Pårørende

tillit
15Ine Weum

Ine Weum11. oktober 2017Legg igjen en kommentar

«Å bry seg betyr ikke å være hjelper uten grenser»

Et sitat av nylig avdøde Per Fugelli, fra en kronikk der han fortolker det han kaller «Gudestoffet» tillit. Tillit som det viktigste grunnstoffet som holder oss sammen. Selve limet i en relasjon og et forhold, og en helt grunnleggende verdi for å skape trygghet og åpenhet. Tillit krever begge parters innsats, og er menneskets følelse av at andre er å stole på, sier Fugelli (Sykepleien.no, 2011/6). Min erfaring er at problematisk rusmiddelbruk ofte fører til tillitsbrudd i relasjoner. Det kan handle om at forventninger ikke innfris, eller følelser som belastes. Tillitsbrudd skaper uendelig mange følelser som vi mange ganger har vanskelig for både å forstå og sette ord på.  Gjennom Akans veiledningstelefon har vi daglig samtaler med mennesker som ønsker råd og veiledning i møte med rusmiddelproblemer. Mye tenker jeg handler om relasjoner som lider under svekket tillit. Å få litt hjelp til å sette ord på det man ser, opplever og føler, bidrar ofte til at man får det ekstra motet som skal til for å bry seg og ta nødvendige grep i situasjonen.

 

Ansvarliggjøring

Rusmiddelbruken kan i blant bli årsaken som fraskriver ansvar for handlinger. Vi kjenner begrepet «fylla har skylda». Det gjelder ikke i trafikken. Men heller i relasjoner. I trafikken har vi klare regler, og konsekvenser ved brudd på promillegrensen. I arbeidslivet er det også enighet om at ruspåvirkning på jobb ikke er greit. Og holdningene blant ansatte er at arbeidsplassen bør ha policy for rusmiddelbruk i jobbsammenheng.  Det viser seg at klare grenser både forebygger og bidrar til at det er lettere å reagere og håndtere problemer. En god policy bidrar til en positiv sosial kontroll, som betyr at vi ser og blir sett. Et rusproblem deles av flere, og løses derfor også best ved at de som berøres reagerer. I ansvarliggjøring ligger muligheten til å bry seg og ta grep. «Et rusproblem er et problem når bruk av rusmidler virker forstyrrende på oppgaver og funksjoner som skal ivaretas i familien eller på jobben. Når følelsesmessige bånd mellom mennesker belastes og forstyrres av rusmiddelbruken. Når bruk av rusmidler får helsemessige konsekvenser». I Akan bruker vi denne definisjonen fordi den tydeliggjør at et rusproblem handler om relasjoner, det sosiale i tillegg til et helseproblem. Flere involveres i et rusproblem. Det er en hjelp i at de som involveres bryr seg på en ærlig, tydelig og empatisk måte. Ved å sette ord på fakta, hvordan man opplever det, har det, og hva man trenger, klargjøres ofte situasjonen både for en selv og den andre. Mye handler om tidlig å gi uttrykk for hva som er greit og ikke, og gjerne dele ansvaret med mål om å gjenvinne tillit. Fugelli sier i sin kronikk (2011/6) at tillit skapes gjennom å bry seg og dele makt. Makten deles mellom den som vil hjelpe og den som trenger hjelp.

 

Delaktighet

Hvorfor drikker Jeppe? Holbergs komedie fra 1722 viser oss at Jeppe drikker, men forklarer ikke hvorfor. Komedien gir rom for tolkninger og er like aktuell i dag som den gang. I møte med et rusmiddelproblem er det greit for de som berøres å ta tak i konsekvensene ved bruken. Å sette ord på konsekvensene ved problematisk rusmiddelbruk, bidrar til å involvere den det gjelder uten å diagnostisere eller være opptatt av årsak. De som er involvert deler problemet, enten det handler om oppgaver som ikke utføres tilfredsstillende, følelser som belastes eller forventninger som ikke innfris. Hva er problemet, hva må gjøres og hva kan begge bidra med for å løse problemet? En slik klargjøring gir ofte en god start på en endringsprosess. Prosessen krever begge parters innsats, og delaktighet er like viktig som opplevd ansvar og fordeling av makt. Å bry seg, handler om ekte interesse og medfølelse og er en sikker kilde til tillit sier Fugelli (2011/6). Diagnose og årsak blir en vurdering for legen.

 

Motivasjon til endring

Endring krever innsats. Fra begge parter som ønsker endring. I samtaler med pårørende, ledere, kollegaer og den som har et problematisk rusmiddelbruk, handler mye av samtalen om å kartlegge situasjonen, sette ord på følelser og se sammen på muligheter til endring. Noe handler om hjelp til å sette grenser. Å belyse behovet for ansvarliggjøring, delaktighet for å gjenvinne tillit i slitne relasjoner. Ofte trenger begge parter hjelp og motivasjon for i det hele tatt å skape rom for endring. Motivasjon og hjelp til å bygge en god arbeidsallianse, som starten på en god endringsprosess. Finne frem til hvem som kan bidra med hva, mot felles mål. Endring kan ta tid, om det handler om å gjenvinne tillit. Men når noe er problematisk i en betydningsfull relasjon, er innsatsen verdifull. «Tillit følger av klare grenser. Grenser for forventninger og grenser for muligheter. Realitetene kommanderer oss til å være ærlige og holde løfter» (Fugelli, 2011). Fugelli var en kjent og kjær lege og professor i sosialmedisin. Han døde for en knapp måned siden (13.9.17), men hans kunnskap, erfaringer og kloke betraktninger om grunnleggende verdier deler jeg gjerne videre.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
9Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl22. august 2017Legg igjen en kommentar

Snakke meg naken

«Du kan jo fortelle de andre hvor du har vært så det ikke blir noen rykter», sa sjefen min da jeg var tilbake fra behandling og hadde signert Akan-avtalen min. Men jeg var ikke klar, jeg var enda redd og hadde fått beskjed om at 90 % av jobben starter når man forlater behandling (jeg skulle bli veldig busy fremover med andre ord). Skammen var enda rå, selv om den var bearbeidet og jeg var bare ikke klar for å dele det som i så mange år var min største hemmelighet. Det skulle ta to år (mest vanlige levetid for en Akan- avtale) før jeg turte å fortelle mine kolleger.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg nå, fire år siden jeg nådde min bunn, får være en av Akans «historier fra virkeligheten». Det var aldri min plan å stå frem, men det ble bare slik. Det gir meg mye å kunne formidle håpet, samtidig som jeg også vet jeg ikke må utlevere meg helt. Det er en balanse man må finne ut av selv. For mange av oss er rusfrihet noe vi må jobbe med hver eneste dag og det er viktig å kjenne på sine egne grenser.

Jeg skjønner sjefens forslag godt. Jeg kom tilbake etter mer enn to måneder borte, klar i blikket og til og med litt brun. En sykmelding kan nok ofte bli mistenkt for en sydenferie – og så starter baksnakkingen. Jeg følte dog at jeg hadde gode grunner for å holde på hemmeligheten min litt til. Fallhøyden var vel min største grunn å stå frem for senere å kanskje få et tilbakefall kort tid etter hadde knust meg, og skammen som følger med hadde vært vanskelig å leve med. Selv de uten mye kunnskap om rus kjenner nok til utrykket « å sprekke», og jeg tror det ville være naturlig å se etter tegn på dette om jeg hadde en dårlig dag på jobb eller var borte en dag.

Jeg kunne leve med to mennesker som nok så etter tegn på om jeg hadde gått tilbake til gamle vaner, men 19 personer alt i alt derimot ville vært ganske stressende (ikke at disse flotte folkene hadde annet å gjøre enn å følge med på om jeg tok tilbakefall… men du ser poenget?). Mine Akan-kontakter spurte meg flere ganger i starten om det var dager jeg vurderte tilbakefall og det var helt greit: de gjorde jobben sin. Men om alle rundt meg skulle spørre meg om dette hadde jeg nok blitt sint, sur og frustrert. Sinne, sure miner og frustrasjon kunne lett vært oppskriften på den berømte sprekken. Men dette var sånn jeg valgte å gjøre det. Jeg er ingen fasit, bare et eksempel.

Fortelle de andre på jobben gjorde jeg nesten på dagen to år senere. Jeg sov ikke to døgn i forveien, kastet opp rett før og måtte lese opp fra et ark der alt stod skrevet. Det var ikke lett å lese så mye som jeg skalv. Jeg følte jeg snakket meg naken, men frihetsfølelsen når det var over var nesten berusende. Det var mye følelser da og det er det enda, men nå sover jeg søtt og trenger ikke tviholde på et ark for å få frem budskapet. Noen klarer stå frem tidlig, andre aldri. Etter foredrag får jeg ofte betroelser fra de som hører på meg – noe jeg setter utrolig pris på. Det eneste jeg vil si om dette er at ofte var ikke jeg den eneste i rommet med rushistorie. Ikke alle er bare det du ser, men ikke alle velger å dele det ingen vet. På en arbeidsplass er det viktig at det er den ansattes eget, gjennomtenkte valg om man skal fortelle eller ikke.

Tenk litt over det: hvor mange mennesker forteller egentlig om sine sykdommer eller innerste hemmeligheter med alle på jobben? Får man høre en betroelse er det flott, men etter min mening feil å forvente.  En person i en Akan-avtale har allerede måttet åpne seg om det, som for mange er en stor skam, for minst en eller to på arbeidsplassen. For mange er det mer enn nok.

Som tidligere nevnt, dette er mine erfaringer. Jeg snakker ikke for alle som har hatt et rusproblem – vi er like individuelle som Akan-avtalene selv. Men om du som leser dette er uenig eller har et annet synspunkt så fyr gjerne løs i kommentarfeltet! Jeg takker deg bare for at du deler, jeg ❤

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Pårørende
1Bjørn Ole Helliksen

Bjørn Ole Helliksen5. juni 2017Legg igjen en kommentar

Ikke stå alene som pårørende

Veiledningssenteret erfarer at mange pårørende står lenge alene, i en vanskelig hverdag, før de søker hjelp for sin egen del.

Det er vanlig å tenke: det er den som har et rus/psykisk helseproblem som trenger hjelp, ikke jeg som pårørende.

Noen tanker fra en mor:

«Jeg er uendelig takknemlig for at min sønn, NN, endelig er i en behandlingssituasjon. Jeg har tiltro og tillit til behandlingen han får. Ser dette som den lenge etterlengtede redningsplanken og en kjempereise. Faktisk ligger nå hele NNs liv, men også mitt, i spesialisthelsetjenestens hender.

Men likevel bekymrer jeg meg for hva som blir sluttresultatet. Jeg er redd for at alt skal bli som før, og jeg igjen skal ende opp med en uhåndterbar situasjon, helt alene! Dypt fortvilte tanker dukker opp.

Jeg går til grunne hvis NN flytter hjem igjen. Selv om jeg er inderlig glad i sønnen min, blir det for vanskelig. Situasjonen vil igjen vokse meg langt over hodet. Alt vil ganske fort falle tilbake til gamle, inngrodde mønstre, og jeg har ingen mulighet til å gi forsvarlig helsehjelp. Jeg kan ikke sitte med ansvaret alene.

Jeg vet også at jeg går til grunne hvis jeg stenger døren for NN. Jeg makter ikke å stenge min egen sønn, et forsvarsløst menneske, ute fra hjemmet. Jeg synes så inderlig synd på NN, som gjør så godt han kan, men mangler evnen til å forstå verden rundt seg – Han mestrer ikke verden rundt seg.

NN er over 40 år, og han kan ikke ha meg i ryggen for evig. En dag må han klare alt selv, mestre samfunnets oppgaver alene.

Jeg vil gjerne fortsette å bidra i min sønns liv, men på en annen måte enn i dag. Han er jo den nærmeste jeg har.»

Pårørendes liv er sammenvevd med livet til den som har et alvorlig rus/psykisk helseproblem. Pårørende føler seg ofte maktesløse, og opplever håpløshet og meningsløshet.

Veiledningssenteret har lang erfaring med familiearbeid. Senteret ligger i Lørenskog, vis a vis Akershus Universitetssykehus.

Veiledningssenteret legger vekt på å kunne møte pårørende i rolige og trygge omgivelser, og legge til rette for at hver og en kan få snakke om det de har behov for.

Senteret samarbeider med noen nærliggende kommuner, og arrangerer i samarbeid med disse, mestringskurs for pårørende. Samarbeidspartnere er for tiden, Ullensaker Kommune, Lørenskog Kommune og Drammen/Lier Kommune.

Veiledningssenterets tilbud er for alle pårørende på Østlandet. Det finnes veiledningssentre i alle landsdeler, se www.veiledningssenter.no

Tilbudet er faglig og gratis.

«Jeg kan ikke forandre på andre enn meg selv. Dersom jeg forandrer på meg selv, må andre forholde seg til meg på en annen måte.»

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Tillit
9Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl14. mai 2017Legg igjen en kommentar

Tillit smaker bedre enn tequila

I fjor feiret jeg to år som rusfri med en tur til Texas for å besøke venner. Vi dro ut og spiste, og da jeg spurte servitøren om en alkoholfri drink svarte hun uten å blunke «Of course! Are you a friend of Bill too? «. Nei, servitøren og jeg har ikke felles venner, men dette er kode for at man går på AA møter – Anonyme Alkoholikere, som Bill Wilson startet i 1935 (er du venn av Jimmy K derimot er det NA –  Anonyme Narkomane det er snakk om). Jeg var både imponert over at hun var så åpen om sin deltagelse i AA (men så anonym var hun jo ikke akkurat), og at hun jobbet med å servere drinker daglig. Det jeg glemte å spørre, var om arbeidsgiver visste om dette da hun ble ansatt, jeg oppfattet hun som både edru og stolt. En annen herre rundt bordet, som jobbet for et stort firma i Houston, kunne fortelle meg at det ikke er uvanlig å sette på jobbsøknaden at man er i AA i USA. Hans leder var klar over at de 12 trinnene man går gjennom i AA krever både viljestyrke og gir selvinnsikt. Jeg var naturlig nok mektig imponert, og lekte med tanken om at jeg selv kunne føre opp dette på min CV.

En ting er å hjelpe en ansatt som sliter med rus eller spill, men hvordan er det å ansette noen som har hatt et rusproblem?

«Vi starter intervjuet med den nødvendige samtalen», forteller Chris Klemmetvold, gründer og daglig leder for Medarbeiderne, når jeg møter han på deres kontor i Oslo. Medarbeiderne omtaler seg selv som «et snilt lite selskap», som henter glass- og metallemballasje for bedrifter og husstander, og som skaper arbeidsplasser for tidligere rusavhengige. Alle ansatte har rusbakgrunn. Man kan også leie en medarbeider til andre type oppdrag – det virker som det kun er fantasien som setter en stopper. Kanskje du så tilbudet om å leie en rusfri julenisse på Facebook før Jul? Det var Medarbeidernes tjeneste, og noe de mottok en fantastisk respons på. Verdiene er felleskap, ansvar og rammer, og sjefen sier det best «jeg driter i hva du ha gjort før – hva vil du gjøre nå?»

«Skulle jeg få en søknad fra en tidligere rusavhengig, så hadde jeg vært skeptisk», forteller en arbeidsgiver som skal få være anonym. Hvor ligger frykten? For mange er det lite kunnskap om rusavhengighet generelt. «Tenk om de får tilbakefall», sa den anonyme arbeidsgiveren. Men tilbakefall er ikke noe man plutselig FÅR som lyn fra klar himmel, eller noe man akutt rammes av. Tilbakefall er noe man TAR. Det er et valg den rusavhengige selv velger å TA. I min Akan- avtale stod det at ved tilbakefall mistet jeg jobben, jobben som jeg både var glad i og avhengig av. Selv på de vanskeligste dagene når alt var dritt, klarte jeg å ta valget om å ikke ruse meg, fordi jeg ikke ville miste jobben. Verdien av arbeid kan smake så mye bedre enn en dobbel vodka…

Jeg kan tenke meg at Medarbeiderne- gründer Chris får samme spørsmål utallige ganger: hva om noen sprekker? Som om det er forventet i et selskap som ansetter kun de med rusbakgrunn. Det er overraskende lite ifølge Chris. På samlinger med ledere i andre bedrifter ser han at Medarbeiderne har samme personalutfordringer som alle andre, ikke at de skiller seg ut på noen måte fordi hans ansatte er tidligere rusavhengige. Medarbeiderne har hjulpet flere med å kutte NAV- strengen som de kaller det. Chris er ikke i tvil om hva han mener fungerer og som gir lojale ansatte: ta sjansen! Vi må gi folk muligheten til å kunne bli en ressurs i samfunnet.

Å komme seg ut av et rushelvete er for mange den største utfordring i livet: det kreves viljestyrke, mot og hardt arbeid. De 12 trinnene som praktiseres i AA inkluderer å innrømme at man har et problem, be om tilgivelse fra de vi har såret, ta tak i våre karakterfeil og hjelpe andre – verdier som gjør oss til bedre utgaver av oss selv og bedre medmennesker. Chris sier selv hvor mye han beundrer sine ansattes styrker, og ikke minst er de tøffe – å være ansatt hos han betyr at man står frem for alle om sin rusfortid. De går dør til dør, selger Medarbeidernes tjenester og er levende eksempler på hva tillit og ansvar kan gjøre for noen ikke alle hadde turt å satse på.

Å ansette en med rusfortid burde være like naturlig som å ansette hvem som helst som har overlevd en alvorlig sykdom. Det er mye lærdom fra mennesker som har nådd bunnen i livet men kavet seg opp igjen. Ansvar, tillit og inkludering kan være lykkefølelsen som er rus nok for mange av oss ❤ Ta sjansen!

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
livskrise
5Oda Sjøvoll

Oda Sjøvoll7. mai 2017Legg igjen en kommentar

Dråpen som ble til glass

En skilsmisse etter et langt ekteskap var dråpen. Og dråpen ble til glass, fylt til randen. Mange glass. For å få sove, for å døyve smerten og ensomheten, for å få ting på avstand. Livskrisen var et faktum, og alkoholen ble en måte å møte den på. Til en felles skål.

Vi kjenner alle noen som har opplevd at livet butter i mot. Det kan være psykiske plager, fysiske smerter eller at livet tar en vond og uventet retning. Livet blir rett og slett et nummer for stort. Kanskje har vi vært der selv, og vet at det ikke bare er å ta seg sammen. Vanlige mestringsstrategier strekker ikke til, og for noen av oss kan medikamenter, spill eller alkohol bli en måte å mestre på. En strategi for både å døyve og å kunne stå i det som skjer, og kanskje til og med en måte å komme seg på jobb på når det blåser som verst.

At det er både en forståelig og en menneskelig måte å takle en livskrise på gjør det ikke til verken smart eller forsvarlig, snarere tvert imot. Rusproblemer øker risikoen for utvikling av psykiske lidelser, på samme måte som at psykiske lidelser øker risikoen for utvikling av rusproblemer. De breddfulle glassene med rødvin bidrar med andre ord utelukkende til å forsterke problemene, både for deg selv og de rundt deg.

Selv om leveren vår tåler mye, er det ganske sikkert at den psykiske helsen eller relasjonene til våre nærmeste ikke er like hardføre. Jeg har selv stått nær en person som utviklet et alkoholproblem etter en knekk i livet, og jeg kan med hånda på hjertet si at det hadde hjulpet om flere hadde sett hva som foregikk og brydd seg om det de så. Min relasjon til denne personen vil aldri bli den samme, til det er skadene for store og erkjennelsen for fjern.

Men omverdenen vegrer seg ofte for å stille spørsmål og for å være en motsats, i fare for å trå feil eller for åpne en dør det i etterkant er vanskelig å lukke igjen. Vi forstår så altfor godt, syns så altfor synd på, lager så altfor mange unnskyldninger for at akkurat vi ikke skal ta tak i det vi er vitne til. Og hva er det egentlig vi er vitne til? Er det rus eller bare en vanskelig periode, eller er det begge deler? «Hun har vel en fastlege som ser hva som foregår? Det er vel mer naturlig at han eller noen av venninnene hennes snakker med henne. Det vil sikkert bare gjøre ting verre for henne om jeg gjør det.»

En ting er helt sikkert: vi gjør det i alle fall verre om vi ikke tar tak. Da får problemet tid og rom til å utvikle seg, og veien tilbake til et liv uten rus blir lengre og vanskeligere. Det sitter langt inne å erkjenne at du er i ferd med å utvikle et rusproblem, og mulig enda lengre inne å erkjenne at du faktisk har et. Kanskje er det lettere å komme til den erkjennelsen om du har flere rundt deg som støtter og utfordrer deg heller enn forstår og unnskylder deg.

Når du har evig nok med å holde hodet over vann og med å håndtere den krisen du står i, kan du gjøre stor skade på de rundt deg uten at du merker det selv. Da er det viktig at noen rundt tør å være ærlig om det de ser slik at skadene ikke blir helt ødeleggende. For en dag ligger krisen, og forhåpentligvis også rusen, tilbake i tid.

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Pårørende av rusavhengige
17Hans Ole Berg

Hans Ole Berg12. mars 2017Legg igjen en kommentar

Å ha et rusproblem er ingen enkel livssituasjon, men det finnes noen som har det verre!

Pårørende til rusavhengige lever mange ganger i en konstant krisesituasjon. Alt dreier seg om den rusavhengige. Når det er en periode uten rusing lever man i usikkerheten for hvor lang tid det går før det setter i gang igjen. I aktive rusperioder lever man i det «helvete» dette mange ganger medfører. I rettferdighetens navn skal en vel ikke glemme å si at ikke alle rusavhengige er slemme, men uansett er det ingen drømmesituasjon man lever i når man har et rusproblem i huset.

Akan kompetansesenter mottok i fjor ca. 700 veiledningssamtaler. Av de som ringte inn var ca. 4 % pårørende til rusavhengige. Det er kanskje ikke en så stor gruppe, men historiene er alvorlige nok. Det var både ektefeller /samboere, foreldre og søsken som ringte inn. Akan Kompetansesenter er kanskje ikke « det riktige stedet» å ringe – vi har best kompetanse på å gi råd om hva man kan gjøre når et problem gir seg utslag på arbeidsplassen. Likevel – et sted må man begynne, og det blir gjerne lengere samtaler selv om man ofte ender med å gi råd om å kontakte andre instanser, slik som veiledningssentre for pårørende, fastlege eller behandlingsapparatet.

– Det er ingen enkel situasjon når man lever sammen med en mann i 50-årene som nesten hver kveld drikker så mye at han tidlig sovner på sofaen i stua. Han har en ansvarsfull jobb, og kommer seg med få unntak alltid på jobb i tide. Det ble jo en del timers søvn. Han er selvfølgelig ikke enig i at han drikker for mye og vil ikke høre snakk om å søke hjelp. Hva gjør jeg? Skal jeg ringe arbeidsgiver og fortelle hvordan det ligger an? Kan det virkelig være sånn at de ikke merker noen ting på jobben?

eller

Mor til en sønn på 45+ år som for noen år siden flyttet hjem igjen til mor etter en skilsmisse. Drikker daglig. Mener selv han ikke drikker for mye. Mor er svært bekymret for drikkingen og ringte arbeidsgiver for at de skulle hjelpe ham allerede for et halvt år siden. Likevel har ingenting bedret seg. Skal jeg ringe arbeidsgiver igjen? Hva kan jeg gjøre?    

I samtalene blir man forbauset over hvor store alkoholproblemer enkelte har uten at arbeidsplassen klarer å fange det opp. At arbeidsplassen er det siste stedet man viser fram sitt problem, har vi sagt i årevis, men hvordan kan det være så alvorlig og likevel så usynlig? Nå er selvfølgelig ikke alltid familien orientert om hva som skjer på jobben – det kan jo være at det er tatt affære der – men da skulle det vel ha ført til en endring også i hjemmet?

Spørsmålet fra de pårørende er alltid «hva kan jeg gjøre for å hjelpe den rusavhengige bedre?». Det er sjelden spørsmål om hvor lenge man som pårørende må holde ut, «når er det min tur til å tenke på meg selv, når er det rimelig at det skal handle om meg og mitt liv!». Alltid er det «misbrukeren» det skal handle om.

Vi anbefaler gjerne å ta kontakt med for eksempel fastlege og der søke hjelp for din egen situasjon  – man kan bli syk av å være pårørende! Du har også pasientrettigheter. Ruspoliklinikker kan også gi hjelp til pårørende selv om ikke vedkommende som drikker er med.

Det finnes også frivillige hjelpetilbud – en omfattende oversikt finner du på HelseNorge (Lukk det første bildet som dukker opp (X) så kommer du videre!)

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
elsk meg
9Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl14. februar 2017Legg igjen en kommentar

Elsk meg! Elsk meg! Elsk meg!

Litt om kjærlighet, ærlighet og rus….

Som rusfri i et par år, og stolt av det, får jeg ofte henvendelser fra privatpersoner som vil ha hjelp og råd. Dette blogginnlegget ble inspirert av en herre som er nyforelsket i en flott kvinne, men (det er vel alltid et men) hun er alkoholiker. Så han ville vite hvordan han kunne hjelpe henne best mulig, slik at de kan ri sammen inn i solnedgangen, slik man ofte visualiserer i den fasen. Sånn det er nå kommer de seg vel ikke opp på hesten engang, og det er ikke sikkert de noen gang kommer til å gjøre det.

Når jeg selv var i aktiv rus, var jeg alltid på jakt etter en redningsmann. En som kunne dempe angsten, si jeg var pen selv om jeg så ut som et takras, ikke fortelle meg alt dumt jeg gjorde i blackout, overse alt drama, ikke være flau over meg og elske meg. Det var veldig viktig at han elsket meg, siden jeg hatet meg selv så sterkt. Hvem han var betydde heller ikke så mye. Syntes han synd på meg i tillegg, var han jo perfekt. Det er en drittsituasjon for begge parter, for å si det mildt, og det er falsk kjærlighet. Rus og romantikk hører ikke alltid sammen.

Herren som tok kontakt skal ha ros for sin medmenneskelighet og skryt for at han prøver å finne en løsning. Likevel, det er en grunn til at vi har så mange behandlingsplasser – man trenger ofte profesjonell hjelp, og det skal ikke falle på din siste flamme.  Å falle for en som har et rusproblem ender som oftest med det fagfolket kaller medavhengighet, og sånn i praksis blir du totalt utslitt. Vi fortjener alle å bli elsket ja, men det er som det sies – vi må elske oss selv først.

Jeg sier ikke at et par ikke kan komme seg gjennom et rusmisbruk, for det er det mange som har gjort, men det krever tålmodighet, samarbeid og forståelse. I mange tilfeller går den ene på AA- møter mens den andre går på møter for pårørende – begge møter like viktige å delta på. Det er forandringer for begge parter og det tar tid. En jeg kjenner til hadde kona involvert i sin Akan-avtale. Det er verken vanlig eller noe Akan anbefaler, men det reddet ekteskapet deres. Det er ingen fasit, men man må vite hva man begir seg inn i om man elsker en som elsker rus mer.

Jeg fikk anbefalt i behandling å vente med det å involvere seg med det motsatte kjønn i to år. Siden jeg er flink pike ventet jeg tre år og glad for det. Jeg trengte flere år for å bli kjent med meg selv som rusfri. Har fyll og tull vært en del av hvem du er i så mange år, så må man finne ut av hvem man er uten dette. Ikke minst var det viktig for meg med hjelp av en Akan- avtale for å mestre jobben min. Tre år senere trengte jeg ingen redningsmann, og det jeg var tiltrukket av før er ikke det jeg finner tiltrekkende nå (i mine glansdager var det et fullt barskap eller tilgang til reseptblokk som var hot!) Jeg er ikke lenger sykelig opptatt av om en annen person liker meg for enhver pris, fordi jeg liker meg selv igjen. Det var rart å være den som nå gjør det slutt, istedenfor å være den som alltid blir forlatt fordi den andre ikke orker mer. Det er en frihet jeg unner alle som sliter.

Jeg har ikke et riktig svar å gi til henvendelsen jeg fikk, jeg kan bare dele mine egne erfaringer og tanker, så får paret det gjelder finne ut selv om de er klare for å ta denne utfordringen sammen. Jeg håper jo på det beste, fordi jeg heier på kjærligheten og at de som sliter med avhengighet skal få hjelp – Akan kan være en veldig bra start.

Hjertelig hilsen meg  <3

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Har jeg et problem med rus?
10Einar Nilsen

Einar Nilsen30. oktober 2016Legg igjen en kommentar

«Sorry ass, du har et problem!»

Forrige måned satt jeg ute og tok en øl med en gjeng gamle kompiser og bekjente fra skoledagene. I sånne sammenhenger dreier jo ofte praten seg om hvor man har havnet i livet, hvor mange barn man har, hvor man bor, og hva man jobber med. Mange av disse menneskene har jeg ikke sett på årevis, og det eneste jeg vet om dem er strengt tatt det de legger ut på Facebook. Bilder av byturer, familieferier og chablis i solnedgang kan vel neppe gi noe mer enn et overflatisk bilde. Ofte mistenker jeg at det primært dreier seg om å skape inntrykk, en forskjønnelse av hverdagen og imagebygging. Det tar ikke lang tid før et par av dem begynner å bli rimelig beruset, men tydeligvis ikke fulle nok til å glemme at jeg jobber i Akan kompetansesenter…

 

«Er jeg alkis?»

Som jeg nesten burde forventet, kommer det en ny variant av et spørsmål jeg har fått så mange ganger tidligere i løpet av årene jeg har jobbet i Akan. Denne gangen var det «Jeg drikker én til to kasser øl i uka jeg, så da er jeg alkis da eller? Er jeg avhengig da? Hæ?»

Som sagt, jeg har hørt denne strofen noen ganger før. Alt fra «jeg drikker et glass vin hver dag, er det avhengighetsskapende?» til «Jeg tar seks-sju Valium før frokost, er jeg avhengig?» Det slår meg at vi mennesker er utrolig opptatt av tall og grenseverdier for å definere om vi er noe eller ikke, og vi er veldig opptatt av avhengighetsaspektet knyttet til rus.

Noen spør fordi de lurer, men i situasjonen forrige måned blir jeg litt usikker… Jeg tenker: Hvorfor spør du om det? Er det for å «arrestere» meg som jobber i rusfeltet på noe, eller er det en litt «kjekkas» måte å spørre om noe du faktisk er litt bekymret for? Uansett, jeg må jo forsøke å gi et svar.

 

Problem eller avhengighet?

Tja… Hva om man glemmer ordet «avhengig» for en stund, og heller stiller spørsmålet «har jeg et problem?»

For når er et problem et problem? Er det når drikkingen går ut over helsa di? Når drikkingen går ut over jobben din? Prioriterer du å drikke fremfor andre aktiviteter? For eksempel å gjøre ting med familien din? Med andre ord: Kan du kjøre ungene til trening, eller må bilen stå fordi du har drukket? Eller er du så fyllesjuk på søndag morgen at du ikke kan kjøre guttungen på kamp?

Når man snakker om familie, kolleger og venner… Hvordan er det med familien? Synes de at drikkingen din er et problem? Er de kanskje bekymret over drikkingen din og har bedt deg om å redusere? Må de kjempe en kamp for å få deg til å prioritere annerledes? Hva tror du kollegene dine tenker? Klarer du å passe jobben din, eller må de dekke over for deg og kanskje også gjøre deler av jobben din?

Og ikke minst… Se for deg hvordan du ønsker at livet skal være for deg… «Det gode liv» Føler du at drikkingen kommer i veien for dette?

Det er ikke sikkert mengden og omfanget av drikkingen er avgjørende, men effekten drikkingen har på deg og omgivelsene dine kan ha stor betydning.

Hvis du kan svare ja på flere av disse spørsmålene, så vil jeg si at ja, du har et problem. Om du har en avhengighet til alkohol vet jeg ikke, men sorry ass! Du har et problem!

Shit happens, heldigvis er det hjelp å få!

 

PS: Dersom du har lyst til å sjekke dine egne alkoholvaner, eller ønsker å gi noen andre du bryr deg om muligheten til det, ta en kikk på det kostnadsfrie programmet Balance. Balance gir deg muligheten til å gjøre en rask sjekk helt anonymt, programmet tilbyr også hjelp til å justere vanene dersom det er behov for det.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
AA
4Hasle Løchen

Hasle Løchen30. september 2016Legg igjen en kommentar

Livgivende resignasjon – felleskapets betydning i å gi livet en ny retning

Jeg har møtt en del mennesker i ulike sammenhenger, som har vist meg at livet er et krevende prosjekt hvor det meste ikke læres på friundervisningen, men i selve livet. Mennesker som har vist mot til å erkjenne at livet har stoppet opp eller gått i stå, og som våger å be om hjelp og støtte i håp om å gi livet en ny retning. Det står det respekt av!

 

Selvhjelpsbevegelsen Anonyme Alkoholikere

En selvhjelpsbevegelse som aldri slutter å imponere meg er Anonyme Alkoholikere (AA). Et felleskapstilbud til mennesker som sliter med rusavhengighet og hvor selverkjennelsen er et vesentlig premiss for å tilkjempe seg et verdig liv. Rusfrihet oppnås bl.a. ved å dele erfaringer, styrke og håp under mottoet «vi kan, der jeg ikke kunne». I erkjennelsen av at en ikke makter å mestre livet uten rus, søker en sammen med likesinnede som har erfart at det er i overgivelsen – ved å «slippe kontrollen», at en faktisk kan gjenvinne den. Siddhartha skal ha uttrykt noe av det samme på følgende måte: «den ytterste form for kontroll er overgivelse». Når en prøver å kontrollere det en er maktesløs overfor, mister en også kontrollen over det en tidligere kunne kontrollere. Den jeg var ruset seg og den jeg var vil ruse seg igjen.

Veien ut av dette dilemmaet er ikke innsikt, men en erkjennelse av at hybris må vike for ydmykhet. Denne forandringen blir en ny måte å forandre seg på. Avhengighetslidelsen ligger først og fremst på et emosjonelt plan, der en forveksler intimitet med intensitet, og tror det er intimitet. Dette er en illusjon.

 

AA`s grunnlegger

Bill Wilson, AA`s grunnlegger, befinner seg i Akron, hvor han skal gjøre noen aksjespekulasjoner. Han har fått jobben tilbake etter utallige rehabiliteringsforsøk. Han har nå vært rusfri en tid og håper at han endelig kan gi sin kone, Lois, et helt annet liv etter mange slitsomme år. Aksjespekulasjonene mislykkes og Bill vandrer hvileløst omkring i foajeen og hører lystig latter og klirring i glass inne fra baren. Han kjenner et sterkt sug til å drikke og får panikk. Intuitivt skjønner Bill W. at den eneste redningen i denne kritiske situasjonen er en samtale med en annen alkoholiker. Han stormer til telefonen hvor han tidligere har sett at det er en liste over byens prester. Etter ni avslag får han napp og blir satt i forbindelse med Henrietta Seiberling. Henrietta har fått vite at Dr. Bob, som er kirurg og en nær venn av familien, har levd med et alvorlig alkoholproblem i hemmelighet over mange år.

 

Bill møter Bob

Bill W. treffer dr. Bob hjemme hos Henrietta, neste dag. Dr. Bob rister i hele kroppen og forteller allerede i døren at han kan avsette 15 minutter. Dr. Bob sier at han har fått all verdens hjelp av de beste terapeuter og at han heller ikke tror Bill W. kan hjelpe han. Bill ser på han og sier at han ikke er der for å hjelpe noen andre enn seg selv. Bill forteller da sin egen historie med fornedring, maktesløshet og hvordan han hadde fått hjelp når han selv, og de fleste rundt han, hadde mistet håpet. For første gang i sitt liv kjenner Dr.Bob  at det finnes noen som vet – både fakta om alkoholisme og hvordan det føles. Denne ukjente mannen fra New York hadde vært der, i skammens og dødsskyggens land. Tomas Tranströmer beskriver noe av dette når han sier: Det finns mitt i skogen en oväntad glänta som bara kan hittas av den som gått vilse» Og her starter en helt ny historie. Denne dagen i 1935 regnes som startpunktet for AA- bevegelsen . Hverken Bill eller Bob drakk etter denne dagen. Når en rusavhengig snakker med en annen rusavhengig, da oppstår det en identifikasjon som ikke kan erstattes av noen annen kompetanse. I følge Wikepedia eksisterer det i dag over 100.000 AA-grupper spredt verden over.

 

Vi er avhengige av mening

Den eksistensielle dimensjonen er viktig i denne sammenhengen. Rusavhengigheten er både kompulsiv og eksistensiell. Vi er alle avhengig av mening. Det er arts-typisk for mennesket, ifølge Einar Øverenget. Rus kan fungere som en meningserstatter, men da blir det ofte som å besvare ens åndelige rop ved å gå til feil adresse. Ingeborg Refling Hagen har sagt følgende: «materielle verdier er alt som det blir mindre av ved å dele. Åndelige verdier er det det blir mer av ved å dele (vennskap, felleskap, ømhet, kjærlighet, humor, glede, håp etc)».

 

Livsassistanse

Noen og enhver har vel i noen grad opplevd at livet er blitt et nummer for stort i en gitt sammenheng. Da er det viktig å ha en eller flere som kan støtte og utfordre en. Noen som kan gi livsassistanse i en vanskelig situasjon.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
venn som drikker for mye
17Hans Ole Berg

Hans Ole Berg25. september 2016Legg igjen en kommentar

Hva kan jeg egentlig si, når det er en venn i min egen omgangskrets som drikker for mye?

Det er ikke snakk om alkoholproblemer. Det handler om at han drikker godt over hva vi kan kalle grensen for å drikke på rødt i henhold til de vanlige anbefalinger.  Når jeg kan uttale meg om forbruket hans så er det ut ifra hans egen beskrivelse, hva hans familie forteller, og hva jeg selv observerer når vi er sammen i selskapelig sammenheng. Men han er alltid snill og grei, og selv om han har drukket en del så er han bare hyggelig i selskaper. Han er en kjernekar, og han er alltid forsiktig med ikke å drikke for sent på kvelden hvis han skal på jobb eller kjøre bil dagen etter.  Ingen i familien har egentlig noe å utsette på ham – kun at de synes han drikker mye, og det sier de så ofte at han nok blir lei av å høre det!  Det er som at ved å innrømme at det blir for mye, så kan forbruket bare fortsette – det er bare «hyggelig» sosial drikking så da er det greit. Ikke drikking i smug.

Som Akan-rådgiver er jeg vant til å anbefale telling av alkoholenheter, minst tre hvite dager i uken, samt å holde seg til «lykkepromille» når man drikker alkohol.  Likevel blir det litt rart for meg å ta en samtale med en av mine nære venner hvor jeg anbefaler dette sånn direkte.  Jeg har liksom ingen innfallsport for å begynne å snakke om det. Når vi snakker om alkoholbruk generelt så blir det gjerne at vi er heldige som kan kose oss med ett glass vin – ute i kveldssolen nå når det er så fint vær – eller inne foran peisen når det er høst – at det kanskje kan bli litt mye hvis man legger det sammen, men man må jo hygge seg også, og det plager jo ingen!

Hva skal jeg egentlig si – det er så mye lettere å komme med anbefalinger når det gjelder generelt som et rusforebyggende tiltak på arbeidsplassen. Men når det gjelder en i egen omgangskrets så blir det annerledes. Jeg har jo ikke lyst til å få rollen som overvåkeren «Mr. Akan» som holder oppsyn med mine venner! Uansett hva jeg har fortalt om hva jeg egentlig jobber med i Akan, så tenker jo også mine venner at det er rusproblemer vi jobber med, og at det er forebygging av problemer vi har fokus på. Vårt helsefremmende fokus om sunnere alkoholvaner, til ettertanke for alle oss som bruker alkohol, er ikke så lett å få folk til å ta inn.  Jeg får uansett alltid spørsmålet: Ja, er det mange som har problemer da? Eller hjelper det noe, det dere gjør?

Tenk om min kamerats arbeidsplass kunne sette fokus på rusforebygging! Tenk om de satset på å tilby Balance-programmet til alle sine ansatte! Det kan jo hende at hvis «alle andre» på jobben tok en selvtest på alkoholforbruk, så ville han også gjort det. Det kunne også hende at tilbakemeldingen han fikk ble en tankevekker? Kanskje han til og med i smug ville gått til del to av Balance-programmet og tenkt litt mer. Han kunne jo i hvert fall ikke føle seg uthengt, stigmatisert eller bli provosert, hvis dette var noe alle på jobb deltok i? Synd han jobber i en bedrift der de har en alkoholkultur som er alt annet enn forebyggende slik jeg oppfatter seminarene, reisene og festene deres.

Jeg føler at det litt feigt av meg å skylle på at andre (bedriften) burde gjort noe. Jeg skal love at jeg ikke skal slutte å lete etter den gylne anledning til å snakke med ham, men jeg vil ikke at det skal bli feil og ødelegge forholdet vårt. Som sagt, jeg tenker ikke at han har problemer – det er den tidlige forebyggingstanken jeg er ute etter. Rart at det skal være så mye enklere med teori, enn det å gjøre noe i virkeligheten!

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter