brennevinsfloden
2Kari Lossius

Kari Lossius28. mai 2017Legg igjen en kommentar

Om å havne i brennevinsfloden

Det er vanskelig å forestille seg at det skulle finnes mennesker som begynner med rusmidler fordi de ønsker å miste kontrollen over eget liv, spy på naboen, bli pumpet på akuttmottaket, miste jobb og familie eller ende opp med alvorlige rusrelaterte skader. Jeg har møtt mange som har mistet kontrollen, med aldri hørt om lettvinte forklaringer på hvorfor livet ble som det ble. Ingen historier er like, men mange ligner, og noen mønstre trer tydeligere frem. Dårlige oppvekstmiljø, ensomhet, psykiske plager, indre uro, ubrukelige foreldre, dårlige skoler eller en kombinasjon av alt dette og mer til.  “Jeg kan huske jeg tenkte jeg var så annerledes enn alle de andre, og hvordan alkoholen hjalp meg til å slappe av, føle meg normal, at jeg i en liten stund var en del av fellesskapet. Etterhvert møtte jeg ikke verden uten promille, jeg drakk før jeg gikk på vorspielet, før vi fikk middagsgjester, før svigermor kom på besøk, ja før alt.” Underveis tenkte jeg at jeg gikk mot stupet, men jeg orket ikke tanken på å bli edru. Det ble som å tisse i buksa for å holde varmen, og det ble stadig vanskeligere å snu. I etterkant kan jeg se at det var noen stoppunkter underveis der jeg tenkte at nå må du gjøre noe med livet ditt, men tanken på ubehaget med å bli edru overvant alt”.

Rusmiddelavhengighet er komplekse tilstander som blant annet involverer genetiske, psykiske og sosiale forhold.  I sin ytterste konsekvens er dette en dødelig lidelse som vi vet hvordan vi kan utrydde – det er bare å stoppe å drikke. Men det er like vanskelig som løsningen er enkel, og derfor må vi legge betydelig deler av vårt samfunnsmessige engasjement i forbyggende og helsefremmende arbeid. Hvordan kan vi hjelpe vordende ”risikomødre- og fedre” til å bli bedre og mer omsorgsfulle foreldre, hvordan lage trygge skoler uten mobbing, bygge gode ungdomsklubber, eller hvordan designe et arbeidsliv som inkluderer alle, og som ikke tillater at noen får seile avgårde på brennevinsfloden? Direktører, rektorer og ledere i alle former og fasonger bør ha kunnskap og bevissthet om sårbarhetsfaktorer, om miljøfaktorer som øker sannsynligheten for at noen havner på utsiden og hvordan ivareta de som står i fare for å miste fotfestet.

Godt rusforebyggende arbeid handler sjeldent om rus, men om fellesskap, samhold og raushet. Sjefene har ansvaret, men ingen går fri. Så hva med å banke på døra til kollegaen din som du har vært bekymret for en stund, eller sette av litt ekstra tid til å høre hvordan hun på nabokontoret egentlig har det.

Til slutt kommer en ”sommerferie -pekefinger”. Var leveren under høygir sist ferie fordi du fortjente å slappe ekstra av, med til tider relativ høy promille, er det leveren din sin tur til få sommerferie i år. Har du mindreårige barn kan jeg garantere deg at de ikke blir skuffet.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
alor
17Hans Ole Berg

Hans Ole Berg21. mai 2017Legg igjen en kommentar

«Når sjefen min kom på besøk mens jeg var lagt inn for behandling, var det nesten så det kom noen tårer!»

Denne uttalelsen ble jeg vitne til i et innlegg på en alor-samling for kort tid siden. Hvordan vi på arbeidsplassen reagerer og hva vi stiller opp med av støtte, har mye å si for en medarbeider som sliter med avhengighetsproblemer.

Alor-samlinger (arbeidsliv og rus) er et tilbud til deg som er opptatt av rus- og avhengighetsspørsmål relatert til arbeidslivet. Det holdes slike samlinger i mange av landets fylker, de fleste steder to ganger i året. Deltakerne er selv med på å bestemme tema på den neste samlingen.

Samarbeid mellom arbeidsplass, fastlege og behandler var et tema ved denne alor-samlingen. Er det mulig å få til et positivt samarbeid, eller blir hver av oss «hjelperne» sittende og mistenkeliggjøre hva den andre gjør? Er taushetsplikten et hinder for samarbeid?

Som kjent for mange, sendte Akan kompetansesenter ut en spørreundersøkelse om erfaringer med Akan-avtaler før Påske. Takk igjen til dere som svarte! Til sammen fikk vi inn svar som omhandlet 385 akan-avtaler. Det viste seg at fastlegen kun er med som samarbeidspartner i 45 % av disse tilfellene. Dette var noe overraskende. Hvordan skal vi kunne legge til rette for best mulig hjelp for en kollega når fastlegen er uvitende om hva som skjer i jobbsammenheng? Fastlegen kan da kanskje til og med bli brukt til alternative tiltak, slik som for eksempel sykemelding eller utskrivning av medikamenter, uten å kjenne totalsituasjonen.

På jobb er de fleste av oss tett på hverandre, 5 dager i uken. I mindre virksomheter blir vi nesten som en familie, og på store arbeidsplasser jobber også mange i mindre avdelinger eller enheter. Ofte kjenner ikke fastlegen pasienten sin på langt nær så godt som det vi kjenner hverandre på arbeidsplassen. Noen har knapt vært hos fastlegen sin, eller har kun vært til konsultasjon i få minutter en sjelden gang. I tillegg, når fastlegen er kjent med at det foreligger et avhengighetsproblem, er han eller hun bundet av streng taushetsplikt. Legen kan ikke kontakte arbeidsplassen uten pasientens samtykke, og pasienten er kanskje ikke så interessert i at flere skal informeres. Den samme taushetsplikt gjelder også for behandlingsapparatet. Det å utveksle informasjon om en ansatt uten samtykke fra vedkommende, kan jo for så vidt heller ikke arbeidsplassen gjøre den andre veien. I arbeidslivet har vi imidlertid mye bedre muligheter til å få vedkommende til å gå med på dette. Har man sagt ja takk til en Akan-avtale, betyr det at man har sagt ja til å samarbeide. En vurdering av problemets størrelse og kartlegging av behandlingsbehov må bli gjort av kompetente fagfolk. Dette betyr at både bedriftshelsetjeneste, fastlege og, ved behov, rus- og avhengighetsspesialister i annenlinjetjenesten må koples inn. Klare avtaler må gjøres dersom noen av disse skal ha fullmakt til å informere bedriftshelsetjenesten og arbeidsgiver med relevant informasjon. Når utredning og eventuell behandling avtales som en del av Akan-avtalen, kan vi få til dette.

«Gevinsten ligger i åpenheten» er vårt slagord, og det er fortsatt like aktuelt. Samarbeid rundt en akan-avtale der hver og en bidrar med sin del, kan gi et godt og helhetlig tilbud. De som selv har hatt problemer vet godt at det var de selv som måtte «gjøre jobben». En leder som engasjerer seg og en kollega å snakke med, kan være utrolig godt å ha i denne prosessen. Et besøk under klinikkoppholdet ble som nevnt opplevd som veldig god støtte!  Det er ofte de små tingene på riktig tidspunkt som har betydning for et medmenneske som er i en endringsprosess.

Alle dere som ikke føler dere ferdig utlært når det gjelder rus- og avhengighetsproblematikk – kom og delta på alor-samlinger! Bedre arena for erfaringsutveksling og mulighet for å videreutvikle kunnskap finner dere ikke. Og den som er ferdig utlært – er vel egentlig mer ferdig enn utlært.

Sjekk ut  www.alor.no for mer informasjon.

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Tillit
9Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl14. mai 2017Legg igjen en kommentar

Tillit smaker bedre enn tequila

I fjor feiret jeg to år som rusfri med en tur til Texas for å besøke venner. Vi dro ut og spiste, og da jeg spurte servitøren om en alkoholfri drink svarte hun uten å blunke «Of course! Are you a friend of Bill too? «. Nei, servitøren og jeg har ikke felles venner, men dette er kode for at man går på AA møter – Anonyme Alkoholikere, som Bill Wilson startet i 1935 (er du venn av Jimmy K derimot er det NA –  Anonyme Narkomane det er snakk om). Jeg var både imponert over at hun var så åpen om sin deltagelse i AA (men så anonym var hun jo ikke akkurat), og at hun jobbet med å servere drinker daglig. Det jeg glemte å spørre, var om arbeidsgiver visste om dette da hun ble ansatt, jeg oppfattet hun som både edru og stolt. En annen herre rundt bordet, som jobbet for et stort firma i Houston, kunne fortelle meg at det ikke er uvanlig å sette på jobbsøknaden at man er i AA i USA. Hans leder var klar over at de 12 trinnene man går gjennom i AA krever både viljestyrke og gir selvinnsikt. Jeg var naturlig nok mektig imponert, og lekte med tanken om at jeg selv kunne føre opp dette på min CV.

En ting er å hjelpe en ansatt som sliter med rus eller spill, men hvordan er det å ansette noen som har hatt et rusproblem?

«Vi starter intervjuet med den nødvendige samtalen», forteller Chris Klemmetvold, gründer og daglig leder for Medarbeiderne, når jeg møter han på deres kontor i Oslo. Medarbeiderne omtaler seg selv som «et snilt lite selskap», som henter glass- og metallemballasje for bedrifter og husstander, og som skaper arbeidsplasser for tidligere rusavhengige. Alle ansatte har rusbakgrunn. Man kan også leie en medarbeider til andre type oppdrag – det virker som det kun er fantasien som setter en stopper. Kanskje du så tilbudet om å leie en rusfri julenisse på Facebook før Jul? Det var Medarbeidernes tjeneste, og noe de mottok en fantastisk respons på. Verdiene er felleskap, ansvar og rammer, og sjefen sier det best «jeg driter i hva du ha gjort før – hva vil du gjøre nå?»

«Skulle jeg få en søknad fra en tidligere rusavhengig, så hadde jeg vært skeptisk», forteller en arbeidsgiver som skal få være anonym. Hvor ligger frykten? For mange er det lite kunnskap om rusavhengighet generelt. «Tenk om de får tilbakefall», sa den anonyme arbeidsgiveren. Men tilbakefall er ikke noe man plutselig FÅR som lyn fra klar himmel, eller noe man akutt rammes av. Tilbakefall er noe man TAR. Det er et valg den rusavhengige selv velger å TA. I min Akan- avtale stod det at ved tilbakefall mistet jeg jobben, jobben som jeg både var glad i og avhengig av. Selv på de vanskeligste dagene når alt var dritt, klarte jeg å ta valget om å ikke ruse meg, fordi jeg ikke ville miste jobben. Verdien av arbeid kan smake så mye bedre enn en dobbel vodka…

Jeg kan tenke meg at Medarbeiderne- gründer Chris får samme spørsmål utallige ganger: hva om noen sprekker? Som om det er forventet i et selskap som ansetter kun de med rusbakgrunn. Det er overraskende lite ifølge Chris. På samlinger med ledere i andre bedrifter ser han at Medarbeiderne har samme personalutfordringer som alle andre, ikke at de skiller seg ut på noen måte fordi hans ansatte er tidligere rusavhengige. Medarbeiderne har hjulpet flere med å kutte NAV- strengen som de kaller det. Chris er ikke i tvil om hva han mener fungerer og som gir lojale ansatte: ta sjansen! Vi må gi folk muligheten til å kunne bli en ressurs i samfunnet.

Å komme seg ut av et rushelvete er for mange den største utfordring i livet: det kreves viljestyrke, mot og hardt arbeid. De 12 trinnene som praktiseres i AA inkluderer å innrømme at man har et problem, be om tilgivelse fra de vi har såret, ta tak i våre karakterfeil og hjelpe andre – verdier som gjør oss til bedre utgaver av oss selv og bedre medmennesker. Chris sier selv hvor mye han beundrer sine ansattes styrker, og ikke minst er de tøffe – å være ansatt hos han betyr at man står frem for alle om sin rusfortid. De går dør til dør, selger Medarbeidernes tjenester og er levende eksempler på hva tillit og ansvar kan gjøre for noen ikke alle hadde turt å satse på.

Å ansette en med rusfortid burde være like naturlig som å ansette hvem som helst som har overlevd en alvorlig sykdom. Det er mye lærdom fra mennesker som har nådd bunnen i livet men kavet seg opp igjen. Ansvar, tillit og inkludering kan være lykkefølelsen som er rus nok for mange av oss ❤ Ta sjansen!

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
livskrise
5Oda Sjøvoll

Oda Sjøvoll7. mai 2017Legg igjen en kommentar

Dråpen som ble til glass

En skilsmisse etter et langt ekteskap var dråpen. Og dråpen ble til glass, fylt til randen. Mange glass. For å få sove, for å døyve smerten og ensomheten, for å få ting på avstand. Livskrisen var et faktum, og alkoholen ble en måte å møte den på. Til en felles skål.

Vi kjenner alle noen som har opplevd at livet butter i mot. Det kan være psykiske plager, fysiske smerter eller at livet tar en vond og uventet retning. Livet blir rett og slett et nummer for stort. Kanskje har vi vært der selv, og vet at det ikke bare er å ta seg sammen. Vanlige mestringsstrategier strekker ikke til, og for noen av oss kan medikamenter, spill eller alkohol bli en måte å mestre på. En strategi for både å døyve og å kunne stå i det som skjer, og kanskje til og med en måte å komme seg på jobb på når det blåser som verst.

At det er både en forståelig og en menneskelig måte å takle en livskrise på gjør det ikke til verken smart eller forsvarlig, snarere tvert imot. Rusproblemer øker risikoen for utvikling av psykiske lidelser, på samme måte som at psykiske lidelser øker risikoen for utvikling av rusproblemer. De breddfulle glassene med rødvin bidrar med andre ord utelukkende til å forsterke problemene, både for deg selv og de rundt deg.

Selv om leveren vår tåler mye, er det ganske sikkert at den psykiske helsen eller relasjonene til våre nærmeste ikke er like hardføre. Jeg har selv stått nær en person som utviklet et alkoholproblem etter en knekk i livet, og jeg kan med hånda på hjertet si at det hadde hjulpet om flere hadde sett hva som foregikk og brydd seg om det de så. Min relasjon til denne personen vil aldri bli den samme, til det er skadene for store og erkjennelsen for fjern.

Men omverdenen vegrer seg ofte for å stille spørsmål og for å være en motsats, i fare for å trå feil eller for åpne en dør det i etterkant er vanskelig å lukke igjen. Vi forstår så altfor godt, syns så altfor synd på, lager så altfor mange unnskyldninger for at akkurat vi ikke skal ta tak i det vi er vitne til. Og hva er det egentlig vi er vitne til? Er det rus eller bare en vanskelig periode, eller er det begge deler? «Hun har vel en fastlege som ser hva som foregår? Det er vel mer naturlig at han eller noen av venninnene hennes snakker med henne. Det vil sikkert bare gjøre ting verre for henne om jeg gjør det.»

En ting er helt sikkert: vi gjør det i alle fall verre om vi ikke tar tak. Da får problemet tid og rom til å utvikle seg, og veien tilbake til et liv uten rus blir lengre og vanskeligere. Det sitter langt inne å erkjenne at du er i ferd med å utvikle et rusproblem, og mulig enda lengre inne å erkjenne at du faktisk har et. Kanskje er det lettere å komme til den erkjennelsen om du har flere rundt deg som støtter og utfordrer deg heller enn forstår og unnskylder deg.

Når du har evig nok med å holde hodet over vann og med å håndtere den krisen du står i, kan du gjøre stor skade på de rundt deg uten at du merker det selv. Da er det viktig at noen rundt tør å være ærlig om det de ser slik at skadene ikke blir helt ødeleggende. For en dag ligger krisen, og forhåpentligvis også rusen, tilbake i tid.

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
myte eller sannhet
29Elisabeth Ege

Elisabeth Ege2. mai 2017Legg igjen en kommentar

Evig eies kun et dårlig rykte – på tide å avkrefte noen myter om Akan

Evig eies kun et dårlig rykte, synger Henning Kvitnes. Jeg liker både teksten, melodien og Kvitnes karakteristiske stemme. Jeg tenker alltid på denne sangen når jeg hører påstander om Akan og Akan-modellen som hverken jeg eller mine kolleger kjenner oss igjen i. Dessverre er det slik at enkelte av disse mytene påvirker Akans rykte i feil retning. I denne bloggen vil jeg derfor avkrefte noen myter og fortelle noen sannheter som styrker Akan-modellen (modellen forklares lenger ned).

 

Myte nr 1: Med Akan-modellen blir det slutt på moroa og alkoholservering på jobbfestene våre

Akan-modellen handler ikke om å telle antall alkoholenheter, men å utvikle en ivaretakende og helsefremmende bedriftskultur. Den enkelte bedrift må selv finne ut av hva som er greit og ikke greit hos dem når det gjelder alkoholservering på jobbfester. Det øker bevisstheten og skaper forutsigbarhet. Når vi blir spurt, anbefaler vi å sørge for et godt og tilgjengelig alkoholfritt alternativ i tillegg til alkohol.

 

Myte nr 2: Akan-modellen fratar arbeidsgiver styringsretten

Selv om en virksomhet følger Akan-modellen, har policy for rusmiddelbruk og spill og tilbyr individuelle Akan-avtaler, er det Arbeidsmiljøloven som gjelder og arbeidsgivers styringsrett.

Policydokumentet bedriften selv har utformet må i alminnelighet følges med hensyn til reaksjoner ved brudd, men i særlige alvorlige tilfeller kan Akan-modellen  fravikes. Akan kompetansesenter har utarbeidet noen anbefalinger for hvordan brudd på  policy skal håndteres for å gi arbeidsgivere de ulike alternative reaksjonene som finnes, slik at det foretas en riktig vurdering og reaksjon i hvert enkelt tilfelle

 

Myte nr 3: Akan-modellen er ressurs- og tidkrevende, kun egnet for store bedrifter

Akan-modellen er fleksibel og egnet for både små og store bedrifter. Den enkelte bedrift velger selv hvordan de ønsker å organisere arbeidet ut fra bedriftens egne forutsetninger og behov. Se side 28 i Veileder i Akan-modellen om du ønsker mer informasjon.

Vi vet alle at det koster langt mer å reparere enn å forebygge. Både på bedriftsnivå og samfunnsnivå. Men vi vet også at det er krevende å jobbe med holdninger, normer og kultur, og at det krever innsats og tålmodighet å jobbe med mennesker. Akan-modellen er en hjelp til å gjøre dette på en systematisk og kunnskapsbasert måte. Senest i forrige uke var jeg hos en bedrift som fortalte at Akan-arbeidet gir gevinster i form av redusert sykefravær, færre risikosituasjoner og ansatte som får hjelp og dermed kan bli værende å jobb.

 

Myte 4: Man må være medlem for å kunne benytte seg av kompetansesenterets tjenester

Akan er ingen medlemsorganisasjon. Våre tjenester kan benyttes av alle i norsk arbeidsliv uavhengig av rolle, bedriftsstørrelse, bransje, sektor og geografi.

 

Myte 5: Akan – modellen = håndtering av ansatte med alkoholproblemer

I min forrige jobb var jeg i kontakt med mange bedrifter på Østlandet. Da jeg fortalte dem at jeg skulle starte som leder av Akan kompetansesenter reagerte mange med følgende utsagn: «Da håper jeg vi ikke får behov for å kontakte deg mer!» Underforstått, Akan kompetansesenter kontakter vi utelukkende dersom en ansatt får et problem med alkohol eller avhengighet. dessverre er dette en ganske vanlig misforståelse.

Det er riktig at vi tilbyr arbeidslivet veiledning i hvordan håndtere ansatte med rus- og avhengighetsproblemer. Men vi bruker mist like mye tid på å lære bedrifter hvordan de skal forebygge denne type problemer.  I tillegg til alkohol har vi kompetanse på illegale stoffer, medikamenter, spillatferd og doping.

 

Sannhet nr 1: Akan-modellen er ønsket av norske arbeidstakere

Heldigvis har vi mange sterke signaler på at Akans rykte er bra. Vi har høy grad av bedrifter som kommer tilbake, men også jevnt tilsig av nye bedrifter og samarbeidspartnere basert på positiv omtale. I juni 2016 lanserte Folkehelseinstituttet (FHI) resultatene av en undersøkelse om alkohol og arbeidsliv blant arbeidstakere. Der svarte 95 % at de ønsker retningslinjer for alkoholbruk i arbeidstiden, 2 av 3 at de ønsker retningslinjer for drikking i jobbsammenheng utenfor arbeidstiden, og flere en 4 av 5 mener man bør ha ordninger for å hjelpe ansatte med problemer.

Akan-modellen består av tre deler

  1. En partsforankret holdning til bruk av alkohol, illegale rusmidler, medikamenter og spill (ofte kalt policy eller kjøreregler). Holdningene må gjøres kjent for alle ansatte
  2. Ledere som snakker med medarbeidere de er bekymret for, jo tidligere desto bedre
  3. Et tilbud om hjelp til de som har eller får et problem knyttet til rusmiddelbruk, medikamentbruk og/eller spill

Med utgangspunkt i funnene i FHIs undersøkelse og innholdet i Akan-modellen kan vi fastslå at Akan-modellen er ønsket av norske arbeidstakere.

 

Sannhet nr 2: Akan-modellen er kunnskapsbasert og i tråd med anbefalinger fra svenske praktikere og forskere

Akan-modellen er basert på mer enn 50 års praktisk erfaring. Den er justert i henhold til relevante forskningsresultater, kompetansesenterets egne studier og evalueringer foretatt av andre. Siste justering skjedde i 2015. Da vi hadde en grundig gjennomgang i Akans styre, som består av representanter for LO, NHO og Staten. I tillegg har vi jevnlig kontakt med relevante fagmiljøer.

Høsten 2016 lanserte en gruppe forskere fra Karolinska Instituttet og praktikere fra Sveriges förtagshälsor  «Riktlinjer vid alkoholproblem på arbetsplatsen» . Disse retningslinjene, som inkluderer både forebygging og håndtering av alkoholproblemer på arbeidsplassen, er helt i tråd med Akan-modellen. Policy, partsforankring, ledere som agerer ved mistanke og tilbud om hjelp.

Per Binde er forsker og associate professor ved Universitetet i Gøteborg. Han har forsket på pengespillsproblemer i mange år, blant annet underslag som følge av spillavhengighet. Hans anbefalinger for hvordan arbeidsplasser skal forebygge og håndtere spillproblemer er også helt i tråd med Akan-modellen og våre anbefalinger knyttet til pengespillproblemer.

Avslutningsvis: Evig eies kun et dårlig rykte. Et godt rykte må vi fortjene hver dag!

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
9Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl23. april 2017Legg igjen en kommentar

Anti-Akan…

Jeg var en gang anti-Akan. Men det var da jeg var rusa på alt annet enn livet, og var overbevist om at Akan var en slags avholdsbevegelse jeg ikke ville ha noe å gjøre med. Da jeg innså at jeg hadde et problem, ble jeg nysgjerrig, og da jeg var redd for å miste jobben skjønte jeg at jeg trengte Akan. Da jeg i tillegg fikk være praktikant hos Akan et par år senere, så jeg selv hva de egentlig driver med.

Jeg satte aldri spørsmålstegn ved drikkekulturer eller policys på steder jeg jobbet – jeg var mer opptatt av om det var åpen bar på personalfesten. Jobbet jeg med andre som kunne drikke i takt med meg, følte jeg at her var det en potensiell bestevenn og en jeg kunne le bort skandalene med. Jeg lurer på hvordan flere av dem har det i dag, jeg nådde min bunn i alle fall, og trengte en Akan- avtale for å komme meg opp igjen.

Mange jeg har snakket med syntes det var litt rart at det ble servert vin til maten da jeg var med gjengen fra Akan på julebord. Dette er et prakteksempel på hva mange tror Akan er – en avholdsbevegelse, når det egentlig handler om det å drikke med måte. Akan er ikke imot verken fredagspils, vinlotteri eller øl- smaking som teambuilding, men de ser også alternativer til den tradisjonelle drikkekulturen i norsk arbeidsliv. Akan snakker hver dag på telefonen med både arbeidsgivere og arbeidstageren som er bekymret for seg selv eller andre når det gjelder rus og arbeid. Mange kan nyte et par glass vin uten problemer, men noen kan det ikke – så hvordan kan vi inkludere alle? Akan kan ha svaret.

«Har DU hatt en Akan-avtale?», får jeg ofte høre. En dame i 30 årene er ingen typisk person med en slik avtale. Klisjeen er at det ofte er en eldre mann som har vært alkoholiker i alle år, men som skal prøve å holde på jobben til han blir pensjonist (ikke noe vondt ment mot dere som faller under denne beskrivelsen – dere er alle tøffinger som står i en avtale og vi er på samme lag! #teamakan).

En skriftlig avtale som kan gi en avhengig støtte på arbeidsplassen har ingen aldersgrense. En Akan-avtale krever heller ikke at den det gjelder skal ha hatt et problem i x antall år. En avtale behøver heller ikke være noe man bli prakket på – det er helt normalt å be om en selv. Sliter du, så undersøk om de følger Akan-modellen på din arbeidsplass. Ofte går Akan- arbeidet litt i bølger, men kan fort blomstre opp igjen. I mitt tilfelle hadde de ingen erfaring med Akan, men de satte seg inn i det med stort engasjement og virkelig beundringsverdig entusiasme. Jeg følte at min arbeidsgiver virkelig ville hjelpe meg og brydde seg om meg – vi lærte mye om Akan alle sammen.

Så A’en i Akan står faktisk ikke for avholds! Den burde stå for Alle, Arbeid eller Akkurat det som skal til for å skape en inkluderende arbeidsplass – både for de som kan ta seg fire glass og de som ikke burde ta seg noen. Bortsett fra det så er det ikke så mange regler. Gjør Akan- arbeidet ditt!

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
rusmiddeltesting
10Jarle Wangen

Jarle Wangen10. april 2017Legg igjen en kommentar

«Jeg ville aldri akseptert å måtte tisse på et glass»

Litt om krenkelse og den gode hensikt, eller?

Dette saftige utsagnet er det kanskje merkelig nok ikke jeg som kommer med. Det er et direkte sitat fra et intervju med Ove Skåra, som er kommunikasjonsdirektør i Datatilsynet. Utgangspunktet var et intervju han gjorde med Adresseavisen etter at det hadde kommet frem at en restaurant hadde fått alle ansatte til å signere en avtale om at de når som helst kunne bli testet for narkotika.

Skåra sier videre: «jeg ville aldri akseptert at min sjef hadde gitt meg den mistilliten at jeg måtte tisse på et glass for å bevise at jeg ikke var ruset. Det er integritetskrenkende, og derfor lovregulert i arbeidsmiljøloven»

Det er ingen hemmelighet at dette sitatet har vært diskutert heftig blant oss rådgivere i Akan kompetansesenter. Sitatet er ganske forfriskende og rett på sak. Dette med rusmiddeltesting i alle former er en evighetsmaskin hos oss. Vi får kontinuerlig spørsmål om dette. Mest av juridisk karakter, er det lov? Hvordan gjøres det best? Er testen gyldig? osv. Dette er temaer jeg ikke kommer til å berøre nå. Jeg vil derimot se på den andre historien. Den om den som blir utsatt for det.  «Jeg har aldri følt meg så tråkket på som den gangen jeg måtte stå foran damen i fra legesenteret å avgi urinprøve, sendt ditt av min arbeidsgiver, fortale en mann meg for en tid tilbake. Rett eller galt, beruset eller ikke, det gav hvert fall ikke noe særlig grobunn for videre tillitsfullt samarbeid med et menneske som sannsynlig var i en vanskelig livssituasjon.

Det kan noen ganger se ut som (satt på spissen) at dette å krenke eller fornedre noen som gjør ting vi spontant kan oppfatte som uklok handling, ligger i ryggmargen. Folk jeg har møtt med spillproblemer forteller også om utsagn av typen «hvis du er så dum» og lignende (håper flest mulig så NRK Brennpunkt om spill sist uke, anbefales). Det å trekke pusten en gang eller tre før vi uttaler oss, eller bestemmer oss for ordbruk eller handling, sitter visst langt inne.

«Det var ikke dette jeg så for meg når jeg var ung og tenkte på fremtiden», sa en annen med rusproblemer til meg. «Denne situasjonen var ikke mitt livsønske å havne i». I dag vet vi mye om årsakene til at folk ender opp i et rus- eller spillavhengighetsproblem. Vi vet at det stort sett ikke handler om vilje eller karakterbrist, men sårbarheter og endringer av hjernestrukturer. Likevel så virker det som at folk tror at straff er det som hjelper. Tro det den som vil. Så vidt jeg erfarer så straffer og fordømmer vi ikke folk som får et tilbakefall i sin depresjon, angst eller hvilket som helst annen sykdom.

Et paradoks vi ofte ser, eller blir møtt med, er dette at folk som nettopp har et slikt problem blir møtt med straff og fordømmelse hvis de viser nettopp symptomet på problemet. Det kan være skjerpelser av Akan-avtalen, i verste fall avslutning eller at man ikke har noen toleranse for det komplekse.

Jeg hadde trengt ett døgn ekstra sa en av Oda Sjøvoll sine informanter i hennes flotte «Du, av alle» -studie. Jeg klarte ikke å tilså eller innrømme der og da, men jeg var klar dagen etter. Da var det for sent.

Dette handler ikke om at folk ikke skal ta ansvaret for sitt eget liv. Det handler om at vi alle kommer mye lengre med klokskap og toleranse.

Jeg har ikke funnet noen forskningsrapporter eller annen dokumentasjon som sier at vi løser noen som helst ved hjelp av moralisme, krenkelse eller intoleranse. Heldigvis.  Derfor sender jeg en stor takk til kommunikasjonsdirektør Ove Skåra som satte ord på dette med mistillit og integritetskrenking.  Men vi vet at folk blir utsatt for mye som de, av frykt for å miste jobb og eller andre ting, ikke tør å si nei til.

Mitt tips til dere som mener at dere har makt eller lovhjemmel til å forlange at noen skal tisse i glasset. Stå i solidaritetens navn sammen med den det gjelder, gjerne foran noen ukjente, og tiss i ditt eget glass.

God Påske

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
pengespel
1Lars Petter Degnepoll

Lars Petter Degnepoll2. april 2017Legg igjen en kommentar

Pengespelreklame i beste sendetid

Tenk deg at du slår på tven saman med barna ein ettermiddag. De skal sjå ein fotballkamp, der favorittlaget til guten i huset er eit av laga. Før kampen er det ekspertintervju og kommentarar, men reklamepausen før avspark er full av reklame for øl og brennevin. Favorittlaget tek leiinga rett før pause. Igjen reklame for både øl og brennevin. Klarer du å stå imot?

Denne freistinga vil du ikkje bli utsett for i Norge, i alle fall ikkje på grunn av alkoholreklame. Vi ser at dei utanlandske Tv-kanalane respekterer det norske forbodet mot reklame for alkohol. Men byttar vi ut alkohol med pengespel, er det dessverre ikkje lenger eit tenkt eksempel. Daglig sender kommersielle tv- kanalar reklame for pengespel som ikkje har norsk løyve: Når det er store sportshendingar ser reklametrykket ut til å vere større. Potensielle kundar blir lokka med gratisspel og bonusar av det eine selskapet etter det andre.

Dei utanlandske spelselskapa og tv- kanalane som sender reklamen, utnyttar det såkalla tv-direktivet i Eu- retten. Tv- direktivet legg lovgjevinga i sendarlandet til grunn for kva som kan sendast på TV. Det betyr at ein tv- kanal  som er etablert i Storbritannia sender pengespelreklame derifrå, fordi britisk rett tillet marknadsføring av desse pengespela på tv. Og den utanlandske pengespelbransjen brukar store summar på marknadsføring. I 2015 brukte dei ifølgje Medietilsynet 609 millionar kroner.

Men også Norsk Tipping og Norsk Rikstoto brukar store ressursar på reklame. Du møter reklamen på butikken, på tv, i avisene og på nettet. Dei kan marknadsføre spela sine for å få spelarane til å bruke dei norske lovlege spela framfor dei utanlandske ulovlege, og brukar ikkje gratisspel og bonusar som lokkemiddel. Men også denne lovlege reklamen er eit av punkta som skaper debatt når Stortingsmeldinga «Alt å vinne» om norsk pengespelpolitikk blir diskutert i desse dagar.

Kva får pengespelbransjen for reklamekronene? Kor stort er eigentleg omfanget av reklame for pengespel? Korleis opplever spelarane reklamen? Fører marknadsføringa til at fleire får problem? Vi veit ein del om konsekvensane av marknadsføring, men ikkje nok. Difor er eit av tiltaka i regjeringa sin handlingsplan mot speleproblem forsking på dette området. Lotteritilsynet har nettopp gitt Rambøll Management Consulting oppdraget med å kartlegge omfanget av pengespelreklame retta mot norske forbrukarar- både frå dei lovelge norske operatørane, og dei utanlandske utan norsk løyve. Vi vil vite korleis spelarane opplever reklamen, korleis element i marknadsføringa kan utgjere risikofaktorar for speleproblem og mykje meir. Forskinga skal gjennomførast i løpet av 2017. Lotteritilsynet vil bruke kunnskapen til å prøve å beskytte spelarane endå betre.

For det totale omfanget av pengespelreklame aukar. I 2016 brukte dei utanlandske spelselskapa, igjen ifølgje Medietilsynet, 742 millionar kroner på tv- reklame retta mot Norge. Når det gjeld reklamen som blir sendt frå utlandet, set pengespelselskapa også sin eigen bransjestandard til sides. I Storbritannia har nemleg spelbransjen på eige initiativ forplikta seg til eit såkalla vass-skiljeprinsipp. Pengespelreklame skal hovudsakleg sendast mellom klokka 2100 og 0530, for å beskytte barn og unge. Men Medietilsynet har påvist at tv- kanalane FEM, MAX, TV3 og Viasat4 sendte 71 prosent av all reklame for pengespel før vass-skillet klokka 2100.

Difor vil du framleis kunne møte reklame for pengespel når du skal sjå fotballkamp med barna – sjølv tidleg på ettermiddagen.

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
alkoholrelaterte skader
2Kari Lossius

Kari Lossius26. mars 2017Legg igjen en kommentar

Hvorfor snakker vi ikke om det som skader oss mest?

Mens heroin gang på gang får oppmerksomhet på partipolitiske landsmøter og fyller spalteplassene i de fleste medier, er det fremdeles alkoholen som påfører oss de aller største skadene og ikke minst de store kostnadene.

I løpet av et år dør det 115.000 mennesker i Europa av alkoholrelaterte skader, Norge belastes med ca 18-19 milliarder grunnet uvettig og skadelig bruk av alkohol, og det blir anslått at en betydelig del av korttidsfraværet i Norge skyldes uheldig konsum av dette nytelsesmiddelet.

Så hvorfor snakker vi så lite om det? Har fastlegen din noen gang spurt deg om hvor mye du drikker? Eller når tok du kontakt med en venn eller kollega fordi du var bekymret over vedkommende sitt alkoholforbruk?

Mens «Petter uteligger» i beste tv-tid tar oss med på tur med heroinavhengige «narkiser» og gir oss et innblikk i alvorlige rusrelaterte skader, klubber ulike politiske parti gjennom ja til «pils i park», sterkøl i dagligvarebutikker og ciderutsalg på landsbygda.

Helt uavhengig av hva som er farlig for kropp og sjel, forsvinner alkoholen ut av det ruspolitiske landskapet. Ikke fordi man ikke vet at alkohol skader, men fordi man vet at det er politisk selvmord å gjøre noe annet. Fordi vi, folk flest, vil ikke ha flere restriksjoner eller avgifter, vi tror fremdeles at alkoholen i Norge «koster flesk» og er lite tilgengelig. At dette ikke stemmer er en helt annen sak. Slik forblir alkoholskader og plager den store, skjulte og kostbare lidelsen vi nesten ikke snakker om.

Mens rundt 40 prosent av de opiatavhengige i Norge har kontakt med behandlingsapparatet, har bare 5 prosent av de alkoholavhengige et behandlingstilbud. Tenk hvilken helsegevinst det ville være å øke denne prosenten til for eksempel 25 prosent, og for ikke å snakke om de økonomiske besparelsene det ville fått hvis vi nådde flere på et tidligere tidspunkt.

Siden ingen av oss er vaksinert mot å utvikle en avhengighet er vi alle tjent med en større åpenhet om skadene og plagene alkohol kan påføre oss. Alkoholavhengighet er en” snikende” lidelse, ofte med glidende overganger mellom bruk, skadelig bruk og avhengighet. Derfor er vi alle avhengige av å være overvåken med hensyn til eget og andres forbruk. Vi må tørre å se på oss selv, telle alkoholenheter og redusere et eventuelt stigende forbruk, og vi må tørre å gi beskjed når vi bekymrer oss for andre.

For det er nemlig slik at det alltid har vært lettere å behandle og forebygge små enn store rusproblemer. Så søk hjelp i tide, og selv om rusbehandling kan ta tid og krefter er det rimelig å anta at et alkoholisert liv er betydelig verre. Videre; i etterkant tenker de alle fleste som har fått kontroll over alkoholinntaket sitt at innsatsen i egen behandling definitivt hverken var bortkastet eller unødvendig.

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
pengespill på nett
1Magnus Eidem

Magnus Eidem19. mars 2017Legg igjen en kommentar

«Som spilleavhengig er man dømt til å tape, og dessverre taper man mye mer enn pengene»

I 2006 begynte jeg å jobbe med spilleavhengighet ved Sykehuset Innlandet HF. Arbeidet har bestått i å betjene Hjelpelinjen for spilleavhengige og å drive behandling både i grupper og individuelt. De seneste år har jeg vært prosjektleder for Fjernbasert behandling for spilleavhengige, et nasjonalt lavterskeltilbud over internett og telefon. I disse dager slutter jeg som behandler og går over i stillingen som spesialrådgiver ved KoRus-Øst, fortsatt med spillproblematikk som arbeidsområde.

Automatforbudet

For ti år siden var bildet noe annerledes enn i dag, hovedvekten av de som søkte hjelp hadde problemer med gevinstautomatene. Mange beskrev en handletur i butikken som en stor utfordring; trangen til å spille ble uhåndterlig da man fikk øye på maskinene. Klingende mynt akkompagnert av forlokkende vinnermelodier og blinkende lys hadde en unik evne til å fange spillerens oppmerksomhet: «Bare litt» tenkte man – og så var matbudsjettet blåst vekk på noen få trykk. Grunnet omfanget av spilleproblemer og de negative konsekvensene ble automatforbudet omsider innført, dette skjedde 1. juli 2007. Spilleavhengige jublet, flere gråt av glede – nå var problemet borte! At automatene forsvant merket vi også både i behandlingsapparatet og på Hjelpelinjen, antall henvendelser stupte og trafikken til landets selvhjelpsgrupper gikk ned. Så hva nå, hvordan skulle tiden fremover bli? Ville problemene bare flytte seg til nettet? Nettpoker hadde jo allerede begynt å melde seg, men hva med automatene?

Offline til online – fra vondt til verre?

I takt med teknologiske fremskritt og utvikling av digitale plattformer, har økt tilgjengelighet til risikospill blitt en større utfordring enn hva vi så for oss for ti år siden. Majoriteten av de som søker hjelp i dag sliter nemlig også med automatene, forskjellen er at markedet har flyttet seg til internett. Dagens mobiltelefoner og nettbrett gjør at alle har et potensielt online casino innen rekkevidde, parallelt med at ny kreditt kun er noen tastetrykk unna. Nå kan vi sitte foran automaten døgnet rundt; hjemme i vår egen stue, på bussen, i jobbpausen, eller hvor det måtte være – mer skjermet sammenlignet med tiden da man måtte oppsøke automatene på kjøpesenteret. Online gambling gjør også at pengene bare oppleves som tall på skjermen. Det kan av den grunn være vanskelig å forholde seg til pengenes egentlige verdi. En kjent drivkraft som opprettholder en uønsket spilleatferd er å vinne tilbake det tapte, dette utgjør en sårbarhet med tanke på å ta opp lån. Økt tilgang til både vanedannende spill og lånte penger vil dessverre bety økonomisk ruin for stadig flere, ikke uten grunn har kombinasjonen pengespill og forbrukslån vært tema flere ganger på Luksusfellen.

Problematisk reklametrykk

Som spilleavhengig er man dømt til å tape, og dessverre taper man mye mer enn pengene. Skyld og skamfølelsen vil knuse selvbildet, som igjen fører til isolasjon og ensomhet. Bekymringene rundt økonomien og den kronisk dårlige samvittigheten betyr søvnproblemer, angst og depresjoner. Familier går i oppløsning, man får problemer på arbeidsplassen eller skolen. Flere har selvmordstanker. I ren desperasjon kan man se videre spilling som eneste utvei, at man skal rydde opp i økonomien bare man vinner stort nok. Så låner man nye beløp, eller i verste fall begår underslag, man øker innsatsen for så å tape enda mer – dette samtidig som reklamene ruller over tv-skjermen; «SKYND DEG SÅ FÅR DU BONUS, REGISTRER DEG NÅ!» gjerne frontet av en eller annen norsk kjendis.

Tap mest, bli VIP-kunde

Det voldsomme reklametrykket på TV, både fra norske regulerte spill og de uregulerte nett-aktørene, oppleves for spilleavhengige som en konstant vond påminnelse. Likevel er den personlige markedsføringen enda mer problematisk; tilbud om freespins og bonuser renner inn på telefon og e-post. Jeg vil tro at spillselskapet kan se hva enkeltpersoner har spilt for, og tapt over tid, det er derfor sjokkerende å høre om hvordan stortaperne blir ivaretatt som kunder. Det er ikke uvanlig at spilleavhengige har status som VIP-kunder hos spillselskapet. En såkalt lojalitetskoordinator ringer og tilbyr mer penger å spille for, noen får også turer til utlandet – reise og opphold dekkes. Dyre gaver, eksempelvis klokker eller vinflasker, blir levert på døren. Denne form for markedsføring, som i høyeste grad utnytter spilleavhengige, blir også bekreftet av folk som har jobbet i bransjen.

Hvor er moralen?

Av regulerte spill så vet vi at Norsk Tipping har begynt å ringe til såkalte «røde spillere» som et forebyggende tiltak. Heldigvis finnes det også uregulerte aktører som tar problemene på alvor og informerer storspillerne sine om Hjelpelinjen eller andre tiltak, men av samtlige aktører på nett er det langt fra alle som opptrer ansvarlig. Spillselskapene går naturlig nok i forsvar de gangene Lotteritilsynet, politikere eller fagpersoner har kritisert den aggressive markedsføringen. Responsen er ofte basert på at de forholder seg til gjeldende lovverk, altså lovene i det landet de drifter nettcasinoet fra. Ordkrigen og debattene raser, imens sitter de spilleavhengige som passive tilskuere og bryr seg fint lite om lovverket på Malta – de vil jo bare ha fred fra spillselskapene! «Hvor er moralen? Jeg forstår ikke hvordan de kan sove om natta, de fortsetter å gi meg freespins og bonuser selv om jeg har tapt en million og åpenbart har et alvorlig spilleproblem!», sa en ung mann i behandling. Han har et poeng.

Dagens automatmarked oppleves for mange helt ute av kontroll sammenlignet med tiden før automatforbudet – og dette er mennesker som snakker av erfaring. Dyrekjøpt sådan.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter