Arkiv for januar, 2018

#metoo
21Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng29. januar 2018Legg igjen en kommentar

Det holder ikke å ta av seg spanderbuksa

Vi har tillatt altfor mye uakseptabel atferd altfor lenge i norsk arbeidsliv. Seksuell trakassering handler mer om kultur og holdninger enn om hvem som tar regningen for alkoholen.

I kjølvannet av meetoo-kampanjen er alkoholbruk i jobbrelaterte situasjoner endelig adressert som elefanten i rommet, og Arbeiderpartiet innfører nå tiltak i form av ikke-sponsing av alkohol i partisammenhenger. Det gir en viktig signaleffekt, og vi ønsker debatten om alkoholkultur velkommen. Elefanten er nemlig ikke større i de partipolitiske rommene enn i arbeidslivet for øvrig, så vi kan like gjerne ta den en gang for alle. Vi vil oppfordre alle arbeidsplasser og politiske partier til å snakke om sin egen alkoholkultur.

Vi skjønner at noen ledere tar av seg spanderbuksa og overlater til ansatte å ta regninga for alkoholen, det er et kjent virkemiddel for å begrense alkoholinntaket. Effekten er imidlertid begrenset. Når alkohol likevel er tilgjengelig, så kjøper vi gjerne selv det vi vil drikke i baren. Eller vi lader opp med et solid vorspiel før jobbfesten. Og alkoholen gjør noe med hemningene våre, i større eller mindre grad, uavhengig av hvem som tar regningen. Det kan være gøy, det, og bidra til god stemning. Men det kan også føre til problematisk og direkte ufin oppførsel, deriblant seksuell trakassering. Arbeidsgivere kan ikke fraskrive seg ansvaret for å håndtere ubehagelige situasjoner selv om de ikke betaler for alkoholen. Arrangementer og fester utenom arbeidstid, i regi av jobben, er ikke fritid. Som leder viser du med andre ord handlekraft ved å skru igjen krana, men du tar ikke problemet ved roten.

Regulerende virkemidler, som å begrense tilgjengelighet, har en viss effekt på alkoholinntaket, men det endrer nødvendigvis ikke på verken atferd eller holdninger. Vi kjenner til bedrifter som opererer med åpen bar for sine ansatte i sosiale sammenhenger, uten at det oppstår problemer eller grunnlag for fylleangst dagen derpå. På samme måte kjenner vi til bedrifter med veldig restriktiv servering av alkohol, enten gjennom bonger eller at ansatte må betale drikke selv, og som likevel opplever ubehagelige situasjoner. Nettopp fordi det er kulturen og holdningene det handler om. Og det er jo kulturen, eller rettere sagt ukulturen, vi vil til livs, ikke alkoholen.

Metoo-kampanjen forsterker behovet for tydelige holdninger og en åpenhetskultur i arbeidslivet. Målet må være å skape sosiale arenaer hvor det er hyggelig, trygt og inkluderende å være. Vi oppfordrer alle arbeidsplasser og politiske partier til å spørre hvordan dere vil å ha det når dere drikker alkohol sammen: Hva er greit og hva er ikke greit? Hvordan skal dere håndtere situasjoner som ikke er greie, og hvem har ansvaret? Ha en tydelig holdning og formuler noen konkrete kjøreregler som gjøres kjent for alle. Det skaper trygghet og forutsigbarhet, og resultatet er at ansatte tør å si i fra. I tillegg må vi ha ledere som reagerer på og håndterer uakseptabel atferd, og som er trygge nok til å ta samtaler som kan være ubehagelige.

Seksuell trakassering skjer ofte i arbeidsrelaterte drikkesituasjoner. Det gir arbeidslivet et særlig ansvar for å løfte dette temaet og å bidra til økt bevissthet. Men selv om alkoholen er elefanten i rommet, så handler det først og fremst om omgangsformer og fornuft. Egenkjøpt alkohol har jo som kjent samme effekt som påspandert alkohol. Det avgjørende er å bygge en kultur der ansatte og tillitsvalgte vet hvor grensene går, der det er trygt å si ifra om noen tråkker over den og der uakseptabel atferd blir tatt tak i.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
6Oda Sjøvoll

Oda Sjøvoll21. januar 2018Legg igjen en kommentar

Det blir ikke lettere, det blir bare annerledes

Helt siden jeg for tre år siden fødte tvillinggutter har jeg ventet på at tilværelsen som tvillingmamma skal bli lettere. Men det blir ikke lettere, det blir bare annerledes.

«Når de begynner i barnehagen, blir det sikkert lettere», har jeg tenkt. Eller: «Når de blir to år og har lært seg å snakke, blir det sikkert lettere». Det siste jeg tenkte var at det sikkert blir mer håndterbart når de blir tre år. Og, joda, mye har blitt lettere – de sover bedre, leker fint sammen og gjør seg stort sett forstått. Men det har kommet hånd i hånd med andre utfordringer: bleieslutt, smokkeslutt, bestemte meninger og testing av grenser, gå selv hjem fra barnehagen på korte bein når blodsukkernivået til opphavet er på sitt laveste… Med andre ord: det blir nødvendigvis ikke lettere, det blir bare annerledes.

Så jeg har for første gang laget meg et nyttårsforsett. Tidligere har jeg tenkt at det er noe litt anstrengt over konseptet nyttårsforsetter. Som om man må vente til det blir et nytt år med å forandre på noe som ikke funker. Funker det ikke, så gjør noe med det! Du trenger ikke vente til 1. januar, liksom. Men så er det også noe befriende ved å tenke at et nytt år er en faktisk mulighet til å ta grep. Og det er nettopp det jeg har bestemt meg for å gjøre i år: 2018 skal bli året der jeg tar grep selv for at det skal bli lettere og bedre, både på hjemmebane og på jobb. Jeg skal ikke lengre vente på at det mirakuløst ordner seg selv.

Velkommen til å la deg inspirere! Er det noe vi i Akan kompetansesenter erfarer gjennom vårt arbeid, så er det at flere bør bli flinkere til å ta grep på arbeidsplassen. Finn en måte du kan ta opp det som ikke funker, enten det er samarbeidsklimaet, alkoholkulturen eller at folk tar siste kaffeskvetten uten å sette på ny kaffe (det finnes et eget sted i helvete for folk som gjør dette). Ikke vent på at det skal ordne seg selv, det gjør sjeldent det. Bruk heller energien din på å ta grep enn å irritere deg!

Hver dag ringer det ledere til vår veiledningstelefon fordi de er bekymret for en ansatt, og i mange tilfeller har det gått altfor langt og problemene blitt veldig store. Det skorter nemlig ikke på bekymringer i arbeidslivet, men terskelen fra bekymring til handling er høy og vi kvier oss for å si fra når vi merker forandringer hos en medarbeider. Mange er redd for å ta feil, skape dårlig stemning eller ødelegge relasjonen, men jo tidligere du tar den nødvendige samtalen med en som sliter, jo bedre.

Har det kommet så langt at du er bekymret for en medarbeider, så vil det ikke ordne seg selv. Din bekymring er ditt ansvar, og du må selv ta grep. Det blir heller ikke lettere å ta en samtale av å vente lengst mulig, eller ved å tro på at det går seg til av seg selv. Tvert i mot. Disse samtalene vil det aldri være lett å ta, men det kan bli overraskende fine samtaler som fører til at den med et problem tar grep.

Jeg har begynt på en ryddejobb i eget liv. I går gikk jeg av som leder for foreldreutvalget på skolen der mine to eldste barn går (ja, du regnet riktig: jeg har fire barn), etter nærmere fem år i tjenesten. Flere grep kommer, men jeg har i det minste tatt ett steg i retning lavere skuldre og tommere skittentøyskurv.

 

 

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter