Arkiv for mars, 2018

lærlinger
8Hilde Rikter-Svendsen

Hilde Rikter-Svendsen18. mars 2018Legg igjen en kommentar

Akan for lærlinger – et bidrag til et seriøst arbeidsliv

Lærlinger er i støpeskjeen når de entrer arbeidslivet, og er mottagelige for ny kunnskap, holdninger og atferd. Dette bør ikke glemmes når virksomheter tar imot lærlinger. Tenk for eksempel hvilken rus- og alkoholkultur du har på din arbeidsplass. Den kulturen lærlinger blir en del av varierer nok stort fra sted til sted.

 

Unge arbeidstakere er som folk flest – de tilpasser seg raskt virksomhetens kultur

Som nyansatte er vi alle opptatte av at arbeidshverdagen skal fungere, både relasjonelt og praktisk. I møtet med arbeidslivet kan mange unge arbeidstakere oppleve et dobbelt budskap når det gjelder alkohol. Alkohol i arbeidstiden aksepteres ikke, men i arbeidsrelaterte sosiale sammenhenger er det ofte åpne kraner.

På et nasjonalt nivå ser vi en liten nedgang når det gjelder ungdommens alkoholbruk og de fleste opplever ikke alkohol som problematisk. For å verne om dette gode utgangspunktet er det desto viktigere at den enkelte arbeidsplass møter lærlinger med tydelighet med tanke på hva som er greit og ikke greit når det gjelder alkohol, illegale rusmidler, medikamentbruk og spill. Vi oppfordrer derfor at virksomheter som tar imot lærlinger har en policy, eller et sett med kjøreregler, for rusmiddelbruk og spill.

 

Jeg ønsker en sjef, ikke en kompis

Vår erfaring er at unge arbeidstakere ønsker ledere som tydelig viser vei rent faglig, men som også gir god og erfaringsbasert livsveiledning. For en lærling er instruktøren både en viktig støttespiller og rollemodell. At lærlingens instruktør, eller nærmeste leder, tidlig tar opp bekymringer knyttet til fravær, atferd eller arbeidsutførelse kan forhindre negativ utvikling som i verste fall kan føre til at lærlingkontrakten sies opp med begrunnelse at lærlingen er «uegnet».

 

Hva skjer dersom lærlinger har problemer?

Elev- og lærlingombudene i Norge arbeider med lærlinger og lærekandidaters rettigheter i arbeidslivet. For en tid tilbake tok de kontakt og stilte følgende spørsmål:

«Vår erfaring er at noen ungdommer som er lærling eller lærekandidat har utfordringer knyttet til rus- eller spillproblematikk. Vårt spørsmål er hvordan en lærling med disse utfordringene blir ivaretatt i en virksomhet med som jobber etter Akan-modellen? Gjelder Akans opplegg for forebygging og håndtering av denne type utfordringer også for lærlinger?»

Svaret på dette spørsmålet er ja. Akans styre støtter ideen om at Akans anbefalinger også skal inkludere lærlinger. En som har sidestilt rusforebygging med et seriøst og godt arbeidsmiljø, samt helse, miljø og sikkerhet, er Anders Braathen, deleier av kokkekollektivet Lava (som blant annet driver Smalhans og Sentralen i Oslo):

«Vi ønsker å drive våre steder på en sunn og ordentlig måte. Jeg tenker at rus- og avhengighetsforebyggende arbeid handler om å ta vare på de ansatte.»

Med dette som utgangspunkt: hvordan kan den enkelte lærebedrift og opplæringskontorene i fellesskap bidra til å inkludere sine lærlinger i det rus- og avhengighetsforebyggende arbeidet? Vi utfordrer arbeidslivet til å teste ut tre konkrete forslag:

  • Et kriterium for å ta imot lærlinger er at virksomheter har en policy eller kjøreregler for rusmiddelbruk og spill
  • I samarbeid med partene i arbeidslivet og utdanningssystemet bidrar Akan kompetansesenter til å styrke instruktørenes kompetanse i rus- og avhengighetsforebyggende arbeid
  • Nærmeste leder sørger for at lærlinger med rus- og spillutfordringer får et tilbud om en individuell Akan-avtale på lik linje med andre ansatte i virksomheten

 

Kan Akan bidra til at flere lærlinger gjennomfører utdanningen?

Når utfordringer knyttet til rusmidler og spill blir kjent, sørger individuelle Akan-avtaler for en strukturert oppfølgning. I avtalen finnes det flere muligheter for individuell tilrettelegging og samarbeid mellom lærlingen, familien, lærebedriften og opplæringskontoret.

Vi ønsker at det blir en selvfølge at lærlinger med rus- og spillutfordringer får et tilbud om en individuell Akan-avtale. Vi sitter ikke på noen eksakte tall når det gjelder problemer med rus eller spill blant lærlinger, men utfra elev- og lærlingombudenes initiativ, og hva vi hører fra norsk arbeidsliv, forekommer det. Vi ser også at det er variasjon i hvordan den enkelte lærebedriften og opplæringskontoret fanger opp de med utfordringer, og hvordan de bistår for å sikre at lærlingen gjennomfører opplæringen ut fra egne forutsetninger. Et mål må være at absolutt alle lærlinger med utfordringer blir fanget opp og tilbudt hjelp i tråd med Akans anbefalinger.

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
dataspillavhengighet
3Magnus Eidem

Magnus Eidem11. mars 2018Legg igjen en kommentar

Dataspillavhengighet blir diagnose

Hvordan har dataspilling, som en gang var uskyldig moro, utviklet seg til å bli en diagnose? Jeg har selv vokst opp med spill og husker godt tiden med barndommens spillplattformer som Commodore´64 og Amiga 500. For konfirmasjonspengene kjøpte jeg PC og brukte gjerne tid på spill, både alene og sammen med venner. Dataspill var et underholdningstilbud på lik linje med andre skjermaktiviteter som fjernsyn, film og serier. Begrepet «spilleavhengighet» eller «problemskapende spillatferd» fantes ikke på den tiden, så hva har egentlig skjedd?

 

Spillvaner, tilgjengelighet og pengebruk

Det er nå bestemt at dataspillavhengighet skal bli en diagnose. Endringen vil komme i den neste utgaven av det internasjonale diagnosesystemet ICD-11 (International Classification of Diseases). Dette må sees som positivt for de som sliter med denne type spill, da en diagnose gir rett til nødvendig helsehjelp. Det krever imidlertid at helsevesenet er forberedt og tilrettelegger behandlingsforløp, og at fagmiljøene er oppdaterte på et felt som mange fortsatt opplever som et nytt fenomen.

Kort oppsummert har den teknologiske utviklingen av både spill og spillplattformer skapt nye strukturer for våre spillvaner. En annen viktig faktor er internett og muligheten til å spille sammen med andre på tvers av landegrenser og tidssoner. Da internett ble allemannseie mot slutten av nittitallet, dukket også de første store nettbaserte rollespillene opp og banet vei for flere store titler innenfor MMORPG sjangeren (Massively multiplayer online role-playing games) – også kjent som de største tidstyvene. Denne form for spill har vært overrepresentert i henvendelser til hjelpeapparatet. Jeg husker den første henvendelsen for MMORPG-problematikk i 2006, da jeg jobbet med gruppebehandling av spilleavhengige. En ung mann trengte hjelp til å endre sitt spillmønster knyttet til «World of Warcraft».

Tilgjengeligheten er et annet aspekt. Alle med smarttelefon og/eller nettbrett har et enormt utvalg av spill innen rekkevidde til enhver tid. Her er også pengebruk et tema, da såkalte «Free2play» spill (gratis å laste ned) har fortløpende kostnader underveis i spillet for de som ønsker å kjøpe seg snarveier eller utstyr i spillet. Pengebruken ser vi også som problematisk i gråsonespill, som eksempelvis «skinbetting» – gambling forankret i populære dataspill. 

 

 Når spill blir problematisk

For de som sliter med overdreven bruk går spillingen utover skole, jobb og relasjoner, samt andre plikter og gjøremål. Spillutviklerne gjør en utmerket jobb for få spillere hektet og for at man skal komme tilbake til spillet. Om vi ser på strukturelle faktorer, er en kjent drivkraft for å fortsette spillingen «level up» – noe som innebærer å nå neste nivå i spillet. Dette kan eksempelvis være at karakteren din får et bedre våpen eller rustning ved gå opp en «level», forutsatt at du gjør de oppgavene som kreves – oppgaver som kan være svært tidkrevende.

Barn og unge spiller dataspill. Noen ønsker å bruke mye tid på spill uten at vi av den grunn kan kalle det for spilleavhengighet. Spilleren selv kan ha en helt annen oppfatning av sin spilleatferd enn eksempelvis pårørende. Det kan være en lidenskapelig interesse, at man investerer mye tid for å hevde seg i konkurransespilling eller en periode i livet hvor man er totalt oppslukt i spill. Det er viktig å presisere at avhengighetsbegrepet tilsier en alvorlig tilstand, som innebærer at man er ute av stand til å kontrollere tidsbruken på spill over tid og at summen av negative konsekvenser dominerer spillerens liv – samt at spillingen opprettholdes på tross av de negative konsekvensene.

 

Ønsker diagnosen velkommen

Dataspillavhengighet er, som andre avhengigheter, ofte sammensatt. Depresjoner, traumer, angst eller sosiale utfordringer kan ligge til grunn for å bruke mye tid på spill. En grundig kartlegging av tilleggsproblematikk er viktig for å vite hva man skal behandle. Kriterier som må oppfylles for å kunne sette diagnosen er at spilleproblemet i alvorlig grad hindrer den enkelte i å fungere personlig, sosialt, på skolen, på jobb eller på andre områder, og at symptomene skal ha vart, eller vært tilbakevendende, i minst ett år.

Dataspillproblematikk har eksistert over flere år uten at vi har hatt noe diagnose på det, noe som har gjort det utfordrende å søke hjelp. Med en diagnose vil det nå bli enklere for både problemspillere og henvisende instans å søke tilrettelagt hjelp. Dataspillavhengige har tidligere ofte fulgt parallelle behandlingsforløp som pengespillavhengige, men nå må det tilrettelegges for mer spesialiserte forløp. Sett i lys av henvendelser til Hjelpelinjen, brukerorganisasjoner, lavterskeltilbud og spesialisthelsetjenesten vet vi at flere har behov for hjelp. Av den grunn ønsker vi diagnosen dataspillavhengighet velkommen.

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Kunsten å ta feil!
12Jarle Wangen

Jarle Wangen4. mars 2018Legg igjen en kommentar

Kunsten å ta feil!

Hurra, jeg tok feil! Da kan jeg jo tenke nytt på saken! Dette er egentlig en drømmetilnærming, men som oftest en ganske urealistisk opplevelse, dessverre. Spesielt for oss som jobber i et fagfelt som kan involvere mange følelser. Et fagfelt med sterke meninger, lange tradisjoner og, ikke minst, mange vedtatte sannheter. At dette noen ganger kompliserer våre forsøk på å få til endring er lett å forstå.

Jeg fikk en sterk deja vù-opplevelse da jeg hørte to politikere debattere på radioen. Utgangspunktet var at de hadde vært enige om en sak, men den ene debattanten hadde fått ny viten som gjorde at han revurderte sitt tidligere standpunkt. Den andre mente dette kunne karakteriseres som vingling, som igjen forårsaket en håpløs og uforutsigbar situasjon.

Dette er et interessant dilemma. Ønsker vi å forholde oss til ny viten, eller er det tryggest å tviholde på det vi alltid har ment eller én gang lært? Blir vi dårligere mennesker, og mister vår autoritet og troverdighet, hvis vi sier at «nå er jeg overbevist om at det jeg har trodd på står for fall fordi ny viten viser at ….»? Handler det egentlig om noe som vi har et sterkt ønske om at skal være sant, og dermed blir blind for nye måter å tenke på?

 

Ofte møter jeg sterke stemmer som skal fortelle meg hvordan ting virkelig er.

La meg være mer konkret: Alkohol er bra for helsa? Mulig det, men her skjer det stadig nye kunnskapsbaserte endringer. Er det ikke fint hvis det er sant at litt alkohol er bra for helsa? Det er jo så deilig med litt vin, tenk om det er sunt også? Perfekt. Mye antioksidanter i vin, veit du. Men trur du ikke disse dumme forskerne i England har kommet frem til at det sannsynligvis ikke stemmer likevel? Som igjen har ført til at myndighetene har kommet med nye helseanbefalinger når det gjelder alkoholinntaket vårt. Før var litt alkohol ok for kropp og sjel, nå er veldig lite ok. Hmm …. Kjempedumt.

 

Nei, jeg tror heller på noe jeg leste i avisen for noen år siden. Ikke kom her.

Jeg kan trekke dette ganske langt, som utsagn som «en gang alkoholiker, alltid alkoholiker». Jeg hører ofte liknende utsagn. Eller utsagn som at «man kan ikke stole på folk med rusproblemer, og derfor må behandles deretter». Når jeg påstår at folk med problemer kan være like forskjellige som deg og meg, hører jeg ofte et slags snøft. Hvis jeg i tillegg skulle finne på å vise til forskning blir det som å skvette vann på gåsa.

Et annet utsagn er at dataspill er farlig. Du blir voldelig, usosial, bleik og overvektig. Og det er uansett farlig. Hvordan skal det gå med disse menneskene? Mennesker som bruker all sin tid på sosiale medier eller som spiller League of Legends? Folk har nemlig hørt at tanta til naboen har en nevø som ikke lenger klarer seg på skolen. Slike standpunkt, som ikke er kunnskapsbaserte på en flekk, har ofte en tendens til å bli vedtatte sannheter. Stakkars de unge, eller de voksne, som gleder seg over den fantastiske hobbyen det er å spille et skikkelig avansert dataspill.

 

Lei av å bli satt i bås

Min kollega Ine og jeg skrev en rapport om dataspill i høst, der vi blant annet fant ut at dataspillere var kjempelei av å bli satt i en bås. En bås de skjønte fint lite av og ikke kjente seg igjen i. De opplevde å bli sykeliggjort av media, og kanskje til og med sine ledere på jobben. Noe som er lett å forstå at både media og arbeidsplassen gjør. Sannheten er imidlertid at mindretallet får problemer med spillingen. Det mindretallet skal vi selvfølgelig hjelpe, men spillerne selv oppfatter at det er denne problemgruppen som defineres som sannheten om den aktiviteten de elsker. Noe som selvfølgelig er en kjempeutfordring med tanke på å få i gang en konstruktiv dialog om dataspill.

Jeg hører ofte at folk er avhengig, både av dataspill, sosiale medier, tv-serier og til og med Pepsi Max. Min påstand er at de ikke er avhengige. Avhengighet er et begrep som ofte blir både misbrukt og misforstått. Du kan ha dårlig vaner som igjen kan føre til noen negative konsekvenser for kropp og helse, som du til og med kanskje trenger at omgivelsene korrigerer deg på. Men har du en sykelig tilstand? Mest sannsynlig ikke. Der tar vi stort sett feil, men er ikke det flott å ta feil av det?

 

Frykten for det ukjente

Jeg kan forstå at frykten for det ukjente gjør det enkelt å tviholde på gamle standpunkter. Hvor konstruktivt er det egentlig i møte med andre mennesker, og ikke minst i møte med folk i krise? Dette handler selvsagt ikke om bagatellisering, men snarere om å lage en bedre plattform for oss i møte med de som trenger oss. Ting er sjelden som vi tror, eller utfordringene kan i det minste være annerledes enn det du faktisk tror.

Med fare for å bli oppfattet som en som motsier seg selv, så skal jeg fortelle en liten historie. Vi hadde inne en ledergruppe vi har brukt mye tid på å lære opp til å ta tidlige bekymringssamtaler, noe de hadde praktisert aktivt i en lang periode. På mitt spørsmål om de noen ganger hadde tatt feil, svarte de at det hadde de aldri. Det var alltid en grunn til å være reelt bekymret, men årsaken var noen ganger noe annet enn forventet. Både på godt og vondt. Men de gikk ikke inn i prosessen med forutinntatte holdninger, de valgte heller kunnskapsbaserte metoder. Jeg kan love deg at dette er folk med tillit og respekt i sin virksomhet.

De hadde sine antakelser, men de var ikke redde for å ta feil. Hurra!

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter