«Kong Alkohol» – en lunefull monark

Denne gangen vil vi du skal si noe om alkohol, var bestillingen fra en bedrift. Dette var fra folk som var vel bevandret i Akan-tenkning og fag, så tiden var inne til å tenke litt utenfor rammen.

Av en eller annen grunn datt utrykket «Kong Alkohol» ned i hodet mitt. Hvor hadde jeg egentlig det fra?  Jo, det var en bok som jeg ikke hadde lest, den appellerte ikke til meg når jeg var ung, fordi forfatteren var et ganske kjent navn fra guttedagene. Han hadde skrevet en spennende bok som heter «Når villdyret våkner», dere vet, den om hunden som ender alene i ødemarken og blir «nettopp» et villdyr.

 

Men det å være 13 år og lese en bok om alkohol hørtes ikke gøy ut …

Navnet på forfatteren er Jack London. Han har faktisk ikke selv titulert boken sin «Kong Alkohol». Det er det den norske utgaven som heter. Originaltittelen er «John Barleycorn» og er en selvbiografi som handler om forfatterens egne alkoholproblemer og det han kaller både gleden av å drikke og kampen mot sin alkoholisme.   Noe av det som fascinerte meg når jeg nå endelig tok tak i dette stoffet var at den er utgitt i 1913. Altså for 104 år siden, men med en beskrivelse av fenomenet alkohol som kunne vært skrevet i dag. Hans kunstneriske blikk er både skarpt og evig aktuelt. Noe av det boka er mest kjent for, er beskrivelsen av det han kaller «drankere» som han putter i to kategorier. Nemlig klovnen som vi ler av, den våsete dumme som ser lyserøde elefanter. En erketype som vi har diverse komikeres fremstilling av. Den fulle mann var morsom. Jeg husker vagt sketsjer utført av kjente komikere på spesielt 70-tallet som hadde dette som tema.  Og vi lo med.

Den andre typen dranker er den vi ikke legger så mye merke til.  Den vellykkete, veltalende, men som har et mørkt fortvilet indre i sin kamp for å overleve. Har ofte under overflaten et tungt depressivt sinn, som søker frihet, i Jack Londons beskrivelse, et annet ord for døden.

Tøft, usentimentalt, men allikevel interessant. I dag ville vi nok tenkt på disse fenomenene mer i termer som dårlig psykisk helse og selvmedisinering, men han beskriver at det er noe som har makt, stor makt. «Kong Alkohol» styrer.

Det var det også mange andre på den tiden som innså, faktisk så ble denne makten sett på som så skadelig at den måtte bekjempes med kampmidler. Godtemplarungdommen ville kjempe mot den internasjonale «Kong Alkohol», mot den internasjonale militarismen og kamp for proletariatets frigjøring.  Her snakker vi om noe som ble oppfattet som svært undertrykkende.

 

«Kong Alkohol» har blitt stueren

Noe har tydeligvis skjedd på veien i disse hundre år. «Kong Alkohol» har blitt stueren, faktisk så populær, at det å lage sin egen alkohol, kunne alkohol, handler om livsstil og kulturell kapital.  Magasinet Nordisk mat og livsstil kaller det å brygge sitt eget øl for verdens viktigste hobby.  Dette må vel kunne kalles et kvantesprang. Jeg er også barn av min tid og har lært meg å glede meg over riktig bruk til riktig tid og sted.

Hvis vi snakker om vår egen kultur eller land, så har visst «Kong Alkohol» formet oss litt spesielt,

vi er visst annerledes.  En artikkel i forskning.no viser til at en italiensk studie som sier at litt vin kan være bra for hjertepasienter ikke har relevans for oss fordi vi har et drikkemønster som gjør at vi ikke kan forholde oss til det. Vi drikker altså for mye i utgangspunktet.

 

Drikker i uken, helgen – ja takk begge deler….

Vi drikker visst både i uken og i helgen… Ja takk begge deler. At mange drikker mer enn de bør, vet vi veldig godt.  En annen studie sier at ca. 17 % av befolkningen har et drikkemønster som sannsynligvis går ut over jobb, venner og familie. Altså ikke et klassisk type alkoholproblem, men et relasjons-alkoholproblem. Vi hører mye om de såkalte helsefordelene ved alkohol. Sannheten er vel at dette er svært tvilsomme påstander. Ser nå at flere land strammer inn på sine anbefalinger om alkohol drikking, fordi det skader men enn vi tidligere likte og tenkte. Upopulært, men sant. Det er bare å google og se.

Men tilbake til vår konge, han er som jeg skriver, ganske lunefull. Blant annet har han klart å knytte alkohol opp mot god sosial fungering.  På den måten at de som ikke drikker i det hele tatt (bortsett fra veldig bevisste avholdsfolk) ikke gjør det fordi ingen har lært det bort. Man har ikke klart å få til noe særlig gode sosiale relasjoner eller venner. Nærmest et symptom på ensomhet.

Willy Pedersen skriver i en artikkel på forskning.no at de fleste drikker. Sosial isolasjon og lav selvtillit kjennetegner mange av dem som lever sitt voksne liv uten alkohol. Dyktig fyr denne «Kong Alkohol» …

 

Det er uglesett å ikke drikke…

Vi mennesker sjonglerer og kjører slalåm mellom alle de paradoksene «Kong Alkohol» har laget for oss.  Det er godt, det er hyggelig. det er skadelig og det er nedbrytende. Man risikerer store helseproblemer, og det er en risiko for å dra på seg en alvorlig avhengighet. Det å ikke drikke blir ofte uglesett osv.

Allikevel så klarer vi dette stort sett bra, imponerende nok, men det kan gå riktig galt. Denne lunefullheten kan innbille oss at flukten alkoholen gir blir til min medisin, eller mestringsmulighet. Den gir meg en sårt tiltrengt pause.

Mye positivt har heldigvis skjedd siden Jack London skrev sin bok, men på den annen side så er det lite nytt under solen. Vi vet, og vi har visst, at kampen mot «Kong Alkohol» aldri har stått svakere enn i dag.

Kanskje er det greit? kanskje det kommer nye generasjoner som gjør opprør? Synes jeg ser noen tendenser.

«Kong Alkohol» har uansett stor makt. Han definerer media, debatter og noen ganger forskning. Se på alle oppslag om julebords-tips, riktig drikke til riktig mat, juleøl, akevitt.. heng med, mer vil snart komme.

«Kong Alkohol» er tydelig en mann. Har vi et kvinnelig motstykke? I så fall må det bli «Dronning Sjokolade». Men det er en annen historie.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter