Bekymring

6Oda Sjøvoll

Oda Sjøvoll21. januar 2018Legg igjen en kommentar

Det blir ikke lettere, det blir bare annerledes

Helt siden jeg for tre år siden fødte tvillinggutter har jeg ventet på at tilværelsen som tvillingmamma skal bli lettere. Men det blir ikke lettere, det blir bare annerledes.

«Når de begynner i barnehagen, blir det sikkert lettere», har jeg tenkt. Eller: «Når de blir to år og har lært seg å snakke, blir det sikkert lettere». Det siste jeg tenkte var at det sikkert blir mer håndterbart når de blir tre år. Og, joda, mye har blitt lettere – de sover bedre, leker fint sammen og gjør seg stort sett forstått. Men det har kommet hånd i hånd med andre utfordringer: bleieslutt, smokkeslutt, bestemte meninger og testing av grenser, gå selv hjem fra barnehagen på korte bein når blodsukkernivået til opphavet er på sitt laveste… Med andre ord: det blir nødvendigvis ikke lettere, det blir bare annerledes.

Så jeg har for første gang laget meg et nyttårsforsett. Tidligere har jeg tenkt at det er noe litt anstrengt over konseptet nyttårsforsetter. Som om man må vente til det blir et nytt år med å forandre på noe som ikke funker. Funker det ikke, så gjør noe med det! Du trenger ikke vente til 1. januar, liksom. Men så er det også noe befriende ved å tenke at et nytt år er en faktisk mulighet til å ta grep. Og det er nettopp det jeg har bestemt meg for å gjøre i år: 2018 skal bli året der jeg tar grep selv for at det skal bli lettere og bedre, både på hjemmebane og på jobb. Jeg skal ikke lengre vente på at det mirakuløst ordner seg selv.

Velkommen til å la deg inspirere! Er det noe vi i Akan kompetansesenter erfarer gjennom vårt arbeid, så er det at flere bør bli flinkere til å ta grep på arbeidsplassen. Finn en måte du kan ta opp det som ikke funker, enten det er samarbeidsklimaet, alkoholkulturen eller at folk tar siste kaffeskvetten uten å sette på ny kaffe (det finnes et eget sted i helvete for folk som gjør dette). Ikke vent på at det skal ordne seg selv, det gjør sjeldent det. Bruk heller energien din på å ta grep enn å irritere deg!

Hver dag ringer det ledere til vår veiledningstelefon fordi de er bekymret for en ansatt, og i mange tilfeller har det gått altfor langt og problemene blitt veldig store. Det skorter nemlig ikke på bekymringer i arbeidslivet, men terskelen fra bekymring til handling er høy og vi kvier oss for å si fra når vi merker forandringer hos en medarbeider. Mange er redd for å ta feil, skape dårlig stemning eller ødelegge relasjonen, men jo tidligere du tar den nødvendige samtalen med en som sliter, jo bedre.

Har det kommet så langt at du er bekymret for en medarbeider, så vil det ikke ordne seg selv. Din bekymring er ditt ansvar, og du må selv ta grep. Det blir heller ikke lettere å ta en samtale av å vente lengst mulig, eller ved å tro på at det går seg til av seg selv. Tvert i mot. Disse samtalene vil det aldri være lett å ta, men det kan bli overraskende fine samtaler som fører til at den med et problem tar grep.

Jeg har begynt på en ryddejobb i eget liv. I går gikk jeg av som leder for foreldreutvalget på skolen der mine to eldste barn går (ja, du regnet riktig: jeg har fire barn), etter nærmere fem år i tjenesten. Flere grep kommer, men jeg har i det minste tatt ett steg i retning lavere skuldre og tommere skittentøyskurv.

 

 

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
veiledningstelefonen
22Pål Henrik Kristiansen

Pål Henrik Kristiansen17. desember 2017Legg igjen en kommentar

Det begynner med en telefonsamtale

Julen er her og det er en tid fylt med mye glede og hyggelig samvær, både med familie og kollegaer. På den andre siden er det kanskje i julen alkoholbruket blir synligere enn ellers. Julebord avvikles over hele landet og du er nok ikke alene dersom du har opplevd noen situasjoner som har vært ubehagelige eller utfordrende. Andre er kanskje bekymret for en kollega, men usikker på hva de kan gjøre? Er du i tvil om hva du kan gjøre, så kan du begynne med å ringe oss på 22 40 28 00.

 

Store eller små bekymringer – du får råd hos oss

 Det er mange som velger å benytte seg av veiledningstelefonen til Akan kompetansesenter. Årlig mottar vi omtrent 700 samtaler fra bekymrede ledere og medarbeidere rundt om i landet. De aller fleste samtalene dreier seg fortsatt om alkohol, men det er ikke unaturlig at vi også hører historier knyttet til spill, narkotika og medikamenter. Hvorfor ringer folk tenker du kanskje? Hva får de hjelp til?

I mange av samtalene ringer ledere som trenger hjelp til å løse et konkret problem. Et slikt problem er for eksempel at en medarbeider har dukket opp på jobb i beruset tilstand. Leder ønsker som regel å finne ut av hvordan man skal gå frem for å løse problemet. Andre samtaler kan dreie seg om at enten leder eller medarbeider er bekymret for om en kollega kan ha et rusproblem og lurer på hvordan de kan formidle dette på en god måte. Kort fortalt koker det ofte ned til hva man skal si eller ikke si. Noen ganger er det nyttig å sparre med noen andre om slike spørsmål.

I helt andre enden av skalaen ringer folk inn for å få vite mer om hvordan de kan begynne å jobbe rusforebyggende i sin virksomhet. Om du har problemer som må løses, enten de er store eller små, eller om du bare lurer på noen ting, så er veiledningstelefonen til for deg.

 

Du kan selvsagt være anonym når du ringer

 Vi har naturligvis forståelse for at problemer knyttet til alkohol, spill, narkotika eller medikamenter kan være tøft å prate om og at slike historier er sensitiv informasjon. Derfor kan du gjerne være anonym hvis du ringer til oss, men mange velger å si hva de heter og hvor de jobber. Selvfølgelig skal du være helt sikker på at denne informasjonen blir mellom deg og den rådgiveren du får hjelp av. Vi har taushetsplikt og vi ønsker å hjelpe og svare på de spørsmålene du har på aller beste måte. Det er helt trygt, enkelt, gratis og nyttig å ringe til oss i Akan kompetansesenter og det må du bare fortsette med.

 

Det å formidle en bekymring til en man bryr seg om er et arbeidsmiljø på sitt aller beste. Om vi kan bidra til å gjøre deg tryggere i nettopp dette så vet du nå hvor du kan ringe!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
for full
18Hans Ole Berg

Hans Ole Berg19. november 2017Legg igjen en kommentar

Hvordan er det å være pårørende når noen blir for full på fest?

Vi bruker gjerne begrepet pårørende når vi snakker om de nærmeste familiemedlemmene til en person som er rusavhengig. De lever kanskje i en av de tøffeste livssituasjoner som finnes. Mange av dem er våre kollegaer på jobb, uten at vi vet om det.

Pårørendes situasjon er et ofte glemt tema, og jeg ble senest denne uken utfordret på om jeg kom til å si noe om pårørende som kollega eller medarbeider på Akan-kurset jeg holdt. Og det hadde jeg i utgangspunktet glemt å planlegge. Men vi fikk snakket litt på temaet likevel. Pårørende til rusavhengige er utvilsomt en «gruppe» som fortjener mye mer oppmerksomhet enn hva de får.

 

Fylla har skylda?

Likevel vil jeg gjerne i denne bloggen rette spørsmålet mot hvordan er det å være på fest, eller kanskje julebord, sammen med din nærmeste kollega, som denne gangen blir litt for full. Kanskje ikke overstadig beruset, men nok til at han, eller hun, sier mange ubehageligheter, oppfører seg ufint overfor venner eller kollegaer, setter deg i en veldig ubehagelig situasjon – kanskje egentlig er ganske slem og så videre. Er det første gangen det skjer, eller er det en gjenganger, men ikke helt hver gang dere er på fest? Er det greit med unnskyldningen at «fylla har skylda»? Hva gjør det med oss å bli behandlet sånn? Hvor skal tålegrensen ligge – vi har vel ikke lyst til å bli for snerpete heller? Hvorfor skal det egentlig være lov å behandle sine medmennesker så hensynsløst og komme unna med å skylde på alkoholen?

 

Alkoholbruk påvirker omgivelsene

Begrepet å være utsatt for «Passiv drikking» blir av og til brukt om hvordan andres alkoholforbruk påvirker omgivelsene.  Man tenker nok lett på pårørende til problemdrikkere i denne sammenheng, men begrepet er minst like aktuelt å kunne bruke ved enkeltepisoder uavhengig av om det foreligger et misbruk eller ei.

Når jeg skriver om dette så får jeg en liten følelse av at jeg kan bli oppfattet som en som er ute etter å dele ut dårlig samvittighet til de som «unner seg en fest». Det er ikke det jeg er ute etter, men er det for mye å forvente at voksne mennesker som egentlig har en del erfaring med alkoholens virkninger, også på sin egen kropp og atferd, skulle tenke seg om en ekstra gang og inkludere sine omgivelser når man planlegger og gleder seg til festen.

Vi vet fra noen forskjellige studier at 17 – 18 % av voksenbefolkningen har et risikofylt alkoholforbruk. «Problemet» med dem er i hovedsak at de ikke selv er klar over at de er i risikogruppen, men i stor grad tror at de drikker som folk flest! Det er kanskje på tide at vi tilbyr Balance på arbeidsplassen igjen, så flere kan få tatt en egensjekk. Du har muligens gjort det før, men ting endrer seg i livet, så prøv igjen.

 

Bruk dilemmaverktøy når dere planlegger julebordet

Julebordsesongen nærmer seg for mange, til glede for de aller fleste, men en del erfarer også at mytene rund julebord av og til fortsatt stemmer. Noen blir for fulle, og noen får det veldig lite hyggelig på grunn av dem. Å bli for full på julebord er ikke noe tegn på at du har alkoholproblemer eller drikker for mye totalt sett, men det ble unektelig for mye der og da. Det er rart at det skal være så vanskelig at vi sammen snakker om dette på forhånd så det kan bli annerledes denne gangen. Og selv om vi har snakket om det, har noen erfart at utpå kvelden så ble det akkurat samme historien som forrige gang likevel. Men ting endrer seg og vi gir ikke opp. Hvis dere skal planlegge julebordet  snart så kan denne korte videofilmen om firmafest i dilemmaverkøy være en oppstart til en diskusjon i personalgruppa.

I Norge drikker de aller fleste av oss på en måte der vi ligger godt under de faregrensene det går an å sette opp. Imidlertid er det nok også ganske mange som har et lite avklart forhold til eget forbruk, de drikker som de selv har lyst til, uten å lytte til sine omgivelser om hvor de synes tålegrensen for forbruket bør ligge.

Det er kanskje behov for å flytte hovedfokus fra den enkeltes helsefaktorer ved alkoholbruk til Ansvarlig Alkoholbruk med fokus på hva ditt forbruk gjør med dine pårørende!

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
12Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl29. oktober 2017Legg igjen en kommentar

Halloween 24/7

I disse dager leter vi alle etter den perfekte utkledning, enten du vil være en djevel, sexy politikvinne eller hvilken som helst annen rolle, noe som er gøy for en kveld. Så hva har denne amerikanske tradisjonen med Akan å gjøre? Fordi mange er i «utkledning» hver eneste dag for å skjule noe omverdenen ikke skal se. Mitt kostyme var i mange år «kvinnelig servicemedarbeider uten et rusproblem».

Knuse myter

Jeg møter mange som har en formening om hvordan man ser at noen har et rusproblem på en arbeidsplass. Klassiske tegn kan være et ustelt ytre, lukten av promille eller egenmelding på mandager. Men mange av oss har holdt på i så mange år at vi er ikke amatører lenger, men utspekulerte, strategiske eksperter som fortjener å vinne premien for beste kostyme i rollen som «jeg har det bare bra». Beklager om jeg knuser alle myter her, og gjør det umulig å avdekke en ansatt med et rusproblem, men skal vi komme videre i Akan-arbeidet er det viktig å avsløre litt godt bevarte hemmeligheter. Knask eller knep? Ja, jeg hadde mine knep mens jeg knasket Ibux og mintpastiller om hverandre og ga deg et stort smil i full sminke med et hint av vaniljeparfyme. Jeg skulle starte på jobb 07.00 hver dag, men kunne ofte komme inn i 5-6 tiden for å gå av meg rusen og gjøre alt klart så ingen kunne » ta meg «på noe som helst.

Så hvordan skal du som arbeidsgiver kunne avsløre et rusproblem på jobben om den det gjelder er så flink til å skjule det? Det kan du nok ikke. Det du som arbeidsgiver kan gjøre for å hjelpe i slike situasjoner er synlig Akan-arbeid. Jeg ba selv om en Akan-avtale, og det er det andre som gjør også selv om det ikke er det mest vanlige. Men skal den som sliter be om hjelp så er det så utrolig viktig å vite at Akan finnes på jobben, og at dette kan være første skritt for å få hjelp. Skuespillet kan ikke vare evig, og når bunnen er nær kan Akan redde liv uten at jeg overdriver her i det hele tatt. Uten Akan-avtale er jeg ikke så sikker på hvordan det hadde gått for min del.

 

Den nødvendige samtalen

Mine sjefer tok den nødvendige samtalen med meg etter at mitt «kostyme» begynte «å rakne» i sømmene. Kort tid etter kom jeg i behandling på en gård i Vestfold. Jeg fikk ganske raskt smileforbud i en hel uke! Høres det helt vilt ut? Sikkert. Terapeutene er eksperter og kunne se med en gang hvilken fasade jeg hadde hatt for å leve slik jeg gjorde. Første dagen slet jeg med forbudet mitt og trodde de var idioter, men etter et par dager var det så befriende, og jeg skjønte hvorfor jeg ble pålagt dette forbudet. Jobben med å få tilbake livet kunne starte.

Mange sier Akan-arbeidet ligger i dvale, spesielt om de ikke har noen Akan-saker. Men å tro at dette betyr at ingen på arbeidsplassen kunne trengt en Akan-avtale stemmer ofte ikke. Hold liv i Akan-arbeidet ved å synligjøre det og vær kreativ! Samme uke som en flyger skulle opp i retten for å komme på jobb med promille, kjøpte SAS inn 150 000 Akankopper til pauserommet for de ansatte. Koppene har tekster med budskap som skal bidra til at ansatte tør å snakke om tematikken. Ganske genialt og perfekt eksempel på det å aktivt jobbe med Akan!

Jeg smiler mye fortsatt, men i disse dager er det et genuint smil og ikke et strategisk et. Har også fått høre at jeg har en annen latter enn jeg hadde da jeg holdt på fasaden. Friheten kom sakte men sikkert frem på gården i Vestfold og ble praktisert da jeg var tilbake på jobb. Så med dette ønsker jeg dere alle en Happy Halloween og lykke til med Akan-arbeidet ❤

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Forført av spriten
32Elisabeth Ege

Elisabeth Ege22. oktober 2017Legg igjen en kommentar

«Forført av spriten» – råd når en kollega har et rusproblem

«Det skal mye til å erkjenne at man har et rusproblem. Det er så skambelagt». Dette er ordene til Elisabeth Grønningsæter, som vi fikk møte i andre episode av NRK-serien «Forført av spriten». Hun forteller om et rusproblem som gikk ut over både familien og jobben.

«Hva gjør du når du har en mistanke om at en kollega har et rusproblem?», er et spørsmål som løftes i denne episoden. Lederen til Elisabeth forteller at hun opplevde at det var vanskelig å skulle ta tak i det hun så og den bekymringen hun hadde for Elisabeth.  Det er hun ikke alene om. Hver dag ringer det ledere til vår veiledningstelefon fordi de er bekymret for en ansatt, og i mange tilfeller har det gått altfor langt før leder tar tak.

Alkohol er et utbredt rusmiddel og noe de aller fleste har et forhold til. På samme tid er alkoholbruk noe vi synes er vanskelig å snakke om. Når går det fra å være et privatanliggende til å være en sak for arbeidsplassen? Lederen til Elisabeth forteller for eksempel at Elisabeth skjøttet jobben sin og var en faglig ressurs på jobb, men at hun virket sliten og tidvis litt sløv. Er det nok til å ta en samtale med vedkommende? Ja, mener vi. Når mistanken er der, når den urolige magefølelsen ulmer, da har du som leder noe å bygge samtalen på. Din bekymring er ditt problem, og alt du skal gjøre er å utforske hva det handler om. Er det en endring i atferd kanskje, eller endringer i fravær eller arbeidsprestasjoner som skaper bekymring? Da er det det du skal ta utgangspunkt i, og det er bevis nok til å ta en samtale med vedkommende.

Det skorter ikke på bekymringer i arbeidslivet, enten for en kollega eller for en ansatt. Men terskelen fra bekymring til handling er høy for mange og man kvier seg for å si fra når de merker forandringer hos en medarbeider. Mange er redd for å ta feil, skape dårlig stemning eller ødelegge relasjonen, men jo tidligere du tar den nødvendige samtalen med en som sliter, jo bedre. Ved å utsette samtalen får vedkommende enda flere muligheter til å utvikle et problem. Det er ikke din jobb som leder å stille diagnose eller bevise at vedkommende har et problem, men det er ditt ansvar å reagere når du ser endringer hos en ansatt som kan få negative konsekvenser for arbeidssituasjonen.

Vi må senke ambisjonen vår når vi skal ta samtaler vi synes er litt vanskelige. Ikke forvent innrømmelser. Det viktigste er å formidle at det du opplever gjør deg bekymret.  Så avtaler du en ny samtale. Da har du allerede satt i gang tanker og refleksjoner hos den ansatte. Hvis du i tillegg har investert i å skape en kultur hvor rommet for tilbakemeldinger og åpenhet oppleves som trygt, blir disse samtalene enklere å ta på et tidlig tidspunkt. Det handler om å se – og bli sett. Vi i Akan kompetansesenter vet at ved å ta tak i bekymringer på et tidlig tidspunkt kan vi reversere en uheldig utvikling og spare både vedkommende, familien, arbeidsmiljøet, omdømme og sikkerheten for unødvendig belastning.

Det er fortsatt knyttet mye skam og tabu til rusproblematikk, noe som gjør det både vanskelig å snakke om og å ta tak i for folk rundt. Vi i Akan kompetansesenter vil rette en stor takk til Elisabeth, og de andre kvinnene i «Forført av spriten», som står frem og forteller åpent om sitt alkoholmisbruk. Det bidrar til å bryte ned tabuer og senke terskelen for å be om hjelp. Vi vil også berømme lederen til Elisabeth, som tok tak i problemet selv om hun syns det var vanskelig og som viste omsorg og støtte overfor sin ansatt.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
tillit
16Ine Weum

Ine Weum11. oktober 2017Legg igjen en kommentar

«Å bry seg betyr ikke å være hjelper uten grenser»

Et sitat av nylig avdøde Per Fugelli, fra en kronikk der han fortolker det han kaller «Gudestoffet» tillit. Tillit som det viktigste grunnstoffet som holder oss sammen. Selve limet i en relasjon og et forhold, og en helt grunnleggende verdi for å skape trygghet og åpenhet. Tillit krever begge parters innsats, og er menneskets følelse av at andre er å stole på, sier Fugelli (Sykepleien.no, 2011/6). Min erfaring er at problematisk rusmiddelbruk ofte fører til tillitsbrudd i relasjoner. Det kan handle om at forventninger ikke innfris, eller følelser som belastes. Tillitsbrudd skaper uendelig mange følelser som vi mange ganger har vanskelig for både å forstå og sette ord på.  Gjennom Akans veiledningstelefon har vi daglig samtaler med mennesker som ønsker råd og veiledning i møte med rusmiddelproblemer. Mye tenker jeg handler om relasjoner som lider under svekket tillit. Å få litt hjelp til å sette ord på det man ser, opplever og føler, bidrar ofte til at man får det ekstra motet som skal til for å bry seg og ta nødvendige grep i situasjonen.

 

Ansvarliggjøring

Rusmiddelbruken kan i blant bli årsaken som fraskriver ansvar for handlinger. Vi kjenner begrepet «fylla har skylda». Det gjelder ikke i trafikken. Men heller i relasjoner. I trafikken har vi klare regler, og konsekvenser ved brudd på promillegrensen. I arbeidslivet er det også enighet om at ruspåvirkning på jobb ikke er greit. Og holdningene blant ansatte er at arbeidsplassen bør ha policy for rusmiddelbruk i jobbsammenheng.  Det viser seg at klare grenser både forebygger og bidrar til at det er lettere å reagere og håndtere problemer. En god policy bidrar til en positiv sosial kontroll, som betyr at vi ser og blir sett. Et rusproblem deles av flere, og løses derfor også best ved at de som berøres reagerer. I ansvarliggjøring ligger muligheten til å bry seg og ta grep. «Et rusproblem er et problem når bruk av rusmidler virker forstyrrende på oppgaver og funksjoner som skal ivaretas i familien eller på jobben. Når følelsesmessige bånd mellom mennesker belastes og forstyrres av rusmiddelbruken. Når bruk av rusmidler får helsemessige konsekvenser». I Akan bruker vi denne definisjonen fordi den tydeliggjør at et rusproblem handler om relasjoner, det sosiale i tillegg til et helseproblem. Flere involveres i et rusproblem. Det er en hjelp i at de som involveres bryr seg på en ærlig, tydelig og empatisk måte. Ved å sette ord på fakta, hvordan man opplever det, har det, og hva man trenger, klargjøres ofte situasjonen både for en selv og den andre. Mye handler om tidlig å gi uttrykk for hva som er greit og ikke, og gjerne dele ansvaret med mål om å gjenvinne tillit. Fugelli sier i sin kronikk (2011/6) at tillit skapes gjennom å bry seg og dele makt. Makten deles mellom den som vil hjelpe og den som trenger hjelp.

 

Delaktighet

Hvorfor drikker Jeppe? Holbergs komedie fra 1722 viser oss at Jeppe drikker, men forklarer ikke hvorfor. Komedien gir rom for tolkninger og er like aktuell i dag som den gang. I møte med et rusmiddelproblem er det greit for de som berøres å ta tak i konsekvensene ved bruken. Å sette ord på konsekvensene ved problematisk rusmiddelbruk, bidrar til å involvere den det gjelder uten å diagnostisere eller være opptatt av årsak. De som er involvert deler problemet, enten det handler om oppgaver som ikke utføres tilfredsstillende, følelser som belastes eller forventninger som ikke innfris. Hva er problemet, hva må gjøres og hva kan begge bidra med for å løse problemet? En slik klargjøring gir ofte en god start på en endringsprosess. Prosessen krever begge parters innsats, og delaktighet er like viktig som opplevd ansvar og fordeling av makt. Å bry seg, handler om ekte interesse og medfølelse og er en sikker kilde til tillit sier Fugelli (2011/6). Diagnose og årsak blir en vurdering for legen.

 

Motivasjon til endring

Endring krever innsats. Fra begge parter som ønsker endring. I samtaler med pårørende, ledere, kollegaer og den som har et problematisk rusmiddelbruk, handler mye av samtalen om å kartlegge situasjonen, sette ord på følelser og se sammen på muligheter til endring. Noe handler om hjelp til å sette grenser. Å belyse behovet for ansvarliggjøring, delaktighet for å gjenvinne tillit i slitne relasjoner. Ofte trenger begge parter hjelp og motivasjon for i det hele tatt å skape rom for endring. Motivasjon og hjelp til å bygge en god arbeidsallianse, som starten på en god endringsprosess. Finne frem til hvem som kan bidra med hva, mot felles mål. Endring kan ta tid, om det handler om å gjenvinne tillit. Men når noe er problematisk i en betydningsfull relasjon, er innsatsen verdifull. «Tillit følger av klare grenser. Grenser for forventninger og grenser for muligheter. Realitetene kommanderer oss til å være ærlige og holde løfter» (Fugelli, 2011). Fugelli var en kjent og kjær lege og professor i sosialmedisin. Han døde for en knapp måned siden (13.9.17), men hans kunnskap, erfaringer og kloke betraktninger om grunnleggende verdier deler jeg gjerne videre.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
snap
12Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl18. september 2017Legg igjen en kommentar

Snap out of it!

For mange er sosiale medier blitt en avhengighet, men nå jobber Akan med rus- og spillproblematikk så den diskusjonen lar jeg ligge. Men: hva gjør vi om vi kan lese mellom linjene på en oppdatering at denne personen sliter? Når du leser en bekymringsfull status fra noen på vennelisten din: hva gjør du? Trykker du på en trist emoji? Spør du hva skjer eller scroller du videre? Det samme skjer på arbeidsplasser om vi ser at en ansatt sliter. Noen synes det er trist, noen går bare videre mens noen tør å spørre.

Det perfekte liv?

Det å finne nye temaer til bloggingen min for Akan kan være en utfordring. Jeg sitter ofte og ser på et tomt word-dokument og frykter jeg ikke klarer holde deadline. Men så plutselig dukket det opp en statusoppdatering i feeden min fra en jeg trodde hadde det perfekte livet, skal man dømme fra resten av profilen. En urovekkende oppdatering med undertoner av ruset tilstand som raskt ble fjernet. Skal man late som man ikke rakk lese den? Var det et rop om hjelp eller skrik om oppmerksomhet? Jeg spør for jeg vil vite. Plutselig hadde jeg tusen spørsmål til et tema som kan relateres til Akan. Akan-arbeid handler om å bry seg, tørre å spørre og hjelpe noen i krise. Kan alle tegnene vi ser etter hos en ansatt eller venn finnes i en snap, et bilde på Instagram eller en oppdatering på Facebook?

Dagen i dag på Facebook er for mange en gøy minnesparade å se igjennom, for meg er det ofte et dypdykk inn i min egen rusfortid. Høy som et hus har jeg delt fritt uten mål og mening, eller med evne til å stave for den saks skyld. Mye mer delte jeg så klart, men jeg hadde vett til å slette det så fort jeg ble litt mer klar i hodet. Fyllebilder og annet er for lengst fjernet, men en gang i tiden syntes jeg det var klart hele verden skulle se meg på party med slørete blikk. Livet var dritt, så hvorfor delte jeg så mye egentlig?

Hvor lang er egentlig vennelisten?

Når reagerer vi? På jobb kan vi havne i den nødvendige samtalen med sjefen, men når tør vi selv trykke send på en nødvendig melding? Her er vi i samme dilemma som går igjen og igjen i Akan- arbeid: skal jeg bry meg? Tar jeg feil? Skal jeg bare scrolle videre og late som jeg ikke så? Jeg sier absolutt ikke at alle som legger ut en fyllemelding eller bilde fra en fuktig kveld har et rusproblem. Men jeg tror man kan måle det med hvor mye man klarer å le av det selv dagen derpå. For min del var den verste angsten i manns minne og jeg ville bare synke ned i et hull som ikke var der.

Urovekkende statusoppdateringer kan raskt nå ut til flere hundre, men det betyr også at ansvaret pulveriseres til de grader at alle tror at noen tar tak, men i realiteten gjør ingen det. Vi antar mennesker har masse venner utfra likes, snaps og andre lykkelige tilstander som fremstilles på nettet. Men hvor lang er vennelisten når det trådløse nettet skrus av? For mange er den nesten ikke-eksisterende. På en arbeidsplass kan du som kollega være den som står en person nærmest uten at du selv vet det. Du kan være noens beste venn uten at du hadde den minste anelse.

Å bade i offerrollen

En annen klassiker er å logge seg inn på sykehus eller legevakt uten å skrive et eneste ord. Jeg pleide selv gjøre dette de gangene når jeg var på legevakten for å prøve å manipulere til meg litt piller. Hvorfor i alle dager kunne jeg ikke bare sitte der nede uten å føle jeg måtte dele det med alle? Skal jeg analysere meg selv litt så var det et rop om hjelp så klart, blandet med selvmedlidenhet, ensomhet og ellers bare bading i offerrollen. Noen logger seg nok inn for oppmerksomhet, medlidenhet eller bare uten å tenke seg om. Men om 300 mennesker leser at du er på legevakten uten å forklare skal jeg love deg at alle tenker sitt. De tøffeste (eller mest nysgjerrige) vil spørre hvorfor, noen kanskje setter en trist emoji fordi legevakten er ikke der man drar for å ha det gøy akkurat.  Alternativt så scroller de videre og tenker noen andre spør, bryr seg og er bedre venn med deg.

Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde et svar, en fasit for hvordan man skal handle når fortvilelser skinner igjennom i en status eller et delt bilde. Jeg har min egenerfaring, men er ingen ekspert – kunne jeg luktet promillen gjennom skjermen eller sett deg foran meg hadde det vært litt lettere. Jeg kan jo så klart repetere meg selv: tar du feil har du bare vist omsorg og omsorg er aldri feil! Så enten du ser en ansatt på jobben slite, eller leser fortvilelse mellom linjene til en venn på sosiale medier, så tenker jeg å gjøre noe er bedre enn ingenting. Eller?

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
15Trygve Fredrik Myhren

Trygve Fredrik Myhren31. august 2017Legg igjen en kommentar

Kommunikasjonen som forener

Når Akan hevder at du ikke kan ta feil i den nødvendige samtalen, forutsettes beskrivelse av rene fakta i tilbakemeldingen til medarbeideren. Dette bryter med hvordan vi normalt forholder oss til informasjon, observasjoner og sanseinntrykk; vi tolker. Å vite at vi tolker er en begynnelse. I tillegg å vite når og hvordan kan åpne for helt nye muligheter.

Under kurs i den nødvendige samtalen setter jeg meg ofte ned foran deltakerne med armer og ben i kors, og blikket vendt ned. Så ber jeg om å bli beskrevet. Vanlige beskrivelser er ‘lukket’, ‘anspent’, ‘avvisende’ og liknende. Helt unntaksvis kommer beskrivelsen jeg startet med her, altså fakta, armer og ben i kors, og blikket vendt ned. Ingen er uenige i den beskrivelsen, og det er nettopp det som er målet – å gi en beskrivelse en kan ENES om, som forener. Grunnen til at denne beskrivelsen oftest ikke kommer umiddelbart er slett ikke at den er for vanskelig, men paradoksalt nok motsatt, at den er for oppe i dagen, for enkel, den viser jo ikke såkalt forståelse og innsikt.

Filmen ‘Tid for en samtale’ i Akans Dilemmaverktøy viser denne enkelheten. Lederen gir medarbeideren tilbakemelding om gjentatt mandagsfravær, samt at han er fraværende i arbeidssituasjonen. Kun dette, men vektlagt og sagt flere ganger. Det holder. Han har garantert satt i gang tanker og følelser i medarbeideren. Og skulle det vise seg ikke å dreie seg om rus og/eller avhengighet har han ikke sagt noe feil. Lederen beskriver kun fakta.

Ganske alminnelige ord kan åpne for uønskede reaksjoner hos mottakeren, fordi ordene er upresise og kan ha en betydning som går utover det mottaker kan identifisere seg med. Jeg kan eksempelvis beskrive en observasjon av medarbeider som sitter med lukkede øyne i et møte som ‘å sove’, men det vet jeg strengt tatt ikke. Fakta er de lukkede øynene. Å hevde at medarbeideren har sovet er å trekke en slutning det ikke er grunnlag for, som kan virke provoserende. Likeledes er det forskjell på å hevde at noen har vært sint – og å hevde at vedkommende har hevet stemmen og satt fingeren i bordet. Og hvem vil ikke kjenne det problematisk å bli beskrevet som sløv, fjern, sur, irritabel eller aggressiv? (Selv om en med rette kan mene at medarbeideren har vært det!) Med litt innsats og trening bør det ikke for noen by på problemer i stedet å kommunisere de udiskutable, enkle fakta – med åpenbar styrket tillit som resultat.

Alt som overhodet er mulig å misforstå vil før eller siden misforstås. Kommunikasjon er en allestedsnærværende og løpende utfordring. Å anerkjenne en beskrivelse gir alltid en god følelse. Om vi litt oftere kunne våge å velge det enkle og nære i måten vi kommuniserer på vil flere oftere kunne få kjenne på denne godfølelsen.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
12Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl22. august 2017Legg igjen en kommentar

Snakke meg naken

«Du kan jo fortelle de andre hvor du har vært så det ikke blir noen rykter», sa sjefen min da jeg var tilbake fra behandling og hadde signert Akan-avtalen min. Men jeg var ikke klar, jeg var enda redd og hadde fått beskjed om at 90 % av jobben starter når man forlater behandling (jeg skulle bli veldig busy fremover med andre ord). Skammen var enda rå, selv om den var bearbeidet og jeg var bare ikke klar for å dele det som i så mange år var min største hemmelighet. Det skulle ta to år (mest vanlige levetid for en Akan- avtale) før jeg turte å fortelle mine kolleger.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg nå, fire år siden jeg nådde min bunn, får være en av Akans «historier fra virkeligheten». Det var aldri min plan å stå frem, men det ble bare slik. Det gir meg mye å kunne formidle håpet, samtidig som jeg også vet jeg ikke må utlevere meg helt. Det er en balanse man må finne ut av selv. For mange av oss er rusfrihet noe vi må jobbe med hver eneste dag og det er viktig å kjenne på sine egne grenser.

Jeg skjønner sjefens forslag godt. Jeg kom tilbake etter mer enn to måneder borte, klar i blikket og til og med litt brun. En sykmelding kan nok ofte bli mistenkt for en sydenferie – og så starter baksnakkingen. Jeg følte dog at jeg hadde gode grunner for å holde på hemmeligheten min litt til. Fallhøyden var vel min største grunn å stå frem for senere å kanskje få et tilbakefall kort tid etter hadde knust meg, og skammen som følger med hadde vært vanskelig å leve med. Selv de uten mye kunnskap om rus kjenner nok til utrykket « å sprekke», og jeg tror det ville være naturlig å se etter tegn på dette om jeg hadde en dårlig dag på jobb eller var borte en dag.

Jeg kunne leve med to mennesker som nok så etter tegn på om jeg hadde gått tilbake til gamle vaner, men 19 personer alt i alt derimot ville vært ganske stressende (ikke at disse flotte folkene hadde annet å gjøre enn å følge med på om jeg tok tilbakefall… men du ser poenget?). Mine Akan-kontakter spurte meg flere ganger i starten om det var dager jeg vurderte tilbakefall og det var helt greit: de gjorde jobben sin. Men om alle rundt meg skulle spørre meg om dette hadde jeg nok blitt sint, sur og frustrert. Sinne, sure miner og frustrasjon kunne lett vært oppskriften på den berømte sprekken. Men dette var sånn jeg valgte å gjøre det. Jeg er ingen fasit, bare et eksempel.

Fortelle de andre på jobben gjorde jeg nesten på dagen to år senere. Jeg sov ikke to døgn i forveien, kastet opp rett før og måtte lese opp fra et ark der alt stod skrevet. Det var ikke lett å lese så mye som jeg skalv. Jeg følte jeg snakket meg naken, men frihetsfølelsen når det var over var nesten berusende. Det var mye følelser da og det er det enda, men nå sover jeg søtt og trenger ikke tviholde på et ark for å få frem budskapet. Noen klarer stå frem tidlig, andre aldri. Etter foredrag får jeg ofte betroelser fra de som hører på meg – noe jeg setter utrolig pris på. Det eneste jeg vil si om dette er at ofte var ikke jeg den eneste i rommet med rushistorie. Ikke alle er bare det du ser, men ikke alle velger å dele det ingen vet. På en arbeidsplass er det viktig at det er den ansattes eget, gjennomtenkte valg om man skal fortelle eller ikke.

Tenk litt over det: hvor mange mennesker forteller egentlig om sine sykdommer eller innerste hemmeligheter med alle på jobben? Får man høre en betroelse er det flott, men etter min mening feil å forvente.  En person i en Akan-avtale har allerede måttet åpne seg om det, som for mange er en stor skam, for minst en eller to på arbeidsplassen. For mange er det mer enn nok.

Som tidligere nevnt, dette er mine erfaringer. Jeg snakker ikke for alle som har hatt et rusproblem – vi er like individuelle som Akan-avtalene selv. Men om du som leser dette er uenig eller har et annet synspunkt så fyr gjerne løs i kommentarfeltet! Jeg takker deg bare for at du deler, jeg ❤

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Akan-modellen fungerer
7Hilde Rikter-Svendsen

Hilde Rikter-Svendsen14. august 2017Legg igjen en kommentar

Don’t confuse me with the facts

Helt riktig- utsagnet kommer fra USA, der det sikkert er mer aktuelt enn på lenge, men utsagnet kan være like relevant for oss i Akan kompetansesenter når vi får spørsmål og innspill om hvorvidt Akan-modellen funker eller ikke. Det er klart at vi gjerne vil tro og formidle at modellen fungerer og er et godt verktøy til rus- og spillforebyggende arbeid. Samtidig vet vi at temaet er komplekst og at forebyggende arbeid er vanskelig å måle i effekter. Det finnes også en risiko for at et kompetansesenter kan bli en selvsentrert virksomhet der fag og interne spørsmål tar overhånd. Med «Akan på 1-2-3» som bakteppe og uten noen forskningsmessige ambisjoner, vil jeg her kort hente frem noen innfallsvinkler som jeg synes sier noe om at «Jo da, Akan-modellen funker».

En måte å kvalitetssikre våre tjenester på og forebygge selvsentrering, er å jobbe ut fra en kunnskapsbasert plattform. Per definisjon betyr det at våre råd og vår veiledning skal bygge på forskningsbasert kunnskap, erfarings-basert kunnskap samt ønsker og behov fra våre oppdragsgivere /brukere.

Aktuell forskning

En troverdig kilde å henvise til bør være Karolinska Institutet, ”Institutet för miljömedicin och Sveriges Företagshälsor”.  Ifjor la de ut ”riktlinjer som behandlar effektiva och tidiga insatser på arbetsplatsen vid alkoholproblem.

I retningslinjene framgår det at et framgangsrikt forebyggende arbeid bør bestå av en kombinasjon av ulike innsatser. Når vi leser nærmere er det overraskende enkelt å knytte foreslåtte innsatser opp mot våre anbefalinger i «Akan på 1-2-3»: Lag en policy/kjøreregler som passer bedriften, i lederrollen inngår å ta en samtale med medarbeidere som man er bekymret for og gi tilbud om støtte til de som har problemer.

Erfaringsbasert kunnskap

I over 50 år har vi satt vår ære i å ha en aktiv dialog med hele bredden av norsk arbeidsliv. Takket være den, har vi av og til måttet justere vår modell og våre anbefalinger. Det i seg kan være utfordrende, da vi, som de fleste andre, ikke alltid er like åpne for endring.

Men hva gjør man når opplevde erfaringer gir signaler på at våre råd og anbefalinger er for omfattende, kompliserte og ressurskrevende? Den nye» Veilederen», «Akan på 1-2-3», www.akanapp.no kan ses på som et resultat av en intern selvkritikk som vi så langt har erfart er til god nytte for våre oppdragsgivere.

Våre gode erfaringer fra konkrete møter med norsk arbeidsliv settes av og til på prøve. Hva skjer når man som rådgiver står foran en forsamling og begynner å tvile på om budskapet når ut og om tilhørerne i det hele tatt synes rus- og spillforebyggende arbeid er noe å bruke tid på?

Tvil og usikkerhet forsvinner heldigvis når man dagen etter mottar følgende mail fra oppdragsgiveren:

«Tusen takk for et godt innlegg/møte i går. Jeg fikk forresten en SMS fra en av de ansatte etter møtet: «fikk ikke sagt det ista.. men supert møte med bra tema😊😊😊 «

Denne responsen sier noe om at vi lykkes i å imøtekomme ønsker og behov fra våre oppdragsgivere/brukere.

 

Ønsker og behov fra våre oppdragsgivere/brukere

Vi har en ganske omfattende «kundegruppe» som vi skal bistå. Her inngår arbeidslivsaktører fra alle typer bransjer og virksomheter, både fra arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, inklusive pårørende.  For å fange opp hva som er «i tiden» og på bakgrunn av det videreutvikle våre tjenester, må vi ut av huset. Takk til både pasienter og personale ved www.bymisjon.no/a-senteret/, som for en tid tilbake, med varme og åpenhet, tok imot oss til hospitering. Som rådgivere fikk vi mange innspill til hvordan vi også bør tilpasse våre tjenester til å bli en mer påtagelig del av et behandlingsopplegg. Sist men ikke minst ga følgende utsagn fra en av pasientene oss energi til og fortsatt stå på med vårt tema:

 «Jeg som bruker skulle ønske at jeg visste om Akan allerede i 2003. Da hadde jeg muligens vært i en annen situasjon i dag.»

For oss gir en kunnskapsbasert plattform oss fakta som ikke forvirrer men tvert imot bidrar til å hevde at; Jo, Akan-modellen funker faktisk!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter