Arkiv for februar, 2018

sykefravær
16Trygve Fredrik Myhren

Trygve Fredrik Myhren18. februar 2018Legg igjen en kommentar

Akan-arbeid kan redusere sykefraværet betydelig, også det ikke-rusrelaterte

Etter å ha arbeidet ti år med inkludering, sykefravær og Akan, slår det meg at Akan-modellen står for en enestående enkel og praktisk tilnærming til svekket fungering; nøktern faktabeskrivelse av observerbare endringer over tid, og oppfølging av disse. Endringer i fravær, arbeidsutførelse og atferd er det som skal beskrives, ikke hvorfor det er blitt slik.


Påstand 1

Det finnes ingen enklere metode for praktisk tilnærming til svekket fungering hos en ansatt enn den som beskrives i Akan-modellen. Vi vet at rus/avhengighet og psykiske plager gir til forveksling like, observerbare symptomer. Samtidig vet vi at psykiske plager utgjør om lag 20 prosent av sykefraværet. La oss nå anta at vi konsekvent tar samtalen om symptomene på «det vi ikke snakker om» (psykiske plager og rus/avhengighet på et tidlig stadium). Utfra dette vil jeg fremme nok en påstand.

Påstand 2

Halvparten av fraværet forårsaket av psykiske plager kan forebygges. Gode samtaler og styrkede relasjoner er beste medisin mot lettere psykiske plager. I tillegg kan halvparten av fraværet knyttet til rus/avhengighet kuttes. Legger vi så til allmenne nærværsgevinster som følge av styrkede relasjoner gjennom flere gode samtaler, har vi kuttet sykefraværet med 20 prosent.

Blikk, mot og språk

Hovedårsaken til at samtaler om bekymringsfulle endringer kommer for sent er mest sannsynlig manglende motivasjon og tro på egne ferdigheter hos leder. Mange ledere har teoretiske ferdigheter, men er ikke trygge nok i praksis. Naturtalentene finnes, men de er i mindretall, og helt nødvendig samtaleveiledning for ledere er dessverre fortsatt sørgelig fraværende i store deler av arbeidslivet. Sykefraværsreduksjon er og blir ufravikelig knyttet til relasjonelt mot og trygghet hos leder.

 

Vi trenger ‘frisk-fokus’ og romslighet – kaller vi noe sykt så blir det også sykt

Det er på tide å slutte å si at Akan er å snakke om «det vi ikke snakker om», fordi tidlig samtale innebærer at vi konsekvent tar tak i endringer i fravær, arbeid og/eller arbeidsutførelse før vi vet hva det dreier seg om. Eller om ikke annet før et problem har rukket å utvikle seg. Disse endringene kan ha svært mange årsaker, også fysiske. Akan-arbeidet handler om helse og må ha sin naturlige plass der – der for øvrig helheten må være viktigere enn delene og årsakene. For eksempel henger fysisk og psykisk helse ofte nøye sammen. Her kan vi også ta inn økonomisk helse (en kan bli temmelig svekket av dårlig økonomi) og sosial helse, for eksempel som følge av ensomhet og manglende fellesskap.

 

Å tilhøre flokken

Helt fra stiftelsen i 1963 har livsnerven i Akan-arbeidet vært arbeidstilknytningen – å hindre at jobben går tapt. Det leder tankene til Per Fugellis vektlegging av flokken og viktigheten av å inkludere flest mulig i den. Per Fugelli bidro for øvrig til innpass i flokken også på fritiden; han bodde som kjent på Oslos indre østkant blant mange mennesker som i liten grad opplever inkludering.

 

Akan er for langt fler enn dem med rus- og avhengighetsproblemer

Akan-arbeid gjør det mulig å fange opp svekkelser i fungering hos ansatte på et tidligst mulig stadium, uten risiko for å ta feil – fordi det kun er observerbare, faktiske endringer som skal beskrives. Slik representerer tilnærmingen noe som er altfor effektivt til kun å være forbeholdt dem med et rus- og/eller avhengighetsproblem.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
morsdag
13Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl11. februar 2018Legg igjen en kommentar

Mammas «take away»

Mamma kjørte til sammen fire timer for å sette mat utenfor døren min. Jeg slapp henne nemlig ikke inn. Morskjærlighetens beste intensjoner gjorde faktisk bare min rusavhengighet bitte litt lettere.

Siden bloggdatoen er på morsdagen var tema for bloggen lett å finne, men vanskelig å skrive. Selv om jeg eksponerer meg selv når jeg skriver, så betyr ikke det at familien min ønsker det samme. Men min kjære mamma sa ja til å skrive denne bloggen sammen med meg, så happy morsdag!


Støtten bidrar til å opprettholde rusproblemet

Mange avhengige har en mamma, og altfor mange har en mor som sliter. De kalles pårørende, men blir veldig ofte medavhengige. Så hva er egentlig medavhengighet? Det er definert som en tilstand hvor et menneske er psykologisk avhengig av et annet menneskes destruktive livsførsel (som i vårt tilfelle er rusavhengighet). Dette tar ofte over hele personens tilværelse, og gir en konstant uro som kan gjøre mange like syke som den rusavhengige.

Som medavhengig stiller du ofte opp økonomisk og praktisk, mens du støtter, truer eller trygler og ber for å få den andre til å slutte. Paradokset er at all støtten faktisk bare bidrar til at den man hjelper opprettholder rusproblemet. Hva mener jeg med det? Mamma kjørte til sammen fire timer for å sette mat utenfor døren min. Jeg slapp henne nemlig ikke inn. Morskjærlighetens beste intensjoner gjorde faktisk bare min rusavhengighet bitte litt lettere. Jeg fikk jo mat levert på døren og slapp i det hele tatt gå utenfor leiligheten! «Takk, mamma …»

 

Verdens beste mamma

Mammas «take away» er medavhengighet i praksis. Hennes konstante uro på mine vegne gikk utover alt, og til slutt ble vi like syke begge to. Hun sier det best selv: «jeg var alltid i beredskap». Det kan virke som galskap at hun så vidt torde dra på middag til naboene, men dette var hennes realitet. Går du konstant rundt i frykt og forventer at det verste skal skje, så sier det seg selv hvilken hverdag du har. Jeg kommer alltid til å føle en sorg over hva min avhengighet gjorde med mamma. Verdens beste mamma.

Om du mistenker at noen på jobben sliter, og du tror det er rus med i bildet, kan det faktisk være at de er medavhengige. Sliten, ukonsentrert og mye fravær går igjen for begge parter. Vi blir som sagt ofte like syke. En samtale kan være nødvendig i begge tilfeller. Det er ikke Akan-avtaler for pårørende, men de setter nok utrolig pris på å bli sett. Som jeg alltid sier: omsorg på en arbeidsplass er aldri feil.

 

Det er mulig dere må kutte all kontakt

Tilbake til mamma og jeg. Galskapen fikk en brå slutt da jeg kom i tolvtrinnsbehandling på en gård i Vestfold. Mamma og pappa fikk invitasjon til en familieuke. Familieuke høres jo kjempehyggelig ut, så det var nok greit at ingen av oss visste hva vi gikk til. Det ble nemlig tøff terapi for oss alle tre, som vi sent vil glemme. Mine foreldre trodde de skulle lære hvordan de best kunne takle og hjelpe meg. Noe av de første de fikk høre var at dette var min siste sjanse: «fortsetter hun å ruse seg etter oppholdet her, skal dere kutte all kontakt». Jeg skulle ikke få ødelegge deres liv mer enn jeg allerede hadde gjort. Høres det veldig brutalt å kutte meg helt ut? Det gjør det nok. Men da vil jeg bare si at konsekvensen av å ikke ha kontakt med familien har stoppet meg flere ganger fra tilbakefall. Det kalles tøff kjærlighet, og det redder liv.

 

Alt er ikke perfekt

Men jeg er ikke den eneste som står i fare for tilbakefall. Det er like lett for mamma å begynne og bekymre seg for meg, og å gå tilbake til sitt gamle tankemønster. Da må jeg sette grenser. Et godt eksempel på det er hvor urolig mamma ble en gang da jeg ikke svarte på meldinger med en gang. Mamma tenkte alt det verste og var tilbake i beredskapsmodus. Jeg hadde glemt telefonen hjemme, og ante fred og ingen fare. Burde jeg da alltid ha mobilen med meg slik at jeg kan svare så fort jeg får en melding fra mamma? Nei. Mamma må bare kunne stole på meg, selv om hun ikke får svar med en gang og jeg ikke alltid kan forsikre henne om at jeg har det bra. Mamma må jobbe hver dag med sin medavhengighet, slik jeg må jobbe med min avhengighet. Drar jeg på et AA-møte (anonyme alkoholikere) kan hun dra på Al-anon-møte (støttegruppe for pårørende). Ikke alle vet hvor mye støtte det faktisk finnes for pårørende. Har du en ansatt som viser seg være medavhengig, kan du etter å ha lest denne bloggen foreslå at de burde klikke seg inn på al-anon.no. Dette kan være til stor hjelp.

Så, 4,5 år etter familieuken på gården i Vestfold, er alt perfekt mellom mamma og jeg? Nei, men vi er på veldig god vei og har et helt annet forhold i dag. Det hjelper også at vi har samme syke humor og kan snakke om alt. Det siste lærte vi på gården. Konsekvensen av å ikke ha foreldrene mine i livet mitt har stoppet meg fra å gå tilbake til det livet jeg ikke ville leve. I min Akan-avtale ba jeg om at det skulle stå at jeg kunne miste jobben ved tilbakefall. Jeg trengte tøff kjærlighet like mye på jobb som jeg gjorde privat.

Ha en flott morsdag!

Hilsen Nina og Bea <3

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
masken faller
17Ine Weum

Ine Weum6. februar 2018Legg igjen en kommentar

Når masken faller

Når livet er tungt og vi ikke strekker til. Når vi ikke innfrir hverken egne eller andres forventninger, og kjenner på skam. Da er vi sårbare. Avkledd og uten beskyttelse.

 

Du ser meg og jeg ser deg.

I blant gjør vi ting vi ikke er stolt av. Kanskje fornekter vi det, dekker over, ønsker å glemme eller ønsker tilgivelse. Sånn er det å være menneske. Vi feiler, faller, reiser oss og går videre. Noen ganger kjemper vi ensomme kamper, og går ned for telling. Du ser meg der jeg kaver, og jeg ser deg. Kampen er ikke over, den er i gang.

 

Vårt møte

Vårt møte er sårbart, nakent og følsomt. Skammen og frykten for å bli avvist gjør at blikket og språket får en helt spesiell betydning. Har vi det som skal til for å forstå, og er det vilje til å prøve? Å strekke ut en hånd og be om hjelp til å reise seg, kan være vanskelig. Om ikke tryggheten og tilliten er til stede, er det fristende å la være, og heller ta en runde til alene. «Se meg, men ikke se meg», skriver Hilde Rikter-Svendsen i sin blogg , der alt raser sammen, og fortvilelsen skjules bak et velsminket ytre. I møtet må vi tåle å se og bli sett som vi er, og være i stand til å gi og ta mot støtten som er nødvendig. Det krever vilje og mot fra begge.

 

Aktiv hjelp eller passiv medlidenhet

Det er i slike møter vi lærer oss selv bedre å kjenne. Møter vi sårbarheten med passiv medlidenhet, eller et forsøk på aktivt å hjelpe? Selv om vi ikke lykkes ligger gleden i selve forsøket, sier filosofen Spinoza. Vi må stå på, og selv om vi ikke lykkes, vil gleden ved å forsøke erstatte den passive gledeløsheten, sier han. Spinoza levde på 1600-tallet og hans hovedverk var Etikken. Våre holdninger, hvordan vi tenker og handler i møte med sårbarhet viser oss hvem vi er. Vår styrke og svakhet. Respekt, fra latinsk respectare, betyr å se en gang til. La oss satse på å møtes med respekt, og forsøke aktivt å hjelpe. For å sitere Spinoza igjen: «Fellesskapsfølelsen med mennesker som lider fører til handling».

 

Veien videre

Å møte et menneske når masken faller er sterkt og ærlig. Det samme gjelder når du blir møtt i en slik situasjon. Jeg har både møtt og blitt møtt. Sett og blitt sett. Erfaringene jeg har gjort meg underveis gjør at jeg vet at veien blir til, også når vi går oss vill.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter