Arkiv for desember, 2013

30Elisabeth Ege

Elisabeth Ege19. desember 2013Legg igjen en kommentar

Torsk og tradisjoner

Julen står for døren, en høytid forbundet med tradisjoner. I Aftenposten kunne vi nylig lese at julemenyen er en av de sterkeste tradisjoner vi har her til lands. Akan er også forbundet med tradisjoner. Den mest grunnleggende er kombinasjonen av forebygging og det individrettede arbeidet.

Selv er jeg oppvokst med torsk på julaften. Og til tross for at jeg nærmest led meg gjennom juletorsken under oppveksten (det var verdt det, for jeg fikk forsyne meg selv og jeg elsket tilbehøret, for ikke å snakke om desserten som ventet), har jeg sammen med min mann videreført denne tradisjonen i min kjernefamilie. I følge Opplysningskontoret for egg og kjøtt, tilhører vi en minoritetsgruppe på bare 1 % i dette landet. Men vi holder på denne julaftentradisjonen. Fordi det er viktig for oss.

Jeg leste nylig at enkelte juletradisjoner er mer utsatt. Færre juletrefester. Juletrær i plast. Gavene har fått en uforholdsmessig stor plass. Vi reiser utenlands, i julen! Vi lever i et åpent samfunn og lar oss påvirke av alle inntrykk og tilbud som omgir oss. I min familie har vi åpnet for en ny mattradisjon i romjulen; pinnekjøtt. Vi har til gjengjeld kuttet ut svinesteken og ribben.

Siden partene etablerte Akan i 1963, har det skjedd store endringer i samfunnet og i arbeidslivet. Vi har en helt annen næringsstruktur, og teknologiutvikling gir oss muligheter som vi ikke en gang kunne fantasere om for noen år siden. Nordmenn er blitt et reisende folkeslag, og i jobbsammenheng er reiser, representasjon og andre jobbrelaterte drikkesituasjoner høyst vanlige for mange arbeidstakere.

På jubileumsdagene våre i oktober, fikk vi mange lovord for hvordan vi har klart å henge med på utviklingen. Vi jobber for at tilbakemeldingene skal være minst like gode ved neste jubileum. Vi skal være ekspertene på rus- og avhengighet i arbeidslivet og følge med utviklingen og tilpasse oss arbeidslivets behov. I praksis betyr det at vi må ta farvel med enkelte tradisjoner og tillegge oss noen nye. Samtidig skal vi opprettholde det grunnleggende bak Akan, kombinasjonen av forebygging og det individrettede arbeidet.

Vi har hatt et travelt jubileumsår. Ny innpakning, ny nettside, sosiale medier er tatt i bruk. Vi har jobbet bevisst med å løfte rusforebygging i arbeidslivet inn i media. Resultatet har blitt over 50 mediesaker i TV, radio og trykte medier. Ikke minst opplever vi at etterspørselen etter våre tjenester er økende.

På Akan-dagene ble det fastslått at norsk arbeidsliv fortsatt vil ha behov for råd og veiledning når det gjelder forebygging av rus- og avhengighet. Dette bekreftes også i to undersøkelser vi gjennomførte tidligere i år. I den ene framkom at 6 av 10 private virksomheter mangler kjøreregler for rusmiddelbruk i jobbrelaterte sammenhenger (Opinion/Perduco på vegne av Akan, 1500 tilfeldig valgte ledere i privat sektor). I den andre svarte 1 av 4 at de har opplevd rus- og avhengighetsproblemer hos en kollega det siste året (webbasert i regi av Akan blant 1200 virksomheter i både privat og offentlig sektor).

Vi takker alle forbindelser for samarbeidet i året som gikk, og ser fram til fortsatt å bistå norske virksomheter med å forebygge rus og avhengighet, slik at sykefraværet reduseres, effektivitet og livskvalitet økes. Rusforebygging dreier seg om trivsel på arbeidsplassen, sikkerhet, bedriftens omdømme og de ansattes helse.

På vegne av Akan kompetansesenter ønsker jeg Gledelig jul og alt godt for det nye året!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
6Hilde Rikter-Svendsen

Hilde Rikter-Svendsen13. desember 2013Legg igjen en kommentar

”Each one, teach one”-

Om hvordan historiske hendelser og personer kan inspirere oss i jobbhverdagen. Kunnskapsdeling er grunnlaget for fornyelse og samarbeid, og er nødvendig for at en organisasjon kan bevege seg fremover. Vi er avhengige av dere ”der ute” for å få dette til!

For noen år siden besøkte jeg Robben Island, den beryktede og forhatte fengsels- øya utenfor Cape Town. Vår guide, en tidligere fange, fortalte med stor innlevelse om det tøffe hverdagslivet på øya. Han fortalte også om hvordan fangenes samhold og delvis felles verdiplattform, bidro til å skape en uformell arena for læring. Hver morgen måtte alle fangene til kalkbruddet for å hakke stein. Med fangevokternes gode mine, utviklet steinbruddet seg til et ”University of Robben Island”. I kontinuerlig dialog, diskusjon og forelesninger, delte fangene sin kunnskap med hverandre. Gjennom spørsmål og svar, påstander og motargumenter la fangene grunnen for det som senere skulle bli Sør-Afrikas demokrati.

Uten sammenligning forøvrig – i Akan jobber vi kontinuerlig med å finne enda bedre metoder for erfaringsutveksling. Akkurat som for fangene på Robben Island er kunnskapsdeling viktig, spesielt for kunnskapsorganisasjoner.

Mye kunnskap kan i dag raskt hentes fram og formuleres i målbare nøkkeltall. Vi prater da om den eksplisitte kunnskapen – tall, diagram, ord eller modeller som kan dokumenteres og organiseres i funksjonelle systemer. Den store utfordringen er imidlertid alltid den tause kunnskapen. Våre kollektive og individuelle erfaringer, perspektiv og forestillinger som ligger til grunn for hvordan vi løser arbeidsdagens små og store utfordringer og oppgaver. Hva kreves for at denne skal kunne identifiseres, kles i ord, forvaltes og videreutvikles?

Jeg tror på et kollegialt fellesskap basert på et levende relasjonelt engasjement, der vi sammen tar ansvar for å løse organisasjonens oppgaver. Et kollegialt fellesskap som bygger på respekt og nysgjerrighet. Ett kollegialt fellesskap som i hverdagens alle små mikrosekvenser er opptatt av ”hva kan jeg lære av min kollega”, men som også setter av tid for strukturert erfaringsutveksling både internt og eksternt.

Nå i Akans jubileumsår har vi fått mye ros for hvordan vi har klart å oppdatere oss, og holde oss à jour med et arbeidsliv i endring. Der fangene på Robben Island hadde begrenset tilgang til kunnskap fra omverdenen, har vi i Akan en fantastisk kilde å hente fra. Takk til alle dere ”der ute” som vi daglig møter på kurs og bedriftsbesøk, og til dere som ringer vår veiledningstelefon. En kontinuerlig dialog med dere bidrar til at  mye av vår kunnskap om rus- og avhengighetsspørsmål er å betrakte som ”ferskvare”. Alle spørsmål, innspill og ny informasjon fra dere, gjør at vi hele tiden må teste vårt kunnskapsgrunnlag sånn at det ikke bli muggent.

”Each one, teach one” blir da i vår sammenheng en forhåpning om fortsatt god dialog både internt og eksternt. En dialog som tar vare på og videreutvikler vår felles og individuelle kunnskapsbank, sånn at denne også i framtida kan komme hele det norske arbeidsliv til gode.

 

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
17Hans Ole Berg

Hans Ole Berg5. desember 2013Legg igjen en kommentar

Kjøreregler i en liten bedrift? Er det nødvendig da?

KjørereglerI Akan kompetansesenters veiledningstelefon kommer vi rådgivere ofte i kontakt med ledere som ber om råd. De har en medarbeider som viser tegn på rusproblemer, og nå må noe gjøres. «Men hva skal jeg si – han kommer ikke til å innrømme noe, er det lov å be ham ta en rusmiddeltest, kan jeg sende ham til bedriftshelsetjenesten » Dette er noen av spørsmålene vi ofte får. «Hadde det ikke vært for at vi er en liten bedrift med bare 8 ansatte så hadde det kanskje ikke vært så vanskelig å ta samtalen. Vi er jo nesten som en familie – vi har praktisk talt bygget opp dette firmaet sammen»

Ja, det er nok sånn at når man har et nært og personlig forhold til hverandre på jobben, så synes mange at det er vanskeligere å ta opp personlig spørsmål enn om man hadde hatt et mer «forretningsmessig» forhold. Rart egentlig – når man vil snakke med en medarbeider om noe personlig, så er det jo fordi man vil vedkommende vel, at man gjerne vil hjelpe til, og det burde være lettere overfor en man kjenner godt og delt mange opplevelser med. Arbeidsplassen er kanskje den aller beste plassen for å reagere på en persons (kollega/medarbeiders) rusvaner. Som privatperson bestemmer man selv over sine rusvaner. Men når rusbruken går utover jobben, vil ingen i prinsippet være uenig i at en grense er overskredet.

I en større virksomhet finnes det gjerne regler og systemer for de fleste eventualiteter, for eksempel innenfor helse-miljø og sikkerhet. I mindre virksomheter er gjerne reglene begrenset til hva som er pålagt av myndighetene. Begrenset tid og ressurser er en forståelig årsak.

Felles kjøreregler er et dokument som man utarbeider i samarbeid mellom ledelse og ansatte. Man tar en diskusjon og blir enige om hva som skal gjelde i forhold til situasjoner som kan oppstå. Er det greit å lukte alkohol når kundene kommer? Hva skal gjelde dersom en ansatt kommer på jobb i bakrus? Hvilke «rettigheter» skal man ha til å få en ny sjanse? Og hvor mye er det greit å drikke når man er ute med kunder? I undersøkelser viser det seg at 24 % av ansatte i norske virksomheter faktisk mener at det drikkes for mye i jobbsammenheng. Trekk gjerne med ansatte i utarbeidelsen av kjøreglene, noe som også vil forenkle implementeringen.

I kjøreglene kan du finne argumentene for å snakke med en medarbeider som viser tegn til rusproblemer på jobb – «vi har jo klare regler for dette – når det lukter alkohol så kan du ikke være på jobb – sånn er det! Kom tilbake i morgen» Klare kjøreregler kan kanskje hjelpe oss til å unngå å gå inn i den personlige diskusjonen om vedkommende har problemer på det personlige planet eller ikke. En samtale han heller må ta med sin fastlege enn med sin leder.

Og kanskje kan slike kjøregler ha en forebyggende effekt på alle ansattes rusvaner? Når vi jobber i et arbeidsmiljø med høyt fokus på at vi ikke skal la våre private rusvaner få influere på arbeidsplassen, så tar vi kanskje et glass mindre kvelden før vi skal på jobb?

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter