Arkiv for mars, 2014

7Hilde Rikter-Svendsen

Hilde Rikter-Svendsen24. mars 2014Legg igjen en kommentar

Stemmer fra en flott gjeng på Akan kompetansesenters grunnkurs i Oslo, 4. og 6. mars 2014

Akan kompetansesenter holder mange grunnkurs rundt om i hele Norge. Kursene er populære og fylles opp svært fort. Derfor tenkte vi også å dele med våre blogg-lesere hva deltakerne selv får ut av disse kursene. Dette kan for eksempel være med på å sette rusforebygging på dagsordenen på din arbeidsplass, om du ennå ikke har vært på Akan grunnkurs.

Vi har valgt å summere opp tre ting; 1) Hva jeg har lært, 2) Nå er jeg inspirert til og 3) Hva som er neste skritt. Her finner du finner også en kort videosnutt med Bjørn Kjølle og Roar Dalin fra Statped, som begge var kursdeltagere på grunnkurset i Oslo. Bjørn er hovedverneombud, mens Roar er Akan-ressursperson i Statped.

«Hva har jeg lært?»

  • «Mer trygg på Akan rollen»
  • «Å ta den nødvendige samtalen»
  • »Utholdenhet nytter»
  • «Mye av sykefraværet skyldes rus»
  • «Lært om gråsoneproblemer»
  • «Den nødvendige diskusjonen viktig»
  • «Økt forståelse og innsikt i Akan som modell og begrep»
  • «Innføring i ulike verktøy»
  • «Hvordan implementere Akan i min virksomhet- systemnivå»
  • «Rolleavklaring: leder, Akan kontakt, VO og tillitsvalgt.»
  • «Balance-verktøyet»

«Nå er jeg inspirert til…»

  • «Å utøve rollen som Akan kontakt»
  • «Å begynne å jobbe med Akan i bedriften»
  • «Å vise til rus som inngang til mye av sykefraværet»
  • «Hvordan kan jeg hjelpe?»
  • «Dra tilbake å jobbe»
  • «Kartlegging/ «Balance» – selvhjelp til alle»
  • «Lage Akan handlingsplan»
  • «Følge opp rus-og spillpolicyen på min arbeidsplass»
  • «Ta og løfte Akan arbeidet i egen bedrift»

«Hva er neste skritt?»

  • «Få Akan mer synlig på jobben»
  • «Å jobbe med Akan når jeg kommer tilbake»
  • «Bygge videre på det jeg har lært i egen bedrift»
  • «Sette Akan på agendaen i AMU»
  • «Jobbe forebyggende»
  • «Snakke med BHT om kartleggingsverktøy»
  • «Gå hjem å skaffe meg oversikt over Akan-utvalg, interne retningslinjer og handlingsplan.»
  • «Stille Akan spørsmål internt og ute i bedriften»
  • «Legge inn Balance i generell Akan opplæring i virksomheten»
  • «»Bevisstgjøring av misbruk»

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
14Trygve Fredrik Myhren

Trygve Fredrik Myhren13. mars 2014Legg igjen en kommentar

Hva hvis leder ikke liker den han skal ha den nødvendige samtalen med?

I flere år har jeg visst at han har et alkoholproblem. Kolleger har gitt meg bekymringsmeldinger. Flere nå i det siste. Nå kan jeg rett og slett ikke vente lenger med å ta den nødvendige samtalen. Jeg liker ham ikke – har aldri likt ham, og vil ha minst mulig med ham å gjøre. Jeg har hatt et håp om at han skal drikke seg ut av jobben. Det gjør han tydeligvis ikke. Si ham opp kan jeg ikke.

Det var lederen før meg som ansatte ham. Jeg ville ikke engang vurdert ham. Da han hadde et lengre fravær for noen år tilbake, var det som hele bedriften fikk nytt liv; borte var den som alltid finner feil. Folk blomstret. Og produktiviteten økte.
Så kom han tilbake … Ja, hvem er egentlig han?
Økonomisjef. 58 år. En gang i fjern fortid direktør. Tidlig på jobb hver dag. Tilsynelatende alltid konsentrert arbeidende ved skjermen. Analytisk. Ekstremt opptatt av tall og fakta. Stiv og formell – totalt avstengt for følelser.

Jeg har nå sendt ham invitasjon/innkalling til den nødvendige samtalen, med kort beskrivelse av hva det gjelder – og han har bekreftet. Det begynner nå virkelig å gå opp for meg hva jeg står overfor! Jeg har knapt snakket med ham på år. Alt jobbrelatert går via mail og posthylle, og medarbeidersamtaler har jeg sørget for å gjennomføre når han har ferie. Sosiale sammenkomster deltar han stort sett aldri på. Og nå, nå skal jeg plutselig sitte alene ansikt til ansikt med ham – og uttrykke min bekymring for ham!

Tanken på samtalen holder meg våken om nettene. Hvordan skal dette gå? Er det noen som helst mulighet for at han vil tenke at jeg har gode hensikter? Tenker jeg det? Hvorfor har jeg konsekvent unngått personlig kontakt med denne mannen – som jeg jo rent faktisk har lederansvar for? Hvorfor har jeg ikke klart å være mer profesjonell? Hvorfor misliker jeg ham sånn?

Spørsmålene jager i hodet på meg. Jeg bare må klare å like ham i det minste litt før samtalen – om ikke annet bedre forstå hva jeg ikke liker ved ham.
Min motvilje overfor ham ble virkelig sterk etter en strid om forståelse av regnskapstall kort tid etter at jeg begynte i jobben, foran alle ansatte. Jeg følte meg ydmyket, av en underordnet, arrogant tallidiot med direktørnykker. Siden har det vært is mellom oss. Også da kona hans forlot ham – og heller ikke barna ville ha noe med ham å gjøre, etter hva kolleger fortalte. Også da han tok initiativ til intern sjakkturnering, som jeg selv hadde tenkt på og ønsket, men da gikk i mot fordi forslaget kom fra ham. Han hadde faktisk strukket ut en hånd, som jeg ikke hadde tatt. Han må ha visst at jeg var interessert i sjakk. Hva med hans interesse for økonomisk historie? Fiskeinteressen hans? Jeg vet jo at vi deler mange av de samme interessene – som vi gjennom alle disse årene aldri har snakket om. Har han ikke hintet fra tid til annen?
Jeg kjenner på skam. Har jeg mislikt ham av ren smålighet og uforsonlighet?

Fortellingen er oppdiktet. Jeg tenker at den i grove trekk kunne vært sann. At også ledere kan oppleve at negative følelser skygger for fornuften. At også de kan oppleve at noen treffer noe i dem som får dem til å dømme og utestenge – uten helt å være klar over at de faktisk gjør det.
«Hjelp deg selv før du hjelper andre», sies det om påsetting av oksygenmasker under sikkerhetsgjennomgangen i fly. Den nødvendige samtalen kan være en helt nødvendig hjelp også for lederen. Ta den!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
18Hans Ole Berg

Hans Ole Berg2. mars 2014Legg igjen en kommentar

Medikamentavhengighet – den skjulte avhengigheten?

Er det sånn at vi ikke oppfatter om en av våre kollegaer har problemer med medikamentavhengighet? Fungerer medisinene så bra at problemene ikke synes? Eller er det sånn at vi ikke vil eller tør se? De mest rapporterte «tegn» på medikamentavhengighet er humørsvingninger, økt sykefravær, man glemmer dagligdagse ting, virker sliten og uopplagt og holder seg mer for seg selv. Kan vi unngå å merke dette hos en kollega?

For noen år siden fikk Akan kompetansesenter regelmessig inn årsrapporter fra norsk arbeidsliv. Vi fikk da en oversikt over antall personer i Akan-opplegg og hvilke problemer de handlet om. Det viste seg at hver tiende «Akan-sak» handlet om en person med narkotikaproblem. De ni første var alkohol. For å få fram hvor ofte det var et Akan-opplegg med medikamentavhengighet (ikke kombinert med rusmidler) måtte man opp i 1 av 25-30 «Akan-saker». Man kan virkelig spørre seg om dette er en fordeling som er representativ for omfanget av problemer blant våre kollegaer, eller om det heller sier noe om hvor de største mørketallene er?

Sammenligner vi med funn fra trafikken er tallene der helt omvendt; i veikantundersøkelser (FHI – Sirus – Politiet) finner en at antallet sjåfører som er påvirket av narkotika er tre ganger så høyt som for alkohol, og antall påvirket av medikamenter er seks ganger så høyt som alkohol! Alle som kjører bil er nok ikke på jobb, men uansett er dette en tankevekker.

Noen medisiner kan gi avhengighet.
Bruk av vanedannende medikamenter starter gjerne med at vedkommende er i en vanskelig livssituasjon, man oppsøker lege og får medisiner. Medisinene virker kanskje bra i utgangspunktet, men etter en tids bruk gir de for mange en del nye problemer. Mange opplever bivirkninger som kan krever nye medisiner. En avhengighet kan utvikle seg med toleranseutvikling og abstinensplager, noe som fører med seg behov for økt forbruk. Selvfølgelig har fastlegen som skriver ut medisinene et stort ansvar, samtidig hører vi at psykiatrien også mangler ressurser, så tilbudet om alternativ til medisinbruk er ikke alltid tilstede. Mange får imidlertid god hjelp til nedtrapping av medisiner og klarer å komme ut av det.

Kan vi oppdage tidligere?
Når man drikker alkohol, og så lenge det fortsatt er alkohol i blodet, så er det stor sannsynlighet for at det lukter alkohol av ånden til vedkommende. Noe tilsvarende klart tegn finner vi ikke ved medikamentbruk. Imidlertid er det jo sånn at vi gjerne jobber sammen gjennom flere år, vi blir relativt godt kjent med hverandre – i hvert fall i jobbsituasjonen. Vi ser nok gjerne om en kollega ikke har det helt greit. Når det dreier seg om fysiske plager så er det ikke så uvanlig å snakke om problemer. Medikamentavhengighet har det til felles med rusproblemer, og også pengespillproblemer, at det fortsatt oppleves mye skam og skyldfølelse ved å ha slike problemer. Følgelig blir det også tabubelagt å snakke om. Vi blir redde for å «beskylde noen» for problemer de kanskje ikke har, og vi er redde for å ta feil. Og kanskje er vi redde for å bli for involvert?

Ta en samtale med din kollega.
Si ifra hvordan du oppfatter vedkommende i arbeidssituasjon. Vær ivaretagende og samtidig tydelig med hva du ser. Kanskje vil du kunne bygge opp en tillit der vedkommende etter hvert føler det trygt å åpne litt opp. Avhengighetsproblem følges gjerne av mye ensomhet – kanskje kan du bidra til å bryte dette. Arbeidslivet har ikke blitt så tøft og effektivisert at vi ikke skal ha rom for å bry oss om hverandre. Det finnes hjelp å få – Akan kompetansesenter hører om mange «solskinnshistorier»!
Gevinsten ligger i åpenheten!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter