Arkiv for april, 2016

flinke piker
15Ine Weum

Ine Weum29. april 2016Legg igjen en kommentar

Flinke piker og en pille for alt

«Jeg syns du skal ta en halv Sobril før du går. Pleier alltid å ta en halv Sobril før jeg går i begravelser. Det hjelper for da slipper jeg å gråte så veldig» Et velmenende råd fra en eldre kvinnelig bekjent før min mors begravelse. NEI! Jeg vil føle. Jeg vil gråte. Jeg har det så vondt! Jeg er ikke redd for å vise at jeg har det vondt og jeg vil ikke skjule det! Og det var vondt og jeg angrer ikke på tårene. Denne dagen, en av mange vonde dager gjennom etter hvert et langt liv. Det å kjenne på vonde følelser, ha noen å snakke med som har tid til å høre. Tillate seg å jobbe med det og bli tatt vare på en stund. Det er medisin som ingen Sobril kan erstatte.

Jeg var på jobb rett etter begravelsen. På sykehjemmet der jeg jobbet hadde jeg gode kollegaer, og døden var en del av jobben vår. En meningsfylt jobb som krever tilstedeværelse og kompetent ivaretagelse av pasient og pårørende. «Det er helsebringende å være på jobb». Ja, det kan være godt med gode kollegaer og gjenvinne rytmen når man er i ubalanse. Å miste nære og kjære er en del av livet, og sorg er ingen sykdom. Men hvor i ubalanse jeg var måtte jeg kjenne på selv. Jeg hadde ikke opplevd akkurat dette før. Jeg hadde aldri mistet noen brått og brutalt før. Det menneske som alltid hadde stått meg aller nærmest. Reaksjonen på jobb kom når jeg trillet en av mine pasienter ned til morsrommet, blant de andre døde. Stelt og verdig, klar for sin begravelse. NEI! Jeg klarer ikke dekke over det jeg står i nå. La meg være i ubalanse en stund. La meg gråte, skrive, tegne, være sammen med barna mine, familien min, rydde i gamle minner. En stund. Så jeg får tid til å gjenvinne balansen. Jeg er glad for diagnosen og sykmeldingen jeg fikk av fastlegen min. Jeg var ikke syk, men kjente meg i ubalanse nok til å måtte ta vare på meg selv en stund. Jeg kom sterk og hel tilbake.

Du kan ta en Paracet når du har feber. Dempe symptomene og gjennomføre jobben du skal gjøre. På tross av at kroppen trenger ro, en seng og hvile. Du kan ta en Imovane når du ikke får sove. Du sovner, men hvorfor får du ikke sove? Er det noe som skjer i livet ditt? Noe som forstyrrer tankene og rytmen? Du kan ta en pille for å lindre mange ubehagelige symptomer, uten å måtte kjenne ordentlig etter årsaken til symptomene. Det er kjapt og greit å ta en pille. Og kanskje var det akkurat den krykken du trengte for å gå videre denne gang. Men hva med neste gang symptomene kommer? Tør du stå i det? Tar du deg tid til å finne ut av årsaken? Er det akseptabelt å bruke tiden som trengs for å gjenvinne balansen, eller og bli frisk? Er det akseptabelt å vise svakhet og gråte, trenge omsorg fra andre? Eller biter vi tennene sammen, tar en pille og går videre som om ingenting skjer? Vi får et klapp på skulderen og anerkjennelse fordi vi er sterke. Flink pike!

Jeg har tro på å gi anerkjennelse for følelser. Egne og andres. Tåle å ha det vondt, og tåle å være til stede i andres følelsesmessige smerter. Samtidig har jeg tro på restitusjon etter harde påkjennelser. Fysisk og psykisk. Jeg tror vi blir sterkere av det på sikt. Toppidrettsutøvere har skjønt viktigheten av restitusjon for å kunne prestere på topp. Å miste nære og kjære, eller bære lidelser etter traumer og sterke opplevelser krever mye energi. Tårer frigjør energi og symboliserer følelser. Vi trenger det. Det er ikke farlig å gråte. Det er befriende. Men man blir sliten. Flinke piker må lære å kjenne på følelser, anerkjenne dem og ikke løpe fra dem eller dekke over. Verden går ikke under om man hopper av karusellen en kort stund. Om vi syns vi trenger en pille for å lindre fysiske eller følelsesmessige smerter eller andre ubehagelige symptomer, ja da trenger vi ofte noe mer. En god samtale eller fler. Tid til refleksjon over hvorfor smerten er der. Hvile. Og påfyll av ny energi. En del av oppskriften er å kjenne på egne følelser, ta seg tid til det, ha mot til det og anerkjenne dem. Etter hvert vet flinke piker dette, og det er faktisk helt greit å si det!

Akan kompetansesenter ved prosjektleder Oda Sjøvoll er i ferd med å avrunde et prosjekt om helsepersonell og problematisk bruk av vanedannende legemidler. Dette er interessant og jeg venter i spenning.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Cannabis
11Jarle Wangen

Jarle Wangen22. april 2016Legg igjen en kommentar

Jazztobakk – Noen tanker om hasj

Kjært barn har mange navn. Få rusmidler har flere ganske morsomme slanguttrykk enn hasj.

Dette mytiske rusmiddelet ifra cannabis sativa planten.  Jeg har selv ledd ganske godt av cannabis eller hasj-humoren. Denne steine (slang for ruset), rare hippiefiguren vi ofte ser i amerikanske tv-serier eller filmer.  For eks, skuespilleren og hasj-profetens Tommy Chongs karakter i The 70`s show.

Dette er egentlig en ganske absurd reaksjon fra min side. Jeg er ikke er en cannabisliberaler, men heller en funksjon av at jeg jobbet med avrusning på 90-tallet. Det er ingen hemmelighet at mange av de mest deprimerte og dårligst fungerende pasientene var folk med et tungt cannabismisbruk.

Diskusjonen om hvorvidt cannabis er farlig, eller bør legaliseres, har kommet i jevne bølger (de snart 25 årene jeg har jobbet i rus-sektoren. Faktisk har dette foregått) helt siden 60 tallet.

Det nye nå er at vi ser at flere og flere stater i USA legaliserer hasj, etter min mening med ganske vikarierende motiv. Det blir påstått i kampanjemateriellet at det er bedre at folk velger dette «mindre» skadelige rusmiddelet enn alkohol. Sannheten i en stat er at de trenger skattepenger eller nytt skatteobjekt. Alle vi som har vært i USA vet at det mange dårlige veier og små offentlige budsjetter.

Det jeg tror, eller frykter kan bli konsekvensen av dette, er at opinionen er i ferd med å snu seg også i Norge og Vest Europa.  Noe av det man i dag kan straffes hardt for i Norge er faktisk tillatt i deler av USA. Diskusjon er her allerede ført av noen fremtredende norske akademikere.

Jeg må innrømme at jeg selv har blitt litt mer usikker på fremtiden på grunn av dette. Jeg ser ikke bort i fra at vi vil oppleve at svak hasj med tiden vil bli legalisert også i Norge. Argumentet om at politiet må få slippe å bruke ressurser på den slags, ser jeg vekker gjenklang.

Men jeg lurer på, som et tankeeksperiment. Hvis det er sant som enkelte hevder (jeg har ikke funnet belegg for det) at farene ved hasj er overdrevent, eller at det ikke er farlig i det hele tatt. Det er med andre ord ikke farlig at det kan utløse depresjoner og noen ganger psykoser, at virkestoffet THC henger i kroppen i ukesvis etter inntak.

Vil barn, partnere, kjærester, familie og arbeidskollegaer sette mer pris på at du er ruset? Og at du har nedsatt konsentrasjonsevne og noen ganger en alternativ virkelighetsoppfattelse?

Jeg stiller spørsmål om det er relevant å bare diskutere om cannabis er farlig for brukeren, når konsekvensene for pårørende og arbeidskolleger er så store.

Det eneste jeg hører er sanger på radioen med tekst linjer som «smoking weed, having fun».

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
barn av rusmiddelavhengige
19Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng15. april 20161 Kommentar

«Men det verste var å bli sviktet av mamma»

Sitatet er ikke hentet fra en unik historie. Jeg bare hørte det igjen. Og igjen ble jeg rørt av smerten det beskriver. Og bli sviktet av den tryggeste personen i et barns liv må være det største sviket som kan oppleves.

Sitatet taler på vegne av mange barn som har vokst opp med overdreven alkoholbruk eller rusmisbruk i hjemmet. «Det var nå én ting at pappa drakk, at han ble full, at han var rar eller for syk til å være med på danseoppvisningen. Men at mamma ikke tok oss barna og dro fra han, var verre.» Frykten barn føler når mor eller far oppfører seg annerledes enn de pleier på grunn av rus, kan være vanskelig å ta innover seg. Den uforutsigbare oppførselen, de voldsomme humørsvingningene eller kranglingen med den andre forelderen. Skammen er stor, situasjonen er pinlig og ansvaret barna tar på seg for å normalisere familien er større en hva barneskuldre skal bære.

Flere studier viser at barn som vokser opp i hjem preget av rusmiddelmisbruk har forhøyet risiko for en rekke problemer. Dette kan vise seg allerede når barna er små. På skolen kan barna slite med konsentrasjon, læring og sosialisering. Vanskene kan følge barna inn i ungdomsårene. Sammenliknet med andre unge voksne har barn som har vokst opp i en misbrukerfamilie økt risiko for å utvikle emosjonelle, kognitive, sosiale og psykiske problemer. Dette kan gi utslag i depresjon, spiseforstyrrelser og psykosomatiske lidelser hyppigere enn hos normalbefolkningen. De er også i større grad enn andre i risiko for å utvikle egne rusproblemer (Lindgaard, 2006).

Så når mamma og pappa svikter, hvem stiller opp da? Besteforeldre? Naboen? Tante? Læreren? Barnehageassistenten? Det er ofte mange mennesker utenfor familien som ser at noe ikke er greit, som skjønner at barna i familien påvirkes av mors eller fars alkoholbruk, som snakker om det, som til og med synes synd på barna. Det hjelper bare så lite. For jo flere som ser at noe er galt, jo større er sjansen for at ingen tar tak i det. «Det er sikkert noen andre som gjør det.» Men det burde jo vært omvendt, burde det ikke? Jo flere som ser, jo større er muligheten for å få hjelp!

Det er usikkert hvor mange barn i Norge som har det vanskelig på grunn av voksne omsorgspersoners rusmiddelmisbruk. Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) har beregnet at 50-150 000 barn i Norge lever med foreldre som er avhengige av rusmidler (Rossow, Moan & Natvig, 2009). I en rapport fra Folkehelseinstituttet i 2011 heter det at 90 000 barn her i landet har minst en forelder som misbruker alkohol og hos 410 000 norske barn har en av foreldrene en psykisk lidelse.

Kollegaen din er ikke bare en kollega. Hun er mor, datter, kone, søster, bestemor, venninne. I det du tar praten med en kollega, og forteller at det du opplever gjør deg bekymret, blir du også barnets stemme. Ved å forebygge og håndtere rusproblematikk i arbeidslivet oppnår vi så mye mer enn en ship-shape kollega på jobb. Din prat med en kollega kan føre til endringer som berører mange i hennes liv. Din prat med kollegaen kan være det dyttet som skulle til for at hun snakket med legen sin, eller kontaktet hjelpeapparat for pårørende.

Målet er ikke å bli terapeut men å fortelle hva du opplever i din relasjon til kollegaen din. Er det konkrete hendelser, eller atferdsendringer som er bakgrunnen for bekymringen tar du det som utgangspunkt i samtalen. Kanskje du kan informere om hvilke hjelpetilbud som finnes for pårørende, og være en støttespiller som går sammen med henne. Det viktigste er at vi bruker arbeidsplassen som arena for å skape åpenhet og et nyansert språk, slik at flere kan får hjelp.

Så hva er vi så redd for? Hvorfor unngår vi å ta praten? Hvordan kan vi forsvare denne unnvikelsen med frykt for å ta feil, når vi vet hvilken frykt barna lever med?  Det tar mange år å erkjenne et alkoholproblem og å søke hjelp. Noen ganger like mange år som det tar for et barn å vokse opp. Barndommen får de ikke tilbake.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Ta praten
31Elisabeth Ege

Elisabeth Ege8. april 2016Legg igjen en kommentar

Hvis du er bekymret, ta praten!

I forbindelse med vårt årsmøte 31. mars lanserte vi forebyggingskampanjen #Ta Praten. Målet med kampanjen er å senke terskelen for å se sin kollega i hverdagen og heller ta en prat for mye enn en for lite, dersom man er bekymret.

Med kampanjefilmen Ta Praten viser vi hva som kan skje hvis vi lar det går for langt:

  • Du får aldri nok bevis
  • Er du bekymret for en kollega, ta praten!
  • Kontakt Akan kompetansesenter for råd og verktøy

Vi håper at flere er med å spre kampanjebudskapet. Vi i Akan kompetansesenter mener at vi kan bidra til å forebygge rusproblematikk på arbeidsplassen hvis vi får senket terskelen for å ta praten med en kollega man er bekymret for. Tor Arne Solbakken, nestleder i LO, uttalte under årsmøtet at det fortsatt er viktig at enkeltindivider blir ivaretatt og tatt hånd om. Kristin Skogen Lund, administrerende direktør i NHO, uttalte at det er viktig å snakke om rus og få mer åpenhet rundt rus i arbeidslivet.

I følge en fersk undersøkelse som ble gjennomført av YouGov, på vegne av Akan kompetansesenter, har:

  • 4 av 10 ledere vært bekymret for at en medarbeider drikker for mye
    • Av disse tok 41 prosent praten med vedkommende
    • Men hele 1 av 4 var usikre på hva de skulle gjøre – så de gjorde ingenting
  • Av de som tok praten, opplevde 1 av 2 at medarbeideren reagerte med takknemlighet for å bli sett

Når det gjelder medarbeidere, har:

  • 1 av 5 vært bekymret for at en kollega drikker for mye
  • Dessverre så mener hele 1 av 3 at dette ikke angår dem, og at de derfor ikke har gjort noe med bekymringen sin

 

Se filmen, og del den gjerne!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Narkotika
18Hans Ole Berg

Hans Ole Berg1. april 2016Legg igjen en kommentar

Narkotikasituasjonen i Norge – 450 nye psykoaktive stoffer på markedet i løpet av de siste 4-5 årene!

Dette var et hovedtema på en konferanse tidligere i vinter der Anne Line Bretteville-Jensen fra SIRUS /Folkehelseinstituttet presenterte noe av innholdet i sin nye bok. Det dreier seg om kjemiske stoffer som gjerne framstilles i primitive «laboratorier» i Øst-Europa eller Asia. Stoffene selges i hovedsak over internettet, men er også delvis tilgjengelig i det ordinære narkotikamarkedet på gata. Noen varedeklarasjon på hva stoffene inneholder får du selvfølgelig ikke, så når det gjelder innhold, styrke og virkning må du bare stole på hva som sies på nettet og så ta sjansen! Stoffene er svært billig i produksjon og ved salg via nettet behøver det ikke bli så mange fordyrende mellomledd. Det snakkes om brukerdoser på ca. 30 kroner for enkelte av stoffene!

Det finnes mange navn på disse stoffene. Noen kalles blant annet Legal Highs og kan ha en kjemisk sammensetning som gjør at de ikke står på narkotikalisten i mange land. Andre kalles Designer Drugs og er produsert for å etterligne virkningen av tradisjonelle narkotiske stoffer. For produsentene handler det i tillegg til profitt også om jakten på det «perfekte rusmiddelet» – uten bivirkninger og uønskede effekter. Og unge mennesker stiller seg villig til rådighet som betalende forsøkskaniner. Ved at stoffene har nye kjemiske sammensetninger, vil det gjerne gå litt tid før de gir utslag i de vanlig brukte narkotikatestene. Når stoffet så inkluderes i testbatteriet, så endrer produsentene raskt den kjemiske sammensetningen noe, og så får man ikke utslag på neste prøve igjen. Dette blir nærmest ett kappløp mellom katten og musen, der den ene parten alltid klarer å ligge i forkant. Skulle vi basere virksomhetens rusmiddelpolitikk på rusmiddeltesting er det stor fare for at man kan «frikjenne» mange på feil grunnlag.

Bretteville-Jensen var i sitt foredrag rask til å si at selv om det gjøres store beslag av de nye psykoaktive stoffene både av Politi og Tollmyndigheter, så er det fortsatt de «klassiske» narkotiske stoffene som er de mest brukte i Norge. Man tenker da på hasj, amfetamin, heroin og kokain. Så langt har ikke de nye psykoaktive stoffene utkonkurrert disse!  Kanskje er vi veldig tradisjonelle i Norge i vår måte å ruse oss på? På den annen side skal man nok heller ikke bagatellisere at vi kan stå overfor «en rusmiddelrevolusjon».

Hvordan narkotikasituasjonen egentlig er i norsk arbeidsliv er det vanskelig å få fram data om. Vanlige spørreundersøkelser vil ikke fungere når det gjelder å skulle svare på om man gjør noe som er kriminelt. Folkehelseinstituttet kom med en ny undersøkelse fra arbeidslivet i februar. Den sier at 1,4 % av deltakerne i undersøkelsen hadde brukt narkotika i løpet av de siste to døgn. Her har deltakerne levert spyttprøver som kartleggingsverktøy. Det er ikke bruk eller ruspåvirkning på jobb som er avslørt, men bruk av narkotika generelt ved at man finner nedbrytingsstoffer i prøven.

Ved Akans veiledningstelefon, der vi betjente ca. 700 telefoner i fjor, var det ca. 70 % av samtalene som dreide seg om konkrete personsaker. I disse personsakene var det i fjor 19 % av tilfellene som handlet om narkotika. Så selv om det er alkohol som dominerer, så er det i tillegg et betydelig antall personer i norsk arbeidsliv som blir «avslørt» med narkotikaproblemer og der arbeidsgiver går inn og tilbyr Akan-opplegg. Vi vet at det ikke alltid går bra når det er narkotika i Akan-saker, men det finnes faktisk solskinnshistorier. Akan kompetansesenter har i disse dager fått tilsagn om at vi får noen midler fra Helsedirektoratet til å gjøre en studie der vi vil innhente informasjon fra noen av de arbeidsplassene som har erfaringer med Akan-opplegg med narkotikaproblemer. Dette skal bli spennende å få en systematisert erfaringsoversikt på dette feltet!

Vi har det siste halvåret hatt stor søkning til våre narkotikakurs. Dagskurset som gir en gjennomgang av aktuelle narkotiske stoffer, virkning, tegn og symptomer, erfaringer og hva vi kan gjøre på arbeidsplassen for å forebygge og tidlig intervensjon. Hvis du eller andre i din virksomhet har behov for litt mer kunnskap på dette feltet så følg med i vår kurskatalog som ligger på vår hjemmeside! Vi holder også denne typen kurs bedriftsinternt, så bare ta kontakt med oss!

Med kunnskaper, gode holdninger og fokus på tema, kan vi påvirke vår bedriftskultur!

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter