for full
18Hans Ole Berg

Hans Ole Berg19. november 2017Legg igjen en kommentar

Hvordan er det å være pårørende når noen blir for full på fest?

Vi bruker gjerne begrepet pårørende når vi snakker om de nærmeste familiemedlemmene til en person som er rusavhengig. De lever kanskje i en av de tøffeste livssituasjoner som finnes. Mange av dem er våre kollegaer på jobb, uten at vi vet om det.

Pårørendes situasjon er et ofte glemt tema, og jeg ble senest denne uken utfordret på om jeg kom til å si noe om pårørende som kollega eller medarbeider på Akan-kurset jeg holdt. Og det hadde jeg i utgangspunktet glemt å planlegge. Men vi fikk snakket litt på temaet likevel. Pårørende til rusavhengige er utvilsomt en «gruppe» som fortjener mye mer oppmerksomhet enn hva de får.

 

Fylla har skylda?

Likevel vil jeg gjerne i denne bloggen rette spørsmålet mot hvordan er det å være på fest, eller kanskje julebord, sammen med din nærmeste kollega, som denne gangen blir litt for full. Kanskje ikke overstadig beruset, men nok til at han, eller hun, sier mange ubehageligheter, oppfører seg ufint overfor venner eller kollegaer, setter deg i en veldig ubehagelig situasjon – kanskje egentlig er ganske slem og så videre. Er det første gangen det skjer, eller er det en gjenganger, men ikke helt hver gang dere er på fest? Er det greit med unnskyldningen at «fylla har skylda»? Hva gjør det med oss å bli behandlet sånn? Hvor skal tålegrensen ligge – vi har vel ikke lyst til å bli for snerpete heller? Hvorfor skal det egentlig være lov å behandle sine medmennesker så hensynsløst og komme unna med å skylde på alkoholen?

 

Alkoholbruk påvirker omgivelsene

Begrepet å være utsatt for «Passiv drikking» blir av og til brukt om hvordan andres alkoholforbruk påvirker omgivelsene.  Man tenker nok lett på pårørende til problemdrikkere i denne sammenheng, men begrepet er minst like aktuelt å kunne bruke ved enkeltepisoder uavhengig av om det foreligger et misbruk eller ei.

Når jeg skriver om dette så får jeg en liten følelse av at jeg kan bli oppfattet som en som er ute etter å dele ut dårlig samvittighet til de som «unner seg en fest». Det er ikke det jeg er ute etter, men er det for mye å forvente at voksne mennesker som egentlig har en del erfaring med alkoholens virkninger, også på sin egen kropp og atferd, skulle tenke seg om en ekstra gang og inkludere sine omgivelser når man planlegger og gleder seg til festen.

Vi vet fra noen forskjellige studier at 17 – 18 % av voksenbefolkningen har et risikofylt alkoholforbruk. «Problemet» med dem er i hovedsak at de ikke selv er klar over at de er i risikogruppen, men i stor grad tror at de drikker som folk flest! Det er kanskje på tide at vi tilbyr Balance på arbeidsplassen igjen, så flere kan få tatt en egensjekk. Du har muligens gjort det før, men ting endrer seg i livet, så prøv igjen.

 

Bruk dilemmaverktøy når dere planlegger julebordet

Julebordsesongen nærmer seg for mange, til glede for de aller fleste, men en del erfarer også at mytene rund julebord av og til fortsatt stemmer. Noen blir for fulle, og noen får det veldig lite hyggelig på grunn av dem. Å bli for full på julebord er ikke noe tegn på at du har alkoholproblemer eller drikker for mye totalt sett, men det ble unektelig for mye der og da. Det er rart at det skal være så vanskelig at vi sammen snakker om dette på forhånd så det kan bli annerledes denne gangen. Og selv om vi har snakket om det, har noen erfart at utpå kvelden så ble det akkurat samme historien som forrige gang likevel. Men ting endrer seg og vi gir ikke opp. Hvis dere skal planlegge julebordet  snart så kan denne korte videofilmen om firmafest i dilemmaverkøy være en oppstart til en diskusjon i personalgruppa.

I Norge drikker de aller fleste av oss på en måte der vi ligger godt under de faregrensene det går an å sette opp. Imidlertid er det nok også ganske mange som har et lite avklart forhold til eget forbruk, de drikker som de selv har lyst til, uten å lytte til sine omgivelser om hvor de synes tålegrensen for forbruket bør ligge.

Det er kanskje behov for å flytte hovedfokus fra den enkeltes helsefaktorer ved alkoholbruk til Ansvarlig Alkoholbruk med fokus på hva ditt forbruk gjør med dine pårørende!

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
medikamenter
1Marit Hermansen

Marit Hermansen12. november 2017Legg igjen en kommentar

Du, av alle..

I sommer hadde jeg gleden av å lese Akans og Oda Sjøvolls rapport «Du, av alle».  Oda Sjøvoll hadde intervjuet ti sykepleiere som har mistet sin sykepleierautorisasjon fordi de har stjålet og brukt medikamenter fra arbeidsplassen.  Det var lærerik og gripende lesning om noe av det vanskeligste vi kan komme ut for, både som leger, kolleger, ledere og medmennesker.

 

Flinke fagfolk blir immune

Tittelen på rapporten oppsummerer historiene på en treffende måte. «Du, av alle». Vi er nok flere som kan kjenne på frykten over å feilaktig anklage en kollega for å ha et rusproblem. Og det er lett å gi dyktige kollegaer immunitet mot å overskride grenser. Men å unnlate å ta opp problemene er langt verre. Leger har stor grad av sin identitet knyttet til profesjonen, legerollen og yrket. Dermed blir fallet og skammen så stor hvis man mister legeautorisasjonen.

Vi må ha strenge regler for helsepersonell som misbruker stillingen sin og ruser seg på jobb. Det er alvorlig at pasienter utsettes for fare fordi leger eller sykepleiere ruser seg. Men det er også alvorlig at mennesker går til grunne på grunn av rus. Nettopp fordi det er så dramatisk for både leger og pasientene, er det så utrolig viktig at man forebygger i god tid, og har et godt system for oppfølging og støtte. Vi må både sørge for pasientsikkerheten, men likevel evne å ta vare på kolleger som har havnet i et slikt uføre.

 

Å ivareta mennesket

Denne rapporten er skrevet for å framskaffe kunnskap sånn at vi kan lære. Hvordan kan vi forebygge at ansatte i helsesektoren ruser seg på jobb? Hva er risikofaktorene? Underveis i arbeidet oppdaget forfatteren en dimensjon som ikke var tenkt inn i arbeidet i utgangspunktet. Prosjektet skulle se på bruk og misbruk av medikamenter, og hvordan arbeidslivet kan forebygge at dette skjer. Men de ti informantene hadde behov for å fortelle hvordan de ble møtt av arbeidsgiver da tyveriet ble oppdaget. Og det viste seg at historiene delte seg i to. Den ene var fortellingen om å bli ivaretatt, den andre var fortellingen om å bli det du hadde gjort – en kriminell. Og det var ikke det å miste jobben, eller å bli politianmeldt som gjorde forskjellen, men hvordan de ble møtt som menneske. Alle var helt innforstått med at de hadde gjort noe alvorlig galt, og at det ville føre til sanksjoner – helt berettigede formelle sanksjoner. Men historiene viser at det likevel er mulig å behandles med respekt, se medmennesket og tilby hjelp og støtte.

Rapporten bringer nyttig kunnskap om hvordan rusproblemer kan oppstå. Men kanskje viktigst gir det oss nyttig kunnskap om hvordan vi bør håndtere slike lovbrudd på en ryddig og tydelig måte, samtidig som vi ser medmennesket. For dette er vanskelig. Og derfor må vi øve oss. Vi må trene på å ta den vanskelige samtalen.  Dette er litt som å forberede seg på katastrofer – vi vet ikke når og hvor, men vi vet at det kommer. Og da hjelper det å være forberedt. Å lese denne rapporten kan være et første steg i disse forberedelsene.

All ære til de som har valgt å dele sin historie, til en klok forfatter og til Akan som hjelper oss med disse vanskelige områdene i arbeidslivet.

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
seksuell trakassering
7Hilde Rikter-Svendsen

Hilde Rikter-Svendsen6. november 2017Legg igjen en kommentar

En julebordsesong uten #metoo – er du med?

Skrevet av Hilde Rikter Svendsen, seniorrådgiver Akan kompetansesenter,
og Trine Elise Hammer, Nasjonal koordinator Arbeidstilsynet.

I kjølevannet av #metoo har det nå kommet inn stemmer som mener vi ikke må hause opp tematikken unødig. Den stiller vi oss ikke bak! Vi vil tvert imot legge til noen perspektiv, med forhåpning om at kampanjen og temaet lever videre som et «hot» tema i arbeidslivet. Løft seksuell trakassering inn som et perspektiv når dere planlegger årets julebord: «Hva bør vi tenke på for at dette skal bli et vellykket arrangement både for oss i bedriften og for de som skal «serve» oss på restauranten eller hotellet der vi har booket oss inn.»

«Totalt sett oppgir 4,7 prosent, dvs. om lag 123 000 yrkesaktive, at de en gang i måneden eller mer er utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, kommentarer eller liknende på arbeidsplassen.» (Faktabok om helse og arbeidsmiljø2015/ utgitt av Stami.

I de individuelle fortellingene som har kommet fram framstår to ting som vi mener underbygger et fortsatt fokus på temaet: seksuell trakassering skjer ofte i arbeidsrelaterte situasjoner og relasjoner der rusmidler kan inngå. I forkant av årets julebordsesong, der mange av oss deltar, vil vi her konkretisere hva vi mener med utgangspunkt i en relevant bransje.

 

Hotell- og restaurantbransjen – en utsatt bransje?

I samarbeid med Arbeidstilsynet har Akan en satsning rettet mot hotell- og restaurantbransjen. Grunnlaget for dette finner vi i rapporten «Bruk av rusmidler, sløvende legemidler og tobakk blant arbeidstakere i utvalgte bransjer i Norge» ( www.fhi.no Edvardsen m.fl.) Rapporten viser at forbruk av alkohol og illegale stoffer er mer utbredt i serveringsbransjen sammenlignet med andre bransjer. Dette kan relateres til at en stor andel ansatte er yngre enn 30 år.

Ser vi alle yrkesaktive under ett, er det flere kvinner (8 %) enn menn (2 %) som utsettes, og yrkesaktive kvinner i den yngste aldersgruppen (17–24 år) er særlig utsatt (14 %).»

(Faktabok om helse og arbeidsmiljø 2015/ utgitt av Stami)

 

Hotell- og restaurantbransjen kjennetegnes av å ha mange unge ansatte

Hvor lett er det som ung ansatt å verge seg mot uønsket seksuell oppmerksomhet, seksuelle hentydninger og kommentarer, seksuelt hentydende gester, berøringer og befølinger osv. både i relasjon til kollegaer, ledere og kunder?

Som ansatt i hotell- og restaurantbransjen forventes det også at du deltar på interne arbeidsrelaterte arrangementer der alkohol inngår. Som ansatt skal du dessuten «serve» gjester som i sin tur deltar i arbeidsrelaterte arrangement der alkohol inngår. For oss i Akan som skal bistå norsk arbeidsliv, er det interessant at det i definisjonen av seksuelle trakasseringer inngår uttalte og uuttalte signaler og handlinger fra personer som den utsatte står i et avhengighetsforhold til. Som ansatt står du i et avhengighetsforhold til din arbeidsgiver. I virksomheter innenfor service- og kundebehandling er du som ansatt i et avhengighetsforhold til kunder.

Den svenske «stjernekokken» Leif Mannerstrøms kommentar til pågående debatt illustrerer at svenskene i hvert fall har en vei å gå:

«Man måste ha lite humor». «Det måste få lov att finnas lite skemt, så jævla blodigt allvar kan detta inte vara.»  ( Fra Opinon live, SVT 27.10.17.)

Vår dialog med norsk arbeidsliv tilsier at også vi har en vei å gå. Det finnes fortsatt strukturer der det ene kjønnet dominerer når det gjelder å definere hva som er greit og ikke greit, og der tausheten forventes å råde rundt seksuell trakassering.

Vi mener at pågående kampanje #metoo forsterker og utfordrer Akans og Arbeidstilsynets samarbeid. I Akans anbefalinger presiseres det tydelig hvor viktig det er at bedriften i forkant klargjør hva som er greit og ikke greit i arbeidsrelaterte sammenheng der alkohol inngår.

Arbeidstilsynet har en pågående satsning med fokus på seksuell trakassering.

Sammen kan vi skape et godt arbeidsmiljø

Sammen kan vi løfte seksuell trakassering som et viktig moment når det gjelder å skape en helsefremmende arbeidssituasjon og et godt arbeidsmiljø. Målet er å skape et klima der de ansatte ikke er redde for å fortelle, og der leder støtter den som anser seg for å ha vært utsatt. Opplæring og informasjon er eksempler på tiltak som kan bidra til å forebygge seksuell trakassering på arbeidsplassen. Dette kan igjen bidra til økt bevissthet omkring temaet, samt skape bedre rutiner for varsling og for oppfølging av saker.

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
10Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl29. oktober 2017Legg igjen en kommentar

Halloween 24/7

I disse dager leter vi alle etter den perfekte utkledning, enten du vil være en djevel, sexy politikvinne eller hvilken som helst annen rolle, noe som er gøy for en kveld. Så hva har denne amerikanske tradisjonen med Akan å gjøre? Fordi mange er i «utkledning» hver eneste dag for å skjule noe omverdenen ikke skal se. Mitt kostyme var i mange år «kvinnelig servicemedarbeider uten et rusproblem».

Knuse myter

Jeg møter mange som har en formening om hvordan man ser at noen har et rusproblem på en arbeidsplass. Klassiske tegn kan være et ustelt ytre, lukten av promille eller egenmelding på mandager. Men mange av oss har holdt på i så mange år at vi er ikke amatører lenger, men utspekulerte, strategiske eksperter som fortjener å vinne premien for beste kostyme i rollen som «jeg har det bare bra». Beklager om jeg knuser alle myter her, og gjør det umulig å avdekke en ansatt med et rusproblem, men skal vi komme videre i Akan-arbeidet er det viktig å avsløre litt godt bevarte hemmeligheter. Knask eller knep? Ja, jeg hadde mine knep mens jeg knasket Ibux og mintpastiller om hverandre og ga deg et stort smil i full sminke med et hint av vaniljeparfyme. Jeg skulle starte på jobb 07.00 hver dag, men kunne ofte komme inn i 5-6 tiden for å gå av meg rusen og gjøre alt klart så ingen kunne » ta meg «på noe som helst.

Så hvordan skal du som arbeidsgiver kunne avsløre et rusproblem på jobben om den det gjelder er så flink til å skjule det? Det kan du nok ikke. Det du som arbeidsgiver kan gjøre for å hjelpe i slike situasjoner er synlig Akan-arbeid. Jeg ba selv om en Akan-avtale, og det er det andre som gjør også selv om det ikke er det mest vanlige. Men skal den som sliter be om hjelp så er det så utrolig viktig å vite at Akan finnes på jobben, og at dette kan være første skritt for å få hjelp. Skuespillet kan ikke vare evig, og når bunnen er nær kan Akan redde liv uten at jeg overdriver her i det hele tatt. Uten Akan-avtale er jeg ikke så sikker på hvordan det hadde gått for min del.

 

Den nødvendige samtalen

Mine sjefer tok den nødvendige samtalen med meg etter at mitt «kostyme» begynte «å rakne» i sømmene. Kort tid etter kom jeg i behandling på en gård i Vestfold. Jeg fikk ganske raskt smileforbud i en hel uke! Høres det helt vilt ut? Sikkert. Terapeutene er eksperter og kunne se med en gang hvilken fasade jeg hadde hatt for å leve slik jeg gjorde. Første dagen slet jeg med forbudet mitt og trodde de var idioter, men etter et par dager var det så befriende, og jeg skjønte hvorfor jeg ble pålagt dette forbudet. Jobben med å få tilbake livet kunne starte.

Mange sier Akan-arbeidet ligger i dvale, spesielt om de ikke har noen Akan-saker. Men å tro at dette betyr at ingen på arbeidsplassen kunne trengt en Akan-avtale stemmer ofte ikke. Hold liv i Akan-arbeidet ved å synligjøre det og vær kreativ! Samme uke som en flyger skulle opp i retten for å komme på jobb med promille, kjøpte SAS inn 150 000 Akankopper til pauserommet for de ansatte. Koppene har tekster med budskap som skal bidra til at ansatte tør å snakke om tematikken. Ganske genialt og perfekt eksempel på det å aktivt jobbe med Akan!

Jeg smiler mye fortsatt, men i disse dager er det et genuint smil og ikke et strategisk et. Har også fått høre at jeg har en annen latter enn jeg hadde da jeg holdt på fasaden. Friheten kom sakte men sikkert frem på gården i Vestfold og ble praktisert da jeg var tilbake på jobb. Så med dette ønsker jeg dere alle en Happy Halloween og lykke til med Akan-arbeidet ❤

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Forført av spriten
31Elisabeth Ege

Elisabeth Ege22. oktober 2017Legg igjen en kommentar

«Forført av spriten» – råd når en kollega har et rusproblem

«Det skal mye til å erkjenne at man har et rusproblem. Det er så skambelagt». Dette er ordene til Elisabeth Grønningsæter, som vi fikk møte i andre episode av NRK-serien «Forført av spriten». Hun forteller om et rusproblem som gikk ut over både familien og jobben.

«Hva gjør du når du har en mistanke om at en kollega har et rusproblem?», er et spørsmål som løftes i denne episoden. Lederen til Elisabeth forteller at hun opplevde at det var vanskelig å skulle ta tak i det hun så og den bekymringen hun hadde for Elisabeth.  Det er hun ikke alene om. Hver dag ringer det ledere til vår veiledningstelefon fordi de er bekymret for en ansatt, og i mange tilfeller har det gått altfor langt før leder tar tak.

Alkohol er et utbredt rusmiddel og noe de aller fleste har et forhold til. På samme tid er alkoholbruk noe vi synes er vanskelig å snakke om. Når går det fra å være et privatanliggende til å være en sak for arbeidsplassen? Lederen til Elisabeth forteller for eksempel at Elisabeth skjøttet jobben sin og var en faglig ressurs på jobb, men at hun virket sliten og tidvis litt sløv. Er det nok til å ta en samtale med vedkommende? Ja, mener vi. Når mistanken er der, når den urolige magefølelsen ulmer, da har du som leder noe å bygge samtalen på. Din bekymring er ditt problem, og alt du skal gjøre er å utforske hva det handler om. Er det en endring i atferd kanskje, eller endringer i fravær eller arbeidsprestasjoner som skaper bekymring? Da er det det du skal ta utgangspunkt i, og det er bevis nok til å ta en samtale med vedkommende.

Det skorter ikke på bekymringer i arbeidslivet, enten for en kollega eller for en ansatt. Men terskelen fra bekymring til handling er høy for mange og man kvier seg for å si fra når de merker forandringer hos en medarbeider. Mange er redd for å ta feil, skape dårlig stemning eller ødelegge relasjonen, men jo tidligere du tar den nødvendige samtalen med en som sliter, jo bedre. Ved å utsette samtalen får vedkommende enda flere muligheter til å utvikle et problem. Det er ikke din jobb som leder å stille diagnose eller bevise at vedkommende har et problem, men det er ditt ansvar å reagere når du ser endringer hos en ansatt som kan få negative konsekvenser for arbeidssituasjonen.

Vi må senke ambisjonen vår når vi skal ta samtaler vi synes er litt vanskelige. Ikke forvent innrømmelser. Det viktigste er å formidle at det du opplever gjør deg bekymret.  Så avtaler du en ny samtale. Da har du allerede satt i gang tanker og refleksjoner hos den ansatte. Hvis du i tillegg har investert i å skape en kultur hvor rommet for tilbakemeldinger og åpenhet oppleves som trygt, blir disse samtalene enklere å ta på et tidlig tidspunkt. Det handler om å se – og bli sett. Vi i Akan kompetansesenter vet at ved å ta tak i bekymringer på et tidlig tidspunkt kan vi reversere en uheldig utvikling og spare både vedkommende, familien, arbeidsmiljøet, omdømme og sikkerheten for unødvendig belastning.

Det er fortsatt knyttet mye skam og tabu til rusproblematikk, noe som gjør det både vanskelig å snakke om og å ta tak i for folk rundt. Vi i Akan kompetansesenter vil rette en stor takk til Elisabeth, og de andre kvinnene i «Forført av spriten», som står frem og forteller åpent om sitt alkoholmisbruk. Det bidrar til å bryte ned tabuer og senke terskelen for å be om hjelp. Vi vil også berømme lederen til Elisabeth, som tok tak i problemet selv om hun syns det var vanskelig og som viste omsorg og støtte overfor sin ansatt.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
skinbetting
2Magnus Eidem

Magnus Eidem15. oktober 2017Legg igjen en kommentar

Skinbetting – en ny type spillhverdag?

Når vi snakker om spilleproblemer skiller vi ofte mellom penge- og dataspillproblemer. I den senere tid har imidlertid dette skillet blitt noe mer uklart.  Såkalt «skinbetting» illustrerer denne utviklingen, dette er gambling som tar utgangspunkt i et av verdens mest populære dataspill; Counter-Strike: Global Offensive (CS:GO).

 

Markedsverdi og eksklusivitet

I CS:GO, som er et førstepersons skytespill, er «skins» virtuelle gjenstander som kan tilegnes i spillet. Skins er kosmetiske oppgraderinger som gir nytt utseende til våpen og utstyr; kort fortalt blir geværet eller kniven din dekorert med ny farge og nytt mønster. Det er ikke snakk om å kjøpe seg bedre våpen eller andre fordeler i spillet, det er kun snakk om visuelle egenskaper som gir spilleren status. Skins har en reell markedsverdi og det er eksklusiviteten som avgjør verdien. Det er ikke uvanlig at sjeldne skins koster tusenvis av kroner. Skins kan skaffes på flere måter; de kan finnes i spillet, vinnes i turneringssammenheng, utveksles mellom spillere eller kjøpes og selges på internett. Facebook og streamingsider som Twitch er arenaer der kjøp og salg følges, diskuteres og foretas.

I jakten på det kostbare virtuelle ekstrautstyret kan spillere også ty til gambling og det er altså dette vi kaller skinbetting. Dette innebærer at spillere satser skins med tilsvarende verdi, og utfallet på hvem som vinner avgjøres gjennom rene tilfeldighetsspill, slik som myntkast. Ofte er det snakk om store beløp og hurtige trekninger. Kombinert med en stor interesse for CS:GO er det gode grunner til å tenke at dette spenningsaspektet står sterkt i skinbettingen. Både forskning og erfaringer fra behandling av spilleavhengighet viser at nettopp spill med hyppig frekvens er de potensielt sett mest avhengighetsskapende. Veien er kort til flere klassiske kognitive feilslutninger som kan opprettholde den problematiske spillingen; har du vunnet vil du spille videre for å vinne mer, har du tapt vil du spille videre for å vinne tilbake det tapte. Denne dynamikken kjenner vi godt fra spill på Online Casino, noe majoriteten av de som søker hjelp for spilleavhengighet sliter med.

 

Påvirket livet i negativ retning

Våren 2016, da jeg fortsatt jobbet med behandling av spilleavhengige, møtte jeg for første gang en «skinbetter» i behandling. Det var en ung mann som forklarte at skinbettingen hadde gått for langt og han trengte hjelp til å komme seg ut av det. Konsekvensene han opplevde var tilsvarende tradisjonelle pengespillproblemer, det påvirket hele livet negativt. I tillegg til store økonomiske utfordringer gikk det ut over både relasjoner, arbeidsforhold og psykisk helse. Det å være hektet på gambling i CS:GO er det samme som å være hektet på Online Casino, hevdet han. Han snakket av erfaring; tidligere hadde han hatt problemer med nettbaserte gevinstautomater.

I behandlingen kom det fram at han også hadde spilt CS:GO på et høyt nivå. I den senere tid hadde han sluttet med selve dataspillet fordi gamblingen med skins tok overhånd. Han beskrev at skinbetting var enormt og helt ute av kontroll – i tillegg til at det retter seg mot unge mennesker.

 

Kan dataspillingen innebære utstrakt pengespill?

Som andre nettbaserte pengespill, er også skinbetting svært tilgjengelig. Det er lett å overføre penger med Vipps eller andre digitale betalingsløsninger, noe som samtidig gjør transaksjonene mindre synlig og vanskelig å oppdage for de nærmeste. Sett med et pårørendeperspektiv kan det også være vanskelig å oppdage at dataspillingen kan innebære utstrakt pengespill. Dataspill kan for enkelte være en kilde til bekymring og problemer i seg selv, men legg til de økonomiske utfordringene vi kjenner fra pengespillavhengighet og omfanget av negative konsekvenser blir betydelig større.

Et annet problematisk aspekt ved skinbetting er at det foregår via nettsider som ikke opplyser om nasjonalitet, eierforhold eller informasjon om hvem som står bak. Skinbetting er på ingen måte regulerte spill som forholder seg til lovverk eller spillmyndigheter. Siden det heller ikke er krav om ID for å delta, er det grunn til å frykte mørketall hva angår unge mennesker med denne typen spilleproblemer. Om vi skal forstå utviklingen og forebygge spilleproblemer, er det en forutsetning at foreldre, skole, arbeidsliv, støttegrupper og hjelpeapparatet er oppdatert på spillkultur og kjenner til gråsonene mellom gambling og gaming. Her er det rom for å utvikle et usunt forhold til pengespill i ung alder, noe som kan være starten på spilleproblemer man drar med seg videre inn i voksenlivet. Kulturdepartementet har ifølge Stortingsmelding 12 «Alt å vinne, ein ansvarleg og aktiv pengespillpolitikk» (2016-2017) bedt Lotteritilsynet sette ned en tverrfaglig gruppe som skal følge utviklingen av denne type spill. I mellomtiden bør hjelpeapparatet forberede seg på flere henvendelser knyttet til problemer rundt skinbetting.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
tillit
15Ine Weum

Ine Weum11. oktober 2017Legg igjen en kommentar

«Å bry seg betyr ikke å være hjelper uten grenser»

Et sitat av nylig avdøde Per Fugelli, fra en kronikk der han fortolker det han kaller «Gudestoffet» tillit. Tillit som det viktigste grunnstoffet som holder oss sammen. Selve limet i en relasjon og et forhold, og en helt grunnleggende verdi for å skape trygghet og åpenhet. Tillit krever begge parters innsats, og er menneskets følelse av at andre er å stole på, sier Fugelli (Sykepleien.no, 2011/6). Min erfaring er at problematisk rusmiddelbruk ofte fører til tillitsbrudd i relasjoner. Det kan handle om at forventninger ikke innfris, eller følelser som belastes. Tillitsbrudd skaper uendelig mange følelser som vi mange ganger har vanskelig for både å forstå og sette ord på.  Gjennom Akans veiledningstelefon har vi daglig samtaler med mennesker som ønsker råd og veiledning i møte med rusmiddelproblemer. Mye tenker jeg handler om relasjoner som lider under svekket tillit. Å få litt hjelp til å sette ord på det man ser, opplever og føler, bidrar ofte til at man får det ekstra motet som skal til for å bry seg og ta nødvendige grep i situasjonen.

 

Ansvarliggjøring

Rusmiddelbruken kan i blant bli årsaken som fraskriver ansvar for handlinger. Vi kjenner begrepet «fylla har skylda». Det gjelder ikke i trafikken. Men heller i relasjoner. I trafikken har vi klare regler, og konsekvenser ved brudd på promillegrensen. I arbeidslivet er det også enighet om at ruspåvirkning på jobb ikke er greit. Og holdningene blant ansatte er at arbeidsplassen bør ha policy for rusmiddelbruk i jobbsammenheng.  Det viser seg at klare grenser både forebygger og bidrar til at det er lettere å reagere og håndtere problemer. En god policy bidrar til en positiv sosial kontroll, som betyr at vi ser og blir sett. Et rusproblem deles av flere, og løses derfor også best ved at de som berøres reagerer. I ansvarliggjøring ligger muligheten til å bry seg og ta grep. «Et rusproblem er et problem når bruk av rusmidler virker forstyrrende på oppgaver og funksjoner som skal ivaretas i familien eller på jobben. Når følelsesmessige bånd mellom mennesker belastes og forstyrres av rusmiddelbruken. Når bruk av rusmidler får helsemessige konsekvenser». I Akan bruker vi denne definisjonen fordi den tydeliggjør at et rusproblem handler om relasjoner, det sosiale i tillegg til et helseproblem. Flere involveres i et rusproblem. Det er en hjelp i at de som involveres bryr seg på en ærlig, tydelig og empatisk måte. Ved å sette ord på fakta, hvordan man opplever det, har det, og hva man trenger, klargjøres ofte situasjonen både for en selv og den andre. Mye handler om tidlig å gi uttrykk for hva som er greit og ikke, og gjerne dele ansvaret med mål om å gjenvinne tillit. Fugelli sier i sin kronikk (2011/6) at tillit skapes gjennom å bry seg og dele makt. Makten deles mellom den som vil hjelpe og den som trenger hjelp.

 

Delaktighet

Hvorfor drikker Jeppe? Holbergs komedie fra 1722 viser oss at Jeppe drikker, men forklarer ikke hvorfor. Komedien gir rom for tolkninger og er like aktuell i dag som den gang. I møte med et rusmiddelproblem er det greit for de som berøres å ta tak i konsekvensene ved bruken. Å sette ord på konsekvensene ved problematisk rusmiddelbruk, bidrar til å involvere den det gjelder uten å diagnostisere eller være opptatt av årsak. De som er involvert deler problemet, enten det handler om oppgaver som ikke utføres tilfredsstillende, følelser som belastes eller forventninger som ikke innfris. Hva er problemet, hva må gjøres og hva kan begge bidra med for å løse problemet? En slik klargjøring gir ofte en god start på en endringsprosess. Prosessen krever begge parters innsats, og delaktighet er like viktig som opplevd ansvar og fordeling av makt. Å bry seg, handler om ekte interesse og medfølelse og er en sikker kilde til tillit sier Fugelli (2011/6). Diagnose og årsak blir en vurdering for legen.

 

Motivasjon til endring

Endring krever innsats. Fra begge parter som ønsker endring. I samtaler med pårørende, ledere, kollegaer og den som har et problematisk rusmiddelbruk, handler mye av samtalen om å kartlegge situasjonen, sette ord på følelser og se sammen på muligheter til endring. Noe handler om hjelp til å sette grenser. Å belyse behovet for ansvarliggjøring, delaktighet for å gjenvinne tillit i slitne relasjoner. Ofte trenger begge parter hjelp og motivasjon for i det hele tatt å skape rom for endring. Motivasjon og hjelp til å bygge en god arbeidsallianse, som starten på en god endringsprosess. Finne frem til hvem som kan bidra med hva, mot felles mål. Endring kan ta tid, om det handler om å gjenvinne tillit. Men når noe er problematisk i en betydningsfull relasjon, er innsatsen verdifull. «Tillit følger av klare grenser. Grenser for forventninger og grenser for muligheter. Realitetene kommanderer oss til å være ærlige og holde løfter» (Fugelli, 2011). Fugelli var en kjent og kjær lege og professor i sosialmedisin. Han døde for en knapp måned siden (13.9.17), men hans kunnskap, erfaringer og kloke betraktninger om grunnleggende verdier deler jeg gjerne videre.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
18Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng3. oktober 2017Legg igjen en kommentar

Kultur drikker policy under bordet!

«Vi kan ikke forandre på noe her, Camilla! Kulturen sitter i veggene skjønner du!» «Tull» svarer jeg. Kultur sitter i hodene til dere som jobber her. Kultur oppstår når dere gjør det dere gjør. Det er klart vi kan endre kultur!

Joda, du har hørt dette før. Sitatet fra Peter F. Drucker om at «kultur spiser strategi til frokost» er velbrukt i mange sammenhenger og like aktuell med tanke på rus- og avhengighetsproblematikk i arbeidslivet. Vi anbefaler alle bedrifter å ha en tydelig policy for rusmiddelbruk og spill, eller strategi om du vil. Kultur handler i korte trekk om hvordan vi gjør ting. Strategi handler om hvordan vi vil gjøre det. Strategier endres og vedtas på løpende bånd i norsk arbeidsliv. Vi samler gjengen, reiser bort et døgn, bort fra telefoner og oppgaver for å enes om veien videre. Hvor skal vi? Hva vil vi? Hvordan skal vi komme dit? Det er frigjørende å fantasere om hvor vi vil i løpet av det kommende året eller to. Men ingen vet med sikkerhet hvordan det vil bli, så vi legger en plan om å nå våre mål. Det gir en slags forutsigbarhet og trygghet.

Kultur er oss, her og nå, de små øyeblikkene teller. Kultur kan ikke vedtas. Kultur kan ikke planlegges. Kultur blir til når vi gjør det vi gjør, og lever i beste velgående gjennom historier, ritualer og tradisjoner. Kultur utfordres noen ganger ved at nyansatte kommer til, men oftest adopteres den ved at vi gjør som de andre, eller ved å bli fortalt at «sånn gjør vi det her». Vi vet hva en ivaretakende kultur er når vi har det. Men meningene om hva som en trygg og god kultur er mange og varierte.

Når planen ikke funker

En policy for rusmiddelbruk og spill er også en strategi. Den beskriver hvordan vi vil ha det hos oss med tanke på alkoholbruk, narkotika og spill for å ivareta helse, miljø, sikkerhet og omdømme. Videre sier den noe om hvordan eventuelle avvik skal håndteres, og skal bidra til å skape trygghet og forutsigbarhet. Policyen kan si noe om forventninger til hvordan man skal oppføre seg på kundemiddagen eller på jobbreise, og hvordan en påvirket kollega på jobb skal håndteres. Policyen beskriver en ønsket tilstand. Den sier noe om hvordan arbeidsplassen skal forebygge og håndtere rus- og avhengighetsproblematikk. Men likevel utvikler altså folk alkoholproblemer! Likevel stjeler helsepersonell medikamenter for å dekke egen avhengighet! Likevel underslår en pengespillavhengig! Så hva skjer? Hvor glipper det? Vi hadde jo en plan!

Sovnet «Strategi» på nachspielet? Drakk «Kultur» «Policy» under bordet på vorspielet? Årsakene er selvfølgelig sammensatt, men mulige forklaringer kan være en kultur preget av mistillit og utrygghet som hindrer ansatte i å ta opp vanskelige ting og be om hjelp. Noen må utfordre mottoer som at «hos oss er det høyt under taket» eller at «døra til sjefen er alltid åpen». Og hva med ledere som utsetter og utsetter å snakke med en ansatt de er bekymret for, eller ikke har det greit? Eller kollegene som velger å se gjennom fingrene, dekke over, snakke bak ryggen på? Forskning sier at i en fuktig kultur med tilgjengelighet og mange anledninger til å drikke, øker andelen av ansatte med risikofylt alkoholbruk. Det motsatte skjer i tørrere kulturer.

 

Snakk om det

En policy er ikke verdt papiret det står skrevet på, eller intranettet den er lagret på, hvis innholdet i den ikke snakkes om.  Den må gjøres kjent og relevant. Ledere er ansvarlige for å definere hva som er viktig, og setter standarden gjennom sine handlinger. Vår klare anbefaling er å diskutere og forstå policyen sammen avdelingsvis ved å konstruere relevante og gjenkjennelige dilemmaer. Hva gjør vi hvis det lukter alkohol av en kollega på jobb?  Hvordan håndterer vi en kollega som skaper ubehag på sommerfesten? Hvordan melder vi fra om en bekymring? Tar ledere vanskelige samtaler, eller utsettes de gang på gang? Få frem ryggmargsrefleksen, og ikke hvordan vi skulle ønske at vi gjorde det. Bruk www.dilemmaverktoy.no som hjelp; vi garanterer gode refleksjoner og at innholdet blir kjent.

Gjør ledere trygge til å ta samtaler basert på bekymringer, gjør dem rustet til å reagere dersom grenser brytes. God håndtering signaliserer at «jeg gjør som jeg sier», og det bidrar til trygghet og forutsigbarhet. Spør de ansatte om de vet hvor de kan få hjelp, hvem de kan kontakte og om de sosiale situasjonene i regi av jobb oppleves hyggelige og inkluderende. Bruk eksisterende arenaer til dette som arbeidsmiljøundersøkelser og vernerunder. Svarene du får kan avsløre gap mellom ønsket tilstand og faktisk situasjon og gir mulighet til justeringer.

Summen av dette påvirker ansattes tanker og atferd. Gjennom involvering, språk og mot kan vi påvirke og utvikle den kulturen vi trenger for å gjennomføre strategiske beslutninger. Kultur og policy må snakke sammen, drikke i takt, hvis ikke havner den ene under bordet.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
31Elisabeth Ege

Elisabeth Ege25. september 2017Legg igjen en kommentar

Spiller seg fra gård og grunn … og jobben?

Ikke sjeldent kan vi lese i avisen om menn (ja, for enn så lenge er det som regel menn) som har spilt bort både penger og familien. Småbarnsfar Krister spilte seg fra gård og grunn (VG pluss). Tom fikk 2,7 millioner i forbrukslån. Nå er pengene spilt bort (E24). Sigurd spilte bort 420.000 på én dag (nrk.no). Historiene er mange og dramatiske. Det artiklene sjeldent sier noe om er at flere også spiller bort jobben sin.

Tilgjengelig 24/7

Pengespillene er tilgjengelige 24/7. Massiv markedsføring lar oss ikke glemme muligheten vi har til å vinne storgevinsten. «Det er som om en alkoholiker skulle hatt en konstant full lommelerke i lomma døgnet rundt. Sånn er det med disse nye spillene som nettcasino, du har de på mobilen og kan spille 24 timer i døgnet. Du kan trykke 50.000 kroner bare på ett spill om du vil det», sier Arnie Thor Høskildsson til P4.

Sterk økning i antall henvendelser om spillproblemer til vår veiledningstelefon

I Akan kompetansesenter mottar vi årlig mellom 7-800 veiledningstelefoner. Det gjelder spørsmål om håndtering av saker hvor en leder, HR eller en kollega er bekymret for en medarbeider eller kollega. De ønsker tips og råd om hvordan de skal håndtere sin bekymring. Første halvår i år omhandlet flere enn 1 av 10 henvendelser seg om spillproblemer, og antallet var på samme nivå som for hele 2016.

 

Flere i arbeidslivet med spillproblemer?

Betyr det at flere i arbeidslivet har spillproblemer? Eller er det ledere og ansatte som oftere søker råd? Eller en kombinasjon? Det vet vi ikke.

Det vi vet er at Hjelpelinjen for spillavhengige oppgir at 75 % av de som ringte dem i fjor hadde egen lønnsinntekt. Videre at den siste befolkningsundersøkelsen om spillproblemer (UiB 2016) viser at minimum 293.000 er lavrisikospillere, 88.000 spiller med moderat risiko og 34.000 er problemspillere, hvilket representerte en svak økning i problemspillere sammenlignet med forrige undersøkelse.

Det er vanlig å regne med at om lag halvparten av de som er problemspillere er i arbeid.

Fra vår daglige samtaler med arbeidslivet hører vi at ikke bare de som spiller med høy risiko spiller på en måte som går utover jobb, også de som spiller med lav og moderat risiko. Det holder som sagt å spille bort mer enn du har råd til.

 

Pengespillproblemer tar fokuset vekk fra arbeidsoppgavene

Pengespillproblemer tar fokuset vekk fra arbeidsoppgavene. Problemene vil kunne føre til ineffektivitet, fravær, sikkerhetsrisiko og i verste fall underslag. Pengespillsproblemer kan derfor gi god grunn for bekymring både hos kolleger og ledere. Hvem ville ikke hatt tankene et annet sted enn på jobb dersom du hadde spilt bort mer enn du hadde råd til kvelden i forveien?

Pengespillproblemer er med andre ord noe som berører arbeidslivet. Det er derfor svært bra at mange arbeidsplasser etterspør kunnskap. De siste årene har vi blitt bedt om å snakke om spill i én av tre bedriftsbesøk og bedriftsinterne kurs. Kunnskap gir økt bevissthet. Vi ser derfor på hvordan vi kan bidra til at kunnskap og handlingskompetanse knyttet til spillproblemer kan nå flere i arbeidslivet.

 

Vi har en plikt til å bry oss

Vår klare oppfordring er at du som er bekymret for en medarbeider eller kollega tar en prat når du får «den vonde magefølelsen», for eksempel på grunn av endret væremåte. Pek på hva du konkret ser som gjør deg bekymret. De aller fleste av oss vil heller bli sett enn oversett.

Det er ingen enkel prat å ta, men den er svært viktig. Først og fremst for den det gjelder og hans/hennes pårørende. Men også for arbeidsplassen som sparer tapt effektivitet, irritasjon, sykefravær og uønskede risikosituasjoner. Ja, til og med for samfunnet som sparer helse- og velferdsutgifter.

 

Fire tips for god forebygging av spillproblematikk

  1. Sørg for å få på plass en partsforankret policy for rusmiddelbruk og spill. En policy som sier noe om bedriftens holdning, hva som er greit, hva som skal skje om noen går utover fastsatte rammer og hvem som da har ansvar. Snakk om innholdet og sørg for at det er kjent for alle ansatte.
  2. Tilegne deg kunnskap om spill og sørg for at ledere har trygghet til å kunne «ta praten» når de får «den vonde magefølelsen»
  3. Tilby hjelp til ansatte som utvikler et problem og sørg for at dette er kjent blant ansatte, da det gjør det lettere å gi bekymringsmeldinger
  4. Legge opp til gode økonomirutiner

 

Du finner flere gode råd i Per Bindes artikkel Preventing and responding to gambling-related harm and crime in the workplace , på våre nettsider, og på jegspiller.no

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
snap
10Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl18. september 2017Legg igjen en kommentar

Snap out of it!

For mange er sosiale medier blitt en avhengighet, men nå jobber Akan med rus- og spillproblematikk så den diskusjonen lar jeg ligge. Men: hva gjør vi om vi kan lese mellom linjene på en oppdatering at denne personen sliter? Når du leser en bekymringsfull status fra noen på vennelisten din: hva gjør du? Trykker du på en trist emoji? Spør du hva skjer eller scroller du videre? Det samme skjer på arbeidsplasser om vi ser at en ansatt sliter. Noen synes det er trist, noen går bare videre mens noen tør å spørre.

Det perfekte liv?

Det å finne nye temaer til bloggingen min for Akan kan være en utfordring. Jeg sitter ofte og ser på et tomt word-dokument og frykter jeg ikke klarer holde deadline. Men så plutselig dukket det opp en statusoppdatering i feeden min fra en jeg trodde hadde det perfekte livet, skal man dømme fra resten av profilen. En urovekkende oppdatering med undertoner av ruset tilstand som raskt ble fjernet. Skal man late som man ikke rakk lese den? Var det et rop om hjelp eller skrik om oppmerksomhet? Jeg spør for jeg vil vite. Plutselig hadde jeg tusen spørsmål til et tema som kan relateres til Akan. Akan-arbeid handler om å bry seg, tørre å spørre og hjelpe noen i krise. Kan alle tegnene vi ser etter hos en ansatt eller venn finnes i en snap, et bilde på Instagram eller en oppdatering på Facebook?

Dagen i dag på Facebook er for mange en gøy minnesparade å se igjennom, for meg er det ofte et dypdykk inn i min egen rusfortid. Høy som et hus har jeg delt fritt uten mål og mening, eller med evne til å stave for den saks skyld. Mye mer delte jeg så klart, men jeg hadde vett til å slette det så fort jeg ble litt mer klar i hodet. Fyllebilder og annet er for lengst fjernet, men en gang i tiden syntes jeg det var klart hele verden skulle se meg på party med slørete blikk. Livet var dritt, så hvorfor delte jeg så mye egentlig?

Hvor lang er egentlig vennelisten?

Når reagerer vi? På jobb kan vi havne i den nødvendige samtalen med sjefen, men når tør vi selv trykke send på en nødvendig melding? Her er vi i samme dilemma som går igjen og igjen i Akan- arbeid: skal jeg bry meg? Tar jeg feil? Skal jeg bare scrolle videre og late som jeg ikke så? Jeg sier absolutt ikke at alle som legger ut en fyllemelding eller bilde fra en fuktig kveld har et rusproblem. Men jeg tror man kan måle det med hvor mye man klarer å le av det selv dagen derpå. For min del var den verste angsten i manns minne og jeg ville bare synke ned i et hull som ikke var der.

Urovekkende statusoppdateringer kan raskt nå ut til flere hundre, men det betyr også at ansvaret pulveriseres til de grader at alle tror at noen tar tak, men i realiteten gjør ingen det. Vi antar mennesker har masse venner utfra likes, snaps og andre lykkelige tilstander som fremstilles på nettet. Men hvor lang er vennelisten når det trådløse nettet skrus av? For mange er den nesten ikke-eksisterende. På en arbeidsplass kan du som kollega være den som står en person nærmest uten at du selv vet det. Du kan være noens beste venn uten at du hadde den minste anelse.

Å bade i offerrollen

En annen klassiker er å logge seg inn på sykehus eller legevakt uten å skrive et eneste ord. Jeg pleide selv gjøre dette de gangene når jeg var på legevakten for å prøve å manipulere til meg litt piller. Hvorfor i alle dager kunne jeg ikke bare sitte der nede uten å føle jeg måtte dele det med alle? Skal jeg analysere meg selv litt så var det et rop om hjelp så klart, blandet med selvmedlidenhet, ensomhet og ellers bare bading i offerrollen. Noen logger seg nok inn for oppmerksomhet, medlidenhet eller bare uten å tenke seg om. Men om 300 mennesker leser at du er på legevakten uten å forklare skal jeg love deg at alle tenker sitt. De tøffeste (eller mest nysgjerrige) vil spørre hvorfor, noen kanskje setter en trist emoji fordi legevakten er ikke der man drar for å ha det gøy akkurat.  Alternativt så scroller de videre og tenker noen andre spør, bryr seg og er bedre venn med deg.

Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde et svar, en fasit for hvordan man skal handle når fortvilelser skinner igjennom i en status eller et delt bilde. Jeg har min egenerfaring, men er ingen ekspert – kunne jeg luktet promillen gjennom skjermen eller sett deg foran meg hadde det vært litt lettere. Jeg kan jo så klart repetere meg selv: tar du feil har du bare vist omsorg og omsorg er aldri feil! Så enten du ser en ansatt på jobben slite, eller leser fortvilelse mellom linjene til en venn på sosiale medier, så tenker jeg å gjøre noe er bedre enn ingenting. Eller?

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter