gaming
21Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng22. april 2018Legg igjen en kommentar

«ANGRIIIP FOR HELVETE!»

Kommandoen sitter som et skudd! Strategien endres, nye kommandoer ropes, det bannes, det skrattes, det hyles! Jeg titter inn på gutterommet til tolvåringen. Det ser ut som flytårnet på Gardermoen: to skjermer, headset, mikrofoner, gamingstol større enn min egen kontorstol. «NEEEEIIIII; JEG DØDE!!!!» etterfølges av et kjapt «hei mamma» og et smil når han ser meg i døråpningen.

Jeg er gamermamma. Selv har jeg kun spilt brettspill siden Pacman-turnering hos naboen på åttitallet. Jeg fòrer barna på grønnsaker og frisk luft, følger opp lekser (så sant jeg forstår oppgavene) og vasker sure fotballstrømper. Jeg lykkes ikke bestandig i dette mammaprosjektet, som for eksempel da sønnen min begynte å game. Jeg var mer opptatt av å følge de oppsatte spilletidene vi var blitt enige om enn å engasjere meg i guttens interesse og etterhvert store lidenskap. Det førte til mye krangling og lite åpenhet og samtale. Som om jeg selv hadde stoppet filmen jeg så på etter 90 minutter når den varer i 100? Som om jeg hadde klart å legge fra meg krimboka når morderen er i ferd med å bli avslørt? Altså, hvor dum kan man være.

Med kunnskap kommer klokskap. Da jeg lærte at det ikke er tidsbruken som skiller en problemspiller fra en lidenskapelig spiller, våknet jeg. Det betyr ikke fri flyt og ingen grenser når det gjelder spilletid. Tvert i mot handler det om å vise interesse og forståelse for lidenskapen hans. Konflikten er ofte uunngåelig når foreldres moralske nedvurdering av spilling, som noe sosialt uutviklende og som giddesløshet, møter barnas opplevelse av mestring og engasjement. To generasjoner skal snakke sammen og forstå hverandre – i familien, på skolen og i arbeidslivet. At gjennomsnittsgameren i Norge er 30 år sier noe om at dette ikke lenger er et ungdomsfenomen, og det berører dermed også arbeidslivet.

Så i fjor høst bestemte jeg meg for å endre strategi. Jeg tilbrakte stunder i sofaen på lørdags morgener med sønnen min for å følge favorittlaget hans i VM i League of Legends. Han forklarte entusiastisk mens jeg var svimmel av farger og overstimulerte amerikanske kommentatorer. Men jeg klamret meg fast til kaffekoppen og kjente etter hvert på et ørlite engasjement selv. Endelig forstod jeg mer av hva fargeklumpene på skjermen drev med. Og med databrillene (jada, de følger visst 40-årsdagen) kom også figurene til syne, og jeg forstod de ulike rollene de fylte.

Før påske brukte gutten flere timer på å fylle ut en søknad riktig for å oppfylle kriteriene for å bli moderator i et Minecraft-team. Jeg har aldri sett han skrive så lange og utfyllende svar i en eneste lekse. Gutten kan jo skrive! Svarene beskrev en personlighet, ferdigheter og motivasjon for rollen han søkte på så godt at jeg ville ansatt han på dagen. Han skinte om kapp med påskesola den dagen han fikk svar fra lederen av teamet om at søknaden var innfridd. Nye bekjentskaper fra ulike deler av landet ble straks gamingvenner, og han har byttet ut det østlandske uttrykket «helvete» med det mer nordlandske «helsike».

Min holdningsendring handler om å skape trygghet for sønnen slik at han forteller meg hvis noe oppleves vanskelig. Og når jeg nå forstår mer av gaminginteressen hans kan jeg fange opp endringer og vurdere om det må tas tak i. En fordømmende holdning åpner ikke opp for verken åpenhet, dialog eller at noen ber om hjelp. Tvert i mot. For å oppnå dialog og åpenhet må begge parter gjøre en innsats, og dette har direkte overføringsverdi til arbeidslivet. Uvitenhet skaper fordommer, og de som velger å bruke fritiden sin på å game møter ofte moralsk fordømming. Når HR-damer i førtiårene, som aldri har spilt annet enn Yatzi og Monopol (beklager generaliseringen), skal snakke med en generasjon som er digitalt innfødte blir det ofte kræsj i dialogen. Jeg har som sagt vært der selv, så dette vet jeg alt om.

Det trengs med andre ord en snuoperasjon også i arbeidslivet. Kanskje hjelper det å fokusere på alt det gode gaming fører med seg? Dataspill bedrer ikke bare barnas digitale ferdigheter, men blir også brukt i undervisning i skolen for å øke grunnleggende ferdigheter som regning, skriving, lesing og muntlig formidling. Noen skoler bruker til og med Minecraft for å utvikle analytisk tenkning og problemløsning, mens andre spill brukes for å diskutere moralske og etiske dilemmaer. Dataspill kan med andre ord åpne opp for en mer variert undervisningsform, som får frem motivasjon og engasjement hos elevene. En slik tilnærming gir i tillegg mulighet til å lære og bruke spill på en forsvarlig måte, og å skape bevissthet om personvern. I vår digitale tidsalder vil arbeidslivet nyte godt av våre barns kompetanse og trygghet innen teknologi. Da må vi også møte disse ferdighetene med mer kunnskap og et mer nyansert språk, uten å fordømme eller forby.

Men vi skal ikke være naive. For noen tar spillingen for mye fokus, og påvirker hverdagen og relasjonene negativt, så vi skal følge med. Blir gamingen en flukt fra andre vanskelige livssituasjoner, skal vi også være der for å fange opp folk, både hjemme og på arbeidsplassen. Men for å få til det må vi skape trygghet og vi må legge grunnlaget for konstruktiv dialog. Det grunnlaget skapes først og fremst ved å møte gamerne med interesse og åpenhet.

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Lærlinger
1Olaug Marie Melhus Fjellaker

Olaug Marie Melhus Fjellaker16. april 2018Legg igjen en kommentar

Du er også min kollega

I Stavanger kommune er det ca. 10 000 ansatte. Blant disse er det ca. 170 lærlinger. Hos oss har det i alle år vært en selvfølge at lærlinger med rusutfordringer får samme tilbud om oppfølging og individuell Akan-kontrakt som fast ansatte.

Hvorfor gjør vi dette?

Jo, som en av de største arbeidsplassene i vårt distrikt tar vi vårt sosiale ansvar som samfunnsaktør på alvor. Det er et viktig signal til ungdommene at vi ser på dem som våre kolleger i framtiden og samtidig vise at vi trenger dem. For å bygge ungdommene opp som gode kolleger, er det viktig å behandle dem som likeverdige allerede som lærlinger. Det å bli sett, hørt og tatt på alvor har en god forebyggende effekt og er godt IA-arbeid i praksis.

Hvordan gjør vi så dette i praksis?

Vi i Bedriftshelsetjenesten i Stavanger kommune underviser årlig alle lærlingene i temaet rus og arbeidsliv. Gjennom plenumsundervisning og gruppearbeid jobber vi med holdninger til rusmidler. Vi er innom alkohol, legale medikamenter, illegale stoffer samt anabole steroider. De unge får med utgangspunkt i mediebildet, venneflokken og det sosiale i arbeidsmiljøet reflektere og diskutere problemstillinger knyttet til rus.

Ungdom søker i dag på nettet etter informasjon som passer inn i deres forforståelse av rus. Derfor mener vi det er viktig å informere dem om forskning og fakta om både forekomsten av rusbruk i Norge og konsekvenser for den enkeltes helse og livskvalitet. Hvor vanlig er bruk av rusmidler og hvor farlig er det? Vi bruker ekte historier og nyheter for å få fram poengene og de gode diskusjonene.

Å forstå arbeidstakerrollen

Videre er det viktig at lærlingene blir gjort kjent med Akan-retningslinjene i Stavanger kommune og at de tar innover seg det personlige ansvaret i å følge dem. Hvorfor er ikke rusbruk en privatsak? Vi snakker om sikkerhet, omdømme, den profesjonelle rollen som arbeidstaker og kollega. Vi viser også til fakta og statistikk om rus i arbeidslivet, som for eksempel hvordan rusbruk kan påvirke sykefraværet, arbeidsmiljøet/ kollegiale forhold og jobbutførelse.

Det nytter

Vi har hatt flere vellykkede Akan-saker med lærlinger i Stavanger kommune. Dette er svært meningsfullt forebyggende arbeid på gruppenivå, men også en mulighet til å komme i grep med enkeltpersoner før de har etablert et langvarig misbruk. Vi opplever ungdommen som lyttende, engasjerte og reflekterte. Temaet engasjerer og vi får gode tilbakemeldinger fra ungdommene. De synes temaet er nyttig som privatpersoner, som lærlinger og framtidige arbeidstakere. Vi oppfordrer alle arbeidsgivere å jobbe med holdningsskaping knyttet til rus og arbeidsliv blant lærlingene sine og tilby dem Akan-oppfølging når behovet melder seg.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
lærlinger
8Hilde Rikter-Svendsen

Hilde Rikter-Svendsen18. mars 2018Legg igjen en kommentar

Akan for lærlinger – et bidrag til et seriøst arbeidsliv

Lærlinger er i støpeskjeen når de entrer arbeidslivet, og er mottagelige for ny kunnskap, holdninger og atferd. Dette bør ikke glemmes når virksomheter tar imot lærlinger. Tenk for eksempel hvilken rus- og alkoholkultur du har på din arbeidsplass. Den kulturen lærlinger blir en del av varierer nok stort fra sted til sted.

 

Unge arbeidstakere er som folk flest – de tilpasser seg raskt virksomhetens kultur

Som nyansatte er vi alle opptatte av at arbeidshverdagen skal fungere, både relasjonelt og praktisk. I møtet med arbeidslivet kan mange unge arbeidstakere oppleve et dobbelt budskap når det gjelder alkohol. Alkohol i arbeidstiden aksepteres ikke, men i arbeidsrelaterte sosiale sammenhenger er det ofte åpne kraner.

På et nasjonalt nivå ser vi en liten nedgang når det gjelder ungdommens alkoholbruk og de fleste opplever ikke alkohol som problematisk. For å verne om dette gode utgangspunktet er det desto viktigere at den enkelte arbeidsplass møter lærlinger med tydelighet med tanke på hva som er greit og ikke greit når det gjelder alkohol, illegale rusmidler, medikamentbruk og spill. Vi oppfordrer derfor at virksomheter som tar imot lærlinger har en policy, eller et sett med kjøreregler, for rusmiddelbruk og spill.

 

Jeg ønsker en sjef, ikke en kompis

Vår erfaring er at unge arbeidstakere ønsker ledere som tydelig viser vei rent faglig, men som også gir god og erfaringsbasert livsveiledning. For en lærling er instruktøren både en viktig støttespiller og rollemodell. At lærlingens instruktør, eller nærmeste leder, tidlig tar opp bekymringer knyttet til fravær, atferd eller arbeidsutførelse kan forhindre negativ utvikling som i verste fall kan føre til at lærlingkontrakten sies opp med begrunnelse at lærlingen er «uegnet».

 

Hva skjer dersom lærlinger har problemer?

Elev- og lærlingombudene i Norge arbeider med lærlinger og lærekandidaters rettigheter i arbeidslivet. For en tid tilbake tok de kontakt og stilte følgende spørsmål:

«Vår erfaring er at noen ungdommer som er lærling eller lærekandidat har utfordringer knyttet til rus- eller spillproblematikk. Vårt spørsmål er hvordan en lærling med disse utfordringene blir ivaretatt i en virksomhet med som jobber etter Akan-modellen? Gjelder Akans opplegg for forebygging og håndtering av denne type utfordringer også for lærlinger?»

Svaret på dette spørsmålet er ja. Akans styre støtter ideen om at Akans anbefalinger også skal inkludere lærlinger. En som har sidestilt rusforebygging med et seriøst og godt arbeidsmiljø, samt helse, miljø og sikkerhet, er Anders Braathen, deleier av kokkekollektivet Lava (som blant annet driver Smalhans og Sentralen i Oslo):

«Vi ønsker å drive våre steder på en sunn og ordentlig måte. Jeg tenker at rus- og avhengighetsforebyggende arbeid handler om å ta vare på de ansatte.»

Med dette som utgangspunkt: hvordan kan den enkelte lærebedrift og opplæringskontorene i fellesskap bidra til å inkludere sine lærlinger i det rus- og avhengighetsforebyggende arbeidet? Vi utfordrer arbeidslivet til å teste ut tre konkrete forslag:

  • Et kriterium for å ta imot lærlinger er at virksomheter har en policy eller kjøreregler for rusmiddelbruk og spill
  • I samarbeid med partene i arbeidslivet og utdanningssystemet bidrar Akan kompetansesenter til å styrke instruktørenes kompetanse i rus- og avhengighetsforebyggende arbeid
  • Nærmeste leder sørger for at lærlinger med rus- og spillutfordringer får et tilbud om en individuell Akan-avtale på lik linje med andre ansatte i virksomheten

 

Kan Akan bidra til at flere lærlinger gjennomfører utdanningen?

Når utfordringer knyttet til rusmidler og spill blir kjent, sørger individuelle Akan-avtaler for en strukturert oppfølgning. I avtalen finnes det flere muligheter for individuell tilrettelegging og samarbeid mellom lærlingen, familien, lærebedriften og opplæringskontoret.

Vi ønsker at det blir en selvfølge at lærlinger med rus- og spillutfordringer får et tilbud om en individuell Akan-avtale. Vi sitter ikke på noen eksakte tall når det gjelder problemer med rus eller spill blant lærlinger, men utfra elev- og lærlingombudenes initiativ, og hva vi hører fra norsk arbeidsliv, forekommer det. Vi ser også at det er variasjon i hvordan den enkelte lærebedriften og opplæringskontoret fanger opp de med utfordringer, og hvordan de bistår for å sikre at lærlingen gjennomfører opplæringen ut fra egne forutsetninger. Et mål må være at absolutt alle lærlinger med utfordringer blir fanget opp og tilbudt hjelp i tråd med Akans anbefalinger.

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
dataspillavhengighet
3Magnus Eidem

Magnus Eidem11. mars 2018Legg igjen en kommentar

Dataspillavhengighet blir diagnose

Hvordan har dataspilling, som en gang var uskyldig moro, utviklet seg til å bli en diagnose? Jeg har selv vokst opp med spill og husker godt tiden med barndommens spillplattformer som Commodore´64 og Amiga 500. For konfirmasjonspengene kjøpte jeg PC og brukte gjerne tid på spill, både alene og sammen med venner. Dataspill var et underholdningstilbud på lik linje med andre skjermaktiviteter som fjernsyn, film og serier. Begrepet «spilleavhengighet» eller «problemskapende spillatferd» fantes ikke på den tiden, så hva har egentlig skjedd?

 

Spillvaner, tilgjengelighet og pengebruk

Det er nå bestemt at dataspillavhengighet skal bli en diagnose. Endringen vil komme i den neste utgaven av det internasjonale diagnosesystemet ICD-11 (International Classification of Diseases). Dette må sees som positivt for de som sliter med denne type spill, da en diagnose gir rett til nødvendig helsehjelp. Det krever imidlertid at helsevesenet er forberedt og tilrettelegger behandlingsforløp, og at fagmiljøene er oppdaterte på et felt som mange fortsatt opplever som et nytt fenomen.

Kort oppsummert har den teknologiske utviklingen av både spill og spillplattformer skapt nye strukturer for våre spillvaner. En annen viktig faktor er internett og muligheten til å spille sammen med andre på tvers av landegrenser og tidssoner. Da internett ble allemannseie mot slutten av nittitallet, dukket også de første store nettbaserte rollespillene opp og banet vei for flere store titler innenfor MMORPG sjangeren (Massively multiplayer online role-playing games) – også kjent som de største tidstyvene. Denne form for spill har vært overrepresentert i henvendelser til hjelpeapparatet. Jeg husker den første henvendelsen for MMORPG-problematikk i 2006, da jeg jobbet med gruppebehandling av spilleavhengige. En ung mann trengte hjelp til å endre sitt spillmønster knyttet til «World of Warcraft».

Tilgjengeligheten er et annet aspekt. Alle med smarttelefon og/eller nettbrett har et enormt utvalg av spill innen rekkevidde til enhver tid. Her er også pengebruk et tema, da såkalte «Free2play» spill (gratis å laste ned) har fortløpende kostnader underveis i spillet for de som ønsker å kjøpe seg snarveier eller utstyr i spillet. Pengebruken ser vi også som problematisk i gråsonespill, som eksempelvis «skinbetting» – gambling forankret i populære dataspill. 

 

 Når spill blir problematisk

For de som sliter med overdreven bruk går spillingen utover skole, jobb og relasjoner, samt andre plikter og gjøremål. Spillutviklerne gjør en utmerket jobb for få spillere hektet og for at man skal komme tilbake til spillet. Om vi ser på strukturelle faktorer, er en kjent drivkraft for å fortsette spillingen «level up» – noe som innebærer å nå neste nivå i spillet. Dette kan eksempelvis være at karakteren din får et bedre våpen eller rustning ved gå opp en «level», forutsatt at du gjør de oppgavene som kreves – oppgaver som kan være svært tidkrevende.

Barn og unge spiller dataspill. Noen ønsker å bruke mye tid på spill uten at vi av den grunn kan kalle det for spilleavhengighet. Spilleren selv kan ha en helt annen oppfatning av sin spilleatferd enn eksempelvis pårørende. Det kan være en lidenskapelig interesse, at man investerer mye tid for å hevde seg i konkurransespilling eller en periode i livet hvor man er totalt oppslukt i spill. Det er viktig å presisere at avhengighetsbegrepet tilsier en alvorlig tilstand, som innebærer at man er ute av stand til å kontrollere tidsbruken på spill over tid og at summen av negative konsekvenser dominerer spillerens liv – samt at spillingen opprettholdes på tross av de negative konsekvensene.

 

Ønsker diagnosen velkommen

Dataspillavhengighet er, som andre avhengigheter, ofte sammensatt. Depresjoner, traumer, angst eller sosiale utfordringer kan ligge til grunn for å bruke mye tid på spill. En grundig kartlegging av tilleggsproblematikk er viktig for å vite hva man skal behandle. Kriterier som må oppfylles for å kunne sette diagnosen er at spilleproblemet i alvorlig grad hindrer den enkelte i å fungere personlig, sosialt, på skolen, på jobb eller på andre områder, og at symptomene skal ha vart, eller vært tilbakevendende, i minst ett år.

Dataspillproblematikk har eksistert over flere år uten at vi har hatt noe diagnose på det, noe som har gjort det utfordrende å søke hjelp. Med en diagnose vil det nå bli enklere for både problemspillere og henvisende instans å søke tilrettelagt hjelp. Dataspillavhengige har tidligere ofte fulgt parallelle behandlingsforløp som pengespillavhengige, men nå må det tilrettelegges for mer spesialiserte forløp. Sett i lys av henvendelser til Hjelpelinjen, brukerorganisasjoner, lavterskeltilbud og spesialisthelsetjenesten vet vi at flere har behov for hjelp. Av den grunn ønsker vi diagnosen dataspillavhengighet velkommen.

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
Kunsten å ta feil!
12Jarle Wangen

Jarle Wangen4. mars 2018Legg igjen en kommentar

Kunsten å ta feil!

Hurra, jeg tok feil! Da kan jeg jo tenke nytt på saken! Dette er egentlig en drømmetilnærming, men som oftest en ganske urealistisk opplevelse, dessverre. Spesielt for oss som jobber i et fagfelt som kan involvere mange følelser. Et fagfelt med sterke meninger, lange tradisjoner og, ikke minst, mange vedtatte sannheter. At dette noen ganger kompliserer våre forsøk på å få til endring er lett å forstå.

Jeg fikk en sterk deja vù-opplevelse da jeg hørte to politikere debattere på radioen. Utgangspunktet var at de hadde vært enige om en sak, men den ene debattanten hadde fått ny viten som gjorde at han revurderte sitt tidligere standpunkt. Den andre mente dette kunne karakteriseres som vingling, som igjen forårsaket en håpløs og uforutsigbar situasjon.

Dette er et interessant dilemma. Ønsker vi å forholde oss til ny viten, eller er det tryggest å tviholde på det vi alltid har ment eller én gang lært? Blir vi dårligere mennesker, og mister vår autoritet og troverdighet, hvis vi sier at «nå er jeg overbevist om at det jeg har trodd på står for fall fordi ny viten viser at ….»? Handler det egentlig om noe som vi har et sterkt ønske om at skal være sant, og dermed blir blind for nye måter å tenke på?

 

Ofte møter jeg sterke stemmer som skal fortelle meg hvordan ting virkelig er.

La meg være mer konkret: Alkohol er bra for helsa? Mulig det, men her skjer det stadig nye kunnskapsbaserte endringer. Er det ikke fint hvis det er sant at litt alkohol er bra for helsa? Det er jo så deilig med litt vin, tenk om det er sunt også? Perfekt. Mye antioksidanter i vin, veit du. Men trur du ikke disse dumme forskerne i England har kommet frem til at det sannsynligvis ikke stemmer likevel? Som igjen har ført til at myndighetene har kommet med nye helseanbefalinger når det gjelder alkoholinntaket vårt. Før var litt alkohol ok for kropp og sjel, nå er veldig lite ok. Hmm …. Kjempedumt.

 

Nei, jeg tror heller på noe jeg leste i avisen for noen år siden. Ikke kom her.

Jeg kan trekke dette ganske langt, som utsagn som «en gang alkoholiker, alltid alkoholiker». Jeg hører ofte liknende utsagn. Eller utsagn som at «man kan ikke stole på folk med rusproblemer, og derfor må behandles deretter». Når jeg påstår at folk med problemer kan være like forskjellige som deg og meg, hører jeg ofte et slags snøft. Hvis jeg i tillegg skulle finne på å vise til forskning blir det som å skvette vann på gåsa.

Et annet utsagn er at dataspill er farlig. Du blir voldelig, usosial, bleik og overvektig. Og det er uansett farlig. Hvordan skal det gå med disse menneskene? Mennesker som bruker all sin tid på sosiale medier eller som spiller League of Legends? Folk har nemlig hørt at tanta til naboen har en nevø som ikke lenger klarer seg på skolen. Slike standpunkt, som ikke er kunnskapsbaserte på en flekk, har ofte en tendens til å bli vedtatte sannheter. Stakkars de unge, eller de voksne, som gleder seg over den fantastiske hobbyen det er å spille et skikkelig avansert dataspill.

 

Lei av å bli satt i bås

Min kollega Ine og jeg skrev en rapport om dataspill i høst, der vi blant annet fant ut at dataspillere var kjempelei av å bli satt i en bås. En bås de skjønte fint lite av og ikke kjente seg igjen i. De opplevde å bli sykeliggjort av media, og kanskje til og med sine ledere på jobben. Noe som er lett å forstå at både media og arbeidsplassen gjør. Sannheten er imidlertid at mindretallet får problemer med spillingen. Det mindretallet skal vi selvfølgelig hjelpe, men spillerne selv oppfatter at det er denne problemgruppen som defineres som sannheten om den aktiviteten de elsker. Noe som selvfølgelig er en kjempeutfordring med tanke på å få i gang en konstruktiv dialog om dataspill.

Jeg hører ofte at folk er avhengig, både av dataspill, sosiale medier, tv-serier og til og med Pepsi Max. Min påstand er at de ikke er avhengige. Avhengighet er et begrep som ofte blir både misbrukt og misforstått. Du kan ha dårlig vaner som igjen kan føre til noen negative konsekvenser for kropp og helse, som du til og med kanskje trenger at omgivelsene korrigerer deg på. Men har du en sykelig tilstand? Mest sannsynlig ikke. Der tar vi stort sett feil, men er ikke det flott å ta feil av det?

 

Frykten for det ukjente

Jeg kan forstå at frykten for det ukjente gjør det enkelt å tviholde på gamle standpunkter. Hvor konstruktivt er det egentlig i møte med andre mennesker, og ikke minst i møte med folk i krise? Dette handler selvsagt ikke om bagatellisering, men snarere om å lage en bedre plattform for oss i møte med de som trenger oss. Ting er sjelden som vi tror, eller utfordringene kan i det minste være annerledes enn det du faktisk tror.

Med fare for å bli oppfattet som en som motsier seg selv, så skal jeg fortelle en liten historie. Vi hadde inne en ledergruppe vi har brukt mye tid på å lære opp til å ta tidlige bekymringssamtaler, noe de hadde praktisert aktivt i en lang periode. På mitt spørsmål om de noen ganger hadde tatt feil, svarte de at det hadde de aldri. Det var alltid en grunn til å være reelt bekymret, men årsaken var noen ganger noe annet enn forventet. Både på godt og vondt. Men de gikk ikke inn i prosessen med forutinntatte holdninger, de valgte heller kunnskapsbaserte metoder. Jeg kan love deg at dette er folk med tillit og respekt i sin virksomhet.

De hadde sine antakelser, men de var ikke redde for å ta feil. Hurra!

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
sykefravær
17Trygve Fredrik Myhren

Trygve Fredrik Myhren18. februar 2018Legg igjen en kommentar

Akan-arbeid kan redusere sykefraværet betydelig, også det ikke-rusrelaterte

Etter å ha arbeidet ti år med inkludering, sykefravær og Akan, slår det meg at Akan-modellen står for en enestående enkel og praktisk tilnærming til svekket fungering; nøktern faktabeskrivelse av observerbare endringer over tid, og oppfølging av disse. Endringer i fravær, arbeidsutførelse og atferd er det som skal beskrives, ikke hvorfor det er blitt slik.


Påstand 1

Det finnes ingen enklere metode for praktisk tilnærming til svekket fungering hos en ansatt enn den som beskrives i Akan-modellen. Vi vet at rus/avhengighet og psykiske plager gir til forveksling like, observerbare symptomer. Samtidig vet vi at psykiske plager utgjør om lag 20 prosent av sykefraværet. La oss nå anta at vi konsekvent tar samtalen om symptomene på «det vi ikke snakker om» (psykiske plager og rus/avhengighet på et tidlig stadium). Utfra dette vil jeg fremme nok en påstand.

Påstand 2

Halvparten av fraværet forårsaket av psykiske plager kan forebygges. Gode samtaler og styrkede relasjoner er beste medisin mot lettere psykiske plager. I tillegg kan halvparten av fraværet knyttet til rus/avhengighet kuttes. Legger vi så til allmenne nærværsgevinster som følge av styrkede relasjoner gjennom flere gode samtaler, har vi kuttet sykefraværet med 20 prosent.

Blikk, mot og språk

Hovedårsaken til at samtaler om bekymringsfulle endringer kommer for sent er mest sannsynlig manglende motivasjon og tro på egne ferdigheter hos leder. Mange ledere har teoretiske ferdigheter, men er ikke trygge nok i praksis. Naturtalentene finnes, men de er i mindretall, og helt nødvendig samtaleveiledning for ledere er dessverre fortsatt sørgelig fraværende i store deler av arbeidslivet. Sykefraværsreduksjon er og blir ufravikelig knyttet til relasjonelt mot og trygghet hos leder.

 

Vi trenger ‘frisk-fokus’ og romslighet – kaller vi noe sykt så blir det også sykt

Det er på tide å slutte å si at Akan er å snakke om «det vi ikke snakker om», fordi tidlig samtale innebærer at vi konsekvent tar tak i endringer i fravær, arbeid og/eller arbeidsutførelse før vi vet hva det dreier seg om. Eller om ikke annet før et problem har rukket å utvikle seg. Disse endringene kan ha svært mange årsaker, også fysiske. Akan-arbeidet handler om helse og må ha sin naturlige plass der – der for øvrig helheten må være viktigere enn delene og årsakene. For eksempel henger fysisk og psykisk helse ofte nøye sammen. Her kan vi også ta inn økonomisk helse (en kan bli temmelig svekket av dårlig økonomi) og sosial helse, for eksempel som følge av ensomhet og manglende fellesskap.

 

Å tilhøre flokken

Helt fra stiftelsen i 1963 har livsnerven i Akan-arbeidet vært arbeidstilknytningen – å hindre at jobben går tapt. Det leder tankene til Per Fugellis vektlegging av flokken og viktigheten av å inkludere flest mulig i den. Per Fugelli bidro for øvrig til innpass i flokken også på fritiden; han bodde som kjent på Oslos indre østkant blant mange mennesker som i liten grad opplever inkludering.

 

Akan er for langt fler enn dem med rus- og avhengighetsproblemer

Akan-arbeid gjør det mulig å fange opp svekkelser i fungering hos ansatte på et tidligst mulig stadium, uten risiko for å ta feil – fordi det kun er observerbare, faktiske endringer som skal beskrives. Slik representerer tilnærmingen noe som er altfor effektivt til kun å være forbeholdt dem med et rus- og/eller avhengighetsproblem.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
morsdag
14Nina Ellioth Kvamsdahl

Nina Ellioth Kvamsdahl11. februar 2018Legg igjen en kommentar

Mammas «take away»

Mamma kjørte til sammen fire timer for å sette mat utenfor døren min. Jeg slapp henne nemlig ikke inn. Morskjærlighetens beste intensjoner gjorde faktisk bare min rusavhengighet bitte litt lettere.

Siden bloggdatoen er på morsdagen var tema for bloggen lett å finne, men vanskelig å skrive. Selv om jeg eksponerer meg selv når jeg skriver, så betyr ikke det at familien min ønsker det samme. Men min kjære mamma sa ja til å skrive denne bloggen sammen med meg, så happy morsdag!


Støtten bidrar til å opprettholde rusproblemet

Mange avhengige har en mamma, og altfor mange har en mor som sliter. De kalles pårørende, men blir veldig ofte medavhengige. Så hva er egentlig medavhengighet? Det er definert som en tilstand hvor et menneske er psykologisk avhengig av et annet menneskes destruktive livsførsel (som i vårt tilfelle er rusavhengighet). Dette tar ofte over hele personens tilværelse, og gir en konstant uro som kan gjøre mange like syke som den rusavhengige.

Som medavhengig stiller du ofte opp økonomisk og praktisk, mens du støtter, truer eller trygler og ber for å få den andre til å slutte. Paradokset er at all støtten faktisk bare bidrar til at den man hjelper opprettholder rusproblemet. Hva mener jeg med det? Mamma kjørte til sammen fire timer for å sette mat utenfor døren min. Jeg slapp henne nemlig ikke inn. Morskjærlighetens beste intensjoner gjorde faktisk bare min rusavhengighet bitte litt lettere. Jeg fikk jo mat levert på døren og slapp i det hele tatt gå utenfor leiligheten! «Takk, mamma …»

 

Verdens beste mamma

Mammas «take away» er medavhengighet i praksis. Hennes konstante uro på mine vegne gikk utover alt, og til slutt ble vi like syke begge to. Hun sier det best selv: «jeg var alltid i beredskap». Det kan virke som galskap at hun så vidt torde dra på middag til naboene, men dette var hennes realitet. Går du konstant rundt i frykt og forventer at det verste skal skje, så sier det seg selv hvilken hverdag du har. Jeg kommer alltid til å føle en sorg over hva min avhengighet gjorde med mamma. Verdens beste mamma.

Om du mistenker at noen på jobben sliter, og du tror det er rus med i bildet, kan det faktisk være at de er medavhengige. Sliten, ukonsentrert og mye fravær går igjen for begge parter. Vi blir som sagt ofte like syke. En samtale kan være nødvendig i begge tilfeller. Det er ikke Akan-avtaler for pårørende, men de setter nok utrolig pris på å bli sett. Som jeg alltid sier: omsorg på en arbeidsplass er aldri feil.

 

Det er mulig dere må kutte all kontakt

Tilbake til mamma og jeg. Galskapen fikk en brå slutt da jeg kom i tolvtrinnsbehandling på en gård i Vestfold. Mamma og pappa fikk invitasjon til en familieuke. Familieuke høres jo kjempehyggelig ut, så det var nok greit at ingen av oss visste hva vi gikk til. Det ble nemlig tøff terapi for oss alle tre, som vi sent vil glemme. Mine foreldre trodde de skulle lære hvordan de best kunne takle og hjelpe meg. Noe av de første de fikk høre var at dette var min siste sjanse: «fortsetter hun å ruse seg etter oppholdet her, skal dere kutte all kontakt». Jeg skulle ikke få ødelegge deres liv mer enn jeg allerede hadde gjort. Høres det veldig brutalt å kutte meg helt ut? Det gjør det nok. Men da vil jeg bare si at konsekvensen av å ikke ha kontakt med familien har stoppet meg flere ganger fra tilbakefall. Det kalles tøff kjærlighet, og det redder liv.

 

Alt er ikke perfekt

Men jeg er ikke den eneste som står i fare for tilbakefall. Det er like lett for mamma å begynne og bekymre seg for meg, og å gå tilbake til sitt gamle tankemønster. Da må jeg sette grenser. Et godt eksempel på det er hvor urolig mamma ble en gang da jeg ikke svarte på meldinger med en gang. Mamma tenkte alt det verste og var tilbake i beredskapsmodus. Jeg hadde glemt telefonen hjemme, og ante fred og ingen fare. Burde jeg da alltid ha mobilen med meg slik at jeg kan svare så fort jeg får en melding fra mamma? Nei. Mamma må bare kunne stole på meg, selv om hun ikke får svar med en gang og jeg ikke alltid kan forsikre henne om at jeg har det bra. Mamma må jobbe hver dag med sin medavhengighet, slik jeg må jobbe med min avhengighet. Drar jeg på et AA-møte (anonyme alkoholikere) kan hun dra på Al-anon-møte (støttegruppe for pårørende). Ikke alle vet hvor mye støtte det faktisk finnes for pårørende. Har du en ansatt som viser seg være medavhengig, kan du etter å ha lest denne bloggen foreslå at de burde klikke seg inn på al-anon.no. Dette kan være til stor hjelp.

Så, 4,5 år etter familieuken på gården i Vestfold, er alt perfekt mellom mamma og jeg? Nei, men vi er på veldig god vei og har et helt annet forhold i dag. Det hjelper også at vi har samme syke humor og kan snakke om alt. Det siste lærte vi på gården. Konsekvensen av å ikke ha foreldrene mine i livet mitt har stoppet meg fra å gå tilbake til det livet jeg ikke ville leve. I min Akan-avtale ba jeg om at det skulle stå at jeg kunne miste jobben ved tilbakefall. Jeg trengte tøff kjærlighet like mye på jobb som jeg gjorde privat.

Ha en flott morsdag!

Hilsen Nina og Bea <3

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
masken faller
18Ine Weum

Ine Weum6. februar 2018Legg igjen en kommentar

Når masken faller

Når livet er tungt og vi ikke strekker til. Når vi ikke innfrir hverken egne eller andres forventninger, og kjenner på skam. Da er vi sårbare. Avkledd og uten beskyttelse.

 

Du ser meg og jeg ser deg.

I blant gjør vi ting vi ikke er stolt av. Kanskje fornekter vi det, dekker over, ønsker å glemme eller ønsker tilgivelse. Sånn er det å være menneske. Vi feiler, faller, reiser oss og går videre. Noen ganger kjemper vi ensomme kamper, og går ned for telling. Du ser meg der jeg kaver, og jeg ser deg. Kampen er ikke over, den er i gang.

 

Vårt møte

Vårt møte er sårbart, nakent og følsomt. Skammen og frykten for å bli avvist gjør at blikket og språket får en helt spesiell betydning. Har vi det som skal til for å forstå, og er det vilje til å prøve? Å strekke ut en hånd og be om hjelp til å reise seg, kan være vanskelig. Om ikke tryggheten og tilliten er til stede, er det fristende å la være, og heller ta en runde til alene. «Se meg, men ikke se meg», skriver Hilde Rikter-Svendsen i sin blogg , der alt raser sammen, og fortvilelsen skjules bak et velsminket ytre. I møtet må vi tåle å se og bli sett som vi er, og være i stand til å gi og ta mot støtten som er nødvendig. Det krever vilje og mot fra begge.

 

Aktiv hjelp eller passiv medlidenhet

Det er i slike møter vi lærer oss selv bedre å kjenne. Møter vi sårbarheten med passiv medlidenhet, eller et forsøk på aktivt å hjelpe? Selv om vi ikke lykkes ligger gleden i selve forsøket, sier filosofen Spinoza. Vi må stå på, og selv om vi ikke lykkes, vil gleden ved å forsøke erstatte den passive gledeløsheten, sier han. Spinoza levde på 1600-tallet og hans hovedverk var Etikken. Våre holdninger, hvordan vi tenker og handler i møte med sårbarhet viser oss hvem vi er. Vår styrke og svakhet. Respekt, fra latinsk respectare, betyr å se en gang til. La oss satse på å møtes med respekt, og forsøke aktivt å hjelpe. For å sitere Spinoza igjen: «Fellesskapsfølelsen med mennesker som lider fører til handling».

 

Veien videre

Å møte et menneske når masken faller er sterkt og ærlig. Det samme gjelder når du blir møtt i en slik situasjon. Jeg har både møtt og blitt møtt. Sett og blitt sett. Erfaringene jeg har gjort meg underveis gjør at jeg vet at veien blir til, også når vi går oss vill.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
#metoo
21Camilla Lynne Bakkeng

Camilla Lynne Bakkeng29. januar 2018Legg igjen en kommentar

Det holder ikke å ta av seg spanderbuksa

Vi har tillatt altfor mye uakseptabel atferd altfor lenge i norsk arbeidsliv. Seksuell trakassering handler mer om kultur og holdninger enn om hvem som tar regningen for alkoholen.

I kjølvannet av meetoo-kampanjen er alkoholbruk i jobbrelaterte situasjoner endelig adressert som elefanten i rommet, og Arbeiderpartiet innfører nå tiltak i form av ikke-sponsing av alkohol i partisammenhenger. Det gir en viktig signaleffekt, og vi ønsker debatten om alkoholkultur velkommen. Elefanten er nemlig ikke større i de partipolitiske rommene enn i arbeidslivet for øvrig, så vi kan like gjerne ta den en gang for alle. Vi vil oppfordre alle arbeidsplasser og politiske partier til å snakke om sin egen alkoholkultur.

Vi skjønner at noen ledere tar av seg spanderbuksa og overlater til ansatte å ta regninga for alkoholen, det er et kjent virkemiddel for å begrense alkoholinntaket. Effekten er imidlertid begrenset. Når alkohol likevel er tilgjengelig, så kjøper vi gjerne selv det vi vil drikke i baren. Eller vi lader opp med et solid vorspiel før jobbfesten. Og alkoholen gjør noe med hemningene våre, i større eller mindre grad, uavhengig av hvem som tar regningen. Det kan være gøy, det, og bidra til god stemning. Men det kan også føre til problematisk og direkte ufin oppførsel, deriblant seksuell trakassering. Arbeidsgivere kan ikke fraskrive seg ansvaret for å håndtere ubehagelige situasjoner selv om de ikke betaler for alkoholen. Arrangementer og fester utenom arbeidstid, i regi av jobben, er ikke fritid. Som leder viser du med andre ord handlekraft ved å skru igjen krana, men du tar ikke problemet ved roten.

Regulerende virkemidler, som å begrense tilgjengelighet, har en viss effekt på alkoholinntaket, men det endrer nødvendigvis ikke på verken atferd eller holdninger. Vi kjenner til bedrifter som opererer med åpen bar for sine ansatte i sosiale sammenhenger, uten at det oppstår problemer eller grunnlag for fylleangst dagen derpå. På samme måte kjenner vi til bedrifter med veldig restriktiv servering av alkohol, enten gjennom bonger eller at ansatte må betale drikke selv, og som likevel opplever ubehagelige situasjoner. Nettopp fordi det er kulturen og holdningene det handler om. Og det er jo kulturen, eller rettere sagt ukulturen, vi vil til livs, ikke alkoholen.

Metoo-kampanjen forsterker behovet for tydelige holdninger og en åpenhetskultur i arbeidslivet. Målet må være å skape sosiale arenaer hvor det er hyggelig, trygt og inkluderende å være. Vi oppfordrer alle arbeidsplasser og politiske partier til å spørre hvordan dere vil å ha det når dere drikker alkohol sammen: Hva er greit og hva er ikke greit? Hvordan skal dere håndtere situasjoner som ikke er greie, og hvem har ansvaret? Ha en tydelig holdning og formuler noen konkrete kjøreregler som gjøres kjent for alle. Det skaper trygghet og forutsigbarhet, og resultatet er at ansatte tør å si i fra. I tillegg må vi ha ledere som reagerer på og håndterer uakseptabel atferd, og som er trygge nok til å ta samtaler som kan være ubehagelige.

Seksuell trakassering skjer ofte i arbeidsrelaterte drikkesituasjoner. Det gir arbeidslivet et særlig ansvar for å løfte dette temaet og å bidra til økt bevissthet. Men selv om alkoholen er elefanten i rommet, så handler det først og fremst om omgangsformer og fornuft. Egenkjøpt alkohol har jo som kjent samme effekt som påspandert alkohol. Det avgjørende er å bygge en kultur der ansatte og tillitsvalgte vet hvor grensene går, der det er trygt å si ifra om noen tråkker over den og der uakseptabel atferd blir tatt tak i.

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter
6Oda Sjøvoll

Oda Sjøvoll21. januar 2018Legg igjen en kommentar

Det blir ikke lettere, det blir bare annerledes

Helt siden jeg for tre år siden fødte tvillinggutter har jeg ventet på at tilværelsen som tvillingmamma skal bli lettere. Men det blir ikke lettere, det blir bare annerledes.

«Når de begynner i barnehagen, blir det sikkert lettere», har jeg tenkt. Eller: «Når de blir to år og har lært seg å snakke, blir det sikkert lettere». Det siste jeg tenkte var at det sikkert blir mer håndterbart når de blir tre år. Og, joda, mye har blitt lettere – de sover bedre, leker fint sammen og gjør seg stort sett forstått. Men det har kommet hånd i hånd med andre utfordringer: bleieslutt, smokkeslutt, bestemte meninger og testing av grenser, gå selv hjem fra barnehagen på korte bein når blodsukkernivået til opphavet er på sitt laveste… Med andre ord: det blir nødvendigvis ikke lettere, det blir bare annerledes.

Så jeg har for første gang laget meg et nyttårsforsett. Tidligere har jeg tenkt at det er noe litt anstrengt over konseptet nyttårsforsetter. Som om man må vente til det blir et nytt år med å forandre på noe som ikke funker. Funker det ikke, så gjør noe med det! Du trenger ikke vente til 1. januar, liksom. Men så er det også noe befriende ved å tenke at et nytt år er en faktisk mulighet til å ta grep. Og det er nettopp det jeg har bestemt meg for å gjøre i år: 2018 skal bli året der jeg tar grep selv for at det skal bli lettere og bedre, både på hjemmebane og på jobb. Jeg skal ikke lengre vente på at det mirakuløst ordner seg selv.

Velkommen til å la deg inspirere! Er det noe vi i Akan kompetansesenter erfarer gjennom vårt arbeid, så er det at flere bør bli flinkere til å ta grep på arbeidsplassen. Finn en måte du kan ta opp det som ikke funker, enten det er samarbeidsklimaet, alkoholkulturen eller at folk tar siste kaffeskvetten uten å sette på ny kaffe (det finnes et eget sted i helvete for folk som gjør dette). Ikke vent på at det skal ordne seg selv, det gjør sjeldent det. Bruk heller energien din på å ta grep enn å irritere deg!

Hver dag ringer det ledere til vår veiledningstelefon fordi de er bekymret for en ansatt, og i mange tilfeller har det gått altfor langt og problemene blitt veldig store. Det skorter nemlig ikke på bekymringer i arbeidslivet, men terskelen fra bekymring til handling er høy og vi kvier oss for å si fra når vi merker forandringer hos en medarbeider. Mange er redd for å ta feil, skape dårlig stemning eller ødelegge relasjonen, men jo tidligere du tar den nødvendige samtalen med en som sliter, jo bedre.

Har det kommet så langt at du er bekymret for en medarbeider, så vil det ikke ordne seg selv. Din bekymring er ditt ansvar, og du må selv ta grep. Det blir heller ikke lettere å ta en samtale av å vente lengst mulig, eller ved å tro på at det går seg til av seg selv. Tvert i mot. Disse samtalene vil det aldri være lett å ta, men det kan bli overraskende fine samtaler som fører til at den med et problem tar grep.

Jeg har begynt på en ryddejobb i eget liv. I går gikk jeg av som leder for foreldreutvalget på skolen der mine to eldste barn går (ja, du regnet riktig: jeg har fire barn), etter nærmere fem år i tjenesten. Flere grep kommer, men jeg har i det minste tatt ett steg i retning lavere skuldre og tommere skittentøyskurv.

 

 

 

 

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter