Du, av alle..

I sommer hadde jeg gleden av å lese Akans og Oda Sjøvolls rapport «Du, av alle».  Oda Sjøvoll hadde intervjuet ti sykepleiere som har mistet sin sykepleierautorisasjon fordi de har stjålet og brukt medikamenter fra arbeidsplassen.  Det var lærerik og gripende lesning om noe av det vanskeligste vi kan komme ut for, både som leger, kolleger, ledere og medmennesker.

 

Flinke fagfolk blir immune

Tittelen på rapporten oppsummerer historiene på en treffende måte. «Du, av alle». Vi er nok flere som kan kjenne på frykten over å feilaktig anklage en kollega for å ha et rusproblem. Og det er lett å gi dyktige kollegaer immunitet mot å overskride grenser. Men å unnlate å ta opp problemene er langt verre. Leger har stor grad av sin identitet knyttet til profesjonen, legerollen og yrket. Dermed blir fallet og skammen så stor hvis man mister legeautorisasjonen.

Vi må ha strenge regler for helsepersonell som misbruker stillingen sin og ruser seg på jobb. Det er alvorlig at pasienter utsettes for fare fordi leger eller sykepleiere ruser seg. Men det er også alvorlig at mennesker går til grunne på grunn av rus. Nettopp fordi det er så dramatisk for både leger og pasientene, er det så utrolig viktig at man forebygger i god tid, og har et godt system for oppfølging og støtte. Vi må både sørge for pasientsikkerheten, men likevel evne å ta vare på kolleger som har havnet i et slikt uføre.

 

Å ivareta mennesket

Denne rapporten er skrevet for å framskaffe kunnskap sånn at vi kan lære. Hvordan kan vi forebygge at ansatte i helsesektoren ruser seg på jobb? Hva er risikofaktorene? Underveis i arbeidet oppdaget forfatteren en dimensjon som ikke var tenkt inn i arbeidet i utgangspunktet. Prosjektet skulle se på bruk og misbruk av medikamenter, og hvordan arbeidslivet kan forebygge at dette skjer. Men de ti informantene hadde behov for å fortelle hvordan de ble møtt av arbeidsgiver da tyveriet ble oppdaget. Og det viste seg at historiene delte seg i to. Den ene var fortellingen om å bli ivaretatt, den andre var fortellingen om å bli det du hadde gjort – en kriminell. Og det var ikke det å miste jobben, eller å bli politianmeldt som gjorde forskjellen, men hvordan de ble møtt som menneske. Alle var helt innforstått med at de hadde gjort noe alvorlig galt, og at det ville føre til sanksjoner – helt berettigede formelle sanksjoner. Men historiene viser at det likevel er mulig å behandles med respekt, se medmennesket og tilby hjelp og støtte.

Rapporten bringer nyttig kunnskap om hvordan rusproblemer kan oppstå. Men kanskje viktigst gir det oss nyttig kunnskap om hvordan vi bør håndtere slike lovbrudd på en ryddig og tydelig måte, samtidig som vi ser medmennesket. For dette er vanskelig. Og derfor må vi øve oss. Vi må trene på å ta den vanskelige samtalen.  Dette er litt som å forberede seg på katastrofer – vi vet ikke når og hvor, men vi vet at det kommer. Og da hjelper det å være forberedt. Å lese denne rapporten kan være et første steg i disse forberedelsene.

All ære til de som har valgt å dele sin historie, til en klok forfatter og til Akan som hjelper oss med disse vanskelige områdene i arbeidslivet.

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter