Snakke meg naken

«Du kan jo fortelle de andre hvor du har vært så det ikke blir noen rykter», sa sjefen min da jeg var tilbake fra behandling og hadde signert Akan-avtalen min. Men jeg var ikke klar, jeg var enda redd og hadde fått beskjed om at 90 % av jobben starter når man forlater behandling (jeg skulle bli veldig busy fremover med andre ord). Skammen var enda rå, selv om den var bearbeidet og jeg var bare ikke klar for å dele det som i så mange år var min største hemmelighet. Det skulle ta to år (mest vanlige levetid for en Akan- avtale) før jeg turte å fortelle mine kolleger.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg nå, fire år siden jeg nådde min bunn, får være en av Akans «historier fra virkeligheten». Det var aldri min plan å stå frem, men det ble bare slik. Det gir meg mye å kunne formidle håpet, samtidig som jeg også vet jeg ikke må utlevere meg helt. Det er en balanse man må finne ut av selv. For mange av oss er rusfrihet noe vi må jobbe med hver eneste dag og det er viktig å kjenne på sine egne grenser.

Jeg skjønner sjefens forslag godt. Jeg kom tilbake etter mer enn to måneder borte, klar i blikket og til og med litt brun. En sykmelding kan nok ofte bli mistenkt for en sydenferie – og så starter baksnakkingen. Jeg følte dog at jeg hadde gode grunner for å holde på hemmeligheten min litt til. Fallhøyden var vel min største grunn å stå frem for senere å kanskje få et tilbakefall kort tid etter hadde knust meg, og skammen som følger med hadde vært vanskelig å leve med. Selv de uten mye kunnskap om rus kjenner nok til utrykket « å sprekke», og jeg tror det ville være naturlig å se etter tegn på dette om jeg hadde en dårlig dag på jobb eller var borte en dag.

Jeg kunne leve med to mennesker som nok så etter tegn på om jeg hadde gått tilbake til gamle vaner, men 19 personer alt i alt derimot ville vært ganske stressende (ikke at disse flotte folkene hadde annet å gjøre enn å følge med på om jeg tok tilbakefall… men du ser poenget?). Mine Akan-kontakter spurte meg flere ganger i starten om det var dager jeg vurderte tilbakefall og det var helt greit: de gjorde jobben sin. Men om alle rundt meg skulle spørre meg om dette hadde jeg nok blitt sint, sur og frustrert. Sinne, sure miner og frustrasjon kunne lett vært oppskriften på den berømte sprekken. Men dette var sånn jeg valgte å gjøre det. Jeg er ingen fasit, bare et eksempel.

Fortelle de andre på jobben gjorde jeg nesten på dagen to år senere. Jeg sov ikke to døgn i forveien, kastet opp rett før og måtte lese opp fra et ark der alt stod skrevet. Det var ikke lett å lese så mye som jeg skalv. Jeg følte jeg snakket meg naken, men frihetsfølelsen når det var over var nesten berusende. Det var mye følelser da og det er det enda, men nå sover jeg søtt og trenger ikke tviholde på et ark for å få frem budskapet. Noen klarer stå frem tidlig, andre aldri. Etter foredrag får jeg ofte betroelser fra de som hører på meg – noe jeg setter utrolig pris på. Det eneste jeg vil si om dette er at ofte var ikke jeg den eneste i rommet med rushistorie. Ikke alle er bare det du ser, men ikke alle velger å dele det ingen vet. På en arbeidsplass er det viktig at det er den ansattes eget, gjennomtenkte valg om man skal fortelle eller ikke.

Tenk litt over det: hvor mange mennesker forteller egentlig om sine sykdommer eller innerste hemmeligheter med alle på jobben? Får man høre en betroelse er det flott, men etter min mening feil å forvente.  En person i en Akan-avtale har allerede måttet åpne seg om det, som for mange er en stor skam, for minst en eller to på arbeidsplassen. For mange er det mer enn nok.

Som tidligere nevnt, dette er mine erfaringer. Jeg snakker ikke for alle som har hatt et rusproblem – vi er like individuelle som Akan-avtalene selv. Men om du som leser dette er uenig eller har et annet synspunkt så fyr gjerne løs i kommentarfeltet! Jeg takker deg bare for at du deler, jeg ❤

Del ...Share on FacebookTweet about this on Twitter