Kunsten å ta feil!
12Jarle Wangen

Jarle Wangen4. mars 2018Legg igjen en kommentar

Kunsten å ta feil!

Hurra, jeg tok feil! Da kan jeg jo tenke nytt på saken! Dette er egentlig en drømmetilnærming, men som oftest en ganske urealistisk opplevelse, dessverre. Spesielt for oss som jobber i et fagfelt som kan involvere mange følelser. Et fagfelt med sterke meninger, lange tradisjoner og, ikke minst, mange vedtatte sannheter. At dette noen ganger kompliserer våre forsøk på å få til endring er lett å forstå.

Jeg fikk en sterk deja vù-opplevelse da jeg hørte to politikere debattere på radioen. Utgangspunktet var at de hadde vært enige om en sak, men den ene debattanten hadde fått ny viten som gjorde at han revurderte sitt tidligere standpunkt. Den andre mente dette kunne karakteriseres som vingling, som igjen forårsaket en håpløs og uforutsigbar situasjon.

Dette er et interessant dilemma. Ønsker vi å forholde oss til ny viten, eller er det tryggest å tviholde på det vi alltid har ment eller én gang lært? Blir vi dårligere mennesker, og mister vår autoritet og troverdighet, hvis vi sier at «nå er jeg overbevist om at det jeg har trodd på står for fall fordi ny viten viser at ….»? Handler det egentlig om noe som vi har et sterkt ønske om at skal være sant, og dermed blir blind for nye måter å tenke på?

 

Ofte møter jeg sterke stemmer som skal fortelle meg hvordan ting virkelig er.

La meg være mer konkret: Alkohol er bra for helsa? Mulig det, men her skjer det stadig nye kunnskapsbaserte endringer. Er det ikke fint hvis det er sant at litt alkohol er bra for helsa? Det er jo så deilig med litt vin, tenk om det er sunt også? Perfekt. Mye antioksidanter i vin, veit du. Men trur du ikke disse dumme forskerne i England har kommet frem til at det sannsynligvis ikke stemmer likevel? Som igjen har ført til at myndighetene har kommet med nye helseanbefalinger når det gjelder alkoholinntaket vårt. Før var litt alkohol ok for kropp og sjel, nå er veldig lite ok. Hmm …. Kjempedumt.

 

Nei, jeg tror heller på noe jeg leste i avisen for noen år siden. Ikke kom her.

Jeg kan trekke dette ganske langt, som utsagn som «en gang alkoholiker, alltid alkoholiker». Jeg hører ofte liknende utsagn. Eller utsagn som at «man kan ikke stole på folk med rusproblemer, og derfor må behandles deretter». Når jeg påstår at folk med problemer kan være like forskjellige som deg og meg, hører jeg ofte et slags snøft. Hvis jeg i tillegg skulle finne på å vise til forskning blir det som å skvette vann på gåsa.

Et annet utsagn er at dataspill er farlig. Du blir voldelig, usosial, bleik og overvektig. Og det er uansett farlig. Hvordan skal det gå med disse menneskene? Mennesker som bruker all sin tid på sosiale medier eller som spiller League of Legends? Folk har nemlig hørt at tanta til naboen har en nevø som ikke lenger klarer seg på skolen. Slike standpunkt, som ikke er kunnskapsbaserte på en flekk, har ofte en tendens til å bli vedtatte sannheter. Stakkars de unge, eller de voksne, som gleder seg over den fantastiske hobbyen det er å spille et skikkelig avansert dataspill.

 

Lei av å bli satt i bås

Min kollega Ine og jeg skrev en rapport om dataspill i høst, der vi blant annet fant ut at dataspillere var kjempelei av å bli satt i en bås. En bås de skjønte fint lite av og ikke kjente seg igjen i. De opplevde å bli sykeliggjort av media, og kanskje til og med sine ledere på jobben. Noe som er lett å forstå at både media og arbeidsplassen gjør. Sannheten er imidlertid at mindretallet får problemer med spillingen. Det mindretallet skal vi selvfølgelig hjelpe, men spillerne selv oppfatter at det er denne problemgruppen som defineres som sannheten om den aktiviteten de elsker. Noe som selvfølgelig er en kjempeutfordring med tanke på å få i gang en konstruktiv dialog om dataspill.

Jeg hører ofte at folk er avhengig, både av dataspill, sosiale medier, tv-serier og til og med Pepsi Max. Min påstand er at de ikke er avhengige. Avhengighet er et begrep som ofte blir både misbrukt og misforstått. Du kan ha dårlig vaner som igjen kan føre til noen negative konsekvenser for kropp og helse, som du til og med kanskje trenger at omgivelsene korrigerer deg på. Men har du en sykelig tilstand? Mest sannsynlig ikke. Der tar vi stort sett feil, men er ikke det flott å ta feil av det?

 

Frykten for det ukjente

Jeg kan forstå at frykten for det ukjente gjør det enkelt å tviholde på gamle standpunkter. Hvor konstruktivt er det egentlig i møte med andre mennesker, og ikke minst i møte med folk i krise? Dette handler selvsagt ikke om bagatellisering, men snarere om å lage en bedre plattform for oss i møte med de som trenger oss. Ting er sjelden som vi tror, eller utfordringene kan i det minste være annerledes enn det du faktisk tror.

Med fare for å bli oppfattet som en som motsier seg selv, så skal jeg fortelle en liten historie. Vi hadde inne en ledergruppe vi har brukt mye tid på å lære opp til å ta tidlige bekymringssamtaler, noe de hadde praktisert aktivt i en lang periode. På mitt spørsmål om de noen ganger hadde tatt feil, svarte de at det hadde de aldri. Det var alltid en grunn til å være reelt bekymret, men årsaken var noen ganger noe annet enn forventet. Både på godt og vondt. Men de gikk ikke inn i prosessen med forutinntatte holdninger, de valgte heller kunnskapsbaserte metoder. Jeg kan love deg at dette er folk med tillit og respekt i sin virksomhet.

De hadde sine antakelser, men de var ikke redde for å ta feil. Hurra!

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
sykefravær
16Trygve Fredrik Myhren

Trygve Fredrik Myhren18. februar 2018Legg igjen en kommentar

Akan-arbeid kan redusere sykefraværet betydelig, også det ikke-rusrelaterte

Etter å ha arbeidet ti år med inkludering, sykefravær og Akan, slår det meg at Akan-modellen står for en enestående enkel og praktisk tilnærming til svekket fungering; nøktern faktabeskrivelse av observerbare endringer over tid, og oppfølging av disse. Endringer i fravær, arbeidsutførelse og atferd er det som skal beskrives, ikke hvorfor det er blitt slik.


Påstand 1

Det finnes ingen enklere metode for praktisk tilnærming til svekket fungering hos en ansatt enn den som beskrives i Akan-modellen. Vi vet at rus/avhengighet og psykiske plager gir til forveksling like, observerbare symptomer. Samtidig vet vi at psykiske plager utgjør om lag 20 prosent av sykefraværet. La oss nå anta at vi konsekvent tar samtalen om symptomene på «det vi ikke snakker om» (psykiske plager og rus/avhengighet på et tidlig stadium). Utfra dette vil jeg fremme nok en påstand.

Påstand 2

Halvparten av fraværet forårsaket av psykiske plager kan forebygges. Gode samtaler og styrkede relasjoner er beste medisin mot lettere psykiske plager. I tillegg kan halvparten av fraværet knyttet til rus/avhengighet kuttes. Legger vi så til allmenne nærværsgevinster som følge av styrkede relasjoner gjennom flere gode samtaler, har vi kuttet sykefraværet med 20 prosent.

Blikk, mot og språk

Hovedårsaken til at samtaler om bekymringsfulle endringer kommer for sent er mest sannsynlig manglende motivasjon og tro på egne ferdigheter hos leder. Mange ledere har teoretiske ferdigheter, men er ikke trygge nok i praksis. Naturtalentene finnes, men de er i mindretall, og helt nødvendig samtaleveiledning for ledere er dessverre fortsatt sørgelig fraværende i store deler av arbeidslivet. Sykefraværsreduksjon er og blir ufravikelig knyttet til relasjonelt mot og trygghet hos leder.

 

Vi trenger ‘frisk-fokus’ og romslighet – kaller vi noe sykt så blir det også sykt

Det er på tide å slutte å si at Akan er å snakke om «det vi ikke snakker om», fordi tidlig samtale innebærer at vi konsekvent tar tak i endringer i fravær, arbeid og/eller arbeidsutførelse før vi vet hva det dreier seg om. Eller om ikke annet før et problem har rukket å utvikle seg. Disse endringene kan ha svært mange årsaker, også fysiske. Akan-arbeidet handler om helse og må ha sin naturlige plass der – der for øvrig helheten må være viktigere enn delene og årsakene. For eksempel henger fysisk og psykisk helse ofte nøye sammen. Her kan vi også ta inn økonomisk helse (en kan bli temmelig svekket av dårlig økonomi) og sosial helse, for eksempel som følge av ensomhet og manglende fellesskap.

 

Å tilhøre flokken

Helt fra stiftelsen i 1963 har livsnerven i Akan-arbeidet vært arbeidstilknytningen – å hindre at jobben går tapt. Det leder tankene til Per Fugellis vektlegging av flokken og viktigheten av å inkludere flest mulig i den. Per Fugelli bidro for øvrig til innpass i flokken også på fritiden; han bodde som kjent på Oslos indre østkant blant mange mennesker som i liten grad opplever inkludering.

 

Akan er for langt fler enn dem med rus- og avhengighetsproblemer

Akan-arbeid gjør det mulig å fange opp svekkelser i fungering hos ansatte på et tidligst mulig stadium, uten risiko for å ta feil – fordi det kun er observerbare, faktiske endringer som skal beskrives. Slik representerer tilnærmingen noe som er altfor effektivt til kun å være forbeholdt dem med et rus- og/eller avhengighetsproblem.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
morsdag
13Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl11. februar 2018Legg igjen en kommentar

Mammas «take away»

Mamma kjørte til sammen fire timer for å sette mat utenfor døren min. Jeg slapp henne nemlig ikke inn. Morskjærlighetens beste intensjoner gjorde faktisk bare min rusavhengighet bitte litt lettere.

Siden bloggdatoen er på morsdagen var tema for bloggen lett å finne, men vanskelig å skrive. Selv om jeg eksponerer meg selv når jeg skriver, så betyr ikke det at familien min ønsker det samme. Men min kjære mamma sa ja til å skrive denne bloggen sammen med meg, så happy morsdag!


Støtten bidrar til å opprettholde rusproblemet

Mange avhengige har en mamma, og altfor mange har en mor som sliter. De kalles pårørende, men blir veldig ofte medavhengige. Så hva er egentlig medavhengighet? Det er definert som en tilstand hvor et menneske er psykologisk avhengig av et annet menneskes destruktive livsførsel (som i vårt tilfelle er rusavhengighet). Dette tar ofte over hele personens tilværelse, og gir en konstant uro som kan gjøre mange like syke som den rusavhengige.

Som medavhengig stiller du ofte opp økonomisk og praktisk, mens du støtter, truer eller trygler og ber for å få den andre til å slutte. Paradokset er at all støtten faktisk bare bidrar til at den man hjelper opprettholder rusproblemet. Hva mener jeg med det? Mamma kjørte til sammen fire timer for å sette mat utenfor døren min. Jeg slapp henne nemlig ikke inn. Morskjærlighetens beste intensjoner gjorde faktisk bare min rusavhengighet bitte litt lettere. Jeg fikk jo mat levert på døren og slapp i det hele tatt gå utenfor leiligheten! «Takk, mamma …»

 

Verdens beste mamma

Mammas «take away» er medavhengighet i praksis. Hennes konstante uro på mine vegne gikk utover alt, og til slutt ble vi like syke begge to. Hun sier det best selv: «jeg var alltid i beredskap». Det kan virke som galskap at hun så vidt torde dra på middag til naboene, men dette var hennes realitet. Går du konstant rundt i frykt og forventer at det verste skal skje, så sier det seg selv hvilken hverdag du har. Jeg kommer alltid til å føle en sorg over hva min avhengighet gjorde med mamma. Verdens beste mamma.

Om du mistenker at noen på jobben sliter, og du tror det er rus med i bildet, kan det faktisk være at de er medavhengige. Sliten, ukonsentrert og mye fravær går igjen for begge parter. Vi blir som sagt ofte like syke. En samtale kan være nødvendig i begge tilfeller. Det er ikke Akan-avtaler for pårørende, men de setter nok utrolig pris på å bli sett. Som jeg alltid sier: omsorg på en arbeidsplass er aldri feil.

 

Det er mulig dere må kutte all kontakt

Tilbake til mamma og jeg. Galskapen fikk en brå slutt da jeg kom i tolvtrinnsbehandling på en gård i Vestfold. Mamma og pappa fikk invitasjon til en familieuke. Familieuke høres jo kjempehyggelig ut, så det var nok greit at ingen av oss visste hva vi gikk til. Det ble nemlig tøff terapi for oss alle tre, som vi sent vil glemme. Mine foreldre trodde de skulle lære hvordan de best kunne takle og hjelpe meg. Noe av de første de fikk høre var at dette var min siste sjanse: «fortsetter hun å ruse seg etter oppholdet her, skal dere kutte all kontakt». Jeg skulle ikke få ødelegge deres liv mer enn jeg allerede hadde gjort. Høres det veldig brutalt å kutte meg helt ut? Det gjør det nok. Men da vil jeg bare si at konsekvensen av å ikke ha kontakt med familien har stoppet meg flere ganger fra tilbakefall. Det kalles tøff kjærlighet, og det redder liv.

 

Alt er ikke perfekt

Men jeg er ikke den eneste som står i fare for tilbakefall. Det er like lett for mamma å begynne og bekymre seg for meg, og å gå tilbake til sitt gamle tankemønster. Da må jeg sette grenser. Et godt eksempel på det er hvor urolig mamma ble en gang da jeg ikke svarte på meldinger med en gang. Mamma tenkte alt det verste og var tilbake i beredskapsmodus. Jeg hadde glemt telefonen hjemme, og ante fred og ingen fare. Burde jeg da alltid ha mobilen med meg slik at jeg kan svare så fort jeg får en melding fra mamma? Nei. Mamma må bare kunne stole på meg, selv om hun ikke får svar med en gang og jeg ikke alltid kan forsikre henne om at jeg har det bra. Mamma må jobbe hver dag med sin medavhengighet, slik jeg må jobbe med min avhengighet. Drar jeg på et AA-møte (anonyme alkoholikere) kan hun dra på Al-anon-møte (støttegruppe for pårørende). Ikke alle vet hvor mye støtte det faktisk finnes for pårørende. Har du en ansatt som viser seg være medavhengig, kan du etter å ha lest denne bloggen foreslå at de burde klikke seg inn på al-anon.no. Dette kan være til stor hjelp.

Så, 4,5 år etter familieuken på gården i Vestfold, er alt perfekt mellom mamma og jeg? Nei, men vi er på veldig god vei og har et helt annet forhold i dag. Det hjelper også at vi har samme syke humor og kan snakke om alt. Det siste lærte vi på gården. Konsekvensen av å ikke ha foreldrene mine i livet mitt har stoppet meg fra å gå tilbake til det livet jeg ikke ville leve. I min Akan-avtale ba jeg om at det skulle stå at jeg kunne miste jobben ved tilbakefall. Jeg trengte tøff kjærlighet like mye på jobb som jeg gjorde privat.

Ha en flott morsdag!

Hilsen Nina og Bea <3

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
masken faller
17Ine Weum

Ine Weum6. februar 2018Legg igjen en kommentar

Når masken faller

Når livet er tungt og vi ikke strekker til. Når vi ikke innfrir hverken egne eller andres forventninger, og kjenner på skam. Da er vi sårbare. Avkledd og uten beskyttelse.

 

Du ser meg og jeg ser deg.

I blant gjør vi ting vi ikke er stolt av. Kanskje fornekter vi det, dekker over, ønsker å glemme eller ønsker tilgivelse. Sånn er det å være menneske. Vi feiler, faller, reiser oss og går videre. Noen ganger kjemper vi ensomme kamper, og går ned for telling. Du ser meg der jeg kaver, og jeg ser deg. Kampen er ikke over, den er i gang.

 

Vårt møte

Vårt møte er sårbart, nakent og følsomt. Skammen og frykten for å bli avvist gjør at blikket og språket får en helt spesiell betydning. Har vi det som skal til for å forstå, og er det vilje til å prøve? Å strekke ut en hånd og be om hjelp til å reise seg, kan være vanskelig. Om ikke tryggheten og tilliten er til stede, er det fristende å la være, og heller ta en runde til alene. «Se meg, men ikke se meg», skriver Hilde Rikter-Svendsen i sin blogg , der alt raser sammen, og fortvilelsen skjules bak et velsminket ytre. I møtet må vi tåle å se og bli sett som vi er, og være i stand til å gi og ta mot støtten som er nødvendig. Det krever vilje og mot fra begge.

 

Aktiv hjelp eller passiv medlidenhet

Det er i slike møter vi lærer oss selv bedre å kjenne. Møter vi sårbarheten med passiv medlidenhet, eller et forsøk på aktivt å hjelpe? Selv om vi ikke lykkes ligger gleden i selve forsøket, sier filosofen Spinoza. Vi må stå på, og selv om vi ikke lykkes, vil gleden ved å forsøke erstatte den passive gledeløsheten, sier han. Spinoza levde på 1600-tallet og hans hovedverk var Etikken. Våre holdninger, hvordan vi tenker og handler i møte med sårbarhet viser oss hvem vi er. Vår styrke og svakhet. Respekt, fra latinsk respectare, betyr å se en gang til. La oss satse på å møtes med respekt, og forsøke aktivt å hjelpe. For å sitere Spinoza igjen: «Fellesskapsfølelsen med mennesker som lider fører til handling».

 

Veien videre

Å møte et menneske når masken faller er sterkt og ærlig. Det samme gjelder når du blir møtt i en slik situasjon. Jeg har både møtt og blitt møtt. Sett og blitt sett. Erfaringene jeg har gjort meg underveis gjør at jeg vet at veien blir til, også når vi går oss vill.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
#metoo
21Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng29. januar 2018Legg igjen en kommentar

Det holder ikke å ta av seg spanderbuksa

Vi har tillatt altfor mye uakseptabel atferd altfor lenge i norsk arbeidsliv. Seksuell trakassering handler mer om kultur og holdninger enn om hvem som tar regningen for alkoholen.

I kjølvannet av meetoo-kampanjen er alkoholbruk i jobbrelaterte situasjoner endelig adressert som elefanten i rommet, og Arbeiderpartiet innfører nå tiltak i form av ikke-sponsing av alkohol i partisammenhenger. Det gir en viktig signaleffekt, og vi ønsker debatten om alkoholkultur velkommen. Elefanten er nemlig ikke større i de partipolitiske rommene enn i arbeidslivet for øvrig, så vi kan like gjerne ta den en gang for alle. Vi vil oppfordre alle arbeidsplasser og politiske partier til å snakke om sin egen alkoholkultur.

Vi skjønner at noen ledere tar av seg spanderbuksa og overlater til ansatte å ta regninga for alkoholen, det er et kjent virkemiddel for å begrense alkoholinntaket. Effekten er imidlertid begrenset. Når alkohol likevel er tilgjengelig, så kjøper vi gjerne selv det vi vil drikke i baren. Eller vi lader opp med et solid vorspiel før jobbfesten. Og alkoholen gjør noe med hemningene våre, i større eller mindre grad, uavhengig av hvem som tar regningen. Det kan være gøy, det, og bidra til god stemning. Men det kan også føre til problematisk og direkte ufin oppførsel, deriblant seksuell trakassering. Arbeidsgivere kan ikke fraskrive seg ansvaret for å håndtere ubehagelige situasjoner selv om de ikke betaler for alkoholen. Arrangementer og fester utenom arbeidstid, i regi av jobben, er ikke fritid. Som leder viser du med andre ord handlekraft ved å skru igjen krana, men du tar ikke problemet ved roten.

Regulerende virkemidler, som å begrense tilgjengelighet, har en viss effekt på alkoholinntaket, men det endrer nødvendigvis ikke på verken atferd eller holdninger. Vi kjenner til bedrifter som opererer med åpen bar for sine ansatte i sosiale sammenhenger, uten at det oppstår problemer eller grunnlag for fylleangst dagen derpå. På samme måte kjenner vi til bedrifter med veldig restriktiv servering av alkohol, enten gjennom bonger eller at ansatte må betale drikke selv, og som likevel opplever ubehagelige situasjoner. Nettopp fordi det er kulturen og holdningene det handler om. Og det er jo kulturen, eller rettere sagt ukulturen, vi vil til livs, ikke alkoholen.

Metoo-kampanjen forsterker behovet for tydelige holdninger og en åpenhetskultur i arbeidslivet. Målet må være å skape sosiale arenaer hvor det er hyggelig, trygt og inkluderende å være. Vi oppfordrer alle arbeidsplasser og politiske partier til å spørre hvordan dere vil å ha det når dere drikker alkohol sammen: Hva er greit og hva er ikke greit? Hvordan skal dere håndtere situasjoner som ikke er greie, og hvem har ansvaret? Ha en tydelig holdning og formuler noen konkrete kjøreregler som gjøres kjent for alle. Det skaper trygghet og forutsigbarhet, og resultatet er at ansatte tør å si i fra. I tillegg må vi ha ledere som reagerer på og håndterer uakseptabel atferd, og som er trygge nok til å ta samtaler som kan være ubehagelige.

Seksuell trakassering skjer ofte i arbeidsrelaterte drikkesituasjoner. Det gir arbeidslivet et særlig ansvar for å løfte dette temaet og å bidra til økt bevissthet. Men selv om alkoholen er elefanten i rommet, så handler det først og fremst om omgangsformer og fornuft. Egenkjøpt alkohol har jo som kjent samme effekt som påspandert alkohol. Det avgjørende er å bygge en kultur der ansatte og tillitsvalgte vet hvor grensene går, der det er trygt å si ifra om noen tråkker over den og der uakseptabel atferd blir tatt tak i.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
6Oda Sjøvoll

Oda Sjøvoll21. januar 2018Legg igjen en kommentar

Det blir ikke lettere, det blir bare annerledes

Helt siden jeg for tre år siden fødte tvillinggutter har jeg ventet på at tilværelsen som tvillingmamma skal bli lettere. Men det blir ikke lettere, det blir bare annerledes.

«Når de begynner i barnehagen, blir det sikkert lettere», har jeg tenkt. Eller: «Når de blir to år og har lært seg å snakke, blir det sikkert lettere». Det siste jeg tenkte var at det sikkert blir mer håndterbart når de blir tre år. Og, joda, mye har blitt lettere – de sover bedre, leker fint sammen og gjør seg stort sett forstått. Men det har kommet hånd i hånd med andre utfordringer: bleieslutt, smokkeslutt, bestemte meninger og testing av grenser, gå selv hjem fra barnehagen på korte bein når blodsukkernivået til opphavet er på sitt laveste… Med andre ord: det blir nødvendigvis ikke lettere, det blir bare annerledes.

Så jeg har for første gang laget meg et nyttårsforsett. Tidligere har jeg tenkt at det er noe litt anstrengt over konseptet nyttårsforsetter. Som om man må vente til det blir et nytt år med å forandre på noe som ikke funker. Funker det ikke, så gjør noe med det! Du trenger ikke vente til 1. januar, liksom. Men så er det også noe befriende ved å tenke at et nytt år er en faktisk mulighet til å ta grep. Og det er nettopp det jeg har bestemt meg for å gjøre i år: 2018 skal bli året der jeg tar grep selv for at det skal bli lettere og bedre, både på hjemmebane og på jobb. Jeg skal ikke lengre vente på at det mirakuløst ordner seg selv.

Velkommen til å la deg inspirere! Er det noe vi i Akan kompetansesenter erfarer gjennom vårt arbeid, så er det at flere bør bli flinkere til å ta grep på arbeidsplassen. Finn en måte du kan ta opp det som ikke funker, enten det er samarbeidsklimaet, alkoholkulturen eller at folk tar siste kaffeskvetten uten å sette på ny kaffe (det finnes et eget sted i helvete for folk som gjør dette). Ikke vent på at det skal ordne seg selv, det gjør sjeldent det. Bruk heller energien din på å ta grep enn å irritere deg!

Hver dag ringer det ledere til vår veiledningstelefon fordi de er bekymret for en ansatt, og i mange tilfeller har det gått altfor langt og problemene blitt veldig store. Det skorter nemlig ikke på bekymringer i arbeidslivet, men terskelen fra bekymring til handling er høy og vi kvier oss for å si fra når vi merker forandringer hos en medarbeider. Mange er redd for å ta feil, skape dårlig stemning eller ødelegge relasjonen, men jo tidligere du tar den nødvendige samtalen med en som sliter, jo bedre.

Har det kommet så langt at du er bekymret for en medarbeider, så vil det ikke ordne seg selv. Din bekymring er ditt ansvar, og du må selv ta grep. Det blir heller ikke lettere å ta en samtale av å vente lengst mulig, eller ved å tro på at det går seg til av seg selv. Tvert i mot. Disse samtalene vil det aldri være lett å ta, men det kan bli overraskende fine samtaler som fører til at den med et problem tar grep.

Jeg har begynt på en ryddejobb i eget liv. I går gikk jeg av som leder for foreldreutvalget på skolen der mine to eldste barn går (ja, du regnet riktig: jeg har fire barn), etter nærmere fem år i tjenesten. Flere grep kommer, men jeg har i det minste tatt ett steg i retning lavere skuldre og tommere skittentøyskurv.

 

 

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
god jul
33Elisabeth Ege

Elisabeth Ege22. desember 2017Legg igjen en kommentar

Ingenting slår å få døtrene mine hjem

De to siste årene har jeg deltatt på mange konferanser om digitalisering og robotisering. Det er ingen tvil om at teknologien har gitt, gir og vil gi oss mange fantastiske muligheter. Roboten som gir barn mulighet til å følge undervisningen og beholde tilhørigheten i klassen, til tross for at de er forhindret fra å møte på skolen, er et eksempel på dette. Arbeidslivet har fått mulighet til å effektivisere prosesser, yte raskere kundeservice og lettere tilgang på varer og tjenester. Noen virksomheter har til og med hentet hjem igjen produksjon som var satt ut til lavkostland. Mulighetene er uante.

Da jeg var student stod jeg i kø utenfor telefonkiosken for å ringe hjem. Var jeg heldig, så var foreldrene mine hjemme da det endelig ble min tur. Telefonen slukte kronestykkene mine, og jeg husker samtalene som korte, kalde (i Trondheim) og våte (i Bergen).  Fjernt fra dagens virkelighet, hvor jeg fra sofaen hjemme bruker gratistjenesten FaceTime til å både snakke og se mine døtre som bor langt hjemmefra. Dagens løsning er absolutt å foretrekke, men disse digitale møtene holder ikke alene. Ingenting slår å få døtrene mine hjem. Da kan vi ha lengre og dypere samtaler, lese hverandres kroppsspråk på en helt annen måte, og for meg som mamma er det ekstra godt å kunne gi mine døtre en klem eller ti. FaceTime kan ikke erstatte dette. I det fysiske møterommet har vi en helt annen forutsetning for å se hverandre, sanse stemninger og å forstå situasjonen, noe som også er viktig i jobbsammenheng. Digitalisering erstatter ikke relasjoner, og skal heller ikke gjøre det.

 

Digitalisering og relasjoner – ja takk, begge deler

Vi trenger både digitale løsninger og fysiske møteplasser. Flere og flere av dere velger å hente kunnskap fra akan.no og bloggen vår. Det er mange år siden vi lanserte Balance , som er et nettbasert, helsefremmende tilbud til de som vil sjekke og eventuelt justere sine alkoholvaner. De siste årene har vi lansert flere digitale verktøy. Det ser ut som vi har utviklet noe dere har nytte av, for bruken av disse verktøyene er jevnt økende.

E-læring er ikke nytt. Selv tok jeg mitt første bedriftsinterne e-læringskurs ved tusenårsskiftet. Som ansatt opplevde jeg det som en effektiv og fleksibel måte å tilegne meg kunnskap på.  Jeg kunne selv velge når jeg skulle ta kurset, og som småbarnsmor var jeg veldig glad for å slippe å reise bort for å gå på kurs. For arbeidsgiver var løsningen effektiv fordi de fikk full oversikt over hvem som gjennomførte kurset, i tillegg til at de sparte reisekostnader og reisetid.

I 2017 har vi i Akan kompetansesenter brukt tid på å utvikle digitale kurs. Det første, Akan på 1-2-3 for ansatte i bedriftshelsetjenester, lanserer vi i løpet av første kvartal neste år. Og flere digitale kurs vil komme. På denne måten ønsker vi å gjøre kunnskap enda lettere tilgjengelig.  I tillegg til fordelene nevnt over, er digitale kurs en svært miljøvennlig kursløsning. Våre digitale kurs vil komme i tillegg til våre fysiske møteplasser, som vi ser for oss vil bli fylt med erfaringsutveksling og dypdykk i mer kompliserte tema.  Ja takk, begge deler.

 

Relasjonelt mot

Akan-arbeidet er et godt eksempel på at teknologi ikke kan erstatte relasjoner fullt og helt. Digital undervisning og digitale verktøy er nyttige og har mange fordeler, men teknologi kan ikke erstatte behovet for å møte hverandre fysisk. Vi må snakke sammen for å finne ut av hvordan vi ønsker å ha det på vår arbeidsplass, hva vi synes er greit og ikke greit. Vi må se hverandre for å bli kjent, og vi må kjenne hverandre for å kunne fange opp når kolleger ikke har det bra. Og når en kollega ikke ser ut til å ha det bra, er det viktig med relasjonelt mot for å tørre å ta praten.

 

Gledelig jul!

Nå står julen for døren, en høytid der det relasjonelle er det aller viktigste. Selv er jeg så heldig at jeg skal feire julen med familien fysisk til stede. Julegrøt på formiddagen, torsk til middag og Sølvguttene som synger julen inn. En spesiell dag med en helt spesiell stemning, som ikke lar seg gjenskape ved hjelp av FaceTime.

På vegne av oss alle i Akan kompetansesenter ønsker jeg deg gledelig jul og alt godt for det nye året!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
veiledningstelefonen
23Pål Henrik Kristiansen

Pål Henrik Kristiansen17. desember 2017Legg igjen en kommentar

Det begynner med en telefonsamtale

Julen er her og det er en tid fylt med mye glede og hyggelig samvær, både med familie og kollegaer. På den andre siden er det kanskje i julen alkoholbruket blir synligere enn ellers. Julebord avvikles over hele landet og du er nok ikke alene dersom du har opplevd noen situasjoner som har vært ubehagelige eller utfordrende. Andre er kanskje bekymret for en kollega, men usikker på hva de kan gjøre? Er du i tvil om hva du kan gjøre, så kan du begynne med å ringe oss på 22 40 28 00.

 

Store eller små bekymringer – du får råd hos oss

 Det er mange som velger å benytte seg av veiledningstelefonen til Akan kompetansesenter. Årlig mottar vi omtrent 700 samtaler fra bekymrede ledere og medarbeidere rundt om i landet. De aller fleste samtalene dreier seg fortsatt om alkohol, men det er ikke unaturlig at vi også hører historier knyttet til spill, narkotika og medikamenter. Hvorfor ringer folk tenker du kanskje? Hva får de hjelp til?

I mange av samtalene ringer ledere som trenger hjelp til å løse et konkret problem. Et slikt problem er for eksempel at en medarbeider har dukket opp på jobb i beruset tilstand. Leder ønsker som regel å finne ut av hvordan man skal gå frem for å løse problemet. Andre samtaler kan dreie seg om at enten leder eller medarbeider er bekymret for om en kollega kan ha et rusproblem og lurer på hvordan de kan formidle dette på en god måte. Kort fortalt koker det ofte ned til hva man skal si eller ikke si. Noen ganger er det nyttig å sparre med noen andre om slike spørsmål.

I helt andre enden av skalaen ringer folk inn for å få vite mer om hvordan de kan begynne å jobbe rusforebyggende i sin virksomhet. Om du har problemer som må løses, enten de er store eller små, eller om du bare lurer på noen ting, så er veiledningstelefonen til for deg.

 

Du kan selvsagt være anonym når du ringer

 Vi har naturligvis forståelse for at problemer knyttet til alkohol, spill, narkotika eller medikamenter kan være tøft å prate om og at slike historier er sensitiv informasjon. Derfor kan du gjerne være anonym hvis du ringer til oss, men mange velger å si hva de heter og hvor de jobber. Selvfølgelig skal du være helt sikker på at denne informasjonen blir mellom deg og den rådgiveren du får hjelp av. Vi har taushetsplikt og vi ønsker å hjelpe og svare på de spørsmålene du har på aller beste måte. Det er helt trygt, enkelt, gratis og nyttig å ringe til oss i Akan kompetansesenter og det må du bare fortsette med.

 

Det å formidle en bekymring til en man bryr seg om er et arbeidsmiljø på sitt aller beste. Om vi kan bidra til å gjøre deg tryggere i nettopp dette så vet du nå hvor du kan ringe!

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
julebord
13Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl10. desember 2017Legg igjen en kommentar

«The Amazing Julebord Race»

Det er vel umulig å blogge for Akan uten å nevne julebordet i disse dager, så om du ennå ikke er lei av å lese om julebord og alkohol kan du lese videre. Jeg er da en av de som ikke drikker på julebordet lenger etter at jeg ble rusfri, så lider jeg meg gjennom kvelden? Absolutt ikke. Jeg kan dessverre ikke snakke for oss alle, men jeg kan dele mine erfaringer og meninger om denne ene kvelden nå som jeg er godt i gang.

 

Misforstå meg rett …

Mine Akan-kontakter på jobb tok en telefon til mitt behandlingsted da jeg kom tilbake og et av spørsmålene var hvordan det ville bli på julebordet og om de kunne drikke foran meg osv. Hvilket svar fikk de? Bare å drikke i vei – Nina vet hva hun ikke skal gjøre! I dette svaret ligger det noe jeg er veldig opptatt av: de rundt meg skal ikke behøve forandre på noe eller ta masse hensyn til meg. Misforstå meg rett: det er veldig hyggelig når de rundt tar hensyn, men bare fordi jeg velger å ikke drikke så betyr ikke det at ingen andre ikke kan nyte alkohol heller. Skal vi for eksempel droppe desserten da om noen har diabetes? Ja, satt på spissen, men egentlig ikke.

 

Et inkluderende julebord

Det beste julebordet jeg har vært på var det første etter behandling. Jobben hadde arrangert et eget «Amazing Race» og vi kjørte rundt Oslo et par timer og hadde det kjempegøy! Da vi kom i mål, i tillegg som vinnere, tok de andre seg en velfortjent øl og jeg en brus. Under middagen satt jeg, nok ikke så tilfeldig, ved siden av Akan-kontakten min, noe som føltes veldig trygt og godt. Jeg takket for meg rett før midnatt og hadde hatt verdens beste kveld. Jeg hadde det så gøy at jeg glemte at jeg ikke hadde promille. Her tenker jeg jobben min hadde et godt eksempel på et inkluderende julebord med å starte med en aktivitet uten drikke som alle kan være med på. Dette er også litt av Akans budskap: vi er ingen avholdsbevegelse, men oppfordrer til et inkluderende arbeidsmiljø der alle er med.

 

Skrekkblandet fryd

Men … så klart må jeg tenke tilbake på alle julebordene gjennom tidene som ikke var så gøy. I mine glansdager hadde jeg vel blitt kjempeirritert over at vi ikke kunne leke «Amazing Race» uten å drikke. Da var det vel ikke gøy … Nåde deg om jeg ikke fikk rett antall bonger! Jeg pleide dra på julebord i en slags skrekkblandet fryd: jeg visste jeg ville ha det gøy første delen, men hvordan kvelden ville ende visste jeg aldri. Så hvordan kan du som kollega eller arbeidsgiver gjøre noe her? Du kan ganske enkelt begynne med å spørre mandag morgen om jeg kom meg greit hjem, eller om du så at jeg ble rimelig full kan du faktisk spørre meg om alt går greit. Dette er omsorg og det er helt greit på en arbeidsplass. Det jeg derimot fikk oppleve var de som ringte dagen derpå for å få litt sladder og dette føltes ikke greit. Tenk derfor gjennom intensjonene dine før du konfronterer noen som ble altfor full på julebordet.

Sånn – da har jeg gjort min del rundt juleborddiskusjonen i år! Ønsker dere alle et morsomt julebord og en fin fin jul ❤

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
kong alkohol
12Jarle Wangen

Jarle Wangen4. desember 2017Legg igjen en kommentar

«Kong Alkohol» – en lunefull monark

Denne gangen vil vi du skal si noe om alkohol, var bestillingen fra en bedrift. Dette var fra folk som var vel bevandret i Akan-tenkning og fag, så tiden var inne til å tenke litt utenfor rammen.

Av en eller annen grunn datt utrykket «Kong Alkohol» ned i hodet mitt. Hvor hadde jeg egentlig det fra? Jo, det var en bok som jeg ikke hadde lest, den appellerte ikke til meg når jeg var ung, fordi forfatteren var et ganske kjent navn fra guttedagene. Han hadde skrevet en spennende bok som heter «Når villdyret våkner», dere vet, den om hunden som ender alene i ødemarken og blir «nettopp» et villdyr.

 

Men det å være 13 år og lese en bok om alkohol hørtes ikke gøy ut …

Navnet på forfatteren er Jack London. Han har faktisk ikke selv titulert boken sin «Kong Alkohol». Det er det den norske utgaven som heter. Originaltittelen er «John Barleycorn» og er en selvbiografi som handler om forfatterens egne alkoholproblemer og det han kaller både gleden av å drikke og kampen mot sin alkoholisme. Noe av det som fascinerte meg når jeg nå endelig tok tak i dette stoffet var at den er utgitt i 1913. Altså for 104 år siden, men med en beskrivelse av fenomenet alkohol som kunne vært skrevet i dag. Hans kunstneriske blikk er både skarpt og evig aktuelt. Noe av det boka er mest kjent for, er beskrivelsen av det han kaller «drankere» som han putter i to kategorier. Nemlig klovnen som vi ler av, den våsete dumme som ser lyserøde elefanter. En erketype som vi har diverse komikeres fremstilling av. Den fulle mann var morsom. Jeg husker vagt sketsjer utført av kjente komikere på spesielt 70-tallet som hadde dette som tema.  Og vi lo med.

Den andre typen dranker er den vi ikke legger så mye merke til. Den vellykkete, veltalende, men som har et mørkt fortvilet indre i sin kamp for å overleve. Har ofte under overflaten et tungt depressivt sinn, som søker frihet, i Jack Londons beskrivelse, et annet ord for døden.

Tøft, usentimentalt, men allikevel interessant. I dag ville vi nok tenkt på disse fenomenene mer i termer som dårlig psykisk helse og selvmedisinering, men han beskriver at det er noe som har makt, stor makt. «Kong Alkohol» styrer.

Det var det også mange andre på den tiden som innså, faktisk så ble denne makten sett på som så skadelig at den måtte bekjempes med kampmidler. Godtemplarungdommen ville kjempe mot den internasjonale «Kong Alkohol», mot den internasjonale militarismen og kamp for proletariatets frigjøring.  Her snakker vi om noe som ble oppfattet som svært undertrykkende.

 

«Kong Alkohol» har blitt stueren

Noe har tydeligvis skjedd på veien i disse hundre år. «Kong Alkohol» har blitt stueren, faktisk så populær, at det å lage sin egen alkohol, kunne alkohol, handler om livsstil og kulturell kapital.  Magasinet Nordisk mat og livsstil kaller det å brygge sitt eget øl for verdens viktigste hobby. Dette må vel kunne kalles et kvantesprang. Jeg er også barn av min tid og har lært meg å glede meg over riktig bruk til riktig tid og sted.

Hvis vi snakker om vår egen kultur eller land, så har visst «Kong Alkohol» formet oss litt spesielt.

Vi er visst annerledes.  En artikkel i forskning.no viser til at en italiensk studie som sier at litt vin kan være bra for hjertepasienter ikke har relevans for oss fordi vi har et drikkemønster som gjør at vi ikke kan forholde oss til det. Vi drikker altså for mye i utgangspunktet.

 

Drikker i uken, helgen – ja takk begge deler….

Vi drikker visst både i uken og i helgen… Ja takk begge deler. At mange drikker mer enn de bør, vet vi veldig godt. En annen studie sier at ca. 17 % av befolkningen har et drikkemønster som sannsynligvis går ut over jobb, venner og familie. Altså ikke et klassisk type alkoholproblem, men et relasjons-alkoholproblem. Vi hører mye om de såkalte helsefordelene ved alkohol. Sannheten er vel at dette er svært tvilsomme påstander. Ser nå at flere land strammer inn på sine anbefalinger om alkohol-drikking, fordi det skader men enn vi tidligere likte og tenkte. Upopulært, men sant. Det er bare å google og se.

Men tilbake til vår konge, han er som jeg skriver, ganske lunefull. Blant annet har han klart å knytte alkohol opp mot god sosial fungering. På den måten at de som ikke drikker i det hele tatt (bortsett fra veldig bevisste avholdsfolk) ikke gjør det fordi ingen har lært det bort. Man har ikke klart å få til noe særlig gode sosiale relasjoner eller venner. Nærmest et symptom på ensomhet.

Willy Pedersen skriver i en artikkel på forskning.no at de fleste drikker. Sosial isolasjon og lav selvtillit kjennetegner mange av dem som lever sitt voksne liv uten alkohol. Dyktig fyr denne «Kong Alkohol» …

 

Det er uglesett å ikke drikke…

Vi mennesker sjonglerer og kjører slalåm mellom alle de paradoksene «Kong Alkohol» har laget for oss.  Det er godt, det er hyggelig. det er skadelig og det er nedbrytende. Man risikerer store helseproblemer, og det er en risiko for å dra på seg en alvorlig avhengighet. Det å ikke drikke blir ofte uglesett osv.

Allikevel så klarer vi dette stort sett bra, imponerende nok, men det kan gå riktig galt. Denne lunefullheten kan innbille oss at flukten alkoholen gir blir til min medisin, eller mestringsmulighet. Den gir meg en sårt tiltrengt pause.

Mye positivt har heldigvis skjedd siden Jack London skrev sin bok, men på den annen side så er det lite nytt under solen. Vi vet, og vi har visst, at kampen mot «Kong Alkohol» aldri har stått svakere enn i dag.

Kanskje er det greit? Kanskje det kommer nye generasjoner som gjør opprør? Synes jeg ser noen tendenser.

«Kong Alkohol» har uansett stor makt. Han definerer media, debatter og noen ganger forskning. Se på alle oppslag om julebords-tips, riktig drikke til riktig mat, juleøl, akevitt.. heng med, mer vil snart komme.

«Kong Alkohol» er tydelig en mann. Har vi et kvinnelig motstykke? I så fall må det bli «Dronning Sjokolade». Men det er en annen historie.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter