Arkiv for september, 2018

1Stian Fjerdingen

Stian Fjerdingen19. september 2018Legg igjen en kommentar

Nå må jeg ikke bli drita og drite meg ut

Vi har alle kjent på det. Du har fått deg ny jobb. Kanskje er det din første. Det nærmer seg den første arbeidsdagen og du er spent og gleder deg, men også litt nervøs og gruer deg litt. Stadig flere spørsmål dukker opp, men hva er svaret?

 

Det viktige førsteinntrykket
Den samme blandingen av følelser lekte i meg for litt siden. Jeg hadde signert kontrakt. Jeg hadde fått jobben. Ekstra hyggelig var det å bli inkludert og ønsket velkommen til sommerfesten, selv om det fortsatt var to måneder til min første arbeidsdag.

Alle på festen kjenner hverandre, men jeg kjenner ingen. Hva kan jeg forvente? Hva forventes av meg? Hva er kleskoden? Skal jeg være kompis eller kollega? Er det greit å drikke alkohol? Driter jeg meg ut om jeg takker nei til alkohol? Blir jeg festløve eller festbrems? Skal jeg ta med alkoholen selv? Må jeg som ny dra kortet og sette i gang tequila-racet? Hæla i taket og fylla til langt på natt? Nachspiel på kontoret? Det koker over av ubesvarte spørsmål …

 

Når Google svikter deg
Jeg skal møte mennesker jeg skal samarbeide med og omgås mange timer i uken, i flere år fremover. Det føltes ekstra viktig å bli likt og gjøre ting riktig. Ekstra viktig å etablere det perfekte førsteinntrykket. Det skortet ikke på tips og råd da jeg spurte Google om hvordan jeg burde gå frem for å gi et godt inntrykk da jeg skulle begynne i ny jobb. Alt fra toppledere i store konsern til kvinneguiden.no var på tilbudssiden. Og de fleste ga de samme gode svarene. Men min utfordring hadde ingen svaret på. Mitt første møte med den nye arbeidsplassen var ikke den vanlige første-dag-på-jobben-dagen. Det var jobbfesten.

 

Kollega eller kompis?
Som ny i en jobb blir man gjort kjent med arbeidsreglement og de formelle reglene. Men i de sosiale relasjonene mellom kollegaer finnes det kanskje et annet sett med «do’s and don’ts». De må du lære deg selv. Sommerfest, lønningspilsen og lignende situasjoner beveger seg ofte i gråsonen mellom arbeidstiden og fritiden. Det organisatoriske hierarkiet kan bli snudd på hodet. Initiativtakeren i sosiale sammenhenger er ikke nødvendigvis den samme som i arbeidshverdagen. Min erfaring er at fester i jobbsammenheng kan ha en annen indre justis, og kanskje må man ta valget om å være mest kollega eller mest kompis.

 

Uten flokken er du sjanseløs
Vi mennesker er flokkdyr og beveger vi oss mellom ulike flokker med ulike normer og regler hele tiden. De fleste av oss vil oppføre oss annerledes fra flokk til flokk, enten det er familien, venner, fotballaget eller på jobb. Vi følger de sosiale kodene. Slik jeg kjenner meg selv, og min erfaring som sosionom, er vi mennesker villige til å strekke oss langt for å bli akseptert og godt likt. Vi søker annerkjennelse og tilhørighet. Vi gjør alt for å bli godtatt av flokken. Som ny i en jobb vil kollegafelleskapet være en ny og ukjent flokk. Hvor langt er du villig til å gå? Vi adopterer raskt, og kanskje også ubevisst, den lokale kulturen uten å tenke oss om. Så kanskje kan du tenke over dette:

 

Mine tips til den første jobbfesten:

  • Fokuser på det positive. Husk at festen er en fin anledning til å bli kjent med dine kolleger og la dem bli kjent med deg.
  • Som ny er det lov å være nysgjerrig. Ikke vær redd for å spørre kollegaer eller din leder hva du kan forvente deg.
  • Ha respekt for dine egne grenser.
  • Ikke tenk at du må være den siste som går for å unngå å gå glipp av noe. Det kommer garantert flere jobbfester.

Tenker du over dette på forhånd unngår du kanskje å bli husket for å ha lagt an på en kollega og bli sendt hjem i taxi av sjefen.

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
yrkesstolthet
17Trygve Fredrik Myhren

Trygve Fredrik Myhren5. september 2018Legg igjen en kommentar

Gir du renholderen yrkesstolthet?

For noen år tilbake bisto jeg en gruppe ledere i renholdsbransjen. Blant disse husker jeg spesielt en erfaren, tilsynelatende hard og tøff, mannlig leder. En dag, blank i øynene, fortalte han nærmest ærbødig om medarbeideren som hver dag klokken fem om morgenen plikttro stilte på jobb for å vaske offentlige toaletter – til stadige nedsettende kommentarer fra omgivelsene.

 

Hvordan andre ser på arbeidet vårt påvirker de fleste av oss

La oss nå anta at i stedet for nedsettende kommentarer fikk denne medarbeideren skryt og anerkjennelse for å holde toalettene rene, luktfrie og forsynt med både papir og såpe (hvem liker ikke strøkne toaletter?). Det ville vært et bidrag til at medarbeideren kunne opplevd yrkesstolthet i stedet for krenkelser, og kanskje også skam. Selv om renhold trolig aldri vil bli noe høystatusyrke behøver det helt klart heller ikke å være det motsatte. Renhold er fagarbeid (noe alt arbeid bør kunne bli!), og hvor viktig arbeidet er understrekes eksempelvis ved at skoler er pålagt å stenge hvis det går mer enn et fåtall dager uten renhold.

 

Jobbens innvirkning på livet utenfor jobben

Hvor annerledes er det ikke å komme hjem fra jobb etter å ha fått anerkjennelse kontra krenkelser? Det leder tankene til det mobbete og utstøtte barnet som kommer hjem fra skolen. Hvordan har det det med seg selv? Hvordan påvirker krenkelsene selvfølelsen? Og hvordan kan det i sin tur lede til rus- og avhengighetsproblemer?

 

«La de anerkjennende signalene sitte løst …»

Formuleringen er hentet fra psykolog Guro Øiestads foredrag om feedback under Akan-dagene i fjor. Jeg tenker at jo lavere status et yrke i utgangspunktet har, jo større er behovet for anerkjennelse. Hvis ikke blir det jo på en måte dobbel forskjellsbehandling. Dessuten vil en stolt og ærekjær yrkesutøver alltid gjøre en bedre jobb.

 

Det er de færreste gitt å klare å opparbeide yrkesstolthet på egen hånd

Ville det vært mulig for renholderen i innledningen å ha yrkesstolthet tross arbeidssituasjonen og krenkelsene? Jeg tror vi kan være enige om at en da skulle hatt helt ekstraordinært sterk tro på seg selv og jobben. For de aller fleste er det slik at en er avhengig av anerkjennelse fra omgivelsene for over tid å oppleve yrkesstolthet. De fleste blir jo usikre hvis de aldri blir bekreftet og får anerkjennelse.

 

En hyllest til de mange sliterne!

Som Akan-rådgiver på reise hender det at arbeidsdagen starter grytidlig og slutter sent. Allerede klokken fem om morgenen møter jeg folk som skal på jobb, mange av dem i tunge lavtlønnsyrker. Respekt! Og ved midnatt; vedlikeholdsarbeidere, sjåfører, servicepersonell, renholdere, pleiere, med mange flere. Hatten av! På tider av døgnet når jeg stort sett har min selvsagte fritid og hvile, er mange andre på sine tunge jobber, hvor en stor del av tyngden nok ofte utgjøres av liten anerkjennelse, og kanskje også det motsatte, krenkelser. Tankevekkende nok later det dessuten til å være sammenheng mellom lav status i et yrke og umiddelbar konsekvens av fravær; er renholderen borte fra jobb er det umiddelbart behov for å finne noen andre til å gjøre jobben – det samme er ikke tilfelle for mange høystatusyrker.

Jeg tenker på bussjåføren med uniformslue som kjørte rutebuss der jeg vokste opp; han hadde åpenbart yrkesstolthet. Han ble nok påvirket av positiv respons fra omgivelsene, eller kanskje var det han som påvirket omgivelsene, men la oss ikke henge oss opp i hvem som starter den positive spiralen.

 

Du og jeg har mulighet til å påvirke andres arbeidshverdag

Ikke å velge er også å velge, sies det. Sørg for å utgjøre en positiv forskjell – det vil ikke minst slå positivt tilbake på deg selv. Med yrkesstoltheten i hevd har vi de beste forutsetninger for å fremme helse og fellesskap til beste for alle. Noen trenger bare litt ekstra støtte for å forstå det.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter