Ine Weum

Ine Weum

Ine Weum er seniorrådgiver ved Akan kompetansesenter. Hun er utdannet sykepleier med videreutdanning innen bedriftshelse, rus, spill og avhengighetsproblematikk.

tillit
15Ine Weum

Ine Weum11. oktober 2017Legg igjen en kommentar

«Å bry seg betyr ikke å være hjelper uten grenser»

Et sitat av nylig avdøde Per Fugelli, fra en kronikk der han fortolker det han kaller «Gudestoffet» tillit. Tillit som det viktigste grunnstoffet som holder oss sammen. Selve limet i en relasjon og et forhold, og en helt grunnleggende verdi for å skape trygghet og åpenhet. Tillit krever begge parters innsats, og er menneskets følelse av at andre er å stole på, sier Fugelli (Sykepleien.no, 2011/6). Min erfaring er at problematisk rusmiddelbruk ofte fører til tillitsbrudd i relasjoner. Det kan handle om at forventninger ikke innfris, eller følelser som belastes. Tillitsbrudd skaper uendelig mange følelser som vi mange ganger har vanskelig for både å forstå og sette ord på.  Gjennom Akans veiledningstelefon har vi daglig samtaler med mennesker som ønsker råd og veiledning i møte med rusmiddelproblemer. Mye tenker jeg handler om relasjoner som lider under svekket tillit. Å få litt hjelp til å sette ord på det man ser, opplever og føler, bidrar ofte til at man får det ekstra motet som skal til for å bry seg og ta nødvendige grep i situasjonen.

 

Ansvarliggjøring

Rusmiddelbruken kan i blant bli årsaken som fraskriver ansvar for handlinger. Vi kjenner begrepet «fylla har skylda». Det gjelder ikke i trafikken. Men heller i relasjoner. I trafikken har vi klare regler, og konsekvenser ved brudd på promillegrensen. I arbeidslivet er det også enighet om at ruspåvirkning på jobb ikke er greit. Og holdningene blant ansatte er at arbeidsplassen bør ha policy for rusmiddelbruk i jobbsammenheng.  Det viser seg at klare grenser både forebygger og bidrar til at det er lettere å reagere og håndtere problemer. En god policy bidrar til en positiv sosial kontroll, som betyr at vi ser og blir sett. Et rusproblem deles av flere, og løses derfor også best ved at de som berøres reagerer. I ansvarliggjøring ligger muligheten til å bry seg og ta grep. «Et rusproblem er et problem når bruk av rusmidler virker forstyrrende på oppgaver og funksjoner som skal ivaretas i familien eller på jobben. Når følelsesmessige bånd mellom mennesker belastes og forstyrres av rusmiddelbruken. Når bruk av rusmidler får helsemessige konsekvenser». I Akan bruker vi denne definisjonen fordi den tydeliggjør at et rusproblem handler om relasjoner, det sosiale i tillegg til et helseproblem. Flere involveres i et rusproblem. Det er en hjelp i at de som involveres bryr seg på en ærlig, tydelig og empatisk måte. Ved å sette ord på fakta, hvordan man opplever det, har det, og hva man trenger, klargjøres ofte situasjonen både for en selv og den andre. Mye handler om tidlig å gi uttrykk for hva som er greit og ikke, og gjerne dele ansvaret med mål om å gjenvinne tillit. Fugelli sier i sin kronikk (2011/6) at tillit skapes gjennom å bry seg og dele makt. Makten deles mellom den som vil hjelpe og den som trenger hjelp.

 

Delaktighet

Hvorfor drikker Jeppe? Holbergs komedie fra 1722 viser oss at Jeppe drikker, men forklarer ikke hvorfor. Komedien gir rom for tolkninger og er like aktuell i dag som den gang. I møte med et rusmiddelproblem er det greit for de som berøres å ta tak i konsekvensene ved bruken. Å sette ord på konsekvensene ved problematisk rusmiddelbruk, bidrar til å involvere den det gjelder uten å diagnostisere eller være opptatt av årsak. De som er involvert deler problemet, enten det handler om oppgaver som ikke utføres tilfredsstillende, følelser som belastes eller forventninger som ikke innfris. Hva er problemet, hva må gjøres og hva kan begge bidra med for å løse problemet? En slik klargjøring gir ofte en god start på en endringsprosess. Prosessen krever begge parters innsats, og delaktighet er like viktig som opplevd ansvar og fordeling av makt. Å bry seg, handler om ekte interesse og medfølelse og er en sikker kilde til tillit sier Fugelli (2011/6). Diagnose og årsak blir en vurdering for legen.

 

Motivasjon til endring

Endring krever innsats. Fra begge parter som ønsker endring. I samtaler med pårørende, ledere, kollegaer og den som har et problematisk rusmiddelbruk, handler mye av samtalen om å kartlegge situasjonen, sette ord på følelser og se sammen på muligheter til endring. Noe handler om hjelp til å sette grenser. Å belyse behovet for ansvarliggjøring, delaktighet for å gjenvinne tillit i slitne relasjoner. Ofte trenger begge parter hjelp og motivasjon for i det hele tatt å skape rom for endring. Motivasjon og hjelp til å bygge en god arbeidsallianse, som starten på en god endringsprosess. Finne frem til hvem som kan bidra med hva, mot felles mål. Endring kan ta tid, om det handler om å gjenvinne tillit. Men når noe er problematisk i en betydningsfull relasjon, er innsatsen verdifull. «Tillit følger av klare grenser. Grenser for forventninger og grenser for muligheter. Realitetene kommanderer oss til å være ærlige og holde løfter» (Fugelli, 2011). Fugelli var en kjent og kjær lege og professor i sosialmedisin. Han døde for en knapp måned siden (13.9.17), men hans kunnskap, erfaringer og kloke betraktninger om grunnleggende verdier deler jeg gjerne videre.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
student
15Ine Weum

Ine Weum5. februar 2017Legg igjen en kommentar

«For meg handler jo Akan-arbeid om ledelse»

Utsagnet kom fra en student, etter endt forelesning om Akan-arbeid. En undervisning der tema var arbeidsliv, rus og spillproblematikk, og formålet var økt kunnskap om Akan som del av virksomhetenes HMS- og IA-arbeid. Det kom vel mer som et sukk, etter en dag der hodet var fylt til randen av kunnskap, erfaringsutveksling og ulike dilemmaer på vårt tema. En refleksjon underveis fra en annen av studentene var «Ja, dette kjenner jeg igjen. Akan-arbeidet sammenfaller med det vi har i vårt pensum – det gjelder å se muligheter når livet i blant blir for stort». Emnet vi hadde undervisningen i var arbeid og helse, der rus- og avhengighetsproblematikk har en naturlig plass. Studentene studerer Arbeids- og velferdsfag og skal snart ut i arbeidslivet, og både min kollega og jeg gledet oss over å møte stort engasjement omkring vårt tema.

Som rådgiver i Akan kompetansesenter er jeg mye ute i virksomheter, og møter mangfoldet av ledere, HR- og HMS-medarbeidere. Mennesker som innehar ulike nøkkelfunksjoner, og med ulik kompetanse og ulike holdninger til rus- avhengighetsproblematikk. Det gjelder også kunnskap og holdning til Akan og Akan-arbeid.  Jeg opplever både motstand og engasjement i dette komplekse temaet rus- og spill ute i virksomhetene. I motstanden ligger ofte frykten for at forebyggende arbeid er tidkrevende, og at Akan handler om pekefinger og avhold. I engasjementet derimot, ligger evnen til å se på rus- og spill som almene fenomener i et mer kulturelt perspektiv. En aksept for at rusmidler og spill har en plass i vår kultur, og at vi har ulike forhold til det, enten vi selv bruker det eller ikke. Våre holdninger formes av kunnskapen vi har og de erfaringene vi gjør oss. Så for å oppnå felles gode holdninger og en ivaretakende virksomhetskultur, trenger vi verdibaserte diskusjoner. Hvordan bruker vi rusmidlene, medikamentene og spillene, og hvordan innvirker bruken på både prestasjonene, arbeidsmiljøet og virksomhetens omdømme? Hva er greit og ikke greit, og hvordan ivaretar vi både hverandre og virksomheten? Kunsten er å skape engasjementet fremfor frykt og det gjør vi ved og la Akan-arbeidet være en naturlig del av arbeidsmiljøarbeidet og virksomhetens personalarbeid.

Studentene og deres engasjement er med på å forme et tidsriktig Akan-arbeid i norsk arbeidsliv. De er en viktig ressurs som vi i Akan kompetansesenter er glad for å møte i relevante studier. Vi stiller opp med vår kompetanse, og deler av kunnskapen og våre erfaringer innen arbeidsliv, rus- og avhengighetsproblematikk. Å skape kontakt og engasjement hos de unge, i dette komplekse, men også ganske almene temaet, gjør at det gode Akan-arbeidet forhåpentligvis lever videre i fremtidig HMS- og IA-arbeid. I en travel hverdag trenger vi ledere og ansatte med kunnskap, språk og mot som både kan bidra til verdibaserte diskusjoner, og som ser muligheter når livet i blant blir et nummer for stort.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
veiledningstelefon
15Ine Weum

Ine Weum23. oktober 2016Legg igjen en kommentar

«Hei, jeg ringer fordi jeg trenger noen å drøfte noe med…»

Dette er ofte inngangen til en samtale om en problemstilling knyttet til rusmiddelbruk eller spill, enten det handler om egne eller andres utfordringer, eller hvordan best løse en situasjon som har oppstått. Å ha noen å drøfte problemstillingen med åpner gjerne for nye spørsmål, men kan også gi svar på hvordan man kan gå videre.

 

Akans veiledningstelefon

Vår veiledningstelefon er til for alle i arbeidslivet. Om du er pårørende, kollega, eller gjennom din nøkkelrolle jobber med mennesker i virksomheten, enten det er innen HR, HMS, som leder, verneombud, tillitsvalgt, Akan-kontakt, bedriftshelsepersonell eller IA-rådgiver. Den er også for deg, om du selv står i en vanskelig situasjon knyttet til eget bruk av rusmidler eller spill.

Felles for de fleste av våre veiledningssamtaler er at bruken av rusmidler eller spill er problematisk, og går ut over noe eller noen, gjerne forbundet med jobb. «Hvordan skal jeg eller vi løse det på best mulig måte?». Du trenger noen å drøfte det med, som har kunnskap og erfaring du kan ha nytte av i det du står i. Samtalene kan også handle om mer strukturelle ting som organisering av det forebyggende og helsefremmende arbeidet i egen virksomhet, Akan-arbeidet intern, hva som gjelder av lover og forskrifter, eller kanskje drøfting av ideer til en kampanje om rusmiddelbruk eller spill dere skal gjennomføre?

Som rådgiver ser jeg frem til uken med veiledningstelefonen. Ikke fordi jeg sitter inne med alle de riktige svarene eller løsningene, men fordi jeg kommuniserer direkte med deg, har tid til å reflektere over og drøfte det du står i, og fordi jeg med min kompetanse mulig kan bidra til at du bedre forstår, finner en utvei eller løsning.

 

Taushetsplikt

Du kan ringe Akans veiledningstelefon i trygghet om at rådgiveren du blir satt over til har taushetsplikt. Problemstillingene er ofte sammensatte, og kan handle om personsensitive ting. Noen ønsker å være anonyme, og det er greit. Vi behandler alle samtalene konfidensielt.

For råd og veiledning, ring oss på 22 40 28 00

Vi har alltid en rådgiver tilgjengelig på telefon for å kunne hjelpe deg.

Veiledningstelefonen er åpen mandager fra kl. 12.00 og tirsdag–fredag fra kl. 09.00–15.30

(fra om med 15. mai til og med 14. september stenger telefonen kl. 14.30).

Telefontjenesten er gratis og åpen for alle.

Ingen problemstillinger er for små eller for store. Det som er viktig for deg, dine kollegaer eller medarbeidere, er viktig for oss. Veiledningstelefonen er vår temperaturmåler på arbeidslivet. Via deg og vår direkte kommunikasjon, utvikler vi sammen det gode Akan-arbeidet.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
15Ine Weum

Ine Weum20. august 2016Legg igjen en kommentar

Arbeidsliv, Akan og Arendalsuka – engasjement og inspirasjon!

Når det gjelder helsefremmende tiltak i arbeidsmiljøarbeidet, henger tiltak som skaper engasjement i jobben høyt, sies det.  Engasjerte medarbeidere yter bedre og trives godt.  Akan-arbeid er en del av arbeidsmiljøarbeidet, og det å hente ideer og selv la seg inspirere bidrar til engasjement og derved helsegevinst og et godt arbeidsmiljø.

Mandag tidligere i uka, fylte flere av mine kollegaer bilen full med utstyr for tur til Arendal og Arendalsuka. Engasjementet rundt vårt arbeid i samarbeid med flere samfunnsaktører er stort både i forberedelsene og gjennomføringen av disse dagene. Viktig tenker jeg! Inspirere og bli inspirert! Faget og temaene vi jobber med sees i sammenheng med samfunnet i sin helhet.

Jeg satser på å møte mine kollegaer på mandag – slitne, ja – men også fulle av nye ideer og med utvidet kontaktnett. 597 arrangementer i løpet av uken, der noe alltid vil være interessant. Akan kompetansesenter, Virke, Actis, LO og NHO inviterte blant annet torsdag til frokostmøte; «Dagen derpå – lederskap på prøve», der tema for møtet var konsekvensene av alkoholbruk i jobbsammenheng og ledernes ansvar. Ledere fra Telenor, Virke, Veidekke og Norsk Industri var invitert til sofaprat, med Terje Svabø som møteleder. Skulle gjerne vært der! Skulle gjerne vært på seminaret om «Hvordan snu en krise til en mulighet» ved Geelmuyden Kiese også…

Akan-dagene i november og løpende Alor samlinger fylkesvis gjennom hele året, er også viktige arenaer for deling av erfaring og kunnskap, og til inspirasjon i eget arbeid. Jeg tenker på de mange Akan-utvalg der ute i arbeidslivet, som gjennom året skal planlegge, organisere og vedlikeholde det rus- og spillforebyggende arbeidet i egen organisasjon og virksomhet. Representanter i utvalget og virksomhetens nøkkelroller som trenger input for å holde arbeidet levende. Sett av tid til å delta. Mange gjør det, og det gir resultater!

Det viser seg nemlig at engasjement smitter.. Engasjement er helsefremmende, og engasjerte medarbeidere trives og yter best!

Jeg ser frem til mandag og nytt fra Arendalsuka!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
flinke piker
15Ine Weum

Ine Weum29. april 2016Legg igjen en kommentar

Flinke piker og en pille for alt

«Jeg syns du skal ta en halv Sobril før du går. Pleier alltid å ta en halv Sobril før jeg går i begravelser. Det hjelper for da slipper jeg å gråte så veldig» Et velmenende råd fra en eldre kvinnelig bekjent før min mors begravelse. NEI! Jeg vil føle. Jeg vil gråte. Jeg har det så vondt! Jeg er ikke redd for å vise at jeg har det vondt og jeg vil ikke skjule det! Og det var vondt og jeg angrer ikke på tårene. Denne dagen, en av mange vonde dager gjennom etter hvert et langt liv. Det å kjenne på vonde følelser, ha noen å snakke med som har tid til å høre. Tillate seg å jobbe med det og bli tatt vare på en stund. Det er medisin som ingen Sobril kan erstatte.

Jeg var på jobb rett etter begravelsen. På sykehjemmet der jeg jobbet hadde jeg gode kollegaer, og døden var en del av jobben vår. En meningsfylt jobb som krever tilstedeværelse og kompetent ivaretagelse av pasient og pårørende. «Det er helsebringende å være på jobb». Ja, det kan være godt med gode kollegaer og gjenvinne rytmen når man er i ubalanse. Å miste nære og kjære er en del av livet, og sorg er ingen sykdom. Men hvor i ubalanse jeg var måtte jeg kjenne på selv. Jeg hadde ikke opplevd akkurat dette før. Jeg hadde aldri mistet noen brått og brutalt før. Det menneske som alltid hadde stått meg aller nærmest. Reaksjonen på jobb kom når jeg trillet en av mine pasienter ned til morsrommet, blant de andre døde. Stelt og verdig, klar for sin begravelse. NEI! Jeg klarer ikke dekke over det jeg står i nå. La meg være i ubalanse en stund. La meg gråte, skrive, tegne, være sammen med barna mine, familien min, rydde i gamle minner. En stund. Så jeg får tid til å gjenvinne balansen. Jeg er glad for diagnosen og sykmeldingen jeg fikk av fastlegen min. Jeg var ikke syk, men kjente meg i ubalanse nok til å måtte ta vare på meg selv en stund. Jeg kom sterk og hel tilbake.

Du kan ta en Paracet når du har feber. Dempe symptomene og gjennomføre jobben du skal gjøre. På tross av at kroppen trenger ro, en seng og hvile. Du kan ta en Imovane når du ikke får sove. Du sovner, men hvorfor får du ikke sove? Er det noe som skjer i livet ditt? Noe som forstyrrer tankene og rytmen? Du kan ta en pille for å lindre mange ubehagelige symptomer, uten å måtte kjenne ordentlig etter årsaken til symptomene. Det er kjapt og greit å ta en pille. Og kanskje var det akkurat den krykken du trengte for å gå videre denne gang. Men hva med neste gang symptomene kommer? Tør du stå i det? Tar du deg tid til å finne ut av årsaken? Er det akseptabelt å bruke tiden som trengs for å gjenvinne balansen, eller og bli frisk? Er det akseptabelt å vise svakhet og gråte, trenge omsorg fra andre? Eller biter vi tennene sammen, tar en pille og går videre som om ingenting skjer? Vi får et klapp på skulderen og anerkjennelse fordi vi er sterke. Flink pike!

Jeg har tro på å gi anerkjennelse for følelser. Egne og andres. Tåle å ha det vondt, og tåle å være til stede i andres følelsesmessige smerter. Samtidig har jeg tro på restitusjon etter harde påkjennelser. Fysisk og psykisk. Jeg tror vi blir sterkere av det på sikt. Toppidrettsutøvere har skjønt viktigheten av restitusjon for å kunne prestere på topp. Å miste nære og kjære, eller bære lidelser etter traumer og sterke opplevelser krever mye energi. Tårer frigjør energi og symboliserer følelser. Vi trenger det. Det er ikke farlig å gråte. Det er befriende. Men man blir sliten. Flinke piker må lære å kjenne på følelser, anerkjenne dem og ikke løpe fra dem eller dekke over. Verden går ikke under om man hopper av karusellen en kort stund. Om vi syns vi trenger en pille for å lindre fysiske eller følelsesmessige smerter eller andre ubehagelige symptomer, ja da trenger vi ofte noe mer. En god samtale eller fler. Tid til refleksjon over hvorfor smerten er der. Hvile. Og påfyll av ny energi. En del av oppskriften er å kjenne på egne følelser, ta seg tid til det, ha mot til det og anerkjenne dem. Etter hvert vet flinke piker dette, og det er faktisk helt greit å si det!

Akan kompetansesenter ved prosjektleder Oda Sjøvoll er i ferd med å avrunde et prosjekt om helsepersonell og problematisk bruk av vanedannende legemidler. Dette er interessant og jeg venter i spenning.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
sko
15Ine Weum

Ine Weum19. februar 20161 Kommentar

Kasino, champagne og stiletthæler

Kvinner spiller spill, ja både dataspill og pengespill, og kvinner drikker alkohol! Tro det eller ei – spill er ikke bare en «guttegreie», og det er mange år siden rusmidler i Norge var en del av menns sosiale ritualer alene. Når kvinner tar innpå menn i forbruk, ser vi samtidig en rekke sosiale og helsemessige endringer.

Eksempelvis blir flere norske kvinner innlagt på sykehus med skrumplever og alkoholisk leverskade (2), og stadig flere kvinner ringer Hjelpelinjen med problemer relatert til kasinospill (1). Veien fra bruk til avhengighet er kortere for kvinner enn for menn, og mange kvinner er i tillegg ensomme i sin sykdomsutvikling (2). Og mens kvinnene ser ut til å innhente «kjønnsgapet» til menn, er menn overrepresentert i rusbehandling. Temaet er verdt å diskutere – sammen.

Internasjonale studier på kjønnsforskjeller innen avhengighet kom først i gang på 1990-tallet. At vi kom sent i gang med forskningen har resultert i at vi henger etter med gode behandlingstilbud tilrettelagt for kvinners behov (2). Det samme kan vi tenke gjelder forebyggende tiltak. Det at terskelen for kvinner til å søke hjelp for et rus- eller spilleproblem er høyere enn for menn kan handle om flere ting. Vi tenker oss redselen for å miste omsorgen for barn, og skam og tabu knyttet til å være en «dårlig mor» eller omsorgsperson. Tabu og fordommer er en utfordring innen rus- og avhengighet generelt. Og det hevdes at det er enda verre for kvinner enn for menn å innrømme at kontrollen på forbruket svikter. Men skal vi fortsette å la skam og tabu være årsak til at kvinner kommer sent i behandling?

Mens jeg skriver faller blikket på en nylig utgitt artikkel i kvinnebladet KK (3). Med overskriften «Jeg er en alkis». Den godt voksne sosialantropologen Gunn-Helen Øye, fremstår trygg og avklart i sitt tidligere og nåværende forhold til alkohol. Der hennes manglende kontroll på alkoholforbruket gjorde henne syk, holder hun seg i dag helt unna alkohol etter behandling. Historien er skrevet i dagligdags tale, men ord som «alkis» og alkoholikere hører fortiden til. Jeg synes journalisten bommer med språket. Rusfaglig snubles det også ofte i valg av ord og begreper som fremmedgjør og skaper distanse. «Rusmisbruker, tidligere rusmisbruker». Hvem vil identifisere seg med disse begrepene? For å hindre tabu og fordommer må vi øve språket og finne ordene som inviterer til dialog og samhandling på tvers av kjønn, generasjoner og kultur. Rus- og avhengighetslidelser er sammensatte lidelser, der medvirkning er viktig for å bli frisk. Forebygging og behandling skjer i dialog mellom fag og bruker eller pasient, og mye handler om motivasjon til endring. Språk er makt og kan holde nede, eller gi styrke til å reise seg og gå videre.

«Utad var hun den kule dama som feiret suksessen med champis. Hjemme var sosialantropologen den slitne mammaen som drakk Martini av et kaffekrus ved sandkassen. Det gikk så fryktelig fort. Fra å mestre jobb og småbarn med et glass vin på tirsdag og en salgsfest på torsdag – til alt bare dreide seg om en ting: Å drikke» (3). I en nyere studie av psykologspesialisten Sonja Mellingen, Stiftelsen Bergensklinikkene «A woman left lonely» (2) fremheves den økte sårbarheten kvinner har (jfr menn) for å utvikle uønskede medisinske og sosiale konsekvenser av rusbruk, misbruk og avhengighet. «Det ser ut til at kvinner i større tempo forserer de ulike stadiene i en problemutvikling, og at de på kortere tid går fra vanlig bruk til den første behandlingsepisoden», skriver Melling, og referer til amerikansk forskning fra 2010.

Kvinner drikker alkohol og kvinner spiller. Kvinner gleder seg over det, og kvinner blir syke av det. Skal vi fortsette å la kvinner med rus- eller spilleproblemer lide i stillhet? Kvinner må ses og høres. De må delta i utviklingen av målrettede forebyggende tiltak, og gode tilpassede behandlingstilbud. Jeg ønsker å spre mer kunnskap og stimulere til åpen diskusjon om hvordan vi skal møte helsetrusselen som følge av økt alkoholforbruk, og en spillbransje i vekst. I et språk som ikke moraliserer, men fremmer dialog og motivasjon til å endre kurs. Sammen!

Ps!

Mens vi først er inne på temaet: Forskning viser at Balance gjennomføres av flere kvinner enn menn. Kanskje fordi det er et program man kan følge anonymt? Ved hjelp av Balance kan man sjekke og eventuelt justere sine alkoholvaner, les mer om Balance her

Videre er www.spillbehandling.no et fjernbasert behandlingstilbud der henvisning fra lege ikke er nødvendig. Lavere terskel for å søke hjelp for spilleproblemer finnes ikke! Tilbudet driftes av Sykehuset Innlandet HF.

Kilder:

  1. Lotteritilsynet, februar 2016. «Hjelpelinjen – Er spill blitt et problem?» samtalestatistikk 2015
  2. Melling, Sonja. «A woman left lonely – En studie av kvinner om alkohol, avhengighet og relasjon i behandling» Stiftelsen Bergensklinikkene, 2012
  3. http://www.kk.no/livet/gunn-helen-øye-jeg-er-en-alkis-37112

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
frihet
15Ine Weum

Ine Weum28. august 2015Legg igjen en kommentar

Slik kan du bidra til positiv endring

I sommer har jeg latt meg inspirere av filosofen Arne Næss gjennom boken «Det frie mennesket», der han tar utgangspunkt i Spinozas hovedverk Etikken. Jeg har dykket ned i filosofiske tanker om aktive og passive prosesser, og menneskets streben etter frihet og lykke. Hvordan vi fra fødselen av påvirkes av ytre krefter og hendelser som enten aktiverer eller passiverer vår evne til utfoldelse. Hvordan vi aktivt kan bidra i positiv retning, både i eget og andres liv – og hvordan vi i fellesskap kan bidra til en god verden å leve i.

Vårt grunnleggende menneskesyn og våre holdninger, viser seg ofte gjennom språket og ordene vi velger å bruke. I det rus- og spillforebyggende arbeidet, så vel som i behandling er det lett å trå feil ved bruk av ord og begreper som passiverer og stigmatiserer, fremfor å aktivere og inkludere. Det gjelder også på arbeidsplassen, ved hvordan vi snakker med hverandre og omtaler hverandre i de ulike livssituasjonene vi til enhver tid befinner oss i.

Når jeg leste innlegget i Dagbladet (18.7.2015) av anonym student «Hvor lenge må jeg være tidligere rusmisbruker?», der opplevelsen av aldri å bli kvitt diagnosen eller merkelappen blir problematisert, forsto jeg hvor lett det er å trå feil.  Vi gjør det alle sammen.  Personen opplevde å bli holdt tilbake, ved stadig å bli minnet om sin vanskelige fortid. Å få stilt en riktig medisinsk diagnose åpner for riktig oppfølging og behandling, men kan også bli en problemfylt merkelapp som henger ved. Diagnosen beskriver ikke hele mennesket i den prosessen livet leves.  Studenten misbrukte ikke lenger rusmidler. Å bli omtalt som tidligere rusmisbruker ble passiverende og stigmatiserende på veien videre i livet.

Språket og ordenes betydning blir virkelig nyansert når man begynner å analysere. Se bare på ordet makt. Betydningen av makt til, kontra makt over. Under sykepleieutdanningen gikk vi grundig gjennom maktbegrepet, og dilemmaer knyttet til etisk forsvarlighet i utøvelsen av makt i vårt yrke.  I kraft av rollen, kompetansen og handling har sykepleieren makt til å bidra til at pasienten blir frisk, men ikke makt over pasienten. Makt til, forstås av Spinoza som aktivt og positivt, mens makt over forstås negativt og passiverende. Kan vi tenke oss inn i lederrollen, når en ansatt står i en vanskelig livssituasjon? At leder er bevisst sin makt til aktivering av positive følelser og motivasjon, ikke makt over med motsatt utfall?

Vi er i endring gjennom hele livet. Vi beveger oss inn og ut av ulike prosesser, men hele tiden i utvikling. Vi er hele mennesker, mer enn diagnosen eller tilstanden vi prøver å beskrive. Verdt å tenke på når vi står overfor mennesker i sårbare situasjoner, om det er en kollega, en ansatt, en venn eller kanskje en helt fremmed.

Man kan bli ganske frustrert når man leser filosofi – i alle fall har jeg kjent på frustrasjon over at det ikke finnes litt enklere svar. Allikevel er det verdt å reflektere ved hjelp av de som vier mye av sitt liv til å tenke seg frem til svar på vanskelige spørsmål. Man finner en ledetråd i valg av verdier å handle ut ifra. Det gjorde Arne Næss ved hjelp av Spinoza. I sum har de begge et positivistisk og helhetlig menneskesyn, der alt henger sammen med alt. Idealet i deres filosofi er et samfunn preget av medmenneskelighet, som inspirerer meg i mitt videre Akan-arbeid.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Hvitt år
15Ine Weum

Ine Weum29. mai 2015Legg igjen en kommentar

Refleksjoner i et «hvitt år»

«Ett år uten alkohol?» Hva gjør det med deg i relasjon til andre? Sosionomen i min gode venninne våknet. «Ja, men det er det jeg må prøve» svarte jeg, litt for ivrig. Jeg hørte henne sukke litt, og hun var ikke overbevist (jeg hadde kuttet ut sukker en stund også). Hun likte ikke mitt prosjekt som bar for mye preg av hysterisk helse.

Sykepleieren i meg er veldig glad i sosionomen i henne. Vi har mange, lange og gode samtaler. «Et hvitt år» er et begrep i tiden. Et år uten alkohol. Var det å dra det for langt? Var jeg blitt en helsefreak som ved mitt lille sosiale prosjekt støtet mennesker fra meg? Jeg ønsket ikke det, men ville kjenne på den sosiale effekten av at jeg ikke skulle drikke – Hvordan ville jeg oppleve det?

 

Kulturell avhengighet og sosial abstinens

Min kollega Jarle Wangen har skrevet et glimrende kapittel om kulturell alkoholavhengighet på jobben i boken «Manda’ morra rus» (Buvik, Dahlgren m.fl,2011). Det handler om sosiale situasjoner der alkoholen har en naturlig plass. Der forventningene til at alkoholen skal være til stede er så høy, at vi blir skuffet om den ikke er med.

I 2015 viser vi vinglasset på facebook og koser oss med litt rødt i glasset hvilken ukedag som helst. Brygger eget øl og deler flittig nye smaksopplevelser på sosiale medier. Spalter i aviser og blader med gode viner i lett kombinasjon med treningstips og slankeråd. Vi presterer i Birken, og nyter gjerne et glass vin sammen med gjengen kvelden før, eller tar en velfortjent øl etter slitet i løypa. Med «ja takk begge deler» blir kanskje presset for stort for de fleste av oss i lengden? Men det gjelder vel alt her i livet. Selv reiser jeg mye i jobben, mye sosialisering, mange kvelder alene på hotellet. Det er mange muligheter til å drikke alkohol underveis. Flyplassen, minibaren, kurven med vin og sjokolade på rommet, restauranten og baren, for å nevne noe. Som min kollega sa: «Når jeg har vært på samme hotell flere ganger, blir jeg invitert på vinkveld som velferdstilbud for gjestene».

Å gi slipp på kontrollen er deilig, og mange ganger sosialt akseptert. Helt om natten, helt om dagen. Fikk du litt for mye? Din tur denne gang! Så jeg et skjevt smil? Godt ment og ganske raust egentlig, der og da. Hvis du ikke slo til noen, kastet opp eller dummet deg skikkelig ut da. Det er ikke helt greit. Men noen ganger må du som skikkelig nordmann slå ut håret – Russetiden, sydenturen, fotballturen, sommerens mange konserter. Så må det være lov å kose seg i helgen, i sommerferien, påskeferien, jul og nyttår. Ribbe uten akevitt? En venninnekveld uten vin? En jobbreise uten det sosiale limet? Men hvor mye tåler du at jeg drikker? Og hva tåler jeg, og etter hvert min egen, mine barns og ektefelles helse? Det er fort gjort å trå feil i dette landskapet, men det er det vel med alt før man lærer det å kjenne? For mange blir det en vanskelig balansegang. Rusens belønningseffekt treffer oss som en pil på våre mest sårbare punkter. Du er stressa, sliten, lei deg, glad og i delemodus – Et glass vin, en øl? Eller? Nei, ikke nå – det finnes andre alternativer.

Min kollega kom først med et «Hæ?» på jobbturen til Berlin i januar, men etter å ha tatt seg i det introduserte han meg senere for en iskald Erdinger Weiss bier non alcoholic. Den smakte godt, og jeg slapp unna for store sosiale abstinenser.

 

Diskusjon er bra, men?

Akan står ikke for avhold, men moderasjon. Våre verdier tilsier at mitt sosiale prosjekt ikke bør gi altfor dype riper i omdømmelakken. Men det har ført til noen kommentarer og diskusjoner, og det er bra! Et «hvitt år» er et begrep jeg ikke har funnet på selv, men jeg har så langt lært meg flere gode alkoholfrie alternativer (de finnes). Jeg har begynt å servere vin og øl med og uten alkohol (det jeg har funnet, og som er tiltalende og godt), og passer på ikke å legge altfor stort trykk på gode helseeffekter. Alltid kjørbar og opplagt dagen derpå, men det snakker jeg ikke så mye om. Tro det eller ei, jeg har det faktisk gøy i sosiale sammenhenger. Men det er et lite men..

Som min kloke, unge datter sa «Det blir en del følelser i diskusjonen mamma, men hvorfor gjør du dette egentlig?» Fordi dette er et eksperiment, og fordi jeg ser det kan være vanskelig å si nei når drikkeforventningen er så høy, samtidig som kravene til prestasjon også er så høy. Det føles godt å stoppe opp litt, og kjenne etter. For min generasjon er ganske liberal i utgangspunktet, men ikke til avhold opplever jeg. Det er ikke så vanlig å snakke noe særlig om egne eller andres problemer, eller hvordan vi håndterer det heller. Det er mye som er tabu, derfor tester jeg litt.

Har jeg flere venner og gode kollegaer igjen? Jeg har i hvert fall en mann som er glad jeg alltid kjører!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Det nærmer seg Birkebeinerrittet og vinterens høydepunkt for mange
15Ine Weum

Ine Weum5. februar 2015Legg igjen en kommentar

Birken nærmer seg! Tid for en helsesjekk med Balance?

Det nærmer seg Birkebeinerrennet og vinterens høydepunkt for mange. Skiutstyr og formkurve sjekkes. Kollegaer trener sammen mot felles mål, mens svetten renner under skilua. En snakkis på jobben. Til glede for noen, og irritasjon for andre.

Å ha et felles treningsmål, eller å trene sammen med kollegaer kan være gøy, sunt og sosialt. Det behøver ikke bety først og best, men i skiløypa merker vi fort om vi er i form eller ikke. Om vi blir hengende etter de andre, kan vi fort miste motivasjonen. Eller tvert i mot, bli motivert til å gjøre noen grep. Hvis du i det hele tatt liker å trene. Ikke alle synes ski er gøy. Men er du en av dem som liker det, kan du få mange fine treningsturer med Birken som mål. Vi er forskjellige, og hvordan vi blir motivert til å delta i ulike aktiviteter varierer naturlig nok. Birken eller andre idrettsprestasjoner er selvfølgelig ikke eneste saliggjørende for å fremme trivsel og helse på jobben.  Men å stimulere til et helsefremmende arbeidsmiljø er et felles ansvar.

Bedriftshelsetjenesten og Akan ressurspersoner er bidragsytere både i det helsefremmende og forebyggende arbeidet i virksomhetene.  At ledere og ansatte får kunnskap om rusmiddelbruk og spill bidrar til å øke bevisstheten. Både relatert til helse, arbeidsmiljø og sikkerhet. Å diskutere og dele erfaringer, uten moralisering, viser seg å skape åpenhet om et tema som ofte problematiseres.  Når vi snakker om trening og prestasjon er det like naturlig å snakke om rus- og spillvaner, som å snakke om kosthold og skiutstyr. For hva vi spiser og drikker, og hvordan vi balanserer aktivitet og hvile har betydning for våre prestasjoner, enten det er i skiløypa eller på jobben.

Ok – det kan være irriterende når kollegaer snakker om beste smøretips, skiutstyr og briljerer med beste tid. Men nå under forberedelsene til Birken, kan det kanskje være et passende tidspunkt å lansere et helsefremmende tilbud til alle ansatte? Helt gratis! Helt anonymt!

Balance er et internett-basert helsefremmende tilbud til dem som vil sjekke og eventuelt justere sine alkoholvaner. Programmet øker bevisstheten rundt eget alkoholkonsum, samt bidrar til å endre risikofylt konsum for de som har behov for det. Balance gir også råd om hvordan å takle stress og ha det bedre i hverdagen. Balance er lett tilgjengelig, og kan kjøres hvor som helst ved bruk av PC, nettbrett eller smarttelefon. Det kreves kun en nettleser og tilgang til internett. Les mer om Balance her

Forebyggende og helsefremmende arbeid. Ja takk, begge deler!

God trening og tur over fjellet til alle birkebeinere!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Den nødvendige samtalen
15Ine Weum

Ine Weum30. oktober 2014Legg igjen en kommentar

Før den nødvendige samtalen

Tenk deg en situasjon, der du sitter sammen med en gruppe mennesker du ikke kjenner så godt. Du blir bedt om å lukke øynene, og får beskjed om å tenke på noe du har gjort som du virkelig skammer deg over, og som du kanskje ikke har delt med noen. Du får så beskjed om å åpne øynene, og fortelle høyt hva du tenkte på … Hvordan ville du følt det? Ville du raskt funnet på en annen historie? De fleste sier de ville gjort nettopp det. Fortalt en alternativ historie.

I Akan sammenheng snakker vi mye om verdien av den nødvendige samtalen. Vi sier at det er leder som skal ta denne samtalen, helst så tidlig som mulig og på bakgrunn av en bekymring for en medarbeider. Den nødvendige samtalen er et verktøy for tidlig intervensjon, for å bidra til endring.  Med situasjonen over i bakhodet, forstår vi kanskje bedre hvorfor målet med den første samtalen bør være å formidle bekymringen på en god måte, fremfor å ha ambisjoner om å få en sann historie fra den andre. For hva har du gjort i forkant for å fortjene en slik tillitserklæring? Før den nødvendige samtalen betyr at man må gjøre noen grep i forkant, og legger grunnlaget for å kunne ta opp ting man vanligvis forbinder med skam og tabu. Gode ledere vet dette. De har også tro på at endring nytter. Jeg møter ofte ledere med lang og bred erfaring som ser verdien av å se og kjenne sine medarbeidere. De virker trygge og tillitsfulle, både verbalt og i måten de er på. Det som imponerer meg mest er at de kommer på kurs med ønske å lære mer. De erkjenner at det er nødvendig med mer kunnskap for å bidra til et godt arbeidsmiljø. Det er to begreper vi vektlegger spesielt når det gjelder å være i forkant. Det ene omhandler bedriftskultur, der vi mener at bedriftskulturen legger føringer for adferd. Og det andre er samtalen, der vi mener at en samtale kan bidra til endring. «Dialogverksted» er eksempel på en metode vi bruker for å løfte frem den nødvendige diskusjonen. En diskusjon som handler om hva som er greit og ikke greit i når det gjelder rusmiddelbruk og spilling relatert til arbeid. Dialogverkstedet kan brukes i arbeidet både med å utvikle og forankre en felles policy for rusmiddelbruk og spill. En tydelig policy vil bidra til forutsigbarhet og en god bedriftskultur. Når det gjelder samtalen vil det å lære seg noen samtaleteknikker, og bli tryggere på å gjennomføre den nødvendige samtalen være et grep for å tilnærme seg en medarbeider man opplever har et problem. Det handler om å bli i stand til og observere endringer, og kunne gå videre fra bekymring til handling.

Det ligger mye læring i å lære seg selv å kjenne. Når jeg ble utsatt for eksperimentet over, erkjente jeg ganske fort at det ble umulig å si høyt det jeg tenkte på. Forutsetningene for å si noe som helst var ikke til stede. Fremmede mennesker, ukjente omgivelser og en forventning som overhode ikke samstemte med situasjonen. Å kjenne på egen sårbarhet og skam, og erkjenne at dette er grunnleggende menneskelig tror jeg kan hjelpe oss til å forstå den andre, og bli et rausere medmenneske og en bedre leder og kollega.

Mer om den nødvendige samtalen, og mer om våre kurs finner du på våre nettsider

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter