Dataspill

gaming
21Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng22. april 2018Legg igjen en kommentar

«ANGRIIIP FOR HELVETE!»

Kommandoen sitter som et skudd! Strategien endres, nye kommandoer ropes, det bannes, det skrattes, det hyles! Jeg titter inn på gutterommet til tolvåringen. Det ser ut som flytårnet på Gardermoen: to skjermer, headset, mikrofoner, gamingstol større enn min egen kontorstol. «NEEEEIIIII; JEG DØDE!!!!» etterfølges av et kjapt «hei mamma» og et smil når han ser meg i døråpningen.

Jeg er gamermamma. Selv har jeg kun spilt brettspill siden Pacman-turnering hos naboen på åttitallet. Jeg fòrer barna på grønnsaker og frisk luft, følger opp lekser (så sant jeg forstår oppgavene) og vasker sure fotballstrømper. Jeg lykkes ikke bestandig i dette mammaprosjektet, som for eksempel da sønnen min begynte å game. Jeg var mer opptatt av å følge de oppsatte spilletidene vi var blitt enige om enn å engasjere meg i guttens interesse og etterhvert store lidenskap. Det førte til mye krangling og lite åpenhet og samtale. Som om jeg selv hadde stoppet filmen jeg så på etter 90 minutter når den varer i 100? Som om jeg hadde klart å legge fra meg krimboka når morderen er i ferd med å bli avslørt? Altså, hvor dum kan man være.

Med kunnskap kommer klokskap. Da jeg lærte at det ikke er tidsbruken som skiller en problemspiller fra en lidenskapelig spiller, våknet jeg. Det betyr ikke fri flyt og ingen grenser når det gjelder spilletid. Tvert i mot handler det om å vise interesse og forståelse for lidenskapen hans. Konflikten er ofte uunngåelig når foreldres moralske nedvurdering av spilling, som noe sosialt uutviklende og som giddesløshet, møter barnas opplevelse av mestring og engasjement. To generasjoner skal snakke sammen og forstå hverandre – i familien, på skolen og i arbeidslivet. At gjennomsnittsgameren i Norge er 30 år sier noe om at dette ikke lenger er et ungdomsfenomen, og det berører dermed også arbeidslivet.

Så i fjor høst bestemte jeg meg for å endre strategi. Jeg tilbrakte stunder i sofaen på lørdags morgener med sønnen min for å følge favorittlaget hans i VM i League of Legends. Han forklarte entusiastisk mens jeg var svimmel av farger og overstimulerte amerikanske kommentatorer. Men jeg klamret meg fast til kaffekoppen og kjente etter hvert på et ørlite engasjement selv. Endelig forstod jeg mer av hva fargeklumpene på skjermen drev med. Og med databrillene (jada, de følger visst 40-årsdagen) kom også figurene til syne, og jeg forstod de ulike rollene de fylte.

Før påske brukte gutten flere timer på å fylle ut en søknad riktig for å oppfylle kriteriene for å bli moderator i et Minecraft-team. Jeg har aldri sett han skrive så lange og utfyllende svar i en eneste lekse. Gutten kan jo skrive! Svarene beskrev en personlighet, ferdigheter og motivasjon for rollen han søkte på så godt at jeg ville ansatt han på dagen. Han skinte om kapp med påskesola den dagen han fikk svar fra lederen av teamet om at søknaden var innfridd. Nye bekjentskaper fra ulike deler av landet ble straks gamingvenner, og han har byttet ut det østlandske uttrykket «helvete» med det mer nordlandske «helsike».

Min holdningsendring handler om å skape trygghet for sønnen slik at han forteller meg hvis noe oppleves vanskelig. Og når jeg nå forstår mer av gaminginteressen hans kan jeg fange opp endringer og vurdere om det må tas tak i. En fordømmende holdning åpner ikke opp for verken åpenhet, dialog eller at noen ber om hjelp. Tvert i mot. For å oppnå dialog og åpenhet må begge parter gjøre en innsats, og dette har direkte overføringsverdi til arbeidslivet. Uvitenhet skaper fordommer, og de som velger å bruke fritiden sin på å game møter ofte moralsk fordømming. Når HR-damer i førtiårene, som aldri har spilt annet enn Yatzi og Monopol (beklager generaliseringen), skal snakke med en generasjon som er digitalt innfødte blir det ofte kræsj i dialogen. Jeg har som sagt vært der selv, så dette vet jeg alt om.

Det trengs med andre ord en snuoperasjon også i arbeidslivet. Kanskje hjelper det å fokusere på alt det gode gaming fører med seg? Dataspill bedrer ikke bare barnas digitale ferdigheter, men blir også brukt i undervisning i skolen for å øke grunnleggende ferdigheter som regning, skriving, lesing og muntlig formidling. Noen skoler bruker til og med Minecraft for å utvikle analytisk tenkning og problemløsning, mens andre spill brukes for å diskutere moralske og etiske dilemmaer. Dataspill kan med andre ord åpne opp for en mer variert undervisningsform, som får frem motivasjon og engasjement hos elevene. En slik tilnærming gir i tillegg mulighet til å lære og bruke spill på en forsvarlig måte, og å skape bevissthet om personvern. I vår digitale tidsalder vil arbeidslivet nyte godt av våre barns kompetanse og trygghet innen teknologi. Da må vi også møte disse ferdighetene med mer kunnskap og et mer nyansert språk, uten å fordømme eller forby.

Men vi skal ikke være naive. For noen tar spillingen for mye fokus, og påvirker hverdagen og relasjonene negativt, så vi skal følge med. Blir gamingen en flukt fra andre vanskelige livssituasjoner, skal vi også være der for å fange opp folk, både hjemme og på arbeidsplassen. Men for å få til det må vi skape trygghet og vi må legge grunnlaget for konstruktiv dialog. Det grunnlaget skapes først og fremst ved å møte gamerne med interesse og åpenhet.

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
dataspillavhengighet
3Magnus Eidem

Magnus Eidem11. mars 2018Legg igjen en kommentar

Dataspillavhengighet blir diagnose

Hvordan har dataspilling, som en gang var uskyldig moro, utviklet seg til å bli en diagnose? Jeg har selv vokst opp med spill og husker godt tiden med barndommens spillplattformer som Commodore´64 og Amiga 500. For konfirmasjonspengene kjøpte jeg PC og brukte gjerne tid på spill, både alene og sammen med venner. Dataspill var et underholdningstilbud på lik linje med andre skjermaktiviteter som fjernsyn, film og serier. Begrepet «spilleavhengighet» eller «problemskapende spillatferd» fantes ikke på den tiden, så hva har egentlig skjedd?

 

Spillvaner, tilgjengelighet og pengebruk

Det er nå bestemt at dataspillavhengighet skal bli en diagnose. Endringen vil komme i den neste utgaven av det internasjonale diagnosesystemet ICD-11 (International Classification of Diseases). Dette må sees som positivt for de som sliter med denne type spill, da en diagnose gir rett til nødvendig helsehjelp. Det krever imidlertid at helsevesenet er forberedt og tilrettelegger behandlingsforløp, og at fagmiljøene er oppdaterte på et felt som mange fortsatt opplever som et nytt fenomen.

Kort oppsummert har den teknologiske utviklingen av både spill og spillplattformer skapt nye strukturer for våre spillvaner. En annen viktig faktor er internett og muligheten til å spille sammen med andre på tvers av landegrenser og tidssoner. Da internett ble allemannseie mot slutten av nittitallet, dukket også de første store nettbaserte rollespillene opp og banet vei for flere store titler innenfor MMORPG sjangeren (Massively multiplayer online role-playing games) – også kjent som de største tidstyvene. Denne form for spill har vært overrepresentert i henvendelser til hjelpeapparatet. Jeg husker den første henvendelsen for MMORPG-problematikk i 2006, da jeg jobbet med gruppebehandling av spilleavhengige. En ung mann trengte hjelp til å endre sitt spillmønster knyttet til «World of Warcraft».

Tilgjengeligheten er et annet aspekt. Alle med smarttelefon og/eller nettbrett har et enormt utvalg av spill innen rekkevidde til enhver tid. Her er også pengebruk et tema, da såkalte «Free2play» spill (gratis å laste ned) har fortløpende kostnader underveis i spillet for de som ønsker å kjøpe seg snarveier eller utstyr i spillet. Pengebruken ser vi også som problematisk i gråsonespill, som eksempelvis «skinbetting» – gambling forankret i populære dataspill. 

 

 Når spill blir problematisk

For de som sliter med overdreven bruk går spillingen utover skole, jobb og relasjoner, samt andre plikter og gjøremål. Spillutviklerne gjør en utmerket jobb for få spillere hektet og for at man skal komme tilbake til spillet. Om vi ser på strukturelle faktorer, er en kjent drivkraft for å fortsette spillingen «level up» – noe som innebærer å nå neste nivå i spillet. Dette kan eksempelvis være at karakteren din får et bedre våpen eller rustning ved gå opp en «level», forutsatt at du gjør de oppgavene som kreves – oppgaver som kan være svært tidkrevende.

Barn og unge spiller dataspill. Noen ønsker å bruke mye tid på spill uten at vi av den grunn kan kalle det for spilleavhengighet. Spilleren selv kan ha en helt annen oppfatning av sin spilleatferd enn eksempelvis pårørende. Det kan være en lidenskapelig interesse, at man investerer mye tid for å hevde seg i konkurransespilling eller en periode i livet hvor man er totalt oppslukt i spill. Det er viktig å presisere at avhengighetsbegrepet tilsier en alvorlig tilstand, som innebærer at man er ute av stand til å kontrollere tidsbruken på spill over tid og at summen av negative konsekvenser dominerer spillerens liv – samt at spillingen opprettholdes på tross av de negative konsekvensene.

 

Ønsker diagnosen velkommen

Dataspillavhengighet er, som andre avhengigheter, ofte sammensatt. Depresjoner, traumer, angst eller sosiale utfordringer kan ligge til grunn for å bruke mye tid på spill. En grundig kartlegging av tilleggsproblematikk er viktig for å vite hva man skal behandle. Kriterier som må oppfylles for å kunne sette diagnosen er at spilleproblemet i alvorlig grad hindrer den enkelte i å fungere personlig, sosialt, på skolen, på jobb eller på andre områder, og at symptomene skal ha vart, eller vært tilbakevendende, i minst ett år.

Dataspillproblematikk har eksistert over flere år uten at vi har hatt noe diagnose på det, noe som har gjort det utfordrende å søke hjelp. Med en diagnose vil det nå bli enklere for både problemspillere og henvisende instans å søke tilrettelagt hjelp. Dataspillavhengige har tidligere ofte fulgt parallelle behandlingsforløp som pengespillavhengige, men nå må det tilrettelegges for mer spesialiserte forløp. Sett i lys av henvendelser til Hjelpelinjen, brukerorganisasjoner, lavterskeltilbud og spesialisthelsetjenesten vet vi at flere har behov for hjelp. Av den grunn ønsker vi diagnosen dataspillavhengighet velkommen.

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
skinbetting
3Magnus Eidem

Magnus Eidem15. oktober 20171 Kommentar

Skinbetting – en ny type spillhverdag?

Når vi snakker om spilleproblemer skiller vi ofte mellom penge- og dataspillproblemer. I den senere tid har imidlertid dette skillet blitt noe mer uklart.  Såkalt «skinbetting» illustrerer denne utviklingen, dette er gambling som tar utgangspunkt i et av verdens mest populære dataspill; Counter-Strike: Global Offensive (CS:GO).

 

Markedsverdi og eksklusivitet

I CS:GO, som er et førstepersons skytespill, er «skins» virtuelle gjenstander som kan tilegnes i spillet. Skins er kosmetiske oppgraderinger som gir nytt utseende til våpen og utstyr; kort fortalt blir geværet eller kniven din dekorert med ny farge og nytt mønster. Det er ikke snakk om å kjøpe seg bedre våpen eller andre fordeler i spillet, det er kun snakk om visuelle egenskaper som gir spilleren status. Skins har en reell markedsverdi og det er eksklusiviteten som avgjør verdien. Det er ikke uvanlig at sjeldne skins koster tusenvis av kroner. Skins kan skaffes på flere måter; de kan finnes i spillet, vinnes i turneringssammenheng, utveksles mellom spillere eller kjøpes og selges på internett. Facebook og streamingsider som Twitch er arenaer der kjøp og salg følges, diskuteres og foretas.

I jakten på det kostbare virtuelle ekstrautstyret kan spillere også ty til gambling og det er altså dette vi kaller skinbetting. Dette innebærer at spillere satser skins med tilsvarende verdi, og utfallet på hvem som vinner avgjøres gjennom rene tilfeldighetsspill, slik som myntkast. Ofte er det snakk om store beløp og hurtige trekninger. Kombinert med en stor interesse for CS:GO er det gode grunner til å tenke at dette spenningsaspektet står sterkt i skinbettingen. Både forskning og erfaringer fra behandling av spilleavhengighet viser at nettopp spill med hyppig frekvens er de potensielt sett mest avhengighetsskapende. Veien er kort til flere klassiske kognitive feilslutninger som kan opprettholde den problematiske spillingen; har du vunnet vil du spille videre for å vinne mer, har du tapt vil du spille videre for å vinne tilbake det tapte. Denne dynamikken kjenner vi godt fra spill på Online Casino, noe majoriteten av de som søker hjelp for spilleavhengighet sliter med.

 

Påvirket livet i negativ retning

Våren 2016, da jeg fortsatt jobbet med behandling av spilleavhengige, møtte jeg for første gang en «skinbetter» i behandling. Det var en ung mann som forklarte at skinbettingen hadde gått for langt og han trengte hjelp til å komme seg ut av det. Konsekvensene han opplevde var tilsvarende tradisjonelle pengespillproblemer, det påvirket hele livet negativt. I tillegg til store økonomiske utfordringer gikk det ut over både relasjoner, arbeidsforhold og psykisk helse. Det å være hektet på gambling i CS:GO er det samme som å være hektet på Online Casino, hevdet han. Han snakket av erfaring; tidligere hadde han hatt problemer med nettbaserte gevinstautomater.

I behandlingen kom det fram at han også hadde spilt CS:GO på et høyt nivå. I den senere tid hadde han sluttet med selve dataspillet fordi gamblingen med skins tok overhånd. Han beskrev at skinbetting var enormt og helt ute av kontroll – i tillegg til at det retter seg mot unge mennesker.

 

Kan dataspillingen innebære utstrakt pengespill?

Som andre nettbaserte pengespill, er også skinbetting svært tilgjengelig. Det er lett å overføre penger med Vipps eller andre digitale betalingsløsninger, noe som samtidig gjør transaksjonene mindre synlig og vanskelig å oppdage for de nærmeste. Sett med et pårørendeperspektiv kan det også være vanskelig å oppdage at dataspillingen kan innebære utstrakt pengespill. Dataspill kan for enkelte være en kilde til bekymring og problemer i seg selv, men legg til de økonomiske utfordringene vi kjenner fra pengespillavhengighet og omfanget av negative konsekvenser blir betydelig større.

Et annet problematisk aspekt ved skinbetting er at det foregår via nettsider som ikke opplyser om nasjonalitet, eierforhold eller informasjon om hvem som står bak. Skinbetting er på ingen måte regulerte spill som forholder seg til lovverk eller spillmyndigheter. Siden det heller ikke er krav om ID for å delta, er det grunn til å frykte mørketall hva angår unge mennesker med denne typen spilleproblemer. Om vi skal forstå utviklingen og forebygge spilleproblemer, er det en forutsetning at foreldre, skole, arbeidsliv, støttegrupper og hjelpeapparatet er oppdatert på spillkultur og kjenner til gråsonene mellom gambling og gaming. Her er det rom for å utvikle et usunt forhold til pengespill i ung alder, noe som kan være starten på spilleproblemer man drar med seg videre inn i voksenlivet. Kulturdepartementet har ifølge Stortingsmelding 12 «Alt å vinne, ein ansvarleg og aktiv pengespillpolitikk» (2016-2017) bedt Lotteritilsynet sette ned en tverrfaglig gruppe som skal følge utviklingen av denne type spill. I mellomtiden bør hjelpeapparatet forberede seg på flere henvendelser knyttet til problemer rundt skinbetting.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Fem tips
10Einar Nilsen

Einar Nilsen12. februar 2017Legg igjen en kommentar

Fem gode tips til årets helsefremmende arbeid

Stadig møter jeg Akan ressurspersoner som føler seg litt alene i bedriftens rusforebyggende arbeid, de vet ikke helt hva de skal finne på. Store budsjetter har de som oftest heller ikke, og antall rus- og avhengighetsforebyggende aktiviteter blir et fåtall. Er du en av dem som trenger inspirasjon? Her får du fem konkrete, kostnadsfrie tips til hva du kan sette på årets agenda.

 

Dilemmaverktøy

Dilemmaverktøy består av filmer og diskusjonstemaer, samt tips og råd knyttet til dilemmaer som omhandler arbeidsrelatert alkoholkultur og bakrus. Dette verktøyet hjelper ledere og ansatte med å reflektere rundt firmafester, bakrus, påvirkning og samtalen. Verktøyet gir også tips og råd om hvordan håndtere vanskelige situasjoner knyttet til alkoholbruk. Om ikke lenge utvider vi verktøyet til å omhandle spill og medikamentbruk også, så følg med!

Dilemmaverktøy finnes i online-versjon og til nedlastning, og er laget for å kjøre i grupper for å sette i gang refleksjoner og diskusjon.

 

Dialogverksted

Dialogverksted er en måte å diskutere virksomhetens alkoholkultur på, hvor kulturen vurderes i et helse-, miljø-, sikkerhet- og omdømmeperspektiv. Et fargekart genereres på slutten av diskusjonen og viser eventuelle risikosituasjoner.

Dialogverksted kan gjennomføres avdelingsvis, eller med mindre grupper av ansatte med samme rolle eller arbeidsoppgaver. Gruppen blir først enig om å diskutere noen situasjoner hvor det drikkes alkohol sammen i regi av jobben. Deretter skal gruppen vurdere alkoholbruken i de valgte situasjonene ut fra ulike perspektiv som alkoholkonsum, drikkeforventning, fellesskapsfølelse, bedriftens omdømme, kvalitet på arbeidet dagen derpå, sikkerhet og sensitiv informasjon, og til slutt familie og fritid.

Den samlede vurderingen vil vise seg som et fargekart, hvor fargene indikerer hvordan de ansatte opplever alkoholkulturen, og gir innspill til eventuelle behov for justeringer.  Tanken bak Dialogverksted er at bedriftens sosiale situasjoner skal bli enda hyggeligere og mer inkluderende. Du kan lese mer om Dialogverksted og laste ned programmet her.

 

Balance

Balance er et internettbasert program og et helsefremmende tilbud til dem som vil sjekke, og eventuelt justere, sine alkoholvaner. Programmet øker bevisstheten rundt eget alkoholinntak, og kan bidra til å endre risikofylt konsum for de som har behov for det. Dersom alkoholvanene er OK, tilbyr Balance også et programspor med råd og øvelser for hvordan takle stress og ha det bedre i hverdagen. Her finnes det med andre ord noe for enhver smak. Balance-programmet har dokumentert effekt.

Balance er kostnadsfritt, lett tilgjengelig, og kan kjøres hvor som helst ved bruk av PC, nettbrett eller smarttelefon. Det kreves kun en nettleser, tilgang til internett og at virksomheten du jobber i inngår en avtale med Akan kompetansesenter om bruk av programmet.  Vi hjelper deg også med markedsføringsmateriell og tips til hvordan du kan implementere dette på best mulig måte på din arbeidsplass.

 

Jeg Spiller

Jegspiller.no er et digitalt program som gir brukeren mulighet til å teste seg selv og sitt forhold til data- og pengespill. Dersom brukeren ønsker det, vil programmet også kunne gi masse nyttig informasjon om data- og pengespill og brukeren får mulighet til å følge med på egen spilling over tid.

Før lansering testet vi programmet på ansatte i en stor bedrift, og fikk strålende tilbakemeldinger.

Verktøyet er utviklet av Akan kompetansesenter, med finansiering fra Lotteritilsynet. Vår målsetning med programmet er å bidra til forebygging av problemer knyttet til penge- og dataspill ved å gjøre relevant informasjon tilgjengelig.

 

Web-appen «Akan på 1-2-3»

Dette er kompetansesenterets nyeste tilbud i verktøykassa. Web-appen skal gi konkrete svar om/når en leder står midt i en vanskelig situasjon, f.eks. en påvirket ansatt på jobb. I kort tekst gis også informasjon om hvordan man kan følge opp enkeltpersoner til endring.

Web-appen gir også gode innspill til hvordan bedriften med enkle grep kan forebygge at slike situasjoner oppstår.

Vår web-app lastes ned på mobil via www.akanapp.no , og egner seg ypperlig for alle typer bransjer, små og store bedrifter.

Thats it!  Fem helt konkrete og kostnadsfrie forslag til aktiviteter for året. Flere og flere bedrifter oppdager nytten av å bruke disse verktøyene. Nå er det kanskje tid for at virksomheten du jobber i tar i bruk ett eller flere av dem? Ring oss på: 22 40 28 00. Vi gleder oss til å høre fra deg!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Dataspill
12Jarle Wangen

Jarle Wangen29. januar 2017Legg igjen en kommentar

Han har bare fått kjeft for dataspilling. Nå skal jeg gi han ros!

Utrolig, men sant – det gikk ganske bra. Nå er de på vei inn i pensjonistenes rekker alle sammen. Ganske kule er de fremdeles.  Det kommer til å bli spilt mye bra musikk på sykehjem og eldreboliger i de kommende årene – vi snakker om Beatles og Rolling Stones. Tror det det kan bli ganske høyt også.

Hvem hadde trodd dette? Foreldregenerasjonen var livredd. Samfunnet kom til å gå i opp i sømmene. Gutta hadde hår som rakk til nedfor øyenbrynene – en styggedom som viste vei inn i moralsk oppløsning av samfunnet.  Mange ble til og med politisk aktive og ønsket noe annet enn det de oppfattet at den stivbeinte etterkrigsgenerasjonen sto for. Peace and love. Flower power.

Uansett, normoppløsning var det, dette kom ikke til å gå bra. Utgangspunktet var sannsynligvis frykten for det nye og ukjente.

Hvorfor denne assosiasjonen?   Jo, fordi jeg synes jeg ser noe av det samme i forhold til et fenomen i dagens oppvoksende slekt.  De er jo bare opptatt av facebook, sosiale medier, nettbruk og dataspill. De snakker jo ikke sammen, sender bare meldinger og oppdateringer med bilder. Hvordan i all verden skal dette gå?(hørt den før) Eller det verste av alt, de bruker tid, mye tid, på dataspill. Huff og dobbelthuff, noe så fælt! Drap og skyting og nei takke meg til en bok av Jo Nesbø (bestialitetens mester? neida, høykultur!).

Noen av oss «gamliser» sliter rett og slett med å forstå dagens unge, det også være seg unge arbeidstakere.

En bedrift jeg nylig besøkte beskrev sin kultur på følgende måte: Halve bedriften er godt voksne på vei inn i pensjonistenes rekker. De har jobbet der i mesteparten av sitt yrkesliv. Den ander halvparten er unge nyansatte som fyller opp. «Vi sliter med å forstå hverandre», var et utsagn.  Sterkt overdrevent, mente jeg, fordi det handler vel strengt tatt om å snakke sammen på en nysgjerrig, ikke- fordømmende, måte. Snakke om forskjellene – noe som kanskje til og med kan føre til noe gøy.

I dag er dataspill blitt verdens kanskje mest voksende idrett, vi kan se det på TV, det spilles turneringer og det er høy aktivitet i sosiale medier. Et stort teleselskap er hovedsponsor for norsk turneringsspill. Mange av de unge jeg treffer er temmelig lei av de såkalte voksnes fordømmelse av aktiviteten. Det har faktisk gått så langt at de har fått piggene ut bare noen utenfor kulturen deres nevner ordet dataspill som problematisk. «Dere aner ikke hva dere snakker om!», er kvedet.

Dessverre har det gått så langt at vi i Akan har fått litt kjeft av aktive unge spillere fordi vi tilbyr forebyggende verktøy, der vi prøver å fange opp de som av en eller annen grunn har fått et usunt forhold til spill. De føler at dette er med på og øke den allerede stigmatiserende diskursen de opplever foregår.  Et både spennende og frustrerende utsagn for oss som jobber med dette.

Det vi i hvert fall vet er at en dyktig konkurransespiller bruker hundrevis av timer på å opparbeide de ferdighetene som skal til – strategisk tenking, kommunikasjon, beherske teknologien osv. Det var derfor ganske gripende å høre en far fortelle om sine to sønner under en kveldsaktivitet som Akanutvalget i en bedrift hadde invitert til. Dette var en forelesning om nettopp dataspill, generasjonskløfter og hvordan en famille bør forholde seg til dette. Foreleseren var en dyktig terapeut som jobber med dette til daglig. Etter å ha blitt fortalt hvor dedikert og dyktig en dataspiller kan være, og hvilken ressurs han eller hun kan bli for arbeidslivet, kom faren med sin historie:

«Min ene sønn har alltid vært flink til å spille fotball, han har alltid fått støtte og ros. Min andre sønn er en ivrig dataspiller, han har bare fått kjeft… Nå skal jeg hjem og gi ham ros».

En ganske emosjonell opplevelse fra en tydelig preget far.

Det var ikke alle fra Beatles-generasjonen som klarte seg bra. Noen begynte å eksperimentere med rusmidler og mistet grepet på livet. Likevel var det heldigvis ikke så mange. Vi i samfunnet har prøvd å hjelpe og støtte de som faller utenfor, en viktig verdi for oss.  Det er klart at noen ikke klarer den nye elektroniske hverdagen, den kan bli et surrogat for andre ting. Dataspill kan være selvmedisinering for enkelte – en flukt i fra en virkelighet som ikke alltid fungerer.  Vi skal være der og prøve å fange opp, hjelpe og forstå.

Vi må ikke la frykten for det ukjente legge all historisk erfaring og fornuft i skuffen.

Utrolig, men sant – det kommer til å gå bra.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
player
23Pål Henrik Kristiansen

Pål Henrik Kristiansen10. juni 2016Legg igjen en kommentar

How to be a player

Sommeren er her for fullt. Lettkledde mennesker i parken, på strendene og i gatene. Spørsmålet som alle lurer på er selvsagt: «How to be a player»? Om du hittil trodde denne bloggen skulle handle om grisete sjekketriks tar du inderlig feil. Vi lanserte nemlig verktøyet www.jegspiller.no i forrige uke.

Få vil kunne motsi at det å ha oversikt over sine egne spillvaner er særdeles attraktivt. Vårt nye verktøy hjelper deg med nettopp dette. Enten om du er veldig aktiv på nettspill, eller om du sitter foran din stasjonære pc, helt oppslukt i en fantasiverden bedre kjent som World of Warcraft.

Kort fortalt er www.jegspiller.no et verktøy for å lære mer om spillproblematikk, gi indikasjon på om arbeidstakeren selv har spillproblemer, samt informasjon og veiledning om hvordan dette kan håndteres.

Når det gjelder å være en player tenker du kanskje at det er vrient å sjonglere flere ting på en gang. Tvil ikke, mange har en hektisk hverdag og dette bidrar ikke til å gjøre det mer hektisk. Dette verktøyet er helt gratis, og alt du trenger å gjøre er å sende ut lenken www.jegspiller.no til alle dine ansatte, så kan de gå inn helt på egenhånd og selvsagt helt anonymt.

Men er det ikke risikabelt å ha flere jern i ilden på samme tid? Neida, Jegspiller.no kan enkelt brukes alene eller i tillegg til virksomhetens øvrige rusforebyggende tiltak. I løpet av de siste årene har Akan kompetansesenter utviklet flere lavterskeltilbud som enkelt kan brukes om hverandre. Begynner bedriften helt på scratch, kan eksempelvis dilemmaverktøyet brukes, noe som kan resultere i at dere lager noen enkle kjøreregler for rus- og spill. Balance kan brukes om dere ønsker å tilby en sjekk av de ansattes alkoholvaner og oppfølging til de som måtte trenge det. Jegspiller.no føyer seg godt inn i rekken av konkrete verktøy som enkelt, og kostnadsfritt, kan brukes av virksomheter i alle bransjer.

Så hva venter du på? Klikk deg inn på www.jegspiller.no i dag!!!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
21Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng13. november 2015Legg igjen en kommentar

Nye tider – nye trender – ny Veileder

I dag er vi stolte av å lansere vår nye «Veileder i Akan-modellen»! Veilederen er en revidert og forkortet utgave av den tidligere Metodepermen som beskriver forebygging og håndtering av rus- og spillproblematikk i arbeidslivet etter Akan-modellen.

Ny forskning og nye erfaringer, endringer i arbeidslivet generelt, og utvikling av ledelse og HR spesielt samt ny teknologi, har utfordret noen elementer i Akan-modellen som har ført til behov for justeringer og tilpasninger. Erfaringene og kunnskapen vi har tilegnet oss via tett dialog med bedrifter, har ført til behov for å justere noen faglige begreper samt våre anbefalinger med tanke på organisering av det forebyggende arbeidet, advarselssystemet og oppbevaring av dokumenter. Den grunnleggende verdien i Akan-modellen som handler om partssamarbeid og det å tilby ansatte med rus- eller spillproblematikk hjelp og støtte, står fortsatt stødig.

I revisjonsarbeidet har vi hatt tett samarbeid og konstruktiv dialog med staten (SIRUS), NHO og LO. Staten har via SIRUS bidratt med relevant og oppdatert forskning. NHO og LO har diskutert innholdet internt, samt gjennomgått de juridiske perspektivene.

Ulike bedrifter = ulike policyer
I Veilederen legger vi større vekt på å oppfordre den enkelte bedrift til selv å diskutere holdninger til hva som er akseptabel bruk av rusmidler og spill, og hva som er uakseptabel bruk. Å diskutere «Hvordan ønsker vi å ha det hos oss?» er et enkelt og effektiv grep for å bygge kultur. Slike diskusjoner kan gjennomføres i ulike fora i bedriften og bidra til å sette temaet på agendaen. En policy vil variere ut ifra bedriftens størrelse, bransje, kultur, verdiplattform, yrkesgrupper og arbeidsoppgaver som utføres der. Av den grunn vil reaksjoner og konsekvenser av brudd på policy også variere noe ut ifra en helhetsvurdering, men ved å beskrive reaksjoner i forkant, opplever både ledere og ansatte trygghet og forutsigbarhet. «Det var enklere for meg å reagere med en gang ettersom vi hadde diskutert dette i forkant» hører vi leder ofte si.

Fra «advarselssystem» til ulike reaksjoner basert på en helhetsvurdering
Fra å snakke om «advarselssystemet» som innebar første advarsel ved første brudd, så andre advarsel ved andre brudd og valget mellom en Akan-avtale og ordinær personalsak, beskriver vi nå ulike «reaksjonsformer ved brudd». En reaksjon må henge sammen med avviket eller bruddet, og vil variere fra samtale, hjemsendelse, advarsel eller i ytterste konsekvens oppsigelse. Uansett må det foretas en helhetsvurdering på bakgrunn av situasjonen. «Advarselssystemet» kunne oppfattes noe rigid og som en saksgang som måtte følges uansett. Noen arbeidsgivere har stilt spørsmål om dette undergraver leders styringsrett i særlige alvorlige tilfeller? Vårt svar til det er naturligvis at Arbeidsmiljøloven og leders styringsrett gjelder uansett.

Når vi nå sier «ulike reaksjonsformer ved brudd» i stedet for å snakke om «advarselssystemet» understreker vi at den enkelte bedrift på forhånd må beskrive hva som er akseptabelt og uakseptabelt når det gjelder rusmidler og spill, og samtidig beskrive hvordan brudd skal håndteres. Det vil være ulikheter i hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt basert på arbeidsoppgaver, risiko, yrkesgrupper, lovverk m.m. Ingen saker er like, og det må derfor foretas en helhetsvurdering av hva slags reaksjon som er best egnet. Likevel understreker vi at formålet med å bruke Akan-modellen fortsatt er at man ønsker å tilby hjelp før ansettelsesforholdet vurderes.

Fra sletting av dokumenter til elektroniske personalarkiv
De fleste virksomheter har i dag elektroniske personalarkiv og dette utfordrer muligheter til å makulere dokumentasjon i Akan-saker, altså advarsler og Akan-avtaler. Av den grunn henviser vi nå til Personopplysningsloven og oppfordrer den enkelte virksomhet til å utarbeide gode rutiner for oppbevaring av dokumenter og innsynsrett.

I vår daglige dialog med bedrifter erfarer vi at det er mange måter å løse dette på: Noen virksomheter vi har kontakt med velger fortsatt å oppbevare denne type dokumentasjon i papirformat innelåst i et arkiv, med mulighet for å makulere når Akan-avtalen avsluttes. Dersom Akan-avtalen brytes og saken behandles videre som en ordinær personalsak, fører de dokumentasjonen inn i det elektroniske personalarkivet. Andre bedrifter fører alt elektronisk og lager en rutine på at det noteres at Akan-avtalen er overholdt og avsluttet. Poenget er at dette kan løses på ulike måter så lenge det lages gode og sikre rutiner som ivaretar vedkommende og den sensitive informasjonen som følger av situasjonen.

Til slutt har vi valgt å ikke trykke Veilederen i papirformat, men la den ligge på nettsiden vår i et lese- og utskriftsvennlig format. Det gir oss muligheten til å oppdatere den jevnlig med ny kunnskap, nye verktøy og ikke minst spare noen trær. Veilederen er et levende dokument som vil gjennomgås og revideres med jevne mellomrom. Vi tar gjerne innspill fra dere slik at den kan forbedres ytterligere ved neste revisjon.

Veileder i Akan-modellen.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
stopp
1Ingjerd Meen Lorvik

Ingjerd Meen Lorvik30. april 2015Legg igjen en kommentar

Når arbeidsgiver sier stopp, kan snuoperasjonen starte!

Tenker du av og til på hvor viktig arbeidsplassen din er for deg? Har du noen gang vært redd for at kolleger skulle oppdage ting ved deg som ikke måtte komme ledelsen for øye- eller øre og som du gjør store anstrengelser for å skjule? Som du benekter om du blir konfrontert med det? Ville du vurdere å gjøre noe med det dersom arbeidsgiver pekte på at du hadde et problem som var uforenelig med utførelsen av jobben din?

Jobben er utvilsomt et av de viktigste livsområdene for de av oss som er så heldige å ha en. Jobben er så og si grunnlaget for vår økonomiske eksistens, for familiens trygghet, for selvrealisering og sosialt samvær om vi er så heldige å ha en jobb som byr på det. Er det imidlertid noe som truer sikkerheten om at jobben er trygg skaper det angst og uro. For en som regulerer følelser med å drikke for mye alkohol, dope seg ned med medikamenter eller forsvinne inn i «spilleboblen» med ukontrollert penge- eller dataspill er oppskriften for å slippe unna angst og uro nettopp mer av den samme lindrende aktiviteten. Helt til katastrofen kommer, helt til noen setter foten ned og sier: Dette går ikke lenger! Slik kan vi ikke ha det! Slik kan du ikke holde på!

Som mangeårig behandler i rusfeltet er det min erfaring at denne «noen» som setter foten ned for mange av mine pasienter har vært arbeidsgiver. For en med avhengighetsproblem er det bra at arbeidsgiver tar tak og setter foten ned. Arbeidsgiver har autoritet. Arbeidsgiver kan ikke feies av banen slik ektefelle eller foreldre kan. At nettopp arbeidsgiver tar tak i problemet kan bli et vendepunkt som får et skjult og skambelagt problem ut i åpen samtale og dialog. Det kan bli starten på en snuoperasjon. At jobben setter foten ned og krever at de uheldige konsekvensene på jobb av rusmisbruket, medikamentforbruket eller spilleproblemet må opphøre, kan skape en god motivasjon for min pasient til å gjøre en forandring i livet.

Som behandler inviterer jeg arbeidsgiver inn og jeg er jeg alltid glad for tydelig tale. Tydelig tale fra arbeidsgiver om hva som er uakseptabelt på jobb, hva som må endres og hva som er kravene når pasienten skal tilbake på jobben, om de har vært sykmeldt en periode. Samtidig er det nødvendig å diskutere og finne fram til gode og støttende hjelpetiltak for at pasienten skal klare det. En Akan-avtale kan være et slikt tiltak som tilbyr både oppfølging, støtte og som også setter tydelige grenser.

I spesialisthelsetjenesten bruker vi å si at: «Å unnlate å ta tak i noens avhengighetsproblem er å hjelpe dem lenger nedover.» Det vil vi jo ikke. Arbeidsplassen er en viktig aktør for en person med et avhengighetsproblem. At arbeidsplassen setter foten ned kan bli et livsviktig vendepunkt og starten på den snuoperasjonen som er helt nødvendig.

 

INGJERD MEEN LORVIK

Seniorrådgiver, psykologspesialist Borgestadklinikken

Leder Norsk Forening for Spillproblematikk

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Adventslys
21Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng5. desember 2014Legg igjen en kommentar

Ett lys for arbeidsglede

Sist søndag tente vi det første adventslyset. «Det tennes for glede, mamma» sa mine to håpefulle, idet de skjønte at jeg hadde glemt adventsverset.

Det nærmer seg jul og avslutning av 2014, som for min del har vært det mest hektiske, arbeidskrevende, utfordrende og spennende året noen gang. Idet fyrstikken tok fyr, og det første adventslyset ble tent, tenkte jeg at jeg aldri må glemme gleden ved jobben min, selv i de mest intense periodene. Arbeidsglede altså. Og med arbeidsglede tenker jeg på hva som gjør at jeg hver dag gleder meg til å gå på jobb, og på mine verdier for jobben jeg gjør som rådgiver i Akan kompetansesenter.

I går holdt jeg kurs for en liten eksklusiv gjeng med ledere et sted på Vestlandet. Jeg lot deltakerne bestemme agendaen, og de ønsket blant annet å lære mer om spillproblematikk. I det jeg snakker om dataspill understreker jeg at de kanskje ikke har kolleger som spiller så mye dataspill at det påvirker jobben, men at de høyst sannsynlig har noen kolleger som er foreldre til barn som spiller så mye dataspill at det påvirker familierelasjonen og skolearbeid.

Ørene spisses, øynene er store og jeg forstår at temaet interesserer. Godt ut i et resonnement heves en arm og mannen foran meg forteller at han vil dele noe med oss. «Jeg har vært i denne situasjonen» sier han med en ro og trygghet i stemmen, som om det var det mest naturlige i verden. «Min sønn ble så oppslukt i World of Warcraft da han var 16 år at det gikk utover vår familie og jobben min. Jeg ble sykemeldt tilslutt, jeg» sier han. «Husker dere ikke det da?» Det gikk et lite gisp gjennom forsamlingen, og han la til: «Dagene var preget av krangel og mas. Mellom oss som foreldre og han, og mellom meg og konen min. Vi visste til slutt ikke hva vi skulle gjøre så vi kontaktet de vi trodde kunne hjelpe oss; familieterapeut, psykiatrisk ungdomsteam og skolehelsetjeneste. Etter mange samtaler og nesten to år med spill som det eneste vi snakket om kom redningen» sier han. «Han fikk jobb. Da falt alt på plass for han og for oss.»

Deltakerne kjente hverandre godt. De har jobbet sammen lenge. Men dette var nytt for de fleste i rommet. De roser han for åpenheten. For å dele sine erfaringer med oss. De klemmer og tar vare på hverandre. Og jeg takker han spesielt fordi slike historier gir tyngde og troverdighet til min kunnskap og jobb.

Så hvor er sammenhengen her? Og hvordan kan jeg gjøre andres sårbarhet til min arbeidsglede,  tenker du sikkert nå? Vi må tilbake til verdiene. Hvis det vi gjør med Akan-arbeidet bidrar til å øke forståelse, kompetanse og åpenhet om medarbeideres rus- og spillproblematikk, og ikke minst når det gjelder pårørende, er det verdt å være sliten når året går mot slutten og juleferien nærmer seg. Hvis noen får støtte og hjelp fordi Akan-arbeidet i virksomheten bidrar til åpenhet og kompetanse, berører det meg og gjør meg glad.

Det nærmer seg andre søndag i advent. Da skal jeg tenne to lys. To lys for håp og glede

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter