Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl

morsdag
12Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl11. februar 2018Legg igjen en kommentar

Mammas «take away»

Mamma kjørte til sammen fire timer for å sette mat utenfor døren min. Jeg slapp henne nemlig ikke inn. Morskjærlighetens beste intensjoner gjorde faktisk bare min rusavhengighet bitte litt lettere.

Siden bloggdatoen er på morsdagen var tema for bloggen lett å finne, men vanskelig å skrive. Selv om jeg eksponerer meg selv når jeg skriver, så betyr ikke det at familien min ønsker det samme. Men min kjære mamma sa ja til å skrive denne bloggen sammen med meg, så happy morsdag!


Støtten bidrar til å opprettholde rusproblemet

Mange avhengige har en mamma, og altfor mange har en mor som sliter. De kalles pårørende, men blir veldig ofte medavhengige. Så hva er egentlig medavhengighet? Det er definert som en tilstand hvor et menneske er psykologisk avhengig av et annet menneskes destruktive livsførsel (som i vårt tilfelle er rusavhengighet). Dette tar ofte over hele personens tilværelse, og gir en konstant uro som kan gjøre mange like syke som den rusavhengige.

Som medavhengig stiller du ofte opp økonomisk og praktisk, mens du støtter, truer eller trygler og ber for å få den andre til å slutte. Paradokset er at all støtten faktisk bare bidrar til at den man hjelper opprettholder rusproblemet. Hva mener jeg med det? Mamma kjørte til sammen fire timer for å sette mat utenfor døren min. Jeg slapp henne nemlig ikke inn. Morskjærlighetens beste intensjoner gjorde faktisk bare min rusavhengighet bitte litt lettere. Jeg fikk jo mat levert på døren og slapp i det hele tatt gå utenfor leiligheten! «Takk, mamma …»

 

Verdens beste mamma

Mammas «take away» er medavhengighet i praksis. Hennes konstante uro på mine vegne gikk utover alt, og til slutt ble vi like syke begge to. Hun sier det best selv: «jeg var alltid i beredskap». Det kan virke som galskap at hun så vidt torde dra på middag til naboene, men dette var hennes realitet. Går du konstant rundt i frykt og forventer at det verste skal skje, så sier det seg selv hvilken hverdag du har. Jeg kommer alltid til å føle en sorg over hva min avhengighet gjorde med mamma. Verdens beste mamma.

Om du mistenker at noen på jobben sliter, og du tror det er rus med i bildet, kan det faktisk være at de er medavhengige. Sliten, ukonsentrert og mye fravær går igjen for begge parter. Vi blir som sagt ofte like syke. En samtale kan være nødvendig i begge tilfeller. Det er ikke Akan-avtaler for pårørende, men de setter nok utrolig pris på å bli sett. Som jeg alltid sier: omsorg på en arbeidsplass er aldri feil.

 

Det er mulig dere må kutte all kontakt

Tilbake til mamma og jeg. Galskapen fikk en brå slutt da jeg kom i tolvtrinnsbehandling på en gård i Vestfold. Mamma og pappa fikk invitasjon til en familieuke. Familieuke høres jo kjempehyggelig ut, så det var nok greit at ingen av oss visste hva vi gikk til. Det ble nemlig tøff terapi for oss alle tre, som vi sent vil glemme. Mine foreldre trodde de skulle lære hvordan de best kunne takle og hjelpe meg. Noe av de første de fikk høre var at dette var min siste sjanse: «fortsetter hun å ruse seg etter oppholdet her, skal dere kutte all kontakt». Jeg skulle ikke få ødelegge deres liv mer enn jeg allerede hadde gjort. Høres det veldig brutalt å kutte meg helt ut? Det gjør det nok. Men da vil jeg bare si at konsekvensen av å ikke ha kontakt med familien har stoppet meg flere ganger fra tilbakefall. Det kalles tøff kjærlighet, og det redder liv.

 

Alt er ikke perfekt

Men jeg er ikke den eneste som står i fare for tilbakefall. Det er like lett for mamma å begynne og bekymre seg for meg, og å gå tilbake til sitt gamle tankemønster. Da må jeg sette grenser. Et godt eksempel på det er hvor urolig mamma ble en gang da jeg ikke svarte på meldinger med en gang. Mamma tenkte alt det verste og var tilbake i beredskapsmodus. Jeg hadde glemt telefonen hjemme, og ante fred og ingen fare. Burde jeg da alltid ha mobilen med meg slik at jeg kan svare så fort jeg får en melding fra mamma? Nei. Mamma må bare kunne stole på meg, selv om hun ikke får svar med en gang og jeg ikke alltid kan forsikre henne om at jeg har det bra. Mamma må jobbe hver dag med sin medavhengighet, slik jeg må jobbe med min avhengighet. Drar jeg på et AA-møte (anonyme alkoholikere) kan hun dra på Al-anon-møte (støttegruppe for pårørende). Ikke alle vet hvor mye støtte det faktisk finnes for pårørende. Har du en ansatt som viser seg være medavhengig, kan du etter å ha lest denne bloggen foreslå at de burde klikke seg inn på al-anon.no. Dette kan være til stor hjelp.

Så, 4,5 år etter familieuken på gården i Vestfold, er alt perfekt mellom mamma og jeg? Nei, men vi er på veldig god vei og har et helt annet forhold i dag. Det hjelper også at vi har samme syke humor og kan snakke om alt. Det siste lærte vi på gården. Konsekvensen av å ikke ha foreldrene mine i livet mitt har stoppet meg fra å gå tilbake til det livet jeg ikke ville leve. I min Akan-avtale ba jeg om at det skulle stå at jeg kunne miste jobben ved tilbakefall. Jeg trengte tøff kjærlighet like mye på jobb som jeg gjorde privat.

Ha en flott morsdag!

Hilsen Nina og Bea <3

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
julebord
12Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl10. desember 2017Legg igjen en kommentar

«The Amazing Julebord Race»

Det er vel umulig å blogge for Akan uten å nevne julebordet i disse dager, så om du ennå ikke er lei av å lese om julebord og alkohol kan du lese videre. Jeg er da en av de som ikke drikker på julebordet lenger etter at jeg ble rusfri, så lider jeg meg gjennom kvelden? Absolutt ikke. Jeg kan dessverre ikke snakke for oss alle, men jeg kan dele mine erfaringer og meninger om denne ene kvelden nå som jeg er godt i gang.

 

Misforstå meg rett …

Mine Akan-kontakter på jobb tok en telefon til mitt behandlingsted da jeg kom tilbake og et av spørsmålene var hvordan det ville bli på julebordet og om de kunne drikke foran meg osv. Hvilket svar fikk de? Bare å drikke i vei – Nina vet hva hun ikke skal gjøre! I dette svaret ligger det noe jeg er veldig opptatt av: de rundt meg skal ikke behøve forandre på noe eller ta masse hensyn til meg. Misforstå meg rett: det er veldig hyggelig når de rundt tar hensyn, men bare fordi jeg velger å ikke drikke så betyr ikke det at ingen andre ikke kan nyte alkohol heller. Skal vi for eksempel droppe desserten da om noen har diabetes? Ja, satt på spissen, men egentlig ikke.

 

Et inkluderende julebord

Det beste julebordet jeg har vært på var det første etter behandling. Jobben hadde arrangert et eget «Amazing Race» og vi kjørte rundt Oslo et par timer og hadde det kjempegøy! Da vi kom i mål, i tillegg som vinnere, tok de andre seg en velfortjent øl og jeg en brus. Under middagen satt jeg, nok ikke så tilfeldig, ved siden av Akan-kontakten min, noe som føltes veldig trygt og godt. Jeg takket for meg rett før midnatt og hadde hatt verdens beste kveld. Jeg hadde det så gøy at jeg glemte at jeg ikke hadde promille. Her tenker jeg jobben min hadde et godt eksempel på et inkluderende julebord med å starte med en aktivitet uten drikke som alle kan være med på. Dette er også litt av Akans budskap: vi er ingen avholdsbevegelse, men oppfordrer til et inkluderende arbeidsmiljø der alle er med.

 

Skrekkblandet fryd

Men … så klart må jeg tenke tilbake på alle julebordene gjennom tidene som ikke var så gøy. I mine glansdager hadde jeg vel blitt kjempeirritert over at vi ikke kunne leke «Amazing Race» uten å drikke. Da var det vel ikke gøy … Nåde deg om jeg ikke fikk rett antall bonger! Jeg pleide dra på julebord i en slags skrekkblandet fryd: jeg visste jeg ville ha det gøy første delen, men hvordan kvelden ville ende visste jeg aldri. Så hvordan kan du som kollega eller arbeidsgiver gjøre noe her? Du kan ganske enkelt begynne med å spørre mandag morgen om jeg kom meg greit hjem, eller om du så at jeg ble rimelig full kan du faktisk spørre meg om alt går greit. Dette er omsorg og det er helt greit på en arbeidsplass. Det jeg derimot fikk oppleve var de som ringte dagen derpå for å få litt sladder og dette føltes ikke greit. Tenk derfor gjennom intensjonene dine før du konfronterer noen som ble altfor full på julebordet.

Sånn – da har jeg gjort min del rundt juleborddiskusjonen i år! Ønsker dere alle et morsomt julebord og en fin fin jul ❤

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
12Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl29. oktober 2017Legg igjen en kommentar

Halloween 24/7

I disse dager leter vi alle etter den perfekte utkledning, enten du vil være en djevel, sexy politikvinne eller hvilken som helst annen rolle, noe som er gøy for en kveld. Så hva har denne amerikanske tradisjonen med Akan å gjøre? Fordi mange er i «utkledning» hver eneste dag for å skjule noe omverdenen ikke skal se. Mitt kostyme var i mange år «kvinnelig servicemedarbeider uten et rusproblem».

Knuse myter

Jeg møter mange som har en formening om hvordan man ser at noen har et rusproblem på en arbeidsplass. Klassiske tegn kan være et ustelt ytre, lukten av promille eller egenmelding på mandager. Men mange av oss har holdt på i så mange år at vi er ikke amatører lenger, men utspekulerte, strategiske eksperter som fortjener å vinne premien for beste kostyme i rollen som «jeg har det bare bra». Beklager om jeg knuser alle myter her, og gjør det umulig å avdekke en ansatt med et rusproblem, men skal vi komme videre i Akan-arbeidet er det viktig å avsløre litt godt bevarte hemmeligheter. Knask eller knep? Ja, jeg hadde mine knep mens jeg knasket Ibux og mintpastiller om hverandre og ga deg et stort smil i full sminke med et hint av vaniljeparfyme. Jeg skulle starte på jobb 07.00 hver dag, men kunne ofte komme inn i 5-6 tiden for å gå av meg rusen og gjøre alt klart så ingen kunne » ta meg «på noe som helst.

Så hvordan skal du som arbeidsgiver kunne avsløre et rusproblem på jobben om den det gjelder er så flink til å skjule det? Det kan du nok ikke. Det du som arbeidsgiver kan gjøre for å hjelpe i slike situasjoner er synlig Akan-arbeid. Jeg ba selv om en Akan-avtale, og det er det andre som gjør også selv om det ikke er det mest vanlige. Men skal den som sliter be om hjelp så er det så utrolig viktig å vite at Akan finnes på jobben, og at dette kan være første skritt for å få hjelp. Skuespillet kan ikke vare evig, og når bunnen er nær kan Akan redde liv uten at jeg overdriver her i det hele tatt. Uten Akan-avtale er jeg ikke så sikker på hvordan det hadde gått for min del.

 

Den nødvendige samtalen

Mine sjefer tok den nødvendige samtalen med meg etter at mitt «kostyme» begynte «å rakne» i sømmene. Kort tid etter kom jeg i behandling på en gård i Vestfold. Jeg fikk ganske raskt smileforbud i en hel uke! Høres det helt vilt ut? Sikkert. Terapeutene er eksperter og kunne se med en gang hvilken fasade jeg hadde hatt for å leve slik jeg gjorde. Første dagen slet jeg med forbudet mitt og trodde de var idioter, men etter et par dager var det så befriende, og jeg skjønte hvorfor jeg ble pålagt dette forbudet. Jobben med å få tilbake livet kunne starte.

Mange sier Akan-arbeidet ligger i dvale, spesielt om de ikke har noen Akan-saker. Men å tro at dette betyr at ingen på arbeidsplassen kunne trengt en Akan-avtale stemmer ofte ikke. Hold liv i Akan-arbeidet ved å synligjøre det og vær kreativ! Samme uke som en flyger skulle opp i retten for å komme på jobb med promille, kjøpte SAS inn 150 000 Akankopper til pauserommet for de ansatte. Koppene har tekster med budskap som skal bidra til at ansatte tør å snakke om tematikken. Ganske genialt og perfekt eksempel på det å aktivt jobbe med Akan!

Jeg smiler mye fortsatt, men i disse dager er det et genuint smil og ikke et strategisk et. Har også fått høre at jeg har en annen latter enn jeg hadde da jeg holdt på fasaden. Friheten kom sakte men sikkert frem på gården i Vestfold og ble praktisert da jeg var tilbake på jobb. Så med dette ønsker jeg dere alle en Happy Halloween og lykke til med Akan-arbeidet ❤

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
snap
12Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl18. september 2017Legg igjen en kommentar

Snap out of it!

For mange er sosiale medier blitt en avhengighet, men nå jobber Akan med rus- og spillproblematikk så den diskusjonen lar jeg ligge. Men: hva gjør vi om vi kan lese mellom linjene på en oppdatering at denne personen sliter? Når du leser en bekymringsfull status fra noen på vennelisten din: hva gjør du? Trykker du på en trist emoji? Spør du hva skjer eller scroller du videre? Det samme skjer på arbeidsplasser om vi ser at en ansatt sliter. Noen synes det er trist, noen går bare videre mens noen tør å spørre.

Det perfekte liv?

Det å finne nye temaer til bloggingen min for Akan kan være en utfordring. Jeg sitter ofte og ser på et tomt word-dokument og frykter jeg ikke klarer holde deadline. Men så plutselig dukket det opp en statusoppdatering i feeden min fra en jeg trodde hadde det perfekte livet, skal man dømme fra resten av profilen. En urovekkende oppdatering med undertoner av ruset tilstand som raskt ble fjernet. Skal man late som man ikke rakk lese den? Var det et rop om hjelp eller skrik om oppmerksomhet? Jeg spør for jeg vil vite. Plutselig hadde jeg tusen spørsmål til et tema som kan relateres til Akan. Akan-arbeid handler om å bry seg, tørre å spørre og hjelpe noen i krise. Kan alle tegnene vi ser etter hos en ansatt eller venn finnes i en snap, et bilde på Instagram eller en oppdatering på Facebook?

Dagen i dag på Facebook er for mange en gøy minnesparade å se igjennom, for meg er det ofte et dypdykk inn i min egen rusfortid. Høy som et hus har jeg delt fritt uten mål og mening, eller med evne til å stave for den saks skyld. Mye mer delte jeg så klart, men jeg hadde vett til å slette det så fort jeg ble litt mer klar i hodet. Fyllebilder og annet er for lengst fjernet, men en gang i tiden syntes jeg det var klart hele verden skulle se meg på party med slørete blikk. Livet var dritt, så hvorfor delte jeg så mye egentlig?

Hvor lang er egentlig vennelisten?

Når reagerer vi? På jobb kan vi havne i den nødvendige samtalen med sjefen, men når tør vi selv trykke send på en nødvendig melding? Her er vi i samme dilemma som går igjen og igjen i Akan- arbeid: skal jeg bry meg? Tar jeg feil? Skal jeg bare scrolle videre og late som jeg ikke så? Jeg sier absolutt ikke at alle som legger ut en fyllemelding eller bilde fra en fuktig kveld har et rusproblem. Men jeg tror man kan måle det med hvor mye man klarer å le av det selv dagen derpå. For min del var den verste angsten i manns minne og jeg ville bare synke ned i et hull som ikke var der.

Urovekkende statusoppdateringer kan raskt nå ut til flere hundre, men det betyr også at ansvaret pulveriseres til de grader at alle tror at noen tar tak, men i realiteten gjør ingen det. Vi antar mennesker har masse venner utfra likes, snaps og andre lykkelige tilstander som fremstilles på nettet. Men hvor lang er vennelisten når det trådløse nettet skrus av? For mange er den nesten ikke-eksisterende. På en arbeidsplass kan du som kollega være den som står en person nærmest uten at du selv vet det. Du kan være noens beste venn uten at du hadde den minste anelse.

Å bade i offerrollen

En annen klassiker er å logge seg inn på sykehus eller legevakt uten å skrive et eneste ord. Jeg pleide selv gjøre dette de gangene når jeg var på legevakten for å prøve å manipulere til meg litt piller. Hvorfor i alle dager kunne jeg ikke bare sitte der nede uten å føle jeg måtte dele det med alle? Skal jeg analysere meg selv litt så var det et rop om hjelp så klart, blandet med selvmedlidenhet, ensomhet og ellers bare bading i offerrollen. Noen logger seg nok inn for oppmerksomhet, medlidenhet eller bare uten å tenke seg om. Men om 300 mennesker leser at du er på legevakten uten å forklare skal jeg love deg at alle tenker sitt. De tøffeste (eller mest nysgjerrige) vil spørre hvorfor, noen kanskje setter en trist emoji fordi legevakten er ikke der man drar for å ha det gøy akkurat.  Alternativt så scroller de videre og tenker noen andre spør, bryr seg og er bedre venn med deg.

Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde et svar, en fasit for hvordan man skal handle når fortvilelser skinner igjennom i en status eller et delt bilde. Jeg har min egenerfaring, men er ingen ekspert – kunne jeg luktet promillen gjennom skjermen eller sett deg foran meg hadde det vært litt lettere. Jeg kan jo så klart repetere meg selv: tar du feil har du bare vist omsorg og omsorg er aldri feil! Så enten du ser en ansatt på jobben slite, eller leser fortvilelse mellom linjene til en venn på sosiale medier, så tenker jeg å gjøre noe er bedre enn ingenting. Eller?

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
12Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl22. august 2017Legg igjen en kommentar

Snakke meg naken

«Du kan jo fortelle de andre hvor du har vært så det ikke blir noen rykter», sa sjefen min da jeg var tilbake fra behandling og hadde signert Akan-avtalen min. Men jeg var ikke klar, jeg var enda redd og hadde fått beskjed om at 90 % av jobben starter når man forlater behandling (jeg skulle bli veldig busy fremover med andre ord). Skammen var enda rå, selv om den var bearbeidet og jeg var bare ikke klar for å dele det som i så mange år var min største hemmelighet. Det skulle ta to år (mest vanlige levetid for en Akan- avtale) før jeg turte å fortelle mine kolleger.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg nå, fire år siden jeg nådde min bunn, får være en av Akans «historier fra virkeligheten». Det var aldri min plan å stå frem, men det ble bare slik. Det gir meg mye å kunne formidle håpet, samtidig som jeg også vet jeg ikke må utlevere meg helt. Det er en balanse man må finne ut av selv. For mange av oss er rusfrihet noe vi må jobbe med hver eneste dag og det er viktig å kjenne på sine egne grenser.

Jeg skjønner sjefens forslag godt. Jeg kom tilbake etter mer enn to måneder borte, klar i blikket og til og med litt brun. En sykmelding kan nok ofte bli mistenkt for en sydenferie – og så starter baksnakkingen. Jeg følte dog at jeg hadde gode grunner for å holde på hemmeligheten min litt til. Fallhøyden var vel min største grunn å stå frem for senere å kanskje få et tilbakefall kort tid etter hadde knust meg, og skammen som følger med hadde vært vanskelig å leve med. Selv de uten mye kunnskap om rus kjenner nok til utrykket « å sprekke», og jeg tror det ville være naturlig å se etter tegn på dette om jeg hadde en dårlig dag på jobb eller var borte en dag.

Jeg kunne leve med to mennesker som nok så etter tegn på om jeg hadde gått tilbake til gamle vaner, men 19 personer alt i alt derimot ville vært ganske stressende (ikke at disse flotte folkene hadde annet å gjøre enn å følge med på om jeg tok tilbakefall… men du ser poenget?). Mine Akan-kontakter spurte meg flere ganger i starten om det var dager jeg vurderte tilbakefall og det var helt greit: de gjorde jobben sin. Men om alle rundt meg skulle spørre meg om dette hadde jeg nok blitt sint, sur og frustrert. Sinne, sure miner og frustrasjon kunne lett vært oppskriften på den berømte sprekken. Men dette var sånn jeg valgte å gjøre det. Jeg er ingen fasit, bare et eksempel.

Fortelle de andre på jobben gjorde jeg nesten på dagen to år senere. Jeg sov ikke to døgn i forveien, kastet opp rett før og måtte lese opp fra et ark der alt stod skrevet. Det var ikke lett å lese så mye som jeg skalv. Jeg følte jeg snakket meg naken, men frihetsfølelsen når det var over var nesten berusende. Det var mye følelser da og det er det enda, men nå sover jeg søtt og trenger ikke tviholde på et ark for å få frem budskapet. Noen klarer stå frem tidlig, andre aldri. Etter foredrag får jeg ofte betroelser fra de som hører på meg – noe jeg setter utrolig pris på. Det eneste jeg vil si om dette er at ofte var ikke jeg den eneste i rommet med rushistorie. Ikke alle er bare det du ser, men ikke alle velger å dele det ingen vet. På en arbeidsplass er det viktig at det er den ansattes eget, gjennomtenkte valg om man skal fortelle eller ikke.

Tenk litt over det: hvor mange mennesker forteller egentlig om sine sykdommer eller innerste hemmeligheter med alle på jobben? Får man høre en betroelse er det flott, men etter min mening feil å forvente.  En person i en Akan-avtale har allerede måttet åpne seg om det, som for mange er en stor skam, for minst en eller to på arbeidsplassen. For mange er det mer enn nok.

Som tidligere nevnt, dette er mine erfaringer. Jeg snakker ikke for alle som har hatt et rusproblem – vi er like individuelle som Akan-avtalene selv. Men om du som leser dette er uenig eller har et annet synspunkt så fyr gjerne løs i kommentarfeltet! Jeg takker deg bare for at du deler, jeg ❤

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Tillit
12Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl14. mai 2017Legg igjen en kommentar

Tillit smaker bedre enn tequila

I fjor feiret jeg to år som rusfri med en tur til Texas for å besøke venner. Vi dro ut og spiste, og da jeg spurte servitøren om en alkoholfri drink svarte hun uten å blunke «Of course! Are you a friend of Bill too? «. Nei, servitøren og jeg har ikke felles venner, men dette er kode for at man går på AA møter – Anonyme Alkoholikere, som Bill Wilson startet i 1935 (er du venn av Jimmy K derimot er det NA –  Anonyme Narkomane det er snakk om). Jeg var både imponert over at hun var så åpen om sin deltagelse i AA (men så anonym var hun jo ikke akkurat), og at hun jobbet med å servere drinker daglig. Det jeg glemte å spørre, var om arbeidsgiver visste om dette da hun ble ansatt, jeg oppfattet hun som både edru og stolt. En annen herre rundt bordet, som jobbet for et stort firma i Houston, kunne fortelle meg at det ikke er uvanlig å sette på jobbsøknaden at man er i AA i USA. Hans leder var klar over at de 12 trinnene man går gjennom i AA krever både viljestyrke og gir selvinnsikt. Jeg var naturlig nok mektig imponert, og lekte med tanken om at jeg selv kunne føre opp dette på min CV.

En ting er å hjelpe en ansatt som sliter med rus eller spill, men hvordan er det å ansette noen som har hatt et rusproblem?

«Vi starter intervjuet med den nødvendige samtalen», forteller Chris Klemmetvold, gründer og daglig leder for Medarbeiderne, når jeg møter han på deres kontor i Oslo. Medarbeiderne omtaler seg selv som «et snilt lite selskap», som henter glass- og metallemballasje for bedrifter og husstander, og som skaper arbeidsplasser for tidligere rusavhengige. Alle ansatte har rusbakgrunn. Man kan også leie en medarbeider til andre type oppdrag – det virker som det kun er fantasien som setter en stopper. Kanskje du så tilbudet om å leie en rusfri julenisse på Facebook før Jul? Det var Medarbeidernes tjeneste, og noe de mottok en fantastisk respons på. Verdiene er felleskap, ansvar og rammer, og sjefen sier det best «jeg driter i hva du ha gjort før – hva vil du gjøre nå?»

«Skulle jeg få en søknad fra en tidligere rusavhengig, så hadde jeg vært skeptisk», forteller en arbeidsgiver som skal få være anonym. Hvor ligger frykten? For mange er det lite kunnskap om rusavhengighet generelt. «Tenk om de får tilbakefall», sa den anonyme arbeidsgiveren. Men tilbakefall er ikke noe man plutselig FÅR som lyn fra klar himmel, eller noe man akutt rammes av. Tilbakefall er noe man TAR. Det er et valg den rusavhengige selv velger å TA. I min Akan- avtale stod det at ved tilbakefall mistet jeg jobben, jobben som jeg både var glad i og avhengig av. Selv på de vanskeligste dagene når alt var dritt, klarte jeg å ta valget om å ikke ruse meg, fordi jeg ikke ville miste jobben. Verdien av arbeid kan smake så mye bedre enn en dobbel vodka…

Jeg kan tenke meg at Medarbeiderne- gründer Chris får samme spørsmål utallige ganger: hva om noen sprekker? Som om det er forventet i et selskap som ansetter kun de med rusbakgrunn. Det er overraskende lite ifølge Chris. På samlinger med ledere i andre bedrifter ser han at Medarbeiderne har samme personalutfordringer som alle andre, ikke at de skiller seg ut på noen måte fordi hans ansatte er tidligere rusavhengige. Medarbeiderne har hjulpet flere med å kutte NAV- strengen som de kaller det. Chris er ikke i tvil om hva han mener fungerer og som gir lojale ansatte: ta sjansen! Vi må gi folk muligheten til å kunne bli en ressurs i samfunnet.

Å komme seg ut av et rushelvete er for mange den største utfordring i livet: det kreves viljestyrke, mot og hardt arbeid. De 12 trinnene som praktiseres i AA inkluderer å innrømme at man har et problem, be om tilgivelse fra de vi har såret, ta tak i våre karakterfeil og hjelpe andre – verdier som gjør oss til bedre utgaver av oss selv og bedre medmennesker. Chris sier selv hvor mye han beundrer sine ansattes styrker, og ikke minst er de tøffe – å være ansatt hos han betyr at man står frem for alle om sin rusfortid. De går dør til dør, selger Medarbeidernes tjenester og er levende eksempler på hva tillit og ansvar kan gjøre for noen ikke alle hadde turt å satse på.

Å ansette en med rusfortid burde være like naturlig som å ansette hvem som helst som har overlevd en alvorlig sykdom. Det er mye lærdom fra mennesker som har nådd bunnen i livet men kavet seg opp igjen. Ansvar, tillit og inkludering kan være lykkefølelsen som er rus nok for mange av oss ❤ Ta sjansen!

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
12Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl23. april 2017Legg igjen en kommentar

Anti-Akan…

Jeg var en gang anti-Akan. Men det var da jeg var rusa på alt annet enn livet, og var overbevist om at Akan var en slags avholdsbevegelse jeg ikke ville ha noe å gjøre med. Da jeg innså at jeg hadde et problem, ble jeg nysgjerrig, og da jeg var redd for å miste jobben skjønte jeg at jeg trengte Akan. Da jeg i tillegg fikk være praktikant hos Akan et par år senere, så jeg selv hva de egentlig driver med.

Jeg satte aldri spørsmålstegn ved drikkekulturer eller policys på steder jeg jobbet – jeg var mer opptatt av om det var åpen bar på personalfesten. Jobbet jeg med andre som kunne drikke i takt med meg, følte jeg at her var det en potensiell bestevenn og en jeg kunne le bort skandalene med. Jeg lurer på hvordan flere av dem har det i dag, jeg nådde min bunn i alle fall, og trengte en Akan- avtale for å komme meg opp igjen.

Mange jeg har snakket med syntes det var litt rart at det ble servert vin til maten da jeg var med gjengen fra Akan på julebord. Dette er et prakteksempel på hva mange tror Akan er – en avholdsbevegelse, når det egentlig handler om det å drikke med måte. Akan er ikke imot verken fredagspils, vinlotteri eller øl- smaking som teambuilding, men de ser også alternativer til den tradisjonelle drikkekulturen i norsk arbeidsliv. Akan snakker hver dag på telefonen med både arbeidsgivere og arbeidstageren som er bekymret for seg selv eller andre når det gjelder rus og arbeid. Mange kan nyte et par glass vin uten problemer, men noen kan det ikke – så hvordan kan vi inkludere alle? Akan kan ha svaret.

«Har DU hatt en Akan-avtale?», får jeg ofte høre. En dame i 30 årene er ingen typisk person med en slik avtale. Klisjeen er at det ofte er en eldre mann som har vært alkoholiker i alle år, men som skal prøve å holde på jobben til han blir pensjonist (ikke noe vondt ment mot dere som faller under denne beskrivelsen – dere er alle tøffinger som står i en avtale og vi er på samme lag! #teamakan).

En skriftlig avtale som kan gi en avhengig støtte på arbeidsplassen har ingen aldersgrense. En Akan-avtale krever heller ikke at den det gjelder skal ha hatt et problem i x antall år. En avtale behøver heller ikke være noe man bli prakket på – det er helt normalt å be om en selv. Sliter du, så undersøk om de følger Akan-modellen på din arbeidsplass. Ofte går Akan- arbeidet litt i bølger, men kan fort blomstre opp igjen. I mitt tilfelle hadde de ingen erfaring med Akan, men de satte seg inn i det med stort engasjement og virkelig beundringsverdig entusiasme. Jeg følte at min arbeidsgiver virkelig ville hjelpe meg og brydde seg om meg – vi lærte mye om Akan alle sammen.

Så A’en i Akan står faktisk ikke for avholds! Den burde stå for Alle, Arbeid eller Akkurat det som skal til for å skape en inkluderende arbeidsplass – både for de som kan ta seg fire glass og de som ikke burde ta seg noen. Bortsett fra det så er det ikke så mange regler. Gjør Akan- arbeidet ditt!

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
elsk meg
12Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl14. februar 2017Legg igjen en kommentar

Elsk meg! Elsk meg! Elsk meg!

Litt om kjærlighet, ærlighet og rus….

Som rusfri i et par år, og stolt av det, får jeg ofte henvendelser fra privatpersoner som vil ha hjelp og råd. Dette blogginnlegget ble inspirert av en herre som er nyforelsket i en flott kvinne, men (det er vel alltid et men) hun er alkoholiker. Så han ville vite hvordan han kunne hjelpe henne best mulig, slik at de kan ri sammen inn i solnedgangen, slik man ofte visualiserer i den fasen. Sånn det er nå kommer de seg vel ikke opp på hesten engang, og det er ikke sikkert de noen gang kommer til å gjøre det.

Når jeg selv var i aktiv rus, var jeg alltid på jakt etter en redningsmann. En som kunne dempe angsten, si jeg var pen selv om jeg så ut som et takras, ikke fortelle meg alt dumt jeg gjorde i blackout, overse alt drama, ikke være flau over meg og elske meg. Det var veldig viktig at han elsket meg, siden jeg hatet meg selv så sterkt. Hvem han var betydde heller ikke så mye. Syntes han synd på meg i tillegg, var han jo perfekt. Det er en drittsituasjon for begge parter, for å si det mildt, og det er falsk kjærlighet. Rus og romantikk hører ikke alltid sammen.

Herren som tok kontakt skal ha ros for sin medmenneskelighet og skryt for at han prøver å finne en løsning. Likevel, det er en grunn til at vi har så mange behandlingsplasser – man trenger ofte profesjonell hjelp, og det skal ikke falle på din siste flamme.  Å falle for en som har et rusproblem ender som oftest med det fagfolket kaller medavhengighet, og sånn i praksis blir du totalt utslitt. Vi fortjener alle å bli elsket ja, men det er som det sies – vi må elske oss selv først.

Jeg sier ikke at et par ikke kan komme seg gjennom et rusmisbruk, for det er det mange som har gjort, men det krever tålmodighet, samarbeid og forståelse. I mange tilfeller går den ene på AA- møter mens den andre går på møter for pårørende – begge møter like viktige å delta på. Det er forandringer for begge parter og det tar tid. En jeg kjenner til hadde kona involvert i sin Akan-avtale. Det er verken vanlig eller noe Akan anbefaler, men det reddet ekteskapet deres. Det er ingen fasit, men man må vite hva man begir seg inn i om man elsker en som elsker rus mer.

Jeg fikk anbefalt i behandling å vente med det å involvere seg med det motsatte kjønn i to år. Siden jeg er flink pike ventet jeg tre år og glad for det. Jeg trengte flere år for å bli kjent med meg selv som rusfri. Har fyll og tull vært en del av hvem du er i så mange år, så må man finne ut av hvem man er uten dette. Ikke minst var det viktig for meg med hjelp av en Akan- avtale for å mestre jobben min. Tre år senere trengte jeg ingen redningsmann, og det jeg var tiltrukket av før er ikke det jeg finner tiltrekkende nå (i mine glansdager var det et fullt barskap eller tilgang til reseptblokk som var hot!) Jeg er ikke lenger sykelig opptatt av om en annen person liker meg for enhver pris, fordi jeg liker meg selv igjen. Det var rart å være den som nå gjør det slutt, istedenfor å være den som alltid blir forlatt fordi den andre ikke orker mer. Det er en frihet jeg unner alle som sliter.

Jeg har ikke et riktig svar å gi til henvendelsen jeg fikk, jeg kan bare dele mine egne erfaringer og tanker, så får paret det gjelder finne ut selv om de er klare for å ta denne utfordringen sammen. Jeg håper jo på det beste, fordi jeg heier på kjærligheten og at de som sliter med avhengighet skal få hjelp – Akan kan være en veldig bra start.

Hjertelig hilsen meg  <3

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
avholds
12Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl13. november 2016Legg igjen en kommentar

Bebis, bil eller bare avholds …?

«Ikke én øl engang?»

Daten min ser på meg med skuffelse og skjønte tydeligvis ikke helt hva jeg mente med avholds på profilen min. Jeg har ikke lyst på én øl… jeg har lyst på tjuetre. Jeg har vært nykter i flere år og selv ikke en kjekk mann kan forandre på det. Å være avholds i en verden av vinkvelder krever ofte en forklaring, noe som strengt tatt ikke burde vært nødvendig

Synes jeg alle rundt meg burde være avholds også? Absolutt ikke! Jeg misunner de som kan kose seg med et par glass vin eller ha det gøy på byen med spennende drinker. Men for meg er det ikke mulig bare å kose seg eller ha det gøy med alkohol – jeg vet det vil ende i katastrofe.

Så nei – jeg forventer ikke at andre skal være avholds. Ikke ser jeg ned på deg heller om du drikker, blir beruset, danser på bordene eller synes en date uten drinker er kjedelig.

Min arbeidsplass tok kontakt med behandlingsplassen jeg var på da jeg kom tilbake til jobb. De ville vite om de kunne fortsette å drikke foran meg, og hvordan de skulle ta tak i situasjoner der både jeg og alkohol skulle være tilstede. Svaret de fikk? Fortsett akkurat som før! Med en Akan-avtale fikk jeg støtten jeg trengte på jobb, men til syvende og sist er det mitt ansvar å holde meg rusfri. En som sier ja til en Akan-avtale velger å forandre seg selv, ikke alt rundt seg eller de andre på jobben.

Til tider har jeg lurt på om jeg skal komme til sosiale sammenkomster med bilnøkkel i hånden eller en pute under magen; de to gyldige grunnene for å be om alkoholfritt. Men jeg har verken bebis eller bil, og velger heller å forklare hvorfor jeg ikke tar en drink, og understreker at jeg synes du skal nyte din. Jeg har tatt mitt valg, også får andre ta sitt.

MEN: Sitter du ved siden av meg på julebordet er det klart du får mine drikkebonger. Våkner du tidlig på en søndag er det bare å ringe, jeg er våken. Inviterer du meg på middag kommer jeg med en spennende gave og ikke en vinflaske. Sender jeg deg en sms sent en fredag er det fordi jeg tenker på deg og ikke fordi promillen ga meg mot til det.

Så, å kjenne en «avholds» kan ha sine fordeler!

Hjertelig hilsen en nykterist <3

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
forhindre en sprekk
12Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl19. september 2016Legg igjen en kommentar

Først i ferskvaredisken

Visste du at de sier 90 prosent av jobben til en som har et rusproblem er når personen kommer ut av behandlingen?  Som en med egenerfaring var jeg sikker på at dette bare var tull, men det viste seg å være harde fakta! Skal man i tillegg tilbake til en arbeidsplass har man litt av en tid foran seg.

I behandling fjernes rusen fra kroppen og forhåpentligvis selvmedlidenhet og selvhat fra sjelen. Tilbake sitter vi med følelser vi kanskje ikke har kjent på mange, mange år. Plutselig skal man klare å ikke ruse bort stress, sorg, angst og alt vi alle sliter med. Det kan være en skjør ansatt du får tilbake fra behandling. En Akan- avtale etter behandlingen kan være til enorm støtte for den det gjelder og kan gjøre samarbeidet med arbeidsgiver så mye lettere.

I selvhjelpsgrupper lærer vi å tenke dag for dag. «Bare for i dag skal jeg holde meg rusfri» – er et mantra vi ofte sier til oss selv før dagen har startet. Den første tiden kan det være snakk om minutt for minutt. Vi omtaler ofte tilfriskningen som ferskvare: vi må daglig fylle på med motivasjon for å holde oss rusfri og for mange er det slik livet ut. Dette kan være viktig å vite når du som arbeidsgiver får tilbake en ansatt fra behandling. Jeg får ofte spørsmål om jeg ikke kan ta en øl nå som det har gått flere år, men sannheten er at jeg vil ikke ha ÈN øl ..jeg vil ha tjuetre. Så nei -jeg må fortsatt være først i ferskvaredisken hver dag.

Hva trenger en rusavhengig for ikke å sprekke? Gode nok grunner, konsekvenser og motivasjon for ikke å strekke seg mot flaska. Vi må vite at et slikt valg har fatale følger. Miste jobben er en utrolig traumatisk opplevelse og kan raskt sende deg ned i kjelleren: rusavhengig eller ikke. En Akan- avtale kan forhindre tap av jobb: den handler om samarbeid.

Jeg avslutter med en skildring av hvordan en Akan-avtale kan forhindre en sprekk:

Min Akan-avtale var i A4 format, men på vei hjem fra en dårlig dag på jobb var den to meter høy og en meter bred. Den stod der og blokkerte døra inn til lokalpuben og minte meg på konsekvensene av å miste jobben, mens den hvisket, «bare for i dag». Jeg snudde og gikk hjem med ferskvaren min <3

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter