Støvler
22Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng1. november 2018Legg igjen en kommentar

Når livet blir et nummer for stort

De var altfor store. Sheroxene jeg hadde arvet. De hang rundt anklene der jeg dyttet dem framover i den tunge, våte sørpa. Den harde bøyen laget av den tidligere eieren gnagde hver gang jeg satt foten ned og den traff ankelkulen. Den stive støvelkanten slo bak på leggen og gjorde blåmerkene fra i går enda ømmere. Jeg krummet tærne hardt for å holde støvlene på plass. Så hardt at jeg nesten fikk krampe.

Det går bra, hadde mamma sagt da jeg gikk ut døra. Den ukuelige optimismen bare en mamma og pappa klarer å formidle, sånn de nesten tror på det selv. Den viktige optimismen barn trenger for å løfte blikket opp fra de tunge støvlene til å se skolen i horisonten – målet, vennene, lekene, lærerne og mestringen.

Denne uken har jeg hørt den sterke historien til Mikael Andreassen, radio-reporteren som etter mange år med et stort alkoholproblem kollapset på jobb før han fikk hjelp. Jeg har blitt fortalt sterke historier knyttet til individuelle Akan-avtaler, hvor en av personene gikk gjennom behandling og fikk flytte tilbake til familien etter endt Akan-avtale, og den andre som var så langt nede at han tok livet sitt. Jeg har veiledet i en sak der en ung mann røyker hasj for å døyve misbruk og vold i oppveksten. Og jeg har snakket med en leder som trengte råd etter å ha reist på sykebesøk til en ansatt som han oppdaget bodde i campingvogn på tunet til foreldrene. Ruset tok han i mot lederen sin og inviterte han inn på kaffe i den lille, rotete vogna.

Og da slår det meg: Hvordan kan det gå så langt? Hvorfor reagerer vi ikke før? Ser vi virkelig ikke hva som foregår med kollegaen vår før han kollapser på jobb? Er vi så feige at vi ikke tør å snakke med han? Er vi så redde for å ta feil eller si noe galt at vi heller lar være? Tenker vi at det går over av seg selv? Eller er vi mennesker av natur så suverent gode på å skjule at vi har det vanskelig, så de rundt oss ikke forstår noe før det har gått altfor langt?

For vi er ganske gode på det. Svare «takk, bare bra» når noen spør hvordan det går i forbifarten. Det skulle jo tatt seg ut om du svarte «nei det går skikkelig dritt akkurat nå». Da må den andre stoppe opp å lytte, spørre mer og du må være åpen og fortelle. Det er krevende. Det er følelsesmessig krevende! Og jeg lurer på om det er akkurat det det handler om: frykten for å kjenne på og å stå i vanskelige følelser hindrer oss i å snakke med noen og kanskje også be om hjelp. Sammen med en dose skam fordi man ikke svarer på samfunnets og omverdenens forventninger blir nederlaget desto større. Så da velger vi den enkleste utvei, som er å skjule det så godt vi kan.

For noen handler det om å holde på en fasade. For andre handler det om å passe inn og svare til forventningene. En venninne opplevde «omsorgen» i løpet av en skilsmisse som kvelende og sa: «jeg orket ikke å høre at folk syntes synd på meg, så jeg beit tenna sammen og sa ikke et ord til noen». Uansett grunn, handler det om mestring eller overlevelse. Det er ikke ond vilje, det er ikke manipulasjon, det er ikke løgner, det er heller ikke et ønske om avstand. Det er bare så himla krevende å være menneske noen ganger. Og da er det lettest å velge den enkleste utveien. Late som. Til det raser. Hvis det raser.

Det krever både trygghet og mot for å be om hjelp, eller for å snakke med en som man ser ikke har det greit. Trygghet til å kjenne på egne og andres følelser. Mot til å snakke om vanskelig og noen ganger tabubelagte temaer. Og ofte skal det så lite til. En varm klem. Et forløsende ord. En liten time-out hvor man bare er tilstede. Vi mennesker har en helt unik evne til å korrigere oss selv, til å justere retning og til å foreta kloke valg bare vi får en mulighet.

Vet du at akkurat du kan være den muliggjøreren? Akkurat du kan være den som får kollegaen din, eller vennen din, til å løfte blikket å se muligheter som fører til endring. Som Trygve Skaug så vakkert beskriver det: «Når bølgene slår mot knausene her så tangkvastene spruter flere meter opp i lufta, kan du hjelpe meg da å flytte det tunge blikket mitt til et sted der ute hvor alt tross alt ser ut til å være i vater».

Det kan bli åpne, vonde gnagsår på veien av de store støvlene. Akkurat som livet kan bli for stort, for vondt og for vanskelig å håndtere noen ganger. Men det går bra. Det kan bli annerledes, ikke alltid som vi drømte om, vanskelig å håndtere, vondt og krevende. Men det går bra. Og hvis noen står langs veien og heier på deg blir det vanskelige litt enklere å håndtere.

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
åpenhet
7Oda Sjøvoll

Oda Sjøvoll21. oktober 2018Legg igjen en kommentar

Ville det hjulpet meg om det var mer åpenhet?

Jeg har akkurat sett den omdiskuterte serien «13 reasons why». Serien tar for seg grunner til at ei ung jente tar selvmord, en tematikk som det snakkes lite om, og har fått kritikk for å vise selve selvmordsscenen på en ganske detaljert måte. Jeg syns selv den scenen var så sterk at jeg måtte skru av lyden mens jeg så hvordan hovedpersonen kuttet opp håndleddene sine med barberblad.

Utgangspunktet mitt for å se «13 reasons why» var at jeg har to døtre på 11 og 13 år som har snakket om serien og har venner som har sett den, uten at de selv har sett den. Jeg gikk inn i det med en «utforskende foreldretilnærming», først og fremst for å ta stilling til når mine døtre kan få se den, men endte raskt opp med å se den av pur egeninteresse. Nettopp fordi serien tar opp vanskelige og til dels tabubelagte temaer på en måte som jeg ikke har sett tidligere.

Hva er det som gjør at enkelte ting er vanskeligere å snakke om og mer tabubelagte enn andre ting? Kritikken av «13 reasons why» dreier seg først og fremst om at en så inngående og detaljert fremstilling av selvmord kan føre til at flere som sliter kan se på det som et utvei. Her er ikke jeg ekspert, og skal derfor ikke uttale meg om mulig smitteeffekt. Kanskje er det helt reelt, men i så fall må vi finne andre måter å løfte frem denne tematikken, og andre tabubelagte tema, på. Jeg er nemlig redd for hvilken effekt det har at vi i altfor liten grad snakker om vanskelige og sårbare ting. Ofte er det nettopp tabuer i samfunnet som hindrer åpenhet og gode diskusjoner, som igjen fører til at mange kan kjenne seg veldig alene om det de står i.

Selv snakker jeg for eksempel aldri om at jeg har tatt en abort. Det er ikke fordi jeg skammer meg, for det gjør jeg virkelig ikke, men fordi samfunnet har bestemt at det er noe vi så og si ikke snakker om (bortsett fra når innskrenkninger i abortloven legges på bordet i regjeringsforhandlinger).  Ville det hjulpet meg om det var mer åpenhet rundt det? Kanskje ikke så mye nå, men definitivt der og da. Jeg tror det ville bidratt til å normalisere og avdramatisere de følelsene jeg kjente på rett etterpå. Hvis noen hadde fortalt meg at det er normalt å kjenne på sårhet og ambivalens, selv når jeg ikke kjente et snev av anger, så hadde jeg nok håndtert situasjonen på en mye bedre måte. Om jeg ikke skammer meg nå, så skammet jeg meg da. Fordi jeg følte situasjonen var selvforskyldt og et resultat av min egen uansvarlighet. Og fordi jeg egentlig ikke syntes det var et veldig vanskelig valg å ta, samtidig som samfunnet forteller noe annet.

Da jeg intervjuet sykepleierne i rapporten «Du, av alle» slo det meg hvor ensomme de har vært i sin medikamentavhengighet, i stjelingen av medikamenter fra arbeidsplassen, og i de følelsesmessige belastningene knyttet til bruken og misbruket. Mange av dem hadde til og med holdt det skjult for familie og ektefelle. Det skjulte misbruket virket til å være utløst av en voldsom følelse av skam og selvforakt. En av de jeg intervjuet sa at hun følte seg som et helt horribelt menneske og at hun tenkte at hun var den eneste som hadde gjort det hun hadde gjort. Tenk hvor mye lettere det kunne vært for henne, og de andre, om hun ikke hadde følt seg så alene og stigmatisert. Forhåpentligvis bidrar fortellingene i «Du, av alle» til en sårt tiltrengt åpenhet om et vanskelig tema.

Selv har jeg tenkt at slagordet til Akan, som er «Gevinsten ligger i åpenheten», pålegger den som strever i overkant mye ansvar. Jeg syns ikke det er fair at den gevinsten tilsynelatende skal være helt og holdent opptil hvorvidt enkeltmennesker er åpne om vanskelige ting de står i. Særlig ikke når vi vet hvor skambelagt det kan oppleves. Men løfter vi blikket litt, så ligger det noe mer bak slagordet enn som så. Hvis gevinsten ligger i åpenheten, må jo vi som samfunn legge til rette for nettopp åpenhet. Åpenhet fordrer trygghet – ikke bare for de faktiske konsekvensene, men for hvordan det du er åpen om blir mottatt, håndtert og ivaretatt. Og om det du forteller endrer hvordan de rundt deg oppfatter deg og møter deg. Den tryggheten er et samfunnsansvar, ikke et individuelt ansvar. Blir terskelen for høy for å fortelle, er det nemlig vi som samfunn som taper.

Tilbake til «13 reasons why», som vel egentlig er laget for en litt annen målgruppe enn kvinner i midten av tredveåra som meg. Når jeg likevel fikk sansen for serien er det fordi den, i tillegg til å løfte frem tabubelagte temaer, viser at det alltid er flere sider av en sak og at alle strever med ett eller annet. (Vel og merke på en litt stilistisk og amerikansk måte, men det er kanskje ikke så overraskende.) «Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind.» Kanskje er det en klisjé, men jeg tror faktisk det er ganske nært sannheten. Og vi kan alle bidra til at det skal føles tryggere å være åpen om disse kampene folk kjemper. Det er et viktig samfunnsbidrag, men også et ansvar vi har som medmennesker.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
14Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl3. oktober 2018Legg igjen en kommentar

Marlboro-mannen er ikke død

For å forstå hvorfor så mange av oss er imot spillreklame er det viktig å skjønne avhengighetens makt i praksis. Selv er jeg tidligere rusavhengig og har aldri nærmet meg et nettcasino fordi jeg vet det kan bli fatalt. Avhengighet er avhengighet. Jeg har vært rusfri i mer enn fem år, men det er noe jeg må jobbe for hver eneste dag. Jeg unngår fristelser og er glad jeg ikke er omringet av det hver dag. Må det virkelig skrikes bingo så mange ganger i løpet av en kveld foran tv-en? Og når så du egentlig Marlboro-mannen sist?

 

Dødelige vaner

Marlboro-mannen var i sin tid en av de mest vellykkede reklamekampanjene verden hadde sett. En barsk cowboy i solnedgang med røyken i munnviken ble en helt og salget deretter. I dag må du lete for å finne han, for han får ikke lov til å romantisere røyken lenger. Men Marlboro-mannen er ikke død – han har gjenoppstått i form av en kjendis som glorifiserer en ny vane, som kan være like dødelig som nikotin. Mange med spillegjeld ser ofte ingen annen utvei enn selvmord, dette er fakta vi ikke kan overse.

 

Minefelt i hverdagen

«Spill var verre enn heroin» får jeg ofte høre fra de som kom seg ut av rushelvete, men inn i et annet. Mange bytter gjerne ut en avhengighet med en annen, en felle vi som sliter må passe oss for.  For å unngå tilbakefall og fristelser må vi ofte bytte venner, stamsteder, rutiner, jobb og bosted bare for å nevne noen. På dårlige dager kan hverdagen bli et minefelt og vi må tråkke ekstremt forsiktig. Jeg er så takknemlig for at jeg på tøffe dager slipper hele tiden å høre fra dagens cowboyer: «Come on – ta et brett med piller og skyll ned med tequila. Kjenn litt på spenningen». Å oppsøke spenningen kan bli det siste jeg gjør. Jeg vet hvor fristelsene er, men jeg oppsøker de ikke, og jeg er heldig som ikke får de på skjermen konstant.

 

Tankenes makt

Når jeg holder foredrag for arbeidslivet får jeg ofte spørsmål om hva ansattes spilling på fritiden har med jobben å gjøre. Kan ansatte spille uten å bli hekta eller ruinert, så mener jeg jobben ikke har noe med det å gjøre i det hele tatt. Men se for deg en pilot på jobb som mistet 100 000 kr på spill kvelden før – tror du han er 100% mentalt tilstede? Neppe. Flere som har byttet en avhengighet med en annen kan fortelle at de var mer farlige på jobb med spillegjeld i tankene enn promille i kroppen. Dette er med andre ord en avhengighet alle arbeidsplasser bør ha fokus på.

 

Karma

Men rett skal være rett: en av de mest kjente Marlboro-mennene er død og det av lungekreft. Wayne McLaren brukte sine siste dager som forkjemper mot tobakksindustrien før han døde i en alder av 51. Hvis det er noe sannhet i karma vil det kanskje bety at hun som skriker bingo høyest ender opp med en spillegjeld på flere millioner. Du kjenner kanskje noen med en spillegjeld på flere millioner uten at du aner det. Spillegjeld er forbundet med så mye skam at ikke engang de aller nærmeste vet. En ektefelle kan planlegge neste utenlandstur uten å vite at det ikke en gang er penger igjen til flytoget. Selv om media ofte skriver om tematikken, er omfanget av spillavhengighet til tider nesten umulig å formidle. Det er derfor jeg her gjør et helhjertet forsøk fra mitt perspektiv som tidligere avhengig.

Vi vet hvor vi kan kjøpe røyk og alkohol, og hvor på nett vi kan spille. Jeg mener det holder i massevis – er all heftig reklame virkelig nødvendig? Eller synes du kanskje Marlboro-mannen burde gjøre et comeback?

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
1Stian Fjerdingen

Stian Fjerdingen19. september 2018Legg igjen en kommentar

Nå må jeg ikke bli drita og drite meg ut

Vi har alle kjent på det. Du har fått deg ny jobb. Kanskje er det din første. Det nærmer seg den første arbeidsdagen og du er spent og gleder deg, men også litt nervøs og gruer deg litt. Stadig flere spørsmål dukker opp, men hva er svaret?

 

Det viktige førsteinntrykket
Den samme blandingen av følelser lekte i meg for litt siden. Jeg hadde signert kontrakt. Jeg hadde fått jobben. Ekstra hyggelig var det å bli inkludert og ønsket velkommen til sommerfesten, selv om det fortsatt var to måneder til min første arbeidsdag.

Alle på festen kjenner hverandre, men jeg kjenner ingen. Hva kan jeg forvente? Hva forventes av meg? Hva er kleskoden? Skal jeg være kompis eller kollega? Er det greit å drikke alkohol? Driter jeg meg ut om jeg takker nei til alkohol? Blir jeg festløve eller festbrems? Skal jeg ta med alkoholen selv? Må jeg som ny dra kortet og sette i gang tequila-racet? Hæla i taket og fylla til langt på natt? Nachspiel på kontoret? Det koker over av ubesvarte spørsmål …

 

Når Google svikter deg
Jeg skal møte mennesker jeg skal samarbeide med og omgås mange timer i uken, i flere år fremover. Det føltes ekstra viktig å bli likt og gjøre ting riktig. Ekstra viktig å etablere det perfekte førsteinntrykket. Det skortet ikke på tips og råd da jeg spurte Google om hvordan jeg burde gå frem for å gi et godt inntrykk da jeg skulle begynne i ny jobb. Alt fra toppledere i store konsern til kvinneguiden.no var på tilbudssiden. Og de fleste ga de samme gode svarene. Men min utfordring hadde ingen svaret på. Mitt første møte med den nye arbeidsplassen var ikke den vanlige første-dag-på-jobben-dagen. Det var jobbfesten.

 

Kollega eller kompis?
Som ny i en jobb blir man gjort kjent med arbeidsreglement og de formelle reglene. Men i de sosiale relasjonene mellom kollegaer finnes det kanskje et annet sett med «do’s and don’ts». De må du lære deg selv. Sommerfest, lønningspilsen og lignende situasjoner beveger seg ofte i gråsonen mellom arbeidstiden og fritiden. Det organisatoriske hierarkiet kan bli snudd på hodet. Initiativtakeren i sosiale sammenhenger er ikke nødvendigvis den samme som i arbeidshverdagen. Min erfaring er at fester i jobbsammenheng kan ha en annen indre justis, og kanskje må man ta valget om å være mest kollega eller mest kompis.

 

Uten flokken er du sjanseløs
Vi mennesker er flokkdyr og beveger vi oss mellom ulike flokker med ulike normer og regler hele tiden. De fleste av oss vil oppføre oss annerledes fra flokk til flokk, enten det er familien, venner, fotballaget eller på jobb. Vi følger de sosiale kodene. Slik jeg kjenner meg selv, og min erfaring som sosionom, er vi mennesker villige til å strekke oss langt for å bli akseptert og godt likt. Vi søker annerkjennelse og tilhørighet. Vi gjør alt for å bli godtatt av flokken. Som ny i en jobb vil kollegafelleskapet være en ny og ukjent flokk. Hvor langt er du villig til å gå? Vi adopterer raskt, og kanskje også ubevisst, den lokale kulturen uten å tenke oss om. Så kanskje kan du tenke over dette:

 

Mine tips til den første jobbfesten:

  • Fokuser på det positive. Husk at festen er en fin anledning til å bli kjent med dine kolleger og la dem bli kjent med deg.
  • Som ny er det lov å være nysgjerrig. Ikke vær redd for å spørre kollegaer eller din leder hva du kan forvente deg.
  • Ha respekt for dine egne grenser.
  • Ikke tenk at du må være den siste som går for å unngå å gå glipp av noe. Det kommer garantert flere jobbfester.

Tenker du over dette på forhånd unngår du kanskje å bli husket for å ha lagt an på en kollega og bli sendt hjem i taxi av sjefen.

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
yrkesstolthet
17Trygve Fredrik Myhren

Trygve Fredrik Myhren5. september 2018Legg igjen en kommentar

Gir du renholderen yrkesstolthet?

For noen år tilbake bisto jeg en gruppe ledere i renholdsbransjen. Blant disse husker jeg spesielt en erfaren, tilsynelatende hard og tøff, mannlig leder. En dag, blank i øynene, fortalte han nærmest ærbødig om medarbeideren som hver dag klokken fem om morgenen plikttro stilte på jobb for å vaske offentlige toaletter – til stadige nedsettende kommentarer fra omgivelsene.

 

Hvordan andre ser på arbeidet vårt påvirker de fleste av oss

La oss nå anta at i stedet for nedsettende kommentarer fikk denne medarbeideren skryt og anerkjennelse for å holde toalettene rene, luktfrie og forsynt med både papir og såpe (hvem liker ikke strøkne toaletter?). Det ville vært et bidrag til at medarbeideren kunne opplevd yrkesstolthet i stedet for krenkelser, og kanskje også skam. Selv om renhold trolig aldri vil bli noe høystatusyrke behøver det helt klart heller ikke å være det motsatte. Renhold er fagarbeid (noe alt arbeid bør kunne bli!), og hvor viktig arbeidet er understrekes eksempelvis ved at skoler er pålagt å stenge hvis det går mer enn et fåtall dager uten renhold.

 

Jobbens innvirkning på livet utenfor jobben

Hvor annerledes er det ikke å komme hjem fra jobb etter å ha fått anerkjennelse kontra krenkelser? Det leder tankene til det mobbete og utstøtte barnet som kommer hjem fra skolen. Hvordan har det det med seg selv? Hvordan påvirker krenkelsene selvfølelsen? Og hvordan kan det i sin tur lede til rus- og avhengighetsproblemer?

 

«La de anerkjennende signalene sitte løst …»

Formuleringen er hentet fra psykolog Guro Øiestads foredrag om feedback under Akan-dagene i fjor. Jeg tenker at jo lavere status et yrke i utgangspunktet har, jo større er behovet for anerkjennelse. Hvis ikke blir det jo på en måte dobbel forskjellsbehandling. Dessuten vil en stolt og ærekjær yrkesutøver alltid gjøre en bedre jobb.

 

Det er de færreste gitt å klare å opparbeide yrkesstolthet på egen hånd

Ville det vært mulig for renholderen i innledningen å ha yrkesstolthet tross arbeidssituasjonen og krenkelsene? Jeg tror vi kan være enige om at en da skulle hatt helt ekstraordinært sterk tro på seg selv og jobben. For de aller fleste er det slik at en er avhengig av anerkjennelse fra omgivelsene for over tid å oppleve yrkesstolthet. De fleste blir jo usikre hvis de aldri blir bekreftet og får anerkjennelse.

 

En hyllest til de mange sliterne!

Som Akan-rådgiver på reise hender det at arbeidsdagen starter grytidlig og slutter sent. Allerede klokken fem om morgenen møter jeg folk som skal på jobb, mange av dem i tunge lavtlønnsyrker. Respekt! Og ved midnatt; vedlikeholdsarbeidere, sjåfører, servicepersonell, renholdere, pleiere, med mange flere. Hatten av! På tider av døgnet når jeg stort sett har min selvsagte fritid og hvile, er mange andre på sine tunge jobber, hvor en stor del av tyngden nok ofte utgjøres av liten anerkjennelse, og kanskje også det motsatte, krenkelser. Tankevekkende nok later det dessuten til å være sammenheng mellom lav status i et yrke og umiddelbar konsekvens av fravær; er renholderen borte fra jobb er det umiddelbart behov for å finne noen andre til å gjøre jobben – det samme er ikke tilfelle for mange høystatusyrker.

Jeg tenker på bussjåføren med uniformslue som kjørte rutebuss der jeg vokste opp; han hadde åpenbart yrkesstolthet. Han ble nok påvirket av positiv respons fra omgivelsene, eller kanskje var det han som påvirket omgivelsene, men la oss ikke henge oss opp i hvem som starter den positive spiralen.

 

Du og jeg har mulighet til å påvirke andres arbeidshverdag

Ikke å velge er også å velge, sies det. Sørg for å utgjøre en positiv forskjell – det vil ikke minst slå positivt tilbake på deg selv. Med yrkesstoltheten i hevd har vi de beste forutsetninger for å fremme helse og fellesskap til beste for alle. Noen trenger bare litt ekstra støtte for å forstå det.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
pengespill
18Ine Weum

Ine Weum20. august 2018Legg igjen en kommentar

Å gamble med menneskers helse og livskvalitet

Et klikk, og et til. Ja! Nesten! En gang til, der? Nei! En gang til, litt raskere nå. Yess! En liten gevinst. Ikke stor nok til å dekke innsatsen, men nå skjer det. Bare å fortsette. Gøyale lyder, ved nesten gevinst, og visuelle effekter som holder spilleren varm. Høy musikk når gevinstene kommer – spillet feirer og jubler over seier! Sin egen gevinst. I sum er det nemlig sjelden, ja helt umulig over tid, å vinne over pengespill, eller gå i pluss. Det vil si – spillet kjører spilleren hardt. Til siste krone er satset! Slik er spillene konstruert.

 

Lyd, lys og effekter

På veien mot den store gevinsten, gir spillet fra seg flere små gevinster og mange «nesten vinn- opplevelser». Spillerens følelser mates med lyder, blinkende lys og effekter. Hjernen «går varm», mens fingeren taktfast trykker på innsatsknappen. Raske spill, det vil si hastigheten mellom innsats og trekning, avgjør hvor farlig spillet er. Elektroniske spill, mange tilgjengelig for hvem som helst, som har tilgang til nett. Casino, odds, poker, bingo. Noe for enhver smak. Unge, gamle, kvinner og menn. Har du lyst har du lov.

 

Inntjening og spill på følelser

Hele følelsesregisteret, positive og negative følelser settes i sving i spillene. Spenning, glede, sinne, fortvilelse. Gleden og spenningen og håpet om å vinne. Sinne og fortvilelsen over å tape, og håpet om å vinne tilbake det man har tapt. Hvor følelsesmessig engasjert hver og en blir varierer, men for noen kan disse sterke følelsene være vanskelig å kontrollere. Av mange ulike årsaker. Dyktige spillutviklerne kjenner godt til hvordan hjernen vår påvirkes, og hvor lett vi kan manipuleres. Hvert trykk er en ny trekning, og rasjonelt kan vi forstå at spillet er konstruert for inntjening – det vil si tap for spilleren over tid. Kampen om de beste, mest innbringende pengespillene ligger i spillselskapets hender. For det er inntjening det hele dreier seg om. Og konkurransen er hard mellom selskapene. Markedsføringen og spillene utvikles for å tiltrekke vår oppmerksomhet, og for at vi skal bli værende i spillet. «Gi drømmen en sjanse». For enkelte betyr det til alle lommer, sparekonto og kredittkort er tomme.

 

Paradoks og dilemmaer

Det er lett å miste fornuften i pengespill, og i kampen om kundene. Glemt blir lover og regler. Man omgår lovverk, og finner smutthull hist og her. For inntjeningen og pengene er så fristende. Store penger, der deler av potten kan bli til kulturhus og idrettsanlegg. Ja, og der deler av innsatsen fra mange fortvilte spillere, går til behandling og hjelpetiltak. Dilemmaer og paradokser! For når sant skal sies kommer de fleste pengene fra dem som satser mest og som har minst. En omvendt sosial fordeling, som får mange til å tenke.

Vi vet at store deler av inntjeningen fra gambling kommer fra en svært liten gruppe tunge spillere. Vi vet også at mange av disse menneskene sliter med store økonomiske problemer, psykiske og fysiske helseproblemer og forhøyet selvmordsrisiko. Rundt hvert menneskene står pårørende. Barn, ektefeller, foreldre, og andre nære, som selv berøres sterkt, og som selv risikerer å bli syke. Vi vet også at mange står i jobb, i fare for å falle ut av arbeidslivet. Vi vet det gjøres irrasjonelle handlinger i fortvilelsen og kampen om å vinne tilbake ved tap. Handlinger som i realiteten innebærer tyveri og underslag. Belastningene blir omfattende, og mange trenger hjelp. Hvordan finne balansen mellom gleden ved spill, ønsket om inntjening ved pengespill, og lidelsen og kostnaden som påføres samfunnet? Blir kostnaden totalt sett større enn inntjeningen?

 

Lover og reguleringer

Fra tidenes morgen har mennesker satset eiendeler og penger, i drømmen om gevinst. Tapt og vunnet. Så stor er denne viljen til å satse, og drømmen om å vinne, at vi som samfunn har sett oss nødt til å regulere gjennom egne lover. Vårt norske marked reguleres med ønsket om offentlig kontroll og ansvarlighet. Pengespilloven «skal sikre at pengespill avholdes i betryggende former under offentlig kontroll, med sikte på å forebygge negative konsekvenser av pengespill» samtidig som det legges til rette for at overskuddet fra spillene kan gå til ulike gode formål.

At noen skal tjene på andres tragedier, pirker bort i rettferdighetssansen. Hos mange. Vi er ikke vår egen lykkes smed i vårt samfunn. Alle har et ansvar. Det ligger som en felles grunnleggende tanke i vår kultur.

 

Politiske beslutninger er avgjørende for mange mennesker.

Som rådgiver i Akan kompetansesenter blir jeg berørt av de mange henvendelsene jeg får på veiledningstelefonen. Jeg blir berørt av samtalene og historiene jeg tar del i fra mennesker med store sammensatte problemer knyttet til pengespill. Jeg blir også berørt i møtene med ledere og kollegaer som opplever seg maktesløs i møte med fortvilte ansatte og deres pårørende. Der tapene i pengespill har ført til økonomisk ruin for den det gjelder og hele familier. Der også helseproblemer er i ferd med å medføre tap av jobb og inntekt. Jeg opplever et uttalt ønske om å hjelpe, og å ta mot hjelp når det handler om pengespillproblematikk. Behandlingsapparatet melder om stadig flere som trenger hjelp til pengespill-lidelser. På langt nær alle som trenger hjelp, ber om hjelp. Skammen står i veien. Mye står på spill. Arbeid og familie. To viktige faktorer i menneskers liv. Vi trenger beslutningstakere som tør å sette grenser i et folkehelseperspektiv, og mitt Akan-hjerte støtter fullt og helt opp om dette.

Vi gambler ikke med menneskers helse og livskvalitet!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
inkludering
33Elisabeth Ege

Elisabeth Ege2. juli 2018Legg igjen en kommentar

#Inkluderingsdugnaden

Jeg liker ikke begrepet «hull i CVen», sa en leder i XXL i en samtale på scenen, da regjeringen sparket i gang #Inkluderingsdugnaden  20. juni. Han fortalte videre at han foretrekker å se på dette som opparbeiding av livserfaring.  Jeg bet meg merke i denne uttalelsen, som jeg jeg synes var meget god.

Jeg hadde gleden av å være til stede på oppstartkonferansen for #Inkluderingsdugnaden, som ble åpnet med at OnklP fremførte «Styggen på ryggen», før vertskapet Erna Solberg, Siv Jensen og Trine Skei Grande overtok scenen.

Målet med dugnaden er å inkludere flere i arbeidslivet, med spesiell vekt på de med funksjonsnedsettelse eller «hull i CVen». Målet er ikke flere i tiltak, men flere ut i ordinært arbeid. Regjeringen, som selv har forpliktet seg til at fem prosent av nyansatte i staten skal ha nedsatt funksjonsevne eller «hull i CVen», understreker viktigheten av en felles innsats.

De tre partilederne lanserte tre inkluderingspakker:

  1. styrke arbeidsgiveres motivasjon og evne til inkludering, gjennom blant annet flere markedskontakter i NAV og forenkling av lønnstilskuddsordningen
  2. utvikle tilbudet særlig for arbeidssøkere med rus og psykiske lidelser
  3. styrke mulighetene for opplæring

 

Inkludere mennesker som ikke er i jobb

Regjeringen fokuserer på å inkludere mennesker som har falt utenfor arbeidslivet eller aldri kommet inn. Et svært viktig arbeid, for de det gjelder, for arbeidsplasser og ikke minst for velferdssamfunnet vårt. I dag er 1 av 5 i alderen 20-66 år uten arbeid.

Selv kjenner jeg to velutdannede innvandrere med oppholdstillatelse som strever med å få seg fast jobb. Enn så lenge er de i arbeidslivet gjennom tiltak, i jobber de er overkvalifiserte for. Ingen tvil om at den livserfaringen de har opparbeidet seg, deres sterke motivasjon og innsatsvilje vil være et gode for mange arbeidsplasser. Hvorfor får de ikke jobb? Har de feil navn? Eller er de for svake i norsk? Språket kan være en hindring for mange, derfor er det flott at mulighetene for opplæring styrkes.

På oppstartkonferansen fikk vi blant annet møte hørselshemmede Oscar som var lei av å ikke få jobb. Han satte seg inn i NAVs virkemidler og stilte godt forberedt til intervju hos sin nåværende arbeidsgiver Upheads AS. Vi fikk høre om et annerledes jobbintervju og hvor glad avdelingslederen var for å ha hatt mot til å ansette Oscar i en stilling som innebærer mye kundekontakt. Oscar fikk raskt fast jobb, han trives og arbeidsgiver er svært fornøyd.

På jobben har jeg Rema 1000 som nærbutikk. Det er fasinerende å erkjenne hvordan deres inkluderingssatsing også påvirker meg som kunde. Måten jeg blir tatt imot i kassa, gjør meg glad og gir meg energi! Vanligvis synes jeg det er et ork å handle mat, men turene til Rema 1000 i Torggata tar jeg med glede.

 

Utvikle tilbudet, særlig for de med rus og psykiske lidelser slik at flere kan komme i jobb

Ønsker du å ansette en som har falt ut av arbeidslivet på grunn av rus- eller avhengighetsproblemer? Da kan en individuell Akan-avtale være en god støtte. En slik avtale sikrer tett oppfølging mellom leder og den ansatte, samt ivaretar hensynet til situasjonen og arbeidsgivers krav. Arbeidstaker får faste rammer.

 

Inkludering er også å hindre at mennesker faller ut av arbeidslivet

I min jobb hører jeg ofte om mennesker som har fått hjelp når rusbruk eller spill har blitt en så stor del av livet at det går utover jobb. I fjorårets Akan-magasin  kunne du lese om Merete, i årets magasin  om Nina.  Begge forteller om hvor viktig møtet med arbeidsgiver var da deres problemer kom for en dag. Det var viktig for deres motivasjon til å gjøre noe med situasjonen de var kommet inn i, og for hvor i livet de er i dag. Tilpasset behandling og tett oppfølging på arbeidsplassen har vært to viktige steg på veien sammen med individuell Akan-avtale.

 

Individuelle Akan-avtaler – et kinderegg som bidrar til inkludering

I Akan kompetansesenter har vi i alle år hørt gode eksempler på hvordan bruk av individuelle Akan-avtaler og behandling har bidratt til at ansatte har fått hjelp til å komme seg ut av sine rus- og avhengighetsproblemer, mens de har fortsatt i jobb. Og innimellom hører vi historier hvor det ikke har gått så bra. Dette er historier om enkeltpersoner.

Løfter vi blikket og ser på den totale informasjonen vi har tilgjengelig, kan vi konkludere med det samme. Individuelle Akan-avtaler bidrar til å hindre at mennesker faller ut av arbeidslivet. Det ble bekreftet den gangen arbeidslivet var papirbasert og vi fikk inn årlige rapporter. Og vi har fått det bekreftet igjen, i en undersøkelse om arbeidslivets erfaringer med bruk av individuelle Akan-avtaler.

Individuelle Akan-avtaler er et kinderegg som bidrar til inkludering fordi enkeltmennesker får fremmet sin livskvalitet, arbeidsplasser oppnår økt nærvær og samfunnet sparer helse- og velferdsutgifter.

Det er ingen dans på roser å komme seg ut av et rus- eller avhengighetsproblem. Først og fremst krever det hardt arbeid fra den som står i problemet. Men det krever også innsats og kunnskap fra pårørende og arbeidsgiver.

På regjeringens hjemmeside kan vi lese Uten arbeidsgiverne på laget, blir det ingen dugnad. Myndighetene stiller blant annet med NAVs verktøykasse.

Min tilføyelse er at myndighetene og partene også stiller med trepartssamarbeidet Akan. Og vi i Akan kompetansesenter vil fortsette å spre kunnskap og handlingskompetanse om hvordan norsk arbeidsliv kan forebygge og håndtere rus- og avhengighetsproblemer. Og dermed også bidra til inkludering.

Besøk oss på akan.no eller ring oss på 22 40 28 00 for informasjon, veiledning og råd.

Med ønske om en deilig sommer!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
sommerfest
23Pål Henrik Kristiansen

Pål Henrik Kristiansen10. juni 2018Legg igjen en kommentar

En sommerfest for alle

Hvorfor i huleste skriver Akan om sommerfest? Er ikke rusforebygging selve motsetningen til en skikkelig fest i sommervarmen? Det stemmer faktisk ikke. La oss kikke nærmere på saken.

 

Sommer, bading, øl og ekskludering?

De aller fleste liker sommerfester. Hvem setter ikke pris på grillmat, bading og kanskje noen kalde pils i sommervarmen? Det er gjerne oppskriften på en god fest det. Men så var det jo de som ikke har det så moro på festen. Finnes de? Ja, faktisk.

Alkoholen er en snodig greie. Noen kaller den et sosialt glidemiddel, fordi den gjør at vi nordmenn, som i utgangspunktet er litt kleine rundt hverandre og ikke alltid mestrer «small talk», klarer å snakke med hverandre. Men det er ofte to sider av en historie og til tross for at denne «magiske» drikken gjør samtaler lettere, finnes det også noen negative sider.

Ifølge tall fra Folkehelseinstituttet (2016) rapporterer 7 % å ha opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet. 30 % forteller at de har opplevd at kollegaer som drakk var plagsomme og 10 % sier at de har følt seg utenfor eller uteblir fra sosiale arrangementer på grunn av drikking i jobbsammenheng.

Dersom du er partyfikseren, og tror at en litt alkohol på bordet er alt som skal til for at alle trives, så er det mulig du bommer. Server gjerne alkohol, men som leder bør du også by på noen samtaler i forkant om hvordan dere vil ha det sammen. Heldigvis skjenker vi dere noen tips i denne bloggen også.

 

Tre enkle tips til ledere

Ha en tydelig holdning – vår erfaring er at en tydelig holdning, nedfelt i en policy som er kjent for alle ansatte, er det beste tiltaket for en god sommerfest. Sett ord på forventninger og avklar: hvordan vil vi ha det hos oss? 

Vær bevisst og beredt – Inntak av alkohol gjør noe med hemninger. Det kan være gøy, og bidra til god stemning. Med det kan også føre til problematisk og ufin oppførsel, deriblant seksuell trakassering. #MeToo-kampanjen forsterker behovet for tydelige holdninger og en åpenhetskultur i arbeidslivet. Vær bevisst, ta det på alvor og vær beredt til å håndtere det. 

Vit hva du som leder gjør når noen trår over grensa – Trygge ledere tar tak når ansatte trår over grensa for hva som er greit. Som leder har du ansvar for å ivareta arbeidsplassen omdømme, sikkerhet og arbeidsmiljø. En rusmiddelpolicy bør si noe om hvordan brudd håndteres, og du som leder bør vite hva du gjør i situasjonen. Blir noen overstadig beruset på sommerfesten? Send vedkommende hjem i en taxi, og ta en prat i etterkant av sommerfesten.

Med åpenhet og avklaring av forventninger burde sommerfesten bli en hyggelig sammenkomst for samtlige. De aller fleste av oss drikker, så det skader vel neppe å snakke litt om hvordan vi skal drikke sammen også?

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
bevis
14Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl27. mai 2018Legg igjen en kommentar

Bevis på tilståelser og tilgivelse

Mistenkes en ansatt for å ha et rusproblem er det lett å gå inn i rollen som etterforsker for å sikre seg bevis før man tar den nødvendige samtalen. Dette er en helt normal reaksjon – samtalen er ikke lett og harde fakta gjør den litt lettere. Problemet derimot er at jakten på bevis kan overskygge det samtalen faktisk skal handle om: omsorg. Så er vi hobbypsykologer eller privatdetektiver?

 

Klemmen stoppet alt forsvar

Jeg var så dårlig da jeg fikk min nødvendige samtale at jeg ikke kan huske om bevis ble lest opp eller ikke. Jeg husker mest bare klemmen jeg fikk av min leder. Den klemmen stoppet alt forsvar, benektelse eller sinne over å bli avslørt. Spillet var over og med det kom en frihet jeg unner alle som sliter. Jeg vet ikke hvordan min samtale ville blitt uten den omsorgen. Veldig mange som sliter med rus har det ikke bra, i det hele tatt! Skjule hvor jævlig livet er blir en rutine og det kan være en vanskelig mur å bryte seg gjennom. En bulldoser gir raskt resultater, men å bryte ned muren litt mer forsiktig kan gjøre det mye lettere på sikt.

 

Skam

Jeg tar ofte del i rollespill for Akan når de holder kurs. Jeg spiller, ikke så tilfeldig, den ansatte med et rusproblem og deltagere er leder eller kollega som skal konfrontere meg etter en fuktig firmafest. Dette rollespillet er perfekt for å trene seg på en slik samtale, men det er fortsatt ikke lett i det hele tatt (og jeg spiller gjerne en ansatt i fullt forsvar). Jeg opplever som tidligere nevnt: alle bevis blir lagt frem. Hva jeg gjorde, hvor mye jeg drakk, hvor pinlig det var for mine kolleger osv. Bevismaterialet kommer på løpende bånd for å sikre seg at man har rett. Jeg kan kjenne på skammen jeg hadde for mange år siden når jeg skal være skuespiller på disse kursene. Skam som ofte gjør at man prøver nekte og blir sint, sur, lei seg og kjemper for å holde tårer tilbake med å spille tøff. Sjelden spør den andre hvordan det egentlig går med meg. Et enkelt spørsmål som kan avsløre så mye mer enn en gjennomgang av en kveld man kanskje ikke en gang husker.

 

Spør om jeg har det bra

Når jeg ruset meg var det å måtte stå for noe jeg hadde gjort i ruset tilstand en bunnløs skam. Jeg kunne berolige meg selv med at det ikke var så ille, men ofte var det faktisk veldig ille. Jeg visste aldri hva jeg skulle si når fakta om min oppførsel kom på bordet. Min oppførsel gikk utover andre uten at dette var meningen. Jeg ga dem rom til å få sagt det som de trengte si, samtidig som jeg ville skrike ut «beklager!» Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde dette. Jeg hater meg selv og har det helt jævlig. Jeg fortjente ikke noen klem selv om det var det jeg ønsket meg aller mest. Jeg mente ikke å være en idiot og ønsket bare mest her i verden å ikke leve det livet jeg levde. Så om en kollega har skjemt ut deg og hele firmaet på en kick-off er det stor sannsynlighet for at dette ikke er handlinger av et menneske som elsker livet, men noen som ikke takler det. Spør om jeg har det bra – bevis har du sikkert nok av.

Privatdetektiv er da kanskje ikke den beste rollen å ta på seg før en nødvendig samtale, men være hobbypsykolog er heller ikke alltid svaret. Mange som sliter trenger profesjonell hjelp og her kan det beste du gjør som leder være å be den ansatte om å oppsøke hjelp. Husk også at du kan ta en telefon til Akan kompetansesenter og forhøre deg om hva du burde gjøre for å hjelpe den ansatte. For til syvende og sist tror jeg de fleste ledere vil akkurat det: hjelpe den ansatte. Og gjør det gjerne med mer følelser enn fakta ❤

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
fredag kveld
1Klemmetvold

Klemmetvold13. mai 2018Legg igjen en kommentar

Hva med fredag kveld?

Medarbeiderne er en liten bedrift som bare ansetter mennesker som har slutta med rus. Vi har hatt et bevisst forhold til rus siden vi starta, men har fortsatt mye å lære. I dag har vi 18 medarbeidere med rusbakgrunn, hvorav 12 har en fast stilling. Alle er ansatt på ordinære vilkår.

I februar inviterte vi Trygve Myhren fra Akan kompetansesenter med på hyttetur for å hjelpe oss med å utvikle og forankre et rusreglement. Trygve var med oss for å fasilitere en diskusjon om hvordan vi forholder oss til rus i Medarbeiderne og hvordan vi ønsker at det skal være. Vi hadde en veldig fin diskusjon og kom frem til et rusreglement som senere har blitt tatt opp og vedtatt på allmøte.

Gjennom å jevnlig diskutere rusproblematikk har vi gjort både ledere og medarbeidere bevisst på hva som er greit og hva som ikke er greit. For eksempel er det i Medarbeiderne uaktuelt med alkohol i jobbsammenheng, og det er ikke greit å invitere kolleger med på fest. Alle vet at å si ifra om at noen har det tøft er å bry seg og flere sier ifra om at de har det vanskelig selv. Å be om hjelp er en åpning til å beholde jobben. Holder man ting hemmelig kan man på sikt ødelegge både for seg selv og andre.

At man ikke skal møte rusa på jobb har vært en selvfølge siden vi starta, men nå har vi blitt enige om at bruk av illegale rusmidler på fritida ikke er forenlig med arbeid hos oss.  Å søke jobb hos oss skal henge sammen med et aktivt valg om å ikke lenger ha illegale rusmidler som en del av livet sitt. Hva du gjør fredag kveld trenger ikke påvirke arbeidsevnen mandag morgen, men det sier noe om hvem du er og hvordan du vil leve. Å røyke hasj fredag kveld kan gå fint én gang, men hva med neste gang?

Vi tror det gir mye bedre forankring når vi diskuterer disse reglene i plenum enn om de kom fra ledelse eller et lite utvalg. Et viktig og grunnleggende prinsipp for oss er at bedriftens mål alltid er at du skal lykkes i å holde deg rusfri og beholde jobben.

Vi tror at det å ha tilknytning til en arbeidsplass som med ujevne mellomrom tar opp rus og rusutfordringer som tema vil kunne være sterkt forebyggende. Vi har ennå mye å lære, men synes det er fint å kunne dele det vi lærer underveis.

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter