Akan

16Trygve Fredrik Myhren

Trygve Fredrik Myhren6. mai 2018Legg igjen en kommentar

Akan handler i stor grad ikke om rus og avhengighet

«Jeg er ikke særlig opptatt av Akan», sa en HR-sjef til meg nylig. «Ikke jeg heller», svarte jeg, for ikke å si applauderte jeg, for jeg visste hva hun siktet til. «Samtidig er jeg dønn lojal overfor Akan som min arbeidsgiver», la jeg for sikkerhets skyld til.

 

Den paradoksale, nødvendige innsikten

Det HR-sjefen siktet til var at tidlig forebygging av funksjonssvikt og frafall med nødvendighet må handle om å ta tak i observerbare endringer uten å vite årsak. I Akan-modellen er derfor de tre knaggene fravær, arbeidsutførelse og atferd helt sentrale. Altså fakta-endringer i en eller flere av disse over en viss tid.

 

«Når vi vet hva det dreier seg om er vi oftest for sent ute …»

Hvordan ser en spilleavhengig ut? Hvordan se forskjell på en som er i ferd med å utvikle et rus-/avhengighetsproblem og en som sliter med angst eller depresjon? I følge Folkehelseinstituttet sliter om lag halvparten av befolkningen med disse vanligste psykiske plagene i løpet av livet.

Spørsmålene er retoriske. Vi ser som hovedregel ingen forskjell. Skal vi da vente til vi vet hva det dreier seg som, der vi ferdes med ‘Akan-hatten’ på? For Akan handler jo om rus og avhengighet, ikke angst, depresjon, søvnproblemer, utbrenthet, samlivsproblemer, (reaktiverte) traumer og den slags. Eller?

 

Fortsatt står AKAN i veien for Akan

Ikke sjelden møter jeg folk i arbeidslivet som sier «Akan, jo det kjenner vi». Punktum. Og så viser det seg etter en enkel sjekk at de kun forholder seg til Akan som reaktivt system, overhodet ikke proaktivt. Kun halvparten av Akan-modellen i form av ‘Akan på 1-2-3’ følges. Det som mangler er hele 2, altså tidlig samtale ved bekymring, og siste halvdel av 1, det ikke bare å vedta policy/kjøreregler, men også gjøre dem kjent i hele organisasjonen.

Akan skrives ikke lenger med store bokstaver, i tråd med styrevedtak fra 2013. Den symbolske betydningen av denne skriveendringen skal ikke undervurderes. Akan som initialord for ‘Arbeidslivets Komité mot Alkoholisme og Narkomani’ må vi for øvrig helt tilbake til 2003 for å finne.

 

Helheten og enkeltdelene – ja takk, begge deler, pluss litt til!

Det å ha ‘flere hatter’ blir ofte sett som noe negativt i arbeidslivet i form av rollesammenblanding. I det forebyggende og helsefremmende arbeidet, derimot, er vi helt avhengig av flere hatter samtidig. Tenk litt på følgende: Helheten er oftest langt større enn summen av enkeltdelene. Utfordringen er å tenke og se helhet uten å miste enkeltdelene av syne. Det er fullt mulig å se både skogen og alle trærne nesten samtidig, det krever bare litt trening. På samme måte kan du tenke både virksomhetsutvikling, medarbeidervekst, (fysisk og psykisk) helsefremming, forebygging av sykefravær, sykefraværsoppfølging, tilrettelegging og Akan samtidig. Og la oss ikke stikke under en stol det faktum at friske medarbeidere som trives alltid bidrar mer. Alle ønsker vi innerst inne å bidra og gjennom det styrke flokken.

 

Å «kverne fakta»

Fakta er i sin reneste form ubestridelige, og slik også godt utgangspunkt for å kunne enes. Om ikke annet kunne samtykke i en gitt beskrivelse, jamfør mitt tidligere blogginnlegg ‘Kommunikasjonen som forener’.

«Her kverner vi fakta til vi får tilstrekkelig forståelse og kan sette inn riktige tiltak», fortsatte HR-sjefen jeg nevnte i innledningen. «Fakta er aldri feil, og selv de mest krevende sakene finner sin løsning bare en er tålmodig og sterk nok i troen». Hatten av for den!

La oss fylle Akan-slagordet ‘Gevinsten ligger i åpenheten’ også med åpenhet for at vi jobber med hele mennesket, hele arbeidslivet.

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
vår
17Ine Weum

Ine Weum30. april 2018Legg igjen en kommentar

Endelig er det vår!

Vi går fra lange mørke kvelder og rødvin foran peisen, til lange lyse dager og hvitvin på terrassen. Herlig! Vi trenger våren, lyset og varmen. Kaste av oss vinterhammen, og kjenne solen på kroppen.

Men så er det alt vi skal passe oss for da… Solbrenthet, føflekker, flått og båtkjøring med promille. Og huggorm. Husk hjelm når du sykler! Solkrem med høy faktor! Og start telling av alkohol-enheter. For når sant skal sies blir det mye kos utover. En duggfrisk pils i vårsola, blant rester av snø og råttent løv. Glasset med hvitvin på terrassen, 1.mai, 17.mai, Pinsen, St. Hans feiring, helger med grilling og ferie. En lang og god sommerferie. Mange anledninger til å ta seg et glass eller to. For går det an å kose seg uten?

 

Mitt triste valg?

«Jeg synes det er litt trist at du ikke skal drikke vin» sa min venninne til meg. Jeg ble litt usikker. Hva mente hun? Trist for henne, for meg eller det sosiale i situasjonen? Sannsynligvis det siste. At vi ikke skulle kose oss med en flaske vin, og dele det som i det vanlige oppleves som koselig.

Utfordringen er at slike situasjoner er det mange av i løpet av våren som etter hvert går over i sommer. Jeg følte meg sjakk matt, satt ut av spill av min venninnes hjertesukk. For uansett hva jeg skulle svare, ville jeg måtte forsvare meg eller argumentere. Det er vår og jeg ønsker å dele denne tiden med mine venner, kollegaer og familie. En fantastisk tid, der behovet for å være ute, være sosial, gå på konserter, feste og være glad bare er der. Uansett alder tror jeg. Skulle jeg forsvare valget mitt?

 

Jeg, en moralist?

Dette er farlig terreng å bevege seg i, uten å oppfattes som moralist. Jeg våger meg allikevel. Det er noe med kulturell avhengighet, som flere kjenner seg igjen i når jeg snakker om det. Hvor vanskelig det er å si nei, og skille seg ut. Finne gode alternativer, når alle andre mener at akkurat vin og øl er tingen, til akkurat de rekene, den grillmaten eller den fotballturen.

 

Jeg, en helsefreak?

Når jeg slår et slag for iskaldt vann, med isbiter og sitron. En kald alkoholfri øl, eller alkoholfri musserende vin – ja så er det i beste mening. Både av sosiale og helsemessige hensyn. Ikke nødvendigvis alltid, men når jeg selv tenker det er klokt. Når barna er med, og de synes det er morsomt å ha de voksne med i spill og lek. Når jeg tenker at, ups! Nå ble det mange koselige og sosiale anledninger på rad. Eller behovet for å slappe av med et glass eller to har blitt en vane.

 

Ja takk til god stemning!

Alkohol er en følelsesregulator som får oss i en eller annen stemning. I det sosiale er det forventet at alle skal komme i en god stemning, rundt en flaske vin eller en øl. Det blir ikke det samme når en i flokken skiller seg ut. Velger noe annet. Kom igjen da! Uansett om den det gjelder slett ikke kommer i god stemning med alkohol – eller andre rusmidler for den saks skyld. Men andre enn jeg kan jo ikke vite i hvilken følelsesmessig tilstand jeg i utgangspunktet er i, eller hva jeg tåler akkurat nå. Det ansvaret har jeg selv – både av hensyn til meg selv og andre. Eller?

 

Ja takk til det gode liv!

Alkohol er visst ikke helt godt for helsa, i større mengder eller ofte. Og mengden som ligger innenfor det som anbefales krymper stadig. Syv enheter i uken, og ikke alt på en gang heller, for en kvinne som meg. Om jeg ikke bruker medisiner eller har andre hensyn å ta. Er gravid for eksempel. Syv enheter er et lite glass vin om dagen. Men skitt, man lever jo bare én gang! Ja, og jeg synes det er godt å kjenne at jeg lever. Når jeg kjenner etter er det faktisk veldig godt med iskaldt vann med bobler, samme hva min venninne sier.

Det er vår, det blir varmere og det er fantastisk å nyte lengre dager og lyse kvelder. Jeg vil gjerne dele alt dette med deg kjære venninne, og du må gjerne drikke vin. Jeg synes det er bare hyggelig, og stemningen er vi jo ansvarlige for begge to. Så selv om jeg drikker noe annet enn deg, skal jeg gjøre mitt for at kvelden blir god for oss begge.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Lærlinger
1Olaug Marie Melhus Fjellaker

Olaug Marie Melhus Fjellaker16. april 2018Legg igjen en kommentar

Du er også min kollega

I Stavanger kommune er det ca. 10 000 ansatte. Blant disse er det ca. 170 lærlinger. Hos oss har det i alle år vært en selvfølge at lærlinger med rusutfordringer får samme tilbud om oppfølging og individuell Akan-kontrakt som fast ansatte.

Hvorfor gjør vi dette?

Jo, som en av de største arbeidsplassene i vårt distrikt tar vi vårt sosiale ansvar som samfunnsaktør på alvor. Det er et viktig signal til ungdommene at vi ser på dem som våre kolleger i framtiden og samtidig vise at vi trenger dem. For å bygge ungdommene opp som gode kolleger, er det viktig å behandle dem som likeverdige allerede som lærlinger. Det å bli sett, hørt og tatt på alvor har en god forebyggende effekt og er godt IA-arbeid i praksis.

Hvordan gjør vi så dette i praksis?

Vi i Bedriftshelsetjenesten i Stavanger kommune underviser årlig alle lærlingene i temaet rus og arbeidsliv. Gjennom plenumsundervisning og gruppearbeid jobber vi med holdninger til rusmidler. Vi er innom alkohol, legale medikamenter, illegale stoffer samt anabole steroider. De unge får med utgangspunkt i mediebildet, venneflokken og det sosiale i arbeidsmiljøet reflektere og diskutere problemstillinger knyttet til rus.

Ungdom søker i dag på nettet etter informasjon som passer inn i deres forforståelse av rus. Derfor mener vi det er viktig å informere dem om forskning og fakta om både forekomsten av rusbruk i Norge og konsekvenser for den enkeltes helse og livskvalitet. Hvor vanlig er bruk av rusmidler og hvor farlig er det? Vi bruker ekte historier og nyheter for å få fram poengene og de gode diskusjonene.

Å forstå arbeidstakerrollen

Videre er det viktig at lærlingene blir gjort kjent med Akan-retningslinjene i Stavanger kommune og at de tar innover seg det personlige ansvaret i å følge dem. Hvorfor er ikke rusbruk en privatsak? Vi snakker om sikkerhet, omdømme, den profesjonelle rollen som arbeidstaker og kollega. Vi viser også til fakta og statistikk om rus i arbeidslivet, som for eksempel hvordan rusbruk kan påvirke sykefraværet, arbeidsmiljøet/ kollegiale forhold og jobbutførelse.

Det nytter

Vi har hatt flere vellykkede Akan-saker med lærlinger i Stavanger kommune. Dette er svært meningsfullt forebyggende arbeid på gruppenivå, men også en mulighet til å komme i grep med enkeltpersoner før de har etablert et langvarig misbruk. Vi opplever ungdommen som lyttende, engasjerte og reflekterte. Temaet engasjerer og vi får gode tilbakemeldinger fra ungdommene. De synes temaet er nyttig som privatpersoner, som lærlinger og framtidige arbeidstakere. Vi oppfordrer alle arbeidsgivere å jobbe med holdningsskaping knyttet til rus og arbeidsliv blant lærlingene sine og tilby dem Akan-oppfølging når behovet melder seg.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
lærlinger
8Hilde Rikter-Svendsen

Hilde Rikter-Svendsen18. mars 2018Legg igjen en kommentar

Akan for lærlinger – et bidrag til et seriøst arbeidsliv

Lærlinger er i støpeskjeen når de entrer arbeidslivet, og er mottagelige for ny kunnskap, holdninger og atferd. Dette bør ikke glemmes når virksomheter tar imot lærlinger. Tenk for eksempel hvilken rus- og alkoholkultur du har på din arbeidsplass. Den kulturen lærlinger blir en del av varierer nok stort fra sted til sted.

 

Unge arbeidstakere er som folk flest – de tilpasser seg raskt virksomhetens kultur

Som nyansatte er vi alle opptatte av at arbeidshverdagen skal fungere, både relasjonelt og praktisk. I møtet med arbeidslivet kan mange unge arbeidstakere oppleve et dobbelt budskap når det gjelder alkohol. Alkohol i arbeidstiden aksepteres ikke, men i arbeidsrelaterte sosiale sammenhenger er det ofte åpne kraner.

På et nasjonalt nivå ser vi en liten nedgang når det gjelder ungdommens alkoholbruk og de fleste opplever ikke alkohol som problematisk. For å verne om dette gode utgangspunktet er det desto viktigere at den enkelte arbeidsplass møter lærlinger med tydelighet med tanke på hva som er greit og ikke greit når det gjelder alkohol, illegale rusmidler, medikamentbruk og spill. Vi oppfordrer derfor at virksomheter som tar imot lærlinger har en policy, eller et sett med kjøreregler, for rusmiddelbruk og spill.

 

Jeg ønsker en sjef, ikke en kompis

Vår erfaring er at unge arbeidstakere ønsker ledere som tydelig viser vei rent faglig, men som også gir god og erfaringsbasert livsveiledning. For en lærling er instruktøren både en viktig støttespiller og rollemodell. At lærlingens instruktør, eller nærmeste leder, tidlig tar opp bekymringer knyttet til fravær, atferd eller arbeidsutførelse kan forhindre negativ utvikling som i verste fall kan føre til at lærlingkontrakten sies opp med begrunnelse at lærlingen er «uegnet».

 

Hva skjer dersom lærlinger har problemer?

Elev- og lærlingombudene i Norge arbeider med lærlinger og lærekandidaters rettigheter i arbeidslivet. For en tid tilbake tok de kontakt og stilte følgende spørsmål:

«Vår erfaring er at noen ungdommer som er lærling eller lærekandidat har utfordringer knyttet til rus- eller spillproblematikk. Vårt spørsmål er hvordan en lærling med disse utfordringene blir ivaretatt i en virksomhet med som jobber etter Akan-modellen? Gjelder Akans opplegg for forebygging og håndtering av denne type utfordringer også for lærlinger?»

Svaret på dette spørsmålet er ja. Akans styre støtter ideen om at Akans anbefalinger også skal inkludere lærlinger. En som har sidestilt rusforebygging med et seriøst og godt arbeidsmiljø, samt helse, miljø og sikkerhet, er Anders Braathen, deleier av kokkekollektivet Lava (som blant annet driver Smalhans og Sentralen i Oslo):

«Vi ønsker å drive våre steder på en sunn og ordentlig måte. Jeg tenker at rus- og avhengighetsforebyggende arbeid handler om å ta vare på de ansatte.»

Med dette som utgangspunkt: hvordan kan den enkelte lærebedrift og opplæringskontorene i fellesskap bidra til å inkludere sine lærlinger i det rus- og avhengighetsforebyggende arbeidet? Vi utfordrer arbeidslivet til å teste ut tre konkrete forslag:

  • Et kriterium for å ta imot lærlinger er at virksomheter har en policy eller kjøreregler for rusmiddelbruk og spill
  • I samarbeid med partene i arbeidslivet og utdanningssystemet bidrar Akan kompetansesenter til å styrke instruktørenes kompetanse i rus- og avhengighetsforebyggende arbeid
  • Nærmeste leder sørger for at lærlinger med rus- og spillutfordringer får et tilbud om en individuell Akan-avtale på lik linje med andre ansatte i virksomheten

 

Kan Akan bidra til at flere lærlinger gjennomfører utdanningen?

Når utfordringer knyttet til rusmidler og spill blir kjent, sørger individuelle Akan-avtaler for en strukturert oppfølgning. I avtalen finnes det flere muligheter for individuell tilrettelegging og samarbeid mellom lærlingen, familien, lærebedriften og opplæringskontoret.

Vi ønsker at det blir en selvfølge at lærlinger med rus- og spillutfordringer får et tilbud om en individuell Akan-avtale. Vi sitter ikke på noen eksakte tall når det gjelder problemer med rus eller spill blant lærlinger, men utfra elev- og lærlingombudenes initiativ, og hva vi hører fra norsk arbeidsliv, forekommer det. Vi ser også at det er variasjon i hvordan den enkelte lærebedriften og opplæringskontoret fanger opp de med utfordringer, og hvordan de bistår for å sikre at lærlingen gjennomfører opplæringen ut fra egne forutsetninger. Et mål må være at absolutt alle lærlinger med utfordringer blir fanget opp og tilbudt hjelp i tråd med Akans anbefalinger.

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
sykefravær
16Trygve Fredrik Myhren

Trygve Fredrik Myhren18. februar 2018Legg igjen en kommentar

Akan-arbeid kan redusere sykefraværet betydelig, også det ikke-rusrelaterte

Etter å ha arbeidet ti år med inkludering, sykefravær og Akan, slår det meg at Akan-modellen står for en enestående enkel og praktisk tilnærming til svekket fungering; nøktern faktabeskrivelse av observerbare endringer over tid, og oppfølging av disse. Endringer i fravær, arbeidsutførelse og atferd er det som skal beskrives, ikke hvorfor det er blitt slik.


Påstand 1

Det finnes ingen enklere metode for praktisk tilnærming til svekket fungering hos en ansatt enn den som beskrives i Akan-modellen. Vi vet at rus/avhengighet og psykiske plager gir til forveksling like, observerbare symptomer. Samtidig vet vi at psykiske plager utgjør om lag 20 prosent av sykefraværet. La oss nå anta at vi konsekvent tar samtalen om symptomene på «det vi ikke snakker om» (psykiske plager og rus/avhengighet på et tidlig stadium). Utfra dette vil jeg fremme nok en påstand.

Påstand 2

Halvparten av fraværet forårsaket av psykiske plager kan forebygges. Gode samtaler og styrkede relasjoner er beste medisin mot lettere psykiske plager. I tillegg kan halvparten av fraværet knyttet til rus/avhengighet kuttes. Legger vi så til allmenne nærværsgevinster som følge av styrkede relasjoner gjennom flere gode samtaler, har vi kuttet sykefraværet med 20 prosent.

Blikk, mot og språk

Hovedårsaken til at samtaler om bekymringsfulle endringer kommer for sent er mest sannsynlig manglende motivasjon og tro på egne ferdigheter hos leder. Mange ledere har teoretiske ferdigheter, men er ikke trygge nok i praksis. Naturtalentene finnes, men de er i mindretall, og helt nødvendig samtaleveiledning for ledere er dessverre fortsatt sørgelig fraværende i store deler av arbeidslivet. Sykefraværsreduksjon er og blir ufravikelig knyttet til relasjonelt mot og trygghet hos leder.

 

Vi trenger ‘frisk-fokus’ og romslighet – kaller vi noe sykt så blir det også sykt

Det er på tide å slutte å si at Akan er å snakke om «det vi ikke snakker om», fordi tidlig samtale innebærer at vi konsekvent tar tak i endringer i fravær, arbeid og/eller arbeidsutførelse før vi vet hva det dreier seg om. Eller om ikke annet før et problem har rukket å utvikle seg. Disse endringene kan ha svært mange årsaker, også fysiske. Akan-arbeidet handler om helse og må ha sin naturlige plass der – der for øvrig helheten må være viktigere enn delene og årsakene. For eksempel henger fysisk og psykisk helse ofte nøye sammen. Her kan vi også ta inn økonomisk helse (en kan bli temmelig svekket av dårlig økonomi) og sosial helse, for eksempel som følge av ensomhet og manglende fellesskap.

 

Å tilhøre flokken

Helt fra stiftelsen i 1963 har livsnerven i Akan-arbeidet vært arbeidstilknytningen – å hindre at jobben går tapt. Det leder tankene til Per Fugellis vektlegging av flokken og viktigheten av å inkludere flest mulig i den. Per Fugelli bidro for øvrig til innpass i flokken også på fritiden; han bodde som kjent på Oslos indre østkant blant mange mennesker som i liten grad opplever inkludering.

 

Akan er for langt fler enn dem med rus- og avhengighetsproblemer

Akan-arbeid gjør det mulig å fange opp svekkelser i fungering hos ansatte på et tidligst mulig stadium, uten risiko for å ta feil – fordi det kun er observerbare, faktiske endringer som skal beskrives. Slik representerer tilnærmingen noe som er altfor effektivt til kun å være forbeholdt dem med et rus- og/eller avhengighetsproblem.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
#metoo
21Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng29. januar 2018Legg igjen en kommentar

Det holder ikke å ta av seg spanderbuksa

Vi har tillatt altfor mye uakseptabel atferd altfor lenge i norsk arbeidsliv. Seksuell trakassering handler mer om kultur og holdninger enn om hvem som tar regningen for alkoholen.

I kjølvannet av meetoo-kampanjen er alkoholbruk i jobbrelaterte situasjoner endelig adressert som elefanten i rommet, og Arbeiderpartiet innfører nå tiltak i form av ikke-sponsing av alkohol i partisammenhenger. Det gir en viktig signaleffekt, og vi ønsker debatten om alkoholkultur velkommen. Elefanten er nemlig ikke større i de partipolitiske rommene enn i arbeidslivet for øvrig, så vi kan like gjerne ta den en gang for alle. Vi vil oppfordre alle arbeidsplasser og politiske partier til å snakke om sin egen alkoholkultur.

Vi skjønner at noen ledere tar av seg spanderbuksa og overlater til ansatte å ta regninga for alkoholen, det er et kjent virkemiddel for å begrense alkoholinntaket. Effekten er imidlertid begrenset. Når alkohol likevel er tilgjengelig, så kjøper vi gjerne selv det vi vil drikke i baren. Eller vi lader opp med et solid vorspiel før jobbfesten. Og alkoholen gjør noe med hemningene våre, i større eller mindre grad, uavhengig av hvem som tar regningen. Det kan være gøy, det, og bidra til god stemning. Men det kan også føre til problematisk og direkte ufin oppførsel, deriblant seksuell trakassering. Arbeidsgivere kan ikke fraskrive seg ansvaret for å håndtere ubehagelige situasjoner selv om de ikke betaler for alkoholen. Arrangementer og fester utenom arbeidstid, i regi av jobben, er ikke fritid. Som leder viser du med andre ord handlekraft ved å skru igjen krana, men du tar ikke problemet ved roten.

Regulerende virkemidler, som å begrense tilgjengelighet, har en viss effekt på alkoholinntaket, men det endrer nødvendigvis ikke på verken atferd eller holdninger. Vi kjenner til bedrifter som opererer med åpen bar for sine ansatte i sosiale sammenhenger, uten at det oppstår problemer eller grunnlag for fylleangst dagen derpå. På samme måte kjenner vi til bedrifter med veldig restriktiv servering av alkohol, enten gjennom bonger eller at ansatte må betale drikke selv, og som likevel opplever ubehagelige situasjoner. Nettopp fordi det er kulturen og holdningene det handler om. Og det er jo kulturen, eller rettere sagt ukulturen, vi vil til livs, ikke alkoholen.

Metoo-kampanjen forsterker behovet for tydelige holdninger og en åpenhetskultur i arbeidslivet. Målet må være å skape sosiale arenaer hvor det er hyggelig, trygt og inkluderende å være. Vi oppfordrer alle arbeidsplasser og politiske partier til å spørre hvordan dere vil å ha det når dere drikker alkohol sammen: Hva er greit og hva er ikke greit? Hvordan skal dere håndtere situasjoner som ikke er greie, og hvem har ansvaret? Ha en tydelig holdning og formuler noen konkrete kjøreregler som gjøres kjent for alle. Det skaper trygghet og forutsigbarhet, og resultatet er at ansatte tør å si i fra. I tillegg må vi ha ledere som reagerer på og håndterer uakseptabel atferd, og som er trygge nok til å ta samtaler som kan være ubehagelige.

Seksuell trakassering skjer ofte i arbeidsrelaterte drikkesituasjoner. Det gir arbeidslivet et særlig ansvar for å løfte dette temaet og å bidra til økt bevissthet. Men selv om alkoholen er elefanten i rommet, så handler det først og fremst om omgangsformer og fornuft. Egenkjøpt alkohol har jo som kjent samme effekt som påspandert alkohol. Det avgjørende er å bygge en kultur der ansatte og tillitsvalgte vet hvor grensene går, der det er trygt å si ifra om noen tråkker over den og der uakseptabel atferd blir tatt tak i.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
6Oda Sjøvoll

Oda Sjøvoll21. januar 2018Legg igjen en kommentar

Det blir ikke lettere, det blir bare annerledes

Helt siden jeg for tre år siden fødte tvillinggutter har jeg ventet på at tilværelsen som tvillingmamma skal bli lettere. Men det blir ikke lettere, det blir bare annerledes.

«Når de begynner i barnehagen, blir det sikkert lettere», har jeg tenkt. Eller: «Når de blir to år og har lært seg å snakke, blir det sikkert lettere». Det siste jeg tenkte var at det sikkert blir mer håndterbart når de blir tre år. Og, joda, mye har blitt lettere – de sover bedre, leker fint sammen og gjør seg stort sett forstått. Men det har kommet hånd i hånd med andre utfordringer: bleieslutt, smokkeslutt, bestemte meninger og testing av grenser, gå selv hjem fra barnehagen på korte bein når blodsukkernivået til opphavet er på sitt laveste… Med andre ord: det blir nødvendigvis ikke lettere, det blir bare annerledes.

Så jeg har for første gang laget meg et nyttårsforsett. Tidligere har jeg tenkt at det er noe litt anstrengt over konseptet nyttårsforsetter. Som om man må vente til det blir et nytt år med å forandre på noe som ikke funker. Funker det ikke, så gjør noe med det! Du trenger ikke vente til 1. januar, liksom. Men så er det også noe befriende ved å tenke at et nytt år er en faktisk mulighet til å ta grep. Og det er nettopp det jeg har bestemt meg for å gjøre i år: 2018 skal bli året der jeg tar grep selv for at det skal bli lettere og bedre, både på hjemmebane og på jobb. Jeg skal ikke lengre vente på at det mirakuløst ordner seg selv.

Velkommen til å la deg inspirere! Er det noe vi i Akan kompetansesenter erfarer gjennom vårt arbeid, så er det at flere bør bli flinkere til å ta grep på arbeidsplassen. Finn en måte du kan ta opp det som ikke funker, enten det er samarbeidsklimaet, alkoholkulturen eller at folk tar siste kaffeskvetten uten å sette på ny kaffe (det finnes et eget sted i helvete for folk som gjør dette). Ikke vent på at det skal ordne seg selv, det gjør sjeldent det. Bruk heller energien din på å ta grep enn å irritere deg!

Hver dag ringer det ledere til vår veiledningstelefon fordi de er bekymret for en ansatt, og i mange tilfeller har det gått altfor langt og problemene blitt veldig store. Det skorter nemlig ikke på bekymringer i arbeidslivet, men terskelen fra bekymring til handling er høy og vi kvier oss for å si fra når vi merker forandringer hos en medarbeider. Mange er redd for å ta feil, skape dårlig stemning eller ødelegge relasjonen, men jo tidligere du tar den nødvendige samtalen med en som sliter, jo bedre.

Har det kommet så langt at du er bekymret for en medarbeider, så vil det ikke ordne seg selv. Din bekymring er ditt ansvar, og du må selv ta grep. Det blir heller ikke lettere å ta en samtale av å vente lengst mulig, eller ved å tro på at det går seg til av seg selv. Tvert i mot. Disse samtalene vil det aldri være lett å ta, men det kan bli overraskende fine samtaler som fører til at den med et problem tar grep.

Jeg har begynt på en ryddejobb i eget liv. I går gikk jeg av som leder for foreldreutvalget på skolen der mine to eldste barn går (ja, du regnet riktig: jeg har fire barn), etter nærmere fem år i tjenesten. Flere grep kommer, men jeg har i det minste tatt ett steg i retning lavere skuldre og tommere skittentøyskurv.

 

 

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
god jul
32Elisabeth Ege

Elisabeth Ege22. desember 2017Legg igjen en kommentar

Ingenting slår å få døtrene mine hjem

De to siste årene har jeg deltatt på mange konferanser om digitalisering og robotisering. Det er ingen tvil om at teknologien har gitt, gir og vil gi oss mange fantastiske muligheter. Roboten som gir barn mulighet til å følge undervisningen og beholde tilhørigheten i klassen, til tross for at de er forhindret fra å møte på skolen, er et eksempel på dette. Arbeidslivet har fått mulighet til å effektivisere prosesser, yte raskere kundeservice og lettere tilgang på varer og tjenester. Noen virksomheter har til og med hentet hjem igjen produksjon som var satt ut til lavkostland. Mulighetene er uante.

Da jeg var student stod jeg i kø utenfor telefonkiosken for å ringe hjem. Var jeg heldig, så var foreldrene mine hjemme da det endelig ble min tur. Telefonen slukte kronestykkene mine, og jeg husker samtalene som korte, kalde (i Trondheim) og våte (i Bergen).  Fjernt fra dagens virkelighet, hvor jeg fra sofaen hjemme bruker gratistjenesten FaceTime til å både snakke og se mine døtre som bor langt hjemmefra. Dagens løsning er absolutt å foretrekke, men disse digitale møtene holder ikke alene. Ingenting slår å få døtrene mine hjem. Da kan vi ha lengre og dypere samtaler, lese hverandres kroppsspråk på en helt annen måte, og for meg som mamma er det ekstra godt å kunne gi mine døtre en klem eller ti. FaceTime kan ikke erstatte dette. I det fysiske møterommet har vi en helt annen forutsetning for å se hverandre, sanse stemninger og å forstå situasjonen, noe som også er viktig i jobbsammenheng. Digitalisering erstatter ikke relasjoner, og skal heller ikke gjøre det.

 

Digitalisering og relasjoner – ja takk, begge deler

Vi trenger både digitale løsninger og fysiske møteplasser. Flere og flere av dere velger å hente kunnskap fra akan.no og bloggen vår. Det er mange år siden vi lanserte Balance , som er et nettbasert, helsefremmende tilbud til de som vil sjekke og eventuelt justere sine alkoholvaner. De siste årene har vi lansert flere digitale verktøy. Det ser ut som vi har utviklet noe dere har nytte av, for bruken av disse verktøyene er jevnt økende.

E-læring er ikke nytt. Selv tok jeg mitt første bedriftsinterne e-læringskurs ved tusenårsskiftet. Som ansatt opplevde jeg det som en effektiv og fleksibel måte å tilegne meg kunnskap på.  Jeg kunne selv velge når jeg skulle ta kurset, og som småbarnsmor var jeg veldig glad for å slippe å reise bort for å gå på kurs. For arbeidsgiver var løsningen effektiv fordi de fikk full oversikt over hvem som gjennomførte kurset, i tillegg til at de sparte reisekostnader og reisetid.

I 2017 har vi i Akan kompetansesenter brukt tid på å utvikle digitale kurs. Det første, Akan på 1-2-3 for ansatte i bedriftshelsetjenester, lanserer vi i løpet av første kvartal neste år. Og flere digitale kurs vil komme. På denne måten ønsker vi å gjøre kunnskap enda lettere tilgjengelig.  I tillegg til fordelene nevnt over, er digitale kurs en svært miljøvennlig kursløsning. Våre digitale kurs vil komme i tillegg til våre fysiske møteplasser, som vi ser for oss vil bli fylt med erfaringsutveksling og dypdykk i mer kompliserte tema.  Ja takk, begge deler.

 

Relasjonelt mot

Akan-arbeidet er et godt eksempel på at teknologi ikke kan erstatte relasjoner fullt og helt. Digital undervisning og digitale verktøy er nyttige og har mange fordeler, men teknologi kan ikke erstatte behovet for å møte hverandre fysisk. Vi må snakke sammen for å finne ut av hvordan vi ønsker å ha det på vår arbeidsplass, hva vi synes er greit og ikke greit. Vi må se hverandre for å bli kjent, og vi må kjenne hverandre for å kunne fange opp når kolleger ikke har det bra. Og når en kollega ikke ser ut til å ha det bra, er det viktig med relasjonelt mot for å tørre å ta praten.

 

Gledelig jul!

Nå står julen for døren, en høytid der det relasjonelle er det aller viktigste. Selv er jeg så heldig at jeg skal feire julen med familien fysisk til stede. Julegrøt på formiddagen, torsk til middag og Sølvguttene som synger julen inn. En spesiell dag med en helt spesiell stemning, som ikke lar seg gjenskape ved hjelp av FaceTime.

På vegne av oss alle i Akan kompetansesenter ønsker jeg deg gledelig jul og alt godt for det nye året!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
veiledningstelefonen
22Pål Henrik Kristiansen

Pål Henrik Kristiansen17. desember 2017Legg igjen en kommentar

Det begynner med en telefonsamtale

Julen er her og det er en tid fylt med mye glede og hyggelig samvær, både med familie og kollegaer. På den andre siden er det kanskje i julen alkoholbruket blir synligere enn ellers. Julebord avvikles over hele landet og du er nok ikke alene dersom du har opplevd noen situasjoner som har vært ubehagelige eller utfordrende. Andre er kanskje bekymret for en kollega, men usikker på hva de kan gjøre? Er du i tvil om hva du kan gjøre, så kan du begynne med å ringe oss på 22 40 28 00.

 

Store eller små bekymringer – du får råd hos oss

 Det er mange som velger å benytte seg av veiledningstelefonen til Akan kompetansesenter. Årlig mottar vi omtrent 700 samtaler fra bekymrede ledere og medarbeidere rundt om i landet. De aller fleste samtalene dreier seg fortsatt om alkohol, men det er ikke unaturlig at vi også hører historier knyttet til spill, narkotika og medikamenter. Hvorfor ringer folk tenker du kanskje? Hva får de hjelp til?

I mange av samtalene ringer ledere som trenger hjelp til å løse et konkret problem. Et slikt problem er for eksempel at en medarbeider har dukket opp på jobb i beruset tilstand. Leder ønsker som regel å finne ut av hvordan man skal gå frem for å løse problemet. Andre samtaler kan dreie seg om at enten leder eller medarbeider er bekymret for om en kollega kan ha et rusproblem og lurer på hvordan de kan formidle dette på en god måte. Kort fortalt koker det ofte ned til hva man skal si eller ikke si. Noen ganger er det nyttig å sparre med noen andre om slike spørsmål.

I helt andre enden av skalaen ringer folk inn for å få vite mer om hvordan de kan begynne å jobbe rusforebyggende i sin virksomhet. Om du har problemer som må løses, enten de er store eller små, eller om du bare lurer på noen ting, så er veiledningstelefonen til for deg.

 

Du kan selvsagt være anonym når du ringer

 Vi har naturligvis forståelse for at problemer knyttet til alkohol, spill, narkotika eller medikamenter kan være tøft å prate om og at slike historier er sensitiv informasjon. Derfor kan du gjerne være anonym hvis du ringer til oss, men mange velger å si hva de heter og hvor de jobber. Selvfølgelig skal du være helt sikker på at denne informasjonen blir mellom deg og den rådgiveren du får hjelp av. Vi har taushetsplikt og vi ønsker å hjelpe og svare på de spørsmålene du har på aller beste måte. Det er helt trygt, enkelt, gratis og nyttig å ringe til oss i Akan kompetansesenter og det må du bare fortsette med.

 

Det å formidle en bekymring til en man bryr seg om er et arbeidsmiljø på sitt aller beste. Om vi kan bidra til å gjøre deg tryggere i nettopp dette så vet du nå hvor du kan ringe!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
julebord
12Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl10. desember 2017Legg igjen en kommentar

«The Amazing Julebord Race»

Det er vel umulig å blogge for Akan uten å nevne julebordet i disse dager, så om du ennå ikke er lei av å lese om julebord og alkohol kan du lese videre. Jeg er da en av de som ikke drikker på julebordet lenger etter at jeg ble rusfri, så lider jeg meg gjennom kvelden? Absolutt ikke. Jeg kan dessverre ikke snakke for oss alle, men jeg kan dele mine erfaringer og meninger om denne ene kvelden nå som jeg er godt i gang.

 

Misforstå meg rett …

Mine Akan-kontakter på jobb tok en telefon til mitt behandlingsted da jeg kom tilbake og et av spørsmålene var hvordan det ville bli på julebordet og om de kunne drikke foran meg osv. Hvilket svar fikk de? Bare å drikke i vei – Nina vet hva hun ikke skal gjøre! I dette svaret ligger det noe jeg er veldig opptatt av: de rundt meg skal ikke behøve forandre på noe eller ta masse hensyn til meg. Misforstå meg rett: det er veldig hyggelig når de rundt tar hensyn, men bare fordi jeg velger å ikke drikke så betyr ikke det at ingen andre ikke kan nyte alkohol heller. Skal vi for eksempel droppe desserten da om noen har diabetes? Ja, satt på spissen, men egentlig ikke.

 

Et inkluderende julebord

Det beste julebordet jeg har vært på var det første etter behandling. Jobben hadde arrangert et eget «Amazing Race» og vi kjørte rundt Oslo et par timer og hadde det kjempegøy! Da vi kom i mål, i tillegg som vinnere, tok de andre seg en velfortjent øl og jeg en brus. Under middagen satt jeg, nok ikke så tilfeldig, ved siden av Akan-kontakten min, noe som føltes veldig trygt og godt. Jeg takket for meg rett før midnatt og hadde hatt verdens beste kveld. Jeg hadde det så gøy at jeg glemte at jeg ikke hadde promille. Her tenker jeg jobben min hadde et godt eksempel på et inkluderende julebord med å starte med en aktivitet uten drikke som alle kan være med på. Dette er også litt av Akans budskap: vi er ingen avholdsbevegelse, men oppfordrer til et inkluderende arbeidsmiljø der alle er med.

 

Skrekkblandet fryd

Men … så klart må jeg tenke tilbake på alle julebordene gjennom tidene som ikke var så gøy. I mine glansdager hadde jeg vel blitt kjempeirritert over at vi ikke kunne leke «Amazing Race» uten å drikke. Da var det vel ikke gøy … Nåde deg om jeg ikke fikk rett antall bonger! Jeg pleide dra på julebord i en slags skrekkblandet fryd: jeg visste jeg ville ha det gøy første delen, men hvordan kvelden ville ende visste jeg aldri. Så hvordan kan du som kollega eller arbeidsgiver gjøre noe her? Du kan ganske enkelt begynne med å spørre mandag morgen om jeg kom meg greit hjem, eller om du så at jeg ble rimelig full kan du faktisk spørre meg om alt går greit. Dette er omsorg og det er helt greit på en arbeidsplass. Det jeg derimot fikk oppleve var de som ringte dagen derpå for å få litt sladder og dette føltes ikke greit. Tenk derfor gjennom intensjonene dine før du konfronterer noen som ble altfor full på julebordet.

Sånn – da har jeg gjort min del rundt juleborddiskusjonen i år! Ønsker dere alle et morsomt julebord og en fin fin jul ❤

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter