Arkiv for april, 2014

18Hans Ole Berg

Hans Ole Berg22. april 2014Legg igjen en kommentar

Hvis det er første gang så er det vel ikke så farlig…..

Du går inn i heisen klokken ni på morgenen. Idet du går inn kommer en kollega ut, – og du kjenner det lukter alkohol i heisen – og lukten kom fra han som gikk ut.  Hva gjør du?

Dette er en gruppeoppgave som vi bruker mye på våre Akan-kurs. Den er ganske enkel, men skaper faktisk mye engasjement. Og det kommer en del forskjellige svar. Alt fra de mest ærlige som sier at de ikke ville gjort noen ting, eller at de kanskje ville drøftet det med en kollega, de som ville gått til vedkommendes sjef og sagt ifra, til de som ville ta det opp med vedkommende direkte og tilby seg å kjøre ham hjem. Nå har jo jeg selvfølgelig fått mulighet til å tenke igjennom oppgaven en god del ganger. Jeg slutter likevel ikke å forundre meg over at det er en del som sier at hvis det er første gangen det skjer så ville de ikke gjort noen ting, men hvis det gjentar seg så…. ! Det sies ikke noe om hvor mange ganger det skal gjenta seg eller hvor ofte som blir for ofte, i løpet av hvor lang tid. Det virker som om holdningen er at vi på et vis er for tidlig ute ved å reagere den første gangen vi merker noe! Min forundring handler også om hvordan vi kan tro at første gang jeg oppdager noe virkelig er den første gangen det skjer. Da måtte jeg vært heisfører, men den yrkesgruppen er vel borte. Svensk alkoholforsker Ulric Hermansson sier at når et alkoholproblem blir synlig på arbeidsplassen så har det vært et problem på hjemmefronten i ti år. Og så går det gjerne ett par år fra det er synlig på jobb til vi som kollegaer forstår hva det er vi ser. Hermansson bygger sine er faringer fra Sverige, men det er vel ingen grunn til å tro at det er så annerledes her i Norge. Når vi kjenner alkohollukt i heisen så er vi altså ikke så tidlig ute, – hvis det ikke handler om en nyansatt medarbeider da, en som trodde det var sånn vi har det her i virksomheten?

Når vi på kurset spør kursdeltakerne om de ikke har en ruspolicy i virksomheten som gir svar på hva som skal gjøres i en situasjon som denne i gruppeoppgaven, så blir det gjerne en del tankevirksomhet. Mange har visst en holdning at ruspolicyen bare skal tas i bruk når det er en person med alvorlige problemer en står overfor, og at disse reglene ikke egentlig «gjelder» når det bare er en hendelse der vi ikke har grunnlag for å si det er et etablert alkoholproblem.

Eller er det kanskje sånn at vi ikke tror en person har promille når det lukter alkohol av ånden? Dette lærer vi også på Akan-kurs: lukter det alkohol av utåndingsluften på en person så er det  promille i blodet! Politiet kan som kjent måle promillen ganske nøyaktig fra pusten din med et alkometer! Det meste av alkoholen brytes ned i leveren og andre steder i kroppen, men noe går fra blodet over i lungene og ut med pusten.

Men vi skal vel egentlig ta trappene istedenfor å ta heisen!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
5Oda Sjøvoll

Oda Sjøvoll9. april 2014Legg igjen en kommentar

Når normalen er å drikke

Det er ikke alltid vi tenker over at alkoholen spiller en betydelig rolle når vi skal være sosiale sammen, enten det er i jobbsammenheng eller sammen med venner. Under en middag med jobben takker du ikke nei til et glass vin eller tre. Skal du treffe venner, er det helt naturlig at du tar en øl. Som regel er ikke dette noe vi reflekterer noe særlig over – før vi er i en situasjon der vi rett og slett ikke kan, eller vil, drikke alkohol. Da blir det påtrengende tydelig at det å drikke alkohol i disse sammenhengene ses på som normen, og det å avstå blir et aktivt valg og sett på som avvikende atferd.

Det kan være mange grunner til at du ikke ønsker å drikke vin under jobbmiddagen, eller helst vil ta en brus når du er ute med venner. Kanskje er du bare ekstra trøtt og sliten, skal tidlig opp neste morgen eller har et møte dagen etterpå der du vil være ekstra skjerpa. Kanskje kjører du for en gangs skyld bil, uten mulighet for å sette den igjen et sted, og dermed ser deg nødt til å avstå fra alkohol. Eller så er du kanskje gravid, og kanskje så tidlig i svangerskapet at du helst ikke vil ha noe oppstyr rundt at du plutselig velger alkoholfri drikke. Eller du har, eller har hatt, et alkoholproblem, som kanskje ikke er videre kjent verken blant kolleger eller andre.

Når du opplever at du nærmest må velge en strategi, eller finne på en legitim unnskyldning, for ikke å drikke alkohol, det er da du innser at alkoholen kanskje har fått en litt for sentral og naturlig plass. Gravid, knappe to måneder på vei, skulle jeg like før jul møte gode venner for middag og et glass vin. Jeg kunne jo ikke drikke alkohol i min tilstand, men var heller ikke interessert i å fortelle om graviditeten når jeg var så kort på vei. For ikke å avsløre tilstanden jeg var i, skyldte jeg på nylig omgangssyke som grunn til at jeg ikke bestilte vin. Jeg var selv veldig fornøyd med min lille løgn, men har i ettertid fått nyss om at mine venner fattet mistanke om den egentlige grunnen. Under en jobbmiddag i samme periode valgte jeg rett og slett å takke ja til vin, men å la den stå urørt for ikke å vekke oppsikt ved å be om noe annet. Her var det i tillegg gitt beskjed til serveringspersonalet om at det skulle tilbys alkoholfri drikke på lik linje med alkoholholdig drikke, men serveringsvaner er åpenbart vonde å vende på.

Disse enkeltepisodene sier noe om hvor normalt og forventet det er å drikke alkohol, og hvor kreativ du må være om du ikke ønsker oppmerksomhet hvis du velger noe annet. Jeg mener det er grunn til å reflektere over at det å avstå fra alkohol må begrunnes og unnskyldes, mens det å drikke alkohol er normalen. Det gjelder både i arbeidslivet og i øvrige sammenhenger. Når det å drikke alkoholfritt gjøres til et aktivt, og avvikende, valg, blir det også vanskeligere å avstå.

Jeg vil oppfordre alle dere ute i arbeidslivet som skal arrangere jobbmiddager, eller andre sosiale arrangementer med alkoholservering, om å drøfte hvordan det å velge alkoholfritt kan gjøres like naturlig som det å velge alkohol. En løsning kan være å be de som serverer om å tilby begge deler til alle sammen, slik at en selv slipper å be eksplisitt om et alkoholfritt alternativ til vinen. Det tror jeg vil bli satt pris på, uansett hvilken grunn den enkelte skulle ha til å avstå fra alkohol. Om flere virksomheter ber om en slik praksis fra utestedene, får vi kanskje til en endring til gode for alle?

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
19Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng3. april 2014Legg igjen en kommentar

Samtale med en pårørende

«Hei, kan jeg være anonym? Du skjønner jeg ringer på grunn av mannen min. Jeg er redd han mister jobben snart.»

Kvinnen i den andre enden av røret høres fortvilet ut i det hun unnskylder seg for at hun kanskje ikke har ringt rett instans. «Jeg vet bare ikke hvor jeg skal henvende meg!» fortsetter hun. Hun forklarer situasjonen. Det handler om mannen hennes som har drukket så lenge hun kan huske. Ja helt fra hun traff han for 35 år siden. Hun ler litt nervøst og sier noe om «min egen dumhet, og at forelskelse gjør blind». Som om hun tar på seg skylden for den vanskelige situasjonen hun har kommet opp i. Den nervøse latteren går igjen over i fortvilelse da hun fortsetter med at «De må da forstå det på jobben? Hvorfor gjør de ikke noe? Ikke noe av det jeg sier nytter, det oppfattes bare som masing!»

Etter å ha snakket sammen en god stund, hvor jeg egentlig bare har bekreftet hennes tanker om hva hun kan gjøre, spør jeg henne om hun får noe hjelp. Da kommer tårene. Jeg tipser henne om Veiledningssenteret for pårørende, eller å snakke med sin lege. Hun takker for samtalen, at jeg tok meg tid til å lytte og for de gode rådene.

Jeg følte ikke selv at jeg var til noe hjelp! Ikke hadde jeg svar på hennes spørsmål. Ikke hadde jeg noen klare råd om hva hun kunne gjøre eller si. Hadde det enda vært en leder som hadde ringt tenkte jeg, ja da kunne jeg sagt mye klokt. Likevel var hun takknemlig for at jeg lyttet til hennes historie. Noen ganger skal det ikke mer til enn å lytte. Vi trenger ikke alltid ha svarene eller de gode rådene.

Hver person med rus- og avhengighetsproblematikk berører tre til fem personer i nær relasjon. Om du tenker at du ikke har kollegaer på jobben med et rusproblem, kan jeg garantere at du har en kollega som er pårørende. De kan være barn av rusavhengige, ha barn med rusproblem, være gift eller samboende med én, søsken til m.m. Vi vet at mange pårørende får de samme symptomene som vedkommende med avhengighetsproblemet. Det kan være økt sykefravær, endret atferd, nedsatt produktivitet og psykiske lidelser. Arbeidsplassen er en unik arena for å løfte tematikken, skape muligheter for endring og å informere om hjelpetiltak. Det er mulig jeg er naiv, men jeg tror faktisk vi kan gjøre en forskjell ved å sette fokus på pårørende i et arbeidslivsperspektiv.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter