Studenter

student
15Ine Weum

Ine Weum5. februar 2017Legg igjen en kommentar

«For meg handler jo Akan-arbeid om ledelse»

Utsagnet kom fra en student, etter endt forelesning om Akan-arbeid. En undervisning der tema var arbeidsliv, rus og spillproblematikk, og formålet var økt kunnskap om Akan som del av virksomhetenes HMS- og IA-arbeid. Det kom vel mer som et sukk, etter en dag der hodet var fylt til randen av kunnskap, erfaringsutveksling og ulike dilemmaer på vårt tema. En refleksjon underveis fra en annen av studentene var «Ja, dette kjenner jeg igjen. Akan-arbeidet sammenfaller med det vi har i vårt pensum – det gjelder å se muligheter når livet i blant blir for stort». Emnet vi hadde undervisningen i var arbeid og helse, der rus- og avhengighetsproblematikk har en naturlig plass. Studentene studerer Arbeids- og velferdsfag og skal snart ut i arbeidslivet, og både min kollega og jeg gledet oss over å møte stort engasjement omkring vårt tema.

Som rådgiver i Akan kompetansesenter er jeg mye ute i virksomheter, og møter mangfoldet av ledere, HR- og HMS-medarbeidere. Mennesker som innehar ulike nøkkelfunksjoner, og med ulik kompetanse og ulike holdninger til rus- avhengighetsproblematikk. Det gjelder også kunnskap og holdning til Akan og Akan-arbeid.  Jeg opplever både motstand og engasjement i dette komplekse temaet rus- og spill ute i virksomhetene. I motstanden ligger ofte frykten for at forebyggende arbeid er tidkrevende, og at Akan handler om pekefinger og avhold. I engasjementet derimot, ligger evnen til å se på rus- og spill som almene fenomener i et mer kulturelt perspektiv. En aksept for at rusmidler og spill har en plass i vår kultur, og at vi har ulike forhold til det, enten vi selv bruker det eller ikke. Våre holdninger formes av kunnskapen vi har og de erfaringene vi gjør oss. Så for å oppnå felles gode holdninger og en ivaretakende virksomhetskultur, trenger vi verdibaserte diskusjoner. Hvordan bruker vi rusmidlene, medikamentene og spillene, og hvordan innvirker bruken på både prestasjonene, arbeidsmiljøet og virksomhetens omdømme? Hva er greit og ikke greit, og hvordan ivaretar vi både hverandre og virksomheten? Kunsten er å skape engasjementet fremfor frykt og det gjør vi ved og la Akan-arbeidet være en naturlig del av arbeidsmiljøarbeidet og virksomhetens personalarbeid.

Studentene og deres engasjement er med på å forme et tidsriktig Akan-arbeid i norsk arbeidsliv. De er en viktig ressurs som vi i Akan kompetansesenter er glad for å møte i relevante studier. Vi stiller opp med vår kompetanse, og deler av kunnskapen og våre erfaringer innen arbeidsliv, rus- og avhengighetsproblematikk. Å skape kontakt og engasjement hos de unge, i dette komplekse, men også ganske almene temaet, gjør at det gode Akan-arbeidet forhåpentligvis lever videre i fremtidig HMS- og IA-arbeid. I en travel hverdag trenger vi ledere og ansatte med kunnskap, språk og mot som både kan bidra til verdibaserte diskusjoner, og som ser muligheter når livet i blant blir et nummer for stort.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
mobbing
14Trygve Fredrik Myhren

Trygve Fredrik Myhren11. september 2015Legg igjen en kommentar

Seksåringene som kanskje vil få et rusproblem

Selv ikke landets mest aktive Akan-virksomheter klarer fullt ut å forebygge at enkelte ansatte får et rusproblem. Når starter så et rusproblem? Og hvor tidlig er det mulig å tenke forebygging?


Arvelige og familiære årsaker til rusproblemer skal vi naturlig nok holde utenfor her. Men la oss se på de ytre miljøfaktorene. Det er her du og jeg kommer inn i bildet. Og barna våre. Som dem som inkluderer og blir inkludert, og ekskluderer og blir ekskludert. La oss nå altså tenke tidligst mulig forebygging. Da er vi i barnehagen og skolen – arenaene utenfor hjemmet som påvirker barna våre mest.

Én elev i hver klasse mobbes hver dag gjennom flere år i grunnskolen
Å bli mobbet er svært skadelig. Sammenhengen mellom mobbing og senere rusproblemer er åpenbar – det er minner og opplevelser som må fortrenges. Hver 20. elev mobbes daglig i grunnskolen, hver dag gjennom flere år, hver fjerde elev en gang i blant, i følge FUG (Foreldreutvalget for grunnopplæringen). Daglig mobbes altså 3.200 seksåringer (av cirka 64.000 førsteklassinger) og flere enn 30.000 elever på alle klassetrinn (av totalt 618.000 barn i grunnskolen). Hvilken rolle har dine og mine barn i dette? Hva kan du og jeg som foreldre gjøre? I samarbeidet Manifest mot mobbing er ‘Voksne skaper vennskap’ en viktig del. Du og jeg har et viktig ansvar – mobbingen og ekskluderingen i skolen (og barnehagen) kan stoppes. Mobbingen og ekskluderingen stoppes. Tallene er en skam. (Selv om de i de senere år har vist en viss nedgang, jamfør elevundersøkelsen.) Konsekvensene vil følge disse menneskene gjennom hele livet, også arbeidslivet – om de da ikke blir uføretrygdet som følge av den påførte smerten.

Er det greit at 2500 av de ansatte i Oslo kommune mobbes hver dag?
Ville vi akseptert en arbeidsplass der fem prosent av de ansatte mobbes hver dag? Ansatte som heller ikke har mulighet til å bli sykmeldt som følge av smerten de påføres? (Det har nemlig ikke skoleelever.) Neppe.

Hvis vi mener alvor med inkludering må mobbingen i skolen stoppes
Manifest mot mobbing handler om ‘et forpliktende samarbeid for et godt og inkluderende oppvekst- og læringsmiljø’. Skoler som gjennomfører aktivitetene som er beskrevet i manifestet klarer å stoppe mobbingen. Ingen er viktigere enn barna våre. Så får det heller stå til at det kanskje en vakker dag i en lys fremtid ikke lenger er samme behov for Akan.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
21Pål Henrik Kristiansen

Pål Henrik Kristiansen21. februar 2014Legg igjen en kommentar

Kort tilbakeblikk på den nasjonale studentkonferansen og veien videre

Februar måned har vært en begivenhetsrik tid for Akan kompetansesenter og Akan studentaktiviteter. Vi har fylt opp en nasjonal studentkonferanse med god nasjonal spredning, samtidig som vi har hatt et svært godt oppmøte på vårt studentnettverksmøte i våre lokaler. Erfaringsutveksling har vært sentralt i disse møtene, og forhåpentligvis har vi evnet å formidle viktigheten og relevansen av rusforebygging i studentsektoren.

På konferansen fikk vi høre en rekke meget gode innlegg. Spesielt interessante var de fra studentene selv. Vi var heldige å få høre gode tips og erfaringer fra Kurt Alexander Bakkevig fra Fadderordningen i Bergen og Benjamin Gjermstad fra QUAK! i Trondheim. Noen av tiltakene som ble nevnt var fadderopplæring, kursing i lykkepromille og innføring av flere alkoholfokusfrie aktiviteter i fadderuken.

Hvert semester gjennomfører vi nettverksmøter for studenter for å kunne sette folk i kontakt med hverandre, og ikke minst få mer kunnskap om hvilke tiltak som kan være aktuelt å sette i gang. Dagen før den nasjonale konferansen her i Oslo samlet vi 20 engasjerte studenter til nettverksmøte. Her ble deltagerne kurset i den nødvendige samtalen og hvordan utforme kjøreregler for alkohol. Men dette møtet er også en viktig arena der studenter med verv kan knytte kontakter og dele erfaringer. Dette er var også noe av hensikten med den nasjonale konferansen. På bakgrunn av studentenes eget ønske ble det opprettet en egen intern Facebookgruppe som heter «fadderuken Norge». Denne er ment for deg som er med i planleggingen eller gjennomføringen av fadderukene på et lærested hvor som helst i Norge. Hvis du som leser denne bloggen synes dette høres ut som noe for deg, så bli med i gruppen så fortsetter vi diskusjonen og erfaringsutvekslingen.

Gitt at vi får til en lignende nasjonal konferanse til neste år, hvor ønsker du at denne konferansen skal holdes? Hva slags temaer eller problemstillinger mener du bør tas opp på denne konferansen? Vi ser frem til å komme i dialog med flere studenter utover året og få innblikk i hva behovene er. Vi sees snart på ditt lærested.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
21Pål Henrik Kristiansen

Pål Henrik Kristiansen30. januar 2014Legg igjen en kommentar

Studentene løftes frem

Den 13. februar inviterer Akan studentaktiviteter til nasjonal konferanse på Bjørvika konferansesenter i Oslo. 100 plasser er fylt opp, og programmet er fastsatt. Temaet i år er fadderuken. På denne konferansen fokuserer vi på å løfte frem arbeidet til studentene selv når det gjelder å jobbe rusforebyggende.

Høsten 2013 ble det klart at vi ønsket å gjennomføre en ny nasjonal konferanse for studenter og ansatte innen sektoren. Tilbakemeldingene fra fjorårets konferanse i Bergen har vært utelukkende positive. Vi gikk bredt ut med invitasjoner i desember, noe som førte til at konferansen ble fylt opp innen en måned. Dette tyder på at engasjementet og interessen for temaet er stort. Pågangen har vært stor og vi beklager til de som ønsket å delta, men ikke fikk plass. Trøsten til dere er at vi håper å gjennomføre en nasjonal studentkonferanse også neste år.

Årets konferanse byr på eksempler på «best practice» i forbindelse med gjennomføring av fadderuker, slik at andre kan lære av gode tiltak og ta med innspill tilbake til sine studiesteder.

Vi gjennomfører også en liten workshop på konferansen for å sørge for at deltagerne ikke kun blir passive tilskuere, men aktive deltagere. Vi ønsker at denne konferansen skal være en arena hvor kunnskap deles og en arena hvor kunnskap skapes.

Rusforebygging er nok ikke det letteste feltet å jobbe innenfor. I mange tilfeller vil man også kunne møte på litt motstand fordi alkohol fortsatt er tabu å prate om. Dette er vi i stand til å endre på. Konferanser slik som denne vil bidra til mer åpenhet rundt temaet, og kanskje bidra til å endre oppfatning om at alkohol ikke er noe vi kan prate om. I den anledning vil jeg gjerne avslutte med et sitat av George Bernard Shaw, nobelprisvinner i litteratur:

”Those who cannot change their minds cannot change anything”.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
5Oda Sjøvoll

Oda Sjøvoll7. november 2013Legg igjen en kommentar

Akan – en femtiåring med jevngamle venner?

Unge arbeidstakere ønsker tydelige grenser og bevisste holdninger fra arbeidsgiver«Hvor jobber du da?» er vanlig å bli spurt når man treffer på perifere bekjente eller stifter nye bekjentskap, enten det er på fest eller i forbifarta. Stort sett rekker det ikke å si «jeg jobber i Akan» når jeg skal svare, med mindre det er til folk som er en del eldre enn meg. Jeg må som regel også forklare hva Akan er og driver med.

Det er nå litt mer enn et halvår siden jeg, som nyutdannet sosiolog, begynte å jobbe i Akan kompetansesenter. Da jeg søkte jobb her kjente jeg ikke til hva Akan er eller hvordan Akan jobber. (Noen advarte meg om at det kunne være en avholdsbevegelse jeg var i ferd med å bevege meg inn i, men denne «noen» tok altså feil.) Da jeg så fortalte folk i min omgangskrets hvor jeg hadde fått jobb, ble jeg stort sett møtt med spørrende blikk. Men når jeg forteller hvor jeg jobber til mine venners foreldre, eller til andre i denne aldersgruppa, oppstår det derimot ingen behov for ytterligere forklaring. Hva kan det komme av?

Akan har i nøyaktig femti år jobbet med rusforebygging i arbeidslivet, og kan dermed sies å være en godt etablert aktør i samfunnet. Er det nettopp det at vi er så godt etablert som bidrar til at vi ikke er kjent blant yngre arbeidstakere? Har vi, som så mange andre femtiåringer, nesten bare jevngamle venner? Nå skal det sies at jeg ikke har innhentet omfattende empiri på dette, og at antakelsene mine utelukkende er basert på egne observasjoner og opplevelser. Jeg tar meg likevel friheten å reflektere litt rundt det.

Vi fikk gjentatte ganger under årets Akan-dager høre at Akan viser en formidabel evne til å fornye seg. De nye nettsidene og denne bloggen er gode eksempler på akkurat det. Og det er etter min mening en veldig god plattform å nå ut til flere, og dermed utvide «vennekretsen» vår, på. Men det holder ikke å ta i bruk kanaler som «ungdommen» kommuniserer gjennom hvis rusmiddelbruk og rusforebygging ikke er et tema blant unge arbeidstakere.

For noen år siden gjennomførte Akan kompetansesenter en egen satsing overfor virksomheter med mange unge arbeidstakere. Da erfarte vi at unge arbeidstakere ønsker tydelige grenser og bevisste holdninger fra arbeidsgiver, også når det gjelder rusmiddelbruk. De unge etterspør tydelige ledere som reagerer på regelbrudd og er gode rollemodeller. Unge arbeidstakere bekrefter med andre ord et behov for en ansvarlig rusmiddelpolitikk ute i bedriftene, men også at det først og fremst er lederne Akan må nå frem til. Kanskje er det helt naturlig at Akan har ganske så jevngamle venner?

En fordel med at yngre mennesker ikke har et like klart bilde av hva Akan er som de litt eldre, er at spennet i vår kompetanse vil være en tydeligere del av bildet de unge etter hvert danner seg av oss. Vi jobber nemlig med mer enn alkoholproblematikk, men det er det ikke alle som har fått med seg. Dette vil vi kunne nå ut med, og vise, gjennom nye kanaler og nye bekjentskaper – samtidig som vi fokuserer på at klare kjøreregler for rusmiddelbruk er ledernes ansvar.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter