Arkiv for april, 2018

vår
18Ine Weum

Ine Weum30. april 2018Legg igjen en kommentar

Endelig er det vår!

Vi går fra lange mørke kvelder og rødvin foran peisen, til lange lyse dager og hvitvin på terrassen. Herlig! Vi trenger våren, lyset og varmen. Kaste av oss vinterhammen, og kjenne solen på kroppen.

Men så er det alt vi skal passe oss for da… Solbrenthet, føflekker, flått og båtkjøring med promille. Og huggorm. Husk hjelm når du sykler! Solkrem med høy faktor! Og start telling av alkohol-enheter. For når sant skal sies blir det mye kos utover. En duggfrisk pils i vårsola, blant rester av snø og råttent løv. Glasset med hvitvin på terrassen, 1.mai, 17.mai, Pinsen, St. Hans feiring, helger med grilling og ferie. En lang og god sommerferie. Mange anledninger til å ta seg et glass eller to. For går det an å kose seg uten?

 

Mitt triste valg?

«Jeg synes det er litt trist at du ikke skal drikke vin» sa min venninne til meg. Jeg ble litt usikker. Hva mente hun? Trist for henne, for meg eller det sosiale i situasjonen? Sannsynligvis det siste. At vi ikke skulle kose oss med en flaske vin, og dele det som i det vanlige oppleves som koselig.

Utfordringen er at slike situasjoner er det mange av i løpet av våren som etter hvert går over i sommer. Jeg følte meg sjakk matt, satt ut av spill av min venninnes hjertesukk. For uansett hva jeg skulle svare, ville jeg måtte forsvare meg eller argumentere. Det er vår og jeg ønsker å dele denne tiden med mine venner, kollegaer og familie. En fantastisk tid, der behovet for å være ute, være sosial, gå på konserter, feste og være glad bare er der. Uansett alder tror jeg. Skulle jeg forsvare valget mitt?

 

Jeg, en moralist?

Dette er farlig terreng å bevege seg i, uten å oppfattes som moralist. Jeg våger meg allikevel. Det er noe med kulturell avhengighet, som flere kjenner seg igjen i når jeg snakker om det. Hvor vanskelig det er å si nei, og skille seg ut. Finne gode alternativer, når alle andre mener at akkurat vin og øl er tingen, til akkurat de rekene, den grillmaten eller den fotballturen.

 

Jeg, en helsefreak?

Når jeg slår et slag for iskaldt vann, med isbiter og sitron. En kald alkoholfri øl, eller alkoholfri musserende vin – ja så er det i beste mening. Både av sosiale og helsemessige hensyn. Ikke nødvendigvis alltid, men når jeg selv tenker det er klokt. Når barna er med, og de synes det er morsomt å ha de voksne med i spill og lek. Når jeg tenker at, ups! Nå ble det mange koselige og sosiale anledninger på rad. Eller behovet for å slappe av med et glass eller to har blitt en vane.

 

Ja takk til god stemning!

Alkohol er en følelsesregulator som får oss i en eller annen stemning. I det sosiale er det forventet at alle skal komme i en god stemning, rundt en flaske vin eller en øl. Det blir ikke det samme når en i flokken skiller seg ut. Velger noe annet. Kom igjen da! Uansett om den det gjelder slett ikke kommer i god stemning med alkohol – eller andre rusmidler for den saks skyld. Men andre enn jeg kan jo ikke vite i hvilken følelsesmessig tilstand jeg i utgangspunktet er i, eller hva jeg tåler akkurat nå. Det ansvaret har jeg selv – både av hensyn til meg selv og andre. Eller?

 

Ja takk til det gode liv!

Alkohol er visst ikke helt godt for helsa, i større mengder eller ofte. Og mengden som ligger innenfor det som anbefales krymper stadig. Syv enheter i uken, og ikke alt på en gang heller, for en kvinne som meg. Om jeg ikke bruker medisiner eller har andre hensyn å ta. Er gravid for eksempel. Syv enheter er et lite glass vin om dagen. Men skitt, man lever jo bare én gang! Ja, og jeg synes det er godt å kjenne at jeg lever. Når jeg kjenner etter er det faktisk veldig godt med iskaldt vann med bobler, samme hva min venninne sier.

Det er vår, det blir varmere og det er fantastisk å nyte lengre dager og lyse kvelder. Jeg vil gjerne dele alt dette med deg kjære venninne, og du må gjerne drikke vin. Jeg synes det er bare hyggelig, og stemningen er vi jo ansvarlige for begge to. Så selv om jeg drikker noe annet enn deg, skal jeg gjøre mitt for at kvelden blir god for oss begge.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
gaming
21Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng22. april 2018Legg igjen en kommentar

«ANGRIIIP FOR HELVETE!»

Kommandoen sitter som et skudd! Strategien endres, nye kommandoer ropes, det bannes, det skrattes, det hyles! Jeg titter inn på gutterommet til tolvåringen. Det ser ut som flytårnet på Gardermoen: to skjermer, headset, mikrofoner, gamingstol større enn min egen kontorstol. «NEEEEIIIII; JEG DØDE!!!!» etterfølges av et kjapt «hei mamma» og et smil når han ser meg i døråpningen.

Jeg er gamermamma. Selv har jeg kun spilt brettspill siden Pacman-turnering hos naboen på åttitallet. Jeg fòrer barna på grønnsaker og frisk luft, følger opp lekser (så sant jeg forstår oppgavene) og vasker sure fotballstrømper. Jeg lykkes ikke bestandig i dette mammaprosjektet, som for eksempel da sønnen min begynte å game. Jeg var mer opptatt av å følge de oppsatte spilletidene vi var blitt enige om enn å engasjere meg i guttens interesse og etterhvert store lidenskap. Det førte til mye krangling og lite åpenhet og samtale. Som om jeg selv hadde stoppet filmen jeg så på etter 90 minutter når den varer i 100? Som om jeg hadde klart å legge fra meg krimboka når morderen er i ferd med å bli avslørt? Altså, hvor dum kan man være.

Med kunnskap kommer klokskap. Da jeg lærte at det ikke er tidsbruken som skiller en problemspiller fra en lidenskapelig spiller, våknet jeg. Det betyr ikke fri flyt og ingen grenser når det gjelder spilletid. Tvert i mot handler det om å vise interesse og forståelse for lidenskapen hans. Konflikten er ofte uunngåelig når foreldres moralske nedvurdering av spilling, som noe sosialt uutviklende og som giddesløshet, møter barnas opplevelse av mestring og engasjement. To generasjoner skal snakke sammen og forstå hverandre – i familien, på skolen og i arbeidslivet. At gjennomsnittsgameren i Norge er 30 år sier noe om at dette ikke lenger er et ungdomsfenomen, og det berører dermed også arbeidslivet.

Så i fjor høst bestemte jeg meg for å endre strategi. Jeg tilbrakte stunder i sofaen på lørdags morgener med sønnen min for å følge favorittlaget hans i VM i League of Legends. Han forklarte entusiastisk mens jeg var svimmel av farger og overstimulerte amerikanske kommentatorer. Men jeg klamret meg fast til kaffekoppen og kjente etter hvert på et ørlite engasjement selv. Endelig forstod jeg mer av hva fargeklumpene på skjermen drev med. Og med databrillene (jada, de følger visst 40-årsdagen) kom også figurene til syne, og jeg forstod de ulike rollene de fylte.

Før påske brukte gutten flere timer på å fylle ut en søknad riktig for å oppfylle kriteriene for å bli moderator i et Minecraft-team. Jeg har aldri sett han skrive så lange og utfyllende svar i en eneste lekse. Gutten kan jo skrive! Svarene beskrev en personlighet, ferdigheter og motivasjon for rollen han søkte på så godt at jeg ville ansatt han på dagen. Han skinte om kapp med påskesola den dagen han fikk svar fra lederen av teamet om at søknaden var innfridd. Nye bekjentskaper fra ulike deler av landet ble straks gamingvenner, og han har byttet ut det østlandske uttrykket «helvete» med det mer nordlandske «helsike».

Min holdningsendring handler om å skape trygghet for sønnen slik at han forteller meg hvis noe oppleves vanskelig. Og når jeg nå forstår mer av gaminginteressen hans kan jeg fange opp endringer og vurdere om det må tas tak i. En fordømmende holdning åpner ikke opp for verken åpenhet, dialog eller at noen ber om hjelp. Tvert i mot. For å oppnå dialog og åpenhet må begge parter gjøre en innsats, og dette har direkte overføringsverdi til arbeidslivet. Uvitenhet skaper fordommer, og de som velger å bruke fritiden sin på å game møter ofte moralsk fordømming. Når HR-damer i førtiårene, som aldri har spilt annet enn Yatzi og Monopol (beklager generaliseringen), skal snakke med en generasjon som er digitalt innfødte blir det ofte kræsj i dialogen. Jeg har som sagt vært der selv, så dette vet jeg alt om.

Det trengs med andre ord en snuoperasjon også i arbeidslivet. Kanskje hjelper det å fokusere på alt det gode gaming fører med seg? Dataspill bedrer ikke bare barnas digitale ferdigheter, men blir også brukt i undervisning i skolen for å øke grunnleggende ferdigheter som regning, skriving, lesing og muntlig formidling. Noen skoler bruker til og med Minecraft for å utvikle analytisk tenkning og problemløsning, mens andre spill brukes for å diskutere moralske og etiske dilemmaer. Dataspill kan med andre ord åpne opp for en mer variert undervisningsform, som får frem motivasjon og engasjement hos elevene. En slik tilnærming gir i tillegg mulighet til å lære og bruke spill på en forsvarlig måte, og å skape bevissthet om personvern. I vår digitale tidsalder vil arbeidslivet nyte godt av våre barns kompetanse og trygghet innen teknologi. Da må vi også møte disse ferdighetene med mer kunnskap og et mer nyansert språk, uten å fordømme eller forby.

Men vi skal ikke være naive. For noen tar spillingen for mye fokus, og påvirker hverdagen og relasjonene negativt, så vi skal følge med. Blir gamingen en flukt fra andre vanskelige livssituasjoner, skal vi også være der for å fange opp folk, både hjemme og på arbeidsplassen. Men for å få til det må vi skape trygghet og vi må legge grunnlaget for konstruktiv dialog. Det grunnlaget skapes først og fremst ved å møte gamerne med interesse og åpenhet.

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Lærlinger
1Olaug Marie Melhus Fjellaker

Olaug Marie Melhus Fjellaker16. april 2018Legg igjen en kommentar

Du er også min kollega

I Stavanger kommune er det ca. 10 000 ansatte. Blant disse er det ca. 170 lærlinger. Hos oss har det i alle år vært en selvfølge at lærlinger med rusutfordringer får samme tilbud om oppfølging og individuell Akan-kontrakt som fast ansatte.

Hvorfor gjør vi dette?

Jo, som en av de største arbeidsplassene i vårt distrikt tar vi vårt sosiale ansvar som samfunnsaktør på alvor. Det er et viktig signal til ungdommene at vi ser på dem som våre kolleger i framtiden og samtidig vise at vi trenger dem. For å bygge ungdommene opp som gode kolleger, er det viktig å behandle dem som likeverdige allerede som lærlinger. Det å bli sett, hørt og tatt på alvor har en god forebyggende effekt og er godt IA-arbeid i praksis.

Hvordan gjør vi så dette i praksis?

Vi i Bedriftshelsetjenesten i Stavanger kommune underviser årlig alle lærlingene i temaet rus og arbeidsliv. Gjennom plenumsundervisning og gruppearbeid jobber vi med holdninger til rusmidler. Vi er innom alkohol, legale medikamenter, illegale stoffer samt anabole steroider. De unge får med utgangspunkt i mediebildet, venneflokken og det sosiale i arbeidsmiljøet reflektere og diskutere problemstillinger knyttet til rus.

Ungdom søker i dag på nettet etter informasjon som passer inn i deres forforståelse av rus. Derfor mener vi det er viktig å informere dem om forskning og fakta om både forekomsten av rusbruk i Norge og konsekvenser for den enkeltes helse og livskvalitet. Hvor vanlig er bruk av rusmidler og hvor farlig er det? Vi bruker ekte historier og nyheter for å få fram poengene og de gode diskusjonene.

Å forstå arbeidstakerrollen

Videre er det viktig at lærlingene blir gjort kjent med Akan-retningslinjene i Stavanger kommune og at de tar innover seg det personlige ansvaret i å følge dem. Hvorfor er ikke rusbruk en privatsak? Vi snakker om sikkerhet, omdømme, den profesjonelle rollen som arbeidstaker og kollega. Vi viser også til fakta og statistikk om rus i arbeidslivet, som for eksempel hvordan rusbruk kan påvirke sykefraværet, arbeidsmiljøet/ kollegiale forhold og jobbutførelse.

Det nytter

Vi har hatt flere vellykkede Akan-saker med lærlinger i Stavanger kommune. Dette er svært meningsfullt forebyggende arbeid på gruppenivå, men også en mulighet til å komme i grep med enkeltpersoner før de har etablert et langvarig misbruk. Vi opplever ungdommen som lyttende, engasjerte og reflekterte. Temaet engasjerer og vi får gode tilbakemeldinger fra ungdommene. De synes temaet er nyttig som privatpersoner, som lærlinger og framtidige arbeidstakere. Vi oppfordrer alle arbeidsgivere å jobbe med holdningsskaping knyttet til rus og arbeidsliv blant lærlingene sine og tilby dem Akan-oppfølging når behovet melder seg.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter