Gir du renholderen yrkesstolthet?

For noen år tilbake bisto jeg en gruppe ledere i renholdsbransjen. Blant disse husker jeg spesielt en erfaren, tilsynelatende hard og tøff, mannlig leder. En dag, blank i øynene, fortalte han nærmest ærbødig om medarbeideren som hver dag klokken fem om morgenen plikttro stilte på jobb for å vaske offentlige toaletter – til stadige nedsettende kommentarer fra omgivelsene.

 

Hvordan andre ser på arbeidet vårt påvirker de fleste av oss

La oss nå anta at i stedet for nedsettende kommentarer fikk denne medarbeideren skryt og anerkjennelse for å holde toalettene rene, luktfrie og forsynt med både papir og såpe (hvem liker ikke strøkne toaletter?). Det ville vært et bidrag til at medarbeideren kunne opplevd yrkesstolthet i stedet for krenkelser, og kanskje også skam. Selv om renhold trolig aldri vil bli noe høystatusyrke behøver det helt klart heller ikke å være det motsatte. Renhold er fagarbeid (noe alt arbeid bør kunne bli!), og hvor viktig arbeidet er understrekes eksempelvis ved at skoler er pålagt å stenge hvis det går mer enn et fåtall dager uten renhold.

 

Jobbens innvirkning på livet utenfor jobben

Hvor annerledes er det ikke å komme hjem fra jobb etter å ha fått anerkjennelse kontra krenkelser? Det leder tankene til det mobbete og utstøtte barnet som kommer hjem fra skolen. Hvordan har det det med seg selv? Hvordan påvirker krenkelsene selvfølelsen? Og hvordan kan det i sin tur lede til rus- og avhengighetsproblemer?

 

«La de anerkjennende signalene sitte løst …»

Formuleringen er hentet fra psykolog Guro Øiestads foredrag om feedback under Akan-dagene i fjor. Jeg tenker at jo lavere status et yrke i utgangspunktet har, jo større er behovet for anerkjennelse. Hvis ikke blir det jo på en måte dobbel forskjellsbehandling. Dessuten vil en stolt og ærekjær yrkesutøver alltid gjøre en bedre jobb.

 

Det er de færreste gitt å klare å opparbeide yrkesstolthet på egen hånd

Ville det vært mulig for renholderen i innledningen å ha yrkesstolthet tross arbeidssituasjonen og krenkelsene? Jeg tror vi kan være enige om at en da skulle hatt helt ekstraordinært sterk tro på seg selv og jobben. For de aller fleste er det slik at en er avhengig av anerkjennelse fra omgivelsene for over tid å oppleve yrkesstolthet. De fleste blir jo usikre hvis de aldri blir bekreftet og får anerkjennelse.

 

En hyllest til de mange sliterne!

Som Akan-rådgiver på reise hender det at arbeidsdagen starter grytidlig og slutter sent. Allerede klokken fem om morgenen møter jeg folk som skal på jobb, mange av dem i tunge lavtlønnsyrker. Respekt! Og ved midnatt; vedlikeholdsarbeidere, sjåfører, servicepersonell, renholdere, pleiere, med mange flere. Hatten av! På tider av døgnet når jeg stort sett har min selvsagte fritid og hvile, er mange andre på sine tunge jobber, hvor en stor del av tyngden nok ofte utgjøres av liten anerkjennelse, og kanskje også det motsatte, krenkelser. Tankevekkende nok later det dessuten til å være sammenheng mellom lav status i et yrke og umiddelbar konsekvens av fravær; er renholderen borte fra jobb er det umiddelbart behov for å finne noen andre til å gjøre jobben – det samme er ikke tilfelle for mange høystatusyrker.

Jeg tenker på bussjåføren med uniformslue som kjørte rutebuss der jeg vokste opp; han hadde åpenbart yrkesstolthet. Han ble nok påvirket av positiv respons fra omgivelsene, eller kanskje var det han som påvirket omgivelsene, men la oss ikke henge oss opp i hvem som starter den positive spiralen.

 

Du og jeg har mulighet til å påvirke andres arbeidshverdag

Ikke å velge er også å velge, sies det. Sørg for å utgjøre en positiv forskjell – det vil ikke minst slå positivt tilbake på deg selv. Med yrkesstoltheten i hevd har vi de beste forutsetninger for å fremme helse og fellesskap til beste for alle. Noen trenger bare litt ekstra støtte for å forstå det.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter