis på tilståelser og tilgivelse

Mistenkes en ansatt for å ha et rusproblem er det lett å gå inn i rollen som etterforsker for å sikre seg bevis før man tar den nødvendige samtalen. Dette er en helt normal reaksjon – samtalen er ikke lett og harde fakta gjør den litt lettere. Problemet derimot er at jakten på bevis kan overskygge det samtalen faktisk skal handle om: omsorg. Så er vi hobbypsykologer eller privatdetektiver?

 

Klemmen stoppet alt forsvar

Jeg var så dårlig da jeg fikk min nødvendige samtale at jeg ikke kan huske om bevis ble lest opp eller ikke. Jeg husker mest bare klemmen jeg fikk av min leder. Den klemmen stoppet alt forsvar, benektelse eller sinne over å bli avslørt. Spillet var over og med det kom en frihet jeg unner alle som sliter. Jeg vet ikke hvordan min samtale ville blitt uten den omsorgen. Veldig mange som sliter med rus har det ikke bra, i det hele tatt! Skjule hvor jævlig livet er blir en rutine og det kan være en vanskelig mur å bryte seg gjennom. En bulldoser gir raskt resultater, men å bryte ned muren litt mer forsiktig kan gjøre det mye lettere på sikt.

 

Skam

Jeg tar ofte del i rollespill for Akan når de holder kurs. Jeg spiller, ikke så tilfeldig, den ansatte med et rusproblem og deltagere er leder eller kollega som skal konfrontere meg etter en fuktig firmafest. Dette rollespillet er perfekt for å trene seg på en slik samtale, men det er fortsatt ikke lett i det hele tatt (og jeg spiller gjerne en ansatt i fullt forsvar). Jeg opplever som tidligere nevnt: alle bevis blir lagt frem. Hva jeg gjorde, hvor mye jeg drakk, hvor pinlig det var for mine kolleger osv. Bevismaterialet kommer på løpende bånd for å sikre seg at man har rett. Jeg kan kjenne på skammen jeg hadde for mange år siden når jeg skal være skuespiller på disse kursene. Skam som ofte gjør at man prøver nekte og blir sint, sur, lei seg og kjemper for å holde tårer tilbake med å spille tøff. Sjelden spør den andre hvordan det egentlig går med meg. Et enkelt spørsmål som kan avsløre så mye mer enn en gjennomgang av en kveld man kanskje ikke en gang husker.

 

Spør om jeg har det bra

Når jeg ruset meg var det å måtte stå for noe jeg hadde gjort i ruset tilstand en bunnløs skam. Jeg kunne berolige meg selv med at det ikke var så ille, men ofte var det faktisk veldig ille. Jeg visste aldri hva jeg skulle si når fakta om min oppførsel kom på bordet. Min oppførsel gikk utover andre uten at dette var meningen. Jeg ga dem rom til å få sagt det som de trengte si, samtidig som jeg ville skrike ut «beklager!» Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde dette. Jeg hater meg selv og har det helt jævlig. Jeg fortjente ikke noen klem selv om det var det jeg ønsket meg aller mest. Jeg mente ikke å være en idiot og ønsket bare mest her i verden å ikke leve det livet jeg levde. Så om en kollega har skjemt ut deg og hele firmaet på en kick-off er det stor sannsynlighet for at dette ikke er handlinger av et menneske som elsker livet, men noen som ikke takler det. Spør om jeg har det bra – bevis har du sikkert nok av.

Privatdetektiv er da kanskje ikke den beste rollen å ta på seg før en nødvendig samtale, men være hobbypsykolog er heller ikke alltid svaret. Mange som sliter trenger profesjonell hjelp og her kan det beste du gjør som leder være å be den ansatte om å oppsøke hjelp. Husk også at du kan ta en telefon til Akan kompetansesenter og forhøre deg om hva du burde gjøre for å hjelpe den ansatte. For til syvende og sist tror jeg de fleste ledere vil akkurat det: hjelpe den ansatte. Og gjør det gjerne med mer følelser enn fakta ❤

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
fredag kveld
1Klemmetvold

Klemmetvold13. mai 2018Legg igjen en kommentar

Hva med fredag kveld?

Medarbeiderne er en liten bedrift som bare ansetter mennesker som har slutta med rus. Vi har hatt et bevisst forhold til rus siden vi starta, men har fortsatt mye å lære. I dag har vi 18 medarbeidere med rusbakgrunn, hvorav 12 har en fast stilling. Alle er ansatt på ordinære vilkår.

I februar inviterte vi Trygve Myhren fra Akan kompetansesenter med på hyttetur for å hjelpe oss med å utvikle og forankre et rusreglement. Trygve var med oss for å fasilitere en diskusjon om hvordan vi forholder oss til rus i Medarbeiderne og hvordan vi ønsker at det skal være. Vi hadde en veldig fin diskusjon og kom frem til et rusreglement som senere har blitt tatt opp og vedtatt på allmøte.

Gjennom å jevnlig diskutere rusproblematikk har vi gjort både ledere og medarbeidere bevisst på hva som er greit og hva som ikke er greit. For eksempel er det i Medarbeiderne uaktuelt med alkohol i jobbsammenheng, og det er ikke greit å invitere kolleger med på fest. Alle vet at å si ifra om at noen har det tøft er å bry seg og flere sier ifra om at de har det vanskelig selv. Å be om hjelp er en åpning til å beholde jobben. Holder man ting hemmelig kan man på sikt ødelegge både for seg selv og andre.

At man ikke skal møte rusa på jobb har vært en selvfølge siden vi starta, men nå har vi blitt enige om at bruk av illegale rusmidler på fritida ikke er forenlig med arbeid hos oss.  Å søke jobb hos oss skal henge sammen med et aktivt valg om å ikke lenger ha illegale rusmidler som en del av livet sitt. Hva du gjør fredag kveld trenger ikke påvirke arbeidsevnen mandag morgen, men det sier noe om hvem du er og hvordan du vil leve. Å røyke hasj fredag kveld kan gå fint én gang, men hva med neste gang?

Vi tror det gir mye bedre forankring når vi diskuterer disse reglene i plenum enn om de kom fra ledelse eller et lite utvalg. Et viktig og grunnleggende prinsipp for oss er at bedriftens mål alltid er at du skal lykkes i å holde deg rusfri og beholde jobben.

Vi tror at det å ha tilknytning til en arbeidsplass som med ujevne mellomrom tar opp rus og rusutfordringer som tema vil kunne være sterkt forebyggende. Vi har ennå mye å lære, men synes det er fint å kunne dele det vi lærer underveis.

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
16Trygve Fredrik Myhren

Trygve Fredrik Myhren6. mai 2018Legg igjen en kommentar

Akan handler i stor grad ikke om rus og avhengighet

«Jeg er ikke særlig opptatt av Akan», sa en HR-sjef til meg nylig. «Ikke jeg heller», svarte jeg, for ikke å si applauderte jeg, for jeg visste hva hun siktet til. «Samtidig er jeg dønn lojal overfor Akan som min arbeidsgiver», la jeg for sikkerhets skyld til.

 

Den paradoksale, nødvendige innsikten

Det HR-sjefen siktet til var at tidlig forebygging av funksjonssvikt og frafall med nødvendighet må handle om å ta tak i observerbare endringer uten å vite årsak. I Akan-modellen er derfor de tre knaggene fravær, arbeidsutførelse og atferd helt sentrale. Altså fakta-endringer i en eller flere av disse over en viss tid.

 

«Når vi vet hva det dreier seg om er vi oftest for sent ute …»

Hvordan ser en spilleavhengig ut? Hvordan se forskjell på en som er i ferd med å utvikle et rus-/avhengighetsproblem og en som sliter med angst eller depresjon? I følge Folkehelseinstituttet sliter om lag halvparten av befolkningen med disse vanligste psykiske plagene i løpet av livet.

Spørsmålene er retoriske. Vi ser som hovedregel ingen forskjell. Skal vi da vente til vi vet hva det dreier seg som, der vi ferdes med ‘Akan-hatten’ på? For Akan handler jo om rus og avhengighet, ikke angst, depresjon, søvnproblemer, utbrenthet, samlivsproblemer, (reaktiverte) traumer og den slags. Eller?

 

Fortsatt står AKAN i veien for Akan

Ikke sjelden møter jeg folk i arbeidslivet som sier «Akan, jo det kjenner vi». Punktum. Og så viser det seg etter en enkel sjekk at de kun forholder seg til Akan som reaktivt system, overhodet ikke proaktivt. Kun halvparten av Akan-modellen i form av ‘Akan på 1-2-3’ følges. Det som mangler er hele 2, altså tidlig samtale ved bekymring, og siste halvdel av 1, det ikke bare å vedta policy/kjøreregler, men også gjøre dem kjent i hele organisasjonen.

Akan skrives ikke lenger med store bokstaver, i tråd med styrevedtak fra 2013. Den symbolske betydningen av denne skriveendringen skal ikke undervurderes. Akan som initialord for ‘Arbeidslivets Komité mot Alkoholisme og Narkomani’ må vi for øvrig helt tilbake til 2003 for å finne.

 

Helheten og enkeltdelene – ja takk, begge deler, pluss litt til!

Det å ha ‘flere hatter’ blir ofte sett som noe negativt i arbeidslivet i form av rollesammenblanding. I det forebyggende og helsefremmende arbeidet, derimot, er vi helt avhengig av flere hatter samtidig. Tenk litt på følgende: Helheten er oftest langt større enn summen av enkeltdelene. Utfordringen er å tenke og se helhet uten å miste enkeltdelene av syne. Det er fullt mulig å se både skogen og alle trærne nesten samtidig, det krever bare litt trening. På samme måte kan du tenke både virksomhetsutvikling, medarbeidervekst, (fysisk og psykisk) helsefremming, forebygging av sykefravær, sykefraværsoppfølging, tilrettelegging og Akan samtidig. Og la oss ikke stikke under en stol det faktum at friske medarbeidere som trives alltid bidrar mer. Alle ønsker vi innerst inne å bidra og gjennom det styrke flokken.

 

Å «kverne fakta»

Fakta er i sin reneste form ubestridelige, og slik også godt utgangspunkt for å kunne enes. Om ikke annet kunne samtykke i en gitt beskrivelse, jamfør mitt tidligere blogginnlegg ‘Kommunikasjonen som forener’.

«Her kverner vi fakta til vi får tilstrekkelig forståelse og kan sette inn riktige tiltak», fortsatte HR-sjefen jeg nevnte i innledningen. «Fakta er aldri feil, og selv de mest krevende sakene finner sin løsning bare en er tålmodig og sterk nok i troen». Hatten av for den!

La oss fylle Akan-slagordet ‘Gevinsten ligger i åpenheten’ også med åpenhet for at vi jobber med hele mennesket, hele arbeidslivet.

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
vår
17Ine Weum

Ine Weum30. april 2018Legg igjen en kommentar

Endelig er det vår!

Vi går fra lange mørke kvelder og rødvin foran peisen, til lange lyse dager og hvitvin på terrassen. Herlig! Vi trenger våren, lyset og varmen. Kaste av oss vinterhammen, og kjenne solen på kroppen.

Men så er det alt vi skal passe oss for da… Solbrenthet, føflekker, flått og båtkjøring med promille. Og huggorm. Husk hjelm når du sykler! Solkrem med høy faktor! Og start telling av alkohol-enheter. For når sant skal sies blir det mye kos utover. En duggfrisk pils i vårsola, blant rester av snø og råttent løv. Glasset med hvitvin på terrassen, 1.mai, 17.mai, Pinsen, St. Hans feiring, helger med grilling og ferie. En lang og god sommerferie. Mange anledninger til å ta seg et glass eller to. For går det an å kose seg uten?

 

Mitt triste valg?

«Jeg synes det er litt trist at du ikke skal drikke vin» sa min venninne til meg. Jeg ble litt usikker. Hva mente hun? Trist for henne, for meg eller det sosiale i situasjonen? Sannsynligvis det siste. At vi ikke skulle kose oss med en flaske vin, og dele det som i det vanlige oppleves som koselig.

Utfordringen er at slike situasjoner er det mange av i løpet av våren som etter hvert går over i sommer. Jeg følte meg sjakk matt, satt ut av spill av min venninnes hjertesukk. For uansett hva jeg skulle svare, ville jeg måtte forsvare meg eller argumentere. Det er vår og jeg ønsker å dele denne tiden med mine venner, kollegaer og familie. En fantastisk tid, der behovet for å være ute, være sosial, gå på konserter, feste og være glad bare er der. Uansett alder tror jeg. Skulle jeg forsvare valget mitt?

 

Jeg, en moralist?

Dette er farlig terreng å bevege seg i, uten å oppfattes som moralist. Jeg våger meg allikevel. Det er noe med kulturell avhengighet, som flere kjenner seg igjen i når jeg snakker om det. Hvor vanskelig det er å si nei, og skille seg ut. Finne gode alternativer, når alle andre mener at akkurat vin og øl er tingen, til akkurat de rekene, den grillmaten eller den fotballturen.

 

Jeg, en helsefreak?

Når jeg slår et slag for iskaldt vann, med isbiter og sitron. En kald alkoholfri øl, eller alkoholfri musserende vin – ja så er det i beste mening. Både av sosiale og helsemessige hensyn. Ikke nødvendigvis alltid, men når jeg selv tenker det er klokt. Når barna er med, og de synes det er morsomt å ha de voksne med i spill og lek. Når jeg tenker at, ups! Nå ble det mange koselige og sosiale anledninger på rad. Eller behovet for å slappe av med et glass eller to har blitt en vane.

 

Ja takk til god stemning!

Alkohol er en følelsesregulator som får oss i en eller annen stemning. I det sosiale er det forventet at alle skal komme i en god stemning, rundt en flaske vin eller en øl. Det blir ikke det samme når en i flokken skiller seg ut. Velger noe annet. Kom igjen da! Uansett om den det gjelder slett ikke kommer i god stemning med alkohol – eller andre rusmidler for den saks skyld. Men andre enn jeg kan jo ikke vite i hvilken følelsesmessig tilstand jeg i utgangspunktet er i, eller hva jeg tåler akkurat nå. Det ansvaret har jeg selv – både av hensyn til meg selv og andre. Eller?

 

Ja takk til det gode liv!

Alkohol er visst ikke helt godt for helsa, i større mengder eller ofte. Og mengden som ligger innenfor det som anbefales krymper stadig. Syv enheter i uken, og ikke alt på en gang heller, for en kvinne som meg. Om jeg ikke bruker medisiner eller har andre hensyn å ta. Er gravid for eksempel. Syv enheter er et lite glass vin om dagen. Men skitt, man lever jo bare én gang! Ja, og jeg synes det er godt å kjenne at jeg lever. Når jeg kjenner etter er det faktisk veldig godt med iskaldt vann med bobler, samme hva min venninne sier.

Det er vår, det blir varmere og det er fantastisk å nyte lengre dager og lyse kvelder. Jeg vil gjerne dele alt dette med deg kjære venninne, og du må gjerne drikke vin. Jeg synes det er bare hyggelig, og stemningen er vi jo ansvarlige for begge to. Så selv om jeg drikker noe annet enn deg, skal jeg gjøre mitt for at kvelden blir god for oss begge.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
gaming
21Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng22. april 2018Legg igjen en kommentar

«ANGRIIIP FOR HELVETE!»

Kommandoen sitter som et skudd! Strategien endres, nye kommandoer ropes, det bannes, det skrattes, det hyles! Jeg titter inn på gutterommet til tolvåringen. Det ser ut som flytårnet på Gardermoen: to skjermer, headset, mikrofoner, gamingstol større enn min egen kontorstol. «NEEEEIIIII; JEG DØDE!!!!» etterfølges av et kjapt «hei mamma» og et smil når han ser meg i døråpningen.

Jeg er gamermamma. Selv har jeg kun spilt brettspill siden Pacman-turnering hos naboen på åttitallet. Jeg fòrer barna på grønnsaker og frisk luft, følger opp lekser (så sant jeg forstår oppgavene) og vasker sure fotballstrømper. Jeg lykkes ikke bestandig i dette mammaprosjektet, som for eksempel da sønnen min begynte å game. Jeg var mer opptatt av å følge de oppsatte spilletidene vi var blitt enige om enn å engasjere meg i guttens interesse og etterhvert store lidenskap. Det førte til mye krangling og lite åpenhet og samtale. Som om jeg selv hadde stoppet filmen jeg så på etter 90 minutter når den varer i 100? Som om jeg hadde klart å legge fra meg krimboka når morderen er i ferd med å bli avslørt? Altså, hvor dum kan man være.

Med kunnskap kommer klokskap. Da jeg lærte at det ikke er tidsbruken som skiller en problemspiller fra en lidenskapelig spiller, våknet jeg. Det betyr ikke fri flyt og ingen grenser når det gjelder spilletid. Tvert i mot handler det om å vise interesse og forståelse for lidenskapen hans. Konflikten er ofte uunngåelig når foreldres moralske nedvurdering av spilling, som noe sosialt uutviklende og som giddesløshet, møter barnas opplevelse av mestring og engasjement. To generasjoner skal snakke sammen og forstå hverandre – i familien, på skolen og i arbeidslivet. At gjennomsnittsgameren i Norge er 30 år sier noe om at dette ikke lenger er et ungdomsfenomen, og det berører dermed også arbeidslivet.

Så i fjor høst bestemte jeg meg for å endre strategi. Jeg tilbrakte stunder i sofaen på lørdags morgener med sønnen min for å følge favorittlaget hans i VM i League of Legends. Han forklarte entusiastisk mens jeg var svimmel av farger og overstimulerte amerikanske kommentatorer. Men jeg klamret meg fast til kaffekoppen og kjente etter hvert på et ørlite engasjement selv. Endelig forstod jeg mer av hva fargeklumpene på skjermen drev med. Og med databrillene (jada, de følger visst 40-årsdagen) kom også figurene til syne, og jeg forstod de ulike rollene de fylte.

Før påske brukte gutten flere timer på å fylle ut en søknad riktig for å oppfylle kriteriene for å bli moderator i et Minecraft-team. Jeg har aldri sett han skrive så lange og utfyllende svar i en eneste lekse. Gutten kan jo skrive! Svarene beskrev en personlighet, ferdigheter og motivasjon for rollen han søkte på så godt at jeg ville ansatt han på dagen. Han skinte om kapp med påskesola den dagen han fikk svar fra lederen av teamet om at søknaden var innfridd. Nye bekjentskaper fra ulike deler av landet ble straks gamingvenner, og han har byttet ut det østlandske uttrykket «helvete» med det mer nordlandske «helsike».

Min holdningsendring handler om å skape trygghet for sønnen slik at han forteller meg hvis noe oppleves vanskelig. Og når jeg nå forstår mer av gaminginteressen hans kan jeg fange opp endringer og vurdere om det må tas tak i. En fordømmende holdning åpner ikke opp for verken åpenhet, dialog eller at noen ber om hjelp. Tvert i mot. For å oppnå dialog og åpenhet må begge parter gjøre en innsats, og dette har direkte overføringsverdi til arbeidslivet. Uvitenhet skaper fordommer, og de som velger å bruke fritiden sin på å game møter ofte moralsk fordømming. Når HR-damer i førtiårene, som aldri har spilt annet enn Yatzi og Monopol (beklager generaliseringen), skal snakke med en generasjon som er digitalt innfødte blir det ofte kræsj i dialogen. Jeg har som sagt vært der selv, så dette vet jeg alt om.

Det trengs med andre ord en snuoperasjon også i arbeidslivet. Kanskje hjelper det å fokusere på alt det gode gaming fører med seg? Dataspill bedrer ikke bare barnas digitale ferdigheter, men blir også brukt i undervisning i skolen for å øke grunnleggende ferdigheter som regning, skriving, lesing og muntlig formidling. Noen skoler bruker til og med Minecraft for å utvikle analytisk tenkning og problemløsning, mens andre spill brukes for å diskutere moralske og etiske dilemmaer. Dataspill kan med andre ord åpne opp for en mer variert undervisningsform, som får frem motivasjon og engasjement hos elevene. En slik tilnærming gir i tillegg mulighet til å lære og bruke spill på en forsvarlig måte, og å skape bevissthet om personvern. I vår digitale tidsalder vil arbeidslivet nyte godt av våre barns kompetanse og trygghet innen teknologi. Da må vi også møte disse ferdighetene med mer kunnskap og et mer nyansert språk, uten å fordømme eller forby.

Men vi skal ikke være naive. For noen tar spillingen for mye fokus, og påvirker hverdagen og relasjonene negativt, så vi skal følge med. Blir gamingen en flukt fra andre vanskelige livssituasjoner, skal vi også være der for å fange opp folk, både hjemme og på arbeidsplassen. Men for å få til det må vi skape trygghet og vi må legge grunnlaget for konstruktiv dialog. Det grunnlaget skapes først og fremst ved å møte gamerne med interesse og åpenhet.

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Lærlinger
1Olaug Marie Melhus Fjellaker

Olaug Marie Melhus Fjellaker16. april 2018Legg igjen en kommentar

Du er også min kollega

I Stavanger kommune er det ca. 10 000 ansatte. Blant disse er det ca. 170 lærlinger. Hos oss har det i alle år vært en selvfølge at lærlinger med rusutfordringer får samme tilbud om oppfølging og individuell Akan-kontrakt som fast ansatte.

Hvorfor gjør vi dette?

Jo, som en av de største arbeidsplassene i vårt distrikt tar vi vårt sosiale ansvar som samfunnsaktør på alvor. Det er et viktig signal til ungdommene at vi ser på dem som våre kolleger i framtiden og samtidig vise at vi trenger dem. For å bygge ungdommene opp som gode kolleger, er det viktig å behandle dem som likeverdige allerede som lærlinger. Det å bli sett, hørt og tatt på alvor har en god forebyggende effekt og er godt IA-arbeid i praksis.

Hvordan gjør vi så dette i praksis?

Vi i Bedriftshelsetjenesten i Stavanger kommune underviser årlig alle lærlingene i temaet rus og arbeidsliv. Gjennom plenumsundervisning og gruppearbeid jobber vi med holdninger til rusmidler. Vi er innom alkohol, legale medikamenter, illegale stoffer samt anabole steroider. De unge får med utgangspunkt i mediebildet, venneflokken og det sosiale i arbeidsmiljøet reflektere og diskutere problemstillinger knyttet til rus.

Ungdom søker i dag på nettet etter informasjon som passer inn i deres forforståelse av rus. Derfor mener vi det er viktig å informere dem om forskning og fakta om både forekomsten av rusbruk i Norge og konsekvenser for den enkeltes helse og livskvalitet. Hvor vanlig er bruk av rusmidler og hvor farlig er det? Vi bruker ekte historier og nyheter for å få fram poengene og de gode diskusjonene.

Å forstå arbeidstakerrollen

Videre er det viktig at lærlingene blir gjort kjent med Akan-retningslinjene i Stavanger kommune og at de tar innover seg det personlige ansvaret i å følge dem. Hvorfor er ikke rusbruk en privatsak? Vi snakker om sikkerhet, omdømme, den profesjonelle rollen som arbeidstaker og kollega. Vi viser også til fakta og statistikk om rus i arbeidslivet, som for eksempel hvordan rusbruk kan påvirke sykefraværet, arbeidsmiljøet/ kollegiale forhold og jobbutførelse.

Det nytter

Vi har hatt flere vellykkede Akan-saker med lærlinger i Stavanger kommune. Dette er svært meningsfullt forebyggende arbeid på gruppenivå, men også en mulighet til å komme i grep med enkeltpersoner før de har etablert et langvarig misbruk. Vi opplever ungdommen som lyttende, engasjerte og reflekterte. Temaet engasjerer og vi får gode tilbakemeldinger fra ungdommene. De synes temaet er nyttig som privatpersoner, som lærlinger og framtidige arbeidstakere. Vi oppfordrer alle arbeidsgivere å jobbe med holdningsskaping knyttet til rus og arbeidsliv blant lærlingene sine og tilby dem Akan-oppfølging når behovet melder seg.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
lærlinger
8Hilde Rikter-Svendsen

Hilde Rikter-Svendsen18. mars 2018Legg igjen en kommentar

Akan for lærlinger – et bidrag til et seriøst arbeidsliv

Lærlinger er i støpeskjeen når de entrer arbeidslivet, og er mottagelige for ny kunnskap, holdninger og atferd. Dette bør ikke glemmes når virksomheter tar imot lærlinger. Tenk for eksempel hvilken rus- og alkoholkultur du har på din arbeidsplass. Den kulturen lærlinger blir en del av varierer nok stort fra sted til sted.

 

Unge arbeidstakere er som folk flest – de tilpasser seg raskt virksomhetens kultur

Som nyansatte er vi alle opptatte av at arbeidshverdagen skal fungere, både relasjonelt og praktisk. I møtet med arbeidslivet kan mange unge arbeidstakere oppleve et dobbelt budskap når det gjelder alkohol. Alkohol i arbeidstiden aksepteres ikke, men i arbeidsrelaterte sosiale sammenhenger er det ofte åpne kraner.

På et nasjonalt nivå ser vi en liten nedgang når det gjelder ungdommens alkoholbruk og de fleste opplever ikke alkohol som problematisk. For å verne om dette gode utgangspunktet er det desto viktigere at den enkelte arbeidsplass møter lærlinger med tydelighet med tanke på hva som er greit og ikke greit når det gjelder alkohol, illegale rusmidler, medikamentbruk og spill. Vi oppfordrer derfor at virksomheter som tar imot lærlinger har en policy, eller et sett med kjøreregler, for rusmiddelbruk og spill.

 

Jeg ønsker en sjef, ikke en kompis

Vår erfaring er at unge arbeidstakere ønsker ledere som tydelig viser vei rent faglig, men som også gir god og erfaringsbasert livsveiledning. For en lærling er instruktøren både en viktig støttespiller og rollemodell. At lærlingens instruktør, eller nærmeste leder, tidlig tar opp bekymringer knyttet til fravær, atferd eller arbeidsutførelse kan forhindre negativ utvikling som i verste fall kan føre til at lærlingkontrakten sies opp med begrunnelse at lærlingen er «uegnet».

 

Hva skjer dersom lærlinger har problemer?

Elev- og lærlingombudene i Norge arbeider med lærlinger og lærekandidaters rettigheter i arbeidslivet. For en tid tilbake tok de kontakt og stilte følgende spørsmål:

«Vår erfaring er at noen ungdommer som er lærling eller lærekandidat har utfordringer knyttet til rus- eller spillproblematikk. Vårt spørsmål er hvordan en lærling med disse utfordringene blir ivaretatt i en virksomhet med som jobber etter Akan-modellen? Gjelder Akans opplegg for forebygging og håndtering av denne type utfordringer også for lærlinger?»

Svaret på dette spørsmålet er ja. Akans styre støtter ideen om at Akans anbefalinger også skal inkludere lærlinger. En som har sidestilt rusforebygging med et seriøst og godt arbeidsmiljø, samt helse, miljø og sikkerhet, er Anders Braathen, deleier av kokkekollektivet Lava (som blant annet driver Smalhans og Sentralen i Oslo):

«Vi ønsker å drive våre steder på en sunn og ordentlig måte. Jeg tenker at rus- og avhengighetsforebyggende arbeid handler om å ta vare på de ansatte.»

Med dette som utgangspunkt: hvordan kan den enkelte lærebedrift og opplæringskontorene i fellesskap bidra til å inkludere sine lærlinger i det rus- og avhengighetsforebyggende arbeidet? Vi utfordrer arbeidslivet til å teste ut tre konkrete forslag:

  • Et kriterium for å ta imot lærlinger er at virksomheter har en policy eller kjøreregler for rusmiddelbruk og spill
  • I samarbeid med partene i arbeidslivet og utdanningssystemet bidrar Akan kompetansesenter til å styrke instruktørenes kompetanse i rus- og avhengighetsforebyggende arbeid
  • Nærmeste leder sørger for at lærlinger med rus- og spillutfordringer får et tilbud om en individuell Akan-avtale på lik linje med andre ansatte i virksomheten

 

Kan Akan bidra til at flere lærlinger gjennomfører utdanningen?

Når utfordringer knyttet til rusmidler og spill blir kjent, sørger individuelle Akan-avtaler for en strukturert oppfølgning. I avtalen finnes det flere muligheter for individuell tilrettelegging og samarbeid mellom lærlingen, familien, lærebedriften og opplæringskontoret.

Vi ønsker at det blir en selvfølge at lærlinger med rus- og spillutfordringer får et tilbud om en individuell Akan-avtale. Vi sitter ikke på noen eksakte tall når det gjelder problemer med rus eller spill blant lærlinger, men utfra elev- og lærlingombudenes initiativ, og hva vi hører fra norsk arbeidsliv, forekommer det. Vi ser også at det er variasjon i hvordan den enkelte lærebedriften og opplæringskontoret fanger opp de med utfordringer, og hvordan de bistår for å sikre at lærlingen gjennomfører opplæringen ut fra egne forutsetninger. Et mål må være at absolutt alle lærlinger med utfordringer blir fanget opp og tilbudt hjelp i tråd med Akans anbefalinger.

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
dataspillavhengighet
3Magnus Eidem

Magnus Eidem11. mars 2018Legg igjen en kommentar

Dataspillavhengighet blir diagnose

Hvordan har dataspilling, som en gang var uskyldig moro, utviklet seg til å bli en diagnose? Jeg har selv vokst opp med spill og husker godt tiden med barndommens spillplattformer som Commodore´64 og Amiga 500. For konfirmasjonspengene kjøpte jeg PC og brukte gjerne tid på spill, både alene og sammen med venner. Dataspill var et underholdningstilbud på lik linje med andre skjermaktiviteter som fjernsyn, film og serier. Begrepet «spilleavhengighet» eller «problemskapende spillatferd» fantes ikke på den tiden, så hva har egentlig skjedd?

 

Spillvaner, tilgjengelighet og pengebruk

Det er nå bestemt at dataspillavhengighet skal bli en diagnose. Endringen vil komme i den neste utgaven av det internasjonale diagnosesystemet ICD-11 (International Classification of Diseases). Dette må sees som positivt for de som sliter med denne type spill, da en diagnose gir rett til nødvendig helsehjelp. Det krever imidlertid at helsevesenet er forberedt og tilrettelegger behandlingsforløp, og at fagmiljøene er oppdaterte på et felt som mange fortsatt opplever som et nytt fenomen.

Kort oppsummert har den teknologiske utviklingen av både spill og spillplattformer skapt nye strukturer for våre spillvaner. En annen viktig faktor er internett og muligheten til å spille sammen med andre på tvers av landegrenser og tidssoner. Da internett ble allemannseie mot slutten av nittitallet, dukket også de første store nettbaserte rollespillene opp og banet vei for flere store titler innenfor MMORPG sjangeren (Massively multiplayer online role-playing games) – også kjent som de største tidstyvene. Denne form for spill har vært overrepresentert i henvendelser til hjelpeapparatet. Jeg husker den første henvendelsen for MMORPG-problematikk i 2006, da jeg jobbet med gruppebehandling av spilleavhengige. En ung mann trengte hjelp til å endre sitt spillmønster knyttet til «World of Warcraft».

Tilgjengeligheten er et annet aspekt. Alle med smarttelefon og/eller nettbrett har et enormt utvalg av spill innen rekkevidde til enhver tid. Her er også pengebruk et tema, da såkalte «Free2play» spill (gratis å laste ned) har fortløpende kostnader underveis i spillet for de som ønsker å kjøpe seg snarveier eller utstyr i spillet. Pengebruken ser vi også som problematisk i gråsonespill, som eksempelvis «skinbetting» – gambling forankret i populære dataspill. 

 

 Når spill blir problematisk

For de som sliter med overdreven bruk går spillingen utover skole, jobb og relasjoner, samt andre plikter og gjøremål. Spillutviklerne gjør en utmerket jobb for få spillere hektet og for at man skal komme tilbake til spillet. Om vi ser på strukturelle faktorer, er en kjent drivkraft for å fortsette spillingen «level up» – noe som innebærer å nå neste nivå i spillet. Dette kan eksempelvis være at karakteren din får et bedre våpen eller rustning ved gå opp en «level», forutsatt at du gjør de oppgavene som kreves – oppgaver som kan være svært tidkrevende.

Barn og unge spiller dataspill. Noen ønsker å bruke mye tid på spill uten at vi av den grunn kan kalle det for spilleavhengighet. Spilleren selv kan ha en helt annen oppfatning av sin spilleatferd enn eksempelvis pårørende. Det kan være en lidenskapelig interesse, at man investerer mye tid for å hevde seg i konkurransespilling eller en periode i livet hvor man er totalt oppslukt i spill. Det er viktig å presisere at avhengighetsbegrepet tilsier en alvorlig tilstand, som innebærer at man er ute av stand til å kontrollere tidsbruken på spill over tid og at summen av negative konsekvenser dominerer spillerens liv – samt at spillingen opprettholdes på tross av de negative konsekvensene.

 

Ønsker diagnosen velkommen

Dataspillavhengighet er, som andre avhengigheter, ofte sammensatt. Depresjoner, traumer, angst eller sosiale utfordringer kan ligge til grunn for å bruke mye tid på spill. En grundig kartlegging av tilleggsproblematikk er viktig for å vite hva man skal behandle. Kriterier som må oppfylles for å kunne sette diagnosen er at spilleproblemet i alvorlig grad hindrer den enkelte i å fungere personlig, sosialt, på skolen, på jobb eller på andre områder, og at symptomene skal ha vart, eller vært tilbakevendende, i minst ett år.

Dataspillproblematikk har eksistert over flere år uten at vi har hatt noe diagnose på det, noe som har gjort det utfordrende å søke hjelp. Med en diagnose vil det nå bli enklere for både problemspillere og henvisende instans å søke tilrettelagt hjelp. Dataspillavhengige har tidligere ofte fulgt parallelle behandlingsforløp som pengespillavhengige, men nå må det tilrettelegges for mer spesialiserte forløp. Sett i lys av henvendelser til Hjelpelinjen, brukerorganisasjoner, lavterskeltilbud og spesialisthelsetjenesten vet vi at flere har behov for hjelp. Av den grunn ønsker vi diagnosen dataspillavhengighet velkommen.

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Kunsten å ta feil!
12Jarle Wangen

Jarle Wangen4. mars 2018Legg igjen en kommentar

Kunsten å ta feil!

Hurra, jeg tok feil! Da kan jeg jo tenke nytt på saken! Dette er egentlig en drømmetilnærming, men som oftest en ganske urealistisk opplevelse, dessverre. Spesielt for oss som jobber i et fagfelt som kan involvere mange følelser. Et fagfelt med sterke meninger, lange tradisjoner og, ikke minst, mange vedtatte sannheter. At dette noen ganger kompliserer våre forsøk på å få til endring er lett å forstå.

Jeg fikk en sterk deja vù-opplevelse da jeg hørte to politikere debattere på radioen. Utgangspunktet var at de hadde vært enige om en sak, men den ene debattanten hadde fått ny viten som gjorde at han revurderte sitt tidligere standpunkt. Den andre mente dette kunne karakteriseres som vingling, som igjen forårsaket en håpløs og uforutsigbar situasjon.

Dette er et interessant dilemma. Ønsker vi å forholde oss til ny viten, eller er det tryggest å tviholde på det vi alltid har ment eller én gang lært? Blir vi dårligere mennesker, og mister vår autoritet og troverdighet, hvis vi sier at «nå er jeg overbevist om at det jeg har trodd på står for fall fordi ny viten viser at ….»? Handler det egentlig om noe som vi har et sterkt ønske om at skal være sant, og dermed blir blind for nye måter å tenke på?

 

Ofte møter jeg sterke stemmer som skal fortelle meg hvordan ting virkelig er.

La meg være mer konkret: Alkohol er bra for helsa? Mulig det, men her skjer det stadig nye kunnskapsbaserte endringer. Er det ikke fint hvis det er sant at litt alkohol er bra for helsa? Det er jo så deilig med litt vin, tenk om det er sunt også? Perfekt. Mye antioksidanter i vin, veit du. Men trur du ikke disse dumme forskerne i England har kommet frem til at det sannsynligvis ikke stemmer likevel? Som igjen har ført til at myndighetene har kommet med nye helseanbefalinger når det gjelder alkoholinntaket vårt. Før var litt alkohol ok for kropp og sjel, nå er veldig lite ok. Hmm …. Kjempedumt.

 

Nei, jeg tror heller på noe jeg leste i avisen for noen år siden. Ikke kom her.

Jeg kan trekke dette ganske langt, som utsagn som «en gang alkoholiker, alltid alkoholiker». Jeg hører ofte liknende utsagn. Eller utsagn som at «man kan ikke stole på folk med rusproblemer, og derfor må behandles deretter». Når jeg påstår at folk med problemer kan være like forskjellige som deg og meg, hører jeg ofte et slags snøft. Hvis jeg i tillegg skulle finne på å vise til forskning blir det som å skvette vann på gåsa.

Et annet utsagn er at dataspill er farlig. Du blir voldelig, usosial, bleik og overvektig. Og det er uansett farlig. Hvordan skal det gå med disse menneskene? Mennesker som bruker all sin tid på sosiale medier eller som spiller League of Legends? Folk har nemlig hørt at tanta til naboen har en nevø som ikke lenger klarer seg på skolen. Slike standpunkt, som ikke er kunnskapsbaserte på en flekk, har ofte en tendens til å bli vedtatte sannheter. Stakkars de unge, eller de voksne, som gleder seg over den fantastiske hobbyen det er å spille et skikkelig avansert dataspill.

 

Lei av å bli satt i bås

Min kollega Ine og jeg skrev en rapport om dataspill i høst, der vi blant annet fant ut at dataspillere var kjempelei av å bli satt i en bås. En bås de skjønte fint lite av og ikke kjente seg igjen i. De opplevde å bli sykeliggjort av media, og kanskje til og med sine ledere på jobben. Noe som er lett å forstå at både media og arbeidsplassen gjør. Sannheten er imidlertid at mindretallet får problemer med spillingen. Det mindretallet skal vi selvfølgelig hjelpe, men spillerne selv oppfatter at det er denne problemgruppen som defineres som sannheten om den aktiviteten de elsker. Noe som selvfølgelig er en kjempeutfordring med tanke på å få i gang en konstruktiv dialog om dataspill.

Jeg hører ofte at folk er avhengig, både av dataspill, sosiale medier, tv-serier og til og med Pepsi Max. Min påstand er at de ikke er avhengige. Avhengighet er et begrep som ofte blir både misbrukt og misforstått. Du kan ha dårlig vaner som igjen kan føre til noen negative konsekvenser for kropp og helse, som du til og med kanskje trenger at omgivelsene korrigerer deg på. Men har du en sykelig tilstand? Mest sannsynlig ikke. Der tar vi stort sett feil, men er ikke det flott å ta feil av det?

 

Frykten for det ukjente

Jeg kan forstå at frykten for det ukjente gjør det enkelt å tviholde på gamle standpunkter. Hvor konstruktivt er det egentlig i møte med andre mennesker, og ikke minst i møte med folk i krise? Dette handler selvsagt ikke om bagatellisering, men snarere om å lage en bedre plattform for oss i møte med de som trenger oss. Ting er sjelden som vi tror, eller utfordringene kan i det minste være annerledes enn det du faktisk tror.

Med fare for å bli oppfattet som en som motsier seg selv, så skal jeg fortelle en liten historie. Vi hadde inne en ledergruppe vi har brukt mye tid på å lære opp til å ta tidlige bekymringssamtaler, noe de hadde praktisert aktivt i en lang periode. På mitt spørsmål om de noen ganger hadde tatt feil, svarte de at det hadde de aldri. Det var alltid en grunn til å være reelt bekymret, men årsaken var noen ganger noe annet enn forventet. Både på godt og vondt. Men de gikk ikke inn i prosessen med forutinntatte holdninger, de valgte heller kunnskapsbaserte metoder. Jeg kan love deg at dette er folk med tillit og respekt i sin virksomhet.

De hadde sine antakelser, men de var ikke redde for å ta feil. Hurra!

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
sykefravær
16Trygve Fredrik Myhren

Trygve Fredrik Myhren18. februar 2018Legg igjen en kommentar

Akan-arbeid kan redusere sykefraværet betydelig, også det ikke-rusrelaterte

Etter å ha arbeidet ti år med inkludering, sykefravær og Akan, slår det meg at Akan-modellen står for en enestående enkel og praktisk tilnærming til svekket fungering; nøktern faktabeskrivelse av observerbare endringer over tid, og oppfølging av disse. Endringer i fravær, arbeidsutførelse og atferd er det som skal beskrives, ikke hvorfor det er blitt slik.


Påstand 1

Det finnes ingen enklere metode for praktisk tilnærming til svekket fungering hos en ansatt enn den som beskrives i Akan-modellen. Vi vet at rus/avhengighet og psykiske plager gir til forveksling like, observerbare symptomer. Samtidig vet vi at psykiske plager utgjør om lag 20 prosent av sykefraværet. La oss nå anta at vi konsekvent tar samtalen om symptomene på «det vi ikke snakker om» (psykiske plager og rus/avhengighet på et tidlig stadium). Utfra dette vil jeg fremme nok en påstand.

Påstand 2

Halvparten av fraværet forårsaket av psykiske plager kan forebygges. Gode samtaler og styrkede relasjoner er beste medisin mot lettere psykiske plager. I tillegg kan halvparten av fraværet knyttet til rus/avhengighet kuttes. Legger vi så til allmenne nærværsgevinster som følge av styrkede relasjoner gjennom flere gode samtaler, har vi kuttet sykefraværet med 20 prosent.

Blikk, mot og språk

Hovedårsaken til at samtaler om bekymringsfulle endringer kommer for sent er mest sannsynlig manglende motivasjon og tro på egne ferdigheter hos leder. Mange ledere har teoretiske ferdigheter, men er ikke trygge nok i praksis. Naturtalentene finnes, men de er i mindretall, og helt nødvendig samtaleveiledning for ledere er dessverre fortsatt sørgelig fraværende i store deler av arbeidslivet. Sykefraværsreduksjon er og blir ufravikelig knyttet til relasjonelt mot og trygghet hos leder.

 

Vi trenger ‘frisk-fokus’ og romslighet – kaller vi noe sykt så blir det også sykt

Det er på tide å slutte å si at Akan er å snakke om «det vi ikke snakker om», fordi tidlig samtale innebærer at vi konsekvent tar tak i endringer i fravær, arbeid og/eller arbeidsutførelse før vi vet hva det dreier seg om. Eller om ikke annet før et problem har rukket å utvikle seg. Disse endringene kan ha svært mange årsaker, også fysiske. Akan-arbeidet handler om helse og må ha sin naturlige plass der – der for øvrig helheten må være viktigere enn delene og årsakene. For eksempel henger fysisk og psykisk helse ofte nøye sammen. Her kan vi også ta inn økonomisk helse (en kan bli temmelig svekket av dårlig økonomi) og sosial helse, for eksempel som følge av ensomhet og manglende fellesskap.

 

Å tilhøre flokken

Helt fra stiftelsen i 1963 har livsnerven i Akan-arbeidet vært arbeidstilknytningen – å hindre at jobben går tapt. Det leder tankene til Per Fugellis vektlegging av flokken og viktigheten av å inkludere flest mulig i den. Per Fugelli bidro for øvrig til innpass i flokken også på fritiden; han bodde som kjent på Oslos indre østkant blant mange mennesker som i liten grad opplever inkludering.

 

Akan er for langt fler enn dem med rus- og avhengighetsproblemer

Akan-arbeid gjør det mulig å fange opp svekkelser i fungering hos ansatte på et tidligst mulig stadium, uten risiko for å ta feil – fordi det kun er observerbare, faktiske endringer som skal beskrives. Slik representerer tilnærmingen noe som er altfor effektivt til kun å være forbeholdt dem med et rus- og/eller avhengighetsproblem.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter