Arkiv for september, 2017

snap
9Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl18. september 2017Legg igjen en kommentar

Snap out of it!

For mange er sosiale medier blitt en avhengighet, men nå jobber Akan med rus- og spillproblematikk så den diskusjonen lar jeg ligge. Men: hva gjør vi om vi kan lese mellom linjene på en oppdatering at denne personen sliter? Når du leser en bekymringsfull status fra noen på vennelisten din: hva gjør du? Trykker du på en trist emoji? Spør du hva skjer eller scroller du videre? Det samme skjer på arbeidsplasser om vi ser at en ansatt sliter. Noen synes det er trist, noen går bare videre mens noen tør å spørre.

Det perfekte liv?

Det å finne nye temaer til bloggingen min for Akan kan være en utfordring. Jeg sitter ofte og ser på et tomt word-dokument og frykter jeg ikke klarer holde deadline. Men så plutselig dukket det opp en statusoppdatering i feeden min fra en jeg trodde hadde det perfekte livet, skal man dømme fra resten av profilen. En urovekkende oppdatering med undertoner av ruset tilstand som raskt ble fjernet. Skal man late som man ikke rakk lese den? Var det et rop om hjelp eller skrik om oppmerksomhet? Jeg spør for jeg vil vite. Plutselig hadde jeg tusen spørsmål til et tema som kan relateres til Akan. Akan-arbeid handler om å bry seg, tørre å spørre og hjelpe noen i krise. Kan alle tegnene vi ser etter hos en ansatt eller venn finnes i en snap, et bilde på Instagram eller en oppdatering på Facebook?

Dagen i dag på Facebook er for mange en gøy minnesparade å se igjennom, for meg er det ofte et dypdykk inn i min egen rusfortid. Høy som et hus har jeg delt fritt uten mål og mening, eller med evne til å stave for den saks skyld. Mye mer delte jeg så klart, men jeg hadde vett til å slette det så fort jeg ble litt mer klar i hodet. Fyllebilder og annet er for lengst fjernet, men en gang i tiden syntes jeg det var klart hele verden skulle se meg på party med slørete blikk. Livet var dritt, så hvorfor delte jeg så mye egentlig?

Hvor lang er egentlig vennelisten?

Når reagerer vi? På jobb kan vi havne i den nødvendige samtalen med sjefen, men når tør vi selv trykke send på en nødvendig melding? Her er vi i samme dilemma som går igjen og igjen i Akan- arbeid: skal jeg bry meg? Tar jeg feil? Skal jeg bare scrolle videre og late som jeg ikke så? Jeg sier absolutt ikke at alle som legger ut en fyllemelding eller bilde fra en fuktig kveld har et rusproblem. Men jeg tror man kan måle det med hvor mye man klarer å le av det selv dagen derpå. For min del var den verste angsten i manns minne og jeg ville bare synke ned i et hull som ikke var der.

Urovekkende statusoppdateringer kan raskt nå ut til flere hundre, men det betyr også at ansvaret pulveriseres til de grader at alle tror at noen tar tak, men i realiteten gjør ingen det. Vi antar mennesker har masse venner utfra likes, snaps og andre lykkelige tilstander som fremstilles på nettet. Men hvor lang er vennelisten når det trådløse nettet skrus av? For mange er den nesten ikke-eksisterende. På en arbeidsplass kan du som kollega være den som står en person nærmest uten at du selv vet det. Du kan være noens beste venn uten at du hadde den minste anelse.

Å bade i offerrollen

En annen klassiker er å logge seg inn på sykehus eller legevakt uten å skrive et eneste ord. Jeg pleide selv gjøre dette de gangene når jeg var på legevakten for å prøve å manipulere til meg litt piller. Hvorfor i alle dager kunne jeg ikke bare sitte der nede uten å føle jeg måtte dele det med alle? Skal jeg analysere meg selv litt så var det et rop om hjelp så klart, blandet med selvmedlidenhet, ensomhet og ellers bare bading i offerrollen. Noen logger seg nok inn for oppmerksomhet, medlidenhet eller bare uten å tenke seg om. Men om 300 mennesker leser at du er på legevakten uten å forklare skal jeg love deg at alle tenker sitt. De tøffeste (eller mest nysgjerrige) vil spørre hvorfor, noen kanskje setter en trist emoji fordi legevakten er ikke der man drar for å ha det gøy akkurat.  Alternativt så scroller de videre og tenker noen andre spør, bryr seg og er bedre venn med deg.

Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde et svar, en fasit for hvordan man skal handle når fortvilelser skinner igjennom i en status eller et delt bilde. Jeg har min egenerfaring, men er ingen ekspert – kunne jeg luktet promillen gjennom skjermen eller sett deg foran meg hadde det vært litt lettere. Jeg kan jo så klart repetere meg selv: tar du feil har du bare vist omsorg og omsorg er aldri feil! Så enten du ser en ansatt på jobben slite, eller leser fortvilelse mellom linjene til en venn på sosiale medier, så tenker jeg å gjøre noe er bedre enn ingenting. Eller?

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
valg
17Hans Ole Berg

Hans Ole Berg11. september 2017Legg igjen en kommentar

Forebygging – noe å satse på?

Klarer vi å skape engasjement for å tenke på egne rusvaner og egne holdninger hos alle ansatte, eller er det bare de spesielt interesserte som blir «klokere»?

Vi vet ikke eksakt hvor mange personer det er i befolkningen som har rusproblemer. Vi vet heller ikke hvor stor andel det er blant ansatte i norske virksomheter som har problemer. Jeg har gjennom årene hørt, fra forskjellige kilder, tall fra at en halv prosent av de ansatte har alkoholproblemer til at det kan dreie seg om 2-3 %. Dette vil jo selvfølgelig avhenge av hvordan man definerer rusproblemer.

 

Ta tak tidligere

Vi har god erfaring med at veldig mange av de som har rusproblemer, og får hjelp gjennom en Akan-avtale, får god hjelp. Eller rettere sagt, de får en mulighet til å ta fatt i sine problemer, jobbe med dem, få behandling når det trengs og beholde jobben! Når man hører litt nærmere om enkeltpersoner i Akan-avtaler så hender det at det kan dreie seg om «akutte» problemer som ikke har pågått så lenge. I de aller fleste tilfellene har imidlertid problemet utviklet seg over lang tid – og ikke så sjelden har problemene vært mer eller mindre synlige på jobben både for kollegaer og leder i flere år. Særlig når det handler om alkohol.

Når det inngås en Akan-avtale sitter ofte flere av de som er involvert med en klar følelse av at dette er noe som burde vært tatt tak i for lenge siden. En tidligere innsats kan vi vel også kalle forebyggende arbeid – å forebygge at uheldige rusvaner skal få utvikle seg så langt at ansettelsesforholdet står i fare. Det kalles egentlig tidlig intervensjon, men likevel en innsats som kan forebygge svært alvorlige konsekvenser for den enkelte og for pårørende.

 

Krisehåndtering eller kultur?

Skal det være klima for tidlig intervensjon på arbeidsplassen så henger det nær sammen med hvilken bedriftskultur man har. Fra Folkehelseinstituttets arbeidslivsundersøkelse (2016) ser vi at 83 % mener at det bør finnes hjelpeordninger for ansatte med rusproblemer. Det er god støtte til Akan på individnivå. Samtidig vet vi fra flere andre undersøkelser at opp mot 24 % av ansatte har møtt på jobb i bakrus siste år. Man kan lure på om holdningen er at virksomhetens ruspolicy bare gjelder de med problemer og at vi andre kan gjøre som det passer oss? De aller fleste av virksomheter vi er i kontakt med har oppdaterte og konsise policy-dokumenter. Det er nok ikke alle steder at de gode holdningene som formidles i policyen preger kulturen. Ting tar tid. Kanskje er jeg utålmodig? Det jeg prøver å si er at gjennom alle mine år i Akan har jeg møtt utallige driftige og engasjerte folk som har gjort en stor innsats i sine virksomheter og veldig mye har blitt oppnådd! Alt var overhode ikke bedre før. Men når jeg snakker med folk som ikke har vært på Akan-kurs, får jeg fortsatt inntrykk av at forebygging av rusproblemer (les: inkludert tidligintervensjon) ikke gjelder meg og deg, det er alltid de andre det handler om, eller «jeg kontakter deg hvis problemer skulle oppstå!». Den fine policyen som er utarbeidet brukes nærmest bare som et dokument for krisehåndtering.

 

Har vi begynt i feil ende?

Jeg hørte nylig et foredrag om bedriftskultur der det ble sagt at de som har mest makt når det gjelder å prøve å få til endringer i kulturen, er de som ikke engasjerer seg! Det hjelper altså ikke, ifølge foreleseren, hvor mye noen engasjerer seg hvis man ikke får med alle (innsatsen kan bli uten betydning som kulturendringstiltak).  Er det noe av dette som skjer når den fine policyen vår ikke egentlig fører til noen ny kultur når det gjelder å reagere tidligere? Har vi kanskje begynt i feil ende? Burde vi satse mer på å utfordre de som er minst engasjert i vårt tema til å formulere hva som bør stå i en rus- og spillforebyggende policy?

Hvis dere vil starte i denne enden – prøve å få hele personalgruppa til å engasjere seg i holdningsmessige / forebyggende spørsmål – så vil jeg minne om våre korte videofilmer som du finner i vårt www.dilemmaverktoy.no. Mange av filmene er gode for å få i gang diskusjoner på f.eks. personalmøter. Og det behøver ikke ta så lang tid, men kan følges opp med neste film ved en annen anledning.

Lykke til!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter